Reiseblogg fra Travellerspoint

MONGOLIA 2, 6 Dager med nomadene

20/08-2010 Ger to ger i Terelj National Park

Jeg plukker opp et telt hos Ger to Ger foer jeg lokaliserer busstoppen vis a vis Hotel Nayantuul hvor bussen min etter sigende skal komme rundt 11:00. Med Ger to Ger har du ikke med deg noen guide. Du reiser helt uavhengig. Jeg spotter tre eldrende karer med store sekker som ser ut som de skal lengere enn UB's bygrense, og spoer om de ogsaa skal i retning av Terelj Nasjonalpark. Det bukkes og nikkes og jeg blir kommandert ned i sittende stilling og ca 30 sekunder seinere kommer en tinnfat med vodka seilende opp foran nesa mi. Jeg har laert meg aa takke paa mongolsk, og dermed er spraakleksjonen i gang mens vi venter. Jeg faar hjelp til uttalen paa noen mongolske fraser fra Lonely Planet Phrasebook-boka mi foer vi kjemper oss ombord paa en etter hvert overfylt buss. Befolkningstettheten inne paa bussen sender tankene tilbake til Indisk befolkningstetthet paa offentlig kommunikasjon.

Braatt er vi ute av UB og ute paa gresslandet. Bussturen paa snaue to timer gaar knirkefritt. I mongolsk maalestokk er jo Terelj bare like rundt hjoernet for UB. Jeg har faatt melding om aa gaa av paa den siste busstoppen hvor Mr Chuluunhuu vil vente paa meg. Men, der er ingen som venter paa meg, og ikke saa mye annet heller. Noen hus, tre busser, noen gers, masse hester, to hunder og ellers store groenne gressflater. Jeg setter meg ned og skrur bryteren paa det jeg antar er mongolsk forhold til begrepet tid. 3 timer seinere kommer det en full mongol bort til meg i kledd en stor silkekappe med drager, orange stoffbelte surret rundt livet, kraftige ridestoevler og cap. Han sier "Ger to Ger? Yes?" -og saa er vi i gang. Skravla gaar. Noen faa ord paa engelsk, resten paa mongolsk. Chuluunhuu spanderer middag paa meg i et lite skur. Sauesuppe, deig-broed og milk-tea. Joda, ikke saa vaerst, selv om jeg kjenner at jeg skal bruke noen kopper til for aa vende meg til den salte melke-teen.

Med sauen vel plassert i magen tas jeg med ned til et elveleie som skal krysses. En annen beruset mongol kommer med raske skritt mot meg. Han river meg hardt i skjegget foer han loefter meg opp fra bakken med "bryter-tak" og deretter plukker opp en tilfeldig halv brusboks fra bakken som fylles med vodka som "Jesus" (som de kaller meg i Mongolia) skal drikke. Jeg styrter. Det var vel kanskje det som skulle til for aa beholde roen naar jeg "kroekker" meg oppaa en hest, med den store ryggsekken min paa ryggen, og vi vasser over den stroemmende elva som naar hesten til langt oppaa magen.

Paa andre siden av elva moeter Tsetsgee (norsk skrivemaate) (S) meg med okse og kjerre, og tar meg de 3 km inn til hennes ger hvor jeg skal tilbringe den foerste natten. Naturen bestaar av boelgete landskap med groenne gressmatter som ligger som velpreparerte golfbaner mellom aaskammene, med sporadiske skogflekker og en elv som snirkler seg nedover den slake dalen. Ganske saa idyllisk for aa si det rett ut. I Ger'n til S bor det i alt 9 personer (!), men jeg faar ikke tak paa hvem alle er. Folk kommer og gaar hele tiden som de alle bodde der. Noen spiser mat, andre skravler og royker, mens andre kommer faar aa graate i vodka-rus. Her er det ingenting som er iscenesatt forut for min ankomst saa det hele blir 100% autentisk. Jeg kommer inn i dagliglivet deres, der de er, og ettermiddagen/kvelden gaar med til aa pakke paa en ny oksekjerre som skal avgaarde til et eller annet sted, samle inn dyra for natta og sortere baer. I like! Spraaket er en liten utfordring, men vi gjoer sa godt vi kan og vi blar febrilsk i phrasebook'n min.

Nomadene her i omraadet, i 2010, lever ikke helt som de har gjort i hundrevis av aar. Ger'n til S har solcellepanel og derfor baade TV, DVD og en liten stereo. De handler de viktigste dagligvarene paa super'n i Terelj 4 km unna, og de fleste gaar i normale klaer (ikke dyreskinn og bunader som en kanskje skulle tro/haape). Familien jeg bor hos er seminoamder og flytter bare to ganger i aaret og kan nok derfor unne seg litt mere stasjonaere duppe-ditter.

Kl 22:00 kryper jeg inn i mitt lille telt ved siden av ger'n og titte litt ekstra paa maanen foer jeg lukker den foerste dagen som nomade ute.
 

21/08-2010 Balleknusing paa mongolsk hesterygg

Dagen starter sakte og usikkert inne i ger'n. Skal de servere meg frokost? Har de spist allerede? Spiser de frokost i det hele tatt? Jeg sitter paa krakken min og lurer faelt paa hva som skjer, eller om det skal skje noe. Omsider kommer te og bakkels paa bordet. De andre spiser resten av gaarsdagens sau. Katten i ger'n, som nettopp har blitt mor til 3 ganske saa soete kattunger, er selvbetjent ved utgangen hvor det ligger 3 sauehoder og kilosvis med sauefett. Jeg jobber med andre med aa knekke noe av koden for hvordan rutinene i ger'n er, men jeg antar, ut i fra aktivitetesnivaaet, at denne morgenen er som de fleste andre morgener her. Den berusede mannen fra i gaar kveld kommer inn mens han tar seg til hodet, skjenker seg en kopp en milk-tea og ynker seg.

Saa sier dattera i ger'n, Batchimeg paa 11 aar, "Go mountain". Jeg utstyres med boette og en liten gutt paa ca 6 aar (som foroevrig er soennen til den graatende fylla fra i gaar), og saa baerer det ut i skogen paa baersanking. Vi plukker noen smaa svarte baer fra loevtraer som smaker litt som solbaer. Aner ikke hva det er. De to barna skravler uavbrutt seg i mellom, mens jeg stort sett har fokus paa hvert eneste baer samtidig som jeg nyter grubling over livet.

Boetta blir omsider full og der baerer tilbake til ger'n. Lunsjen er klar og den bestaar ikke overraskende av sau, denne gangen i poelseform, stekt med poteter og loek. En liten gutt som spiser sammen med oss viser seg aa vaere personen som skal ta meg ut for en "liten" ridetur etter middag. I morgen skal jeg forflytte meg 24 km paa hest, jeg har aldri ridd hest foer saa de har funnet ut at jeg trenger en liten innfoering, og den er det Arom som skal staa for. Jeg faar kommunisert til guttungen at jeg har null erfaring, samtidig som jeg faar leksjon i hvordan sale hesten. Foer jeg vet ordet av det er jeg paa hesteryggen og i neste oeyeblikk pisker Arom hesten min over skinka og vi er i gang. Full galopp bortover gresslettene. Det gaar saa moekka spruter, hestene peser, vannet gaar over stoevelskaftene og baller og halebein bankes mot tresalen. Vi cruiser rundt i dalen. Arom rir hest som han aldri skulle ha gjort annet mens han synger om Chingis Khan, plaprer med alle lokale som vi passerer forbi og storskratter av den lange mannen ved siden av seg som klamrer seg til hestesalen, eller livet om du vil, og ler usikkert mens farten kanskje er i hoyeste laget. Naar turen (endelig) er over er jeg gjennomsvett og gaar som en som har har fatt noe.... oppi.... ja.... Hestene i Mongolia er mindre enn hestene i Europa og salene ikke tilpasset slike som meg saa det ble noen timer med boeyde knaer og statisk laararbeid. Tilbake i ger'n inntar jeg umiddelabrt horisontalen paa liggeunderlaget foran teltet og puster letter ut i ettermiddagssola.

Maten i dag er det jeg som skal staa for. Gitt raavarene er valget enkelt. Sauesuppe m/potet, ris og loek. Naar maten er servert faar jeg kraftig ros for komposisjonen. Takk, takk!

Etter middag blir jeg med Batchimeg bort til nabo ger'n for aa levere batterier til lading hos den graatende fylla (naa edru) fra i gaar, som besitter masse lade-duppe-ditter. Kona til denne mannen stikker en kopp med noe hvitt flytende i henda paa meg. Jeg lukter og forstaar jeg skal smake Airag for foerste gang. Airag er fermentert melk fra maerr og drikkes jevnt i Mongolia paa sommerstid naar hestene har faatt foell. Airag sies aa vaere bra for fordoeyelsen og hver airag-sessong starter med 2-3 uker med airag som foede som aa rense tarmene. De reisende som jeg har moett som har vaert i Mongolia har alle faat diare av airagen. Jeg drikker den syrlige hoppe-melka, som ikke smaker saa vaerst, og saa er det bare aa vente i spenning paa om ogsaa jeg skal bli beaeret med en utrenskning paa Mongolsk vis.

Dagen avsluttes med fotballkamp, Europa mot Asia. To franskmenn som passerer forbi, og vi "temaer opp" og utfordrer noen lokale gutter til kamp. Europa seirer paa den Mongolske gressmatta.

Natt til i dag froes jeg jeg en del i teltet. Soveposen jeg kjoepte i UB er en "travel light, freeze at night"-loesning fra Kina. I kveld er det alle klaer paa, og jeg proever aa ikke tenke paa morgendagen som skal starte med 24 km paa hesteryggen... aauuuuu....
 

22/08-2010 Saueslakt, innvoller og flytting av ger

Etter en solid frokost med Oeroem (kremet avkok fra fersk ku-melk) og broed tar Tsetsgee og jeg fatt paa turen til min neste vertsfamilie. Jeg har allerede beskrevet et fantasttisk landskap saa jeg gaar ikke i naermere detalj paa reiseruta, men ja, fremdeles vakkert. Rideturen fra gaarsdagen sitter godt i kjenner jeg, men hva gjoer vel det. Lykke er aa sitte paa en Mongolsk hesterygg med knuste baller og forstuet halebein.

Vel fremme serveres te og saue-gryte til den ankomne gjesten og jeg spiller anclebone-games med barna. Anclebone er en av tingene som gaar igjen i hele Mongolia. Det er en liten bit av et ledd fra beinet paa sauen som brukes som en terning/brikke i diverse spill. De fire sidene paa beinet symboliserer; hest, kamel, sau og geit, og vips saa kan man ha hesteveddeloep og andre spillopper.

Bogi (far), Amara (mor), Baysa (datter) og soennen (som jeg ikke husker navnet paa) er i ferd med aa flytte seg selv og dyrene noen km lenger opp i dalen. Naar man er paa flyttefot kommer tydeligvis maten litt i andre rekke (Lunsjen som jeg fikk ble servert av folk fra nabo-ger'en). Men Bogi har planer for maten. En, ikke overraskende, sau. Begge familiene samles for aa delta i slaktinga. Dyret avlives ved aa legge det paa ryggen, lage et lite snitt i buken og deretter graver Bogi haanda si inn i dyret og faar tak paa noen blodaarer som gaar fra/til hjeret som han kutter. Etter noen rykninger er sauen klar for partering. Jeg faar aeren av aa delta paa det hele og underveis spoer jeg "Spiser dere dette? Og dette? Og dette?" osv, og hele tiden faar jeg "ja" til svar. (!). Det er kun fire ting, saa langt jeg kan se, som ikke spises; skinnet (bortsett fra den feite halen som visstnok er en delikatesse. En rund fettklump, og ikke som vaares sau's hale), innholdet i magesekken, galleblaeren og en ting til som jeg ikke vet navnet paa. Bogi og jeg river av skinnet, kutter og parterer, mens damene skyller tarmer, magesekken og rengjoer de resterende innvollende. Til slutt fylles tarmene med blodet, og de restene som er igjen i buken til slaktet, foer de knytes og tres paa en pinne. Kroppen deles i to og henges opp inne i nabo-ger'n. Skinnet rengjoeres og skal sendes til UB for salg, 10 000 Toegroeg, som er ca 44 NOK. Hele seansen er raa og brutal, men renslig og effektiv paa samme tid. Jeg smiler skjevt til at disse invollene skal spises en gang. Ser ikke spesielt innbydende ut.

Naar slaktinga er ferdig hjelper jeg Bogi med aa reparere okse-kjerra hans som skal lastes med moebler etter vi har spist middag. Og hva er det til middag? Jo, innvollene fra sauen vi slakta for to timer siden. Begge familiene presser seg sammen i den ene ger'n, oeynene er store av forventninger og jeg ser at de gleder seg til aa hogge innpaa. Bogi's svoger klasker de kokte innvollene over i et rosa vaskefat som settes midt paa bordet og det oenskes vaer saa god! Alle stroemmer til, bortsett fra meg som venter et lite minutt i skepsis. Men, utlendingen maa ha mat! og vips saa har jeg en skaal foran meg toppet med biter av nyrer, hjerte, lever og blodpoelse. Jeg skal innroemme at jeg ikke spiser meg mett, men smaken er ikke saa ille, velger jeg aa tro, men litt mer krydder, eller krydder i det hele tatt, hadde gjort seg. Det eneste som er tilsatt "gryta" er litt salt, -bitte-litt...

Det drar seg mot kveld og kjerra er ferdig pakket og vi setter i marsj til familiens neste bosted. De har to ger's saa den neste ger'n er allerede satt opp paa det nye bostedet. Under lyset fra maanen innreder vi den nye boligen. Tv'n er det foerste som settes opp og hele familien smiler bredt og stolt. Jeg smiler ogsaa. Det er lenge siden middag og Bogi byr paa kveldsmat. Fra en kommode tas det frem noe kjoettlignende greier som jeg faar vite er innvoller fra hest. Jo, det blir interessant, selv om jeg kanskje hadde haapet paa noe mer "sivilisert" etter mitt sparsommelige innhugg i innvoll-gryta som ble servert tidligere i dag. Uansett, mat er mat, og det er god kotyme aa i alle fall proeve. Jeg finner hestehjertet velsmakende nok til at jeg soerger for at jeg faar rikelig med det. Leveren smaker greit nok til aa supplere den totale mengden oensket vomm-fyll mellom munnfullende med hjerte. Ikke helt mett...

Vi gaar til ro tett i tett alle 5 paa gulvet i ger'n. Tv'n staar fremdeles paa en times tid og poeser ut tragisk mongolsk saape inntil soevnen faar oss.
 
 
23/08-2010 Riv ger!

Da jeg gnir soevnen ut av oeynene neste dag er jeg meget spent paa hva vi skal spise til frokost. Jeg blir overrasket, men paa en maate ikke, av at det er restene fra gaarsdagens kveldsmat til frokost. Hjertet er spist opp, det er igjen litt av levera, rikelig med nyrer og masse magesekk. Jeg spiser lever, kjenner at jeg har litt mer vanskeligheter med nyrene (det smaker saa veldig hest!), men naar jeg kommer til magesekken maa jeg melde pass! Smaken blir for stram og jeg klarer ikke svelge. Resten av familien slafser og spiser som "barbarer". Jeg maa le. Bogi ler av/med meg, men viser samtidig forstaaelse.

Vi drar tilbake til deres andre ger og setter i gang med aa rive. Jeg storkoser meg med opplevelsen av aa vaere med paa aa flytte en ger, en familie, - nomader, og aa se hvordan dette hjemmet er konstruert bak all filten, det toerkede kjoettet, ridesalene, melkeboettene og alle andre nomade-duppeditter. Til slutt er hele konstruksjonen nede og sirlig stablet og balansert opp paa oksekjerra. Paa dette tidspunktet tar jeg farvel med kona og barna til Bogi. Jeg skal videre til neste familie. Bogi klargjoer sin andre okse med kjerre og dermed humper vi over aaskammen og ned til Bolt og Tsetsgee.

Bolt er "pensjonert" bryter og bueskyter med titler fra Naadam-festivalen i UB, som bestaar av tre disipliner; bryting, bueskyting og hesteridning. Og Bolt har kropp som staar til den norske betydningen av navnet, -en kjempe! Tsetsgee er ei nydelig dame og sammen utgjoer de et saerdeles vennlig og imoetekommende par. Brede smil og varm velkomst over et haerlig maaltid med saue-suppe, bakkels, melke-te og toerr tobakk. B og T bor stort sett alene. De har to barn, ei jente som studerer til aa bli haer-offiser og bor i UB, mens soennen jobber med aa viderefoere livet paa steppene. Naar jeg er paa besoek er han ute aa leter etter en gjeng hester som har forsvunnet.
Som tidligere deltager i Nadaam har selvfoelgelig Bolt en god pil og bue staaende, jeg faar en rask "hoyre og venstre" paa hvordan traktere vaapenet og deretter tilbringer jeg/han timer hvor vi skyter paa blink. Bolt og jeg kommer raskt godt overens. Vi bruker ogsaa mye tid paa aa slappe av, royke den knusk-toerr tobakken, hente vann i elva og bryte haandbak. Jeg taper selvfoelgelig med glans. Vi blir derfor enige om at jeg maa trene mer og spise mer oeroem!

Paa kvelden er det melking av kuer og hester. Melking av merr er risikosport saa det insisterer de paa aa gjoere selv, men kua faar jeg proeve meg paa. Jeg blir usannsynlig fiklete i forhold til B og T som raskt tapper de ca 3 literne fra kua. Det er er litt av syn og se den digre kjempen sitte paa en bitteliten gammel trekrakk i skumringen, i disse omgivelsene, under lyset fra maanen, og melke kuer.
 

24/08-2010 Fullmaane hos Fru Sjaman

Neste morgen starter med broed og oeroem. Jeg "digger-in" og tenker paa haandbak-kampen fra i gaar. Det er kjempegodt og jeg er nesten helt sikker paa et hvis jeg hadde spist like mye oeroem hjemme som jeg har gjort disse dagene blir jeg seende ut som Bolt til slutt jeg ogsaa. Etter frokost blir jeg med T og skjaere yoguhrt. Melka som har blitt til over etter produksjon av oeroem har blitt kokt paa nytt, helt oppi en stoff sekk og deretter hengt ut for avrenning. Klumpen som blir igjen skjaeres opp i biter med traad og legges ut i solen for teork for aa bli til nistepakker, "pult-ost" (uten karve), basis for melke-te i vinterhalvaaret, snack, eller det man oensker det skal vaere.

Paa ettermiddagen skysser Bolt meg videre med okse og kjerre til neste familie som jeg skal besoeke. Paa veien koser vi oss i solskinnet, mer toerr tobakk, utveksling av folketoner, vi stopper for i dele noen kopper vodka med forbipasserende gjeter-kolleger, eller for aa toerke av dritten som oksen legger igjen mellom oss paa kjerra .

Vel fremme hos Orrna og Inke gaar vi gang med det sedvanlige ritualet med melke-teen, hvor jeg kommer fra, hva slags familie jeg har, hva slags dyr de har, om de blir feite og gode denne sommeren og dermed klare for vinteren, deres barn osv osv. Orrna (kona i ger'n) er sjaman og jeg faar beskjed om at jeg ikke faar lov til aa ta bilder av henne eller inne i ger'n hennes. Ok. Ger'n er full av religioese duppe-ditter og bak et forheng aner ser jeg deler av et sjaman kostyme/drakt, diverse staver og andre ting som inngaar i en sjaman-sats. Jeg skal innroemme at jeg umiddelbart fikk en litt pussig foelelse for Orrna. Foelelsen av aa ikke vaere helt trygg. Men til tross for dette lager vi pult-ost sammen og snakker om loest og fast siden hun kan noe engelsk, og der engelsken stopper kommer phrase-book'n frem, som jeg foroevrig er evig takknemmelig for at jeg kjoepte.

Ettermiddagsstunden tilbringer jeg i eget selskap paa en av aaskammene i naerheten av ger'n hvor jeg nyter solnedgangen over Terelj National Park som ser utrolig idyllisk ut med de hvite ger'ene som sammen med dyra skaper en eventyrlig atmosfaere. Jeg lener ryggen min mot en av de mange vardene med stein, stokker og blaae silkebaand, mens jeg lar meg varme av kelvdssolen og puster dype priviligerte aandedrag.

Tilbake til ger'n faar jeg servert risengrynsgroet som smaker vannvittig godt. Smaken av Norge. Smaken av en av mine favoritter. Jeg tenker paa loerdagene hjemme i Norge hvor groet alltid har vaert en av rutinene paa denne ukedagen.
Orrna utstraaler noe som jeg ikke helt klarer aa sette fingeren paa, men som faar meg til aa ta en tidlig kveld. Jeg klarer ikke aa slappe av i hennes selskap. Jeg takker og bukker for nyyydelig mat, sier Sakhen Amraare (God natt paa mongolsk) og kryper inn i det lille teltet mitt under den store fullmaanen.

Da jeg nesten er i droemmeland begynner en taktfast tromming inne fra ger'n. Jeg har allerede registrert av Inka og de to gutta har gaatt til ger'n ved siden av og snorker tungt der. Trommingen suppleres etter hvert med grynt, stoenn og skrik fra en kvinnes strupe og jeg forstaar at Orrna er i gang med aa opprette kontakt med noe utenfor det den normale menneskeheten kan etablere forbindelse med. Det oeker sakte i intensitet og jeg vurderer og staa opp for aa smugtitte inn for aa se en sjaman i aktivitet under fullmaanen, men jeg vaager ikke. Som sagt, jeg har ingen anelse om hvor jeg har denne Orrna hen og forblir dermed i mitt trygge hi. Hun holder paa en par-tre timer foer det stilner av, for deretter aa begynne paa'n igjen og slik gaar det gjennom hele natta.
 
Neste morgen hilsen Orrna meg med Ugluni Mend (God Morgen paa mongolsk) som om ingenting skulle ha skjedd. Jeg spiser en beskjeden frokost sammen med soennen til Orrna foer Inka tar meg og soennen med yak og kjerre inn til Terelj "sentrum" hvorfra vi skal ta bussen inn til UB. Jeg for aa fordoyye inntrykk, jeg har nettopp avsluttet en liten "skole", og Inka's og Orrna's soenn for aa begynne paa en ny skolesessong. .

Skrevet av Hilmann 08:26 Arkivert i Mongolia Kommentarer (0)

MONGOLIA 1, Ulaan Baatar

14/08-2010 Mongolia 2nd try

Beijing:
Frokosten paa Mc Donalds smaker like traatt som sist, men denne gangen gaar morgenrutinene paa togstasjonen paa drill. Been there, done that. Jeg innlosjerer meg paa kupeen min og denne gangen er jeg i selskap med to unge backpackere fra Australia, et kjaerestepar, begge paaa 19 aar. De reiser fra Vietnam, gjennom Kina, Transmongolske jernbanen til Moskva, via Ulan Bataar, for deretter reise paa kryss og tvers gjennom Europa. du store! 19 aar...

Denne gangen kjoerer vi med et helt nytt togsett, med baade tv og aircondition, samovaren er byttet ut med en annen varme-vann-duppedings og den dvaske mongolen som oensket meg velkommen sist gang er byttet ut med kvikke, myndige damer i skjoert. Jeg bruker tiden paa bloggskriving, smaa-duppping og boklesing. Jeg gjoer ferdig "The Munk Who Sold His Ferari", som er en slags halvspirituell selveledelses-bok som kan vaere vaert aa lese for noen og enhver, - spesielt for de som kun har kontakt med jobben og ikke seg selv.

Da vi kommer paa grensen oeker spenningen. Er alt i orden denne gangen. Som sist bores toget av politi som samler inn passene. De gransker passet mitt og tar det med seg. Phu! Men, ikke lenge etter kommer de tilbake. Jeg maa foelge paa! F... Paa det samme kontoret hilser jeg hoeflig paa betjentene jeg forhandlet med for en uke siden. Passet med L-visumet granskes etter alle kunstens regler, og de tror ikke sine egne oeyne. Buskmannen fra Norge har klart aa faa alt paa stell! Jeg slipper ut av kontoret. De er klare for aa stemple.

Etter to og en halv time med venting paa at togsettet justeres til Mongolsk sporbredde er vi klare for Mongolsk pass-sjekk. Alt ok. Og dermed settes hele toget i fest-modus i det vi baner oss vei inn i Land of the Blue Sky. Jeg inviteres paa fest blandt noen ungdommer paa naborommet hvor vodkaen flyter fritt. Men, jeg skal skrive under paa at den kinesiske vodkaen smaker helt forferdelig (!!!). Jeg proever meg paa en slurk kinesisk kopi-whiskey Jhonny Worker (og ikke Jhonny Walker), men det smaker hoggorm det ogsaa. Jeg blir ikke gammel paa den festen, og det er kanskje like greit kjenner jeg...
 

15/08-2010 Ulan Bataar

Jeg vaakner av Gobi-solen som gjoer kupeen uutholdelig varm, spesielt med en liten ettersmak av vodka i munen. Utenfor togvinduet er det paddeflatt sa langt oeyet kan se, -Gobi-oerkenen! Gobi er ikke en stereotypisk oerken. Den bestaar av sand selvfoelgelig, men ogsaa av gress. Hvis man drar til Gobi for aa se sanddyner maa man vite hvor de 2%-ene med sanddyner er. Toget virvler opp en sky med sand rundt seg naar og passerer et og annet hus en sjelden gang. Gjennom vinduet observerer jeg en rekke dyrekadavere som ligger sporadisk stroedd utover. Mange har, etter det jeg faar hoere, mistet livet i loepet av den toeffe fjorvinteren. Ca 14 millioner livestock maatte boete med livet, noe som tilsvarer ca en fjerdedel av del totale livestocken i Mongolia. Slikt blir det problemer av for den enkelte nomade. De haaper aa finne raad i byene, men...neppe...

Da vi kommer ut av Gobi kommer vi inn i et landskap som pirker i foelelsene mine. Et enormt groent gressland. Boelgene i landskapet er fin-slipte og det hele ser nesten kunstig vakkert ut. Som en gedigen golfbane. Roeyken bobler kullsvart ut av diesel-lokket i det vi krabber opp paa et hoeydedrag hvor vi faar en utsikt over det groenne havet som er enestaaende og som jeg aldri har sett maken til. Naar toget begynner aa svinge ser jeg fra mine bakre gemakker at lokket forsvinner inn mellom to flate koller og langt der fremme. Dyrekadavrene er byttet ut med mer friske hester og sauer som skimtes langt der ute i mellom etog annet hvitt telt, eller ger som det heter (yourt paa russisk). Jo, det var noe slikt jeg hadde sett for meg.

Ganske plutselig brytes det saa og si oede landskapet med bebyggelse, Gers, eneboliger og boligblokker i en herlig blanding. Ulaan Baatar (UB)! Jeg tar ut 300 000 toegroegs paa ATM'en paa stasjonen foer jeg spent gaar ut i Mongolias hovedstad. Det foerste jeg ser faar meg til aa tenke paa Norge. Langs veien fra stasjoen til hovedgaten (Peace Avenue) sitter gamle damer og selger blaabaer, nyper, rips og tyttebaer i mengder. Foerste inntrykket av UB er spennende. De perfekte gatene som man finner i Kina er byttet ut med halvferdige traseer mellom malingflassende bygninger. Det kryr av pub'er og steder for aa skjenke seg, og midt oppe i alt som kan minne om en kommunismens graae dager popper det opp nye bygniner med "speil-"-fasader som bekrefter at UB er en by i vekst/utvikling. Desverre er bygningene for dyre i leie saa naar ettermiddagssolen skinner paa dem fra horisonten ser man at mange av dem er tilnaermet tomme. En av de nyeste mest pompoese bygningene med uendelig mange etasjer staar saa og si ubrukt. Grunnen er at da et tysk selskap skulle innstallere heisen i bygningen viste det seg at konstruksjonen og grunnen bygningen var satt opp paa holdt for daarlig kvalitet til at de ville ta paa seg heis-ansvaret, og hvem er interessert i aa leie i en 30 etg hoey bygning uten heis? UB har ca 1,2 millioner innbyggere. og huser 31% av Mongolia's befolkning. 56 % Mongolere bor i by, mens de resterende er nomader og semi-nomader (folk som bor stedfast paa vinteren og flytter rundt med live-stocken paa sommerstid.). Foroevrig gleder jeg meg til, etter aa ha traakket trundt i Beijing, aa komme til det landet i verden med lavest befolkningstetthet; 1,4 personer pr km2.

Jeg faar administrert meg inn paa det mongolske mobil-nettet med et mongolsk sim-kort og ringer CS-verten min. Han staar midt i en flytteprosess og lurer paa om jeg kan komme litt seienere. OK. Saa ringer jeg neste mann paa blokka som er Bayarmaa (Baya). Baya bestemmer seg paa minuttet for at hun kan gjeste meg, dvs jeg skal ikke bo hos henne, mens hos tanta hennes, Tumur. Jeg blir tatt med opp i en hoey boligblokk og vist inn i en leilighet som like gjerne kunne tilhoert en hvilken som helst Norsk dame. Et moebelert hjem, reint og pent. Jeg bruker formiddagen paa aa bli kjent med Tumur og Baya. Baya er 30 aar, jobber som accounter og bor sammen med sin mor, soester, svoger og deres 2 mnd gamle datter.Tumur er i slutten av 60 aarene, er pensjonert geolog, skilt og konvertert fra buddismen til kristendommen for fem aar siden. Paa bordet ligger flere eksemplarer av bibelen paa mongolsk og engelsk og jeg faar anbefalt en rekke bibelvers over den groenne teen og det mongolske meieri-snacket som rett og slett smaker, soett, surt, salt og bittert paa samme tid, - ikke spesielt godt. Bedre blir det derimot naar middagen serveres. Kokt sau i groennsaker og buuz (momos/dumplings) som smaker helt fortreffelig. Baya er hjemme og doller seg opp for bar-besoek mens Tumur og jeg spiser middag og hun forteller som sin eneste datter som har bodd i San Fransisco de siste 12 aarene. Tumur snakker ikke veldig godt engelsk, men til aa vaere 100% selvlaert i loepet av de siste fem aarene er det imponerene hva den eldrende damen har faatt til.

Kl 19:00 plukker Baya meg opp og jeg faar en lynrask omvisning paa Sukhbaatar Square, oppkalt etter Damdin Sukhbaatar som i 1921 gikk i teten for den endelige loesrivelsen fra Kina. Der ligger ogsaa den nye meget paakostede fasaden foran den gamle Government House som stod ferdig i 2006 for aa markere 800-aarsjubileet for kroningen av Djengis Khan. Jeg toer ikke tenke paa hvilket innhogg i skattebetalernes lommer denne bygningen av marmor med gedigne statuer i kobber maa ha gjort. Mens vi spankulerer rundt paa plassen gir ogsaa Baya meg en leksjon i Mongolske menns udugelighet. Denne udugeligheten begrunnes mye i utstrakt alkoholmisbruk med paafoelgende konemishandling. Dette til tross for at ekteskapene i Mongolia ikke er basert paa arrangerte ekteskap, men "love-marrige" og at det MANGE flere kvinner enn menn i Mongolia. Baya's familie er intet unntak fra normen og hun forteller aapent om alkoholmisbruk og konemishandling i egne rekker. Vodkaen er et problem i Mongolia! Mongolene, faar jeg seinere vite, utkonkurerer russerne glatt naar det kommer til konsum av vodka.

Dagen rundes av paa Irish Pub sammen med to av Baya's venner. Vi drikker oel og vin og jeg faar tips om hvordan og paa hvilken maate jeg kan reise i Mongolia, samt en innfoering i hvordan sjekke-kulturen er i UB. Det viser seg at Baya's mannlige venn, og Baya og hennes venninde har ganske forskjellige oppfatninger av hva som er god kotyme paa dette omraadet.

16/08-2010 UB

Jeg vaakner opp i Tante Tumurs seng (forsiktig med for raske konklusjoner naa kjaere leser...). Tumur har flyttet paa stua slik at jeg skulle faa et rom for meg selv. Gjestfriheten er grenseloes. Vi spiser frokost, havregroet, broed, ost som smaker rart og mongolsk bleebaersyltetoey, foer jeg tar avgaarde til down-town.

Jeg gaar over den moekkete og daarlig vedlikeholdte Peace-Bridge og begynner med dagens gjoeremaal som er aa besoeke diverse reisebyraaer som tilbyr turer til steppene/oerkenen eller hva en maatte oenske. Jeg har blitt mindre og mindre tilhenger av aa vaere med paa guidede turer, men etter det jeg har lest kan det vaere hensiktsmessig aa begynne utforskningen av landsbygda, med dens mange normer og regler for atferd, sammen med et reiseselskap. Jeg finner ikke noe som virker umiddelbart appelerende. Men saa kommer jeg til et byraa som heter "Ger to Ger" (G-G) som tilbyr deg aa vaere "nomade" mellom nomadene paa egenhaand mellom nomade-familier som har avtale med G-G, og hvor 85% av summen jeg betaler (som ogsaa er overkommelig) gaar uavkortet til familiene. G-G er kjent for sin serioesitet og jeg faar god-foelelsen for dette.

Jeg sender litt meldinger til couchsurfere som har vaert logget paa i UB for aa se om noen er interessert i aa vaere med til "der ute". Familiene snakke nemlig ikke engelsk, saa det kunne kanskje vaere greit aa ha noen aa snakke litt med og dele opplevelser og utfordringer med.
Dagen skal avrundes med middag paa Bayangol Hotel sammen med Baya. I 3 etg ligger en proper vietnamesisk restaurant som hun mener er bra. Det er lite vietnamesisk mat paa menyen (3 retter). Resten er av internasjonal eller mongolsk karakter. Men restauranten vietnamesisk... Anyway, maten smaker bra og Baya er et interessant eksemplar av det jeg vil anta er en fin by-jente, som fort rynker pannen naar det blir prat paa den Mongolske landsbygda. -Nei der... der kunne hun ALDRI ha bodd, og turene ut for aa se seg om i eget land begerenses til maksimum 2 to netter om gangen. Det faar vaere nok. (...)
 

17/08-2010 Ny couchsurfer-vert; Eine. Bueskytter og kunstner.

Jeg trenger telt, liggeunderlag og en bedre sovepose foer jeg i det hele tatt kan vurdere en G-G-tur. Det er mulig aa leie dette, men jeg det aner meg at med litt titting saa kan jeg kjoepe dette og ta det med videre naar jeg skal inn i ...stan-landene. Jeg traver rundt i byen og titter, kjenner, tester og vurder. Et at stedene jeg sjekker er det som kalles for "Black Market" (BM) eller Naran Tuul som det egentlig heter. BM ligger et stykke utenfor sentrum og jeg busser ut til det som gaar for aa vaere en av de stoerste markedene i hele Asia (!). Og jo, kan kan bekrefte at det er litt av et areal som er hardpakket med boder og sjapper som selger det meste som skal til for aa holde en husholdning gaaende. Dette er ikke plassen man blir lommekjent paa en time. Trange pasasjer, utendoers og innendoers (store "hangarer"), lager et uoversiktelig, tilsynelatende kaos. Jeg finner ikke mye camping-utstyr og det vesle jeg finner er av saa daarlig kinesisk kvalitet at det blir helt uaktelt aa kjope noe der.

Naar det blir kveld sier jeg farvel med Tante Tumur. Hun skal flytte ut i drabanten , eller paa landsbygda som hun selv liker aa kalle det, i morgen og jeg maa derfor finne ny bolig. Jeg takker og bukker for oppholdet og overrekker en plate Alpen Gold sjokolade som takk for gjestfriheten. Tante Tumur har vaert en god vaert, vi har lest i bibelen sammen, sett paa bibel tv, spist frokost sammen, hun har faatt graatt ut litt for savnet av datteren sin og faatt sympati og medfoelelse etter beste evne fra en nordmann, og jeg oenskes velkommen til aa besoeke henne i hennes residens paa landsbygda.

De kommende nettene skal jeg tilbringe sammen med Eine, en annen couchsurfer. Eine er 31 aar, jobber som fasadereperatoer/laerer paa fasader med utvendige staalkonstruksjoner paa sommeren og paa vinteren, naar det er for kaldt aa jobbe med dette, hviler han og dyrker hobbyene sine. Han bor paa et lite rom, i en gammel slitt leilighet i en forfallende bygaard, som er fullstendig uten moebler. Her er en tannboerste, et par tepper, en tv, et par boeker og that's it. Men det skal vise seg at denne lille, fyldige, lavmaelte og beskjedne mannen er mer enn det man skulle tro. Eines hobbyer er: Maling, bueskyting fra hest og couchsurfing. Han er en meget habil kunstner og i leiligheten staar to arbeider han holder paa med og jeg faar en lidenskapelig innfoering i hans tanker omkring sin egen kunst. Han er selvlaert og har gjennom aa studere andre og deres arbeider blitt "flink nok" til at han lett selger et maleri for 700US$. Naar han prater er aldri tegneblokka langt unna og naar han ikke finner ord, saa gjoer noen raske blyantstreker jobben med aa illustrere hva han mener.

Eine er vokst opp i ger paa landsbygda og er lidenskapelig opptatt av hester og bueskyting og kombinasjonen av dette. Jeg faar mange tips og vink om hvordan jeg skal te meg naar jeg kommer ut paa bygda. Selv snakker han med en smule vemod om dette. Han vet han maa jobbe hardt resten av sommeren i byen foer han kan ta ut til der han trives best og er i sitt ess. Eine synes byen er kjedelig, "Det er absolutt ingenting aa finne paa i byen". Jeg faar veldig respekt for denne beskjedne mannen og hans tanker om livet. Jeg laerer hele tiden.

Vi runder av dagen paa den lokale pub/restauranten hvor roeyken ligger tykk over respateksen, tapeten spriker, fargene er graae og gule og vertinnen som sikkert har staatt bak samme disken i alle fall en generasjon, serverer oss en tradisjonell mongolsk kjoettrett og Golden Gobi oel med puppene kraftig "pushet" opp og utrigningen gjort maksimal. Det ser ut til at stamgjestene verdsetter denne smaa-frekke habitten til sjefen i huset.
 

18/08-2010 Mer UB

Det skjer ikke stort i dag for aa vaere helt aerlig. Kjoeper sovepose og liggeunderlag, bruker timer hos ger to ger for aa sorte ut ting for turen som starter om to dager, ordner ting paa internett, traver hittil ukjente gater i UB og har en hyggelig kveldsstund sammen med Eine og en ny couchsurfer som har kommet i hus, Baschbasch (eller noe saant) som kommer fra Franskland.

Jeg begynner aa faa litt foelelse med UB naa. Alle Pub'ene som er overalt, ikke skjoenner jeg at det er rom for saa mange Pub'er i en by som UB, men saa er det jo mange alkoholiserte's behov som skal dekkes saa det skal vel noe til. Det er mange fulle menn og se rundt forbi og spesielt paa kvelden. Jeg oppsoekes av berusede, vemodige menn som vil ha troest og mer vodka. De yngre og ikke fullt saa erfarne ligger totalt utslaatt av alkohol i krokene, gjerne inntyllet i eget oppkast. Jeg maa bort for aa sjekke at de puster (ingen andre gjoer det), og ja, det respireres svakt mens de halvaapne oynene ikke en gang registrerer at jeg titter ned paa dem. Tiggere og/eller gatebarn er ogsaa godt synlig i gatebildet. De lever et toeft liv, det er det ingen tvil om etter utseende aa bedoemme. I foelge guideboka mi var det omlag 6000 mennesker bodde under bakken i UB's kloakk paa nitti tallet!! De seinere aarene er det gjort mange haandgrep fra staten og NGO'er for aa faa barna inn paa barnehjem og gi dem skolegang. 98% av befolkningen i dagens Mongolia kan lese og skrive. Den franske couchsurfer-kompisen min som bor sammen med meg hos Eine er en av mange som har brukt to uker av sitt liv paa et av barnehjemmene i UB.

UB baerer preg av mangelende vedlikehold og forfallet ligger klart i dagen. Det som en gang var pompoese bygninger, gitt fra russerne, staar for fall, heller paa fortau og gater sprekker opp, maling flasser av bygningene, trapper smuldres opp, ting ruster og alt virker skrangelete. Paa den andre siden er bygg og konstruksjonssektoren i sterkt vekst og nye moderne hoeyhus reises rundt omkring i byen, men som sagt naar sola staar riktig paa og jeg kan see inn i bygningen gjennom speil-fasaden, ser jeg ingenting. Mange av av bygningene staar (delvis) tomme. Mye bae og lite ull...

De siste jeg kommer paa i farten av mine umiddelbare merkverdige observasjoner er bilparken som er ekstremt variert, fra gammelt til nytt, men mest nytt. Det myldrer med Toyota Landcruisere og andre suv'er. Rattene sitter 50/50 paa venstre og hoeyre side og en kan lett se at dette skaper noen utfordringer i trafikken da forskjellige sjaafoerer har forskjellige synsvinklerl, -eller kanskje det rett og slett bare er trafikkulturen som er litt saann...sporadisk.
 

19/08-2010 Fortsatt UB

Foer jeg skal ut til Nomadene er jeg forpliktet til aa delta paa en leksjon i nomade-kultur og spraak hos Ger to Ger. Jeg faar innfoering i hvordan hilse, ta i mot alkohol/tobakk/mat/te osv. og hvordan si den livsviktige frasen: Hold bikkja! (i det man naermer seg en ny ger) og andre fraser det kan vaere greit aa ha paa lur. Det er mange "do's and don'ts" blandt nomadene paa landsbygda, jeg lister opp noe:

Ikke:
- la et gjerde komme mellom deg og en mongol
- plyste inne i en ger
- la beina peke i retning av alteret
- la noen gaa over dine utstrakte bein
- len deg til stoettepilarene i en ger
- trakk aldri ihjel eller piss paa en ild, ild er hellig
- gaa foran en eldre person
- vis ryggen til religioese objekter
- roer ved hatten til en mongol
- gi fra deg en kniv med bladet foerst og skjaer alltid mot deg selv
- gi noe fra deg to en mongol med bare to fingre. (To fingre symboliserer kraake/skadedyr)
- ta mat med venstre haand
- veiv med loese genser-ermer (tegn paa mangelnde respekt)

Men gjoer foelgende:
- Ta av hatten/lua etter du har kommet inn i en ger som et tegn paa respekt
- motta ting med hoeyre haand (supplert med venstre haand mot hoeyre albue hvis det er alkohol eller tobakk) og soerg for at skjorteermet
er trukket tilbake
- beveg deg med klokken inne i en ger, saa langt det mulig
- smak alltid litt paa ting som blir servert
- ta alltid en mongol i haanda hvis du ved en tilfeldighet boreoer hans fot med din fot

---
Siden jeg skriver dette etter aa allerede ha vaert der ute kan jeg bekrefte mange av disse normere og i tillegg supplere med noen, mens noen av dem kun vil vaere aa finne "innst, lengst, oevst oppi lia", hvis de i det hele tatt eksisterer.
---

Etter mongolske kjoettboller til lunsj besoeker jeg det Mongolske Nasjonalmuseet som er et veldig bra museum. Jeg hadde, av en eller annen grunn, trodd at museet skulle vaere kraftig dominert av tiden rundt Chingis Khan, men det var det ikke. Jevn fordelt, passe stort, interessante plansjer (ogsaa paa engelsk:-)) og gode muligheter for aa snike seg inn gruppe som guides paa engelsk.
Kveldsstunden nyter jeg foran pc-skjermen paa Valentin's Pub i distriktet rundt Eine's sted. Hit kommer "hverdags-UB'eren" for aa skjenke seg og slurpe i seg suppe. Hyggelig, spartanskt og usminket.
 

Skrevet av Hilmann 08:15 Arkivert i Mongolia Kommentarer (0)

KINA 3, Mongolia foerste forsoek og Beijing 2

03/08-2010 Det er saa deilig aa kjenne at en er ute aa reiser!

Frokosten paa McDonalds utenfor togstasjonen kl 07:00 smaker saann passe. Det som smaker bedre er synet av et langt, groent togsett med kyrilliske bokstaver og en dvask mongolsk togbetjent i grunnstilling utenfor vogna mi som oensker meg velkommen ombord. Takk! Kupeen er spartansk men funksjonelt innredet og jeg og mine to italienske romkamerater finner raskt tonen i det vi klakke-ti-klakker ut av Beijing. Hoeye hus og brede gater erstattes raskt av lave teglsteins hus, tett i tett og synlig fattigdom, og enda noen timer til saa er vi ute paa det aapne "hav", det boelgete groenne kinesiske gresslandet, Inner Mongolia. Horisonten er langt der borte og naa og da kan man observe homo sapiens. Jeg finner meg godt til rette, - koser meg faktisk vaerre, mens jeg leser om Mongolia, skriver blogg og tilsetter varmt vann fra samovaren til de kinesiske nudlene mine.

Etter moerkets frembrudd stopper toget paa en platform hvorfra hoeres klassisk militaer marsjmusikk og toget entres av kinesisk grensepoliti. Naar jeg viser papierene mine faar jeg melding om aa foelge paa. Noe er galt. De andre passasjerene blir sittende paa toget. Jeg geleides inn paa et kontor med altfor mange politifolk. For aa gjoere en lang historie kort, saa har jeg (og Rune, uten at han vet det ennaa) driti oss ut, for aa si det paa godt norsk. Vi er i Kina paa gruppevisum og har skilt lag. Daarlig vurdering! Jeg har kun en kopi av visumet og det er ikke sjans i havet om at jeg faar passere ut av Kina i natt. "Fremskaff originalen og din venn.". Rune er et eller annet sted i soerkina saa det blir vanskelig. Jeg prover meg etter alle kunstens regler aa komme meg ut av situasjonen, men kan bare glemme aa tro og haape paa at kinesisk politi bruker det jeg ville ansee som sunn fornuft eller skjoenn. Jeg ser bare steinansikter som foelger regelverket til punkt og prikke, - enda det ville spart meg og kinesiske myndigheter masse fuzz hvis jeg bare i stillhet kunne sige ut av Kina. Slik er det naar reglene eier folket og folket ikke eier reglene. Etter to timer med forhandlinger med onkel politi ender det med at jeg rett og slett blir kasta av toget. Saa der staar jeg da, paa togstasjonen, alene i en by jeg ikke vet navnet paa, hvor alle innbyggerne har gaatt til ro, som det ikke staar noe om i guideboka, og proever aa finne meningen med det hele og se etter poritive sider ved situasjonen. Tenke positivt naa, tenke positivt! Jeg kommer frem til at det er de uforutsette situasjonene som skal opplevelser, jeg blir spent paa hva slags opplevelser som venter meg paa dette stedet, og omsider kommer jeg ogsaa frem til et hotell. Jeg geleides inn paa et dormatorie som er fyllt med roeyk fra dagens mange sigaretter og hvor fire-fem halvnakne kinesere ligger i halvsoevne og vrir seg i varmen mens de kloer seg paa pungen. Jeg kryper opp i bingen min og beroliget av all nikotinen i lufta drar jeg toemmer for jeg vet ordet av det.
 

04-05/08-2010 Erlianhot er navnet!

Jeg vaakner av harking og gurgling fra mine romkamerater som starter dagen med aa kvitte seg med nattens slimproduksjon. Slimet spyttes paa gulvet. Noen er siviliserte (?) nok til aa bruke soeppelkassa som spytte-bakke. Deretter tennes dagens foerste sigarett, paa sengekanten, og jeg er ikke sein med aa komme meg ut.

Til tross for at ikke en kjeft snakker et spraak som jeg forstaar klarer jeg aa faa bestilt meg en bussbillett tilbake til Beijing kl 16:00 samme dag. 180 RMB. Ventetiden bruker jeg inneldningsvis paa aa forsoeke aa se meg litt rundt i byen som jeg naa vet heter Erlianhot (E), men jeg gir raskt opp prosjektet. E er en stor by med ingenting. Brede gater i symmetrisk formasjon gjoer avstandene uendelig lange. Det er ogsaa langt mellom butikkene, dvs dette er noe jeg antar fordi paa yttersiden ser stort sett at tomt eller stengt ut. Av og til titter jeg inn og det er 50/50 om lokalet er tomt eller ikke. Det eneste som det er litt liv i i denne byen er vinden som blaaser inn skyer med sand fra Gobi-oerkenen og soeppla som virvles opp og som har en utrolig evne til aa forfoelge deg og/eller klaske deg i bakhodet. En stusselig plass, rett og slett. Skriftspraaket er 50/50 kinesisk og kyrillisk saa jeg passifiseres av mange matmenyer, men paa togstasjonen har de bilde-meny og jeg peker ut en kjoettrett som, ikke overraskende paa disse kanter vil jeg tro, viser seg aa vaere sau, type feit. Mmmm...

16:00 krabber jeg oppi i sovekoeya paa nattbussen som har plass til 36 sovende kinesere, og det er en grunn til at jeg sier kinesere og ikke hvem som helst. Sengene er nemlig kortere enn kort og jeg maa brette meg baade to og tre ganger for aa faa plass. Da jeg reiste med Rune ga jeg ham utfordringen; finn noe i Kina som er laget for meg. Han fant ingenting, og jeg har heller ikke funnet noen ting til naa (bortsett fra noen soete kinesiske jenter som lett skulle faatt lov til aa bli litt bedre kjent med meg... ) Bussturen som skulle ta 12 timer tar 16 timer. 16 timer i fosterstilling oppunder taket, sammen med "A Short Story of Tractors in Ukrainan". Det som er positivt er at bussen passerer like ved der Nan bor og hun er snill og moeter meg paa motorveien kl 08:00 der jeg staar med smale oeyne i morgenrushet inn mot Beijing. Nan har sagt seg villig til aa hjelpe en reisende i "noed" og jeg faar bo hos henne i noen dager.

Etter en rask dusj baerer det ned til PSB (Public Security Bureau) for aa fange kaniner. Jeg bruker hele dagen her, paa venting og paa svar som: "Impossible", "You did wrong, why?", "Go somewhere else", "Get your friend to Beijing", "Go to Tibet and fix it there" og andre haaploese svar. Det ender med at jeg ved stengetid for stablet paa beina en avtale med en politioffiser kl 08:00 dagen etter. Det som var litt allright med tiden paa PSB i dag, var at jeg oppdaget at jeg ikke var alene om aa ha problemer med papirene i Kina.
Dagen avrundes i bydelen til Nan med lammerygg i hot-pot. Namme-nam!
 

06/08-2010 PSB og Den Kongelige Norske Ambassade

Kl 08:00 er jeg klar, men det er ikke onkel politi. Jeg ringer og faar til svar at han trodde jeg ikke kunne komme i dag og ber meg komme tilbake kl 14:00. Jeg gjoer meg misfornoyd og faar overtalt ham til aa moete meg kl 09:00.
Etter mye om og men ender det med at jeg blir henvist til en skranke hvor jeg faar en brosjyre (som jeg like gjerne kunne faatt i gaar med en gang jeg kom til PSB) om hvordan bli loest ut fra et gruppevisum. Det er en droess med papirer som skal forligge foer jeg kan komme med soeknaden, og flere av papirene er umulig for meg aa femskaffe, men dette faar jeg liten forstaaelse for. Jeg bestemmer meg for aa oppsoeke Den Norske Ambassaden. Jeg faar raskt veldig god hjelp av to hyggelige norske damer som i loepet av et par timer har et brev klart som i sirlige diplomatiske "kliss-klass"-vendinger beskriver min situasjon og med anmodninger til Kinesiske myndigheter om aa vaere behjelpelige med aa faa saken ut av verden.

I dag er det jeg som lager middag til Nan. Jeg stikker til det lokale markedet og paa indianer-spraak faar jeg fylt sekken med raavarer nok til aa lage en wok. En wok som mange nordmenn nok vil si at er "litt saann kinesisk". Da maten staar paa bordet og pinnene begynner aa klype i den faar Nan et bredt smil om munnen; slik mat har hun aldri sett eller smakt foer. "Veely speechl". Vi nordemenn, og i aller hoeyeste grad meg selv har jeg faatt erfare, har noen oppfatninger om hvordan kinesisk mat er, basert paa kinarestaurant-besoek i Norge, med kinesisk mat tilpasset den norske gane. Til naa har jeg kun et par ganger spist mat i Kina som like gjerne kunne vaert servert i Norge.
Dagen rundes av med aa se en Celine Dion konsert paa TV. Nan er helfrelst!
 

07/08-2010 Flere moeter med det offentlige Kina, + en liten kulturkollisjon

Det er loerdag og fridag for Nan. Saa godt som uten forvarsel tar hun teten paa dagen. Hun dresser seg opp i en litt finere kjole, som seg hoer og boer naar man skal besoeke offentlige kontorer og komme "paa go'fot" , og foerste stopp er den lokale politistasjonen. Vi kommer dit sammen med badmintonpartneren til Nan som eier en leilighet ikke langt unna. Jeg maa nemlig ha en midlertidig bostedsbekreftelse i Kina vedlagt i visumsoeknaden min, men siden Nan leier leiligheten sin maa vi/hun soeke hjelp fra noen som eier en leilighet. Paa politistasjonen er det lite godvilje aa hente, men takket vaere Nan som tolker, eller rettere sagt foerer samtalen, faar jeg til slutt et papir i haanda hvor det visstnok staar hvor jeg bor, -hvor jeg i realiteten ikke bor. Paa politistasjonen lurer de ogsaa paa hvorfor jeg ikke bare kan holde meg hjemme i steden for aa komme hit aa lage problemer. For aa runde av situasjonen og komme oss videre ma jeg la dem bli svar skyldig.
Etter morgenstunden hos det lokale politiet baerer det frem og tilbake mellom PSB (Public Security Buraeu), togstasjoner og politistasjoner for aa fremskaffe noedvendig dokumentasjon. Nan er en avgjoerende faktor gjennom hele dagen for at ting blir ordnet rimelig (og) effektivt. Hun har god situasjonsforstaaelse og faar fremlagt saken min effektivt for mennesker bak skranker. Jeg er dypt takknemmelig og som takk for hjelpa oensker jeg aa spandere lunsjen paa henne, men da blir hun rett og slett litt fornaermet og lurer paa om hun har gjort noe galt. Det er jo typisk norsk aa vise ulike former for takknemmelighet, og for alle del ikke staa i takknemmelighetsgjeld til noen, og siden jeg er et produkt av arv + miljoe som det heter, oensker jeg aa gi noe tilbake. Dette har hun liten forstaaelse for. Det er helt naturlig for henne aa hjelpe der hun kan hjelpe og hun vil ikke ha noe mer av denne takkingen og bukkingen. Jeg trodde jeg hadde blitt noe avvendt med dette etter aa ha redifinert begrepet gjestfrihet i Iran, men mye har nok gaatt i glemmeboka i loepet av tiden i Royal Enfield "bobla", hvor vi hadde liten kontakt med lokalbefolkningen utover reine betalte servicefunksjoner. Nan og jeg har en liten prat om kulturforskjeller og det ender med en gjensidig forstaaelse og at hun betaler maten sin selv. Jeg klyper meg nok en gang i armen og soerger for aa vaere tilstede i mitt eget liv, -dette er aa reise!
Den byraakratiske delen av dagen ender med at hvis jeg kommer tilbake paa mandag med en togbillett som beviser at jeg skal til Mongolia saa kan visa mitt plukkes opp neste fredag (sier personen bak skranken). Saa faar vi se da. Beijing blir altsaa mitt hjem i en uke til.
 
 
08/08-2010 Den Forbudte By

Jeg kommer litt seint i gang i dag, men drar allikevel ned for aa besoeke The Gugong, Keiserpalasset, eller Den Forbudte By (DFB) som den uoffiselt heter. DFB var gjennom fem aarhundrer sete for Kina's keisere gjennom Ming og Qing dynastiene. 24 keisere har bodd i palasset/byen og saa sjelden med egne oeyne hva som foregikk utenfor murene, der ute i keiserriket. Den gemene kineser skulle ikke en gang proeve aa naerme seg bymuren. Innefor muren levde nemlig Himmelens Soenn, Keiseren, i sine 10 000 rom fordelt paa 800 bygninger, med tusenvis av konkubiner og nok evenukker til aa administrere flyten av oestrogen og testosteron. Evenukkene kom som regel fra fattige hjem utenfor DFB og var ofte Keiseren's naermeste og mest betrodde, men da de avgikk med doeden var det lite respekt aa hente for ettermaele i lokalmiljoet og gravplassen ble derfor utenfor byen, og adskilt fra sine naermeste. I foelge Confusius var det nemlig skadelig for sjelen og tukle med kroppens naturlige form. Av den grunn gikk evenukkene rundt med sine egne testikler hengende i beltet i haap om aa bli begravet hele, slik at sjelen kunne faa fred. Da forbudet mot aa holde gutter/menn som evenukker kom i 1924 (13 aar etter det siste dynastiet falt (Manchu Dynastiet) ramlet det hele 1500 evenukker ut av Keiserpalasset.

Uansett, DFB er en orgie av bygningsmasse i tradisjonell kinesisk stil slik vi i Norge kjenner det fra bilder/tv. Bygningene og infraskrutkturen skal visstnok vaere satt opp eller alle kunsten regler i forhold til astrologiske betingelser for suksess. Men, innvendig er det lite aa hente ut av bygningene. Mange av de store hallene er saa godt som tomme, men i ny og ned kan man ta en keisertrone i oeyesyn, samt noen senger, puter, veggtepper ol. I de seks oestlige og seks vestlige palassene, hvor konkubinene bodde, er det mer aa se fra gamle dager, bl.a. ekte mingvaser og diverse moeblement.
Jeg rekker knapt nok aa se halvebyen
foer jeg har faatt nok. Hele besoeket mitt i Keiserpalasset er en tolmodighetsproeve paa lik linje med det kinesiske byraakratiet. Jeg er nemlig ikke alene her. Det myldrer med folk overalt. Desperate turister som betrakter omgivelsene gjennom en kameralinse og tilsynelatende har mistet alle kontakt med det jordiske liv. Det kjempes om kameravinkler for aa faa de beste bildene og "se jeg var der bilder", helst uforstyrret av de mange tusen andre som proever paa akkurat det samme. De har allikevel nok kontakt med omverdenen til at de klarer aa foelge paa guiden sin som gaar foerst i saueflokken med roperten klistrert til droevelen, mens det ropes formasjons kommandoer og informasjon om DFB. Ikke skjoenner jeg at de klarer aa skille hvilken ropert de skal lytte til i kakafonien. Personlig blir jeg utaalmodig, frustrert, irritert og apatisk paa samme tid av hele "scenen". Av og til presser jeg motvillig labben ned i veska for aa loefte opp mitt store, tunge, lille, lette kamera og faar digitalisert noen bygninger og mitt eget "se jeg var der"-bilde. Er sikkert greit aa ha et par bilder aa titte paa naar jeg blir gammal tenker jeg. I dag har jeg ogsaa tatt paa meg caps som jeg har plassert godt nede i panna, samt moerke solbriller. Denne kolleksjonen paa toppen av kroppen, kombinert med et bittert og lite sympatisk ansiktsutrykk gjoer at jeg faar lov til aa tilbringe store deler av tiden min innenfor bymurene i fred, uten at halve kina skal ta bilde av seg sammen med meg. Kun de modigste gutta toer spoerre om et bilde:-)

Saa kort oppsummert saa ble ikke besoeket i Den Forbudte By det helt store, desverre. Kombinasjonen av aa maatte se sur ut for aa faa gaa i fred og det som grenser til massetjeneste for aa komme seg frem, har foert til at dersom jeg skal se meg selv i Den Forbudte By en gang til i fremtiden, saa vil dette vaere en tidlig morgen paa en kald og gjistig hoestdag da kineserne helst sitter hjemme i husene sine og varmer seg paa varm jasmine-te.

Dagens, (ukens, maanedens) hoeydepunkt blir aftenens middagsmaaltid. Foerst baerer det sammen med Nan til det lokale sjoemat-markedet. Dette er en stor "hangar" hvor man i midten finner akvarier med levende sjoemat av alle slag, kreps, fisk, reker, div skjell, skilpadder, blekksprut, gress osv. Paa hver ytterkant av hallen er det tettpakket med kjoekken, slik at folk kan kjope sin egen mat, fersk, levere den over til kokken noen meter bortenfor og deretter sette seg ned ved sittegruppene og nyte resultatet. Nan har peiling paa sjoemat, det kan man se naar utvalget foretaes. Effektivt, og med kritisk blikk, kaster hun skjell, reker og noe ekle greier jeg ikke har sett foer, og som jeg derfor ikke vet navnet paa,oppi baereposer. Det spreller i posene paa vei hjem.
Hjemme hos Nan er de fire middagsgjestene paa plass og hele laget setter i gang med tilbredingen. Det vaskes, skrubbes, kokes, stekes, kuttes og hakkes, tilsynelatende paa kjent "lagsdrill". Jeg faar kraesj-kurs i produksjon av momos/dumplings, og etter noen timer sitter vi rundt bordet alle seks og "griser i oss" de haerligste delikatesser fra havet.
Mens vi i Norge/vest liker aa sitte en stund ved bordet naar vi er ferdig med aa spise for aa smaaspise, pjatte og snakke, saa er kineserne ferdig ved bordet naar de er ferdige med aa spise. Naar siste biten er svelget forlater man bordet og gjoer andre ting.
 

09/08-2010 Lamatempel og Confucius' tempel

Jeg begynner aa kunne veien til PSB naa, saa det gaar raskt aa faa levert en kopi av togbilletten til Mongolia, med avreise neste loerdag, som dokumentasjon paa at jeg har tenkt meg ut av landet.

Vegg i vegg med PSB ligger Yonghe Gong (YG) som er et tibetansk lamatempel. YG var i sin tid residens for Prins Yin Zheng mens han ventet paa keisertittelen og deretter kunne flytte inn i Den Forbudte By, hvilket skjedde i 1725. YG ble etterhvert nyttet som residens for tilresiende religioese ledere fra Tibet og Mongolia og har siden blitt forvandlet til et sted for religoes tilbedelse. I dag "fungerer" YG som et tibetansk buddist-senter, men i praksis er dette propaganda for aa vise at Kina respekterer religionsfrihet for minoritetsgrupper. Ryktene vil ha det til at munkene i YG er statsautoriserte...

YG er en fin severdighet og et stille gjemsel for en ellers travel Beijing. Man kan kjenne en svak bris av tibetansk religioes kultur paa stedet, men det er flere fundamentale ting som gjoer at man allikevel gjoeres fullstendig klar over at man er i Beijing: Det lukter ikke smoer, det er altfor reint over alt, det er nesten ikke munker aa se osv osv Viktigst er kanskje lukten av smoer:-)

Neste stopp er paa andre siden av gaten hvor jeg tar en titt paa Confucius' Tempel. Confucius (C) kan vel sies aa i stor grad vaere opphavet til den filosofien som gjennom naermere 2000 aar har formet den kinesiske folkesjela. C (Kong Zi) ble foedt i 551 f.kr. og ble foerst viden kjent etter sin doed for sin filosofi og tanker rundt hva som var forutsetning for en velfungerende stat. Foerst og fremst maatte lederen(e) i samfunnet ha de rette egenskapene: rettferdighet, anstendighet, velvillje, visdom og troverdighet. "Folket blir som lederen(e)". Deretter var det for lederen(e) aa besoerge at de fem hierariske relasjoner som var grunnlaget for en velfungerende stat ble gjeldende for/i folket, hvilket i stor grad var fundamentert rundt plikter og lydighet overfor autoriteter: de styrte til den styrende, soenn til far, yngre bror til eldre bror, kvinne til mann og den eneste relasjonen mellom likeverdige; venn til venn. C hevdet at ro og stabilitet skulle/maatte skapes gjennom en moralsk elite som kunne hjelpe folket til aa foelge disse "verdiene". Institusjonaliseringen av C tanker som baerebjelker for statsdrift kom foerst under Han Dynastiet (206-220f.kr.), og med dette ble ogsaa det kinesiske bryaakratiet fodt (hvilket skulle vokse seg til et uhyre, noe jeg selv har faatt en aldri saa liten erfaring med). Desverre skulle det ogsaa vise seg at C's tanker i altfor stor grad ble brukt til aa rettferdiggjoere totalitaere regimer. "Confucionisme" brukes allikevel i dag som som et ideologisk begrunnelse for Kinas suksess, fordi den i stor grad vektlegger orden, harmoni og samarbeid. Tolk det hvordan du vil. Det hevdes ogsaa at "forstaa-seg-paa-ere" i vesten i den seinere tid har begynt aa uttrykke en viss bekymring i forhold til hvordan Kina paa nytt, "etter" kommunismen, har begynt aa se seg over skulderen og inn i historien for aa gradvis gjenoppta Confucionisme i det kinesiske samfunnet. Da jeg gaar inne paa tempelomraadet og titte inn i en av utstillingshallene, eller skal jeg kalle det "propagandahall"?, er det i alle fall ingen tvil om hva som er hensikten med displayene, - det er aa faa flere kinesere til aa lese Confucius og om fortreffeligheten i hans filosofi. Skoleklasser faar omvisninger og staar i skolerett mens de foreleses om statsikonet. Jeg er overhodet ingen statsviter og har liten forkunnskap om Kina's inter-/nasjonale politkk, men jeg har i alle fall hoestet en motivasjon her i Confucius Temple til aa foelge litt mer med paa Kinesiske politiske ideer kommer til uttrykk.
 

10/08-2010 Rolig dag m/kulturellt drypp

Dagens lyse timer tilbringes i leiligheten til Nan hvor jeg skriver blogg, gjoer ting paa internett, bidrar med litt husarbeid og slapper av.
Paa ettermiddagen moeter jeg Nan etter jobb og vi spiser en knakende god middag (ganen har for alvor faatt sansen for det kinesiske kjoekken) foer vi moeter et vennepar av henne som har valgt aa spandere en danseforestilling paa oss. Paa Beijing University gaar nemlig The 18th International Congress of Aesthetics av stabelen og i kveld vises "Beauty Beyond Words" som er en kavalkade med kinesisk dans gjennom tidene, fra Han-Dynastiet og frem til i dag. Jeg lar meg imponere og faar frysninger opp til flere ganger av vakker dans i alle former. Kjempekveld!
 

11/08-2010 Har jeg blitt folkesky? Jeg har blitt folkesky!

Jeg aapner en graa dag i Yuanmingyuan, det opprinnelige sommerpalasset i Beijing, som i dag "ikke er mer" enn et abnormt stort parkanlegg som bokstavelig talt svoemmer i kembo-store lotusblomster, stier, kunstige kanaler, ruiner og andre blomster. Jeg ankommer paa morgenkvisten og inbiller meg at jeg gjorde lurt i komme til denne idylliske parken foer alle andre, selv om jeg innerst inne vet at dette ikke er sant...

Dagens hovedattraksjon er sommerpalasset i det nordvestlige Beijing, og jeg er ikke alene om dette! Det er saa mange mennesker her, vaerre enn Den Forbudte By og enda mer intense. Jeg blir slapp og apatisk av turist-hysteriet som utspiller seg rundt meg og klarer ikke aa nyte denne fantastiske sommerresidensen/parken/palasset som Keiserinnen Dowager Cixi gjenreiste etter at blekansiktene fra vesten oedela det i 1860-aarene. Jeg kjenner jeg blir mannevond og forlater omraadet etter aa ha trippet meg gjennom den obligatoriske ruta, tatt en hoeneblund paa en benk bortgjemt fra menneskefloden og etter aa ha lest avisa paa samme plass.

China Daily er foroevrig full av katastrofe-nyheter som foelge av moder jord's vrede. I tillegg kan jeg fortelle, etter aa ha lest China Daily daglig den siste tiden, at det er merkverdig mange artikler som spekulerer i USA's oekte militaere relasjon til landene rundt Kina og med hovedvekt paa soeroest-asia. Kinesiske skribenter og forskere liker definitivt ikke salg av militaert materiell og oekt militaert samarbeid til Kina's naboer. Jeg bet meg spesielt merke i en artikkel hvor det i overskriften staar: "Washington out to prove it is the real leader of Asia Pacific and plans its moves to weaker China's influence in the region.". Den samme artikkelen avsluttes med: " America's soft moves are more aggressive and are aimed at weakening China's influence during the possible integration of East Asia, breaking any cooperative framwork that excludes the US and playing down the efforts East Asian countries have made to build a regional community. Its eventual aim is to establish a system in Asia Pacific that is dominated and led by the US.". Forfatteren er: Su Hao, Director of the Center for Strategic and Conflict Management at China Foreign Affairs University in Beijing. (...)
-Ellers saa er det mye om verdensutstillingen i Shanghai da, der bl.a. Norge kritiseres for aa slippe mennesker forbi den flere timer lange koen mot at de kjoeper et maaltid paa den norske restauranten for ca 270 NOK.
 

12/08-2010 En dag i etterlengtet ensomhet rundes av med Peking Duck

For noen dager siden tenkte jeg at denne torsdagen skal jeg bestige den broemmelige Muren, men etter gaarsdagens massetjeneste paa Summer Palace har fobien mot turistmagneter saa langt fra forlatt meg og jeg velger aa vaere alene sammen med meg selv i leiligheten til Nan. Jeg har nok aa fylle dagen med. Siste visum-kartleggelser for Central-Asia kommer paa plass (saa naa blir det bare aa vente aa se om teorien samsvaerer med praksisen), jeg skriver mer blogg og leser ferdig boka mi; A Short Story of Tractors in Ukranian. Jeg nyter aa ikke se et menneske hele dagen (bortsett fra noen faa naar jeg spiser lunsj).

Da Nan kommer hjem henger vi opp bilder av/tatt av undertegnede, som Nan har faatt veldig sansen for og har faatt rammet inn. Det ene av en gjeng smaagutter jeg moette i Sonamarg i Kashmir, som kanskje er det beste bildet jeg har fra hele turen (saa langt), og det andre er av meg som med ryggen mot kameraet sitter paa min Royal Enfield og ser utover Indus Valley i Ladakh naar solen bryter opp snoestormen som herjet under kryssingen Chang La. Bildet er tatt av Arthur, (luft-)offiseren fra det Hellige Land og jeg ser vel ikke bort i fra at dette ogsaa kommer paa veggen hjemme, i tillegg til aa vaere paa veggen i et hjem i Beijing.
CouchSurfingen hos Nan rundes av med et herremaaltid paa en litt finere restaurant hvor vi spiser Peking Duck paa Peking-vis. Og, du store for et maaltid! Den sproehudede saftige anda bakes inn i sin lille pannekake med en barbeque-/soya-saus, agurk og redikk og nytes med hoeye grynt og stoenn.

Hjemme tilbake hos Nan oppsummeres oppholdet med bildeutveksling/-fremvisning og vi konkluderer med at vi har hatt det meget bra i lag. Nan vil gjerne komme til Norge for aa bestige norske fjell, men dessverre, kinesiske statsborgere har, enn saa lenge, ikke muligheten til aa reise alene til Schengen-land. Vi sier allikevel "paa gjensyn", for naar jeg kommer tilbake fra Mongolia er det visstnok den beste tiden for aa spise krabbe, og Nan, som ekspert paa sjoemat, har invitert meg paa middag:-)
 

13/08-2010 Alt ok med papirer

Paa selveste fredag den 13. skal jeg moete for Public Security Bureau for aa plukke opp passet/visumet mitt. Spenningen utloeses i glede. Alt er i orden, saa lenge jeg kommer meg ut av Kina foer den 17.august. Toget til Mongolia gaar i morgen, saa naa er det bare opp til vekkeklokka og togselskapet.

Jeg sjekker inn paa Sanlitum Youth Hostel hvor jeg hadde min foerste natt i Beijing og tar deretter turen bort i handlegata for aa kjoepe inn mat og lesestoff til togturen. Paa kvelden er det dumplings-party paa hostellet og vi griser med mel, deig og fyll, og faar spise "dumplingsen" vaar gratis:-)

Foroevrig kan jeg melde om av China Daily har mye interessant aa by paa. Paranoiaen overfor USA som jeg beskrev for to dager siden fortsetter med hoeye kneloeft. Spekulasjonene blomstrer paralellt med argumenter for og (bort-)forklaringer paa hvordan Kina's militaere oppgraderinger kun er ment for aa skape en mer, sitat: "Harmonisk verden (..) og ikke for aa bli en hegemonist". China Daily overrasker ogsaa med stor aapenhet rundt toerrmelk-problematikken som ogsaa var en stor nyhet i vesten for noen maaneder tilbake. Kinesiske myndigheter proevde da aa dysse ned saken om at jentebarn begynte aa gro bryster lenge foer normal pubertetsalder, faktisk helt ned i spebarns-alder. I en liten notis staar det ogsaa at kinesiske myndigheter i disse dager relokaliserer ca 350 000 mennesker rundt Yangtze-elva for aa lede vannet en alternativ rute forbi The Three Gorges Dam. Men, kineserne har vane for aa forflytte og bli forflyttet i mange sammenhenger. I forbindelse med byggingen av verdens stoerste demning som stod ferdig i 2008 ble 100 byer og 800 landsbyer flyttet eller lagt under vann mens 1,4 millioner kinesere maatte finne seg en ny plass aa bo. Staten skulle garantere alle som maatte flytte paa seg et nytt hjem, men saa var det dette med teori og praksis da... Dessuten var det mange som ikke hadde raad til aa kjoepe seg inn i de noe boligene de ble tilbudt. I China Daily Fredag 13 august skriver man at det kun var 1,27 millioner mennsker som ble relokalisert i forbindelse med damprosjektet. Det finnes vel neppe noe korrekt antall, men 130 000 kinesere fra eller til da...

Skrevet av Hilmann 04:13 Arkivert i Kina Kommentarer (0)

KINA 2, CouchSurfing i Beijing

27-28/07-2010 Beijing!

Togstasjonen i Xi'an kl 20:30 er fyllt til randen med folk. Dette er noe jeg kan bekrefte siden jeg er minst et hode hoeyere enn de fleste og derfor har oversikten. Det er varmt som i en tanoor og ventilasjon og vifter merkes ikke. Etter aa ha blitt feilinfomert nok ganger til aa faa foelelsen av at alt er normalt finner jeg min koe, koen for nattoget til Beijing. Rune og jeg har skilt lag (som venner!) og tar videre i hver vaar himmelretning, noe som har vaert planen siden vi dro fra Norge. Rune setters nesa i retning Chengdu-Kunming-Vietnam-Kambodsja, mens jeg setter nesa i retning nordover, mot Beijing, for aa toge meg selv inn i Mongolia.

Togturen fra Xi'an til Beijing paa hard-seat (billigste tilgjengelig billett) blir alt annet en komfortabel. Da jeg slippes ned paa perrongen moetes jeg av et monster av et to-etasjers tog, som er saa langt at jeg ser ingen ende paa det i noen retning. Toget er overfyllt med utlendinger i alle retninger som ligger, sitter, kryper, sover staaende, royker, spytter, og slurper nudler. Personlig faar jeg puttet beina i lomma, og i den tette, varme innestengte lufta lover jeg meg selv at det ikke blir mer hardseat-billetter paa sterkninger med over 12 timers kjoering.

Utpaa morgenkvisten kommer jeg i kontakt med Maxin som er ei kinesisk dame paa 28 aar som av en eller annen grunn faar lyst til aa hjelpe en skjeggete huleboer fra Nordpolen paa sin foerste dag i Beijing. Hun kan minimalt med engelsk, saa oversetterfunksjonen paa mobilen hennes faa kjoert seg. Vi siger inn paa Xi Zhan, den vestre togstasjonen i Beijing og Asia's stoerste, og baeres ut av stroemmen med mennesker. Maxin har tydeligvis bestemt seg for vaere min hoeyre haand i dag, saa hun viser vei ut av det graae betongmonsteret av en togstasjon (ja, den er grise-svaer!) og vi kommer til undergrunnsbanen hvor jeg faar grunnkurs i bruk av Beijing's subway. Videre gaar vi paa kompasskurs(!) fra Stasjon Dongsi Shitiao i retning Sanlitun Youth Hostel. Vi finner frem, til slutt, etter en god gaatur i et dampende hett Beijing-klima. Luftfuktigheten kombinert med forurensningen, foerte til at Beijing kun saa 60 klarvaersdager i 2007. Det er ikke mange kvartalene jeg ser naar jeg skuer nedover en av de 12-felters hovedfartsaarene som gaar igjennom byen.

Maxin spanderer momos paa meg og vi har en hyggelig lunsj i det fri foer jeg takker og bukker dypt for at hun var saa vennlig aa passet paa en usikker torping paa sin foerste dag Kina's hovestad.
Resten av dagen gaar med til aa lokalisere stedet for aa kjoepe billetter til Ulan Baatar og mongolsk visum. Ting ser lovende ut, og hostellet innfrir paa alle maater, -spesielt dusjen:-)

 
29/07-2010 "Denne teen koster deg 240RMB!" (ca 255NOK)

Staar tidlig opp faar aa skrive blogg, spise frokost, svare paa couchsurfer requests, og div andre internett-ting mens jeg fremdels har tilgang paa nett. Da det er gjort baerer det med undergrunden bort til Wangfujin Dajie gt. som er en av store, kjente og "posche" handlegatene i Beijing hvor du faar noe for enhver smak, baade i utvalg og ikke minst i pris. Maalet mitt i denne reklametunge, materialistiske orgien er "Foreign Languages Bookstore" som skal vaere den stoerste bokhandleren i Kina for fremmedspraaklig littereatur, musikk og magasiner. Jeg velger allikevel aa vaere beskjeden i mine forventinger etter aa ha vaert paa Bookstore i Xi'an, hvor det over 6 store etasjer, hardpakket med boeker, fantes hele 125 (en-to-fem) boeker paa engelsk. Men, mine antagelser gjoeres til skamme. Foreign Boostore i Beijing har et vannvittig utvalg! Fordelt pa 5 etasjer faar man tak i de fleste sjangere og med overraskende godt utvalg. Jeg skummer alle etasjer og lar meg imponere. Jeg faar en lengre stopp ved en billeddokumentar-bok om livet i Falkland Road i Mumbai i India. Falkland Road er Mumbai's Red Light District og kan by paa mang en skjebne. Da jeg var i Mumbai i 2008 kjoerte jeg gjennom Falkland Road og kunne i noen raske minutter gjennom bilvinduet skumme fasaden av et av verdens mest moekkete (paa alle maater) horestroek. I en bok i Beijing blir jeg, nok en gang i noen raske minutter, tatt med bak den fasaden jeg saa i 2008. Jeg finner ingen grunn til aa gaa naermere i detalj!

Men, det er ikke indiske horer som er maalet for besoeket, men snarere Lonely Planet for Central Asia. Jeg har lagt ideen om aa dra til Vietnam/Laos/Kambodsja paa hylla til fordel for aa kretse rundt Himalaya gjennom ...-stan landene. Virker mye mer forlokkende. Boka havner i veska, og det gjoer ogsaa en bok som heter "A short story of Tractors in Ukrainian" skrevet av Marina Lewycka. Kan vaere greit aa ha litt oesteuropisk traktorhumor paa den 30timer lange togturen til Ulanbaatar.

Paa vei tilbake skjer det noe meget oppsiktsvekkende. En ung kvinne med altfor mye blaa oeyenskygge kommer bort til meg paa gata og starter og snakke. Hun er en av mange kontaktsoekende kinesere som gjerne vil snakke med utlendinger for aa pratisere engelsk. Jeg er paa vei til aa faa noe lunsj i magan samtidig som jeg er paa vei til den Mongolske ambassaden, og jeg sier til henne som saa er. Hun paaberoper seg aa vite om et sted med billig lunsj. OK tenker jeg. Lytt til erfarne fjellfjolk. Stedet hun tar meg til er bra og maten koster 5 RMB. Damen vil at vi skal sitte ned aa kjoepe drikke mens jeg spiser og jeg tenker at det kan jo vaere greit aa kanskje faa noen tips fra lokale om diverse ting. Vi durer inn paa et utested og blir plassert i et eget lite koselige avlukk hvor soet kinesisk musikk ligger i soett luften. Jeg bestiller en cola og hun en kanne te. Jeg begynner aa faa daarlig tid og sluker baade mat og cola, mens damen ser ut til aa ha all verdens med tid. Jeg setter strek og vi ber om regningen. -Og fy f.... for en pris! 370 NOK for te og cola. Jeg spoer hva som skjer, og damen som var saa hyggelig og som tilsynelatende viste god forstaaelse for at jeg oensket billig lunsj, ser tomt paa meg. "Teen her koster 240, colaen 30 og saa betaler vi 100 for aa faa sitte her". Jeg setter den siste colaslurken i halsen naar hun sier at vi deler paa regningen. "Kommer ikke paa tale" sier jeg og slenger paa mine 30,-. Damen insisterer, det samme gjoer jeg. Det ender med at jeg maa ta paa meg morske-Hans Kristian-uttrykket, og damen blar motvillig opp 340,- for gildet. Saa fort som overhodet mulig tar vi hver vaar retning fra vaar private oase. Hva som var den mongolske kvinnens agenda vites ikke. Lesson underlined: Have some basic trust in people, but don't trust anyone!

Resten av dagens lyse timer gaar i stor grad med til aa staa i koe utenfor den Mongolske ambassaden for aa levere visumsoeknad. Det er helt forferdelig varmt svetten renner, -og renner. Ting ordner seg til slutt og jeg kan ta fatt paa dagens siste gjoeremaal; komme meg til min CouchSurfer-vert som bor et eller annet sted utenfor den femte ringveien i nordre delen av Beijing. Med noen gode hjelpere og en del sms'r kommer jeg meg av linje 13 paa Huilongguan stasjon, og der venter Nan paa meg. Nan er ei blid dame paa 35 aar som jobber som accounter i et firma, bor i en 90kvm stor leilighet som hun leier for 2000RMB (ca 1900NOK) og som er ei saa aktiv dame at hun ikke har tid til kjaerester. Allerede foer vi er inne faar jeg egen noekkel til leiligheten hennes og grunnkurs i aapning av kinesiske doerer. Jeg faar mitt eget rom i den sparsomt innredede leiligheten. For at Nan skal ha raad til aa leie denne kaaken har hun i tillegg til hovedjobben sin 4 andre bijobber som accounter for andre smaa firmaer.
Nan inviterer meg ut paa middag. Vi kommer til rimelig anstendig sted (skulle jeg tro) til aa vaere i drabanten , og vi skal spise "Hot-Pot". HP er en kjele, gjerne delt opp i to rom med hver sin saus, i som settes paa et gassbluss paa midten av bordet. Deretter faar man servert raavaerene (i vaart tilfelle lam og div nudler og groennsaker) paa siden og saa er man sin egen kokk for resten av maaltidet. Minner paa mange maater litt slik vi bruker raklettjern i Norge. Vi spiser oss i allefall ut av buksene og ruller hjem.
 

30/07-2010 Formann Mao sover fremdeles soett

Det er regn i lufta naar Nan og jeg gaar til stasjonen og tar fatt paa kjoettpressa som squizer oss inn paa perrongen. Hun skal paa sin jobb og jeg skal paa min"jobb". Etter to bane-bytter stiger jeg opp til overflaten paa Qianmen station og etter en rask scanning av bagen i sikkerhetskontrollen staar jeg inne paa Tian'anmen Square, Den Himmelske Fredsplass (DHF). DHF sies aa vaere den stoerste plassen i verden, men selv om den virker gedigen, og at man pga smoggen knapt ser over til den andre enden, saa staar det et visst mausoleum paa den soendre delen av plassen som bryter den enorme romfoelelsen som ville ha oppstaatt hvis det ikke var der. (Verdens 2./3. (de laerde strides) stoerste plass, Imam Square, ligger i Iran, i Half of the World: Esfahan. -Det er plassen sin det!) DHF i seg selv er ikke gammel siden man under de ulike dynastiene unngikk aa ende opp med store aapne plasser i byplanleggingen, med den hensikt aa unngaa store folkeansamlinger. Som et symbol paa den nye aera rev kommunistene ned murer og bygninger rundt veien som ledet frem til Den Forbudte By hvor keiseren holdt hus, og formet Tin'anmen Square.

Foerste stopp paa programmet for meg er mausoleet som saa "elegant" bryter opp den store plassen. Det er mausoleet til Formannen selv, Mao Zedong. Jeg liner opp i den laaange koen av mennesker som siger inn i gapet paa den gedigne betongklunsen. En ting er veldig deilig med aa komme til Kina, i alle fall i forhold til India, og det er at folk har et visst begrep om hva koe er, i alle fall saa lenge en person i uniform ser paa. Det gjoer at hver dag kan 10 000 mennesker titte paa statsikonet som er tilgjengelig for oeyesyn mellom 08:00 og 12:00. Naar han ikke er paa utstilling senkes han i sin glassarkofag ned i en fryser for enda dypere soevn. Jeg maa si det var en liten happening aa kunne passere selveste Formann Mao, til tross for at han ser ut som en voksdukke der han ligger, og at hans naermeste valgte aa konservere kroppen mot Mao's egen vilje. Hadde det vaert opp til Formannen selv ville jeg betraktet ham i urne-form.

Etter aa tatt farvel med Formann Mao bestiger jeg Qianmen Gate for aa faa et overblikk over plassen, men vaeret er graatt som fy saa det er bare saa vidt jeg skimter portrettet av Formann Mao smo henger paa "The Gate of Heavenly Pace" paa den nordre delen av plassen og som markerer inngangen til Den Forbudte By.
Jeg avlegger et raskt besoek i The Great Hall of People som ligger paa den westre siden av plassen og som er plassen hvor The National People's Congress spiser canapeer mens de hoere paa hverandre tale. -Hoeyt oppunder taket og stort som alt annet rundt her.

Paa vei tilbake til undergrunden titter jeg for moroskyld innom et av byens fasjonable hotellkomplekser for aa faa en smugtitt inne hos "pampen". Paa Rafflas Beijing Hotel har jeg litt vanskeligheter med aa bli tatt paa alvor da jeg som haarete busk-mann med slitte reiseklaer hoeflig spoer om hvor mye et singelrom koster for natten. Men, jeg faar svar; 2500NOK er det billigste de har. Jeg tar ogsaa en titt i hotellets krims-krams-butikk hvor jeg maa forlate en flott Buddha figur i jade-stein som hadde passet fint paa hylla hjemme, men til en pris paa snaue 600 000NOK...

Foer jeg plukker opp passet mitt paa den mongolske ambassaden er jeg innom et av Beijings mange vepsebol; The Silk Market. Et kjoepesenter som selger ALT. Jeg skal ha et pengebelte, og selvfoelgelig faar jeg tak i det, etter aa ha ristet av meg sikkert hundre butikkeiere som nesten fysisk (!) haler meg inn i butikken deres. Busslaster med turister gaar amok og pengesedler skifter eiere i rekordfart. Det er med senket hode jeg observerer min egen vestlige rase vulgaert insisterer paa hinsides lave priser og opptrer som (beklager uttrykket) drittunger overfor de kinesiske kremerne. For kineserne er kremere de og. Jeg faar gleden av aa gjoere en hyggelig handel med en liten mann som krever 200RMB for et eksemplar av Mao's Lille Roede. Han smiler tilfreds naar jeg forlater ham, for min del 40 RMB fattigere.

Hjemme hos Nan staar hoenselabber paa middagsmenyen. Selv pleier hun ikke aa spise neglene...
 

31/07-2010 Olympiaparken

Dagen starter med tradisjonell kinesisk frokost bestaaende av dumplings, risgroet, egg kokt i te og spicy reddiker. Tunge saker paa morgenkvisten etter min mening.
Etter frokost drar vi sammen opp til olympiaparken og bruker hele dagen der til aa traske rundt, spise is, og ta livet med ro. Anlegget er intet mindre enn imponerende. Stort, symmetrisk, spesielt, riktig, bra infrastruktur, men ikke spesielt vakkert. Det beroemte "Fugleredet" ser virkelig ut som et fuglerede, -estetikken er dyrisk...
Som i gaar paa Den Himmelske Fredsplass, saa overfalles jeg av kinesere som skal ha bildet av seg selv sammen med meg. I dag er jeg litt mer heldig siden Nan er med meg og kan oversette noen av kommentarene jeg faar, der jeg staar paa utstilling. I tillegg tar hun noen situasjonsbilder av det hele som skal bli morsomt aa ha for ettertiden.
I nordre del av olympiaparken er et annet parkanlegg uten moderne store bygninger. Nan og jeg gaar rundt en liten innsjoe full av oeyer, broer, blomster, asfalterte gangstier. Diskret under parkens busker og planter snakker en kinesisk dame's hoeytalerstemme om parkens fortreffeligheter. Paa lyktestolpene henger ogsaa hoytalere som hvisker soet klassisk musikk som de kinesiske bykineserne kan nyte naar de kjoerer rundt i sine stillegaaende elektriske park-biler. Nan, som har loept Beijing Marathon 7 ganger forteller gledelig hvor loeypa gaar gjennom parken.

Middagen inntas paa gresk restauant (paa kinesisk vis) sammen med Claire, som er en annen kinesisk couchsurfer. Clair er ei bizzi kinesisk berte som inviterte meg paa middag sammen med 3 av sine venninder for aa markere hennes 30. foedselsdag. Vi spiser beskjedent mens det overrekkes gaver. Signalgroenne smykkeskrin og Face Lift-up-maske til bruk om natten for aa forhindre rynker, er noen av gavene som skjenkes burdagsbarnet. Claire er ei "Live to work"-dame som tjener like mye som meg paa aa vaere PR-sjef for en Business School. Personlig er jeg en "Work to Live"-mann som gaar med roede skjorter fremfor blaae...
 

01/08-2010 798

798 er et gammelt stort fabrikkomraade som etter 1990 har vokst seg til aa bli det bankende hjertet for kunstnermiljoet i Beijing/Kina. Nan og jeg bruker hele dagen her, - for det er masse aa se. Kunst i alle former og fassonger, for enhver smak og til enhver pris. Atmosfaeren og omraadet minner veldig om Blaa og tilliggende kunsterinstitusjoner langs Akerselva i Oslo, med andre ord seardeles hyggelig.

Da vi kommer tilbake til Nan's sted drar vi paa det lokale matmarkedet for aa handle inn til middag. Markedet er inne i en gedigen hangar og er nok ikke langt unna det stoerste innendoers-matmarked jeg har sett. Fisken svoemmer rundt i bassenget sitt, uvitende om dagens tragiske utfall, kjoett parteres med tunge oeksehugg og den som kan rope hoeyest selger mest groennsaker. Vi kjoeper lam og lager oss en lekkerbisken av en lammegryte. Det er couchsurfing det!

 
02/08-2010 Det Himmelske Palass

Jeg starter dagen kl 06:45 med aa vaere publikum til kinesernes morgenritualer i den lokale aktivitetsparken. De unge spiller badminton eller loeper, men de voksne/eldre gjoer Tai Chi med sverd og vifter, har gruppetrening, trakterer enkle utplasserte treningsapparater, gjoer toey og boey eller spiller bordtennis. Det er god stemning i parken. Mennesker som smiler, ler og gjennom fysisk aktivitet gir seg selv en god start paa dagen. Jeg sier til Nan, som loeper eller spiller badminton at jeg blir litt misunnelig paa fellesskapsaanden de har paa morgenkvisten. Hun spoer overrasket om hva vi holder paa med om morgenen. Jeg svarer at vi staar opp, spiser frokost og drar paa jobb. Nan skjoenner ikke. "Only stay at home in the morning!?!?".

Etter trening tar Nan meg med paa lokal frokost ved markedet hvor vi handla i gaar. Her spiser vi nok en typisk kinesisk frokost bestaaende av en slags tofu i en slags krydret soyasaus (varm), frityrstekt hvitt broed, dumplings (varm), egg kokt i te og soyamelk (varm). Nok en god ting med couchsurfing; Jeg hadde aldri kommet til aa spise frokost paa en slik plass paa egenhaand (tror jeg da), men denne morgenen deler jeg dagens foerste maaltid sammen med en mor som mater sine to smaa skolebarn, to feite (antatte) journalister som soeler og slurper i seg tofu over dokumentmappa, en gammel skjelvende mann som soeler enda mere (om mulig), Nan og en braata til med folk som slurper, slafser, harker, spytter og begaar alle andre mulige brudd paa norsk tradisjonell bordskikk.
Nan og jeg sier et vemodig farvel paa perrongen til bane 13. Jeg setter nesa down-town for aa komme naermere togstasjonen da toget mitt til Ulan Baatar gaar kl 07:47 i morgen tidlig. Jeg sjekker inn paa dorms'n paa Tin An Men Sunrise Youth Hostel og forlater aasstedet raskt for aa tikke av The temple of Heaven (TOH). TOH bestaar av, foruten tempelet selv, et stort flott parkanlegg med tilliggende templer og bygninge som underbygger funksjonen til hovedtempelet; Hall of Prayer for Good Harvests.Tempelomraadet er utformet etter alle astrologiske regler ifht tall og form for aa muliggjoere sterkere forbindelse mellom jord og himmel, og da i saerdeleshet Keiseren selv, Soenn av Himmelen. Som soenn av himmelen kom Keiseren til dette tempelet hvert aar paa aarets korteste dag for aa faste og deretter be til de hoeyere makter om at kommende aars avlinger maatte bli gode. Hovedtempelet som er rundt og kun bygd i tre, ble bygget under Ming Dynastiet og stod ferdig i 1420. Tempelet betraktes som stereotypisk Ming design og har siden det ble oppfoert vaert et symbol paa Keiserlig styre gjennom 500 aar. Tempelet er flott, men personlig setter jeg stoerre pris paa parken rundt tempelet og historien om den upopulaere Genral Yuan Shikai som saa seint som i 1914 gjennomfoerte det keiserlige ritualet i haap om aa ervere seg tittelen som keiser:-)

Den lyse delen av dagen rundes av i solnedgang i Jingshan Park. I denne gjennomarbeidede og "riktige" parken er en liten fjelltopp som gir god utsikt utover hele Beijing. I dag er det "klarvaer" saa det er mulig aa se langt. Jeg ser opp til Olympiaparken og Beihai Parki Nord, til det 400m hoeye TV-taarnet i vest, til China World Trade Center i Oest og ikke minst utover Den Forbudte By i Soer. Fra utsiktspunktet faar man et godt inntrykk av stoerrelsen paa keiserbyen, og til tross for de mange lidelser som har sitt utspring fra midten i Midtens Rike, saa er den et vakkert skue i lav kveldssol.

Den Moerke delen av dagen tilbringes i Dong'anmen Night Market hvor det selges mat av ALLE slag som kan tilbredes paa grill eller i frityr. Hele spekteret fra slanger til momos, via edderkopper, testikler, bi-pupper og gresshopper. Personlig kjoerer jeg safe paa momos og grillet lammekjoett. Kanskje proeve en slange neste gang...

Skrevet av Hilmann 23:32 Arkivert i Kina Kommentarer (0)

KINA 1, Xi'an, By Day and Night

Kjaere lesere. For dere som foelger med paa bloggen vil dere oppdage at det gjoeres et lite hopp i tid fra Nepal og frem til Xi’an. I mellomtiden har jeg vaert i Tibet。

22/07-2010 Xi'an

3 1/2 time foer skjemaet (kl 23:00) ruller toget vaares inn i millionbyen Xi'an. Vi ramler ut paa platformen, sier farvel til Sam og hans kompanjong (Michelle) og tar de foerste skrittene i det ordentlige Kina. Her er varmt, forferdelig fuktig og veldig "kinesisk". Men , ikke mer kinesisk enn av KFC (Kentucky Fried Chicken), Mc Donalds, StarBucks og andre amerikanske merker flasher i mot oss med neonlys gjennom moerket. Vi humper inn til Bell Tower i sentrum av Xi'an i en tukk-tukk og ikke lenge etter er vi inne paa Bell Tower International Youth Hostel som skal vaere vaart hjem de neste dagene. BTIYH er plassen for ungdom, baade fra Kina og abroad, og fra aa komme fra det noe konservative Tibet oenskes jeg velkommen til storbyen av ei soerpe full kinesiske jente som spyr ved siden av meg i hostel-baren, foer hun (ikke uten motstand) vises ut av en god venn. Natta!

23/07-2010 Lixin og kinesisk natteliv

Etter den beste nattesoevnen paa fjorten dager vaakner vi opp paa vaart reine hostelrom, med flott bad, reint sengetoey(!), aircondition og utsikt mot Bell Tower. Vi aapner vaar foerste dag i Xi'an paa kjoepesenter for aa "slaa ihjel noen kaniner". -Steen og Stroem, go home!!! 7 etg proppa fullt med butikker med dyre merkevarer. Personlig har jeg aldri vaert inne i et saa stort og "flott" senter og hvor du faar ALT! (Bortsett fra deodorant, tilsynelatende). Vi mingler litt foer vi gjoer et godt stykke detektivarbeid for aa finne et sted med internett. I kjelleren paa Parkson kjoepesenter faar vi napp. Her er den stoerste Cyber-cafe jeg har sett! -Gedigen! Kinesere sitter godt nede i sine myke stoler foran store Samsung skjaermer, damper og roeyker, mens de primaert spiller fantasy-spill. Det hamres bestemt paa tastaturene rundt oss naar vi med halen mellom beina gaar bort til resepsjonen og spoer om vi kan sjekke mail her? Vi faar stillhet til svar. Vi proever tegnspraaktrikset, og vips saa er vi paa nett.

Jeg gjoer en liten runde i det muslimske kvarteret og kjenner litt paa livet, foer jeg slaar paa traaden til Lixin og hoerer om hun har lyst til aa moete oss for aa skravle litt. Lixin er CouchSurfer, men hadde desverre ikke muligheten til aa gjeste oss. Men, hun vil gjerne moete oss for middag. Utenfor postkontoret kl 19:00 kommer ei soet kinesisk snelle trippende i hvit sommerkjole, hoeye haeler og et smil som kan ta plagene vekk fra en manisk depressiv. Lixin jobber som engelsklaerer (og turistguide) i Xi'an, er 25 aar, har bodd i USA i et aar for aa laere seg engelsk og er full av energi. Hun tar oss med til Anjia Shaocai Restaurant som er et travel 5 etg spisested for "hverdagskineseren" i det muslimske kvarteret, og med god mat. Vi "pinner" innpaa med ris-pasta, momos, gress og soya, mens skravla gaar om hvordan livet er paa hver vaares side av jordkloden. Lixin er ei haerlig jente. Full av humor, selvironi og kvikk i replikken. Etter mat faar vi en raskt omvisning rundt Drum Tower og de hardpakkede gatene med boder som selger alt fra armbaand, gresshopper, t-skjorter, til slangekjoett, fikener, toerket fisk og klokker. Vi passerer "Bar-Street" foer vi ender opp i kjelleren paa Shuyan Youth Hostel hvor hennes favorittsted er. Dette er foerste gangen siden jeg dro hjemmfra at jeg er paa bar for aa drikke oel og bare vaere sosial. Det er litt godt kjenner jeg. Litt som hjemme. Vi fortsetter aa nyte Lixin's gode selskap over noen Kingway oel, foer hun maa kaste inn haandkledet da hun skal opp og undervise i morgen.

Rune og jeg derimot er litt "i farta" og bestemmer oss for aa teste ut nattelivet i Xi'an og tar taxi til et utested som heter "One plus One" som visstnok skal vaere et sted hvor vestlige studenter i Xi'an ogsaa trekker til. Vi gaar opp neon-lysbelagte trapper i retning "dunk-dunk-dunk-dunk" foer vi finner oss selv i sikkerhetskontrollen hvor vi kroppsvisiteres og gaar gjennom en metalldetektor og deretter slippes inn i et vepsebol av et utested. Stinn brakke med folk, -men ikke en vestlig person aa se. Her er det kinesere paa hoeygir og party-party. Jeg har aldri vaert paa et rave-party foer, men jeg vil anta at det jeg naa ser har visse likhetstrekk med den slags. Oelflaskene staar opp-ned i munnen paa folk, velskapte mennesker danser paa hoeytalerne, snacket paa bordene bestaar av raa chilipepper og det huges og skrikes. I naborommet fortsetter moroa med rocke-ring-konkurranse, Donald Duck figurer som danser, utdeling av parasolldrinker og lokale helter som opptrer som sangere, samtidig som tv-skjaermene viser videoer med halvnakne, "perfekte" vestlige damer som vrir seg i sanda paa ei strand et sted langt der vekke. For aa holde hele hoenseflokken i oerene er det et betydelig antall sikkerhetsvakter, dresset opp med batonger, skuddsikre vester, hjelmen godt nede i panna og et blikk som ikke sier annet enn: "Hvis jeg aapner kjeften, snakker jeg, saa lytter du og deretter gjoer du som jeg har sagt!!!"
Rune og jeg blir umiddelbart et populaert
'bytte" for nysgjerrige kinesere som vil vise andre at de henger med "gutta fra vesten". Bordet foran oss fylles med oel og det skaales i ett kjoer, og ikke lenge etter staar gutta paa tur oppaa hoeytalerriggen sammen med en braata kinesere og pisker opp stemningen med rytmiske bevegelser. Til forskjell fra Norge saa danser gutter i stoerre grad med gutter og rumpa mi faar nesten ikke vaere i fred, da en annen distraherer meg med aa leke meg skjegget mitt. Ja-ja...

Utpaa natta blir baade vi og de kinesiske damene noe mer floertete, men vi slipper aa faa noe glede av aa danse med de lokale jentene. Straks vi eller jentene inviterer til dansing, kommer de lokale gutta bort og foerer jentene av dansegulvet mens de gir tegn til at vi kan gaa et annet sted, eller saa kommer faktisk sikkerhetsvakta og setter en stopper for opptrinnet.

Uansett, Rune og jeg hadde er hysterisk artig tur ute paa byen (for foerste gang paa naermere 8 mnd) og hva passer vel ikke bedre enn aa ha nachspielet paa Maekker'n, foer vi stuper til sengs. Exhausted!

24/07-2010 Kort dag med mye innhold

Vi klarer ikke aa renne ut av senga foer langt paa dag, men tidlig nok til aa komme oss opp i Bell Tower til musikkforestillingen som starter kl 16:00. Bell Tower (BT) og Drum Tower (DT) er to store aerkekinesiske bygninger som ligger sentralt plassert innenfor bymurene og opprinnelig stammer fra Tang-dynastiets storhetstid mot slutten av 1300-tallet, men som etter det har sett flere ansiktsloeftninger. De er i allefall meget stereotypisk kinesisk i sin arkitekttur sett med et vestlig oeye. Greia med "taarnene" var at man i sin tid vekket folket med bjelleklang naar Keiseren ville at folket skulle begynne med sitt arbeijde. Naar saa Keiseren hadde faatt at arbeijde for dagen, trommet han folket inn igjen til sine hjem slik at de kunne hvile og gjoere klar for en ny arbeidsdag. Rune og jeg besoeker baade BT og DT og koser oss med aa vaere i Kina:-)

Etter BT og DT tar jeg inn i det muslimskekvarteret igjen for aa lete meg frem til Jame Masjid i de trange handlegatene. The Great Mosque i Xi'an er den stoerste moskeen i Kina og ble oppfoert paa midten av 700-tallet (742) under Tang Dynastiet. Det er lite som minner om en moske slik vi mot vest liker aa tenke om utseende paa en moske. Den er KINESISK! Det finnes ikke minareter, takskjeggene er utsmykket paa kinesisk vis med buede hjoerner og de ulike nydelige hagene paa moske-omraadet faar meg heller til aa tenke paa "Snikende Tiger, Skjult Drage" enn min muslimske laeremester fra Raqqa i Syria, Mohammed. Tekstene rundt forbi er i stor grad skrevet paa kinesisk, med noen unntak, bl.a. i boennehallen hvor hele koranene er skjaert inn i tre, hvorav halve er paa arabisk. Jeg snoker litt rundt i gangene paa sidene av hagene og plutselig kommer jeg over en "Snikende Tiger". Det er en meget eldre herremann med langt hvitt skjegg og sin muslimske kalott som gjoer, tatt alderen i betraktning, stoedig Thai Chi/skyggeboksing foran speilet, og det med doedlig utfall for den fiktive motstanderen!

Dagen avsluttes ved Big Goose Pagoda som originalt ble oppfoert i 647 i den hensikt aa fungere som et brannsikkert hjem for buddistiske skrifter som ble hentet inn fra India av Tang-munken Xuan Zang paa hans pilgrimsreise dit. Big Goose Pagoda er uten tvil et skue, spesielt naar man faar anledning til aa se den opplyst om kvelden med maanen som titter ned paa den. Men det er ikke lenger Big Goose Pagoda som er hovedattraksjonen i Tang Paradise, som det heter her. Rundt dette vannvittig gjennomarbeidede og paakostede parkomraadet som er saa idyllisk at det halve kunne vaert nok, er hovedattraksjonen for de fleste av de 100 000 besoekende hver kveld, Asias stoerste fontenearrangement, -og den er svaer! Paa slaget 21:00 startet et lys og vannshow, akkompagnert av klassisk kinesisk og vestlig musikk i ny innpakning, som det neppe finnes maken til vil jeg tro. Estetisk veldig flott og godt laget med god synkronisering mellom musikk og fontener. Et mektig skue som enhver som besoeker Xi'an boer "tikke av". Etter en halvtime med god, gratis underholdning trasker vi ytterligere innover i Tang Paradise til vi kommer til "The New Tang Paradise" som er en orgie av neonlys klistret paa nye bygninger i Tang-stil, fontener med mektige kinesiske menn som kloer seg i skjegget, kjoepesentre, konserthaller, kinoer, museer osv osv. Gatene fylles med de jeg (med min begrensede Kina-kjennskap) antar er kinesere fra den hoeye middelklassen som har sin kveldsvandring for aa se hvor den kinesiske overklassen bruker fritiden sin. Utenfor de mange attraksjonene staar nemlig biler som koster godt over en million i NOK og i ny og ned ser man noen maalrettede personer haste inn og ut av bilene.

Det er trivelig i Kina. Folk er ute paa kvelden og er sosiale, gamle som unge. De flyr drager sammen, danser line-dance og pardans paa brosteinsbelagte plasser, paa et hjoerne etableres spontant et kor som synger i for full hals til et lite orkester som spiller, en gammel mann skriver kinesiske tegn med vannpensel paa hellene, og gutt og jente gjoer "forhandlinger" rundt omkring paa krakkene mens de forer hverandre med iskrem. Vi nordmenn har en del aa laere om det aa vaere sosial utenfor vaare fire vegger. Men, i tillegg maa jeg si at jeg ikke glemmer at over 650 millioner kinesere lever for under en (1) US$ om dagen, 14 millioner befinner seg i fangenskap i arbeidsleire (osv, osv) i et land som har en oekonomi som antas vil passere den amerikanske oekonomien innen 2040.

25/07-2010 Keiser Qin Shi Huang's sted

Maalet for dagen, og kanskje et av dee paa forhaand antatte hoeydepunktene, er aa ta den broemte terracotta-haeren til Keiser Qin i naermere oeyesyn. Xi'an flommer over av guidede turer ut til "sighten", men vi velger aa knote paa egenhaand, hvilket skal vise seg aa betale bra oekonomisk.

Stedet hvor det samlede Kina's foerste, og kanskje stoerste, og kanskje galeste, keiser ligger begravet, er en times busstur utenfor Xi'an sentrum. Qin Shi Huang var mannen som for foerste gang samlet Kina til et rike under sitt brutale lederskap som varte fra 227 BC til 207 BC (Qin dynastiet), og er mann som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det han faar av meg her og naa, saa til dere der hjemme som leser dette; ta dere 5 min og les litt om han karen her og ikke minst om hvordan han ble gravlagt. Da han var 13 aar begynte foberedelsene med aa skape et sted for den store Keiser kunne hvile. Og siden han var en viktig mann fikk han tydeligvis ikke hvile uten aa ha med seg ca 8000 soldater + hester, kjerrer, akrobater, kokker, stallgutter og det hele (stort sett alt laget i fullskala), med seg ned i graven, og at han paa den maaten kunne sikres beskyttelse og evig liv. Det ble altsaa laget terracottafigurer paa loepende baand, alle med forskjellig ansiktsuttrykk, alle med krombelagte ordentlige vaapen (Paa den tiden hadde man oppskriften paa kromlegering, som i Europeisk historie foerste gang saa dagens lys paa midten av 1930-tallet) Alle soldatene var malt i virkelige farger, de var inndelt i kavaleri, buemenn, underoffiserer og offiserer, de hadde hester som "trakk" fullskala ekte kjerrer. Gravstedet strekker seg utover et vannvittig omraade, men selve graven til Keiseren er enna ikke aapnet. Etter hva jeg har hoert har arkeologene enna ikke klart for seg hvordan de skal konservere funnene de gjoer da de vil vaere utsatt for samtiden fra foerste sekund man gaar inn. I dag er det satt opp tre store hangar-lignende bygninger over stedet hvor en bonde i 1974 ante fred og ingen fare da han boret en broenn og fant keramikk-mennesker i bakken.
Kort oppsummert: Stedet er en real severdighet, og som guideboka sier; et besoek i Kina er neppe komplett uten aa ha besoekt dette stedet, -noe jeg saa gjerne tror.

Vi runder av dagen med mer historie i det vi legger veien om Banpo Museum paa vei tilbake til Xi'an. Stedet inneholder arkeologiske funn av et Neolistisk landsbysamfunn som man antar eksisterte mellom 4500BC - 3750 BC. Dette kunne vaert interessant aa se, men hele stedet, med mangel paa vedlikehold og mangel paa publikumsfrieri, blir en liten flopp i mine oeyne. Til museumets forsvar skal man huske paa hvor jeg var bare noen timer foer, og for 5 mnd siden traakket jeg rundt i Persepolis i Iran. (Ja, jeg hoerer meg selv! Jeg er vel vitende, takknemmelig og beaeret over aa vaere i en posisjon som tillater meg aa reise rundt i verden aa sette meg selv i et slags perspektiv. Og da kan jeg attpaa til, uten aa ha spesielt daarlig samvittighet, si at et sted, som til tross for sine imponerende 6500 aar gamle utgravninger, fremstaar som kjedelig.)

26-27/07-2010 Rolige dager

Det skjer ikke stort for oss et par dager i Xi'an. Vi slapper rett og slett av og gjoer kun smaa-ting som aa kjoepe togbillette til videre reise, tar back-up av bilder, vasker klaer, kjoeper US$, spiser is og ser paa damene. Av ting med historisk sus, saa sykler vi rundt den indre delen Xi'an paa den 14 km lange bymuren som ble oppfoert under Tang-Dynastiet. Muren ble restaurert paa begynnelsen av 80-tallet og fremstaar i dag som Kina's best bevarte bymur. Bare synd at de ofret mye av vollgravene rundt muren til fordel afor nye hoeye betongbygninger. Vi leier sykler oppe paa muren, traakker rundt og ser mixen mellom gamle vakttaarn i stereotypisk kinesisk bygge stil og de like stereotypiske kinesiske betongkolossene som skaper en "skyline" som gjoer at horisonten kommer ubehagelig tett paa.

Naar jeg ser tilbake paa dagene i Xi'an, saa er det med en god foelelse i magen. Byen som i 2000 aar (1000BC-1000AD) fungerte som hovedsete for 11 dynastier er en rein by som er lett aa like. Til tross for sine 5 millioner innbyggere er den heller ikke uoverskuelig naar man skreller vekk delene som aapenbart ikke er av interesse.

Saa skal det innroemmes at naar gutta er paa tur, saa kikkes det EN DEL paa de lokale damene, og ved siden av terracotta-haeren er nok beina paa de kinesiske damene det jeg kommer til aa huske best fra Xi'an. Etter aa ha blitt underernaert paa bar kvinnehud gjennom et halvt aar paa reise i Midtoesten/India/Nepal/Tibet, kommer dress-coden paa damene i Xi'an som en strak hoeyre rett i mellomgulvet. Shorts'ene er virkelig saa korte at de neppe kan bli noe kortere, skjoertene saa korte og flagrete at det rett og slett fremstaar som en trussel for sikkerheten naar en skal manoevrere seg gjennom byen. Og, til dere karer som leser dette der hjemme, og som ikke har vaert i Kina; de peneste beina som finnes paa Eva's doetre sitter paa de Kinesiske kvinnene. Basta!

Skrevet av Hilmann 06:23 Arkivert i Kina Kommentarer (0)

(Innlegg 16 - 20 av 54) « Side 1 2 3 [4] 5 6 7 8 9 10 .. »