Reiseblogg fra Travellerspoint

HP/PUNJAB, Couchsurfing i Chandigarh

10/04-2010 SHIMLA-CHANDIGAR

Toni og jeg setter nesa i retning Rishikesh, men har bestemt oss for aa bryte distansen opp i to deler med et stopp i Chandigar, hvor vi skal bo hos Manoj som vi har funnet gjennom Couch Surfing. I Shimla krabber vi ombord paa The Viceroy's toy train. Den smalsporede jernbanestrekningen mellom Kalka og Shimla stod ferdig i 1903 og inkluderer 103 tunneller, 24 broer, og 18 stassjoner paa de 96 km. Det gaar ikke fort. Strekningen tilbakelegges paa snaue 6 timer, men du verden saa koselig. Gjennom uttalige svinger toffer vi gjennom fjellandskapet mens vi leser bok, lar beina dingle paa utsiden toget, kjenner den svale avkjolende brisen, og titter paa alle parene hvis bryllupsreise gaar mot en ende. Mange av dem har kanskje til og med begynt aa like hverandre paa ordentlig...(det aller fleste ekteskap i India er arrangerte).
Vi bytter til normal jernbane i Kalka og en time seinere er vi i Chandigarh, hovedstaden i delstaten Punjab. Chandigarh er en ung by som ble ferdigstilt forst mot slutten av 1960-tallet. Historien bak byen er kort fortalt at da India fikk sin uavhengighet i 1947 tilfalt den davaerende hovedstaden i Punjab, Lahore, Pakistan og det ble behov for aa opprette en ny hovedstad for Punjab. Nehru saa dette som en mulighet for aa realisere sin visjon om det nye fremtidige India. Designerjobben ble gitt til den fransk-sveitsiske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret som i 1952 startet paa det banebrytende eksprimentet med en ny maate aa tenke infrastruktur paa. Byen deles inn i sektorer paa 800x1200 m, 29 i antallet den gang. Byen har vokst kontinuerlig siden den gang og vokser fremdeles og man jobber naa med aa utvide fra 47 til 61 sektorer. Byen er lett aa finne frem i og er reinere enn de fleste andre byer, men de tettbygde betonghusene gjor stedet nesten uutholdelig paa sommeren og man sliter med slett rorleggerarbeid fra 50/60-tallet slik at vannkvaliteten og tilgangen paa vann er et omstridt tema.
Anyway, Toni jeg skal til Regional Institute of Cooperative Managment, sektor 32 rom 209. Rickshawen dumber oss paa riktig plass og like etter har vi to nye venner; Manoj (CS) og hans venn Hundal, som nylig har faatt sin doktorgrad i sosiologi. Manoj jobber som assistent for en professor i sosiologi. Siden kona til Manoj er syk har han skaffet oss et rom via via gjennom jobben sin. Isen mellom de to reisende fra Norge og de to lokale brytes over en bedre middag paa en av byens restauranter og med hittil, i indisk maalestokk, store mengder Kingfisher ol. Vi blir litt paa en snurr alle sammen og vi blir enige om at vi liker hverandre godt. Toni og jeg tilbyr oss aa dele paa regningen, men til ingen nytte.
 
11/04-2010 CHANDIGARH

Dagen starter tidlig med Yoga sammen med vaare to nye venner. Ved den kunstige sjoen Sukhna sitter vi i morgendisen og har leksjonsmessig gjennomgang av yoga prinsipper, men mange av de "moderne" inderne bruker morgenstunden til aa jogge paa seg god samvittighet. Den noe beske smaken jeg har i munnen etter all Kingfisheren i gaar gir meg daarlig samvittighet:-) Men, yoga er tingen for vaare to venner som kommer med den ene fantastiske historien etter den andre om hvordan de selvstendig har kurrert astma, daarlige knaer osv osv vhj av yoga. Personlig nyter jeg baade yogaen og stunden vi har ved den nyyydelige sjoen som lukter like vondt som den er fin.
Vi inviteres paa frokost hos familien Hundal. Hundal leier en liten leilighet paa ca 35 kvm hvor han bor sammen med sin kone og to barn paa 14 og 18 aar. Fruen disker opp med french toast, "mandelgrot" og chai-masala. Vi har en hyggelig frokost og Hundal er en nydelig voksen datter som mer enn villig legger ut om sine studieplaner og hvor hardt hun jobber for aa oppnaa sine maal. Hun vil studere kunst. Mange indiske jenter velger kunst og haandverkretningen paa universietet, -veldig kompatibelt av med aktiviteten som hun skal bedrive i hjemmet om noen aar. En god husmor skal gjerne har en master i et eller annet fag...
Formiddagen tilbringes paa den storste turistattraksjonen i India ved siden Taj Mahal, the Rock Garden (RG). RG er et gedigent fantasilandskap skap av en enkelt person, den naa pensjonerte veiinspektoren Nek Chand, og den sopla/avfallet han har funnet siden 1965. Hans arbeid ble for alvor oppdaget i 1973 og til tross for at hva han gjorde var ulovelig ble myndighetene saa fasinert av arbeidet at de valgte aa stotte ham med midler og stedet ble aapnet som en turistaatraksjon i 1976. Et impinerende stykke arbeid som absolutt var verdt besoket
Paa ettermiddagen drar vi med vaare to sosiologer ut til haveliet til Hundal et stykke utenfor Chandigarh. Dvs forst skal det drikkes Kingfisher paa rommet, og deretter drar vi. Hundal eier et stort haveli (herskapshus) hvor hans foreldre bor og han tilbringer ledig tid sammen med frukttraerne og boflene sine. Ved ankomst serveres det selvfolgelig chai-masala med kaker til, for vi faar omvisning rundt paa gaarden. Hoydepunktet med hele omvisnignen for min del var at jeg fikk provekjore Hundals nyinnkjopre Royal Enfield Bullet. Hmmm, blod paa tann...
Vi tilbringer timer paa takterassen med gode diskusjoner om alt mellom himmel og jord (gjerne med et sosiologisk tilsnitt), og naar munnen ikke fylles med ord fylles den med chips, notter, salat, whiskey og ol. Kvelden avsluttes med et middagsmaaltid, regissert av bestemor, som staar godt i stil med resten av huset. Det spares ikke paa konfekten naar naar man har besok fra Nordpolen.
 
12.04-2010 CHANDIGARH - RISHIKESH, Vi gaar Kumbh Mela i mote
Manoj henter oss tidlig paa morgenen og vi blir med aa kjore sonnen hans til skolen, Selv skal han paa jobb om noen timer. Det er akkurat det aa faa et innblikk i dette hverdagslivet som gjor CS til en saa fantastisk greie. Verden stopper altsaa ikke opp (for alle) selv man har besok og denne morgenen er vi en del av morgenrutinene hjemme hos Manoj. Frokosten fortaeres med den storste apetitt og vi faar tid til aa skumme lokalavisen for Manoj kjorer oss paa bussen til Ambala hvor vi forhaapentilgvis skal komme oss paa et tog til Haridwar (?). Ambala var forovrig et motbydelig sted. Til dens forsvar skal det sies at vi gikk ikke mange meterne i byen, men Ambala har tilsynelatende ingenting aa tilby den reisende og guideboka nevner ikke byen med et ord. Kanskje er det fordi de ikke har noe aa staa til ansvar for som gjor at gatene er noen av de mest nedsoplete jeg her sett i India, lukten er ikke bare vond, den er makaber, gatematen serveres fra kaseroller og utstyr som neppe noen gang har sett en oppvaskborste og hele stedet minner om en krigssone. For en bakevje!
Men vi skal ikke vaere lenge i Ambala. Vi skal bare komme oss paa toget til Haridwar. Da jeg skal bestille billett begynner jeg aa forstaa at jeg naermer Kumbh Mela og saa smatt faar jeg en mikroskopisk anelse om hvor stor verdens storste religiose festival er. Billettkoene er lange som 17.mai-tog og desperasjonen til folket etter aa faa sin billett paa toget som skal ta dem til stedet som skal gi dem et godt liv og etter-liv, holdes i sjakk av kjolige indiske politimenn. De bers-kledde politioffiserene vandrer kontinuerlig rundt mellom de 10 koene mens de rutinert sjonglerer med sine blanklakkerte bambusstokker som i neste sekund er kapabel til aa slaa ned paa et hvert tillop til braak i koene. De som ser ut til aa trenge ekstra assistanse er koen for kvinner hvor koplassen forsvares med nebb og klor.
Etter en time har jeg to uspesifiserte billetter Haridwar og med en advarsel fra damen i bak skranken; "Velly velly much lush. Sule you wanna go to Halidwal now?". Jeg bikker paa hodet paa indisk vis og har dermed hverken svart ja eller nei...
Platformen er full av pilgrimer og jeg har ikke tro paa at vi kommer ombord paa toget naar det tuter seg inn paa platformen med hoye vulgaere stot. Men, Toni er paa offensiven og med spisse albuer kombinert med egoisme faar vi sneket oss ombord paa en AC-vogn. Vi tilbringer den forste timen paa sekkene vaare mellom to togsett utenfor dassen for vi blir oppdgaget og jaget inn den dampende hete 2nd class vognen som er fylt til randen av pilgrimer i alle varianter. Jeg faar en god plass aa sitte, paa et bord mellom to seter. Under bordet sitter det en jente i tenaarene og en gammel skrukkete vaerbitt dame fra Rajasthan. Hun traakkes paa av forbipasserende i midtgangen, men bryr seg mindre. Det vil ikke overraske meg om dette er det siste hun gjor i dette livet, og hva er vitsen med aa bruke sine siste dager paa aa vaere sur og tverr?
Da vi ankommer Haridwar begynner vi virkelig aa fole paa kreftene i indiske folkemasser. Stasjonen er FULL av folk, utenfor stasjonen er det FULLT av folk, billettkontoret er FULLT av folk, det er FULLT overalt. Paa mystisk vis vil tilfeldigehetene det til av vi faar fatt i en billett til Rishikesh og ut av dette folkehavet. Vi faar ogsaa fatt i en ny reisevenn, Emma paa 19 aar fra Nederland som reiser alene rundt i India. Respekt! Vi kommer oss toget (med en billett i haanda som koster 56 norske ore pr pers for de 25km til R) og 1 time seinere staar vi i R.
-Og vi som trodde det var lurt aa dra til Rishikesh under Kumbh Mela for aa komme litt vekk fra folkemassene. Saa feil kan man ta. R. er intet unntak. Vi kommer oss inn paa et hotellrom alle 3 og unnslipper folkemassene for et lite oyeblikk. Men, vi maa ha mat. Blandt tusener av mennesker som sleper seg gjennom Lakshman Jhula-omraadet i R med hele livet i en bag paa hodet finner vi en hyggelig restaurant som kan mette vaare tomme reisemager. Takk!

Skrevet av Hilmann 21:14 Arkivert i India Kommentarer (0)

SHIMLA, Et britisk fotavtrykk i Himachal Pradesh

07/04-2010 DHARAMSALA-SHIMLA

Klokka 05:59 Staar jeg paa taket paa en tilsynelatende oppbrukt Tata-buss og forsoker aa festet bagasjen til Toni og meg. Paa bakken staar en inder og bekrefter med den storste overbevisning om at jeg har festet bagasjen godt nok. Jeg er ikke overbevist og tar den tiden jeg trenger. Hva vet han der nede om hvor godt bagasjen min er festet? Har forsoker paa ny, med en mer utolmodig mine. Han vil ha bussen avgaarde... og jeg vil ha med bagasjen helt frem til Shimla. Litt over 06:00 bryter bussjaaforen vaar Tataen i gir og kaster oss utfor unnabakkene ned mot Gaggal hvor vi setter kursen ostover. Ennaa eies veien av sovende kuer og bikkjer og aper som knasker gammel soppel, men snart er veien Tataenes. Gassen i baann! Sjaafissen ligger 60 grader til siden i de mange kurvene vi forserer for aa motvirke sentrifugalkraften, det er ikke snakk om at diesel-monsteret skal tape fart bare paa grunn av en sving. I det vi kommer ut av kurven starter den omfangsrike jobben med aa "ratte inn" dodgangen paa rattet. Med store bevegelser klarer han det, akkurat, og vi ligger 60 grader i til den andre siden. -Og slik fin-manovrerer vi oss gjennom det kuperte og skrinne landskapet, over smale brukar, forbikjoringer i yttersving og med stupbratte fjellsider ned paa sidene. Vi er heldige og faar oppleve dette i snaue 8 timer for vi dumpes av i Shimla.

Shimla (ca 2200 moh) er hovedstaden i Himachal Pradesh og fungerte tidligere som sommerresidensen til det britiske styret fra midten pa 1800-tallet. De trykkende varme sommermaanedene i Delhi var ikke til aa holde ut for britene, mens det svale klimaet ved foten av Himalaya var adskillig mer egnet for aa styre kolonien, og jammen var det ikke muligheter for aa spille en del criket her ogsaa. I dag er Shimla et yndet reisemaal for pengesterke indere som vil opp i hoyden for aa avkjole seg og for nygifte par som legger bryllupsreisen sin hit. Jeg fascineres av dette stedet. Bebyggelsen er typisk britisk/victoriansk og med stort innslag av tre i konstruksjonene (bindigsverks-hus) og barna her gaar i velpleide skoleuniformer med slips (ogsaa jentene), flere av herrene bruker ogsaa slips og de som har noen aar paa baken kan tillate seg aa smatte litt paa en pipe:-) Kirken utgjor byens midtpunkt i den bilfrie byen. Men her er lite som minner om indisk fortid eller tradisjoner. I bazaren finner man lite med tradisjonelt indisk haandarbeid/-verk. Nei, her er det moderne saker og ting som skal tappe de nygiftes lommeboker. Sarier faas kjopt, men det er punjabier med moderne look som dominerer utstillingdokkene, t-skjorter med Metallica og Madonna, hippe sko faaes kjopt til en stiv pris og lunsjen inntas gjerne hos Subway-kjeden. Her kan den nybakte ektemannen vise sin okonomiske raushet overfor sin kone, og hun kan peke paa up-to-date elektroniske dupeditter til hjemmet fra kjente merker som LG og Philips. Personlig noyer jeg meg med en vannkoker-pinne til snaue 10 NOK.

Men i dag staar "raushet" paa middagsmenyen. Jeg knekker til med lammekoteletter i peppersaus og gronnsaker stekt med kontinentale urter samt potetstappe. Desserten bestaar av et gedigent stykke haerlig sjokoladekake med en kopp perfekt cappucino til. Fytti-katta saa digg med et slikt maaltid naa. Men, det koster aa vaera kar, - ca 60 kroner!


08/04-2010 SHIMLA, Tempelbesok

Dagen starter med at vi treffer igjen et par som vi motte i Mandawa i Rajasthan paa stedet der vi skal spise frokost. - Og der ender ogsaa dagen paa mange maater. Vi blir sittende veldig lenge aa smaaprate om lost og fast og frokost blir til lunsj, og lunsj blir til at etter vi skiller lag er alt jeg "rekker" er en liten trim-tur opp til Hanoman (Jakhu)-tempelet. Tempelet ligger paa ca 2500 moh og gir en flott og velfortjent utsikt for en svett kropp. Middagen i dag staar ikke noe tilbake for den i gaar; grillet lam med mintsaus++. Saa kort oppsummert, nok en fantastisk feriedag. Men, vi mangler Rune da:-(

09/04-2010 SHIMLA, Museum og regjeringens sommerresidens

Dagen i dag var dagen for aa gi apostlenes hester en aldri saa liten luftetur. Toni og jeg marsjerer taktfast nedover til Himachal Pradesh State Museum hvor vil avlegger et kort besok, for vi traakker videre i retning Viceregal Lodge (VL) som er atskillig mer interessant. VL var hovedbygningen for den britiske regjeringen da de oppholdt seg her i sommermaanedene men fungerer i dag som "Institute for Advanced Studies". Her er det som aa komme rett inn i en britisk atmosfaere. Bygningen er stor og tung i graa stein og med aerketypisk britisk/skotsk gotisk arkitektur, og er omgitt av velfrisert plen og en idyllisk park. Innvendig er forste etg omgjort til museum, mens i de ovre gemakker holder studentene hus. Studentene her bor i selve VL og de som bor her er studenter som vil ta faget sitt et hakk videre fra doktorgradsnivaa... Det var bl.a. her at de meget viktige samtalene vedrorende hvordan britene skulle overhende India til inderne ble avholdt.

Tilbake i Shimla sentrum spiser vi middag, og ser paa by-barna som sammen med by-pappaen sin rir ponni paa "The Ridge" (som byens hovedgate heter), mens by-mammaen traar til med baade penger og assistanse naar barna skal kle seg ut som bonder fra fjellet, med klaer som de faar leie av folk langs gaten. De nygifte som tor kommer bort til oss og skal ha "one snap, please" og vi sier selvfolgelig ja til det:-) "Happy marrige!"

Skrevet av Hilmann 02:31 Arkivert i India Kommentarer (1)

HIMACHAL PRADESH, DHARAMSALA og gleden over aa...

...ikke vaere skuffet

02/04-2010 DHARAMSALA

Med mot i brystet og vett i pannen tripper vi spente ned til Dalai Lama's residens i morgendisen, bare for aa faa bekreftet en eneste ting, - nemlig at kvaliteten paa informasjoen jeg hadde mottatt kvelden i forveien var av ypperste indisk lavkvalitet, selv her i "Lille-Tibet". I dag var det nemlig ingen som hadde hort om noen offentlig audiens. Etter noen uker paa tur i dette landet kjenner jeg paa gleden over aa ikke vaere skuffet. Den iberegnede feilmarginen paa informasjon er alltid med i oppbyggingen av forventninger.

Dagene i McLeod Ganj (McLG) er veldig bra. Saa bra at dagene flyter i hverandre uten spesielle topper eller bunner. Vi moter igjen Dana fra Amritsar og har mye fin tid sammen med henne. En dag gaar vi ale fire en tur opp til Triund, som er en liten fjell-stasjon paa ca 3000 moh som er en fin dagstur fra McLG eller et fint utgangspunkt for videre ekspedisjoner innover i fjellene. Vi noyer oss med aa nyte den flotte utsikten herfra over en skaal nudler for vi gaar ned igjen. ca 1200 hoydemeter og ca 10 km pa steinete sti (en vei) gjor at vi, med diare-magene vaares, er meget fornoyd da vi kommer ned. Hoydepunktet, bortsett fra hoydepunktet, var det fabelaktige utsikten over Dharamsala, som fra stien rammes av gedigne rododendron-traer i sin mest vulgaere blomstring. Plukker man en blomst finner man ut at det er en liten innsjo med nektar oppe i blomsten, hvilket forklarer den nesten oredovende summingen av insekter rundt oss.
Jeg har flere flotte vandreturer i skogene rundt McLeod Ganj og Dharamkot paa samvittigheten og storkoser meg med aa vaere i en barskog med de lyder og lukter man i stor grad ogsaa finner i Norge. Tenker litt paa Norge ja, maa innromme det.

Etter aa ha rundet fire uker med saa og si kontinuerlig diare velger jeg aa oppsoke en lege i Dharamsala. Nok faar vaere nok. Blandt summende munker og andre tibetanere sitter jeg og venter spent utenfor legekontoret. Naar den kvinnelige legen vinker meg inn erfarer jeg at det er tydelig at det er normalt at mellom to og fire personer har konsultasjon samtidig. Saa blandt syke slum-barn, en bestemor som har ramlet i trappa og en person til, faar jeg sporsmaal om hvordan baesjen min lukter, instruksjoener om aa drite paa glass ol. -OK... Jeg gjor dritt-jobben, og etter at mine ettelatenskaper har har vaert under lupen paa labben kan de bekrefte at jeg er frisk som en fisk. Jeg faar allikevel en pakke Flagyl, noen pekefingre om mat og forovrig lykkeonskninger for jeg vises effektivt, men hoflig, ut av kontoret mens fire til fem nye pasienter presser seg inn dora.
Flott at det ikke feiler meg noe, men ogsaa dritt at jeg ikke kan skylde paa noe.

Det skal allikevel ikke gaa mange timene for jeg mener aa ha funnet den virkelige vidundermedisinen. Det er en te-skje med Chawan Prash (urteblanding med 47 ulike ingredienser!?!) om morgenen og kvelden, tett etterfulgt at en kar-stoyt med indisk rom. Etter at jeg begynte med dette er magen umiddelbart mye bedre, selv om det fremdeles er en laaang vei aa gaa til "klippe-kabel". Men naa, som alle de andre 100 gangene jeg har provd en nye metode for aa faa bukt med dritten, er jeg utelukkende positiv. Dagen i dag kan bli min beste dag.

Et annet hoydepunkt som skal nevnes fra McLG er feiringen av jodisk "Pass-over". Det har seg slik at det er meget vanlig for israelitter som dimmiterer fra militaertjenesten legger ut paa en litt lenger reise, som enten gaar til Sor Amerika eller India. I India er det flust av israelitter. Dana er en av dem og hun tar oss med til en marokansk-jodisk feiring av "pass-over"i nabolandsbyen Bhagsu. PO er markeringen av jodenes utvandring fra Egypt og det skjer med sang, spill, dans, "pannekake"-baking og latter og moro til ut i de smaa timer. Alle (jodene) er overlykkelige over at de endelig kan spise mat som det er gjaer i. Frem til pass-over har de nemlig kun lov til aa spise et spesielt flatbrod som ikke inneholder gjaer. Party-party!

Forovrig kan jeg melde at det var en befrielse aa komme til McLG. Her er det godt tilrettelagt for turister, maten er bra, man faar kjopt dadler, dansk svinekjott, mars sjokolade, knekebrod, corn flakes osv osv. Antallet hipper her er fullt paa hoyde med Pushkar, men antallet som "ramlet av i '68" er nok hoyere i McLG. Og best av alt er alle de hyggelige tibetanerne som gjor oppholdet her til en sann nytelse. Og for de som er inne i dette med meditasjon er dette en av mange "mekkaer" hva angaar den slags etter hva jeg kan forstaa. (Til de med en bedre halvdel ville jeg definitivt booket meg inn paa Hotel Eagels Nest ovenfor Dharamkot. Fy flate for en plass!!!)

Rune har blitt gradvis sykere igjen, denne gangen med feber. Siden han ikke er dausjuk bestemmer vi oss for at Toni og jeg drar videre til Shimla, mens Rune rekondisjonerer i McLeod Ganj inntil videre. Ikke ideellt aa splittes paa grunn av sykdom, men slikt kan skje. God bedring Rune!

Skrevet av Hilmann 08:31 Arkivert i India Kommentarer (0)

HIMACHAL PRADESH, DHARAMSALA Dalai Lama i morgen?

ONSDAG 01/04 2010 DHARAMSALA

Dagen starter med et rask hotell-bytte. Vi vil ha mer utsikt og tar inn paa Kalsang Loseling. Bra rom for 450 Ir og med en utsikt man bare kan dromme om. Rett utenfor dora har vi en gedigen terasse, dekorert med blomster, hvor man kan sitte aa bare vaere til mens blikket sveiper over det dramatiske landskapet. Fy flate!

De som ikke er saa bra er at antibiotika-kuren som jeg har gaatt paa ovehodet ikke svarer til forventningene, saa dagen har vaert litt tung. Det ble allikevel straks bedre paa en liten rusletur nord for McLeod Ganj (ovre Dharamsala) da tre munker vinker meg til seg. De har en liten pinikk og deler gjerne kjeks og vann og noen krokkete engelske fraser. Jeg fikk min forste innforing i munkenes diskusjonsteknikk hvor det klappes i hender og gjores "kung-fu-bevegelser". Jeg laerer meg ogsaa "Hei" og "Ha-det" paa tibetansk, men utover dette preges diskusjonen av latter over alle de spraakelige misfortaaelsene.
I morgen kan det se ut som jeg skal faa aeren og gleden av aa hilse paa deres aandelige leder, His Holiness Dalai Lama. Jeg har hele tiden til naa sagt til meg selv og andre, paa halveis fleip, at jeg skal til Dharamsala for aa hilse paa Dalai Lama. I morgen skal han ha offentlig audiens. Hvis han er klar, saa er jeg klar, for aa motta hans "velsignelse" og gi ham et haandtrykk fra en Vest-Torping. -Saa faar vi se da...

Skrevet av Hilmann 09:20 Arkivert i India Kommentarer (0)

HIMACHAL PRADESH, DHARAMSALA Jeg forfolger en drom...

...og har blitt litt bedre enn meg selv

TIRSDAG 31/03-2010 DHARAMSALA

Hvis jeg skal vaere selvkritisk saa kan jeg uten aa nole si at jeg ofte har en tendens til aa bli litt for saklig, analyserende og snusfornuftig i mange sammenhenger. Jeg har masse aa gaa paa naar det gjelder aa lytte til hva jeg egentlig innerst inne vil og/eller foler. I dag har jeg blitt litt bedre enn meg selv:

I natt dromte jeg en drom som jeg dromt flere ganger helt siden jeg dro fra Norge. Jeg dromte av "noe" fikk meg til aa velge aa dra hjem. Men naar jeg kom til Norge spurte jeg meg selv, hva i alle dager gjor jeg her. Jeg skal/vil jo reise aa se verden. I drommen har jeg blitt frustrert og angret som en hund paa at jeg dro tilbake, og naar jeg har vaaknet har jeg klopet meg i armen og tenkt; "Ingen fare, jeg er her, her og naa".

- Jeg har bestemt meg for aa ta mine drommer paa alvor. Jeg tenker paa et ordtak som du, Bestefar (jeg vet du leser dette) har laert meg og som jeg ofte sier til meg selv: "Dagen i dag er morgendagen jeg dromte om i gaar".
Jeg besluttet aa legge den halvaarlige reiseplanen til side til fordel for aa "Go with the flow" inntil jeg kjenner at tiden naturlig er inne for aa soke tilbake til det kjente. Til tingene jeg setter hoyest i livet. Til foreldrene mine, ovrig familie og venner, og til Ullsjoen med duppen blandt liljene i Svartvika. Men forst, skal jeg reise i verden, kanskje et halvt aar, kanskje mere...?

I dag har vi tatt oss til "Lille Tibet", eller Dharamsala som er det geografiske navnet. Vi har dunket og humbet i tog og buss opp til 1770 moh. Landskapet er, som forventet, spektakulaert, og atmosfaeren er nydelig. Det skal bli en fornoyelse og snuse mer rundt gatene som lukter av rokelse og som farges av tibetanske munkedrakter, og blandt vennlige mennesker med smalere oyne.

Skrevet av Hilmann 10:02 Arkivert i India Kommentarer (0)

(Innlegg 36 - 40 av 54) « Side .. 3 4 5 6 7 [8] 9 10 11 »