Reiseblogg fra Travellerspoint

India

UTTARAKHAND Rishikesh og Kumbh Mela

RISHIKESH og KUMBH MELA
Rishikesh er et av mange reiligose sentraer i India og fungerer som et brohodet inn i Garwhal fjellene hvor tusener av hindu pilgrimer finner veien hvert aar for aa besoke hovedsaklig fire hellige steder rundt om i fjellene, her i staten Uttarakhand, "Land of the Gods". R er yogaens hjerte og smekkfullt av yoga-turister, i tillegg til alle de lokale sadhuene som holder til her og som er paa vei opp i fjellene, paa vei hjem, eller paa vei til det hinsidge.
Forste dagen i Rishikesh (R) gaar med til aa forsoke aa se seg litt rundt, men folkemassene begrenser walk-about'n en god del. I omraadet Lakshman Jhula (LJ) dirigeres massene i enveiskjorte strommer og har man krysset den nordre broa, er den eneste muligheten for aa komme seg over paa den andre siden igjen aa gaa noen kilometer sorover for aa gaa andre siden opp. Jeg havner inn i spiralen og baeres frem av strommen med mennesker. Underveis undersoker jeg mulighetene for aa komme meg inn til Haridwar. Det ser morkt ut. Veiene rundt H er stengt, togene er fulle, folk har begynt aa gaa. De lokale jeg prater med sier jeg maa begynne i kveld hvis jeg i hele tatt har onske om aa kommer frem til dagen etter, -saa jeg begynner med det. Toni har for lengst naadd metningspunktet for hva hun tolererer av menneskemasser og blir ved teltet i R. Rune er et eller annet sted mellom Chandigarh og Haridwar og forsoker aa komme seg til R. Han melder over mail at det er tungt, varmt og endelose koer til kollektivtransport som allerede er overbooket.
Emma og Dana er derimot med paa leken og vi pakker det mest nodvendige for aa klare oss over en tid i Kumbh Mela 2010's hjerte. Kl 19:30 presser vi oss ombord i en rickshaw med retning for busstasjonen i Ramjula (Rishikesh sor).

Kumbh Mela
Hva er Kumbh Mela? Det er ikke saa lett aa faa tak paa hva dette egentlig handler om. Selv ikke Torbjorn Faerovik synes aa begi seg ut paa en forklaring paa fenomenet i sin bok om India. Jeg er usikker selv, men etter aa ha lagt sammen forskjellige versjoner blir det noe saant som dette: Shiva og noen guder med han beskytter en skaal med hellig, lykkebringende nektar, hentet fra havets bunn, fra aa falle i hendene paa onde makter. Under kampen mot det onde soler Shiva ut 4 draaper nektar som lander i byene; Haridwar, Prayag, Nasik og Ujjain. Hinduene minnes denne begivenheten hvert tredje aar, og hvis man bader i Ganges paa det rette tidspunkt, dvs da stjernene staar paa himmelen slik de gjorde den gang Shiva solte draapene, vil dette bringe lykke for resten av livet og gi et godtr karma.
----
Jeg kjenner jeg har vanskeligheter med aa sette ord paa de neste 24 timene. Alt er saa ekstremt og i en saa stor skala som jeg aldri hadde kunne sett for meg paa forhaand. Jo, jeg har surfet paa nettet, lest sett bilder osv, men virkeligheten er en real "upper-cut". Jeg tror bilder som ligger paa nettet og som er paa kameraet mitt er mer beskrivende enn ord, saa for dere som leser dette vil jeg anbefale aa google Kumbh Mela for aa prove aa forstaa.
Bussturen fra R til H er den vaerste bussturen jeg noensinne har hatt. Folk er desperate etter aa naa frem til H innen den 14/04, den siste offisielle bade-datoen. Store og smaa loper etter bussene som kommer inn paa stasjonen og henger seg paa utsiden. Med en gang bussene stopper er det full kamp om aa faa en plass paa innsiden eller utsiden av bussen. Folk sloss, krabber inn gjennom vinduene. Ingen vet egentlig om bussen gaar til H, men de er ombord paa en buss... Dana, Emma og jeg skiller oss ikke fra massene. Hvis vi skal til H maa vi ha samme approach som de lokale. Til slutt klarer vi det. Vi klarer aa faa en "staaplass" inne paa en Tata. Et kjapt overslag; vi er ca 150 personer paa en buss med en kapasitet paa ca 45. Varmen og trengselen er nesten ikke til aa holde ut (!), men hvis inderne klarer det saa skal pinado jeg klare det ogsaa. Halveis til H stopper motoren bussen. Alle som sitter paa taket jages ned for aa dytte og etter gjentatte forsok klarer de aa faa liv i bussen "paa trill".

Da vi er fremme i H foles det som om vi har hatt en 12 timers arbeidsdag. Det var tungt. Svette og utslitte tyter vi ut av bussen. Hvor skal vi naa? Vi folger massene. De er 5-7 km inn til H sentrum. Veiene er stengt av saa vi tar beina og sykkel rickshawer fatt. H er stinn av folk. Hotellene er fullbooket for flere mnd siden saa vi vet at det er uaktuellt aa sove innendors. Vi ser oss om etter en plass paa gata, men ogsaa gatene er fulle av folk som gaar, venter eller sover. Der det ikke er folk at det soppelplass eller "toalett". Presis kl 00:00 gaar vi over en av de mange broene over ghatene (trappene ned mot Ganges). Menneskemassene ruller ned i Ganges paa samme maaten som kakaopulver blander seg med melk. Strommen er sterk og de aller fleste klarer aa holde seg fast til kjettingen mens de dypper legemet i den hellige elva paa det rette tidspunktet og sikrer alderdommen, karmaet, lykken, -og alt det en kan tenke seg. Men, for et ukjent antall personer saa kommer dette til aa vaere det siste de gjor og de vil aldri sette sine bein paa landjorda igjen, men bli i ett med Mor Ganga.
Vi staar maallose og ser paa kaoset, men som synes aa vaere som en saa uendelig viktig handling i livet for inderne. Det koker i Haridwar!!!

Paa ny prover vi aa finne oss en plass for aa faa noen timer paa oyet. Omsider finner vi noen ledige kvadratmeter i et parkeringshus sammen med bare noen hundre andre rundt oss. Her er det ogsaa lys saa vi kan lett styre unna menneskelige etterlatenskaper. Luksus. Dana derimot er ikke helt tilfreds med plassen og gjor ytterligere research. Det ender opp med at vi finner en plass paa en gressbakke i et relativt rolig ashram. Her rigger vi oss til, fyller munnen med en kjeft indisk rom, legger oss i skje for aa holde varmen og haaper paa litt sovn.

Vi vaakner tidlig neste morgen og er sugne paa mer festival. De neste timene har jeg ikke en gang tenkt aa forsoke en gang aa beskrive. Inntrykkene er lagret paa "harddisken" og, som sagt, bilder av hysteriet finnes paa nett. Det eneste som kan nevnes er at jeg utrolig nok moter igjen Markus fra Tyskland som vi motte i Ranthambore i Rajasthan. Vi kaster oss rundt hverandre, saa glade for aa se hverandre i denne galskapen.

Noen tall fra Kumbh Mela 2010:
Den 14 april var det et sted mellom 5,5 og 7 millioner mennesker innom Haridwar. Omraadet som er dedikert til avviklingen av arrangementet er paa 132 kvkm. 16 000 poltifolk staar for sikkerheten og sikkerhetsbudsjettet er paa 50 000 000 Irps. Paa hver Maha (stor) Kumbh Mela dor det mennesker. Fra aarets festival startet i januar 2010 og frem til 13/04 gikk alt smertefritt, men den 14/04 gaar det galt. Det offisielle tallet paa dode er 9 mennesker som er trampet ihjel da det bryter ut panikk etter at en traktor med Sadhuer kjorer over og dreper 2 kvinner. Man vet ikke med sikkerhet hvor mange som har druknet, men ca 200 er meldt savnet og man plukker stadig opp lik i ganges sor for Haridwar. Ennaa er det for tidlig aa sette et endelig dodstall for Kumbh Mela 2010 (Kilde: Haridwar Plus, avis 25 april 2010)
(...)

De neste dagene, tilbake i R blir noen fantastiske dager! Rune er kommet tilbake i trioen og er friskere. Markus og jeg har en kjempebra fottur innover i en avsidesliggende dal hvor vi hygger oss helt alene med straalende utsikt og lange, dype og gode samtaler. Markus og jeg er paa samme frekvens. Av og til moter man folk man blir skikkelig glad i, etter kort tid, og Markus er en av de. Han skal hjem aa gjore noen eksamener paa legestudiet sitt og saa faar vi se om vi ikke motes en gang til hosten i sorostasia. Hvem vet? Emma er ogsaa en person som man lett blir glad i. Hun er ei toff jente og med et mot som virkelig sjarmerer.

Sammen med disse fine menneskene dra vi paa rafting i Ganges hvor vi sloss med Mother Ganga, hopper fra klipper, eller bare lar oss flyte med den store elva utenfor raften. For en folelse! Paa raftingturen treffer vi ogsaa Curren fra Delhi og Emma fra USA. Sammen bli vi en veldig sammenspleiset gjeng og vi faar mange fine stunder og maaltider sammen paa det som blir vaar stamrestaurant, The Third Eye, nede ved bruset av den hellige elva. Men, folk skal videre. Markus og Curren drar sin vei og ikke lenge etter drar Emma. Dagen etter de har dratt vaakner jeg med en melankoli som gjor meg tankefull og litt passiv. Hvorfor maatte de dra, naa som vi hadde blitt en saa sammenspleiset gjeng? Jeg vil mer...

(...) En tysker, Stephan, ser etter myggoljen som han har glemt igjen ved bordet der vi sitter og har lunsj, og plutselig kommer vi i prat. Jammen... han var jo en hyggelig kar! Stephan reiser for tiden sammen med Gali fra Israel, som ogsaa virker som ei hyggelig jente, og vips saa har vi faatt oss nye venner. Dagen etter spiser vi frokost sammen og besoker barnehjemmet i R hvor de selger "dyr" mat til inntekt for hjemmet. Kjempekoselig sted med nydelig mat, laget i all hovedsak av nepalesiske barn som har havnet i India. India kryr av nepalesiske kokker og disse barna kommer kanskje til aa foye seg inn i rekken av kokker som jobber rundt forbi paa hotellene, desverre til en altfor begredelig lonning.
Samme dag, tilbake paa hotellet har Kevin og Eve fra Scotland sjekket inn paa rommet som Emma sjekket ut av. Hyggelig folk det ogsaa! Gali er akkurat ferdig med sitt yoga instruktorkurs fra Goa og vil gjerne prove seg paa oss. Yoga paa takterassen med utsikt over R i solnedgang er ikke det vaerste som kan hende en reisende til yogaens hjerte, selv om undertengede vet omtrent like mye om yoga som om maanens innvirkning paa skjeggveksten i Valdres (sit. AGS) Da vi sitter aa spiser paa The Third Eye denne kvelden tenker jeg over melankolien jeg hadde dagen for. Den er borte. Vi er like mange mennesker rundt bordet, men 75% av dem er nye. Reising forener mennesker.

En dag, paa vei ned til Ramjula i R for aa ta ut penger stikker jeg innom Ranjeet Motorcycle Shop, bare for aa titte selvfolgelig, og for aa sjekke ut litt priser paa hva det koster aa leie en sykkel. Jeg har siden for jeg dro hjemmefra hatt en dragning mot Leh i Kashmir. De siste ukene ved foten av Himalaya har ikke lagt noen demper paa suget, og synet av Royal Enfield'er som hyppig frekventerer rundt oss for tankene til aa lope lopsk. For aa gjore en noe lengre prosess kort saa ender det opp med at jeg kjoper en RE av Ranjeet den 19/04 med den hensikt aa kjore den Jammu Kashmir rundt. Det er en 350ccm, 2008 mod som har gaatt 15000km, militaer gronn i fargen, og med det klassiske designet kunne den glidd rett inn i en krigsfilm fra andre verdenskrig. Prisen for sykkelen er 55000rs, hvilket inkluderer full serivce, skrukurs, bytte av alle oljer og slitedeler, nytt sete, bagasjerack+++ Jeg foler jeg faar en god deal.

De neste 3 dagene tilbringer jeg i kjelleren hos Ranjeet sammen med min dedikerte mekaniker, Raam. Det jobbes saa svette pipler fra 09:00 til 21:00, og det gjores skikkelig arbeid! Alt plukkes i frahverandre, rengjores og settes sammen igjen, gjerne to og/eller tre ganger til Raam eller jeg er fornoyd. Ranjeet vet det er navnet hans som skal folge sykkelen.
Rune faar litt blod paa tann og laaner seg en sykkel og blir med naar jeg skal provekjore min sykkel i naeromraadet. Vi drar nordover til en liten by som heter Chamba og enda litt lenger. Vi har en aldeles nydelig kjoretur i det terassekledde fjellandskapet, tar inn paa et lokalt gjestehus for 30 NOK natta og spiser middagen vaar paa landsbyens restaurant, 12 NOK for to inkl drikke :-) Vi smiler fra ore til ore.
Det eneste som la en liten demper paa denne turen var at jeg fikk en merkelig lyd i motoren min paa vei opp til Chamba. Da jeg kommer tilbake til Ranjeet aapner vi hele motoren for aa finne at halve stempelet er borte! Vi finner delene igjen i bunn av blokka. Ranjeet og de andre har aldri sett noe liknende. Men, et motorhavari kan ikke sette en stopper for en tur i The Great Himalayas. Vi setter inn nytt stempel, sylinder, pakninger og naar vi starter opp igjen dagen etter er sykkelen praktisk talt totaloverhalt.

Jeg tar den paa en ny testtur, denne gangen opp til en landsby som heter Devaprayag (D). D ligger i et elvemote mellom elvene Bhagirathi og Alaknanda. Etter at det to elvene har blitt til en heter den Ganges. Jeg sjekker inn paa et gjestehus i D og tar en liten walk-about. Hoydepunktet blir en liten audiens hos distriktets politimester som myndig stopper meg med sin store mage naar jeg gjennom morket vandrer alene tilbake til gjestehuset mitt etter aa ha spist min ris og dal.

"Youl good name Sil?"
"Hans, just like the swan in Hindi ;-)"
"Oooohh, why ale you hele? Alone? Why? Mallied? (osv.osv.)"
(Jeg svarer etter beste evne og jeg gaar fra aa vaere en potensiell mistenkt paa generellt grunnalg til aa bli en potensiell venn paa generellt grunnlag)
"What selvice can I do for you Sil?"
"Oh, well, maybe you could show me around your policestation?"
"Of coulse, please follow."
(...)
Og dermed baerer det inn til lovens lange arm, hvor det forste som moter meg er en skrinn politioffiser som sitter og prover aa tyde sprakingen som kommer ut av en gronn slitt radioboks som later til aa vaere fra riktig gamle dager, og skribler ned noen kraaketegn paa journalblokka. Politimesteren kan ogsaa vise at de har PC'r som visstnok skal vaere tilkoblet internett, men da jeg begynner aa stille noen sporsmaal her blir svaret helt enkelt: "Okkey, okkey, okkey, okkey, okkey..." og jeg vises hoflig men bestemt inn i neste rom. Plastikken var ikke tatt av mye av utstyret der inne og det kan vel tenkes at sjefen sjol kanskje er noe lunkent innstilt til implimenteringen av dette nye materiellet (?).
Dagen etter tilbake hos Ranjeet tighter vi forgaffelen, bytter speil og klapper maskinen paa tanken. Kashmir neste. Men, jeg drar ikke alene. Rune bestemte seg for aa kjope sykkelen han provekjorte og i skrivende stund venter vi egentlig bare paa papirene til sykkelen hans slik at vi kan stikke avgaarde. Vi begynner aa faa nok av Rishikesh etter aa vaert her i snart 14 dager. Med syklene som glinser i sola i hotellbakgaarden er vi som "to utolmodige smaagutter som har faatt streng beskjed om aa sitte pent paa stolen under hele kaffeselskapet hos tante Dordy".
Toni fikk nok av mennesker, motorsykkeldrommer, India, mokk, hinduisme og hele pakka, saa hun har dratt i forveien til Nepal og lagt ut paa en 14 dagers vandretur til Mount Everest Basecamp. Trioen er splittet, men neppe for alltid.

27/04 kl 09:45: Da har vi ventet i 3 dager paa papirene til sykkelen til Rune. Endelig er vi klare (tror vi). Tok det siste, og kanskje avgjorende(?) nattbadet i Ganges i gaar for "Good Luck". Ferdig med Rishikesh naa...

Skrevet av Hilmann 21:20 Arkivert i India Kommentarer (0)

HP/PUNJAB, Couchsurfing i Chandigarh

10/04-2010 SHIMLA-CHANDIGAR

Toni og jeg setter nesa i retning Rishikesh, men har bestemt oss for aa bryte distansen opp i to deler med et stopp i Chandigar, hvor vi skal bo hos Manoj som vi har funnet gjennom Couch Surfing. I Shimla krabber vi ombord paa The Viceroy's toy train. Den smalsporede jernbanestrekningen mellom Kalka og Shimla stod ferdig i 1903 og inkluderer 103 tunneller, 24 broer, og 18 stassjoner paa de 96 km. Det gaar ikke fort. Strekningen tilbakelegges paa snaue 6 timer, men du verden saa koselig. Gjennom uttalige svinger toffer vi gjennom fjellandskapet mens vi leser bok, lar beina dingle paa utsiden toget, kjenner den svale avkjolende brisen, og titter paa alle parene hvis bryllupsreise gaar mot en ende. Mange av dem har kanskje til og med begynt aa like hverandre paa ordentlig...(det aller fleste ekteskap i India er arrangerte).
Vi bytter til normal jernbane i Kalka og en time seinere er vi i Chandigarh, hovedstaden i delstaten Punjab. Chandigarh er en ung by som ble ferdigstilt forst mot slutten av 1960-tallet. Historien bak byen er kort fortalt at da India fikk sin uavhengighet i 1947 tilfalt den davaerende hovedstaden i Punjab, Lahore, Pakistan og det ble behov for aa opprette en ny hovedstad for Punjab. Nehru saa dette som en mulighet for aa realisere sin visjon om det nye fremtidige India. Designerjobben ble gitt til den fransk-sveitsiske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret som i 1952 startet paa det banebrytende eksprimentet med en ny maate aa tenke infrastruktur paa. Byen deles inn i sektorer paa 800x1200 m, 29 i antallet den gang. Byen har vokst kontinuerlig siden den gang og vokser fremdeles og man jobber naa med aa utvide fra 47 til 61 sektorer. Byen er lett aa finne frem i og er reinere enn de fleste andre byer, men de tettbygde betonghusene gjor stedet nesten uutholdelig paa sommeren og man sliter med slett rorleggerarbeid fra 50/60-tallet slik at vannkvaliteten og tilgangen paa vann er et omstridt tema.
Anyway, Toni jeg skal til Regional Institute of Cooperative Managment, sektor 32 rom 209. Rickshawen dumber oss paa riktig plass og like etter har vi to nye venner; Manoj (CS) og hans venn Hundal, som nylig har faatt sin doktorgrad i sosiologi. Manoj jobber som assistent for en professor i sosiologi. Siden kona til Manoj er syk har han skaffet oss et rom via via gjennom jobben sin. Isen mellom de to reisende fra Norge og de to lokale brytes over en bedre middag paa en av byens restauranter og med hittil, i indisk maalestokk, store mengder Kingfisher ol. Vi blir litt paa en snurr alle sammen og vi blir enige om at vi liker hverandre godt. Toni og jeg tilbyr oss aa dele paa regningen, men til ingen nytte.
 
11/04-2010 CHANDIGARH

Dagen starter tidlig med Yoga sammen med vaare to nye venner. Ved den kunstige sjoen Sukhna sitter vi i morgendisen og har leksjonsmessig gjennomgang av yoga prinsipper, men mange av de "moderne" inderne bruker morgenstunden til aa jogge paa seg god samvittighet. Den noe beske smaken jeg har i munnen etter all Kingfisheren i gaar gir meg daarlig samvittighet:-) Men, yoga er tingen for vaare to venner som kommer med den ene fantastiske historien etter den andre om hvordan de selvstendig har kurrert astma, daarlige knaer osv osv vhj av yoga. Personlig nyter jeg baade yogaen og stunden vi har ved den nyyydelige sjoen som lukter like vondt som den er fin.
Vi inviteres paa frokost hos familien Hundal. Hundal leier en liten leilighet paa ca 35 kvm hvor han bor sammen med sin kone og to barn paa 14 og 18 aar. Fruen disker opp med french toast, "mandelgrot" og chai-masala. Vi har en hyggelig frokost og Hundal er en nydelig voksen datter som mer enn villig legger ut om sine studieplaner og hvor hardt hun jobber for aa oppnaa sine maal. Hun vil studere kunst. Mange indiske jenter velger kunst og haandverkretningen paa universietet, -veldig kompatibelt av med aktiviteten som hun skal bedrive i hjemmet om noen aar. En god husmor skal gjerne har en master i et eller annet fag...
Formiddagen tilbringes paa den storste turistattraksjonen i India ved siden Taj Mahal, the Rock Garden (RG). RG er et gedigent fantasilandskap skap av en enkelt person, den naa pensjonerte veiinspektoren Nek Chand, og den sopla/avfallet han har funnet siden 1965. Hans arbeid ble for alvor oppdaget i 1973 og til tross for at hva han gjorde var ulovelig ble myndighetene saa fasinert av arbeidet at de valgte aa stotte ham med midler og stedet ble aapnet som en turistaatraksjon i 1976. Et impinerende stykke arbeid som absolutt var verdt besoket
Paa ettermiddagen drar vi med vaare to sosiologer ut til haveliet til Hundal et stykke utenfor Chandigarh. Dvs forst skal det drikkes Kingfisher paa rommet, og deretter drar vi. Hundal eier et stort haveli (herskapshus) hvor hans foreldre bor og han tilbringer ledig tid sammen med frukttraerne og boflene sine. Ved ankomst serveres det selvfolgelig chai-masala med kaker til, for vi faar omvisning rundt paa gaarden. Hoydepunktet med hele omvisnignen for min del var at jeg fikk provekjore Hundals nyinnkjopre Royal Enfield Bullet. Hmmm, blod paa tann...
Vi tilbringer timer paa takterassen med gode diskusjoner om alt mellom himmel og jord (gjerne med et sosiologisk tilsnitt), og naar munnen ikke fylles med ord fylles den med chips, notter, salat, whiskey og ol. Kvelden avsluttes med et middagsmaaltid, regissert av bestemor, som staar godt i stil med resten av huset. Det spares ikke paa konfekten naar naar man har besok fra Nordpolen.
 
12.04-2010 CHANDIGARH - RISHIKESH, Vi gaar Kumbh Mela i mote
Manoj henter oss tidlig paa morgenen og vi blir med aa kjore sonnen hans til skolen, Selv skal han paa jobb om noen timer. Det er akkurat det aa faa et innblikk i dette hverdagslivet som gjor CS til en saa fantastisk greie. Verden stopper altsaa ikke opp (for alle) selv man har besok og denne morgenen er vi en del av morgenrutinene hjemme hos Manoj. Frokosten fortaeres med den storste apetitt og vi faar tid til aa skumme lokalavisen for Manoj kjorer oss paa bussen til Ambala hvor vi forhaapentilgvis skal komme oss paa et tog til Haridwar (?). Ambala var forovrig et motbydelig sted. Til dens forsvar skal det sies at vi gikk ikke mange meterne i byen, men Ambala har tilsynelatende ingenting aa tilby den reisende og guideboka nevner ikke byen med et ord. Kanskje er det fordi de ikke har noe aa staa til ansvar for som gjor at gatene er noen av de mest nedsoplete jeg her sett i India, lukten er ikke bare vond, den er makaber, gatematen serveres fra kaseroller og utstyr som neppe noen gang har sett en oppvaskborste og hele stedet minner om en krigssone. For en bakevje!
Men vi skal ikke vaere lenge i Ambala. Vi skal bare komme oss paa toget til Haridwar. Da jeg skal bestille billett begynner jeg aa forstaa at jeg naermer Kumbh Mela og saa smatt faar jeg en mikroskopisk anelse om hvor stor verdens storste religiose festival er. Billettkoene er lange som 17.mai-tog og desperasjonen til folket etter aa faa sin billett paa toget som skal ta dem til stedet som skal gi dem et godt liv og etter-liv, holdes i sjakk av kjolige indiske politimenn. De bers-kledde politioffiserene vandrer kontinuerlig rundt mellom de 10 koene mens de rutinert sjonglerer med sine blanklakkerte bambusstokker som i neste sekund er kapabel til aa slaa ned paa et hvert tillop til braak i koene. De som ser ut til aa trenge ekstra assistanse er koen for kvinner hvor koplassen forsvares med nebb og klor.
Etter en time har jeg to uspesifiserte billetter Haridwar og med en advarsel fra damen i bak skranken; "Velly velly much lush. Sule you wanna go to Halidwal now?". Jeg bikker paa hodet paa indisk vis og har dermed hverken svart ja eller nei...
Platformen er full av pilgrimer og jeg har ikke tro paa at vi kommer ombord paa toget naar det tuter seg inn paa platformen med hoye vulgaere stot. Men, Toni er paa offensiven og med spisse albuer kombinert med egoisme faar vi sneket oss ombord paa en AC-vogn. Vi tilbringer den forste timen paa sekkene vaare mellom to togsett utenfor dassen for vi blir oppdgaget og jaget inn den dampende hete 2nd class vognen som er fylt til randen av pilgrimer i alle varianter. Jeg faar en god plass aa sitte, paa et bord mellom to seter. Under bordet sitter det en jente i tenaarene og en gammel skrukkete vaerbitt dame fra Rajasthan. Hun traakkes paa av forbipasserende i midtgangen, men bryr seg mindre. Det vil ikke overraske meg om dette er det siste hun gjor i dette livet, og hva er vitsen med aa bruke sine siste dager paa aa vaere sur og tverr?
Da vi ankommer Haridwar begynner vi virkelig aa fole paa kreftene i indiske folkemasser. Stasjonen er FULL av folk, utenfor stasjonen er det FULLT av folk, billettkontoret er FULLT av folk, det er FULLT overalt. Paa mystisk vis vil tilfeldigehetene det til av vi faar fatt i en billett til Rishikesh og ut av dette folkehavet. Vi faar ogsaa fatt i en ny reisevenn, Emma paa 19 aar fra Nederland som reiser alene rundt i India. Respekt! Vi kommer oss toget (med en billett i haanda som koster 56 norske ore pr pers for de 25km til R) og 1 time seinere staar vi i R.
-Og vi som trodde det var lurt aa dra til Rishikesh under Kumbh Mela for aa komme litt vekk fra folkemassene. Saa feil kan man ta. R. er intet unntak. Vi kommer oss inn paa et hotellrom alle 3 og unnslipper folkemassene for et lite oyeblikk. Men, vi maa ha mat. Blandt tusener av mennesker som sleper seg gjennom Lakshman Jhula-omraadet i R med hele livet i en bag paa hodet finner vi en hyggelig restaurant som kan mette vaare tomme reisemager. Takk!

Skrevet av Hilmann 21:14 Arkivert i India Kommentarer (0)

SHIMLA, Et britisk fotavtrykk i Himachal Pradesh

07/04-2010 DHARAMSALA-SHIMLA

Klokka 05:59 Staar jeg paa taket paa en tilsynelatende oppbrukt Tata-buss og forsoker aa festet bagasjen til Toni og meg. Paa bakken staar en inder og bekrefter med den storste overbevisning om at jeg har festet bagasjen godt nok. Jeg er ikke overbevist og tar den tiden jeg trenger. Hva vet han der nede om hvor godt bagasjen min er festet? Har forsoker paa ny, med en mer utolmodig mine. Han vil ha bussen avgaarde... og jeg vil ha med bagasjen helt frem til Shimla. Litt over 06:00 bryter bussjaaforen vaar Tataen i gir og kaster oss utfor unnabakkene ned mot Gaggal hvor vi setter kursen ostover. Ennaa eies veien av sovende kuer og bikkjer og aper som knasker gammel soppel, men snart er veien Tataenes. Gassen i baann! Sjaafissen ligger 60 grader til siden i de mange kurvene vi forserer for aa motvirke sentrifugalkraften, det er ikke snakk om at diesel-monsteret skal tape fart bare paa grunn av en sving. I det vi kommer ut av kurven starter den omfangsrike jobben med aa "ratte inn" dodgangen paa rattet. Med store bevegelser klarer han det, akkurat, og vi ligger 60 grader i til den andre siden. -Og slik fin-manovrerer vi oss gjennom det kuperte og skrinne landskapet, over smale brukar, forbikjoringer i yttersving og med stupbratte fjellsider ned paa sidene. Vi er heldige og faar oppleve dette i snaue 8 timer for vi dumpes av i Shimla.

Shimla (ca 2200 moh) er hovedstaden i Himachal Pradesh og fungerte tidligere som sommerresidensen til det britiske styret fra midten pa 1800-tallet. De trykkende varme sommermaanedene i Delhi var ikke til aa holde ut for britene, mens det svale klimaet ved foten av Himalaya var adskillig mer egnet for aa styre kolonien, og jammen var det ikke muligheter for aa spille en del criket her ogsaa. I dag er Shimla et yndet reisemaal for pengesterke indere som vil opp i hoyden for aa avkjole seg og for nygifte par som legger bryllupsreisen sin hit. Jeg fascineres av dette stedet. Bebyggelsen er typisk britisk/victoriansk og med stort innslag av tre i konstruksjonene (bindigsverks-hus) og barna her gaar i velpleide skoleuniformer med slips (ogsaa jentene), flere av herrene bruker ogsaa slips og de som har noen aar paa baken kan tillate seg aa smatte litt paa en pipe:-) Kirken utgjor byens midtpunkt i den bilfrie byen. Men her er lite som minner om indisk fortid eller tradisjoner. I bazaren finner man lite med tradisjonelt indisk haandarbeid/-verk. Nei, her er det moderne saker og ting som skal tappe de nygiftes lommeboker. Sarier faas kjopt, men det er punjabier med moderne look som dominerer utstillingdokkene, t-skjorter med Metallica og Madonna, hippe sko faaes kjopt til en stiv pris og lunsjen inntas gjerne hos Subway-kjeden. Her kan den nybakte ektemannen vise sin okonomiske raushet overfor sin kone, og hun kan peke paa up-to-date elektroniske dupeditter til hjemmet fra kjente merker som LG og Philips. Personlig noyer jeg meg med en vannkoker-pinne til snaue 10 NOK.

Men i dag staar "raushet" paa middagsmenyen. Jeg knekker til med lammekoteletter i peppersaus og gronnsaker stekt med kontinentale urter samt potetstappe. Desserten bestaar av et gedigent stykke haerlig sjokoladekake med en kopp perfekt cappucino til. Fytti-katta saa digg med et slikt maaltid naa. Men, det koster aa vaera kar, - ca 60 kroner!


08/04-2010 SHIMLA, Tempelbesok

Dagen starter med at vi treffer igjen et par som vi motte i Mandawa i Rajasthan paa stedet der vi skal spise frokost. - Og der ender ogsaa dagen paa mange maater. Vi blir sittende veldig lenge aa smaaprate om lost og fast og frokost blir til lunsj, og lunsj blir til at etter vi skiller lag er alt jeg "rekker" er en liten trim-tur opp til Hanoman (Jakhu)-tempelet. Tempelet ligger paa ca 2500 moh og gir en flott og velfortjent utsikt for en svett kropp. Middagen i dag staar ikke noe tilbake for den i gaar; grillet lam med mintsaus++. Saa kort oppsummert, nok en fantastisk feriedag. Men, vi mangler Rune da:-(

09/04-2010 SHIMLA, Museum og regjeringens sommerresidens

Dagen i dag var dagen for aa gi apostlenes hester en aldri saa liten luftetur. Toni og jeg marsjerer taktfast nedover til Himachal Pradesh State Museum hvor vil avlegger et kort besok, for vi traakker videre i retning Viceregal Lodge (VL) som er atskillig mer interessant. VL var hovedbygningen for den britiske regjeringen da de oppholdt seg her i sommermaanedene men fungerer i dag som "Institute for Advanced Studies". Her er det som aa komme rett inn i en britisk atmosfaere. Bygningen er stor og tung i graa stein og med aerketypisk britisk/skotsk gotisk arkitektur, og er omgitt av velfrisert plen og en idyllisk park. Innvendig er forste etg omgjort til museum, mens i de ovre gemakker holder studentene hus. Studentene her bor i selve VL og de som bor her er studenter som vil ta faget sitt et hakk videre fra doktorgradsnivaa... Det var bl.a. her at de meget viktige samtalene vedrorende hvordan britene skulle overhende India til inderne ble avholdt.

Tilbake i Shimla sentrum spiser vi middag, og ser paa by-barna som sammen med by-pappaen sin rir ponni paa "The Ridge" (som byens hovedgate heter), mens by-mammaen traar til med baade penger og assistanse naar barna skal kle seg ut som bonder fra fjellet, med klaer som de faar leie av folk langs gaten. De nygifte som tor kommer bort til oss og skal ha "one snap, please" og vi sier selvfolgelig ja til det:-) "Happy marrige!"

Skrevet av Hilmann 02:31 Arkivert i India Kommentarer (1)

HIMACHAL PRADESH, DHARAMSALA og gleden over aa...

...ikke vaere skuffet

02/04-2010 DHARAMSALA

Med mot i brystet og vett i pannen tripper vi spente ned til Dalai Lama's residens i morgendisen, bare for aa faa bekreftet en eneste ting, - nemlig at kvaliteten paa informasjoen jeg hadde mottatt kvelden i forveien var av ypperste indisk lavkvalitet, selv her i "Lille-Tibet". I dag var det nemlig ingen som hadde hort om noen offentlig audiens. Etter noen uker paa tur i dette landet kjenner jeg paa gleden over aa ikke vaere skuffet. Den iberegnede feilmarginen paa informasjon er alltid med i oppbyggingen av forventninger.

Dagene i McLeod Ganj (McLG) er veldig bra. Saa bra at dagene flyter i hverandre uten spesielle topper eller bunner. Vi moter igjen Dana fra Amritsar og har mye fin tid sammen med henne. En dag gaar vi ale fire en tur opp til Triund, som er en liten fjell-stasjon paa ca 3000 moh som er en fin dagstur fra McLG eller et fint utgangspunkt for videre ekspedisjoner innover i fjellene. Vi noyer oss med aa nyte den flotte utsikten herfra over en skaal nudler for vi gaar ned igjen. ca 1200 hoydemeter og ca 10 km pa steinete sti (en vei) gjor at vi, med diare-magene vaares, er meget fornoyd da vi kommer ned. Hoydepunktet, bortsett fra hoydepunktet, var det fabelaktige utsikten over Dharamsala, som fra stien rammes av gedigne rododendron-traer i sin mest vulgaere blomstring. Plukker man en blomst finner man ut at det er en liten innsjo med nektar oppe i blomsten, hvilket forklarer den nesten oredovende summingen av insekter rundt oss.
Jeg har flere flotte vandreturer i skogene rundt McLeod Ganj og Dharamkot paa samvittigheten og storkoser meg med aa vaere i en barskog med de lyder og lukter man i stor grad ogsaa finner i Norge. Tenker litt paa Norge ja, maa innromme det.

Etter aa ha rundet fire uker med saa og si kontinuerlig diare velger jeg aa oppsoke en lege i Dharamsala. Nok faar vaere nok. Blandt summende munker og andre tibetanere sitter jeg og venter spent utenfor legekontoret. Naar den kvinnelige legen vinker meg inn erfarer jeg at det er tydelig at det er normalt at mellom to og fire personer har konsultasjon samtidig. Saa blandt syke slum-barn, en bestemor som har ramlet i trappa og en person til, faar jeg sporsmaal om hvordan baesjen min lukter, instruksjoener om aa drite paa glass ol. -OK... Jeg gjor dritt-jobben, og etter at mine ettelatenskaper har har vaert under lupen paa labben kan de bekrefte at jeg er frisk som en fisk. Jeg faar allikevel en pakke Flagyl, noen pekefingre om mat og forovrig lykkeonskninger for jeg vises effektivt, men hoflig, ut av kontoret mens fire til fem nye pasienter presser seg inn dora.
Flott at det ikke feiler meg noe, men ogsaa dritt at jeg ikke kan skylde paa noe.

Det skal allikevel ikke gaa mange timene for jeg mener aa ha funnet den virkelige vidundermedisinen. Det er en te-skje med Chawan Prash (urteblanding med 47 ulike ingredienser!?!) om morgenen og kvelden, tett etterfulgt at en kar-stoyt med indisk rom. Etter at jeg begynte med dette er magen umiddelbart mye bedre, selv om det fremdeles er en laaang vei aa gaa til "klippe-kabel". Men naa, som alle de andre 100 gangene jeg har provd en nye metode for aa faa bukt med dritten, er jeg utelukkende positiv. Dagen i dag kan bli min beste dag.

Et annet hoydepunkt som skal nevnes fra McLG er feiringen av jodisk "Pass-over". Det har seg slik at det er meget vanlig for israelitter som dimmiterer fra militaertjenesten legger ut paa en litt lenger reise, som enten gaar til Sor Amerika eller India. I India er det flust av israelitter. Dana er en av dem og hun tar oss med til en marokansk-jodisk feiring av "pass-over"i nabolandsbyen Bhagsu. PO er markeringen av jodenes utvandring fra Egypt og det skjer med sang, spill, dans, "pannekake"-baking og latter og moro til ut i de smaa timer. Alle (jodene) er overlykkelige over at de endelig kan spise mat som det er gjaer i. Frem til pass-over har de nemlig kun lov til aa spise et spesielt flatbrod som ikke inneholder gjaer. Party-party!

Forovrig kan jeg melde at det var en befrielse aa komme til McLG. Her er det godt tilrettelagt for turister, maten er bra, man faar kjopt dadler, dansk svinekjott, mars sjokolade, knekebrod, corn flakes osv osv. Antallet hipper her er fullt paa hoyde med Pushkar, men antallet som "ramlet av i '68" er nok hoyere i McLG. Og best av alt er alle de hyggelige tibetanerne som gjor oppholdet her til en sann nytelse. Og for de som er inne i dette med meditasjon er dette en av mange "mekkaer" hva angaar den slags etter hva jeg kan forstaa. (Til de med en bedre halvdel ville jeg definitivt booket meg inn paa Hotel Eagels Nest ovenfor Dharamkot. Fy flate for en plass!!!)

Rune har blitt gradvis sykere igjen, denne gangen med feber. Siden han ikke er dausjuk bestemmer vi oss for at Toni og jeg drar videre til Shimla, mens Rune rekondisjonerer i McLeod Ganj inntil videre. Ikke ideellt aa splittes paa grunn av sykdom, men slikt kan skje. God bedring Rune!

Skrevet av Hilmann 08:31 Arkivert i India Kommentarer (0)

HIMACHAL PRADESH, DHARAMSALA Dalai Lama i morgen?

ONSDAG 01/04 2010 DHARAMSALA

Dagen starter med et rask hotell-bytte. Vi vil ha mer utsikt og tar inn paa Kalsang Loseling. Bra rom for 450 Ir og med en utsikt man bare kan dromme om. Rett utenfor dora har vi en gedigen terasse, dekorert med blomster, hvor man kan sitte aa bare vaere til mens blikket sveiper over det dramatiske landskapet. Fy flate!

De som ikke er saa bra er at antibiotika-kuren som jeg har gaatt paa ovehodet ikke svarer til forventningene, saa dagen har vaert litt tung. Det ble allikevel straks bedre paa en liten rusletur nord for McLeod Ganj (ovre Dharamsala) da tre munker vinker meg til seg. De har en liten pinikk og deler gjerne kjeks og vann og noen krokkete engelske fraser. Jeg fikk min forste innforing i munkenes diskusjonsteknikk hvor det klappes i hender og gjores "kung-fu-bevegelser". Jeg laerer meg ogsaa "Hei" og "Ha-det" paa tibetansk, men utover dette preges diskusjonen av latter over alle de spraakelige misfortaaelsene.
I morgen kan det se ut som jeg skal faa aeren og gleden av aa hilse paa deres aandelige leder, His Holiness Dalai Lama. Jeg har hele tiden til naa sagt til meg selv og andre, paa halveis fleip, at jeg skal til Dharamsala for aa hilse paa Dalai Lama. I morgen skal han ha offentlig audiens. Hvis han er klar, saa er jeg klar, for aa motta hans "velsignelse" og gi ham et haandtrykk fra en Vest-Torping. -Saa faar vi se da...

Skrevet av Hilmann 09:20 Arkivert i India Kommentarer (0)

(Innlegg 11 - 15 av 21) Forrige « Side 1 2 [3] 4 5 » Neste