Reiseblogg fra Travellerspoint

India

HIMACHAL PRADESH, DHARAMSALA Jeg forfolger en drom...

...og har blitt litt bedre enn meg selv

TIRSDAG 31/03-2010 DHARAMSALA

Hvis jeg skal vaere selvkritisk saa kan jeg uten aa nole si at jeg ofte har en tendens til aa bli litt for saklig, analyserende og snusfornuftig i mange sammenhenger. Jeg har masse aa gaa paa naar det gjelder aa lytte til hva jeg egentlig innerst inne vil og/eller foler. I dag har jeg blitt litt bedre enn meg selv:

I natt dromte jeg en drom som jeg dromt flere ganger helt siden jeg dro fra Norge. Jeg dromte av "noe" fikk meg til aa velge aa dra hjem. Men naar jeg kom til Norge spurte jeg meg selv, hva i alle dager gjor jeg her. Jeg skal/vil jo reise aa se verden. I drommen har jeg blitt frustrert og angret som en hund paa at jeg dro tilbake, og naar jeg har vaaknet har jeg klopet meg i armen og tenkt; "Ingen fare, jeg er her, her og naa".

- Jeg har bestemt meg for aa ta mine drommer paa alvor. Jeg tenker paa et ordtak som du, Bestefar (jeg vet du leser dette) har laert meg og som jeg ofte sier til meg selv: "Dagen i dag er morgendagen jeg dromte om i gaar".
Jeg besluttet aa legge den halvaarlige reiseplanen til side til fordel for aa "Go with the flow" inntil jeg kjenner at tiden naturlig er inne for aa soke tilbake til det kjente. Til tingene jeg setter hoyest i livet. Til foreldrene mine, ovrig familie og venner, og til Ullsjoen med duppen blandt liljene i Svartvika. Men forst, skal jeg reise i verden, kanskje et halvt aar, kanskje mere...?

I dag har vi tatt oss til "Lille Tibet", eller Dharamsala som er det geografiske navnet. Vi har dunket og humbet i tog og buss opp til 1770 moh. Landskapet er, som forventet, spektakulaert, og atmosfaeren er nydelig. Det skal bli en fornoyelse og snuse mer rundt gatene som lukter av rokelse og som farges av tibetanske munkedrakter, og blandt vennlige mennesker med smalere oyne.

Skrevet av Hilmann 10:02 Arkivert i India Kommentarer (0)

PUNJAB, AMRITSAR "Morgendagen kan bli min beste dag"

Ring en venn...

MANDAG 30/03-2010 AMRITSAR

Nok en rolig dag paa Mr Singh's farm. Vi tusler en liten tur rundt i landsbyen som ligger like ved, sammen med en av tjenerne paa stedet, og vi drikker te, spiser papaya og utveklser ydmyke smil med mennesker vi moter paa veien. Overalt kommer sporsmaalet: "One "snap" please, One "snap" with you!?". De elsker aa bli avfotografert. En annen konversasjon kan vaere omtrent som denne:

- Hellooooo!
- Hellooooo!
- Which are your country from?
- Norway
- Ahh, Naalwey!
- Yes. Do you know where that it is?
- Eehhh, yes. It is in New York!? (Rajasthan/Dehli/Hong Kong eller andre fjerne plasser)
- No. It is in Europe!
- Yes, yes. I understand. North Pole!
(...)

Dagen og kvelden rundes av med gode samtaler med vaar ekselente vaert Narinderjit Singh, som er en mann hvis verdier jeg gjerne skulle sett mere av i verden.
Jeg snakket ogsaa med mine foreldre i kveld. Vi ringes reglemessig og det er veldig hyggelig! De ringer paa Skype og det er veldig billig baade for dem og meg. Jeg betaler kanskje 6-7 NOK for en 45 min prat. De betaler snaue 1 NOK pr min. Rune og jeg sa til dem at vi, med vaare reisemager, for tiden savner norsk hjemmebakt grovbrod med brunost og bringebaersyltetoy med en glass kald melk ved siden av. Ikke lenge etter var det bilder i mailboksen med akkurat det vi onsket oss, + en sot liten gul paaskekylling: som klapper seg fornoyd paa magen:-) Snakker om service! Spyttkjertlene jobber som geysirer i munnen.
Hvis det er flere der ute som har lyst til aa slaa paa traaden saa er dere mer enn gjerne velkommen til aa gjore det! Saa lenge jeg er i India er jeg aa treffe paa folgende nummer: 0091 97 11 53 09 86. Snakkes?

Dagen er ikke helt rundet av ennaa; En av tingene jeg har satt stor pris paa under reisen saa langt er MP3-spilleren min. Hver kveld de siste ukene har jeg hatt en musikalsk date med Erik Bye og hans tidlose svisker som: "Dagen i dag kan bli vaar beste dag", Saa lenge skuta kan gaa", "Hildringstimen", "Da far min sang", "Vaar herres klinkekule" osv. De faar meg til aa savne Norge, paa den gode maaten. Erik Bye har blitt en av mine gode reisevenner og bringer meg inn i en trygg sovn hver kveld. Morgendagen kan bli min beste dag...

Skrevet av Hilmann 09:48 Arkivert i India Kommentarer (0)

PUNJAB, AMRITSAR Fra turist til reisende igjen:-)

SONDAG 29/03 AMRITSAR (inkl. fra turist til reisende)

Aahhh for en deilig dag! Slappe av i vaart romslige hersakpshus ute i aakeren. Smaaspise, lese bok, og med et maal for dagen; se "Beating the Retreat" paa grensen til Pakistan.
Etter aa ha ristet oss en time i en autorickshaw kommer vi omsider frem og vi folger strommen av tusenvis av indere som skal se det samme som oss. Som turist ledes vi inn paa VIP tribunen og Toni, Dana og jeg faar gode plasser tett paa soldatene. Stemningen er skyhoy. Jeg hvet ikke hvor mange indere det er rundt oss, men kanskje et sted mellom 3000-5000. De roper slagord og har ogsaa en egen "oppisker" (som paa tv-show) som gjor tegn for naar det skal broles og ropes "Hindustan-Hindustan-Hindustan". Og selve flaggfiringen og vaktbytte er spektakulaert. Marsjeringen og vendingen faar norsk militaer sluttet orden til aa blekne. Dana synes hele greia er taapelig, mens jeg sitter med gaasehud og synes hele greia er kjempemorsomt og kraftfullt.

Wagha

Wagha


Selv de toffe gutta lurer frem smilet naar de moter likesinnede...

Vi har noen nydelig dager her paa Rajewal Stud Farm og jeg setter skikkelig pris paa aa vaere paa egenhaand igjen uten sjaafor. Paa mange mater var det veldig behagelig aa ha sjaafor og slippe trange busser og tog, og bruke masse tid paa bookinger, finne frem osv. Men, i en saann bil havner man lett i sin egen boble og mister noe av kontakten med folket. Jeg folte meg mer som en turist enn en reisende. Men naa er vi paa egenhaand igjen og jeg foler meg som en reisende. Forovrig saa kostet hele gildet i Rajasthan meg ca 5700,- NOK (dvs 360 kr dagen) inkludert absolutt alt fra sjaafor til noen smaa-innkjop, inngangsbilletter, camelsafari osv. Budsjettet for et halvt aar for jeg dro hjemmefra var 300 NOK dagen (inkl.alt). Saa det som er litt overbudsjett i Rajasthan tar man fort igjen paa Couch Surfing.
Jeg har ennaa ikke gjort meg opp en mening om hva som er aa anbefale, bil eller avhengig reising i Rajasthan, men hvis attraksjonene er det som er viktigst med aa reise i R. ville jeg definitivt anbefale sjaafor. Har snakket med en del folk som har syntes det har vaert tungt aa reise paa egnehaand, og som ville gaat for bil hvis de fikk velge paa nytt. Paa den andre siden er den mange som reiser uavhengig og trives godt med det, men de har gjerne noe lengre tidsperspektiv.
Pakningen min variere i vekt. Mye er kastet eller sendt hjem og konfigurasjonen begynner aa sette seg. Vekten er fremdeles hoy, men mye paa grunn av toy for vekslende klima. Hvis jeg ikke skulle opp mot Himalaya ville jeg klart meg mer enn godt nok med en sekk paa 44 liter og en skulderveske, men med membranjakke, ullundertoy, tykk bukse og fjellstovler kryper vektnaala oppover.

Skrevet av Hilmann 09:38 Arkivert i India Kommentarer (0)

PUNJAB

TORSDAG 26/03-2010 JALANDHAR

Vi gaar av toget i Jalandhar 13:30 og faar ikke kontakt med vaar norske venn. Vi tar inn paa et hotell og dagen koker bort for oss i paavente av svar fra Mr Singh. Store deler av ettermiddagen gaar med til aa prove a skaffe noe middagsmat. Det er ikke lett! Det er rett og slett veldig vanskelig! Vi blir ikke forelsket i Jalandhar. Vi vil vekk. Dersom vi ikke horer noe fra Mr Singh innen i morgen tidlig stikker vi. Konklusjon: Dersom du ikke har et spesielt aerend i Jalandhar, skip it!

FREDAG 27/03-2010 AMRITSAR

Intet hort fra Mr Singh. Dagen ligger aapen foran oss og ingen av vet hva de neste timene vil bringe. Jeg blir mer og mer glad i denne maaten a angripe fremtiden paa.Vi gaar av toget i Amritsar og ringer Kanwaljit, vaar kommende Couch Surfer host. Han maa melde avbud fordi en av hans CS'ere har valgt aa bli lengre. Men, Kanwaljit vet raad og ringer en venn som ogsaa er CS. Vi faar surfe paa sofaen hans. Vi plukkes opp av en auto-rickshaw og det baerer ut av byen. Vi er alle spente og lurer paa hvor ferden ender. Vi tar av hovedveien og langt ute i aakeren blandt boffler, bonder og hester kommer vi til stedet vi skal bo. Det viser seg aa vaere en 300 aar gammel bondegaard som er restauret og omgjort til gjestehus. Han tar ikke betaling fra gjestene. Har driver egentlig en skobutikk og arvet dette stedet av sine besteforeldre. Han har en gjeng nepalesere som drifter stedet mot for at de faar overskuddet fra matlagingen, og tar seg av vedlikeholdet. Vaerten vaar betaler for materialene med penger han tjener paa hesteoppdretting av hvite hester. Han kan faa opp til 1000000 rupi for en god hest. Han sitter godt i det.

Paa dette idylliske stedet treffer vi Dana, en israelsk regissor som reise alene i India, og vi finner rask tonen. Ikke lenge etter sitter vi en heste-taxi paa vei til The Golden Temple, sikhenes helligste sted. Sikh-religionen er et barn av hinduismen som ble til paa begynnelsen av 1500 tallet som dyrket likeverd blandt mennesker, kort fortalt. Sikhene kjennetegnes som regel ved deres turban og uklippet haar og skjegg og et solvarmbaand. Den dedikerte sikh baerer ogsa en kam, en kniv og korte bukser, De 5 K'er.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om The Golden Temple for det var et fantastisk sted. Det beste jeg kan gjore er bare aa anbefale aa dra dit selv for aa oppleve det. -Kjokkenet som lager 10 000 gratismaatider hver dag og som faar norske institusjonskjokken til aa blekne hva angaar effektivitet, herberget hvor man kan sove over gratis, selve tempelet og bygningene omkring, vennligheten til sikhene osv osv. Den eneste jeg skal ofre et par linjer paa er de mange rommene i Parikrama, en bygning nord paa tempel omraadet, som fascinerte meg. Slik jeg forstaar det fra min sikh-venn som viser meg litt rundt, saa kan hvem som helst bestille personlige bonner/gjennomlesning av Adi Granth, sikhenes hellige bok. Rundt i alle disse rommene, kanskje et sted rundt 40-50 rom sitter "prester" og leser for en eller annen person der ute i verden. Det tar 48 timer aa lese gjennom den hellige boken. De folger en vaktliste og leser paa skift dognet rundt, 1,5 timer paa, 4,5 timer av. Naar Adi Granth er gjennomlest skal leses paa nytt for en annen person. Hvis jeg bestiller bonner/opplesning i dag maa jeg paaregne en ventetid paa 3 aar for det bli min tur. Mange moter opp personlig for aa motta varen de har bestilt, men i folge min sikh-venn har folk det saa travelt i dag at de sjelden rekker aa komme, eller de glemmer det. Men boken leses, selv om den det leses for ikke dukker opp. The Golden Temple er helt spesielt, og anbefales til alle som finner veien til Punjab!

LORDAG 28/03-2010 AMRITSAR

Rolig morgen. Vi tyter ut av senga og renner ned paa gulvet. Lang frokost, boklesing, blogg-skriving, badebasseng, mer bok og mer mat. Det eneste maalet for dagen er aa ta oss til grensen til pakistan for aa see paa dette daglige arrangerte opptrinnet mellom landene, som for var ett og etter 1947 saa og si daglig beskylder hverandre for det ene og det andre og har et kjolig forhold. Eksempelvis sa faar Pakistan mye spalteplass med negativ omtale i dagens avis for Punjab. Det handler om vaapeninnkjopene til Pakistan og om terrorisme. I gaar sies India aa ha drept 4, trolig pakistanske, terrorister/opprorere i Kashmir provinsen.

Vel, det ender opp med at dagens tar en helt annen venning. Autorickshawen vaar blir litt for mye forsinket og Rune har faatt kraftig diare og er laast til doskaala. Det ender med at Toni, Dana og jeg tar inn til sentrum for aa besoke skobutikken til vaerten vaar, og for aa se Jallianwalla Bagh. Det var her den britiske generalen R.E.H. Dyer den 13 April 1919 uanmeldt aapnet ild mot en ansamling indere som paa initiativ fra Mahatma Gandhi protesterte mot at Britenes vedtak om at de skulle kunne fengsle indere, uten rettsprosess, dersom de var ansett som en trussel mot det britiske styret. Etter massakeren opererte Britene med et dodstall paa ca 380, men inderne hevder at minst 2000 (det som staar paa minnesmerket i dag) ble skutt og drept, uten evne til aa forsvare seg. I ettertid gikk Britene med paa aa lage et minnesmerke for de falne under massakeren. Det indiske folk samlet inn, den gang, droye 150 000 rupis fra naer og fjern, bare for aa oppleve at det aldri ble reist noe minnesmerke. Nok en kamel aa svelge. I dag har stedet faatt en stor fin gronn lunge med aerverdige minnesmerker og et sted der inderne kan faa anledning til aa minnes.

Dagen i dag er ogsaa dagen for aa ta magen paa alvor. Ble aldri kvitt diareen og naa er det nok. Lei av aa pisse med baken i tre uker! Kjoper inn antibiotika paa "hjornet", sammen med nye doser immodium, re-hydrate pulver og er klar for mitt livs forste a-b kur. Fra naa av blir det bare ris, churd, vann. Jeg onsker meg selv lykke til!

Saa, minutter seinere, kommer det et tilbud det er vansklig aa takke nei til. Hva med aa bli med i innspilling av en Bollywood film? Jo det har vi lyat til og vi takker ja til den hoflige inderen som spor og en time seinere er vi paa en liten cafe hvor mange mennesker gaar i alle retninger og ordner og styrer.for aa faa settet klart. Et haerlig organisert indisk kaos. Filmen heter for sikkerhetens skyld "Mad, Mader, Madest". Vi ble lovet aa vaere ferdig til 22:00, men forst 02:30 kunne vi ta av oss kostymene, Toni og Dana som hippier paa tur og jeg som en svartkledd "Biker" som staar lettere henslengt i baren. Til tross for kraftig overtid var dette en kjempeartig greie aa vaere med paa. Og jammen fikk vi ikke 2000 rupis for innsatsen ogsaa. Filmen kommer i oktober 2010. Folg med!

Skrevet av Hilmann 02:43 Arkivert i India Kommentarer (0)

RAJASTHAN frts. BIKANER-MANDAWA-ALWAR

MANDAG 23/03-2010, BIKANER (Mandawa)

Vi faar en vannvittig vind paa 30 kilometerne ut til Karni Mata Temple, rotte-tempelet. Sanda danser over veien og Thar orkenen er litt lunefull i dag. Det er ogsaa magen til Rune, saa han ligger paa hotellrommet i dag og prover aa faa kroppen i vater. Det blir Raj, Toni og meg som skal besoke, dette visstnok noe bizarre, tempelet utenfor Bikaner. Bakgrunnen for rottetempelet er i grove trekk som folger: Medlemmer av Charan, som er en musiker-kaste, mener og tror at en reinkarnasjon av demon-slakter-gudinnen Durga, Karni Mata, paa et tidspunkt bestemte av alle mennesker som tilhorte Charan-kasten skulle unnslippe Yamas (avgrunnens/dodens gud) vrede. For aa faa til dette maa de gjenskapes som rotter fordi rotter er den eneste jordiske skapningen som Yama ikke hersker over. De troende er altsaa av den oppfatning at alle rottende som holder hus i Karni Mata tempelet er reinkarnasjoner av sjelene til de som har unnslippet Yamas vrede. Og det er ikke faa rotter her. Tempelet skuffer allikevel litt og er mer grotesk enn det jeg hadde faatt inntrykk av gjennom guide-boka, som beskriver at rottene mates og tas haand om av pilgrimer. Jeg hadde sett for meg friske dyr som pilte rundt omkring. Det vi fikk see var, for det forste, utrolig mange (!) rotter, men som desverre var i en forferdelig forfatning. Syke, dode, skabbete, fulle av saar, tynne, dovne dyr overalt og med et tydelig preg av mistrivsel. Makabert! Men indierne elsker det. De forer rottene med sotsaker som de kjoper utenfor og de som virkelig er dedikerte spiser det som blir igjen naar rottene ikke vil ha mer. Brorparten av rottene maa lide av diabetes og/eller feilernaering. Templet er laget for rottene og det er hull i veggene overalt, og trafikken er jevn. Noen av dem er saa syke at de ikke orker aa presse seg gjennom de smaa hullene og gir opp halvveis, og blir bare hengende ut av hullet naermest bevisstlose. Rottene har ogsaa sitt eget kjokken paa tempelomraadet hvor mennesker lager mat til dem hver dag i noen gedigne gryter.

Karni Mata Temple

Karni Mata Temple


-Alle faar...

Kjokkenet er stengt av med et gittergjerde saa de besokende maa staa paa utsiden aa se paa de reinkarnerte sjeler sloss om plassen rundt matfatene. Det er en hindufestival naar vi er i Rajastan og det er mange som besoker Karni Mata Tempelet, saa det sies at de fleste rottene holder seg innendors. Like greit, for meg er det mer enn nok som det er og jeg liker ikke tanken paa hvordan det ser ut her naar "beboerne" er paa fri mitr etter morkets frembrudd. Inneklimaet lukter dod og fordaervelse og ser likedan ut. Det imponerer meg at oppegaaende inderne ikke tar noen form for affaere paa vegne av de reinkarnerte. Det fortjener de!

Tilbake i Bikaner sentrum avlegger jeg Junagarh Fort et besok. Fortene i Rajastan gaar litt i hverandre etter aa ha tikket av en god del av dem, men med en god audio-guide paa oret gir det allikevel en fin mulighet til aa repetere og suge til seg litt mer laerdom om Rajastan for det ble en del av store-India.

Paa ettermiddagen forlater vi Hotel Sagar, som forovrig er et flott hotel med meget god service, og finner veien til Mandawa, med en liten strekk paa beina i Fatehpur hvor jeg stikker nesa innom et av de 300 Haveliene. Et haveli er et sirlig utsmykket herskapshus for handelsfamilier, og i Shekhawati-omraadet er det flust av dem. Desverre staar nesten samtlige aa forfaller. Noen er bebodd av etterkommere fra de som bygde dem, mens noen er overlatt til staten. For begge synes vedlikehold aa vaere et fremmedord. De fleste haveliene er ikke sort eldre enn 150 aar, mens det ser ut som de har staatt der siden krigen brant. For mer enn halvparten av dem er det for seint aa gjore noe med vedlikeholdsproblemet.

I dag snakket vi ogsaa med M. Singh paa telefonen. M Singh er en mann som Toni kom i kontakt med paa flyet til Dehli. Han driver en indisk rastaurant i Oslo og var paa vei til Jalandhar for aa besoke sine besteforeldre. Naa skal vi ogsaa snart besoke dem:-)

TIRSDAG 24/03-2010, MANDAWA-ALWAR

I gaar var vi vi noe skeptiske om vi skulle faa sove, for rett utenfor doren til hotellrommet vaart hadde det slaatt seg ned en mann og en dame som serverte primitive trommerytmer og med kontinuerlige anmodninger om aa betale dem noen rupi faar aa se deres spektakulaere dokketeater-show. Vi hadde ikke lyst paa dokketeater akkurat da, men vi maatte bokstavelig talt skritte over dem hver gang vi skulle inn og ut av rommet og tolmodigheten ble virkelig satt paa prove. Gaarsdagens donasjon gikk til en annen mann og dame som underholdt oss under middagen med sang og spill.

Anyway, formiddagen brukes til aa traale rundt i Mandawas gater sammen med en guide fra Hotel Heritage Haveli. Han gir oss en grei omvisning i noen av de finere haveliene i Mandawa. Kunnskapene hans om haveliene synes aa vaere noe begrenset, men spor vi ham om religion er han nesten ikke til aa stoppe. Han er ogsaa veldig bevisst paa indias kaster, og i et av haveliene forklarer han litt om den laveste kasten, shudras. En av tjenerne i huset er av denne kasten og han forklarer hvordan denne kasten ses paa (skal sees paa) som kraaker, underforstaatt at dette ogsaa er hans mening. Han demonstrer mer enn villig hvordan man skal snakke til disse menneskene: Han paakaller en av tjenernes oppmerksomhet, en som staar med hodet ned i et vaskevannsfat like der vi sitter i 1st. courtyard, og opp titter et, ha meg unnskyldt, rotete ansikt. "Look, you see? This is a crow. Let me demonstrate how we talk to this people..." -Og ut kommer noen "kraakelyder, etterfulgt av en god latter. Den stakkars tjeneren ser unnskyldende ned og til siden for han forlater oss for aa fortsette sitt arbeid med aa rense avlopsrorerne. Kastesystemet aander fremdeles i Hindistan...
En annenting som en interessant med de mange veggmaleriene i haveliene er de som ikke handler om religion, men om det som ble sett paa som verden utenfor India den gangen de ble malt fremtiden og drommene. Her er malerier av lokomotiver, biler, store baater, og kanskje mest fascinerende av dem alle, flyene. Ofte hadde ikke kunstnerne sett disse tingene selv saa de malte etter bilder, eller paa magefolelsen ifht beskrivelser de har faatt av andre som har sett denne "staalfuglen". Resutatet kan bl.a. bli en slags blanding av en "flygemaskin" med vinger og en varmluftsballong, men uten ballong. Ildstedet er elegant plassert under vingen:-)

Vi forlater Mandawa, det vil si Raj, Toni og jeg gjor det. Det siste stedet Rune forlot var Jaisalmer. Siden da har han stort sett ligget i ro og ikke sett annet enn hotellrommets fire vegger. Daarlig form!

Veien fra Mandawa til Alwar denne dagen synes alt annet forutsigbar. Raj sliter med aa finne frem og veiene er horrible. At Raj, som allerede har jobbet som sjaafor paa disse veiene i 12 aar ikke har prolaps er for meg helt uforstaaelig. Ryggene til blekansiktene jamrer seg. Kjoreturens hoydepunkt blir en stopp i en liten landsby hvor vi skal kjope noen gaver til familien til Raj. De har aapenbart sett faa utgaver av vaart eksemplar av menneskeheten. Det tar ikke mer enn et minutt for vi er omringet av 40-50 mennesker som stirrer oss i senk. Butikkeierne maa jage dem ut av butikken for at vi skal kunne manovrere fritt. Vi kan ikke annet enn aa nyte oppmerksomheten og smile. Og et smil er ikke overraskene nokkelen til aa faa et smil tilbake. "Jo mai flend..."

Alwar er i folge Raj ikke saa forurenset og bizzi som Dehli. Jeg skjonner ikke hva han snakker om... Alwar lukter fjos, kloakk og eksos. Vi tar inn paa et kasus av et Hostel: China Town (...) og gjor oss klare for aaa spise middag sammen med Raj, kona hans Mira (31) og sonnen Paras (6) hjemme hos dem. Paa snaue 30 kavadrat bor familien paa tre. Fjerdemann er paa vei. Vi krabber opp i sofaen, lirker inn et plastikkbord og to stoler, og ser man det, det ble plass til alle sammen. Til middag faar vi ris med lok og kummin, dal, youghurt, chapati og hakket tomat og lok. Godt! Gjestene spiser forst, etterfulgt av Raj og Paras. Til slutt spiser Mira. Huset til Raj er et rom som bruker som stue, soverom, oppholdsrom etc. Utenfor det er det et gaardsrom paa kanskje 5 kvm, et lite (!) krypinn av et kjokken og et toalett bak et forheng.

Vi tre paa tur laaser oss ydmykt inn paa vaart opphetede og mokkete hotellrom som er paa storrelsen med huset til Raj. Vi har utvidet horisonten ennaa et hakk og skal love aa ikke sporre om for mye naar vi kommer hjem til vaar egen leilighet, selv ikke her paa Hostel China Town...

ONSDAG 25/03-2010 ALWAR

Vi sender litt innkjopt haandvaerk fra Rajasthan hjem til Norge og kjoper cd'n med Adnan Sami, som heter Tera Chera (Ansiktet Ditt) som har gaatt varm i kasettspilleren til Raj under turen vaar rundt i Rajasthan. Raj viser stolt frem Alwar City Palace. Vi henger mer paa som daukjott. Nok palasser og den slags naa... Men vi har en hyggelig stund, liggende paa ryggkulen ved en liten innsjo bak palasset og slumre i skyggen. Paras er paa fotosafari med kameraet til Rune. Rune folger spent med.

Vi spiser lunsj hjemm hos Raj og faar servert turens beste maaltid til naa. Potet og blomkaals masala, youghurt, ris med erter, tomat og slangeagurk, dal og chapati, vann og Limca (sitronbrus). Vi spiser oss gode og mette. Det detter ut av Rune at han er litt trott, og 30 sekunder etter staar klappsenga klar, og 4 minutter seinere sover Rune og Paras side om side paa den smale senga. Paras ligger aa sutter paa en 10-rupi seddel i sovne som han har faat av pappa. Sote er de begge to der de ligger og sover.
Jeg faar prove sikh-"kostymet" til Raj og med bestefarsgamle sverd lager vi en foto-session og tar bilder til albumet vaart, "Happy Travelling". Moro. Morrrro!

Vi planlegger aa se solnedgangen fra fortet som troner majestetisk i aasiden over Alwar. Paa vei opp de 650 meterne flakser det paafulger rundt oss paa veien. Det er mange av dem her. Jeg visste ikke at paafulger kunne fly, men det kan de, og for meg ser de ut som skapninger fra en fantasiverden naar de bretter den fargesrike stjerten, som ofte inneholder noen striper med sterk orange-farge, strekker hodet med den saeregne "hanekammen" frem og hviler i lufta. Etter aa sett Alwar "by day" bli til "by night" gjor Rune og jeg en spennende mur-vandring i morket langs den ytre delen av fortifikasjonen. Paa yttersiden gaar det stupbratt ned i noen lyskastere som sender et gult spokelsesaktig lys opp langs muren, og paa flaggermusene som lurer paa hvem vi er. Paa vei tilbake er alle paafulgene erstattet med Summerdeer, et hjortedyr. Nydelige dyr, men som desverre synes underernaerte.

Kl 22:30 sier vi et folelsesladet farvel med vaar sjaafor og venn, Raj Singh, og gaar ombord paa toget og Sleeper, 2nd class som skal ta oss til Jalandhar og vaar norske venn Mukhtiar Singh. Vi kjorer slalaam og lirker oss frem innover i en morkalgt sovekupe der lyden av indiske "tommermenn", "eksos-kols-hoste" lager muzak til torre og sprukne indiske bein som stikker ut fra sengebriskene. Vi finner vaar plass, og dunker og tuter oss ut av Rajasthan og inn i Punjab.

Skrevet av Hilmann 02:40 Arkivert i India Kommentarer (0)

(Innlegg 16 - 20 av 21) Forrige « Side 1 2 3 [4] 5 » Neste