Reiseblogg fra Travellerspoint

LAOS, Skyhoey partyfaktor med Tubing i Vang Vieng

26/10-2010 Nesten til Vang Vieng

Da klokka mi ringer er det bokstavelig talt et vannvittig regnvaer ute og jeg belager meg paa aa vaere i Luang Prabang en dag til. Etter noen etterlengtede timer til med soevn vaakner jeg paa nytt, til oppholdsvaer. Jeg tar en siste sjekk med hotell-resepsjonisten vedroerende veien soerover fra Phonsavan og saa i retning Vang Viang, men responsen er kontant. "Not possible". OK, da blir det Vang Viang i dag.

Da jeg forlater Luang Prabang paa min russiske skjoennhet fiskes kameraene frem. Det er tydelig at skuet har en viss underholdningsverdi. Det som har vaert veldig hyggelig aa hoere de dagene jeg har vaert i Luang Prabang, er at mennesker jeg har moett har latt seg inspirere av meg, min maate aa reise paa og mine tanker rundt reising. Jeg er fremdeles av den oppfatning at det jeg gjoer ikke er noe veldig spesielt, men paa samme maate som jeg lar meg inspirere av mennesker som Torbjoern Faeroeyvik, Bruce Perry, eller mennesker jeg moeter paa min vei (deriblandt Matija fra Slovenia eller Lewis fra England, som begge gjoer noe som faar min reise til aa fremstaa som en charter-ferie), saa er det hyggelig aa selv vaere en inspirasjonskilde til mennesker som reiser hakket enklere eller forutsigbart enn det jeg gjoer. Alt er relativt.

Jeg klatrer opp flotte groenne fjellsider fra Luang Prabang og kjenner at det er deilig aa vaere i bevegelse igjen. Minsk'n er virkelig i slaget i dag. Jeg tilbakelegger ca 70km foer jeg slaar meg inn i en vegg av tungt regn. Og, jeg har ikke foer faat viet vaeret en forbannende tanke foer jeg nesten havner i groefta i neste sving fordi jeg punkterer. Hell i uhell saa skjer dette like ved et liten straahytte, til bruk som skur av boender i teigen, som staar tom. Jeg faar lirket meg under takskjegget og gjoer klar for aa operere. Jeg forblir saa godt som toerr under straataket mens jeg sloss mot lite samarbeidsvillig og toerr gummi. Ny slange kommer omsider paa plass (den gamle slangen var for sikkerhetensskyld punktert paa to steder) og det har sluttet aa regne. Men, da jeg kommer ut fra shelteret mitt ser jeg svart himmel i min kjoereretning, og ikke uventet hoeljer det ned etter bare noen faa kilometers kjoering. Veibanen blir farlig glatt i regnet. Vet ikke hva det kommer av, om det er "stoffer" fra den tette vegitasjonen som legger seg som en hinne paa toppen, men uansett er det som aa kjoere paa vinterfoere. Minsk'n spinner paa asfalten i oppoverbakkene hvis jeg provoserer den med clutchen. Jeg kan ikke annet enn aa stoppe og vente, og dagen renner ut i moerket for meg.

Omsider kommer jeg meg til Muang Phu Khoun hvor jeg faar et insektsrik hotellrom og en middag til Falang-pris, med andre ord ca dobbelt saa mye som den er verdt etter Laos-standard. Slik gaar det naar man ikke spoer etter prisen foerst. Argumentene blir fattige naar maten er i magen og prislisten kun finnes hos kokken og paa folkemunne.

27/10-2010 Vang Vieng

Kjoereturen ned til Vang Vieng blir akkurat slik jeg kunne oenske meg. Veien snirkler seg ned fra Muang Phu Khoun med horisonten fylt av taggete kalksteinsfjell nede i lavlandet. Fargene er for det meste knall groenne, ispedd graabrune bambus- og trehus samt knall-roed chili som ligger til toerk paa hustakene eller i veikanten. Det er saa helt utrolig tilfredsstillende og kjoere i shorts i varmt vaer i slikt et spesielt landskap. Jeg faar skikkelig feriefoelelse og koser meg skikkelig.

Rundt noon kjoerer jeg inn i backpacker-byen Vang Vieng som umiddelbart serverer et absurd foersteinntrykk. Den lille landsbyen ved Nam Song i idylliske omgivelser er overfylt med unge backpackere og hele sentrum er ekstremt preget av dette. Vang Vieng er en eneste stor masse av gjestehus/hoteller, solbriller- og shortsbutikker, reisebyraaer, og restauranter som viser Friends og Family Guy som gaar paa repeat mens unge mennesker ligger og sover ut rusen paa puter med en halvspist burger paa bordet foran seg. De lokale ser ut som de er akklimatisert til denne utsvevende vestlige livsfoerselen og seinere skal jeg erfare at de faktisk er ganske humoristiske og "vestlige" i maaten de omgaar Falangen paa. Dette er jo god biznizz for dem.

Jeg tar inn paa Namsong Garden Guesthouse som drives av en nordmann, Arne fra Stavanger. Etter et besoek i Vang Vieng som turist falt han for stedet, og en av kvinnene her. I loepet av de siste syv aarene har han og kona bygd opp et koselig lite gjestehus med tilliggende restaurant med saa avslappet og fin atmosfaere at det har sendt dem inn i Lonley Planet boka. Vi deler en BeerLao i skyggen foer jeg treffer paa Tristan fra California som jeg moette paa en av disse utsvevende kveldene i Luang Prabang. Tristan og jeg spiser middag og gjoer en liten walk-about i naeromraadet, bare for aa finne ut at alt er likt og ingenting er spesielt. Det vil si, rundt kl 18:00 renner det inn vaate og godt "paaseilede" ungdommer som har gjort dagens "Tubing". Gradvis skifter Vang Vieng fra aa vaere et sted med de lokale i flertall, med noen faa fyllesyke ungdommer, til aa vaere et sted hvor berusede ungdommer, i god (vestlig) stemning, er i flertall . Fra de lokale street-food-vognene serveres billig og god mat til kalde mennesker som har levd paa oel og "buckets" (boetter med alkoholholdig drikk) siden frokost.

Hvor man gaar etter aa ha vaert paa Tubing eller for aa gaa aa danse? Det ser ut til at alle trekkes mot Bucket Bar paa andre siden av elva. Tristan og jeg treffer ogsaa paa Morgan fra Udevalla, som fermstod som en ubestridelig party-loeve fra discoen i Luang Prabang, og i hans selskap blir veien til Bucket Bar veldig kort. Morgan er en fantastisk fyr. Full power-24 hour! Fantastisk humor og lite selvhoeytidelig gjoer ham til fantastisk reise/fest-selskap og vi finner veldig tonen, Morgan og jeg.

Bucket Bar maa vaere naer det perfekte party-stedet for ungdommer paa tur i Laos. Her kan du ligge i hengekoeya di, varme deg paa de store brennende baalene, og/eller drikke Mojito fra boetta di til du blir modig nok til aa kaste deg ut paa treplattingen hvor det danses hemningsloest til dunkende techno-rytmer. Naar kvelden blir eldre, de tomme boettene blir flere og vettet forsvinner begynner det tragikomiske. Limbodansing under flammehindre, debuteringer som flammespyttere, tilfeldig sex i hengekoeyer og de som har med kameraer kan faa tatt skandalebildene som trues med aa bli publisert paa Facebook dagen derpaa.

Uansett; Morgan, Tristan og jeg er ikke eldre (oppe i hodet i alle fall) enn at vi har det utrolig moro paa Bucket Bar. Vi bidrar godt i boette-balletten og derfor ogsaa paa danseplattingen, men styrer unna de "gode" historiene for morgendagen.

28/10-2010 Tubing!

Naar jeg har snakket med unge mennesker tidligere paa turen min og spurt dem om hva de synes om Laos er responsen overveldnende. "You know Hans, you must go to Vang Vieng! This Tubing, it's just amazeing!!!". Naar jeg spoer reisende som er rundt 30+ om hva de synes om Laos er svaret ofte; "Amazeing, so untouched, such a slow pace of life, but avoid this Vang Vieng, it's just a shithole of young people who like watching friends and get drunk in this stupid Tubing". Jeg kunne kanskje passet inn i begge kategorier tenkte jeg paa forhaand, men her er min erfaring:

Tubing handler om fest og moro. I en traktor/lastebil-slange fylt med luft flyter man nedover Nam Song og stopper ved ulike barer underveis for aa danse og skjenke seg.

Vi kjoeres i tuk-tuk opp til drop-off punktet og har ikke foer faatt tuben vaar av tuk'n foer velkomstkomiteen er paa plass med velkomst-shot'n som bestaar av risvin brygget paa tusenbein eller killer-bie. Vi havner paa foerste bar, og det allerede foer vi har kommet ut i vannet. Stemningen er allerede der den skal vaere: paa topp! Det skaales, danses, kjoeres vannsklie og hoppes i sving-tau. Det er allikevel litt pussig aa se de lokale som jobber der "kle paa seg" vestlige bevegelser til vestlig musikk, - det ser ikke naturlig ut for dem og jeg klarer ikke helt legge fra meg tanken paa hva de eventuelt maatte tenke om denne utsvevende festingen. Bak bardisken serverer en mor boetter med alkoholholdig drikk paa rekke og rad samtidig som hun passer den lille gutten sin som sitter i en barnestol blandt brennevinsflasker og dunkende musikk paa altfor hoeyt volum.

Naar tiden er inne hopper man opp i tuben sin og flyter paa elva til neste bar, bare litt lenger ned, for ny gjennomfoering med vannmoro, dansing og alkoholkonsum, og slik fortsetter det hele dagen. Det eneste som forandrer seg er promillen og at det paa en av barene er gjoerme-volleyball, som blir en stor hit. Vi basker og leker i gjoerma til vi ikke kan se mer fordi alt fylles med moekk, ja vi ser ikke ut.

Saa hva synes jeg om dette? For aa vaere helt aerlig saa synes jeg det er helt topp! Uforpliktende moro i alle ledd, latterlig enkelt og simpelt konsept som funker vannvittig godt. Dagen blir en alle tiders festdag, og jeg skal tillegge noe av aeren til min Soeta Bror, Morgan fra Udevalla, som er en ellevill oppisker for stemningen. Vi kjoerer tandem paa aktivitetene og storkoser oss! Det eneste som kunne vaert bedre er sikkerheten rundt hele opplegget. Vannaktivitene er paa ingen maate idiotsikre og det kreves at man har hodet med seg, hele tiden, noe som ikke er tilfelle for en del av detltakerne. Men, det gaar som regel bra da, heldigvis. (Det doer en til tre ungdommer paa Tubing hvert aar i foelge Arne paa Namsong Garden)

Naar vi omsider ankommer Vang Vieng sentrum stopper ikke festen der. Noen armbaand som vi fikk rundt armen oppe i elva gir oss frie drinker paa Bucket Bar, saa vi ender opp der, igjen. Stemningen er prikk lik som i gaar. Vill fest fra begynnelse til slutt. Skaal!

Hvis jeg skal oppsummere hele dagen, saa maa jeg bare si; jeg haaper at det gaar lang, lang tid foer jeg blir for gammel til og nyte denne typen festlighet. Jeg hadde den morsomste og mest uforpliktende dagen paa reisen min til naa, og til alle dere som liker aa reise paa en "serioes" maate og derfor skipper Vang Vieng, herunder Tubing, maa jeg bare si; "If it is too loud, then you are too old"... (Ikke at det er noe galt i det heller da, bare saa det ogsaa er sagt!)

29/10-2010 Ingenting

Aktivitetsnivaaet i dag blir meget beskjedent! Frokost ved to-tiden, vedlikehold paa Minsk'n, blogg-skriving og bli kjent med min nye nabo, Birgitte fra Stavanger. Linker opp med Morgan for middag og det er en fattig troest og se at party-presten selv soeker tilgivelse for gaarsdagens synder.

30/10-2010 Tubing!!!

Hva mer trenger jeg aa si? Birgitte, Morgan, Tristan, Tarek, Damen, Tommy, Goica og jeg gir full gass nok en gang langs Nam Song. Tilbake i Vang Vieng roer vi ned med fiskeburger og Lao-Lao paa Jungelbar, foer Bucket Bar faar smake intense dansetrinn og toerste munner nok en kveld. Dvs det er bare Tristan og jeg som kommer oss over elva paa disco, og selvfoelgelig blir vi til det stenger. Morrroooooo!

31/10-2010 Ned paa jorda igjen

Etter en American Breakfast for aa etterfylle kroppen med normal foede, og hvile hjernen med noen episoder Family Guy, motstaar jeg med glans flere gode forsoek fra mennesker som forsoeker aa faa meg med paa galskapen nord i elva nok en gang. Morgan og Birgitte derimot, de eier ikke skam :-)

Jeg fyrer opp Minsk'n og kjoerer opp til festen for aa ta noen bilder av dette fenomenet. Jeg kommer innpaa barene fra baksiden og der sitter flere lokale paa huk med tomme blikk og beskuer vestlig barhudet ungdom som lar penger og alkohol flyte fritt. Mon tro hva de tenker om oss? Noen av dem er heldige og vasker paa gjestehus i Vang Vieng. Loenna? For rundt 45US$ i maaneden vasker de spy og sperm. Jeg svartmaler kanskje litt naa, men det er all grunn til oeke bevissteheten rundt egen atferd for oss tilreisende. Mange er allerede godt i gang med underskriftskampanjer for aa avvikle Tubingen i omraader med idylliske gjestehus som staar ubrukt pga av stoey fra elve-festen.

Jeg tar turen videre til andre siden av Nam Song og kjoerer innover paa grusveier i en fantastisk bonde-idyll. Av og til stopper jeg og gaar inn til noen huler, tar bilder og spiser frukt. Hoeydaren blir nok Tham Phu Kham som er en gedigen hule i et kalksteinsfjell. I foerste og stoerste hulerommet ligger en gullbelagt hvilende Buddha og solstraalene som finner veien gjennom vegitasjonen ved huleaapningen skaper god religioes stemning. Tham Phu Kham er i stor grad uberoert av menneskehender, saa mangelen paa trapper, rekkverk, stoler, belysning etc gjoer at det blir spennende og gaa rundt og la spot'n fra hodelykta finkjemme dryppsteinsformasjonene. Vel ute av hula, svett og litt gaaen, passer det godt med et bad i The Blue Lagoon for aa avkjoele seg litt, svinge seg i tauet ut i vannet, leke med smaa-fisken, eller bare sitte og nyte det aa barevaere til i den orange ettermiddagssola.

Paa vei tilbake til Vang Vieng lager kveldslyset en Soeroest-Asiatisk bondelandskap-idyll som jeg nok kommer til aa huske lenge. Den roede jorda, de gule risaakrene, de lekende barna, de rolige voksne, straahyttene, fiskerne i elva, de skjoenne kuene (ja, skjoenne. Kuene i Laos er nemlig veldig pene. Lyst og glansende skinn og fine ansiktstrekk), smaa-oeglene, og vinden som toerker haaret etter dippen i det blaa vannet.

Tilbake i Vang Vieng kjenner jeg at jeg har kommet ned paa jorda igjen, og blitt minnet paa hva som virkelig er reisenytelse. Tubing-, Bucket Bar- og Vang Vieng -kapittelet lukker seg sakte og sikkert, og det eneste som frister er landeveien, paa motorsykkel, paa vei til ny destinasjon.

Skrevet av Hilmann 01:52 Arkivert i Laos Kommentarer (0)

LAOS,Rolige Muang Ngoi og festlige Luang Prabang

18/10-2010 Muang Ngoi

Etter aa ha gnidd soevnen ut av oeynene faar jeg foelelsen av at Muang Ngoi er stedet aa utforske, saa jeg pakker vesle-sekken og lagrer Minsk og tung bagasje i huset til de som driver bungalow-utleien. Jeg faar en plass paa morgenbaaten som skal ta meg fra Nong Khiaw til Mung Ngoi for 20000Kip. Det blir en kjempeflott tur paa Nam Ou. For det foerste er kalksteins-fjellene paa hver side av elva et skue, men baat-reisen i seg selv er mest underholdende. En lang og smal elvebaat gaar for full gass motstroems oppover elva. Sjaafoeren sitter i front med et lastebilratt med tau og wirere festet til, strekt pa utsiden av den ca 10-12m lange baaten bak til roret. Saa manoevrerer han oppover elva mellom steiner og gjennom stryk. Jeg er imponeres over fremkommeligheten, for elva er virkelig stri paa enkelte steder, men sjaafoeren justerer gass og vinkling av baaten paa stroemmen slik at vi kommer perfekt inn i passasjene og trygt frem til de ulike "havnene" hvor folk staar for aa motta baereposer med varer, levere varer, eller hoppe om bord selv for aa slaa foelge et stykke.

Etter en droey times kjoeretur ankommer baaten Muang Ngoi. Ikke overraskende staar velkomstkomiteen klar, "You sleep in my Bungalow, very nice view!?" Det er enda tidlig paa dagen, og sekken er lett, saa jeg utforsker nordre delen av landsbyen og holder potensielle vertsskap paa pinebenken.

Det tar ikke mange minuttene foer jeg faller for dette stedet. Bortgjemt langs en rolig del av Nam Ou, mellom steile fjell og et formidabelt stykke til naermeste sivilisasjon er nok noen av faktorene som foerer til at Muang Ngoi har sin egen rolige rytme. Turister har allerede vaert klar over stedet i noen faa aar, slik at landsbyen fremstaar ikke som 100% "autentisk", men det er ikke langt i fra. Naar jeg besoeker stedet, utenfor sesongen (som for alvor starter i november i foelge de lokale), er det ikke mange reisende som har funnet veien hit. Den stoevete hoved-"gaten" er fylt med gamle mennesker som gaar i ring, hoener, kyllinger og hunder, baatbyggere, noen landhandlere og et par suppestasjoner, og alle som en er de rolige og harmoniske i sitt samvaer med andre, "Saba-dii. Saba-dii!"

Fordi stedet er vant til tilreisende er det flere av de lokale som kan snakke litt engelsk og det blir derfor lett aa faa seg mat, gjoere enkle innkjoep og skaffe seg et sted og bo. Til lunsj spiser jeg en fantastisk Chicken Curry, med den formildende kokosnoettsmaken som hoerer til paa disse kanter av Asia, og jeg ender opp med aa leie en bungalow hos et hyggelig ungt par. For 30000Kip (snaue 25 NOK jeg) faar jeg ei straahytte med perfekt utsikt over Nam Ou, kun litt forstyrret av noen palmer, banantraer, papayatraer, og andre smaa blomster. Jeg tilbringer resten av dagen i hengekoeye paa min lille terasse, i selskap med en BeerLao, en god bok og en liten hyggelig katt som sovner i armkroken min.

Enda har jeg ikke faatt noe av den samme foelelsen for Soeroest-Asia som jeg fikk for Iran og Mongolia, men jeg begynner aa forstaa bedre og bedre hvorfor folk trekkes til disse kanter av verden, for idyllen er saa absolutt tilstede.

Etter lesing og blunding om hverandre vaakner jeg til lyden av aggregat som starter i landsbyen, det blir lys i paera over hengekoeya mi og 10 gekkoer har startet nattens insektjakt i takhimlingen. I skumringstimen finner jeg veien tilbake til den samme restauranten hvor jeg hadde lunsj for aa kjoere en Da Capo paa curry'en. Jeg treffer tre interessante "Gutta paa tur" fra Brasil som er ute paa det som maa vaere en av tidenes mest intense Road Trips. I loepet av 90 dager har de kjoert fra Tyskland, gjennom deler av Europa, gjennom Russland til Kazakhstan, Kina osv osv. De later til aa ha det ufattelig fett paa tur sammen og de setter "droemme-griller" i hodet paa meg.

Da jeg beveger meg tilbake til hiet mitt har klokka enda ikke blitt 21:00 (tror jeg), men i landsbyen er det tyst og ikke et menneske aa se. De har gaatt til ro, eller sitter klistret til tv-apparatene. Da jeg legger hodet paa puta er sirissene i full gang med nattens konsert, med god konkurranse fra kvekkende frosker ved elveleiet.

19/10-2010 Pulsen holdes nede

Med den lokale nuddelsuppa i magen starter jeg dagen med sjanseloes manoevrering i den naermeste jungelen til Muang Ngoi. Jeg krysser samme elva flere ganger i haap om bedre framkommelighet ("gresset paa den andre siden" osv), men gir tapt for vegitasjonen og returnerer tilbake til landsbyen. Jeg skjoenner utmerket godt at flere av Pathet Lao'ene brukte naermer et aar paa ta seg fra Viang Xai til Luang Prabang under krigen. Det som jeg proever aa finne er en sti som visstnok skal lede frem til neste nabolandsby, som er maalet mitt for dagen. Til slutt, i enden av fotballbanen til den lokale skolen, som i praksis brukes som ku-beite, finner jeg det som maa vaere den riktige stien. Stien foerer meg gjennom en tunnel av vegitasjon, over en bekker, forbi noen lokale med tunge rissekker paa nakken og til noen bortgjemte rismarker. Nok en "liten" idyll. Naar man tar en naermere titt paa disse rismarkene er det all grunn til aa bli imponert. Omraadet er saa godt som flatt, men allikevel er hver lille ris-lapp et oertanke lavere, eller hoeyere, enn den ved siden av. Det er terasser med minimal hoeydeforskjell, men nok til at vannet kan ledes systematisk gjennom alle terassene og det lange risgresset staar i et haerlig vannbad, -hvor det ogsaa ser ut til at krabbene trives.

Mot enden av rismarken skimter jeg plutselig konturene av en liten landsby og jeg kan hoere jubelrop, hoeylytt latter og taler. Da jeg kommer naermere moeter jeg et lite foelge paa to menn og to kvinner ved grinda inn til landsbyen. Foerstemann ser paa meg med stjerner i oeynene, og foer jeg rekker aa si Saba-dii, peker han paa seg selv med hamrende bevegelser og sier "Me! Me! Me, Luang Prabang! Me Luang Prabang!" Det er helt tydelig at det er et stort tur-prosjekt som akkurat naa er i ferd med aa bli realitet. Jeg oensker god tur, gaar gjennom grinda og opp til et lite hyggelig serveringssted hos en "mama" som har funnet ut at det er liv laga aa ha en meny liggende for turister som er paa utflukt fra Muang Ngoi. Stekte nudler med groennsaker smaker fortreffelig og naar magen er full sleper jeg meg over gulvet og velter ned i en hengekoeye hvor jeg blir liggende aa see paa rismarkene med sloevet blikk, til jeg sovner :-)

Jeg avslutter mitt lille "restaurant"-besoek med en Lao-Coffee foer jeg tar en naermere titt paa landsbyen, som jeg tror heter Somsanook, eller noe i den retning. Det lille stedet lever nok opp til alle de assosiasjonene jeg faar naar jeg hoerer ordet landsby; straahus, roeyk som velter ut fra moenet fra kjoekkenseksjonen i huset, barn som leker med en kjepp, damer som moetes ved vannstedet for aa vaske klaer, barn som vugges i soevn i en doeraapning mens hanen galer paa tunet, ikke veier, men stier mellom husene, redskaper stort sett laget av tre etc etc Jeg har tatt med meg litt drops som jeg deler ut til barna og det blir raskt en "hit" blandt den yngre garde, og de eldre nikker smilende og bekreftende. Det kjennes godt.

Paa vei tilbake til Muang Ngoi er dagen sakte men sikkert paa hell og for foerste gang siden jeg kom til Laos viser sola seg og synet av de mange kalksteinshorisonter foran meg og solstraalende som flettes mellom dem, samt en dampende pompoes jungel er rene postkort motivet!

De siste timene med dagslys tilbringes i egen hengekoeye foer grillet and setter punktum for en haerlig dag paa et sted med en fantasisk atmosfaere. Muang Ngoi er virkelig et sted jeg kan anbefale enhver reisende i Laos til aa legge turen innom. Tvers igjennom hyggelig!

20/10-2010 Ned til Luang Prabang

Jeg pakker sekken og gjoer klar for aa forlate Muang Ngoi. Andre reise-kolleger blir nok her i mange dager. Har ingen problemer med aa forstaa at livet i hengekoeye i Muang Ngoi er forlokkende naar man kommer fra en hektisk jobb-hverdag med slips og deadliner. Jeg maa si farvel til en liten valp som jeg har blitt utrolig god kompis med disse dagene. Vi tar hverandre i labben og oensker "best of luck". Dagens frokost blir noen haerlige bananopannekaker og frityrstekt banan- og kokosboller med en kopp kruttsterk Lao-coffee til. Som selskap paa min lille avsats er kokken selv og hennes foreldre som har presset sine gamle kropper ut paa terassen for aa se paa livet, og hoener og skabbete hunder som leker og virvler opp stoev rundt sittegruppene.

Elvebaaten fylles til randen. Den knappe en meter brede og ca 10 m lange baaten fylles med 26 voksne mennesker og fire barn. Ferden nedover Nam Ou og tilbake til Nong Khiaw kan minne om aa kjoere toemmer-renne i en fornoeyelsespark. Hei hvor det gaar! Det slaar meg at samme hvor rutinert sjaafissen er, saa er ikke dette ufarlig.

Etter aa ha sett baatene, de ulike "bryggene" langs elva, og med manglende informasjon om brygge-fasilitetene i Luang Prabang, bestemmer jeg meg for aa kjoere landeveien ned dit, og ikke elve-veien som var oenskelig.

Veien fra Nong Khiaw blir bedre og bedre og naar jeg kommer ut paa Highway 13N har jeg sikkert en marsjfart paa opp i mot 45-50 km/t tipper jeg. Omgivelsene er upaaklagelige og Minsk'n er i godform i dag og gaar noe svaert. Jeg er spent paa hvor lenge jeg skal kjoere denne farkosten. Hva kan mulig gaa galt med denne enkle tohjulingen. Nesten ingenting velger jeg aa tro. Jeg har ikke foer tenkt tanken saa stopper jaevelskapen i en oppoverbakke. Hva naa? Jeg dytter sykkelen inn paa en sidevei, skrur opp pluggen som er blaa og forkullet. Med et lite kakk fra skrutrekkeren er plutselig pluggen borte. Jeg tror jeg vet aarsaken. Jeg tenkte over at telleverket paa bensinpumpa i Nong Khiaw viste unormalt mange liter da jeg fylte, men jeg valgte aa ikke bestride telleverket og helte paa 5% olje paa mine ni nye liter drivstoff. Da jeg ser paa kartet seinere ser jeg at jeg kjoerte maks 190 km foer fylling i Nong Khiaw og forholdene stemmer ikke. Med andre ord saa viste telleverket feil og oljeblandingen ble nesten det dobbelte av det den skulle vaere. Jeg har med meg en reservekanne med bensin og en ekstra tennplugg saa jeg tynner ut blandingen og gir motoren en ny plugg. Den starter paa foerste traakket og jeg tar fatt paa de siste 70 km inn til Luang Prabang. Hva kan mulig gaa galt?

Himmelen er saa godt som blaa naar jeg krysser Mekong River og ruller inn i Luang Prabang, og et vepsebol at butikker, hoteller, masasje og spa steder, turister, templer og gammel Lao-Fransk idyll. Jeg tar frem stor-tromma, slaar paa den og ender opp paa Sokdee Guesthouse. Har ikke bodd saa bra siden noen av de Haveli-lignende hotellene i Rajastan. Wi-Fi paa rommet, hyggelig bakgaard, skrivepult, elegante treoebler, pent bad osv. 60 000 Kip (48 NOK). Jeg oppretter kontakt med omverdenen igjen via internett, dusjer og spiser et plagiat av en indisk Palak Paneer paa en Lao-Indisk restaurant. To spisesteder bortenfor treffer jeg igjen mine brasilianske venner og vi deler noen BeerLao og ser paa livet.

Livet paa Th Sisavangvong, som er en av hovedgatene i Luang Prabang, er preget av turisme. De tilreisende er i klart flertall og alt er tilrettelagt for at mennesker skal kose seg glugg i hjel paa hyggelige restauranter og barer, kjoepe ferskpresset fruktjuice, haandverk fra minoritetsgruppene, drikke gode viner und zu weiter. Gatene er ogsaa fylt med disse karakteristiske motorsykkel tuk-tuk'ene og det er vanskelig aa bevege seg mange meter foer en av dem sitter klistret til deg og munnen renner over med ord som; "You want tuk-tuk? Yes!? You wanna see waterfall? Yes!? You wanna go tuk-tuk to see cave? Yes!? Very cheap. Me very good speak english. I can guide".

Foersteinntrykket av byen er godt. Rent og pent, hyggelig atmosfaere, hyggelige lokale mennesker, pene bygninger og veldig tilrettelagt paa alle maater. Kunne nesten like gjerne vaert en by i soerlig europa, hvis jeg tar litt hardt i. Luang Prabang fremstaar paa mange maater som et smoeroeye i roemmegroeten...

21/10-2010 City Walk

Dagen starter med at klokka ringer 05:30. Opp og staa og see paa almissen som de lokale gir til munkene. Dette er en gammel tradisjon i bl.a. Luang Prabang. Munkene kommer ut fra templene sine rundt 06:00 og baerer med seg en mat-bolle. Langs veiene i sentrum sitter folk paa kne paa fortauet med ris og annen mat foran seg. Munkene gaar i en slags prosisjon gjennom gatene og aapner bollen sin for aa faa mat fra de "sivile" og gi velsignelse tilbake, -eller omfordele maten til barna:-) Et meget spesielt syn aa se toget av de knall oransje-kledde munkene vandre stille mens de gir og faar. Dette skjer hver eneste dag og har etterhvert blitt en turist-attraksjon, paa godt og vondt. Noen hvite mennesker mangler tilsynelatende begrep om hva hoeflighet, respekt innebaerer naar man er vitne til slike ritualer. Igjen saa er det fotoapparater som ofte er problemet, og generell innblanding i det som foregaar. Senere paa dagen ser jeg mange oppslag rundt omkring i byen som ber om hjelp og stoette fra turister til aa respektere tradisjonen og foelge visse kjoereregler for atferd. Saann er livet blitt i Luang Prabang i 2010.

Jeg spiser Pho-frokost med mine brasilianske venner paa en liten gate-cafe etter aa ha overvaert prosesjonen.Vi snakker om hvor viktig det er aa reise og paa hvilken maate man endrer perspektiver paa en del ting i livet naar man er paa reisefot. Vi veksler saa mange fine og kloke ord at jeg blir nesten litt skeptisk til paradigmet vi befinner oss i. Mennesker ute paa reise lever ofte, og jeg mener og tro at jeg snakker for meg selv ogsaa, i en boble hvor man filosoferer over livet paa saa mange maater. Jeg undres hvordan jeg tenker naar jeg kommer hjem og hverdagen er over meg igjen. Hvor mye blir "bare snakk" i tur-bobla, og hvor mye gjoer det faktisk med deg/meg/oss? Vi faar se.

Jeg har bestemt meg for aa vaere turist resten av dagen og lader den ene haanda med Lonley Planet og den andre haanda med fotoapparatet, og starter paa en saftig walk-about i byen som har staatt paa verdens kulturarv-liste siden i 1995. Jeg besoeker noen faa av de mange Wat'ene som ligger stroedd rundt i byen. Et Wat er et kloster for Lao-Buddhistmunker. Ornamentikken er detaljert og presis paa arkitekturen som er ny for mitt oeye. Bratte tak med spisse spir og drager som bukter seg paa trapperekkverkene, rektangulaere kapell-bygninger, spisse og kantete stuaper (i motsetning til tibetan-buddhismens runde former) og mange andre ting gjoer Wat'ene eksotiske. Det hjelper ogsaa godt paa med coconut-palmer og 27 grader i skyggen:-)

Jeg legger ruta innom The Royal Palace Museum for aa tikket av litt "Se og Hoer"-tjeneste om hvordan de royale bodde og levde foer de ble kastet i eksil til Hua Phan provinsen i 1977 av Pathet Lao'en. I Hua Phan havnet de royale i fengsel og gjennomgikk 4 toeffe aar med arbeid og "re-education" foer de til slutt doede av malaria, feilernaering og manglende medisiner i 1981. Den roede fargen koster...

Gatene i Luang Prabang baerer tydelig preg av aa vaere en del av Den Franske Union fra 1887 til Den Andre Verdenskrig da Japanerne kom paa banen i Soeroest-Asia. Et vaklende fransk kolonistyre klarte aa holde Laos under sine vinger inntil de tapte den Indokinesiske krigen ved Dien Bien Phu i Vietnam i 1954. Uansett har franskmennene satt spor. Bygningene er gjennomgaaende i fransk stil og det er saa vakkert her at det halve kunne vaert nok. Paa grunn av sin lokasjon midt i landet, ikke langt fra der Nam Ou moeter Mekong og renner brun og stille forbi Luang Prabang, har byen alltid vaert et bankende handelshjerte i Laos. Byen ble et slags fristed for franskmenn som ville vekk fra det travle Paris. I Luang Prabang kunne de hoeste koloniregimets frukter i form av overdaadig luksus og la seg inspirere av den avslappede livsfoerselen til menneskene i Laos. Selv i dag mener Lao-folket at for mye arbeid er skadelig for hjernen, og dersom ikke arbeid eller aktiviteter ikke gjoeres morsomme og paa den maaten attraktive, kan dette foere til stress. Jeg er sikker paa at mange av oss i jet-zet-vest kan la oss inspirere og heve livskvaliteten et par hakk ved aa titte litt til siden.

Et stykke utpaa dagen legger jeg ruten om Utopia Riwerview Bar, som er et av de nye hippe stedene i Luang Prabang med unge mennesker som maalgruppe. Her kan man spille sandvolleyball, eller bare ligge aa deige seg paa en ryggstoettet madrass paa bambusgulv og la blikket hvile paa Nam Khan River, og siden flytte de opp paa elvebredden paa andre siden der unge munker praktiserer sin baatbygger-kunst, mens BeerLao'en lager en tykk og flott skummende oel-bart i overskjegget.

Ved solnedgang bestiger jeg Phu Si som er et hoeydedrag som ligger midt paa halvoeya mellom Mekong og Nam Khan. Trappe-traseen opp er krydret med gull-buddhaer og fra toppen kan man se Luang Prabang med saa godt som 360graders utsikt. For min del i lav, varm ettermiddagssol som faar palmene langs gatene til aa skinne. Det gullbelagte taket paa templet i skogen noen km unna likesaa.

Jeg kjenner at Luang Prabang ikke faar det til aa rykke brutalt i reisefoten, men du verden for en vakker liten perle aa tilbringe noen dager!

22/10-2010 Baat-race festival med dertil egnet festivitas

Dagen starter som de fleste andre dager med Pho (nuddelsuppe), men i dag faar jeg den beste Pho'n jeg har smakt. I stedenfor rein kjoettkraft som det flytende, er den blandet med masse kokosmelk og chili og groennsakene som serveres til er fantastiske.

I det jeg skal til aa traa kicken for aa dra paa en liten utflukt ut fra sentrum kommer en fra hotell-personalet som oensket meg velkommen til Sokdee Guesthouse og lurer paa om jeg vil vaere med han og overvaere den aarlige baat-race-festivalen paa Mekong River. Jeg var ikke klar over at festivalen var i dag, siden den normalt kommer etter Bun Awk Phansa, saa svaret blir selvfoelgelig ja! Ved noon tar Phang og jeg baat-taxi over til den andre siden av Mekong hvor stemningen er i taket. Det ropes, heies, skrikes, jubles, trommes, klappes, drikkes, spises... Alt til aere for mennene som lenge har ligget i hardtrening for aa bli aarets seierherrer. Baatene er laaange og smale, ligger lavt i vannet og i hver baat er det 25 mann. Totalt et sted mellom 15-20 baater. Mennene paa baaten ledes fra akterenden hvor sjefs-floeytisten blaaser takten med floeyta og padlerne jobber som besatt. Saa vidt jeg forstaar er konkurransen arrangert som en cup der vinnere fra grupper moeter andre vinnere og til slutt staar en baat igjen. Hele seansen varer i godt og vel seks timer.

Landsbyen paa den andre siden av Luang Prabang er fylt til randen med feststemte mennesker, gjerne ikledd dedikerte supporter-troeyer for den baaten de heier paa, barna faar slikkerier og kjoerer karusell, og ikke minst, det drikkes og spises. Phang og jeg gaar rundt og sjekker troekket sammen og ender til slutt opp i et partytelt sammen med en haandfull lokale og noen faa Falangs som har funnet veien over til der det skjer (Falang betyr fransk paa lao, men brukes i dag i praksis om alle som kommer fra vesten). Phang og jeg deler noen BeerLao med is mens vi blir litt bedre kjent. Lao'ene har ikke overflood av kjoeleskap og frysere saa oelet er ofte varmt ved servering og kjoeles derfor ned med is. Men reint vann som skal fryses til is er likesaa utfordrende slik at en pose isbiter koster nesten halvparten av oelen (festivalpris!)

Gradvis fylles party-teltet opp med lokale og stemningen stiger noe veldig. Et to-mannsorkester, keyboard og sang, sender ut tradisjonell musikk gjennom et gedigent PA-anlegg, -en vegg av hoeytalere. Folk lokkes til dansegulvet for aa gjoere sine karakteristiske og meget beskjedne rytmiske bevegelser til musikken. Phang og jeg faar selskap av noen flere av hans venner og en par andre Falangs som reiser alene, og etter en stund er vi paa dansegulvet hele gjengen og har det utrolig morsomt! Mellom danse-slagene drikker vi mer BeerLao og momser toerket blekksprut og noen raae boenner som snack. Snakker om festivitas midt over lyse dagen.

Etter moerkets frembrudd flater festen litt ut. Alle er litt paa snurr, mens noen har snurret fullstendig rundt. Jeg kjenner at seks timer med lokalt oel har gjort sitt med balansen og tar baaten over til LP igjen. Paa vei tilbake til hotellet moeter jeg Lewis og Liz som jeg moette paa Utopia i gaar. Vi fant raskt tonen (i tillegg til at Lewis og jeg godt kunne vaert broedre siden vi er utrolig lik hverandre) og vi sitter ned for en oel langs Th Sissavangvong foer vi spontatnt bestemmer oss for aa dra paa lokalt discotek. Ikke lenge etter er vi paa en moderne opp-hypet klubb der Lao-ungdommen samles for aa bevege seg til mer dunkende rytmer, gjerne vestlige, men det er ikke noe dansegulv saa trinnene er dertil beskjedne. Man staar ved bordet og gjoer anonyme rumpevrikk. Lewis, Liz og jeg er godt i farta og er ikke i stand til gjoere annet enn utagerende dansing og ikke lenge etter har vi flere med oss og stemningen blir voldsomt god.

Til slutt, og jeg faar nesten si gudskjelov, stenges musikken av og folket jages hjem. Jeg er fullstendig utslitt etter en lang dag med Tam-To (Skaal paa Lao) og sprell, og forstaar at jeg er fullstendig ute av trening for slike utskeielser.

23/10-2010 Hungover, massasje, og ny gjennomfoering

Etter aa ha gnidd soevnen ut av oeynene og dusjet meg tilbake til den virkelig verden gaar jeg hen og bestiller med en American Breakfast paa en av gate-restaurantene paa Th Sissavangvong. Jeg ser folk spise typiske lunsjretter rundt meg saa jeg titter motvillig bortpaa klokka paa veggen og skjoenner at i dag starter dagen min kkl 14:45. Jeg blir sittende og se paa folket mens jeg lurer paa hva kroppen er god for i dag. Etter to timer konkluderer jeg med at massasje skulle vaere passende paa en dag som denne. Luang Prabang sies aa vaere en av de beste stedene i Soeroest-Asia for urte-massasje og urte-sauna og byen myldrer av massasje-/spasentere som tilbyr velvaere for en billig penge i hyggelige omgivelser. Personlig tar jeg turen over til Lao Roede Kors som skal ha ord paa seg for aa levere kvalitets-massasje i noekterne omgivelser, og til en slik hyggelig pris at selv lokale benytter seg av tilbudet, dessuten stoetter man en god sak. For 32 NOK faar jeg en times oljemassasje som bare gjoer saa utrolig godt. Mmmm...

Paa Lao Red Cross moeter jeg igjen Adam fra Australia som ogsaa hadde forvillet seg over elva i gaar. Vi finner en passende restaurant ved Mekong og putter i oss et maaltid med en av Luang Prabang's spesialiteter, Orlarm. Orlarm en slags stuing basert paa aubergine og noen lokale groennsaker, halvtoerket kjoett, chili-tre (en slags spicy tresort som Lao'ene bruker for aa "numme ut" munnen og oevrige krydderier som gir det hele en bitter og sterk smak. Ikke helt min greie, enn saa lenge.

Jeg bestemmer meg for aa ta tidlig kveld, men...

Paa vei tilbake til hotellet blir jeg paakalt fra en restaurant av en stor gjeng unge vestlige turister og jeg inviteres paa dram. Jeg har vanskelig for aa si nei til slike gode tilbud og etter hvert skjoenner jeg at disse menneskene ogsaa var paa disco'n i gaar og hadde stor glede av aa bevitne en 2 m lang haarete nordmann gaa amok paa dansegulvet. De vil tilbake i dag og jeg blir naermest beordret til aa foelge paa. Paa den maaten gaar det til at det blir en aldri saa liten Da Capo paa gaarsdagen. Disse ungdommene har ikke kommet til Laos for aa henge med hodet og jeg lar meg imponere og overraske over en sky-hoey party-faktor. Uansett, vi har det rasende festlig i lag. Kvelden ender med nachspiel paa Sokdee Guesthouse med Vietnamesisk risvin som kveldens dessert. Kevin paa 18 fra Chicago som er ute paa tur uten foreldre for foerste gang henger over bordet, sveiseblind og med hentesveisen (!) ut til alle kanter. God stemning i foelge ham selv.

24/10-2010 Fossefall og slutt paa regntiden

Naar man kommer fra et land som Norge blir ikke fossefall den helt store attraksjonen aa trakte etter naar man er ute paa tur. Asiatene elsker fosser og suges mot dem for piknikker, bading, leking, avslapping og beundring. Ca 35 km soer for Luang Prabang ligger Tat Kuang Si som er velrenomerte fossefall i Luang Prabang Province og en hoeydare baade for lokale og turister. Jeg har ikke den helt store dragningen mot fosser, men alle jeg har pratet med som har vaert der sier plassen er vidunderlig. Siden kroppen gjoer krav paa aa vaere litt lat i dag (ogsaa) tar jeg turen ned for en titt. Minsk'n er i daarlig form i dag, men vi kommer frem til slutt.

Jeg ender opp med aa bruke dagens lyse timer ved Tat Kuang Si, og jeg kan bekrefte at vannfallene er rett og slett nyyydelige, og til de grader eksotiske. Krystallklart vann velter seg over hoeye og lave fall, og lager mange smaa turkise basseng nedover elva/fossen, omgitt av regnskog-vegitasjon, hvor man kan bade og innhalere idyllen. Jeg treffer igjen Philip og Barbara fra Sweits som jeg moette paa baat-racet for to dager siden og vi bader, hopper, skravler og storkoser oss. Den "lille" turen opp til toppen fossefallene er ogsaa verdt tiden, hvor man ser hele arrangementet fra oven. Stedet er selvfoelgelig overbefolket med turister, men det er jo en grunn til at ting blir klisjeer, det er jo fordi det er noe spesielt ved det. Et fossefall krever lite forkunnskaper og er derfor lett og nyte. Thai-people dominerer turist-populasjonen. Det kommer mellom 1,1 og 1,2 millioner turister til Laos hvert aar, og halvparten av dem er mennesker fra Thailand. Forholdet mellom Thailand og Laos har en lang og kjoelig historie, men for noen faa aar tilbake aapnet hele Laos opp for turisme fra nabolandet og horder av Thai renner over grensa, mange for aa se det uroerte og eksotiske nabolandet Laos, andre for religionsturisme, eller shopping.

I kveld er det fullmaane og dagen for en av de stoerste aarlige festivalene i Luang Prabang, og andre elve-byer. Den kalles Bun Awk Phansa og markerer slutten paa regntiden, samt slutten paa fastetiden for munkene og som derfor som faar noen dager ferie for aa reise rundt og besoeke venner og kjente. Byen blir et enestaande skue etter moerkets frembrudd! Festivalen markeres paa mange maater med fyverkeri, masse god mat og drikke, stearinlys som settes ut over hele byen, krepp-papir-lamper i alle farger, og ikke minst de hjemmelagede bambusbaatene. Det later til at alle husstander med respekt for seg selv bygger en slik bambusbaat, mer eller mindre detlajert og med ulike kvalitetskrav. De store hotellene, organisasjoner og klostrene derimot, de bygger noen gedigne baater som er utrolig for-seg-gjort, med egne aggregat/eller batteripakker for baatbelysning, dukker, noen smaa palass av noen kahytter og lugarer, og av en generelt enorm modell-baat-stoerrelse. Baatene baeres frem i en prosesjon gjennom hovedgaten og ender opp paa det stoerste klosteret i LP, Wat Xieng Thong. Lewis, Liz og jeg foelger hele prosesjonen, kjoeper fyrverkeri og deltar i festlighetene. Hele byen er i feststemning. Barn som voksne fyrer av fyrverkeri i gatene og det smeller og blinker i alle retninger saa og si sammenhengende fra 18:00-24:00. Laoene kan virkelig lage festival!

Baatene gjoer en kort stopp ved Wat Xieng Thong hvor det festes mere. Inne paa klosteromraadet skaales det i BeerLao eller Lao-Lao (Ris-whiskey), det er kung-fu oppvisninger, flammespytting og mer fyrverkeri. Omsider tas baatene ned til Mekong hvor de sjoesettes, for saa og "seile sin egen elv" nedover Mekong, som gradvis fylles opp med lysende baater, med eller uten mannskap. De som ikke er med aa sjoesette en baat kommer gjerne ned til elva for aa slipper noen orange blomster innpakket i bananblader arrangert som en bitte-liten flaate med et eller fler i lys paa. Jeg spoer noen lokale hva symbolikken er, men jeg faar ikke noe klart svar. "For good luck" er en det gjennomgaaende svaret.

Vi runder av kvelden med et respektabelt maaltid streetfood. Et langbord er dekket med de herligste delikatesser for plukk-og-spis. Grillet fisk fra den brune Mekong smaker himmelsk. Mer, mer, mer!

25/10-2010 Elefantridning og kajakkpadling

Jeg har aldri ridd paa en elefant foer og hvilken plass er vel ikke bedre aa gjoere det enn i The Land of Million Elephants. Det skjer selvfoelgelig via et byraa og i planlagte og ordnede former, men hvis man vil forsoeke aa gjoere dette paa den virkelige og ekte maaten har jeg hoert at man fremdeles bruker mange elefanter til toemmerdrift i nordvest Laos, -13 timers kjoering paa daarlig vei fra LP. Personlig gaar jeg hele veien fra rommet mitt og ned til hotel-porten hvor jeg faar pick-up og mini-busses ut til en elefant-camp utenfor Luang Prabang. Med meg er det en gruppe pensjonerte ex-kolonister og noen briter.

Vel fremme lastes vi opp paa elefantryggen fra en stor rampe og tar plass i en dobbelt-stol hvorfra vi kan slappe av, ta bilder, la oss imponere av disse kolossene av noen dyr, mens vi med tunge rolige skritt traakker en rundtur i Lao-jungelen. Ekstremt turistifisert er det, men allikevel fornoeyelig, mye paa grunn av det ser ut til at elefantene lever et monotont, men godt liv i form av bra dyrehold, i alle fall etter det jeg, med mine meget begrensede elefant-kunnskaper, kan forstaa.

Etter vaar lille jungelsafari har jeg i tillegg spurt om aa faa vaere med paa elefantbading og det ble vel saa morsomt. For det foerste saa dro alle de andre turistene for aa gjoere andre ting, slik at jeg fikk vaere saa og si alene om underholdningen. Ryggstolen blir tatt av og jeg rir giganten alene ned til Nam Khan (elva), sittende paa elefantens hode og ut i elva baerer det. Vask og og stell. Jeg blir ogsaa beaerert med denne elefant-klisjeen; sittende paa ryggen mens den fyller snabelen med vann og snyter seg utover meg gjentatte ganger. Helt topp!

Transportmiddelet tilbake til Luang Prabang er kajakk. May (guiden), jeg og ei jente fra Irland kajakker oss ned Nam Khan, forbi fiskere, barn som leker i vannkanten, vannboeffler, bambusflettere, smaa aakerlapper, og sand-sankere. Nam Khan inneholder store mengder fin sand som tas opp og fraktes til LP til bruk i husbygging. Paa den 9 km lange turen ser jeg kun et maskinelt foretak som driver med dette, resterende er damer og menn som staar ved elvebaaten sin ute i vannet, dukker ned i elva med en stor boette og kommer opp igjen med sand som de heller oppi i den smale prammen. Skal tro dette er tungt arbeid dag etter dag. Turen ned paa den rolige elva er riktig saa perfekt og en flott avrunding paa en turpakke til 45 US$.

Paa kvelden blir det middag med Lewis og Liz paa Lao-Lao Garden hvor vi spiser et herremaaltid. En keramikk boette med gloedende kull senkes ned i bordet vaart med en stekeplate oppaa, med en rand til saus/kraft, og vi far servert raavarende ved siden av slik at vi kan mekke maten selv. Med filet fra svin, boeffel, kylling og blekksprut, krabber, reker, salat osv osv klapper vi oss tilfredse paa magen etter flere timers bespisning.

Skrevet av Hilmann 02:09 Arkivert i Laos Kommentarer (0)

VN-LAOS, Gjoerme, Jungel, Pathet Lao, Kaldt og Regn

14/10-2010 Lang og soelete dag paa vei inn i Laos

Maalet for dagen var aa gaa til sengs i Viang Xai i Laos og det skulle vise seg aa bli et ambisioest maal.

Ikke lenge etter Mai Chau passerer jeg en illeluktende landsby og der slutter asfalten paa vei nr 15 og gaar over til delvis grus, delvis roed og bloet jord. Det er 60 km til Ba Thouc og jeg er nervoes for at det kan bli 60 lange km. Og jammen faar jeg ikke rett. I begynnelsen er det veiarbeid som skaper denne fascinerende gjoerma som klistrer seg til sko og dekk som kram snoe med vekten av blylodd. Det gaar vannvittig smaatt og jeg kjenner at jeg har potensialet i meg for aa raskt gaa lei disse forholdene. Smaa humper gaar greit; de kan man bare gi gass over. De store humpene gaar ogsaa greit; de kan man "gynge" over i moderat fart. Men, de forbanna mellomstore humpene tvinger tvinger farten ned til 10-15 km/t. Omsider tar veiarbeidet slutt og jeg forstaar umiddelbart bakgrunnen for aa forbedre veiene. Jeg kommer over paa en daarlig kjerrevei og jeg begynner aa tvile. Tvile paa om dette er den riktige veien. Jeg treffer et og annet menneske naa og da og faar bekreftet at jeg er paa rett vei. Deretter begynner jeg aa tvile paa det jeg holder paa med. Mutters alene og paa Minsk, er det eneste jeg ser, en roed gjoermevei som foerer inn i en groenn jungel rundt hver eneste sving. Jeg gaar i meg selv, -og ender opp med aa fortsette litt til hver eneste gang. Omsider ser jeg noen hoener og grisunger og blir en smule lettet. Ahhh, -det bor mennesker ikke langt unna (ja, det er paa det nivaaet). Sporadisk kommer straahyttene, og etter hvert kommer ogsaa elektrisitet og viljen til aa foelge denne traseen helt til Ba Thouc. Desverre blir ikke veiene bedre. Det er saapeglatt og jeg maa anstrenge meg baade en og to og mange ganger for aa ikke ende med hele kobbelet av et tur-medium nede i gjoerma.

Jeg tar ikke mange pauser. Skal jeg komme meg til Laos med denne farten maa jeg henge i, og selv om hengekoeye og myggnett er i sekken er fremdeles seng aa foretrekke etter en slik dag. Jeg faar en lang paatvunget pause i en aasside hvor det jobbes med aa grave frem en IFA lastebil fra gjoerme og drit. Fire vietnamesere, eller Thai (hvem vet) jobber paa spreng for aa faa lastebilen til aa rulle videre. Etter flere choco-paier med venting er endelig IFA"n paa vei til neste soelepytt, men foer de tapre menn kan skrape gjoerma av hendene sine er det jammen ikke en utlending som trenger dytt og loeft for aa komme gjennom den samme hindringen.

Omsider kommer jeg ned til Ba Thouc, og til tross for at jeg er noe tilgriset serveres jeg Pho av kjent god kvalitet, og vises retningen til Na Meo, grensen til Laos. Dit er det 98 km og jeg krysser fingre for gode veier. Jeg faar gode veier gjennom fin og groenn natur foer jeg er ved utsjekk Vietnam ca kl 16:30. Passet stemples og offiseren krever 20 US$ i toll for Minsk'n. Jeg proever meg med aa si at ved Dien Bien Phu tok de bare 10 US$ og offiseren ler nervoest og godkjenner i neste sekund mitt forslag paa tollavgift. Jeg spoer om jeg kan veksle penger her. "Nei, ikke her, men borte hos de fra Laos skal det gaa bra." Jeg kjoerer forbi grensesteienen og bort til "de fra Laos". Visum til Laos gaar greit som ingenting, 37 US$ og vips saa kan jeg vaere turist i Laos i 30 dager. "Veksle VN Dong her? Nei, - inne i Laos", "Hvor da?", "Vet ikke, inne i Laos..."

Regnvaeret puster meg i nakken naar jeg tilbakelegger de foerste kilometerne i det nye landet, og det tar ikke lang tid foer det hoeljer ned og jeg soeker ly under et takskjegg i en liten landsby i en sving. Mens jeg venter leser jeg i Lonley Planet om den ene minibanken i Laos, som er i hovedstaden Vientiane, og om hvor smart det er aa ta med nok US$. Undertegnede har sovet i timen, det er bare aa innroemme det. Mens jeg kjoerer morket i moete og duskregnet stryker meg over kinnet faar jeg masse tid til aa tenke ut hvordan jeg skal loese en eventuell oekonomisk felle. Veksle i Viang Xai, hvis ikke kan jeg kanskje komme meg til Luang Prabang relativt raskt og faa et turistselskap til aa heve cash til meg paa deres manuelle visa-maskin. Men jeg kan heller ikke kjoere for langt inn i Laos siden jeg ikke har penger til bensin saa jeg maa kalkulere nok drivstoff til aa alltid aa ha muligheten aapen for aa komme over grensen til Vietnam igjen hvor jeg kan faa kjoept bensin ved grensen. Mulighetene staar i koe og jeg har paa foelelsen at det vil ordne seg. Allikevel maa jeg innroemme at mine foerste to timer i Laos blir kalde, vaate og ensomme i det jeg lirker meg frem de 58 km fra grensa og til Viang Xai i nattemoerket. Ingen trafikk, ingen lys og lite hus.

Paa et tidspunkt faar jeg bekreftet at jeg er i Viang Xai og finner frem til et gjestehus som er en gammel fiskeoppdrettsfarm/fiskehytte etter hva jeg kan forstaa. En ung innehaver bekrefter at han kan veksle VN Dong og stresser meg inn paa et lugubert rom hvor jeg hilses velkommen av gresshopper med kropper saa store som norsk skogmus og noen andre dyr som akkurat rekker og ile ned gjennom sprekkene i gulvet i det lyset gaar paa. God natt, Laos!

15/10-2010 Paa hule-besoek hos Pathet Lao'en

Jeg vaakner til tromming paa taket. Ute er det kraftig regnvaer. Jeg snur meg rundt og sover videre. Litt seinere spiser jeg pasta med svin (som ikke smaker godt, men det mest propre jeg fant paa menyen) til frokost, og like ille er vekslings-raten til innehaveren. Han forlanger hele 1,5 dollar i kommisjon for hver 3,5 tilvekslede dollar. Jeg blir mindre fornoeyd og har for lengst faatt dosen min av "luringer" som han. Jeg forklarer min mangel paa tilfredsstillelse og han boeyer noe av og tar meg med til det han kaller vekslingskontoret, som i praksis er ei dame paa markedet som selger lightere og annet krims-krams. Hun gir meg noe bedre kurs og jeg veksler til meg nok til at jeg faar gjort opp hotell-regningen min og har til et lite maaltid paa vei til Xam Nua, hvor det etter sigende skal vaere en ATM...

Men foer jeg drar fra Viang Xai skal jeg proeve aa faa med meg disse historiske grottene som fungerte som tilfluktsrom, hjem, sykehus, kommandosentraler, skoler, underholdningssentre osv osv for Lao'ene i dette omraadet under den amerikanske bombingen av Laos fra 1964 til 1973. Jeg moeter et turist-par paa trappa til grotte-kontoret og jeg faar vekslet noen Laos' Kip med dem slik at jeg faar raad til inngangsbilletten.

Det var fra disse grottene at den kommunist-orienterte Pathet Lao bevegelsen (oversatt: Landet til Laoene) organiserte sin motstand mot den amerikanske bombingen av Laos, stoettet av det nord-vietnamesiske regimet. Krigen som foregikk i Laos kom i skyggen av det som foregikk i Vietnam. Dette var mye paa grunn av at det var av baade vietnamesisk og amerikansk interesse aa holde en lav profil paa operasjonene her i og med de begge hadde aksjer i en svak noeytralitets-avtale for Laos i maktvakumet etter at franskmenne ble slaatt tilbake under opptrappingen av Vietnam-krigen. Men, amerikanerne var nervoese for videre spredning av kommunisme mot vest. Vietnameserne paa sin side hadde allerede "kommunistisk fotfeste" i det nordlige Laos gjennom Det Indokinesiske Kommunistiske Parti stiftet av Ho Chi Minh saa tidlig som i 1930 og som fem aar seinere fikk oekt tilsig av medlemmmer fra Laos, og da i saerdeleshet fra Pathet Lao-bevegelsen. I tillegg gikk flere av Ho Chi Minh-rutene innom Laos med forsyninger til allierte kommunister soer i Vietnam. USA likte dette saa daarlig at de valgte aa slippe tilsammen 2,093,100 tonn bomber over Laos, og dermed bombet USA Laos inn i verdenshistorien som det mest bombede landet i forhold til innbyggertall. Prislappen? Ufattelige 7,2 milliarder UD$!!! -Eller 2 millioner UD$ pr dag over en ni aars periode. Prisen i form av tap paa Laos' side er det ingen som helt vet noe om, men Lonely Planet boka mi sier at en tredjedel av landet's den gang 2,1 milloner mennesker ble flyktninger i eget land. Det sies aa vaere rundt 400 grotter i omraadet rundt Viang Xai, brukt av Pathet Lao og den oevrige befolkningen. Paa vaar guidede tur besoeker vi fem av dem. Meget interessant!

Da turen er over kl 15:30, er det lett regn i lufta og jeg ser det blir moerkt tidlig i dag. I noen sekunder oensker jeg at jeg var backpacker med penger i lomma og paa et transportmiddel man kan sitte inne i. Men nei, jeg er priviligert med aa vaere paa scenen i dag ogsaa. Jeg "wrapper" bagasjen min inn i den oransje presenningen min, tar paa alt av regntoey og finner veien mot Xam Nua. Det blir, ikke overraskende kaldt og vaatt. Jeg finner rask et hotell til 50 000Kip (snaue 40 NOK) og innlosjerer meg paa en rom som lukter slik det ofte gjoer i urenoverte hus fra 40-50 tallet. Jeg takker og bukker for at stedet har en minibank (Lonley Planet boka mi er fra 2007 saa mye har nok skjedd paa 3 aar) og naar jeg kommer tilbake til hotellrommet mitt er lukten annerledes. Det lukter av to-takts eksos. Og hva er vel bedre enn aa gaa til ro til lukten av eksos og 1,4 millioner Kip i lomma? Vaakne opp til solskinn i maarra kanskje?!

16/10-2010 Bloet dag...

Vaakne opp til solskinn du lissom... Det hoeljer ned. Det som er positivt er at formen kjennes noe bedre i dag. Jeg klarte ikke aa rekondisjonere fullstendig i Hanoi og har hatt en ekkel hoste siden da. Gaarsdagen, for aa vaere aerlig, (og dagen foer der) var ikke de beste dagene jeg har sett ute paa tur. Har rett og slett foelt meg sliten. Men, i gaar kveld tok jeg med meg Phrase-book'en min til et slags apotek-utsalg og pekte like saa gjerne paa baade forkjoelelse-, feber- og saar hals-ordet i boka, i haap om at tenaaringsgutten bak disken kan treffe paa minst en av dem. Jeg faar utlevert tre typer tabletter og instruksjoner om bruk. Tilbake paa hotellrommet legger jeg pillene foran meg og ser paa dem, en oertanke mistroisk. Fargene er knall-rosa, signal-gul, gul og dyp reod. Plutselig var foerste dose tatt. I dag ser det ut til at pillene har hatt en viss effekt.

Etter nuddelsuppa pakker jeg noe motvillig paa sykkelen. Jeg vurderer et lite sekund aa bli en dag her i paavente av noe bedre vaer, men bestemmer meg for aa spise noen km av veien til Nong Khiaw. Ca 100km nede i gata her skal det visstnok vaere et kryp-inn. Jeg staar i noen minutter og hoerer regnet hamre paa boelgeblikktaket over meg foer jeg gir tennpluggen min noen kjaertegn med en skrutrekker og litt sandpapir, og fiser avgaarde.

Det blir kaldt og vaatt hele veien. Taaka ligger tykk og det eneste jeg ser i 100 km er stort sett en asfalt i en korridor av groenske. Naa og da passerer jeg en klynge med trehus som ligger helt inntil veien. Det er ikke mange ute i dag. Vevene som befinner seg under et hvert stilt-house staar ubrukte. Paa en og annen veranda vugges et barn i soevn, mens de litt eldre barna leker i regnet. De voksne later til aa holde seg innendoers, bak skalkede luker. Jeg fryser.

De 100 km til Nam Noen gaar i ett jafs uten stopp, -droeye 3 timer paa Minsk-sete i intens to-takts dur. Joeye-meg. Jeg kjenner at jeg virkelig er i siget, tar til hoeyre, og etter 60 km og halvannen time til med kjoering kommer jeg til Vieng Thong. De siste 60 km gaar litt lettere. Kun duskregn naa og noen hoeydemeter lenger ned er lufta varmene. Jeg fryser ikke lenger. Bare kald. Klokka 15:00 har jeg et rom paa et gjestehus i Vieng Thong og jeg gaar umiddelbart i dusjen og blir der til jeg faar igjen varmen. Jeg fyller opp tanken paa sykkelen, blander i de vanlige 5% olje og staller'n i et lite skur foer jeg faar min stekte ris med boeffelkjoett, en BeerLao oel, tett etterfulgt av en knakende god kaffe paa en av byens "finere restauranter".

Foersteinntrykket av Laos er godt. Jeg har ikke sett saa mye til folk enda siden veiene stort sett gaar gjennom ingenting, men de menneskene jeg moeter er alle meget smilende og imoetekommende. De hilser (gjerne foerst) "Sabai-dii" og er behjelpelige naar jeg spoer om veien eller naar jeg skal kjoepe mat. So far, so good! Ja og saa maa jeg jo nevne to ting til: Det ene er pikene paa oel-kalenderne. Overalt(!) henger det kalendere med noen flotte opp-dollete damer/jenter paa i front av templer, fossefall og blomsterenger, med vind i haaret og et floertende blikk: "Drikk BeerLao!" Det andre er musikken som kringkastes paa 100 decibel+ fra radiotaarnet i landsbyen. Lao Folk Music setter luften i bevegelse og patriotismen blomstrer i oeynene deres mens de retter paa Lao-flagget som henger pent ved siden av det roede flagget med hammeren og sigden.

God natt kamerater!

17/10-2010 Fra ingenting til Nong Khiaw

Jeg proever aa adoptere den paastaatte rolige Laos-rytmen og gjoer morgenrutienene med oppakning og den mye omtalte nuddelsuppa i slow-motion. Fra min kjoeretur vestlig himmelretning er det ikke stort aa melde. Mil etter mil med saa godt som ingenting. De evige rimarkene fra Vietnam er borte, maisaakrene likesaa. Men, naa skal det sies at jeg ser ikke stort av det som er utenfor veien siden jungelen gaar helt inn i veibanen saa og si hele tiden. Av og til kommer jeg opp paa et hoeydedrag hvor jeg kan faa litt utsikt hvis jeg strekker hals over vegitasjonen, men jeg ser bare jungel og noen aakerlapper her og der. Med andre ord saa blir det ikke den store kjoereopplevelsen i dag heller. Dog er det en del hoens som faar oppleve meg i dag. Landsbyene er hardpakket med ambivalente fjaerkre som aldri klarer aa bestemme seg for hvilken vei de vil, og jeg blir noedt til aa sende flere av dem noen omganger i "sentrifugen" mellom forhjulet og bakhjulet. Brorparten klarer seg tilsynelatende godt.

At Laos ligger litt "bak" Vietnam paa flere omraader kan en lett se naar en kjoerer langs veien. Mens Vietnam har noen biler langs veiene, har Laos bare noen faa. Det er faerre motorsykler ogsaa og jeg har i stor grad veien for meg selv. De faa bilene som jeg moeter (jeg kom til 5 biler i loepet av 175km i dag) kan ikke sies aa vaere trygge trafikkanter. De svinger naar de vil og hvor de vil, uten aa forberede andre, og det aa gi litt plass til en to-hjuling? -Ikke tale om. Videre saa fremstaar Laos som fattig, sett med vestlige oeyne som gjerne maaler rikdom i ting og det ytre foroevrig. Guideboka mi forteller meg at 75% av befolkningen i Laos lever i "utkantstroeka" og paa under 2US$ pr dag. En middelklasse maanedsloenning ligger paa ca 100 US$ pr mnd. Planke/straa-husene jeg passerer paa min vei er jevnt over saa basic som det gaar an aa faa det. Rundt huset er det lite som kan kjoepes for penger, jeg proever aa oppsummere: klaer til toerk, vaskevannsfat, en moped her og der, sykler til barna, noen faa tv-antenner, boelgeblikk paa enkelte hus, kjerrehjul... Husene i seg selv bestaar gjerne av flettede bambus-vegger, straa til tak og noe grovere reisverk av tre. Overalt jobbes det med bambus. Jeg moeter mange etter veien som drar bambus med sykkel eller moped. I landsbyene flettes den til kurver, fat, sekker, vegger etc. Jeg ser at det ikke er overflod med klaer heller. Lite og fillete klaer. Men hvem skal de pynte seg for i hverdagen? De maaler nok hverandre paa andre maater enn etter hvilket skjortemerke de gaar i.

I India som myldrer av mennesker ser man mange rare utgaver av menneskeheten. Laos har bare 5,6 mill innbyggere, men det er overraskende mange snaale utgaver av oss langs de veiene jeg kjoerer om dagen. Oeyne som ser i alle mulige retninger paa en gang, skjeve rygger, svulster paa appelsin-stoerrelse paa ulike plasser paa kroppen, over- og undekjever som staar rett ut til siden saa "bittet" neste ender ved oerene osv osv. Lurer paa hvorfor det er saann. Om det er daarlig jordmor-arbeid, om det er fordi soester er gift bror, om det er bivirkninger fra amerikansk angient-orange, eller hva det er? Jeg ser i alle fall mye rart.

Jeg faar lyst til aa ta bilder, hele tiden, men noe holder ogsaa igjen. Jeg fikk en tankevekker da jeg skulle kjoepe billett til Pathet Lao-hulene for et par dager siden. Over disken hang det er oppslag hvor det stod: Please do not bargain. Prices are fixed. Please do not try to get discount. Dette forteller litt hva slags turister som har vaert her tidligere. Mest sannsynlig vestlige turister som tror alt skal vaere billig i Asia og at man maa prute paa alt for aa faa en realistisk pris. Jeg har snakket med flere personer i Vietnam som kom fra Thailand som kan fortelle at mange plasser er turister ikke lenger oensket. Severdigheter er "Closed for foreigners due to misbehaviour", eller adgangsbegrenset til grupper med foelge av guide, og lokale Thai's som ikke oensker aa handle med turister. Ansvarsfull som jeg er proever jeg aa gjoere mitt for aa opptre saa hoeflig som overhodet mulig for aa etterlate et godt inntrykk av en reisende, og et enkelt haandgrep er aa ikke fiske opp kameraet i tide og utide for aa ta bilder av mennesker. Naar det er sagt saa er det mange som oensker aa blit tatt bilde av. Saa fort jeg stopper for aa kjoepe litt snack og strekke paa beina stroemmer det mennesker til, og naar jeg etter noen innledende hoeflighets-fraser gir tegn til at jeg oensker et bilde, forsvinner en liten andel mens de fleste stiller seg opp i positur og venter paa blitzen. Hoeydaren blir selvfoelgelig naar de ser seg selv paa den lille skjermen etterpaa.

Rundt kl 15:00 ser jeg et skilt med romanske bokstaver som former ordet "Restaurant". Jeg skjoenner at jeg naermer meg Nong Khiaw. Jeg innlosjerer meg i en hyggelig liten bungalow og gjoer klar for en dag eller to, eller kanskje tre, med slow-living. Nong Khiaw har blitt et populaert stoppested for turister som tar elvebaaten opp fra Luang Prabang og hopper av for en natt eller to her, foer de tar videre opp til Muang Ngoi. De aller ivrigste helt opp til Phongsali for aa besoeke minoritetsgruppene der oppe.

Jeg gleder meg til aa see hva jeg velger aa gjoere i morgen.

Skrevet av Hilmann 08:32 Arkivert i Laos Kommentarer (0)

VIETNAM, Silkeormer og blaafilm i idylliske Mai Chau

10-11/10-2010 Rekondisjonering i Hanoi

Planen for disse to dagene i Hanoi er aa gjoere minst mulig, med andre ord slappe av, - og jeg synes jeg klarer meg godt. Vaakner om morgenen, skriver litt blogg, sover litt, spiser, skriver mer, svarer paa mail, sover mer osv. To ganger beveger jeg meg litt naermere Hoan Kiem Lake for a bevitne hvordan Vietnameserne feirer 1000aars-dagen til Hanoi, men begge gangene blir jeg nesten klaustrofobisk av menneskemengdene og trekker meg raskt tilbake til den forholdsvis rolige gaten som hostellet mitt ligger i. Der kan jeg foelge deler av feiringen paa TV. Utenfor mausoleet til Onkel Ho Chi Minh paagaar en storstilt forestillling i god kommunistisk aand med hundrevis av aktoerer i sving paa en gang. Papirdrager bukter seg, vifter svinger seg og det roede vietnamesiske flagget med den gule stjerna lages i et perfeksjonert samarbeid, det paraderes og feires. Bildene fra feiringen i Nord Korea av at "mannen uten ansikt" (Nord Koreas kommende overhode) viser seg for foerste gang sammen med sin far, er ikke ulike. Om feiringen i Hanoi sies det at en fotballstadion 5-6 km nord for gamlebyen er stedet for det allerede lenge myteomspunnede fyrverkeri seinere paa kvelden, - dvs det som er igjen av eksplosivene. For tre dager siden eksploderte nemlig store deler av fyrverkeri-lagret under transport, minst fem doede. Og apropos doede vietnamesere; Da jeg reiste gjennom det nordlige Vietnam snappet jeg opp at flere mistet livet i en stor flom i det sentrale Vietnam, men paa nyhetene fikk ikke dette masse oppmerksomhet. Foerst etter lange reportasjer fra politiske taler og menn med slips som slipper konvolutter ned i en urne, kommer noen usle sekunder med bilder fra redningsarbeidet...Det er vel kanskje slik naar partiet roedt nok og populasjonen teller naermere 88 millioner. Jeg vet ikke? Uansett, jeg blir ved teltet, lar fyrverkeri vaere fyrverkeri og gratulerer Hanoi med 1000aars-dagen fra en liten Pub i en sidegate.

Mandagen drar jeg over til Mr Cuong og vi bruker noen timer paa gjoere service paa Minsken. Bremser, clutch, bakhjulslagre, forgasserjustering, tuning++, gjoer at jeg drar derifra med en sykkel som nesten ikke er til aa kjenne igjen. Den gaar bedre enn noen gang. Servicen er inkludert i kjoepeprisen, saa det eneste det koster meg en ny plugg til 20 kroner. Cuong og hjelpegutten hans faar allikevel noen VNDong for god service. Det skulle da bare mangle.

Den andre kvelden i Hanoi faar jeg interessant moete med en britisk oekonom. James er 75 aar gammel og har reist verden rundt med sitt arbeide som oekonomisk raadgiver for land i utvikling. Han har uttalige historier paa lager fra mang et land og mang en by, men av alle steder er Vietnam, og da i saerdelshet Hanoi, hans favoritt. Han deler sine minner fra da han kom til Hanoi for foerste gang paa sent 80-tall, hvor det ikke fantes et eneste motorisert kjoeretoey her. Bare traasykler. Men, han kan forklare at trafikken var like jaevlig. Syklene var i daarlig forfatning og uten bremser,alle kom inn i et hvert kryss tilsynelatende paa likt, hele tiden, og kaoset var hverdagen. James er mye mer tilfreds med slik det er naa, "disse motorsyklene har stort sett bremser". Med lengsel i blikket snakker han ogsaa om det sjarmerende Hanoi han hadde gleden av aa oppleve paa midten av nitti-tallet da cafeene var paa vei inn og landet ble mer turistvennlig, men motorsyklene fremdeles var fravaerende. James er i Hanoi for aa skrive bok om Vietnams fremtidige utfordringer. Jeg spoer om han kan gi kort-versjoenen til en dum ku og svaret/utfordringen, mener James, ligger i kvaliteten paa utdanningen til ungdommen. Han mener vietnameserne sender sine intellektuelle/studenter til for daarlige laereinstutisjoner i utlandet og de bringer ikke med seg nok ekspertise tilbake til Vietnam for aa gi maktposisjonene den personlige tyngden som kreves for aa regulere et land i slik en eksplosiv vekst. Kineserne derimot, sukker James, de har forstatt det.

12/10-2010 Bye Hanoi. Welcome Mai Chau.

Rundt noon er jeg klar. Varmen i Hanoi disse dagene er intens og jeg er gjennomsvett naar jeg traakker kicken i baann, finner frem kompasset og kjoerer minste motstands vei mot vest. Ikke overraskende gaar det smaatt ut av Hanoi. Trafikken er tett og bebyggelsen tar ikke slutt foer jeg langt forbi Xuan Mai. Til slutt er jeg der jeg skal vaere, blandt intrikate kalksteinsformasjoner som vokter over smaa straahus ute paa landsbygda. Dagens maal er Mai Chau som er sted anbefalt av Lonley Planet hvis man oensker aa besoeke Hvite Thai, som er en annen av minoritetsgruppene i Vietnam. At Mai Chau er et populaert reisemaal skjoenner jeg lenge foer jeg er der. Allerede 5 km foer landsbyen begynner "homestay"-praierne aa suge seg fast til meg, forfoelge meg og tilsynelatende aldri gi opp. Etter flere sure blikk (desverre) og diverse avledningsmanoevre staar jeg endelig fritt til aa bestemme selv. En hyggelig ung dame kommer forsiktig opp til meg mens jeg fyller bensin fra en haandpumpe; " You stay my house?". Hun virker allright tenker jeg, og ikke lenge etter er jeg paa plass i hennes koselige stilt-house som hvit-thai'ene er kjent for. Jeg rekker en liten walkabout i landsbyen i det sola gaar ned og det er som hele stedet blir gullbelagt i den gule kveldssola. God stemning!

Mens jeg er ute aa gaar faar jeg oeye paa en svart Honda 250 dirtbike som jeg synes aa ha sett foer. Jo, det stemmer, det er samme sykkelen den kjekke og deilige kompisen min fra Australia, "Goerge Martin Clooney", kjoerte paa. Det ser ut til vannpumpe-sveisen holder. Sykkelen staar lagret sammen med er skokk andre sykler av samme type, og hva er det jeg hoerer? Er det ikke engelsk med den umisgjenkjennelige norske Jens Stoltenberg-aksenten? Jo, det er nordmenn, og noen svensker, som er paa Motorcycle Adventure i Vietnam. De har gjort sin foerste kjoeredag og skal videre opp til Sapa. Det er god stemning i gruppa. Jeg klarer ikke dy meg og spoer hvor mye opplegget koster, og klarer nesten ikke aa holde overraskelsen tilbake og faa "noe" i halsen naar svaret kommer: 27 000 NOK! Dette inkluderer alt i aatte dager, ogsaa fly t/r, men igjen da, med all respekt aa melde, saa lar jeg meg bevege av hvor mye mennesker med daarlig tid, men penger nok, klarer aa faa seg selv til aa betale for aa kjoere motorsykkel i Vietnam. Og, jeg foeler meg igjen ufattelig priviligert som har tid nok til at jeg kan kjoere rundt paa en 1960-modell Minsk som jeg har betalt 350US$ for.

Kl 19:00 kommer Huan (som jeg tror hun heter) med middagen min, servert paa et sort soelvfat. Der er stekt kylling, ris, squash, boennespirer, omelett, mandariner, sauser og oel. Smaken er himmelsk og jeg bestemmer meg umidelbart for at denne kokkens mat skal jeg spise en gang til. Jeg gir tegn til at jeg oensker aa bli to dager istedenfor en, og skryter maten opp i skyene.

Oppholdsrommet deles av med noen laken. Bestemor kler et myggnett over madrassen min borte ved sekjsonen, og saa gaar vi til ro, Bestemor, Mamma, Pappa, Veslejenta, og jeg.

13/10-2010 Silkeormer og hardporno

Som alle andre dager de fleste steder i Vietnam starter dagen naar hanen galer og sola plutselig gir liv til en ny dag. Jeg koser meg med Boldbaatar paa oeret og lar minnene finne veien tilbake til The Land of Blue Sky i noen minutter denne morgenen foer jeg endelig forlater den tynne madrassen min. Jeg fikk umiddelbart en god foelelse for Mai Chau i gaar, da jeg til slutt kom meg vekk fra den mindre appelerende hovedgaten og ut til Stilt-House-Landsbyen like utenfor. Jeg kjenner at i dag er en perfekt dag for aa gjoere lite i hyggelige omgivelser.

Bestemor serverer meg broed, omelett og minibananer til frokost og umiddelbart etter aa ha faatt i meg dette legger jeg meg ned igjen, leser i boka mi og ser opp i taket paa det grovbygde trehuset som er hjemmet mitt i noen dager. Saa pakker jeg litt niste i sekken og legger ut paa en gaatur i naeromraadet. Thai'ene er kjent for sine veve-kunst og under nesten et hvert hus henger de nydeligste sjal, loepere, tepper for slag, og til en saerdeles hyggelig pris. 13 NOK for et hjemme-vevd sjal ser ut til aa vaere normal pris.

Paa min ferd mellom husene kommer jeg over noe jeg aldri har sett foer, ei heller hatt en ide om hvordan gjores; spinning av silketraad. Ei nydelig gammel dame utfoerer haandverket med effektivitet og presisjon. Hvordan det gjores? Jo, foerst har damen gaatt til et sted i skogen hvor hun avler silkeormer. Det tar ca 1 mnd aa avle frem en silkeorm som bor inne i en kokong, som enten kan vaere hvit, eller gul. Deretter hoester hun inn disse kokongene som ligner paa stor ostepop med masse tynne-tynne fibre rundt seg som gjoer at overflaten faar en plysj-aktig konsistens. Tilbake i landsbyen har hun en stor kjele med vann som staar og smaakoker over en varme. Over kjelen er en avansert rokk med flere haspler. Silkeorme-kokongene puttes litt etter litt opp i gryta og damen roerer rundt slik at de mange tynne fibrene klistrer seg til de andre fibrene som allerede er paa vei opp fra gryta, via en renskende haand, gjennom et lite hull og saa over paa hasplene. Og vips, saa har man silketraad. Hva med ormene? De er mat. Kokongen fjernes og frem kommer en liten delikatesse. Smaken? Saa langt jeg har erfart fra mitt silkeorme-maaltid i Nord, slettes ikke vaerst. Foroevrig er produktene som denne damen lager helt enestaaende flotte! Kommer gjerne tilbake til henne i fremtiden og legger igjen noen Dong. Denne gangen er det plassen som gjoer at kjoepet maa utsettes.

Jeg gaar videre gjennom landsbyen, stopper opp ved en liten Cafe og bestiller den tradisjonelle VN kaffen med is og den soetlige boks-melken. Naar kaffen nytes fylles oeret med soet vietnamesisk popmusikk mens blikket glir fra boka, over mot fjellene og saa de kjegleformede hattene hvis eieres hender skjaerer risgress i jevnt, rolig tempo, og tilbake til boka. Ahh, som jeg slapper av! Dette er virkelig plassen aa faa ned pulsen. Atmosfaeren blandt de lokale her er utrolig laid-back og behagelig. Det smitter.

Naar kaffen har faatt bein aa gaa paa loverer jeg videre oppover kjerreveien mellom den ene idyllen etter den andre. Et stykke paa veien vinker en mann meg opp i hjemmet/hytta si. Jeg skal drikke te og risvin skjoenner jeg. Guttungen som sitter og ser noe billig vietnamsisk action-drama paa en antik tv, faar umiddelbart ordre om aa sette paa ei plate med Thai-Karaoke fra Laos. Far i huset smiler fornoeyd og tramper takten mens bambus-pipa trakteres effektivt mellom skaalingen med risvin. Godt nede i risvinen, og litt blankere i oeynene, klapser han meg paa skulderen mens han smiler lurt og selv finner veien bort til VCD-samlinga. Musikken blir enda soetere og de velkoreograferte dansetrinnene til pene mennesker fra Laos, blir erstattet av et opptak fra et internasjonalt misse-show hvor man har kommet til badedrakt-seansen. Verten min jubler av lykke naar han ser de velformede kvinnene rumpe-vrikke seg over scenegulvet. Mer risvin! Mer risvin! Skaal! Han gir tegn om jeg oensker lunsj i huset deres. Jo, det er lunsj tid saa, ja takk. Mor i huset ordner lunsj til gutta foer hun hekter bambus-sekken paa ryggen og forsvinner ut paa rismarkene. Gubben smiler enda lurere enn foer. Raskt som en katt skalker han alle luker i bambushytta, skrur ned volumet og setter inn en ny VCD. Denne gangen velter det ut vestlig, luguber hardporno fra tv-apparatet. Verten min ler hoeyt mens han pinner i seg ris, chili og kylling og pendler nervoest mellom alle spriker ved vinduene for aa se om en skapning paa over 3 meter tilfeldigvis skulle passere forbi og kikke inn gjennom sprekkene i stylte-huset. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller tenke. Jeg sier maten smaker bra. En liten stund seinere sier jeg den karaoke-cd'n fra Laos var kjempemessig! Okey-okey-okey! Han ser ut til aa ha faatt sin lille dose med smug-porno og skifter cd. Phu! Det ser ut til at jeg taaler denne risvinen bedre enn de fleste lokale, saa jeg tenker det er paa tide aa stikke noen Dong i neven paa ham og takke for meg foer jeg drikker verten fra sans og samling midt over lyse dagen.

Jeg gaar en lang tur rundt mellom rismarkene foer jeg ender opp hjemme igjen. Jeg later meg paa bambusgulvet mens jeg leser mer bok, sover litt, leser litt mer og plutselig var det middag. I dag Kokte groennsaker, stekte poteter, frityrstekt fisk, oel, ris, vaarruller. Yam!
-------

Den siste dagen i Vietnam er beskrevet i foerste innlegget om Laos.

Skrevet av Hilmann 17:50 Arkivert i Vietnam Kommentarer (0)

N-VIETNAM,Loop'n i nord ender med 1030 aars jubileum i Hanoi

06/10-2010 Fantastisk kjoeredag

Klokka ringer 05:00 og jeg vaakner til en kropp som ikke er helt frisk. Litt magevondt, litt kald, litt saar hals, - litt av alt. Vi spiser litt paerer og choco-pie paa hotelltrappa foer vi er avgaarde. Vi foelger Chay-elva oestover og kjoerer en flott soloppgang i moete mens hanene fremdeles galer paa gaardstunene, morgendisen ligger tykk fra fjelltopp til dalbunn og de foerste veiarbeiderne har krabbet utenfor plastikken sin og er i ferd med aa gjoere opp ild for aa koke dagens foerste maaltid med ris. Vi stopper for en baguett og en kopp kaffe i Vinh Quang som er en liten hyggelig by som ligger idyllisk til ved elva. Den vietnamesiske kaffen er foroevrig noe av den beste kaffen jeg har smakt. I bunnen av glasset legger man en god skje med soetnet melk fra boks, paa toppen av glasset er liten beholder som fylles med kvernet kaffe og kokende vann. Kaffen siles ned i glasset, roeres med melken og helles gjerne opp i et nytt glass med is og kanskje litt mer vann. Drikker man den "som den er" er det som aa slurpe tykk olje. Uansett hvordan, smaken er fortreffelig!

Ferden videre gaar paa svingete, med gode veier mot Bac Quang i et fantastisk landskap med uendelig mengder rismarker, bygd i de klassiske terassene oppover de bratte fjellsidene. Proposjonene er enorme og omraadet rundt Sapa virker lite i forhold. Anbefales:-) Siden vi startet saapass tidlig kan vi lett unne oss en lengre stopp over en kopp kaffe i Bac Quang og filosofere over bl.a. dette fenomenet som heter Kina. Fra Bac Quang til Ha Giang bytte-laaner vi sykler. For Martin blir dette kjempe-moro, mens for meg blir det tett opp til kjedelig. Hondaen er saa tett og fin, og er saa lettkjoert at jeg nesten blir ukonsentrert paa de rette fine veiene nordover. I Ha Giang kjenner jeg at formen blir vaerre da vi spiser lunsj og i varmen blir alt litt ekstra anstrengende. Vi maa finne Immigration Office her (ikke lett!) for aa faa en politi-tillatelse til aa kjoere inn i den nordligste delen av VN som grenser til Kina. For 190 000 Dong faar vi et papir som gir oss bevegelsesfrihet i nordomraadene.

Av og til er det utrolig kjekt aa vaere paa tur sammen med pene mennesker, slik som bl.a. Martin. Damene faller fullstendig pladask for mannen og gir rask og god service. Men, det skjer stadig oftere etter hvert som vi kommer nordover at folk er mindre hjelpsomme. Minner paa mange maater litt om Kina. Enten vil de ikke proeve aa forstaa, eller saa blir vi bare ignorert eller oversett. Selv paa hoteller hvor vi stikker hodet inn for aa spoerre om veien eller om praktiske ting som hvor neste bensinpumpe er saa moeter vi ofte kalde mennesker som rett og slett oppfoerer seg frekt, sett med norske oeyne. Martin og jeg finner dette utrolig rart, ettersom det skulle vaere i deres interesse aa proeve aa hale noen Dong ut av turistene (som det ikke er mange av paa disse kantene). Bare det aa faa mat kan vaere utfordrende. Vi kan stoppe utenfor et tilsynelatende spisested, foerer haanden mot munnen flere ganger, late som vi tygger for deretter aa klappe oss paa magen mens vi smiler gode og mette, og til slutt runde av med et spoerrende utrykk mens vi peker inn i bua deres, men nei-da. Mange ganger moeter vi hoder som rister fra side til side, "no-no-no", peking i en annen retning eller bare tomme blikk. Martin og jeg skjoenner ikke hvordan vi kan bli mer tydelig. Martin snakker til og med litt vietnamesisk, men heller ikke det ser ut til aa hjelpe flere steder. Med andre ord, det er ikke alltid lekende lett aa dekke primaerbehovene her i nord og det krever tolmodighet! Til gjengjeld skal det sies at vi ogsaa moeter utrolig mange mennesker som smiler og proever aa hjelpe selv om vi ikke snakker samme spraaket, hverken kroppslig eller verbalt, og alle de gangene faar de daarlige opplevelsene til aa havne i glemmeboka.

Fra Ha Giang kjoerer vi videre nordover og klatrer opp det bratte Quan Ba Pass (Heavens Gate). Oppover de snirklete veiene morer jeg meg med aa holde godt foelge med Martin paa hans nye 250cc. Dersom jeg ikke bom-girer i den groetete girkassa mi kan jeg faktisk gi ham litt konkurranse opp gjennom haarnaals-svingene. Hvis jeg holder momentumet og turtallet oppe, maa han gire aa jobbe mer enn meg for aa holde farten oppe og han er i tillegg presset til aa holde farten nede i svingene med sine robuste knast-dekk. Uansett saa er naturen spektakulaer her oppe og paa nytt kjenner jeg gleden av aa se natur jeg aldri har sett maken til og attpaa til kunne nyte dette fra ryggen paa en tohjuling. "Smaa" fjell bobler opp fra flatmark rundt Tam Son og det er nesten som aa se Ha Long Bay paa landjorda.

Paa vei ned til Yen Minh moeter vi tilfeldigvis paa Mr Quong som jeg kjoepte Minsken av i Hanoi. Han er ute paa tur sammen 4 motorsykkelentusiaster som har kjoept tjenester av selskapet hans; Indochina Adventures. For en svimlende sum av 1500 US$ for 8 dager tar Quong dem rundt i Nord VN til steder ingen andre drar og setter dem i kontakt med de lokale paa en maate som gjoer at de sikkert faar mat paa foerste forsoek:-) Men, for en pris da mann... Det som derimot er utrolig hyggelig er at det er 3 nordmenn i dette reisefoelget. En kar paa min alder paa en nyere Honda 250 offroader, og hans far og onkel paa hver sin russiske Ural. Godt aa snakke litt norsk kjenner jeg og vi har et hyggelig moete i flott natur mens dagen er paa hell.

Det er moerkt i det vi kommer frem til dagens endestasjon, Yen Minh, og da har vi tilbakelagt ca 250km paa svingete fjellveier. Ikke vaerst! Vi er ogsaa heldige med at vi faar det siste hotellrommet paa det eneste hotellet i byen. Vi moeter her en gjeng med sykkelister fra Australia som vi spiser middag sammen med. Jeg kjenner at innvollene fra boeffel glir traatt i spiseroeret og trekker meg tidlig tilbake til hotellet.

Jeg er veldig sjelden syk (!), men for sikkerhetens skyld tok jeg med meg et termometer fra Norge da jeg dro. I kveld viser dette 38,6 grader. Jeg forbereder meg paa aa bli liggende i morgen. Foeler meg ikke bra.

07/10-2010 Tung, men givende dag i Nord

Klokka ringer 05:00 i dag ogsaa. Kroppstemperaturen har gaatt ned en grad og jeg foeler meg noe bedre, og det er bra fordi Martin og jeg har navnene vaare paa samme Permit for omraadet vi er i, og politiet i Meo Vac sies aa vaere noe hensynsloese overfoer personer som kommer uten denne Permit'n. De sendes helt tilbake til Ha Giang.

Naar vi staar og pakker paa kl 05:45 er livet i Yen Minh allerede godt i gang og markedsselgerne stroemmer til markedet med levende og doede dyr for salg, og haarspenner, puter, tyggis, stoffer, hengelaaser osv rigges til nok en dag i et forhaapentligvis forlokkende display. Jeg traakker en liten runde i markedet mens Martin gjoer de siste justeringer. Kjoeper litt ingefaer for nesa og ser litt ekstra paa en and som ser bra ut. Anda koster 20 000 Dong og hvis smaken er som utseende er det nok hun herremaaltid.

Turen opp til Dong Van blir veldig fin. Det er noe beroligende med aa kjoere om morgenen. Naturen er betydelig mer steinete og ris-terassene er borte. Det dyrkes poteter og mais paa smaa flekker hvor det er jord. I omraadene vest for Bac Ha synes tre-arbeid aa vaere et stoerre innslag hos de lokale, og langs veiene staar folk og hoevler og skjaerer, mens husene er i stoerre grad laget av betong og/eller jord. Vi spiser vaar Pho (nuddelsuppe) i Dong Van, tett etterfulgt av en kaffe foer vi tar fatt paa det som skal vaere hoeydepunktet her i Nord Vietnam naar det kommer til natur: strekningen mellom Dong Van og Meo Vac. Jeg kan bekrefte at det er en spesiell opplevelse aa kjoere her. Det eneste som er dumt er at det varer bare i 25 km. Men, det er 25 km med stupbratte fjellsider som strekker seg fra elva i baann til over taakedisen. Veien klamrer seg fast til fjellsiden og vi klamrer oss fast til veien og fotoapparatene faar kjoert seg, selv om det vanskelig lys aa ta bilder i i denne disige lufta. Til alle som maatte vaere paa to hjul i Nord VN, denne veistrekningen is not to be missed!

I Meo Vac faar jeg en forgasserlekasje og maa soeke hjelp. Vi er enna ikke ute av Ha Giang Provinsen saa Martin maa pent vente paa meg (paa grunn av vaar felles tillatelse for omraadet), men han er godt inne i Code of Conduct naar det kommer til forholdet mellom motorsykkelister og venter villig for aa soerge for at jeg kommer meg derifra. Jeg er glad jeg slipper aa trille kilometervis for aa komme til et verksted i dag for formen ser ikke ut til aa vaere stigende. Bare det aa ta bagasjen av sykkelen er et lite ork. Det tar litt tid foer alt kommer paa stell og Cuong maa paa traaden for aa veilede mekanikeren, men til slutt fyrer 60-modellen igjen og vi ruller soerover.

Med mange stopper for aa ta bilder, reparasjoner, lunsj etc blir Bao Lac stedet for overnatting. Vi stopper ved et hotel utenfor byen, men vi faar ikke inntrykk at vi er oensket der. De tre herremennene som vi antar har med hotellet aa gjoere gaar bare rundt oss ute paa plassen og snakker i mobiltelefonene sine. Da de legger paa, til slutt, klarer vi aa fange oppmerksomheten deres, men moeter bare tomme blikk foer de snur seg rundt og snakker mer i telefonen. Vi blir fullstendig ignorert, og det gidder vi ikke aa finne saa vi kjoerer litt til inn mot Bao Lac. Vi forstaar rett og slett ikke hvorfor de ikke er mer interessert i aa tjene penger paa oss som turister. De kunne lett faatt en god turist-pris fra oss, men nei, de velger aa faa oss til aa foele oss fremmedgjort og ikke velkommen. Jeg gaar virkelig inn i meg selv flere ganger for aa se om det er noe jeg gjoer galt. Jeg vet sannelig ikke.

Bao Lac er en forferdelig moekkete og forsoeplet by og ser nesten ut som en by i India. Vi finner oss et hotell hvor vi proever aa forklare at vi oensker to singel-rom, men resepsjonisten forstaar ikke baeret hva vi mener. Vi spiller paa alle tegnspraakets strenger uten resultat. Selv ikke naar vi peker paa ordet 'singelroom' i LP's Phrasebook som gir oversetttelse til vietnamesisk naar vi frem. Jeg kjenner blir varm, jeg svetter, blir irritert, oppgitt, frustrert og alt paa engang. Jeg tar frem penn og papir og tegner to mennesker i hver sin seng med et lyn-nedslag mellom, og det var det som skulle til.

Formen blir vaerre. 39,8 i feber naa. Sliten av den flotte naturen, kjoeringa, skruinga, og i dag ser det ut til at vi ikke skal moete mennesker som tar oss i mot med aapne armer. Maa sove lenge i maarra. Kanskje bli noen dager.

08/10-2010 Videre allikevel, til Ba Be

06:20 kommer Martin inn til meg. Jeg ligger i feber-vaatt sengetoey og hodet er lett-tungt-lett-tungt-lett... Han skal videre i retning i Hanoi. Vi tar hverandre i labben og takker for laget. Martin, eller George Clooney som jeg liker aa kalle ham, og jeg er noe helt usannsynlig forskjellige, og kanskje derfor har vi gaatt saa gaatt i lag. Hadde jeg hatt like mange penger som han skulle jeg spandert en skikkelig bensin-eksplosjon bak ham naar han kjoerer ut av Bao Lac. Det ville vaert en perfekt action-scene; kjekkasen med sneipen i munnviken pilot-brillene, paa motorsykkel, brun og deilig, hjelmen paa styret, fullstendig non-chalant. Jeg ser at han liker hva jeg tenker naar jeg presenterer scnenen for ham:-)

Jeg sovner igjen og vaakner seinere paa formiddagen med en foelelse av at jeg ikke vil ligge syk i Bao Lac saa jeg bestemmer meg for aa pigge av og komme meg litt naermere Hanoi. Det er graavaer saa kjoereturen nedover mot Tinh Tuc byr ikke paa det helt store i og med sikten er daarlig, men da blir det desto mer kjoering og det er godt aa faa litt luft under feber-vingene. En annen skapning som gjerne skulle hatt vinger i dag var en liten kylling som desverre ikke var rask nok til krysse veien etter aa ha ombestemt seg en fire fem ganger om den skulle gaa til hoeyre eller venstre. Jeg hadde allerede bestemt meg for venstre, og det ender med turens foerste Roadkill. Jeg er rask med aa bla opp 50 000 Dong til eierne som saa katastrofen paa naert hold, men de smiler bare av/til meg, kaster den halv levende defomerte kyllingen i groefta og vinker meg videre.
Det er bare et spoersmaal om tid foer det skjer paa veiene her, at man kjoerer paa et dyr. Det myldrer med hoener, haner, gjess, kyllinger, griser, hunder, boeffler langs/paa veiene. Stort sett er lav fart preventivt, men ikke alltid nok.

Jeg bestemmer meg for aa legge turen om Ba Be Lake for aa vaakne opp et koselig sted paa bursdagen min i morgen og i skumringstimen er jeg innlosjert i en bungalow i Ba Be. I dag er jeg fullstendig utkjoert. Mange lange dager med mange km paa rad og i dag kjenner jeg det i hele meg. Et tysk ektepar i 60-aara som skal backpacke i VN i 4 uker spanderer middag paa meg foer jeg stuper i seng halv aatte.

09/10-2010 30 AAR! Gratulerer med dagen meg selv!

Jeg svetter ut to sett sengetoey i loepet av natta med "kvalitets-"febertokter. Alt er klissvaatt. Men, naar jeg vaakner opp til min egen bursdag kl 08:00 faar jeg en perfekt bursdagsgave i form av at jeg foeler meg meget vel. Jeg tror det ikke foer jeg faar se det, men jo temperaturen er 37,6. Jeg tar det med ro denne morgenen og kjenner etter at jeg er meg selv, vasker klaer og moeter tyskerne over en kopp kaffe og noen shot's vodka. Noen kokte mais-kolber glir ned paa hoeykant og av alle steder finnes det Wi-Fi her saa jeg faar pratet med/sett Mamma og Pappa paa Skype og jeg faar mine foerste gratulasjoner. Jeg kjenner paa at jeg savner venner og familie paa dagen min, men paa den andre siden foeler jeg meg ogsaa veldig priviligert som kan faa holde bursdag paa motorsykkeltur i Vietnam. Dagen i dag er morgendagen jeg droemte om i gaar, og hadde jeg vaert hjemme i Norge og tenkt tanken om aa feire bursdag paa denne maaten ville det vaert en utrolig eksotisk tanke. Og naa lever jeg denne eksotiske tanken. Takk for det!

Jeg laster opp pakkdyret mitt og cruiser gjennom Ba Be National Park, kjoerer Minsken ombord i en liten pram som tar meg til andre siden av innsjoen, og derifra gaar veien videre soerover mot Bang Lung og deretter Du. Mens jeg har kjort rundt i disse dagene er det stor variasjon i hvordan folk reagerer naar jeg kommer kjoerende, men i dag virker det som alle er veldig glade. Det vinkes, smiles, hoies, folk forstaar med en eneste gang naar jeg spoer etter en kaffe og alt gaar nesten for lett.

Men fra Thai Nguyen blir det litt tyngre igjen. Jeg havner i en grusom trafikk! Eksosen ligger tykk paa veien, og blandingen av biler, lastebiler, motorsykler sykkelister, fotgjengerere, barn, butikker og dyr gjoer den kontinuerlige drabanten inn mot Hanoi til en proevelse i konsentrasjon og milimeter-manoevreringer. Noen klarer seg ikke saa godt; Det skumrer og jeg hoerer et smell foran meg. Jeg ser ikke hva som skjer, men da jeg gaar av sykkelene ligger to motorsykler paa bakken uten forhjul og fire eller fem personer er skadet. Jeg er foerst paa stedet og innen jeg faar sjekket puls paa den bevisstloese og tatt en sjekk paa at de stoerste bloedningene ikke er livstruende er hele stedet som ei maur-tue. Det skrikes og ropes, og mobiltelefoner flakser foran nesa mi naar jeg sjekker de innvolverte og jeg skjoenner raskt at uten aa kunne spraaket har jeg lite der aa gjore siden de skadde kommer til aa klare seg til noen klaerer aa hoste opp politi og sykebil. Men det ble en kraftig reminder paa hvor lett det er aa skade seg stygt paa to hjul. Noen av de kuttene i laaerene og i hodet saa ikke godt ut. Brrrrrrr.....

Omsider entrer jeg selve Hanoi. Kanskje paa et av de vaerste tidspunktene noen sinne naar man tenker paa trafikk. Hanoi feierer sine 1000 aar i morgen og Vietnamesiske turister fra hele landet sies aa komme til Hanoi for aa delta i feiringen. Veiene er saa pakket med trafikk at jeg har aldri sett maken. Og jeg sliter litt med aa kommer meg frem i og med bagasjen min er forholdsvis bred. Det blir mange smaa-bulkinger, men med gangfart blir det ikke de store materielle skadene og ankler reddes ut av klem i siste sekund, hele tiden. Jeg finner allikevel overraskende greit frem i mylderet og kjoerer rett paa Hanoi Backpacker Hostel, hvor jeg bodde sist jeg var her.

Jeg linker opp med noen mennesker jeg traff i Sapa og jeg spoer om du kunne tenke seg aa gratulere meg med dagen, - og da var festen i gang. Det blir ikke den helt store utskeielsen i og med formen fremdels er "saa der", men nok til at det blir en liten markering i anledning de tjue-ti. Og i et lite stjaalent sekund rundt midnatt har Hanoi og jeg bursdag paa likt og vi feirer 1030 aars bursdag.

Life is Good!!!

Skrevet av Hilmann 05:27 Arkivert i Vietnam Kommentarer (1)

(Innlegg 6 - 10 av 54) « Side 1 [2] 3 4 5 6 7 8 9 10 .. »