Reiseblogg fra Travellerspoint

PAA MC I INDIA, KASHMIR

06/05-2010 Inn i Kashmir

Rune og jeg sluker en skikkelig cowboyfrokost i Dharamkot for vi setter "hestene" i gir. Vi gjor et lite stopp i MLg for aa fikse noen ting og saa vil tilfedlighetene det til at jeg skal faa mote Richard og Charles fra gaarsdagen seremoni ved hovedtempelet i MLg. Vi trykker hender, klemmer hverandre og blir enige om aa snakkes seinere, gjerne nar jeg kommer aa besoker Richard i Nord Irland.

Ut av Dharamsala var planen aa ta raskeste vei til Pathankot og retning Jammu. Det skal bare ta oss 1 mil paa highway NH 21 for aa forandre planene. Vi vil ikke kjore i denne hazardiose trafikken og blandt alle disse menneskene, saa vi vrenger nordover i retning fjellene, kaldere klima, faerre folk, daarligere veier, men bedre scenery og konkluderer etter nok en mil at det er det her som her livet. Vi kjorer motorene glod-varme opp til Dalhousie Hill station.Dalhousie minner paa mange maater om baade Shimla og Mussoorie. Velbemidlede indere kommer opp i fjellene for aa avkjole seg, shoppe og "slaa paa stortromma". Rune og jeg noyer oss med en billig lunsj, et par bilder og en liten raanerunde for vi tar videre mot det som skulle vise seg aa bli dagens maal, Basoli. Vi holder jevn fin flyt paa gode veier, legger oss godt ned i svingene og nyter et litt Grand-Canyon-liknende landskap fra Dalhousie i retning Kashmir.

Det siste vi gjor i Himachal Predesh er aa bli ransaket av en checkpost i baann av dalen som deler de to statene HP og Kashmir. Vi takker for hjelpa (...), og naar vi endlige kommer derifra begynner dagen aa bli paa hell. Med spenning i kroppen venter vi utolmidig paa at checkpoint nr 2 skal bli ferdig med passregistreringen slik at vi kan slippe inn i denne "dynamiske" delstaten. Det som ogsaa gjor det litt spennende er at sykkelen til Rune har girkasse-problemer og sykkelen min lekker olje. Vi krysser fingre for at materiellet skal holde til vi kommer oss til Jammu og et verksted. I Jammu planlegger vi en full sjekk av syklene slik at de kan ha en ny tentamen frem til Srinagar for deretter aa gaa opp til eksamen i det vi skal svinge ostover igjen aa ri til Leh. Men, forst er det Jammu. For det skal vi krysse over noen pass og traakle oss gjennom flere "dalstrok innafor".

Da vi kommer opp fra elvedalen begynner det aa bli morkt for oss. Vi skimter et "skummelt" landskap forut. Vi ser etter lysene til Basoli, men vi kan ikke se noen ting. Det eneste vi ser av lys er baal som brennes paa aaskammene bortover. Spenning... Vi forstaar etterhvert at strommen har gaatt i dalforet. Vi snor oss forsiktig videre i morket, passerer elver som oversvommer veien etter det kraftige regnet i gaar, steinras som ligger i veien og en stor flokk med geiter, hvis avkom tar sine forste vaklene skritt, slik vi vakler oss gjennom morket, paa vei til "noe".

Rundt en aasrygg, eller 10, og ned i dalen ser vi lys. Da vi kommer ned blir vi stoppet i et millitaert Check Point. soldatene snakker begrenset engelsk, saa jeg faar The Boss paa telefonene inne fra vaktbua. Vi forklarer at vi ser etter et gjestehus som vi ble fortalt der var i Basoli. The Boss sier at her er det ingen gjestehus. Men, (phu...) hvis dere kjorer 5 km til kommer dere til Bani. Der kan dere sove. Lykke til!

Bani fortoner seg som er real spokelsesby der den sluker oss naar vi litt nolende soker etter skilt i morket som kan indikere et gjestehus. Jfr den ettermiddagsgraae himmelen er ikke dette natten aa tilbringe utendors. Bani lukter jord, svette og alkohol, men landsbyen har rom for to reisende. For 200rs (27 NOK) faar vi et mindre hyggelig rom av noen hyggelige mennesker. Middagen bli ikke overraskende en altfor spicy curry servert fra uhorvelig mokkette kjeler. Velbekomme.

Rune og jeg ser paa hverandre med et skjevt smil om munnen og et noe overrasket og maallost blikk. Vi trekker paa skuldrerne, skjelver litt i knea og konkluderer, - dette er aa reise!

07/05-2010 Bani

Vi staar opp grytidlig med hensikt aa tilbakelegge et langt legg, men vaakner opp til et meget demotiverende regnvaer. Vi utsetter avreisen umiddelbart i noen timer i paavente av bedre vaer, men vaergudene vil noe annet. Til slutt bestemmer vi oss for aa bli i Bani til dagen etter. Brodrene Ricky og Vicky bli vaare gode venner og hjelpere denne dagen. Vi faar sightseeing i Bani, som viser seg aa vaere noe storre enn hva det saa ut som i gaarsdagens morke. Faktisk er denne lille landsbyen, inneklemt mellom fjellene, et interessant lite samfunn med vennlige mennesker som vil hjelpe og bidra. Overrasket? Jo, kanskje litt.

I gaar kveld traff vi stedfortredende rektor paa colleget i Bani og han inviterte oss til audiens paa sitt kontor. I det regntunge vaeret kan det vel ikke vaere bedre aa gjore enn aa dra paa audiens paa landsbyens nyopprettede college. Vi moter Mr Singh og hans kolleger over kjeks, chai og en samtale som stort sett handler om Mr Singhs egen fortreffelighet. De andre proffessorene havner "naturlig" i bakgrunnen, og hvis deres sporsmaal slippes til faar ikke vi svart for den stedfortredende rektor paa nytt griper rommet. Noen av proffessorene vil dra til Norge i 2 mnd for aa forske paa norsk kultur. Rune og jeg gjor et raskt overslag for hva det vil koste dem og ender opp med 10 indiske mnd's lonninger paa proffessor-nivaa for aa leve billig i Norge i 2 mnd. (...)

Etter audiensen hos Mr Singh m/undersotter klarer vaeret opp og vi gaar over elva for aa faaa oss mer chai. Her snakker ikke voksne folk engelsk, men det gjor barna, og de smaa er mer enn villig til aa vise de voksne at de kan gjore en forskjell for de tilreisende, -saa vi faar oss mer chai. Hele tiden mens vi gaar aa kikker oss omkring har vi et lite tog med barn og voksne etter oss som nysgjerrig folger med paa hva de tilreisendes neste trekk vil bli. 20 % av innbyggerne er muslimer og jeg morer meg over aa overraske dem dem med "Salam Alaykum", og faa et overrasket blikk og et "Aleykum al Salam" tilbake.

Vi faar vite at det ikke er bensin aa faa tak i innen aatte mils omkrets og at det ikke er bensinstasjon i Bani. Rune er allerede paa reserve tanken. Vicky vet raad. I en av landsbyens trange gater finnes en kioskeier som selger "black market petrol". Bak en plankestabel og annet rot drar han frem en 30 liters kanne med bensin. Svartebors prisen for bensin i Bani er 10 NOK pr liter, men vi har ikke noe valg. Hestene maa faa drikke.
Hoydepunktet i Bani blir kanskje en par timer lang samtale med en Forest Conservator fra Jammu som er i Bani for aa kikke paa skogen. Samtalen skal ikke bare handle om skog, men om indisk kroppsspraak, arrangerte ekteskap, sex og norske drivhus.

Dagen avsluttes paa den lokale kneipa hvor vi river paa en ol og whiskey. Forste dedikerte baren for salg av alkohol jeg har sett i India. De edle draaper nytes blandt Bani's alkoholikere, beinrester av kylling og raae egg. Say no more.

08/05-2010 Frem og tilbake er like langt

Kl 06:45 er vi klare for aa dra videre nordvestover og komme oss til Jammu for aa faa en sjekk paa hestene vaare. Da vi ser paa kartet sammen med Ricky og Vicky faar vi vite at vi ikke er der vi tror vi er paa kartet i det hele tatt. Vi har, ikke overraskende faatt feil veibeskrivelse paa et eller annet tidspunkt og vi er 86km nord for hvor vi trodde vi var. Vi ser oppgitte paa hverandre. 86km paa disse veiene kan i vaerste fall bety en dags kjoring. Situasjonen snus til at vi er glade for at vi oppdaget dette naa og ikke etter nye 86 km lenger nord, at vi faar sett landskapet vi kjorte gjennom i morket i dagslys og at vi i dag er morgenfugler. Til Basoli, landsbyen vi trodde vi var i, er veiene elendige! Gjorme, veiarbeid, vann, landslides. Det gaar forferdelig smaatt med oss. Paa veien lar vi oss allikevel nok en gang imponere over alle damene som jobber som veiarbeidere i India. De svetter, stoper broer og baerer pokk i sine fargesprakende, alltid like rene, sarier. Synes jeg ser norske damer jobbe langs norske veier i like stort antall og med like flott bekledning. Vi lar oss ogsaa nok en gang imponere over det at stort sett alt veiarbeide skjer for haand. Paa store kampesteiner staar standhaftige indere med slegge for aa knuse den til pokk, eller bare faa fjernet helesteinen. I neste omgang overtar damene som sitter med hammer og mindre steinbiter for aa skape den perfekte storrelsen paa pokken i forhold til hva den skal brukes til. Grofter graves for haand. Sement blandes paa bakken og hvis man spar sand/grus skjer det ved at en person holder i skaftet paa spaden og "styrer", mens en eller to andre drar i et tau festet til den samme spaden for aa hjelpe til. Asfaltoljen varmes opp i storre tonner paa rekke og rad med svarte indere som gjeter varmen. Dette er haandarbeid det!

I Basoli forteller en vaare nye hjelpere at det er et Royal Enfield verksted i Udampur (en by noie nord for Jammu) og valget med aa skippe Jammu blir lett. Fra Basoli til Udampur ligger vi aa cruiser i femte-gir i 70 km/t paa veier med europeisk standard, men nesten ingen trafikk. Landskapet er kupert, rodt og minner om bilder jeg har i fantasien om hvordan det muligens er enkelte plasser USA (Arizona el.l.).

Etter to netter paa et bedritent hotel i Bani flesker vi til med Hotel Dolphin i Udampur, hvilket betyr reint sengetoy, reine bad, satelitt tv osv. Etter snaue 10 timer paa farten har vi tilbakelagt ca 21 mil og er straalende fornoyd med det.

Vi fikk vite i Bani at simkortene vi har kjopt i det ovrige india ikke virker i Kashmir. Det er heller ikke mulig for utlendinger aa faa kjopt simkort som virker i Kashmir grunnet frykten for terror. Tata telecom usb-stivken vaar virker heller ikke. Det ble plutselig en liten utfordring for oss aa fortelle omverdenen og folk hvor vi er til enhver tid. Heldigvis er det internett paa Hotel Dolphin og vi faar sagt i fra hjemme hvor vi er. Men, det bli nok neppe noe problem aa faa gitt melding om hvor vi er. Det er masse plasser med internetttilgang i Kashmir. Og paa de mer, trolig noe ode, strekningene mellom Srinagar og Leh, og Leh til Manali faar vi ordne oss paa andre maater. Dette er jo noe av spenningen ogsaa. Kanskje blir det ikke spennende paa denne maaten i det hele tatt. Hvem vet?


09/05-2010 Frigjoringsdagen

Paa selveste frigjoringsdagen har Rune og jeg et haap om aa faa frigjort oss fra noen potensielle problemer som ligger i bakhodet og gnager hva angaar syklene vaare. Men, den paastaatte profesjonelle Enfield-sjappa gir ikke noe godt forste inntrykk i det hele tatt. Naar de ansatte endelig kommer paa jobb starter de dagen med krangling og aa rett og slett bedrive dank rundt oss, der vi staar som store sporsmaalstegn om lurer paa hva som skjer med avtalen som vi gjorde med dem i gaar. Andre sykler synes mer interessante enn vaare og vannslangen brukes av en demotivert unggutt, vi antar han er en av mekanikerne, til aa 50/50 spyle reint plassen utenfor sjappa og tegne figurer ut i luften med vannstraalen.

Vi bestemmer oss for aa komme oss derifra og frigjore oss fra problemer et annet sted. Men, saa kommer en noe mer troverdig fyr paa banen, vi tar en alvorsprat med ham "in public" om hva vi synes om stedet og at vi ikke onsker aa gjore biznizz med dem med mindre de tar oss paa alvor og leverer gode service og god kvalitet paa skruinga. Vi faar gutta til aa forstaa at de maa prestere og 4 timer seinere er clutch-pakninger skiftet, clutch justert, paerer skiftet, kjeder strammet, syklene nyvasket, nye releer satt inn, ventiler justert etc. Vi betaler ca 90 NOK for hele pakka og drar derifra med en oppfatning og haap om at motorsyklene er i bedre forfatning enn da vi kom dit.

Vi faar ikke sjekke ut fra hotellet etter 12:00 som avtalt (grrrr...) og vi bestemmer oss for aa late oss paa hotellet resten av dagen. Utenfor er bare nok en indisk by, tror vi (vi er lei byer) og vi ligger paa senga, ser paa tv, spiser sjokolade og avvikler filosofiske samtaler om jenter, og saann.

Skrevet av Hilmann 06:28 Arkivert i India Kommentarer (0)

PAA MC I INDIA, UTTARAKHAND+HIMACHAL PRADESH

MC-TUR

27/04-2010 "God tur!"

Etter timer og dager med skruing, testing, venting, te-drikking, svetting er det endelig klart. Papirene til sykkelen til Rune kom, til slutt (bare 24 timer etter "seineste" tidspunkt, og vi er begge enige om at vi er veldig glade for aa dra fra sjappa til Ranjeet.
Vi er ogsaa veldig fornoyde med aa forlate Rishikesh etter 15 dager, og det som onsker oss velkommen paa vei mot Derha Dun er nyasfalterte, perfekt doserte veier, kledd inn i tung lovskog. For forste gang bikker speedometer naala 60 km/t og folelsen av aaa vaere uavhengig, fri og ikke bundet til noe/noen er berusende. Vi passerer rundt Dehra Dun og klatrer de gronne og vakre aassidene opp til Mussoori Hill station som ligger paa 2000 moh. Sykklene vaare gir et godt forsteinntrykk. Vi tar inn paa Krishna Palace og dagen er ikke eldre enn at vi rekker en liten walkabout.Mussoori har mye til felles med Shimla. Proppa med indiske turister fra Delhi som rommer fra varmen, britisk tilsnitt paa bebyggelsen og masse butikker hvor inderne kan bruke sine rupies. Vi spiser en bedre middag paa Kalsang Friends Corner, som byr paa enestaaende service og godt lammekjott. MC-turens forste dag avsluttes og feires med rom og sjokkis paa rommet. Gutta paa tur...

28/01-2010 Fullmaane i Himalaya

Vi vaakner begge med en litt rar folelse i magen og vi blir enige om aa gi gaarsdagens lammekjott skylda. Vi pakker paa og setter kursen i retning Kempty Falls som er et fossefall som ligger litt nord for Mussoori. Kempty Falls, eller Fun Walley som inderne kaller det, bestaar av en rekke vannfall med dertilliggende traakkebaater og rustete karuseller hvor inderne kan kose seg, bruke mer penger paa tant og fjas og bade, gjerne med klaerne paa. Vi blaaser i nesa av hele stedet og vil heller til Chakrata hill station som vi antar er en fin plass.

Veiene vi tar fatt paa byr paa magiske oyeblikk hva angaar utsikt og spenstige veier som snor seg langs fjellsidene. Vi ser sjelden folk og ytterst faa biler. Utkantsrok. Da vi kommer til Chakrata blir vi stoppet i et checkpoint og nektes aa kjore videre. "Omraadet er forbudt for utlendinger, reis tilbake der dere kommer fra". Vi smiler saa pent vi bare kan og spiller dumme turister og gnager litt paa offiseren med den burgunderrode(!) berretten. Han tar et par telefoner og krever avsvergelse paa at vi drar rett i gjennom omraadet uten aa stoppe. Vi sverger og vi faar kjore. Men, etter noen faa nye km blir vi stoppet igjen. Denne gangen maa vi av syklene og inn i "bua" for utfylling av skjemaer. Oversetteren vaar paa stedet sier veien er stengt lenger fremme og at maa snu aa kjore tilbake til Mussori. Baade Rune og jeg har folelsen av at han juger for oss. Vi vet at Bosque (vaar venn fra California som vi motte i Rishikesh) kjorte denne veien for en uke siden. Vi faar mast oss til aa faa spise noen momos i landsbyen og er ikke spesielt happy med tanken paa at vi maa kjore hele veien tilbake. Etter at vi har sett tilstrekkelig misfornoyd ut over litt tid lar de oss plutselig kjore allikevel. Saa veien var ikke stengt. Vi maa love at vi ikke stopper for vi har kommet oss til Tuini, 70 km vest for oss. Vi lover.

Veiene fra Chakrata er elendige og det gaar smaatt med oss. Paa forste og andre gir lirker vi oss frem paa smale veier fulle av steinras, huller, vei som har rast utfor fjellsiden og veidekket bestaar av litt asfalt innimellom pokken. Det blir morkt for oss og vi beslutter at det sikreste er aa slaa leir for natten og ikke fortsette paa disse daarlige veiene i morket, selv om vi ikke har kommet oss til Tuini. Det er ikke lett aa finne noen plass aa sove, for enten gaar det rett opp eller rett ned paa sidene av veien, men til slutt finner vi en gronn flekk hvor vi kan faa lagt ut kroppene vaare. Noen indere som passerer forbi vil faa oss fra aa sove ute. Vi kan bli spist av farlige dyr. Vi spor hva slags dyr, og etter aa ha blitt tatt litt paa senga over sporsmaallet stammer han usikkert frem tiger og leopard og "andre farlige" dyr. Vi konkluderer med at vi blir. Vi fyrer baal, faar satt over svartkjelen, kokt oss en kopp te og kikket et par timer "jeger-tv" for vi legger oss under en fantastisk stjernehimmel med fullmaane, ved foten av Himalaya. Ganske greit.

29/01-2010 "Stoppe aa bade i elva?!?"

Veien tar paa materiellet og forskiltet mitt er ristet av i festet og den ene demperen min lekker olje. Det holder en stundt til. Sykkelen til Rune virker bra. Vi fortsetter paa daarlige veier og passerer avsidesliggende landsbyer hvor folk stirrer paa oss med vantro i oynene. Hva er det de ser? Slike mennesker har de nok mange av dem aldri sett(?). Frokosten denne morgenen inntas i et lite treskur, i en veisving hvor det ligger noen hus, hvor en dame med mongolske trekk lager krutt-sterke nudler til oss. Vi spytter flammer og hele landsbyen har samlet seg rundt treskuret for aa se paa de fremmede spise saa svetten renner.

Mennskene i dalforene vi kjorer gjennom har ikke typiske indiske trekk. Det er en miks mellom indiske, nepalesiske og tibetanske trekk, og topper man denne etniske miksen med litt innavl saa faar man det vi ser. Beskriv det den som kan. Men, det skal sies at jentene i disse omraadene er ubeskrivelig vakre. Det kreves hoy konsentrasjon og selvdisiplin for aa holde oyene tilstrekkelig paa veien hver gang vi ser at vi kjorer disse unge vakre kvinnene i mote.

Vaeret skal vi ikke utsette noe paa. Vi blir "brune og deilige" der vi svinser og svanser oss gjennom landskapet. For aa kjole oss ned stopper vi for aa ta oss et bad i elva Tos. I gront bred-vann som renner forbi en stor sandbank dupper vi de svette illeluktende kroppene vaare og gjor dagens klesvask. Selvfolgelig ikke uten oppmerksomhet. Vi har rikelig med tilskuere.

I Tuini maa vi fylle bensin og vi spor etter bensinstasjonen og blir sendt frem og tilbake i den ene gata 4 ganger etter aa ha blitt feilinformert hver eneste gang. Vi maa le at det kan vaere saa vanskelig aa peke paa den ene bensinstasjonen i denne lille landssbyen. Landsbyen bestaar stort sett av treskur og bensinstasjonen skal vise seg aa ikke vaere noe unntak. Inne i et treskur staar noen svaere plastikktonner og petrol-betjenten sjenker sykklene vaare med drikke fra en aluminiums-kagge.

Fra Tuini faar vi heldigvis bedre veier og legget til Rohru gaar rask. Rohru er en liten by innimellom fjellene som yrer av liv og vi har litt vanskeligheter med aa finne et hotellrom. Vi ender opp paa et crappy rom paa Hotel Sunrise, blandt whiskeydrikkende inderene som ikke klarer aa skille mellom vaart og deres rom. Plutselig kommer de inn paa rommet vaart, legger seg paa senga i bare bokseren og vil vite alt om oss, og hva vi synes om dem, hvordan vi synes stemningen er i rommet akkurat naa, om vi synes de er vennlige, "we nice people???" osv. Man blir god paa grensesetting i India...

01/05-2010 Dirtroads, regn og haggel ender med Narkanda

Dagen aapner hos en av mekanikerne i Rohru. Jeg faar tatt av frontgaffelen min, klint paa litt tetningsmiddel og tightet noen skruer. Som ny!?!?!

Vi onsker en ny dag paa elendige veier, men med fantastisk utsikt, velkommen inn i livet vaart. Omraadet vi kjorer inn i minner paa mange maater om norsk natur. Naaletraer (med gran som ikke er ulik den norske), prestekrager i veikanten og husene bygges mer i trevaerk. Vi har lett regn som forsterker lukten av barskog, og ispedd lukten av fjellgeiter gaar tankene til den norske fjellheimen. Det gaar smaatt med oss i dag. Veiene svinger, hele tiden, gaar enten bratt opp eller bratt ned og nattens regn har skapt et gjormete dekke og det er saapeglatt. Fra sorlig retning trues vi hele tiden av et kraftig regn og tordenvaer. 4 km for vi naar Narkanda faar vi smake vaergudenes vrede. Sprutregn og store haggel klasker i mot oss og naar vi ankommer Narkanda er vi gjennomvaate og relativt desperate etter et sted aa vaere/bo/torke, noe som skal vaere lettere sagt enn gjort. Vi blir henvist til et gjestehus som skal vise seg at ikke har lov til aa gjeste utlendinger. -Takk skal du ha.... De lokale sier at det finnes bare et gjestehus i Narkanda. Uten aa sporre noe videre om det gaar vi inn med alt utstyr for aa "varme" oss. Det er uaktuelt for oss aa fortsette noe sted for oss i dag. Naermeste sikre overnatting ligger i Shimla, 3 timers kjoring unna. Etter litt mer research skal de vise seg at det er 5 gjestehus i landsbyen. Stort sett alle er fulle, men vi er heldige og finner den ene som har et rom ledig. Forfrosne og utolmidige som vi er driter vi i den stive prisen paa 140 NOK og innlosjerer oss paa et rom med egen balkong og utsikt mot Himalayas snokledde fjelltopper. Narkanda ligger paa ca 2600moh og det merkes i dette fuktige vaeret. Det er selvfolgelig ikke varmt vann tilgjengelig og vi faar aldri kulden skikkelig ut av kroppen. Vi gjor noen gjenoppvarmingsforsok med flere kopper med te, rom, mutton masala, og soveposer. Haaper vi bestaar tiltaksproven i morgen tidlig og kommer oss ut av posen for og finne veien til Mandi.

02/05-2010 Ned til sivilisasjonen

Vi bestaar proven, kommer oss opp og koker oss umiddelbart en kopp te for aa fortsette prosjekt: "Faa igjen varmen i kroppen". Vaeret i dag er heldigvis bra igjen og morgenstunden i hoyden kan nytes i t-skjorte. I veikrysset i Narkanda, der like ved tempelet i rundkjoringen, spiser vi en amerikansk frokost hos noen tibetanere som driver et up-to-date sted. Mmmm....

Sykkelen min bruker en del olje uten aa vise tegn til noe lekasje. I lopet av de forste 50 milene har den brukt 0,4 dl. Noen forstaa-seg-paaere paa mekkesjappa i Narkanda mener motoren er utslitt og maa byttes. Naar jeg sier motoren er saa godt som ny er det bare "God dag mann. Okseskaft" jeg faar til svar. Jeg ringer Ranjeet i Rishikesh og han forteller at dette er normalt oljeforbruk paa innkjoring av motoren. 2-5 dl i lopet sav de forste 500km. Jeg er ingen mekaniker av rang og maa bare akseptere svaret jeg faar og gi gass videre, selv jeg synes det hores rart ut. Mot slutten av dagen i dag viser det seg at motoren har brukt mindre olje enn dagene for...

Kjoringen i dag gaar veldig fint. Vi aapner turen med aa trille ned fra Narkanda, tar mot vest i Kingal og folger en fantastisk elvedal som for eller seinere vil ta oss til Karsog. Vi stopper flere ganger, ler, og konstaterer at vi lever i et eventyr. Detta skal ingen faa ta fra oss. Landskapet vi kjorer gjennom er en "hemmelig kjaereste" paa deling mellom Rune og meg:-) I Karsog onsker distriktets skogvokter oss velkommen, vi tar en pust i bakken, lar arbeidshestene vaare faa hvile og legger igjen noen rupies i den lokale kiosken. Karsog er et veikryss paa en aaskam og livet her synes bedagelig. Men, vi skal videre over Chindi og til Sundarnagar, som vel kan kalles en by, og ligger paa NH 21 (NH=National highway) paa vei til Mandi. All smaakjoringen i fjellheimen paa forste og andre gir paa daarligere veier betaler seg da vi starter paa nedstigningen til Sundarnagar. En utrolig flott utsikt og taalige gode veier onsker oss velkommen til lavlandet og vel nede kan Enfieldene vaare faa lov til aa kose seg litt i femte-giret paa de brede gode veiene. Men, vaer obs! I fire dager har vi vaert saa og si alene paa veien og naa er vi tilbake i den indiske trafikken. Her er det ingen ting som heter min og din side, blinklys, lys, fartsgrenser, speilbruk osv osv. Kjoring paa indisk highway krever 110% tilstedevaerelse, hele tiden!

Vi naar Mandi kl 19:00 paa kvelden har vi tilbakelagt 20 mil og er veldig fornoyd med det. (I gaar klarte vi bare droye seks mil pga de daarlige veiene og alle opp og nedstigningene). Vi finner oss et hotell, faar enestaaende service og med dagens opplevelser paa motorsykkel i Himalaya foler vi oss som konger.

03/05-2010 Frihet og reunion

Jeg kjenner at jeg allerede har oppnaadd noe av det jeg ville med aa kjope en motorsykkel i India. Ikke bare synes jeg det er utrolig moro aa kjore motorsykkel, men for halvannen ukes tid siden var jeg klar for aa gi turen noe nytt innhold og ta reisingen til et annet (men ikke nodvendigvis hoyere) nivaa. Og, som sagt, jeg kjenner at det jeg naa er midt inne i er noe annet. En motorsykkel gir vannvittig frihet paa mange maater og man er ikke bundet opp i tider til kollektive transportmidler, vi kjorer til hoyre og venstre akkurat som vi vil, og guideboka, som jeg saa ellers flittig har brukt som en informasjonskilde, har ligget i ro helt siden vi dro fra Rishikesh. Det aa vaere underveis og kjore motorsykkel, mote folk paa veien, stoppe opp for aa pisse og puste inn luften av frihet, er mye viktigere enn det aa komme frem, og stedene vi har reist gjennom til naa staar det lite/ingenting om i guideboka allikevel. En reisende ser det han ser...

I dag kjorer vi paa fine, brede, perfekt doserte veier fra Mandi til Dharamsala (McLeodganj). Et sted vi har vaert tidligere paa reisen og som vi denne gangen bare hadde tenkt la gli forbi. Det var helt til vi horte at Emely (USA), Gali (Israel), Kevin og Evie (Scotland) var der. Det er ingen grunn til aa ikke stikke innom for aa hilse paa og ha en aldri saa liten reunion.

04/05-2010 Israel og Iran...

Paa vaart andre besok i Dalai Lama-land velger vi aa trekke vekk fra McLeodganj (MLg) for overnatting og opp til Dharamkot, som er en vedlig hyggelig liten landsby nord for MLg. Mye paa grunn av at Emely og Gali bor der oppe, men ogsaa for aa komme litt vekk fra folk. Det er adskilllig fler turister her naa enn det det var naar vi var her for en mnd siden. Dharamkot er et lite samfunn som ligger "bak" MLg og som bestaar av bolighus og en liten gate for turister, hovedsakelig fra Israel. India kryr av israelitter, og spesielt i Dharamsala omraadet. I Israel er det tradisjon for aa dra utenlands etter den 3 aar lange millitaertjenesten (for jenter 2 aar) og da gaar turen som regel enten til Sor Amerika eller India. Her i Dharamkot er det masser av israelsk mat paa menyen, man pumper ut israelsk musikk over hoytalerne og mange reklameskilt i gatene kan bare leses av israelitter. Vi traff i gjen Emely og Gali i gaar (Kevin og Evie kom 05 i morges) og det var saers hyggelig.

Ja, ogsaa hadde jeg et saerdeles hyggelig mote med to iranere som satt et bord bortenfor oss. Jeg snappet opp at de var fra Iran og tok kontakt. Jeg sier jeg nettopp har besokt hjemlandet deres og at jeg er fra Norge. Det jeg blir faar til svar er " Oi, er du fra Norge?!?! Jeg har bodd i Norge i over 2 aar! I Kirkenes og Oslo". Mehid er fra Mashad og farter rundt paa sykkel, mens Shahdokht er fra like utenfor Tehran og er paa besok hos Mehid. Jeg viser bilder fra Iran og det viser seg at vi har flere felles kjente gjennom couchsurfer-samfunnet. Folk som jeg har tilbragt tid sammen med i Iran er Mehids venner. Morsomt! Jeg inviteres til Ashura i Mashad og til kokke-klasser i Tehran . Ja takk, begge deler.

Dagen i dag har gaar med til aa ta igjen en liten administrativ slakk, ringe folk, og kjope inn tykkere sovepose, lue, varme sokker og nodproviant til turen videre.
Til middag er vi endelig samlet hele gjengen igjen. Vi spiser paa en hyggelig liten cafe i Dharamkot og kan etter dette maalitidet anbefale den israleske retten Ziva. Oliven, sopp, ost ++ bakt inn i brod, med egg og fersk tomatsause til. Med oss til middag er ogsaa Camilla fra Lillstrom. Jeg moter ikke saa mange nordmenn i India. Til sammen her jeg sett fem og snakket med to. Min antagelse for jeg reiste var at jeg vil mote en del nordmenn i India. Vi liker jo aa se paa oss selv som et bereist folk, gjor vi ikke? Men, min erfaring i India er at det er lite nordmenn aa see. De lokale sier ogsaa at det kommer ikke saa mange nordmenn hit, men svensker og dansker ser de rett som det er. Camilla er i India for yoga og meditasjon og var i Leh i begynnelsen av april, saa Rune og jeg kaster oss over henne og melker henne for informasjon og inspirasjon.

05/05-2010 His Holiness, Richard og Charles, og Children in Crossfire

Kevin og Evie hadde i gaar faatt tak i informsasjon som tilsa at His Holiness, The 14th Dalai Lama, skulle besoke en skole for tibetanske barn her i MLg i dag kl.07:00. Jeg har klokka paa ringing 06:00, men snoozer telefonen gang paa gang, mens jeg tenker paa hvor mange ganger jeg har faatt villedende informasjon i India, og at dette nok ikke er noe unntak, Men, til slutt velger jeg aa la tvilen falle det ekslusive ryktet til gode. Jeg bryter meg opp og sammen med Kevin og Evie "tukk-tukker" vi opp til TVC School hvor det ganske saa riktig gjores klart for besok av His Holiness, med gjester. Anledningen for besoket er folgende:

I Nord Iraland, den fjerde mai i 1972, er den 10 aar gamle Richard Moore paa vei til en ny skoledag. Han skal passere en poltistasjon paa veien som er gjenstand for mange anslag fra IRA. For aa passe paa denne politistasjonen og holde de agressive folke folkemassene i sjakk, har den britiske haeren blandt andre Charles i tjenste, denne dagen. Charles gjor som han er vanligvis gjor, skyter gummikuler mot massene for aa holde dem paa avstand. Saa skjer det at en av kulene treffer Richard paa nesebeinet mellom oynene og kulen blinder ham paa begge oynene for resten av livet. Richard klarer seg godt gjennom oppveksten og i voksen alder stifter han organisasjonen Children in Crossfire med den hensikt aa rette fokus med barn sm utilsiktet blir skadet som folge av krigshandlinger. For ikke mange aar tilbake trefftes de to, Richard og Charles, soldaten og den lille gutten, igjen i voksen alder. Charles for aa faa tilgivelse, og Richard for aa tilgi. Sammen reiser de i dag rundt i verden med organisasjonen Children in Crossfire.

Vi staar aa tripper langs sperringene utenfor det store skoleauditoriet. Vi har orkester plass. Tett paa. Forst kommer Richard og Charles. De hilses velkommen paa Tibetansk vis. Ikke lenge etter kommer eskortesjen til His Holiness, The 14th Dalai Lama, inn paa omraadet. Frysninger... Ut av forsetet paa landcruiseren kommer, spor du meg, naatidens storste leder, smilende i sin munkekappe og med de lett gjenkjennelige brillene. Like foran oynene mine ser jeg et mote mellom to mennesker som gjor sterk inntrykk. Richard Moore tar His Holiness i haanda, de holder rundt hverandre og Richard "ser" paa sitt store forbilde med fingrene sine. Richard's hender utforsker ansiktstrekkene til Dalai Lama som smilene tar av seg sine briller slik at den blinde mannen kan komme lettere til. Etter velkomstseansen gaar folget inn i auditoriet hvor hundrevis av tibetanske skolebarn venter spent. Vi andre maa pakke oss inn i skolens kantine for aa se talene/seremonien direkteoverfort paa tv der inne. Sammen med hundrevis av skolebarn sitter vi og horer paa Dalai Lama, Richard og Charles snakke om det aa vaere Children in Crossfire, ikke-vold, om at sinne overfor et annet menneske i storst grad rammer en selv, at tilgivelse av synder gir fremtiden positivt lys (Sinne er reaktiv, mens tilgivelse er proaktivt (...) ), og de drar en indirekte parallell til den oppvoksende tibetanske generasjon i Dharamsala/India og hvordan man bor forholde seg til Tibet-sporsmaalet. Folk som folger seremonien, enten via tv i kantinen eller inne fra auditoriet rores til taarer. Hele seansen med Dalai Lama, Richard og Charles, og foranledningen for samlingen i dag, kommer litt braatt paa meg ogsaa.

Resten av denne dagen gaar til ettertanke i et voldsomt regn og tordenvaer som varer i mange timer. Strommen er borte og rundt i husene i Dharamkot lyser det av stearinlys i vinduene.

Siste middag med Emely, Kevin og Evie. See you later rather than good bye...

Skrevet av Hilmann 06:16 Arkivert i India Kommentarer (0)

SYRIA, ALEPPO 2, Hjemme hos Salah ad-Din

07/04-2010 (Aleppo) LATAKIA,

Sondagsturen i dag gaar til borgen til Salah ad-Din ved kystbyen Latakia. Det skulle ta meg 3 1/2 time i buss hver vei, men det var et verdt! Snakker om et plass med historisk sus, og flott natur. Borgen ble opprinnelig bygget at korsfarere fra Europa, men Salah ad-Din klarte aa ta den. Ganske utrolig, for dette synes aa ha vaert meget vel gjennomtenkt fortifikasjonsarbeid. Men, med nok folk og katapulter, smart taktikk og litt flaks var det mulig for den arabiske haerlederen aa knekke viljen til de vantro.

Selv om det var 7 timer paa buss denne dagen, og med arabiske drama paa buss-tv'n med elendig billedkvalitet og ALTFOR hoy lyd, blir turen alle tiders naar man blir paaspandert te/kaffe og sotsaker av snakksalige ungdommer som er ute etter aa faa praktisert sine engelskkunnskaper. En kar kommer bort til meg og spor hvor jeg kommer fra. Jeg sier Norge, -han sier Dommi Borgaer (...??) Aaahh... Dimmu Borgir. Barash er black metal fan. Han har lest seg opp paa Norge, norrone guder, det nordiske klimaet osv, og spor om det han har lest virkelig er sant. Jeg kan bekrefte mye av det, og han blir maalos! Metalmiljoet i Syria har det vanskelig. Barash har vaert i fengsel 5 ganger paa grunn av sin elskov for denne typen musikk og forsok paa aa starte platebutikker hvor han kan tilby musikken til et bredt publikum.
 

08/04-2010 ALEPPO, Togtrobbel

Rotedag. 08:00; Togstasjonen for aa booke billett til Iran; "Kom tilbake kl 10:00". Kl 10:00; "Kom tilbake kl 12:00". Kl 12:00; "Toget til Iran er kansellert, prov igjen neste uke". Visumet mitt gaar ut i morgen og jeg haster til Immigration Office for utvidelse av visumet, noe som viser seg aa vaere unodvendig. Folka paa flyplassen har gitt meg 1 mnd og ikke 14 dager som er normalt. Saa er det frem og tilbake mellom reisebyraaer for aa finne fly til Iran. Det billigste som er aa oppdrive er med Air Arabia fra Aleppo, via UAE, til Shiraz for 2000 NOK. Jeg tar'n!
Jeg faar en hyggelig kveldsstund sammen med min "Brother in Syria", Firas, som spanderer middag paa meg. Han elsker meg og lover med haanden paa hjertet at naar han faar en sonn en dag saa skal han hete Hans. Han synes synd paa meg siden jeg hverken har kone eller sosken, og vil derfor be for meg hver eneste dag. "I will pray for you to have family every day. Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah! I will cry when you leave Syria. I am your brother in Syria! See you later in Syria. INSH ALLAH!!!". Firas nusser meg farvel paa sin maate, og jeg tenker at han er som aa forholde seg til 4 arabere paa en gang. -Ganske intenst.

09/04-2010 ALEPPO, Walkabout

Walkabout in Aleppo. Te med teppehandleren fra seks dager tilbake. Trasker kilometervis i bazaren og gamlebyen. Skriver dagbok. Rolig dag i en regntung Aleppo. Lader opp til Iran :-)

Skrevet av Hilmann 21:42 Arkivert i Syria Kommentarer (0)

SYRIA/RAQQA, Fire dager hos famillien Jabbal

03/02-2010 RAQQA

Frokosten inntas paa hotel Hadani's takterasse i Aleppo og jeg nyter smaken av syltetoy. Det er regn i vaeret. Etter litt om og men kommer jeg meg til busstasjonen for aa finne transporten som skal ta meg til Raqqa. Og hva skal jeg i Raqqa aa gjore? Det hele begynte paa busstasjonen i Homs der en unggutt, Mohammed paa 20 aar, kommer bort til meg for aa sporre om de vanlige tingene. Selv studerer han engelsk paa universitetet i Homs. Han inviterer meg hjem til sin by og familie i Raqqa. Jeg takker hoflig for tilbudet og sier at det kunne vaert hyggelig. Jeg noterer tlf nummeret hans for aa ha muligheten aapen. I gaar 02/02 slo jeg paa traaden til Mohammed for aa hore om tilbudet fortsatt staar ved lag, og det gjorde det. "Call me when you are in Raqqa."

Turen aapner med at jeg bruker uvanlig mye tid hos politiet for jeg for lov aa sette meg paa en buss mot Raqqa. De skal ha informasjon om mine planer i Raqqa, hvor lenge jeg skal bli, hvem jeg skal besoke, hvem foreldrene mine er osv osv. Til slutt sitter jeg i en microbuss fullastet med arabere som skiller seg litt fra andre jeg har mott til naa. Vi veksler ikke ord, men de er mer vaerbitte i ansiktet, klaerne er simplere, damene har mer smykker, gaar i morkere klaer og har mer gront i oynene. Om dette er tilfeldigheter eller ikke vites ikke. De fleste av dem hopper av bussen i orkenen for vi naar Raqqa. Mon tro hvor de skal? Bygningene gaar gradvis over fra betong til jordhus og det blir tettere mellom de store saueflokkene som gjetes av tilsynelatende apatiske sjeler, med eller uten motorsykkel. Mens sjaaforen tukter microbussen ostover leser jeg om Raqqa i Lonley Planet, som sier at byen ikke har mye aa by paa og hvis en ikke absolutt maa er ikke dette stedet aa tilbringe natten... (?)

Vel fremme slaar jeg ihjel en halvtime sammen med en mobilforhandler over en kopp soet te, for Mohammed dukker opp med det storste smilet om munnen. -Han klarte aa faa utlendingen til sin hjemby! Vi hopper ombord paa en buss jeg knapt kan tro henger sammen og setters kurs mot Mohammeds hjem som ligger utenfor den gamle bymuren. Omraadet vi beveger oss inn i kan nok for et vestlig oye fortone seg som slum selv om husene er en blanding av jordhus og betonghus. Gatene (dirtroads) er fylt med soppel, alt fra plastikkposer som danser i vinden til hundekadavere som ligger musestille. Hele stroket dekkes av en eim av brent soppel og kloakk og fokuset hos folk ligger tungt paa overlevelse. (Dette hores kanskje mer dramatisk ut enn det kanskje er, men det er naa en gang et vestlig oye som ser). Vel fremme hos Mohammed (M) hilser jeg paa moren og sostrene hans, og ting gaar egentlig veldig greit paa den maaten at jeg blir fortalt av M alt jeg skal gjore og paa hvilken maate; naar jeg skal sitte, naar jeg skal spise, hvor langt unna matfatet jeg skal vaere naar jeg spiser, naar jeg skal gjore ditt og datt. Etter hva jeg kan tyde/forstaa prover min nye venn aa etterleve alle de muslimske reglene og normene. M's far er dod og jeg synes ogsaa aa ane et behov for aa fungere som mannen i huset. Den forste tingen jeg virkelig blir irettesatt paa er naar M oppdager at jeg staar og tisser. Inne paa utedassen i bakgaarden moter jeg oynene hans over den lave murveggen som omgir toalettet. Pannen er rynket og oynene ser forskrekket paa meg, og han gir klar melding om at; "Muslim custom is to sit when you are at the toilet, always!". Jeg adlyder umiddelbart ordre.

Til middag spiser vi en nydelig kylling-/lammerett og hele familien og tilkomne pakker seg rundt matfatet. Som gjest faar jeg maten servert paa eget fat. Resten av kvelden tilbringer vi hos en av kompisene til M som ogsaa heter Mohammed :-) Vi (gutta) spiser frukt og popcorn og drikker te for oss selv, mens jentene sitter i naborommet, alltid paa taahev til aa motta nye bestillinger fra gutterommet. Av og til kikker en og annen nabo innom for aa se paa meg. Ryktene om at M og M har en utlending paa besok sprer seg raskt. Naar jeg ikke er paa utsilling gir M grunnleggende leksjoner i Islam, og det paa en sterk, klar og meget overbevisende maate. Tilbake hjemme hos M er sengene redd opp og M rekker en aldri saa liten leksjon til i Islam for vi ser et tv-program paa engelsk om tolkningen av koranen for vi tar kvelden. Phu!

04/02-2010 Raqqa, Byvandring og mer islam-undervisning

Dagen starter med felles frokost, "Fothor", som bestaar av ost fra ku (Jobbne) ost fra sau (Lebbne), oliven, vann fra Eufrat og te selvfolgelig. Mor i huset faar servert sukkerfri te. Hun, som mange andre paa hennes alder lider av diabetes pga det store inntaket av sotsaker og den sukkerrike teen. Vi andre rundt bordet faar sukker med litt te i:-)
Utlendingen skal bruke dagen sin paa omvisning i Raqqa faar jeg vite. For M er Raqqa verdens navle. I denne byen faar man tak i absolutt alt man trenger. Dette vet M med stor sikkerhet. Han har nemlig vaert i baade Deir el-zur og Homs og sett hva som befinner seg utenfor hans egen by. Vi vandrer langs den gamle bymuren som orkensanden gjennom aarene har kledd inn til aa bli en stor lang sandhaug. Vi besoker byens storste moske som er et stykke imponerende persisk kunst. Den er nemlig tegnet og finansiert av Iran. Ingenting skjer paa en puff inne i helligdommen og jeg maa pent pugge vers fra koranen for M gir meg tillatelse til aa entre spesielle rom. Han faar ogsaa avverget meg i siste liten fra aa legge mine "skitne" hender paa et eksemplar av koranen jeg impulsivt faar lyst til aa bla i.

Fra moskeen gaar vi med taktfaste skritt i retning av byens stolthet (etter Government building), The Cultural Center (CS). CS stod ferdig for sju aar tilbake, men minner allerede mer om en forefallen gammel osteuropeisk kloss. Knuste vinduer, soppel, halvferdige losninger i alle retninger og stort sett morklagt. Jeg faar en lang og omfattende omvisning av en av M's venninder, Rasha (24), som er ei meget oppegaaende dame som jeg seinere skal faa gleden av aa treffe igjen. Vi blomstrer fra kontor til kontor og hilser paa uttallige avdelingsledere, drikker kruttkaffe i musikkavdelingen og tar en sigarett i biblioteket sammen med bibliotekaren. Det roykes overalt, hele tiden. Men snart blir det stopp paa roykingen i offentlige bygninger. Syria innforer ny roykelov innen utgangen av mars og det er nok mange arabere som skal faa satt tolmodigheten og lovlydigheten sin paa prove. De aller fleste jeg har pratet med er allikevel positivt innstilt til den nye loven. Damene som serverte meg meg kaffe i musikkavdelingen lurte ivrig paa om det var lov aa gaa uten hijab i landet der jeg kommer fra. De gir meg inntrykket av at de foler seg innestengt i samfunnet de er en del av. De vil vaere moderne, slik som de i vesten.
Som takk for omvisningen faar Rasha Redd Barna pin'en min som jeg har paa veska mi og tilbake faar jeg "Willkam, willkam, I love you!".

Etter besoket i CS gaar turen til M's onkel som driver et slags folkemuseum i Raqqa. De venter oss med en middag av dimensjoner og vi spiser oss mette og vel saa det for M selv staar for omvisningen paa musset. Jeg ber M ta et bilde av meg sammen med hans onkel m/fam. Det er lettere sagt en gjort. Det tar ikke mange sekundene etter at M har faatt kameraet mitt for jeg forstaar at han aldri har holdt noe saant i hendene. Alt er opp ned og feil vei. Med et skjevt smil inne i hodet og med ydmykhet gis det grunnkurs i bruk av den type teknologisk utsyr foer oyblikkene kan foreviges.

Paa vei tilbake til M's hjem skjer det som jeg bare har hort om og betraktet paa avstand. Sjaaforen braastopper bussen midt i gata, tar med bonneteppet sitt bak bussen og blandt soppel og travel trafikk vender han seg mot Mekka; "Allah o'Akbar!". Vel hjemme hos M er det klart for nye timer med undervisning i Islam. Jeg faar desverre ikke veldlig mye ut av det. Hans engelskkunnskaper er, enn saa lenge, noe begrenset og hans Oxford Dictionary og elektroniske oversetter gaar varm i den intense undervisningen. Han skjonner meget vel hva han selv sier, men forstaar lite av det jeg prover aa formidle saa kommunikasjonen blir i stor grad enveis, M til Hans. Jeg klarer aa formidle at vi i kristendommen ser paa Jesus som guds sonn, men da blir jeg strengt irettesatt: " Very wrong, veeeery wrong!! Allah has no son. No son! Allah is creator!" Jeg bruker alle mine diplomatiske egenskaper paa aa fortelle at det er forskjellige sider/synspunkter og oppfatninger om religion, men til ingen nytte. For M er det kun en korrekt vei; "The Muslim way. Allah o'Akbar!" Sostrene til M ymter frempaa om at det kanskje er nok Islam undervisning for i dag, men for M blir det sannsynligvis aldri nok. Sostrene jages paa dor og som svar paa tiltale faar de alle tilgjengelige sko kastet etter seg. "Sorry my friend, let me complete (...)".

Forovrig kan Mohammed melde folgende fakta: Amerikanerne ser paa alle arabere som terrorister, noe alle laerer paa skolen fra de er smaa. Amerikanerne har tatt livet en million mennesker i Iraq og hele to millioner i Palestina. Jeg kommenterer et bilde han har av Gaddafi og den syriske presidenten, og M kan fortelle meg at Gadaffi er en snill og god leder som er elsket av sitt folk og har tilfort verden mye godt. Desverre er verdens nyheter forurenset av amerikanerne. Takk og lov for at Koranen er vitenskapelig bevist av vitenskapsmenn fra hele verden slik at man har noe godt og sikkert aa forholde seg til...

 
05/02-2010 Raqqa, Jaabar Castle og Rasafa

I dag er det klart for ekskursjon til Jaabar Castle. Sjaaforen som vi bestilte dukker aldri opp saa M ringer en av sine naboer som vil ha 120 NOK for aa kjore oss de 12 milene t/r. Godt betalt etter syrisk maalestokk. Vi presser oss oppunder taket paa hans lille pick-up og setter i marsj. Jaabar Castle var en gang ett av mange ledd i den arabiske forsvarslinjen mot perserne og laa den gang ved Eufrat. I dag ligger den ved Sjoen Assad som er en oppdemning av Eufrat fra begynnelsen paa 70 tallet. Assad er 8 mil lang og 7 km bred (iflg arabiske kilder paa stedet). Eufrat er et omfintlig politisk tema. Med sitt utspring i Tyrkia er Syrierne lite tilfreds med at tyrkerne ogsaa har demmet opp Eufrat og dermed begrenser Syrias tilgang paa vann. Paa samme vis er ikke Iraq spesielt glad for Assad. Det som blir igjen til Irak er bare en liten mokkete bekk i forhold til hva som er potensialet i elven.

Mens vi trasker rundt paa Jaabar Castle kommer jeg i kontakt med en meget hoflig og hyggelig mann som baerer det klingende navnet Dr. Jihad. Vi finner raskt tonen og gjensidig respekt, og den velbemidlede tannlegen fra fra Raqqa vil ta meg til Rasafa. Jeg jubler inne i meg. Jeg vet ikke stort om dette gamle bysamfunnet ute i orkenen, men jeg har lest at historikere og arkeologer setter Rasafa som en av "high-lights'ene" i Syria. M og jeg vinker farvel til vaar sjaafor og hopper inn i lasterommet paa Vanen til Dr. Jihad, sammen med en skokk med unger som leker seg meg aa ta baandet ut av gamle kassetter. Dr. J setter av kona si hos sin svigerinne som faar melding om aa lage en kanne te til oss. Siden mannen er borte sitter vi selvfolgelig i bilen og venter. Paa disse kanter entrer maan ikke et hus som mann dersom husets mann ikke er tilstede.

Saa er vi paa hjul. Vi fyller bensin for vi entrer orkenen paa snorrette veier som tilsynelatende forer ut i ingenting. Alt som er aa se er noen oljepumper, strommaster, en beduin paa motorsykkel i ny og ned. Av og til noen hus. Dr. J kommenterer min facinasjon over landskapet vi beveger oss i; "Hans, this is no mans land. Cigarette?". Omsider ser vi konturene av den gamle byen midt ute i dette "No mans land". Vi parkerer bilen, tar med oss maten og teen og entrer gjennom den eldgamle bymuren og moter en forlatt sivilisasjon i lav ettermiddagssol. Vi blir staaende lenge i ro alle tre og bare see og fole. Det er noe magisk ved dette stedet og jeg kjenner paa stikkingen i nesa man faar naar man blir rort av noe. M setter i gang med aa lage mat til oss mens Dr Jihad gjor sin muslimske plikt og faller paa kne i retning Mekka. Jeg kjenner paa at denne opplevelsen gaar inn i rekken av de sjeldne for meg. Vi er helt alene her. Den lave orange orkensola lager en flott skyggemosaikk rundt hovedbygningen (ruinen), og midt inne i dette spillet sitter vi. Den varme sote teen varmer godt i den noe kjolige vinden og vi har gode samtaler sammen. Dr. Jihad antar ut i fra mitt skjegg, vennlighet, og aapne sinn at jeg er muslim. Han overraskes naar jeg sier jeg kommer fra et kristent land, " et land som ser paa alle arabere som terrorister". Han anbefaler meg aa konvertere til Islam, jeg er kvalifisert for det. (...) Med vemod og onske om at tiden maatte staa stille og solen aldri skal gaa ned forlater vi Rasafa.
Ute paa landevien igjen klarer vi aa kjore oss vill i orkenmorket, og bensinmaaleren suges mot venstre. Etter halvannen time kommer vi oss paa rett spor igjen, bilen faar drikke, vi krysser oppdemningen av Eufrat og kommer oss tilbake til Raqqa.

Dr.Jihad er, som de fleste andre Syriere, meget autoritetstro og plutselig staar vi parkert utenfor politistasjonen i Raqqa. "Police here to protect you...". Jeg vet ikke 100% sikkert hvorfor du tar meg hit Dr.J, men jeg velger aa tro at der er med gode hensikter. Tiden inne hos lovens lange arm blir litt mer spennende enn jeg kunne onske meg. Jeg blir kalt rett inn paa politimesterens kontor. Den paafolgende halvannen timen fortoner seg mer som at avhor enn en audiens. Jeg faar inntrykk at de synes det er vel spesielt at en person fra vesten kommer alene til Raqqa i Syria saa M kalles ogsaa inn paa teppet for aa gi sin versjon av hvordan vi mottes den gangen paa busstasjonen i Homs. Jeg sporres ut om alle forhold knyttet til mitt opphold i Syria og maa pent fremskaffe telefonnummere til personer jeg har mott, internettadresser osv. Politmesteren og hans assistenter gransker passet mitt opp og ned og kommer fram til at det mangler en side i det, "En side er revet ut! Hvorfor har du ikke innholdfortegnelse i passet ditt?!? Hva stod skrevet paa siden??" Jeg er ikke komfortabel med situasjonen. Jeg faar overbevist dem om at det er slik originalt. De gir hverken tegn til aa akseptere eller nekte for min paastand.
Politimesterens kontor bestaar av en gedigen kontorpult, svulstige chesterfield-liknende mobler, store bilder av presidenten og en faltskjerm de fleste nordmenn bare kan dromme om. Selv er han utstyrt med kritthvit skjorte, briller med gullinfatning, gullklokke og 2-3 bodyguarder som frekventerer kontoret. Den ene av dem, den storste, sitter hele tiden rett foran meg og folger enhver bevegelse jeg foretar meg, samtidig som han i ny og ned ruller sitt underkjeve-gebiss rundt i munnen uten aa forovrig foretrekke en mine.
Til slutt, etter en times tid finner de meg troverdig og smilene og cigarettene lokkes frem. "Willkam to our country. Willkam! If you ever need ANYTHING in Syria, just call me. Any problems, I will stand up for you!". Jeg bukker dypt og formidler saa holflig jeg bare kan at det var en aere og fornoyelse aa mote selveste politimesteren i Raqqa, "Shokran Kteer! Shokran Kteer!!!" (Tusen takk).

Etter "audiensen" hos politimesteren baerer det rett til klinnikken til Dr Jihad. Klokken er 24:00, men jeg bare MAA se klinikken hans, han kan nesten ikke vente. Dr. J er ekspert paa implantasjoner og viser stolt frem tanntransplantasjoner som han har filmet og som ligger paa cd-rom (!). En ting er i alle fall helt sikkert, og det er at jeg aldri ville tatt en lignende operasjon i stolen til min nye venn. Utstyret fremstaar som forhistorisk og (ifht norsk standard) og hygienen er det saa som saa med. Dr. J onsker saa gjerne aa gi meg en gave, men han vet ikke helt hva han skal gi. Han ransaker hele kontoret sitt og snuser gjennom skuffer og skap, mellom lostenner, sigarettstumper, blodig papir og div medikamenter, og der, der fant han gaven min. Lengst inne i en skuff krafser han frem en 3/4 full parfymeflaske som han hoytidelig overrekker meg.
"Til kona di!"
"Takk o takk! Den lukter nyyydelig!"

Dagen avsluttes hjemme hos Dr. J i hans velmoblerte hjem hvor hans kone har gjort klart et gedigent middagsbord til oss. Vi hygger oss og bestemor har valgt aa vaake i natt for aa se paa utlendingen og sporre ham ut om hans familie. Som takk for dagen overrekkes jeg et bonnekjede av Dr. J's kone. "Bring your family to Syria! Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah!"
 

06/02-2010 Raqqa, Kom tilbake med kone og barn. INSH ALLAH!

Avreisedag. Det som var planlagt aa skulle bli et opphold paa 24 timer ble til 4 dager. Alle dagene jeg har vaert sammen med familien Jabbal har folk strommet til far fjaern og naer for aa la seg avbilde sammen med meg. Sostrene til M inviterer kontinuerlig venninder hjem til seg som tropper opp en etter en, festkledde og nedsminkede. De fleste av dem kommer seg ikke lenger enn til doraapningen hvor de panisk faar stotret frem et "How are you?", for de rommer avgaarde like raskt som de kom. Bare de modigste kommer helt inn i rommet for aa la seg avbilde. Alle som kommer helt inn faar et lynkurs i engelsk av M's sostre og blir fortalt hva de skal si, for de snur seg 90 grader og og gjentar: "Willkam.", "How are you?", " Thank you.", My name is (...)". Jeg tilbakelegger ogsaa en rekke turer frem og tilbak tilbake til telefonen for aa gjenta de samme frasene til mennesker som ringer. -Hurra de har snakket med en person fra et annet land (selv om de fleste av dem etter kort tid legger paa etter litt fnising).

For jeg for lov til aa forlate huset skal jeg motta en rekke gaver. Bonnekjeder, lykkemynter, kulepenner, tannborster etc. Sostrene til M skifter i rekordfart og tar paa seg det sannsynligvis fineste og mest moderne de har, samt berusende mengder parfyme, til farvel-seansen. Ute i gata kommer folk ut av husene for aa vinke et nysgjerrig farvel. M er behjelpelig med aa rydde vei frem til taxien min gjennom ansamlingen av mennesker som har strommet til, slik at jeg kommer meg inn og vi faar dratt avgaarde. Et tog med barn loper det beina kan baere dem etter taxien ut til motorveien. "Gooood byeee!!!"

Taxien kjorer oss til Rasha, M's venninde fra The Cultural Center, og hennes familie. Faren hennes har en viktig posisjon paa dette CS og derfor har han klart aa skaffe familien sin en leilighet paa sju rom midt i Raqqa sentrum, med balkonger og det hele. Mohammed er i ekstase som vanlig. Han er jo egentlig bare en fattiggutt fra drabanten som gjennom mitt vennskap faar muligheten til aa menge seg med de velbemidlede i Raqqa, og til og med hjemme hos en jente da! Tipper at hans sostre maa sitte i skolerett naar han kommer hjem og M med superlativer skal beskrive hvor flott Rasha bor, at de spiser med baade kniv og gaffel og at de sitter ved et bord naar de spiser. M opplever nok like mye som meg paa mange maater. Moren til Rasha disker opp med det storste matbordet jeg har sett til naa paa turen min. Og saa skal jeg innromme at det er litt befriende for en norsk mage aa sitte "normalt" under et maaltid og slippe aa "pakke" maten hver gang man skal ha seg en bit:-) Maten smaker aldeles perfekt! Etter middag faar jeg privilegiet av aa vaere paa tomannshaand med Rasha i noen staalne minutter og jeg spor fritt om bruk av hijab, forholdet mellom menn og kvinner ol. Rasha snakker som en foss. Det er ikke saa lett for meg aa komme i kontakt med kvinner i Syria, saa motet med Rasha blir et lite hoydepunkt til naa paa reisen.
For jeg forlater Rasha's hus skal det overrekkes gaver igjen, bonnekjeder, kulepenner, nokkelringer, armbaand..., og det onskes at jeg skal finne meg en kone, faa barn og ta med henne og barna tilbake til Syria og Raqqa. "Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah!"

Tilbake i Aleppo samme kveld faar jeg en ny venn paa busstasjonen, Firas. Jeg blir invitert til hans familie, "You are my brother in Syria", men jeg takker hoflig nei. Trenger litt tid for meg selv naa. Vi avtaler aa motes seinere. Natten tilbgringes paa hotel Hadani. Med hodet paa puta tenker jeg paa at hvert eneste sekund de siste fire dagene har vaert en opplevelse. - Utenom det vanlige.
 

Skrevet av Hilmann 21:28 Arkivert i Syria Kommentarer (0)

UTTARAKHAND Rishikesh og Kumbh Mela

RISHIKESH og KUMBH MELA
Rishikesh er et av mange reiligose sentraer i India og fungerer som et brohodet inn i Garwhal fjellene hvor tusener av hindu pilgrimer finner veien hvert aar for aa besoke hovedsaklig fire hellige steder rundt om i fjellene, her i staten Uttarakhand, "Land of the Gods". R er yogaens hjerte og smekkfullt av yoga-turister, i tillegg til alle de lokale sadhuene som holder til her og som er paa vei opp i fjellene, paa vei hjem, eller paa vei til det hinsidge.
Forste dagen i Rishikesh (R) gaar med til aa forsoke aa se seg litt rundt, men folkemassene begrenser walk-about'n en god del. I omraadet Lakshman Jhula (LJ) dirigeres massene i enveiskjorte strommer og har man krysset den nordre broa, er den eneste muligheten for aa komme seg over paa den andre siden igjen aa gaa noen kilometer sorover for aa gaa andre siden opp. Jeg havner inn i spiralen og baeres frem av strommen med mennesker. Underveis undersoker jeg mulighetene for aa komme meg inn til Haridwar. Det ser morkt ut. Veiene rundt H er stengt, togene er fulle, folk har begynt aa gaa. De lokale jeg prater med sier jeg maa begynne i kveld hvis jeg i hele tatt har onske om aa kommer frem til dagen etter, -saa jeg begynner med det. Toni har for lengst naadd metningspunktet for hva hun tolererer av menneskemasser og blir ved teltet i R. Rune er et eller annet sted mellom Chandigarh og Haridwar og forsoker aa komme seg til R. Han melder over mail at det er tungt, varmt og endelose koer til kollektivtransport som allerede er overbooket.
Emma og Dana er derimot med paa leken og vi pakker det mest nodvendige for aa klare oss over en tid i Kumbh Mela 2010's hjerte. Kl 19:30 presser vi oss ombord i en rickshaw med retning for busstasjonen i Ramjula (Rishikesh sor).

Kumbh Mela
Hva er Kumbh Mela? Det er ikke saa lett aa faa tak paa hva dette egentlig handler om. Selv ikke Torbjorn Faerovik synes aa begi seg ut paa en forklaring paa fenomenet i sin bok om India. Jeg er usikker selv, men etter aa ha lagt sammen forskjellige versjoner blir det noe saant som dette: Shiva og noen guder med han beskytter en skaal med hellig, lykkebringende nektar, hentet fra havets bunn, fra aa falle i hendene paa onde makter. Under kampen mot det onde soler Shiva ut 4 draaper nektar som lander i byene; Haridwar, Prayag, Nasik og Ujjain. Hinduene minnes denne begivenheten hvert tredje aar, og hvis man bader i Ganges paa det rette tidspunkt, dvs da stjernene staar paa himmelen slik de gjorde den gang Shiva solte draapene, vil dette bringe lykke for resten av livet og gi et godtr karma.
----
Jeg kjenner jeg har vanskeligheter med aa sette ord paa de neste 24 timene. Alt er saa ekstremt og i en saa stor skala som jeg aldri hadde kunne sett for meg paa forhaand. Jo, jeg har surfet paa nettet, lest sett bilder osv, men virkeligheten er en real "upper-cut". Jeg tror bilder som ligger paa nettet og som er paa kameraet mitt er mer beskrivende enn ord, saa for dere som leser dette vil jeg anbefale aa google Kumbh Mela for aa prove aa forstaa.
Bussturen fra R til H er den vaerste bussturen jeg noensinne har hatt. Folk er desperate etter aa naa frem til H innen den 14/04, den siste offisielle bade-datoen. Store og smaa loper etter bussene som kommer inn paa stasjonen og henger seg paa utsiden. Med en gang bussene stopper er det full kamp om aa faa en plass paa innsiden eller utsiden av bussen. Folk sloss, krabber inn gjennom vinduene. Ingen vet egentlig om bussen gaar til H, men de er ombord paa en buss... Dana, Emma og jeg skiller oss ikke fra massene. Hvis vi skal til H maa vi ha samme approach som de lokale. Til slutt klarer vi det. Vi klarer aa faa en "staaplass" inne paa en Tata. Et kjapt overslag; vi er ca 150 personer paa en buss med en kapasitet paa ca 45. Varmen og trengselen er nesten ikke til aa holde ut (!), men hvis inderne klarer det saa skal pinado jeg klare det ogsaa. Halveis til H stopper motoren bussen. Alle som sitter paa taket jages ned for aa dytte og etter gjentatte forsok klarer de aa faa liv i bussen "paa trill".

Da vi er fremme i H foles det som om vi har hatt en 12 timers arbeidsdag. Det var tungt. Svette og utslitte tyter vi ut av bussen. Hvor skal vi naa? Vi folger massene. De er 5-7 km inn til H sentrum. Veiene er stengt av saa vi tar beina og sykkel rickshawer fatt. H er stinn av folk. Hotellene er fullbooket for flere mnd siden saa vi vet at det er uaktuellt aa sove innendors. Vi ser oss om etter en plass paa gata, men ogsaa gatene er fulle av folk som gaar, venter eller sover. Der det ikke er folk at det soppelplass eller "toalett". Presis kl 00:00 gaar vi over en av de mange broene over ghatene (trappene ned mot Ganges). Menneskemassene ruller ned i Ganges paa samme maaten som kakaopulver blander seg med melk. Strommen er sterk og de aller fleste klarer aa holde seg fast til kjettingen mens de dypper legemet i den hellige elva paa det rette tidspunktet og sikrer alderdommen, karmaet, lykken, -og alt det en kan tenke seg. Men, for et ukjent antall personer saa kommer dette til aa vaere det siste de gjor og de vil aldri sette sine bein paa landjorda igjen, men bli i ett med Mor Ganga.
Vi staar maallose og ser paa kaoset, men som synes aa vaere som en saa uendelig viktig handling i livet for inderne. Det koker i Haridwar!!!

Paa ny prover vi aa finne oss en plass for aa faa noen timer paa oyet. Omsider finner vi noen ledige kvadratmeter i et parkeringshus sammen med bare noen hundre andre rundt oss. Her er det ogsaa lys saa vi kan lett styre unna menneskelige etterlatenskaper. Luksus. Dana derimot er ikke helt tilfreds med plassen og gjor ytterligere research. Det ender opp med at vi finner en plass paa en gressbakke i et relativt rolig ashram. Her rigger vi oss til, fyller munnen med en kjeft indisk rom, legger oss i skje for aa holde varmen og haaper paa litt sovn.

Vi vaakner tidlig neste morgen og er sugne paa mer festival. De neste timene har jeg ikke en gang tenkt aa forsoke en gang aa beskrive. Inntrykkene er lagret paa "harddisken" og, som sagt, bilder av hysteriet finnes paa nett. Det eneste som kan nevnes er at jeg utrolig nok moter igjen Markus fra Tyskland som vi motte i Ranthambore i Rajasthan. Vi kaster oss rundt hverandre, saa glade for aa se hverandre i denne galskapen.

Noen tall fra Kumbh Mela 2010:
Den 14 april var det et sted mellom 5,5 og 7 millioner mennesker innom Haridwar. Omraadet som er dedikert til avviklingen av arrangementet er paa 132 kvkm. 16 000 poltifolk staar for sikkerheten og sikkerhetsbudsjettet er paa 50 000 000 Irps. Paa hver Maha (stor) Kumbh Mela dor det mennesker. Fra aarets festival startet i januar 2010 og frem til 13/04 gikk alt smertefritt, men den 14/04 gaar det galt. Det offisielle tallet paa dode er 9 mennesker som er trampet ihjel da det bryter ut panikk etter at en traktor med Sadhuer kjorer over og dreper 2 kvinner. Man vet ikke med sikkerhet hvor mange som har druknet, men ca 200 er meldt savnet og man plukker stadig opp lik i ganges sor for Haridwar. Ennaa er det for tidlig aa sette et endelig dodstall for Kumbh Mela 2010 (Kilde: Haridwar Plus, avis 25 april 2010)
(...)

De neste dagene, tilbake i R blir noen fantastiske dager! Rune er kommet tilbake i trioen og er friskere. Markus og jeg har en kjempebra fottur innover i en avsidesliggende dal hvor vi hygger oss helt alene med straalende utsikt og lange, dype og gode samtaler. Markus og jeg er paa samme frekvens. Av og til moter man folk man blir skikkelig glad i, etter kort tid, og Markus er en av de. Han skal hjem aa gjore noen eksamener paa legestudiet sitt og saa faar vi se om vi ikke motes en gang til hosten i sorostasia. Hvem vet? Emma er ogsaa en person som man lett blir glad i. Hun er ei toff jente og med et mot som virkelig sjarmerer.

Sammen med disse fine menneskene dra vi paa rafting i Ganges hvor vi sloss med Mother Ganga, hopper fra klipper, eller bare lar oss flyte med den store elva utenfor raften. For en folelse! Paa raftingturen treffer vi ogsaa Curren fra Delhi og Emma fra USA. Sammen bli vi en veldig sammenspleiset gjeng og vi faar mange fine stunder og maaltider sammen paa det som blir vaar stamrestaurant, The Third Eye, nede ved bruset av den hellige elva. Men, folk skal videre. Markus og Curren drar sin vei og ikke lenge etter drar Emma. Dagen etter de har dratt vaakner jeg med en melankoli som gjor meg tankefull og litt passiv. Hvorfor maatte de dra, naa som vi hadde blitt en saa sammenspleiset gjeng? Jeg vil mer...

(...) En tysker, Stephan, ser etter myggoljen som han har glemt igjen ved bordet der vi sitter og har lunsj, og plutselig kommer vi i prat. Jammen... han var jo en hyggelig kar! Stephan reiser for tiden sammen med Gali fra Israel, som ogsaa virker som ei hyggelig jente, og vips saa har vi faatt oss nye venner. Dagen etter spiser vi frokost sammen og besoker barnehjemmet i R hvor de selger "dyr" mat til inntekt for hjemmet. Kjempekoselig sted med nydelig mat, laget i all hovedsak av nepalesiske barn som har havnet i India. India kryr av nepalesiske kokker og disse barna kommer kanskje til aa foye seg inn i rekken av kokker som jobber rundt forbi paa hotellene, desverre til en altfor begredelig lonning.
Samme dag, tilbake paa hotellet har Kevin og Eve fra Scotland sjekket inn paa rommet som Emma sjekket ut av. Hyggelig folk det ogsaa! Gali er akkurat ferdig med sitt yoga instruktorkurs fra Goa og vil gjerne prove seg paa oss. Yoga paa takterassen med utsikt over R i solnedgang er ikke det vaerste som kan hende en reisende til yogaens hjerte, selv om undertengede vet omtrent like mye om yoga som om maanens innvirkning paa skjeggveksten i Valdres (sit. AGS) Da vi sitter aa spiser paa The Third Eye denne kvelden tenker jeg over melankolien jeg hadde dagen for. Den er borte. Vi er like mange mennesker rundt bordet, men 75% av dem er nye. Reising forener mennesker.

En dag, paa vei ned til Ramjula i R for aa ta ut penger stikker jeg innom Ranjeet Motorcycle Shop, bare for aa titte selvfolgelig, og for aa sjekke ut litt priser paa hva det koster aa leie en sykkel. Jeg har siden for jeg dro hjemmefra hatt en dragning mot Leh i Kashmir. De siste ukene ved foten av Himalaya har ikke lagt noen demper paa suget, og synet av Royal Enfield'er som hyppig frekventerer rundt oss for tankene til aa lope lopsk. For aa gjore en noe lengre prosess kort saa ender det opp med at jeg kjoper en RE av Ranjeet den 19/04 med den hensikt aa kjore den Jammu Kashmir rundt. Det er en 350ccm, 2008 mod som har gaatt 15000km, militaer gronn i fargen, og med det klassiske designet kunne den glidd rett inn i en krigsfilm fra andre verdenskrig. Prisen for sykkelen er 55000rs, hvilket inkluderer full serivce, skrukurs, bytte av alle oljer og slitedeler, nytt sete, bagasjerack+++ Jeg foler jeg faar en god deal.

De neste 3 dagene tilbringer jeg i kjelleren hos Ranjeet sammen med min dedikerte mekaniker, Raam. Det jobbes saa svette pipler fra 09:00 til 21:00, og det gjores skikkelig arbeid! Alt plukkes i frahverandre, rengjores og settes sammen igjen, gjerne to og/eller tre ganger til Raam eller jeg er fornoyd. Ranjeet vet det er navnet hans som skal folge sykkelen.
Rune faar litt blod paa tann og laaner seg en sykkel og blir med naar jeg skal provekjore min sykkel i naeromraadet. Vi drar nordover til en liten by som heter Chamba og enda litt lenger. Vi har en aldeles nydelig kjoretur i det terassekledde fjellandskapet, tar inn paa et lokalt gjestehus for 30 NOK natta og spiser middagen vaar paa landsbyens restaurant, 12 NOK for to inkl drikke :-) Vi smiler fra ore til ore.
Det eneste som la en liten demper paa denne turen var at jeg fikk en merkelig lyd i motoren min paa vei opp til Chamba. Da jeg kommer tilbake til Ranjeet aapner vi hele motoren for aa finne at halve stempelet er borte! Vi finner delene igjen i bunn av blokka. Ranjeet og de andre har aldri sett noe liknende. Men, et motorhavari kan ikke sette en stopper for en tur i The Great Himalayas. Vi setter inn nytt stempel, sylinder, pakninger og naar vi starter opp igjen dagen etter er sykkelen praktisk talt totaloverhalt.

Jeg tar den paa en ny testtur, denne gangen opp til en landsby som heter Devaprayag (D). D ligger i et elvemote mellom elvene Bhagirathi og Alaknanda. Etter at det to elvene har blitt til en heter den Ganges. Jeg sjekker inn paa et gjestehus i D og tar en liten walk-about. Hoydepunktet blir en liten audiens hos distriktets politimester som myndig stopper meg med sin store mage naar jeg gjennom morket vandrer alene tilbake til gjestehuset mitt etter aa ha spist min ris og dal.

"Youl good name Sil?"
"Hans, just like the swan in Hindi ;-)"
"Oooohh, why ale you hele? Alone? Why? Mallied? (osv.osv.)"
(Jeg svarer etter beste evne og jeg gaar fra aa vaere en potensiell mistenkt paa generellt grunnalg til aa bli en potensiell venn paa generellt grunnlag)
"What selvice can I do for you Sil?"
"Oh, well, maybe you could show me around your policestation?"
"Of coulse, please follow."
(...)
Og dermed baerer det inn til lovens lange arm, hvor det forste som moter meg er en skrinn politioffiser som sitter og prover aa tyde sprakingen som kommer ut av en gronn slitt radioboks som later til aa vaere fra riktig gamle dager, og skribler ned noen kraaketegn paa journalblokka. Politimesteren kan ogsaa vise at de har PC'r som visstnok skal vaere tilkoblet internett, men da jeg begynner aa stille noen sporsmaal her blir svaret helt enkelt: "Okkey, okkey, okkey, okkey, okkey..." og jeg vises hoflig men bestemt inn i neste rom. Plastikken var ikke tatt av mye av utstyret der inne og det kan vel tenkes at sjefen sjol kanskje er noe lunkent innstilt til implimenteringen av dette nye materiellet (?).
Dagen etter tilbake hos Ranjeet tighter vi forgaffelen, bytter speil og klapper maskinen paa tanken. Kashmir neste. Men, jeg drar ikke alene. Rune bestemte seg for aa kjope sykkelen han provekjorte og i skrivende stund venter vi egentlig bare paa papirene til sykkelen hans slik at vi kan stikke avgaarde. Vi begynner aa faa nok av Rishikesh etter aa vaert her i snart 14 dager. Med syklene som glinser i sola i hotellbakgaarden er vi som "to utolmodige smaagutter som har faatt streng beskjed om aa sitte pent paa stolen under hele kaffeselskapet hos tante Dordy".
Toni fikk nok av mennesker, motorsykkeldrommer, India, mokk, hinduisme og hele pakka, saa hun har dratt i forveien til Nepal og lagt ut paa en 14 dagers vandretur til Mount Everest Basecamp. Trioen er splittet, men neppe for alltid.

27/04 kl 09:45: Da har vi ventet i 3 dager paa papirene til sykkelen til Rune. Endelig er vi klare (tror vi). Tok det siste, og kanskje avgjorende(?) nattbadet i Ganges i gaar for "Good Luck". Ferdig med Rishikesh naa...

Skrevet av Hilmann 21:20 Arkivert i India Kommentarer (0)

(Innlegg 31 - 35 av 54) « Side .. 2 3 4 5 6 [7] 8 9 10 11 »