Reiseblogg fra Travellerspoint

India

MC/INDIA, LEH-MANALI HIGHWAY, 3.FORSOEK OG ENDEX I RISHIKESH

17-21/06-2010 Visa-case lost og salg av sykkel

Dagene tilbake i Leh (nok en gang) fylles med dveling og tenking, vask og vedlikehold. Vi faar lost visum-casen vaar paa et vis og vi faar 15 dager ekstra til en pris av 1850 rupis. Greit nok. Og saa er det sporsmaalet selge syklene eller kjore om Srinagar tilbake til Rishikesh. Det er ogsaa en del andre faktorer som er viktige i tankelspillet og dvelingen, men det skal faa vaere usagt i denne omgang. Det ender i alle fall opp med at jeg bestemmer meg for aa selge min hest i Leh. Hvordan selge Enfield i Leh? Sette en lapp paa sykkelen og sette den utenfor cafeen hvor du spiser frokost, -solgt. Det er med motvilje og vemod jeg gjor innledende seriose forhandlinger med Martha, som er en gammel kristen velbemidlet dame som skal kjope sykkelen til sin sonn. OK.

Matthew dukker opp i Leh igjen. Han ble lei av aa vente og tok en jeep tilbake for aa soke permition til Tso Moriri Lake og slaa ihjel ventetiden til BL aapner med en liten tur paa 250km. Arthur er ikke overrasket over aa se oss igjen. Han regner nok en gang med at det ikke er siste gangen og sier "See you guys later" i det han spinner avgaarde inn til Zanskar.

Forovrig fylles dagene med nye venner; Yael fra Israel, Mathias fra Chile, Charlotte fra Franskland og hennes kjaereste som jeg akldri husker navnet paa. Vi spiser frokoster, lunsj og middager sammen, og vi besoker den aarlige klosterfestivalen i Hemis som er verdenskjent for sin dans, masker og forovrig fargerikekostymer, og publikumsinteressen er formidabel. Det skal allikevel meldes at vi ikke synes festivalen var det helt store. Men for mennesker med lange teleobjektiv er nok festivalen en drom.

-Paa nytt faar vi nyss i at Baralacha La er aapen paa kvelden den 20/06, men denne gangen er det alvor. De forste lastebilene fra Manali har ankommet Leh og det tyder paa at veien over monsteret Baralacha La er good to go. Jeg blir fullstendig i villrede mtp salg av sykkel. I tillegg moter vi paa Ranjeet Singh som vi kjopte syklene av i Rishikesh. Han er med som guide og mekaniker for en gjeng vestlige motorsykkelister som har tatt turen til India for aa gjore Manali-Leh Highway. Han bekrefter ryktene om at veien er aapen og i tillegg gir han oss god pris paa lagring av sykler i Rishikesh og/eller paa aa kjope tilbake syklene vaare der dersom vi onsker det. Jeg vil saa gjerne slutte sirklelen ned Manali og Rishikesh. Jeg tar en god alvorsprat med Martha og vinner aksept og forstaaelse for at jeg onsker aa trekke meg fra avtalen om salg.

Atter en gang pakker vi paa og gjor opp rommet paa Oriental Guesthouse i Leh. Denne gangen forhaapentligvis for godt.

22-23/06-2010 Leh-Manali Highway!

Den 22/06 starter vi opp fra Leh og tilbakelegger de 28 milene til Sarchu. Det bli tredje gangen vi kjorer paa denne veien, men vi stor-koser oss. Landskapet er ytterlig forandret etter snosmelting og veiene er generellt meget bedre. Det som er utfordringen denne gangen er vann. Det er vaar i Himalalaya og vannet renner i strie strommer i bekker og elver i, over og utenfor veien. Under store deler av tiden paa vei opp til toppen av passene kjorer vi i vann. Av og til renner det store elver over veien. Dette blir spennende for oss. Vi vet ikke hvor sterk strommen er, hvor dypt det er, hvordan underlaget er osv. Vi manner oss opp med adrenalin, kameraer, og gir gass! Som oftest blir det mindre dramatisk enn forst antatt. Det vil si det er slik det fortoner seg saa lange man ikke har uhell, og vi klarer oss hele veien uten uhell, -akkurat.

Fremme i Sarchu faar vi hyggelig gjensyn med teltfolket som vi hadde 6 dager sammen med for en ukes tid tilbake. Vi sovner i spenning natt til den 23/06-2010. I morgen skal vi knuse Baralacha La.

23/06-2010 Vi seirer over Baralacha La (BL) og Malaysere paa "penisforlengere"

Vi vaakner til solskinn og er klare som egg. Vi aapner dagen med passering av vassdrag og videre ser vi at omraadet som foer var dekket med sno, naa yrer av liv. Teltleire har poppet opp og det er kjoretoyer paa veien. Vi begynner aa klatre. BL er annerledes enn pass vi har opplevd tidligere. Veien snirklere seg gjennom landskapet paa en annen maate og naturen er av en karrakter som gjor at den fremstaar som kunstig tilgjort. Svaere grushauger her og der og store voller som synes aa vaere dumpet der av gedigne showels. Selv om veien har vaert aapen i noen dager har det ikke forhindret en lastebil i aa nesten velte paa en av de islagte strekningene. For aa by-passe lastebilen og tilhorende trafikkkork blir det paa nytt passering av vassdrag og sykkeldytting i sno. Heldigvis er snoen saapass hard at vi stort sett klarer aa ta oss frem med motorkraft, men tidvis maa vi gaa sammen om aa dytte hestene vaare litt i rompa. Vel passert klatrer vi mot toppen med hoye(!) snoplogkanter paa begge sider. Vi har stort sett asfaltdekke under oss og vi sluker kilometre i jevnt tempo. Nede i dalen paa vaar hoyre side tar en nomade frem et hundretalls sauer over passet. Ikke lenge etter moter vi en annen nomade-gjeng som har valgt veien som sin transportakse. Vi stopper opp og beundrer kvantaet av sau og pashmina-geit. Ikke lenge etter moter vi en militaerkolonne. Det er trangt om plassen og den ene av lastebilene klarer aa presse Rune ned i horisontal posisjon. Velten skjer uten dramatikk.

Ned paa andre siden av BL faar vi igjen en fantastisk utsikt. Ta en krysning av Norge og Sveits paa sitt mest romantiske og gang det med ti og du faar nedstigningen av BL paa Himachal Pradesh's side. En vannvittig dyp, gronn dal, omgitt av ekstreme fjelltopper, og det i 100 000 megapixler's klarvaers-opplosning, og til dels gode veier gjor kjoreopplevelsen saerdeles god. Vi kjenner paa nytt lukten av vegitasjon og gronne planter. Verdens hoyeste orken ligger definitivt bak oss. Vi kjorer med en foelelse av seier i magen.

Under hele turen fra Sarchu har Rune hatt problemer med bremser og bakhjulslager. Totalt mangel paa bakbrems er ikke bare bare aa kjore med paa grusveier. I Keylong faar vi ordnet sakene. En troverdig mekaniker har baade lager og bremsesko og vips saa er alt saare vel igjen. Vi begynner aa bli short paa bensin og trenger aa finne den bensinstasjonen rask. Paa nytt faar vi en erketypisk indisk veivisning. Jeg staar paa en bro og lurer paa om jeg skal fortsette rett frem eller dra tilbake for aa komme til petrolpump, mens jeg peker paa tanken. Svaret jeg faar er ei haand som peker rett ut i elva mens det sies: "Stleyt, stleyt" Jeg spor baade to og tre ganger, men like fordomt peker menneskebarnet rett ut i elva, og jeg er like langt. Det ordner seg til slutt, og hestene faar drikke.

Veien fra Keylong til Rothang er episk. Mye stov pga veiarbeid, men nydelige omgivelser. Vi skal paa nytt passere ei elv som renner over veien. Den storste til naa. Vi klarer det saa vidt, men det koster oss boyde bremsestag og fothvilere, da vi ikke er i stand til aa se hva slags underlag vi kjorer paa i gjormevannet. Andre motosykkelister er ikke saa heldige og velter midt ute i vassdraget. :-) :-(

Det lir mot kveld, men vi skal over Rothang La, et pass paa ca 3800mho. Barnemat. Passeringen blir allikevel en av de bedre. Sola skinner, men vi har sterk vind, vann og gjorme som folge av vaarlosningen, og det gjor det hele passet til god motorsykkelunderholdning. Vi storkoser oss med aa kjore litt cross med Enfieldene vaare og vi humper og spinner oss oppover. Paa toppen er det fest. Et hundretalls indere har tatt turen opp fra Manali-siden for aa se paa snoen, kaste snoball og bygge snomenn, - og de digger det. Full fest. Fra toppen paa Rothang ned til Manali bruker vi naermere to timer, og det er bare nedover. En enestaande utsikt onsker oss velkommen til dagens endestasjon. Og det som er litt kult er at en gruppe paa 10 Malaysere paa helprofft utstyr, type BMW GS/KTM/HONDA XR som startet saa og si samtidig med oss fra Sarchu, ikke tar oss igjen for godt nede i bakken paa Rothang. Forskjellen paa de svaere offroad-syklene og cafecrusierne paa disse veiene er ikke saa stor viser seg.

I morket, etter litt om og men, finner vi frem i Manali, som er tjaaka fullt av indiske turister paa hoyfjells-speed, til et kurrant guest house i Old Manali. Vi ser ikke ut. Mokka ligger tykt paa materiell og personell. Man kan se at vi har gjort en tur utenom det vanlige. Vi synes det er litt kult vi da, og gir hverandre labben og sier: "Been there, done that!".

24/06-2010 Manali. En dag er nok

Vi bestemmer oss raskt for aa bruke en dag i Manali for aa se paa byen og gjore vedlikehold paa syklene. Kjeder maa strammes og smores opp, fothvilere og bremsestag maa rettes ut, luftefiltere renses, nytt batteri og ikke minst en god vask, for de er klare for aa ta oss til Rishikesh.

Manali er turist-resort nr en for indere og det er hoysesong og stappfullt av dem her. De gaar bananas i snoen og legger igjen tusenvis av rupis i butikker som selger "ting fra fjellfolket", sjal, ting laget i tre, bobledresser som er som hentet rett ut fra 80-tallet osv osv. Manali er en storre plass enn vi hadde sett for oss. Byen er delt inn i mange smaa deler og overalt finner man hoteller og butikker med allslags mulig herk, opplyste elver, "100% pashmina/Kashmiri-ull" og "gode tilbud". Vi har bolig i Old Manali hvor de fleste turistene holder hus, og naar jeg sier de fleste turister saa betyr det i praksis unge backpackere fra Det Hellige Land. Vi svommer i batikk, klaer for "freaker", hasjpiper og hasj. Israelerne royker hasj som inderne spiser ris og dal..

Men, Manali fremstaar for oss som et hvilket som helst turiststed og vi finner det ikke nevneverdig interessant, bortsett fra at det ligger rimelig idyllisk til da, der inne i blandt naaletre-skogen ved nordenden av den trange Kullu Valley. Sikkert en kul plass hvis det er hit man kommer tildlig paa reisen og er paa utkikk etter stereotypiske indiske freake-varer, men vi er mer opptatt av aa kjore motorsykkel og aa "vaere paa vei", saa for oss er det mer enn nok med dag her. Det beste med Manali er at man staar ved inngangsdoren til Ladakh, eller at man nettopp har seiret over Baralacha La og Rothang La:-)

25/06-2010 Gjensyn med Hundal i Chandigarh

Etter fem minutters kjoring faar regn. Etter to minutter med regn er vi gjennomvaate. "Last for a lifetime" og "100% waterproof" opp et visst sted med tanke paa regntoyet. Men, temperaturen er levelig saa vi peiser paa. Veiene ned Kullu Valley kunne vaert bedre og kominert med regn gaar det litt smaatt med oss. Jeg bevitner det forste live trafikkuhellet paa indiske veier like nord for Kullu da en diger lastebil banker inni i en liten Suzuki Maruti som forsoker seg paa en u-sving midt paa en bro. Det gaar bra. Bilsjaaforen er i alle fall i stand til aa demonstrere sinne naar han kryper ut av tinnfolie-ballen sin. Turen er ikke over, men vi har vaert veldig heldige i forhold til trafikkuhell. Vi har kommet like etter at ting har skjedd, eller ting har skjedd like etter at vi har passert, -som i Kashmir, like for Sonamarg der en famlie paa fire mistet livet da samme broen som vi passerte to dager tildligere ble tatt av vannmassene. Folk dor i India hver dag. Ca 255 personer dor i trafikken hver dag, og i avisene leser vi om 40 mennesker her og 5 mennesker der, tatt av vannmasser, jordskred, drept av separatistgrupper, ulike arbeidsulykker osv. Jeg kan ogssaa nevne at to indere maatte bote med livet pa Zoji La mellom Sonamarg og Kargil (Det forste passet vi kjorte over mellom Kashmir og Ladakh) pga hypotermi. Jeepen de satt i ble sittende fast i snovaeret... Uten at jeg kjenner denne spesielle situasjonen saa har jeg i alle fall sett med mine egne oyne flere ganger hvordan jeepene er utrustet, eller mangler utrustning, for daarlig vaer, og jeg har en liten mistanke om at lavlands-inderene tror de ikke trenger ekstra klaer eller mat for aa ratte rundt i Himalaya. Men, tingen er jo at faar man stopp paa et av passene her pga av daarlig vaer kan man aldri vaere sikker paa naar hjelpen kommer, og da duger det ikke med sarier, sandaler og ristede bonner.

Uansett, vi passerer Kullu og stopper sor for Mandi for aa spise lunsj, fullstendig (!) gjennomvaate, men hva gjor vel det naar vi har tort toy i sekken og/eller vi kan lufttorke i sol fra skyfri himmel. Varmen fra lavlandsindia slaar oppover foten av himalaya og fra naa av kjorer vi i t-skjorte i steden for boblejakke. Digg! Vi lar Shimla passerer paa venstre side og triller helt "ned i India". Det bli veldig varmt og trafikken tiltar. Vi naermer oss Chandigarh og ved en tilfelighet kommer vi inn paa veien som gaar forbi Haveliet til Hundal som Toni og jeg besokte da vi passerte Chandigarh forste gang. Rune og jeg stopper opp og kjorer inn i gakgaarden. Jeg lister meg rundt huset for aa se om det noen hjemme, og der, inne i huset, som et stort utropstegn blandet med sporsmaalstegn staar en skjeggete kar i turban. Vi lar situasjonen faa noen sekunder for vi kaster oss rundt hverandre, takker for sist og finner veien inn til den samme lemonaden som vi fikk sist, - som smaker jord og kloakk. Mmmm....Hundal er paa vei til Chandigarh sentrum og vi er paa bolig jakt saa besoket blirt kort og godt.

Vi gjor er tappert forsok paa aa by-passe Indias yngste by, men klarer ikke aa finne noe hotell i skumringen i perifirien og maa inn i sektor-veldet. Det er morkt, vi finner bare dyre hoteller og sektorene flyter i hverandre. (les mer om Chandigarh paa denne bloggen, 10-12/04-2010). Vi finner til slutt en middelmaadig losning. Klokka har blitt 23:00 og vi drar paa middagsjakt i sektor 22. Vi finner kyllling kebab og to indiske pratesugne gutter i 18-19-aars alderen. De skal henge litt rundt paa torget for aa se om de kan faa kjopt seg sex i kveld. Alt er klart. De har leid et hotellrom, de har bestukket resepsjonisten slik at han ikke skal sladre, klaerne er nyvasket og de har luft i kassa. For en hel natt regner, med dertil egnede indiske seksuelle krumspring etter guttenes onsker og behov, regner de med aa maatte betale ca 5000Rs, som tilsvarer ca 700 NOK. Ikke noe for enhver mann i gata med andre ord. I Rajasthan for ekspemel kan man lett faa en ung skjonnhet for 100-150Rs, dvs 15-20 NOK , dog kanskje i en straahytte og ikke paa et hotell. Det sies at rundt 70-75% av alle indiske menn har hatt sex med en prostituert. Noen hevder at tallet er hoyere. I India er det ikke uvanlig at far spanderer en hore paa sin sonn for at guttungen skal faa et kraesj-kurs i sexuell omgang med det andre kjonn, -og spesielt viktig er det aa ha dette paa stell for bryllupsnatten. Det nytter ikke aa komme uerfaren til den anledningen. Mon tro hvem som bryr seg om jentene...

26/06-2010 Ringen sluttes i Rishikesh

Chandigarh er stor og vi tar frem kompasset og kjorer paa kompass-kurs ut av byen. Det lykkes, og det uten en eneste feilkjoring. He-he! Veiene i retning Dera Dhun og Rishikesh er taaelig gode og vi sluker raskt km i den dampene varmen. Jevn marsjfart paa 70-75km/t. Kl 16:00 svinger vi inn foran utgangspunktet; Ranjeet Motorcycles. Ranjeet motte vi jo i Leh, men broren og noen unge lakeier "runner" sjappa. Det trykkes hender, takkes for sist og de er veldig interesserte i hvordan syklene har gaatt. Vi kan ikke annet enn aa fullrose folka hos Ranjeet for jobben de gjorde for oss for 2 mnd siden. Saa godt som ingen store problemer.

Vi tar inn paa New Swiss Cottages i Laxman Jhula hvor vi har bodd i 14 dager tidligere, men ting er ikke det samme som for 2 mnd tilbake. Det er lavsessong for yoga i Rishikesh pga varmen saa vi er saa godt som alene paa hotellet.

Vi er svarte av eksos og stov etter 6 timer paa indisk higway, men smiler fra oret til oret, tilbake til stedet der ideen om motorsykkelkjoring i Himalaya ble fodt. Rune og Hans Kristian takker hverandre for turen! Personlig kan jeg uten aa nole si at de to mnd paa motorsykkel i nord India er de (nest*) beste dagene jeg har hatt i mitt liv. Kanskje kan det bli dine (nest) beste dager ogsaa!?!?

  • Naar kan man si at ting er best i livet? Og, det er skummelt aa si at man gjor noe for siste gang.

Jeg mener og tro at jeg skal begynne aa gjore alle gode/beste ting for nest siste gang i livet, hver gang. Tror man faar mer ro da. Det maa jo vaere forferdelig aa ha det hengende over seg at man skal leve hver dag som den siste. Greit aa ha litt tid tenker jeg...

Skrevet av Hilmann 05:33 Arkivert i India Kommentarer (1)

MC/INDIA, LEH-MANALI 1. og 2. FORSOK

04-05/06-2010 Venting og vedlikehold

Etter turen til Nubra valley ser vi for oss noen faa dager i Leh for vi satser paa at veien til Manali skal aapne. Vi fyller tiden med vedlikehold paa syklene, skriving av kort til venner og bekjente, mye god mat, hjemsending av ting for aa faa ned vekten litt paa bagasjen (ikke gaa i den fella aa tro at det er gjort i en fei paa postkontoret i Leh), og ikke minst hyppig frekventering hos turistbyraaene for aa snappe opp sladder om Manali-veien. Vi horer mye rart, men det meste later til aa vaere bunnlose rykter. Men, paa kvelden den 05 juni faar vi nyheten: Det har ankommet jeeper til Leh fra Manali, Veien er aapen. Glede! Vi varsler Bobby og Vera, som blir lettet over at de slipper aa kjore om Srinagar. Vi pakker pikk-pakket og legger oss med spenning i blodet.

06/06-2010 Rumtse, men ikke lenger

Vi vaakner til solskinnn. Dette er dagen vi skal forlate verdens hoyestliggende orken og komme oss til Sarchu, hvis mulig. Vi tar farvel med Arthur som skal vaere igjen i Leh for aa gjore Zanskar Valley og Tso Moriri Lake. Mange gode minner har vi faatt sammen med luft-offiseren fra Det Hellige Land.

Paa bensinstasjonen moter vi dusinvis med andre motorsykkelister som har snappet opp det 12 timer gamle rykte om veien. Toft:-)
Da vi kommer til Karu, 50 km ned Indus Valley ser vi morke skyer og vi tar paa regntoy, og regnet kommer ikke lenge etterpaa. Vi gjor holdt i Lato for aa drikke chai og ta paa mer plastikk. Den regner bra og vi har allerede rukket aa bli litt kalde. Mellom Lato og Rumtse moter vi den forste snoen. Vaeret er paa offensiven og vi aner uraa. Stopper i Rumtse for aa drikke mer chai, faa igjen varmen og vente paa en gjeng indere som har dratt i forveien opp til militaersjekkposten til Taglang La (Verdens nest hoyeste motofarbare pass) for aa faa en status paa veien. De kommer tilbake noe seinere fulle av sno og is, saa kalde at de nesten ikke klarer aa prate (Saa kjorer jo indere med ola-bukse i slags vaer...), men de faar stammet frem at passet er stengt.

Vi biter i det berommelig sure eplet og sette nesa hjemover. I Upshi moter vi Matthew som er paa vei til Manali han ogsaa. Han eier ikke skrupler og skal prove aa komme seg over i dag. Neppe...Tilbake i Leh oppsummerer vi dagen med 200 kalde kilometere til ingen nytte og jeg har skaffet meg et par odelagte bakdempere. Men, vi vet raad. Vi kjoper en flaske whiskey og tilbringer resten av dagen med pannekakespising og smugdrikking av Irish Coffee. Bobby og Vera beslutter aa ta den lange veien om Srinagar til Manali for aa rekke flighten sin den 19/06. God Tur:-|

09/06-2010 Hva er sannhet i India? (Svar: Det du kan se med dine egne oyne!)

I dag faar vi paa nytt bekreftet at veien til Manali er aapen gjennom tusirst byraaer, men at det forste passet Taglang La er stengt. Hmmm. Vi er litt i villrede hva vi skal gjore og traaler Leh rundt for aa samle rykter om veien hos turistbyraaer, busstajoner, taxi-stands ol., rore de sammen for deretter etablere vaar egen sannhet. Det er forferdelig mange sannheter ute aa gaar. Vi faar vite at det er mulig aa by-passe Taglang La ved aa kjore om veien til Tso Moriri Lake og over Tso Kar, saa det passet er i boks, men det som bekymrer oss mer er at de som har klart seg frem til Leh fra Manali har brukt alt fra 7 til 11 dager. En tur som i godt vaer skal vaere mulig aa gjennomfore paa en dag hvis man starter med sola og kan kjore litt i morket mot slutten av dagen. De tilreisende varsler om mye vann, milevis med dyp gjorme og sjansespill om man kommer over passene. Rune og jeg tviler og tviler. What to do?

Seint paa kvelden godt nede i en flaske whiskey kommer konklusjonen. Vi stikker i morgen!

10/06-2010 31 mil i retning Manali i enestaaende omgivelser

Vi vekkes av alarmen kl 05:30, titter ut av vinduet og ser at mot Srinagar-veien er det blaa himmel, og mot Manali-veien er det graatt. Vi merker at vi ikke helt har bestemt oss allikevel. Uten aa kommunisere nevneverdig mye denne morgenen jobber vi allikvel nolende med aa pakke sakene for aa sette i marsj. Ingen av oss vil rope at at det er en kjempeide` aa dra, men ingen vil sette ned foten og si at vi venter noen dager til. Paa nytt sier vi ha-det-bra til Arthur og vi er i gang.

07:30 er vi paa bensinstasjonen og fyller alle tomrom med drivstoff. Vi skal kjore en omvei paa 150 km og neste bensinpumpe er i Keylong, 540 km fra Leh. 5 liters kanner og gamle vannflasker fylles og stappes inn i bagasjen hvor det er rom. Off we go!
Da vi kommer til Karu smiler sola til oss, vi glemmer alle bekymringer om mulig stengte pass og cruiser avgaarde i femte gir med et fett smil om munnen. Motorsykkelkjoring tvinger liksom vekk de skumle tankene. I Upshi tar vi av mot Tso Moriri Lake og omveien vaar. Det vi ikke har tenkt paa er at vi maa tillaltelse fra myndighetene for aa kjore denne veien. Sjekkposten etter Upshi gjor sine desperate forsok paa aa stoppe oss naar vi kommer brumlende, men til ingen nytte. Vi fester blikket langt fremme og broler oss forbi en forfjamset politioffiser som maa innromme at han sov i timen og ikke var tidlig nok ute for aa stoppe oss. Gaerne er vi:-)

Veien fra Upshi byr paa enestaaende natur. Svulstige fjellformasjoner i orange og lilla farge onsker oss velkommen sammen med elvebruset fra Indus. Vi moter paa far(?) og sonn (36) fra Sor Afrika, langhaarede og skjeggete, paa samme Enfield, som bekrefter at de kommer fra Manali. De melder om varierende veistandard, men flott natur og en ny sjekkpost om 35 km. Takk for etterretningen. Vi legger oss paa 45 km/t med 5m mellomrom og gjor klar for dagens andre "snike-seg-gjennom-manover". Vi ankommer sjekkposten, en offiser fyller lungene med luft og servere frustrerte signaler med floyta si i det vi skjaerer forbi og lar ham tape kontroll. Et par mil etter sjekkposten kjorer vi forbi veiskillet mot Tso Moririr og tar i retning Tso Kar.

Dette omraadet er saerdeles avsidesliggende og vi de eneste menneskene vi ser er noen som titter ut fra steinhusene sine for aa se hvem som passerer, eller nomader som vi skimter i det fjerne. Vi befinner oss i et meget spesielt landskap med varme kilder og et jordsmonn som er gront av svovel og lukter deretter. Sammen med oss i den brede u-dalen loper store heste-flokker i det fjerne paralellt med veien. Spesielle greier. Fra den fjerne hores ogsaa en Enfield lyd. Det er pinado Arthur som kommer ridende paa sin hest. Det klemmes og hilses velkommen paa nytt. Han kommer fra Tso Moriri Lake hvor han har hatt en kald men bra natt, - med sin beste kaffekomposisjon saa langt paa turen.

Sammen krabber vi over passet til Tso Kar, hvis navn jeg ikke husker. Paa den andre siden ligger Tso Kar, halveis dekket av is. Paa slettene holder flyter vi oppaa grusveien i 65km/t, igjen akkopagnert av galloperene hesthover litt lenger offroad. Vi stopper opp ved den eneste bebyggelsen rundt Tso Kar. Et sted bestaaende av kanskje 100 bosetninger, men som er folketomt for oyblikket. De fleste antas aa ha tatt av sted for sessongen med dyrene sine slik at de skal komme seg "til seters for aa gjore seg fete". Arthur skal campe her for aa dra tilbake til Leh i morgen, men vi har laert at vi ikke skal si ha det bra til hverandre... "Vi snakkes", og der forsvant vi for hverandre igjen.

Rune og jeg fortsetter ut til Manali-veien og rir vaare hester over de vannvittige Mori Plains. Mori Plains er dekket av sno og veien er tidvis gjormete, men ikke saa ille som vi hadde fryktet. Det er har blitt ettermiddag og naar vi toffer over slettene, paa og utenfor vei, kaster vi lange skygger paa marken og kjoerer i mote de rosa, snodekkede fjellene som omgir teltlandsbyen Pang. Og hvem moter vi i Pang, jo helt riktig, vaar gale venn fra New Zealand, Matthew. Pang er et kuldehol, og paa natta har vi nok ned mot 5-6 kuldegrader inne i teltet. Boblejakkene som vi kjopte i Sonamarg betaler seg lett!

11/06-2010 Stopp! i Sarchu

Vi starter dagen med masse gjorme ut fra Pang. Til Sarchu er det 76 km. Vi teller til ti baade en og to ganger. Det er tungt. Men, omgivelsene redder oss fra aa bli sure og tverre. Store canyon's og formasjoner som minner mye om det samme landskapet man finner i Cappadocia i Tyrkia lager espalje opp til Lachlang La. Det er vannvittige proposjoner. Jeg trodde foer jeg dro fra Leh at vi hadde sett stort sett det meste av naturformasjoner i Ladakh, men jeg blir stadig overrasket over hvilket mangfold dette steinlandskapet byr paa.

Klatringen opp til Lachlang La gaar fint, selv om vi kjorer delvis i sno mot slutten. Nedstigningen paa den andre siden blir noe vanskeligere. Her er stort sett hele landskapet snodekt og veibanen er i stor grad dekket med is. Glatt is. Vi lirker oss ned, utrolig nok uten uhell selv om det var veldig naere paa flere ganger. Vi skylder paa god tolmodighet og lav fart. Lachlang La er et dobbelpass, vi klatrer opp igjen og ned paa den andre og siste siden venter ny fantastisk utsikt og et dramatisk hoydefall gjennom 22 switch-backs ned til en u-dal som brytes av en voldsom bred canyon i bunn..

Kl 13 er vi i Sarchu. Sarchu er en teltleir paa lik linje med Pang, men i Sarchu er det i tillegg liquer-store!?! Noe maa man vel kanskje fylle ventetiden med her for at Baralacha La skal aapne. Vi faar hore at Baralacha La (BL) er stengt, men vi stoler ikke paa noen og drar opp i retning passet for aa se med vaare egne oyne. Paa de 15 km opp til baann av BL har vi selskap av mamut's (smaa beverlignende skapninger som bykser rundt i snoen) og et ekstremt sollys i all den hvite snoen. Vi kommer ikke langt. Allerede i baann er det metervis med sno og vi gidder ikke aa prove en gang. Bulldozeren staar stille og det er ingen tegn paa at noen har tenkt aa gjore et forsok paa aa aapne veien. Den var aapen for en snau uke siden, men massivt snofall og mange snoskred gjor det utenkelig aa krysse pr i dag.

Tilbake i Sarchu skrur vi paa ventemodus sammen med Othello fra Australia, Martin og Martha fra Poland, Ben fra England og Matthew som kommer pustende og pesende utpaa kveldssiden. Det skal ikke staa paa selskapet i alle fall.

12-15/06-2010 Toooolmodigheeeet. Indere+informasjon+sannhet = ikke sant!

Dagene i Sarchu blir noe for seg selv. Vi er paa mange maater laast til plassen i og med passet ikke er aapent og vi ikke har nok bensin til aa dra tilbake til Leh. Nye folk kommer til campen, mens andre gir opp haapet om at passet skal aapne og drar tilbake til Leh. Folk faar ulike utfordinger med aa vaere her ute. Flighter som naermer seg, mangel paa toalettfasiliteter, mangel paa penger til mat i magan, hoydesyke, og for vaares del at visumet vaares begynner aa gaa mot slutten. Det blir mange chai og mye ris, dal og potet til mat, -noe som forovrig resulterte i en vannvittig gods kvalitet paa kablene. Smaa gleder...

Det som virkelig frustrerer under disse dagene er mangel paa informasjon og den villedende informasjonen. Det finnes ingen talsmann for noen instans som har med veiarbeidet aa gjore. Gjennom Sarchu renner en elv som deler Jammu/Kashmir fra Himachal Pradesh og de respektive statene har forskjellige veiselskaper som ikke vet hva samarbeid er. Folka paa J&K-siden har ingenting aa gjore annet enn aa drikke rom og folka paa HP-siden vet ikke en gang at det staar en bulldozer ubrukt 10km lenger oppe i gata som kunne gjort mye paa en dag eller to. Det er altsaa ingen som kan gi noe godt svar. Men, de vil jo vaere hyggelig ogsaa da, og dermed saa slenger de ut at veien vil nok aapne om to til tre dager. Paa den maaten haaper de aa bevare et godt forhold til den sporrende. Men, dette horer vi hver dag. De eneste som gir inntrykk av aa vite noe er de lokale jeep-sjaaforene som har informasjon fra Manali, men greia er jo at det er ingen, INGEN!, som egentlig vet eller kan bekrefte noe som helst. Det aa forholde seg til dette virr-varret krever besinnelse, og jeg er heldig aa ha Rune ved min side da det er naere paa aa renne over for meg i samale med en "nedsnodd" offiser. Etter tilsnakk fra min reisekamerat trekker jeg meg rolig tilbake og nyter den nydelige snoen som ligger over dette brutale Baralacha La... Paa initiativ fra en britisk dame samler vi alle utlendingene i Sarchu og drar over til militaer basen for aa demonstrere (hi-hi), men heller ikke det til noen nytte. Indere kan rett og slett ikke lytte og uansett hva vi provder aa si kommer et svar alla God Dag Mann, Okseskaft, foer vi i det hele tatt har trukket pusten for aa stille sporsmaalet vaart. Fascinerende fenomen det der.

Men, vi faar tiden til aa gaa. Far og sonn fra Sor Afrika kommer tilbake fra Leh. Sonnen er teknisk ingenior og vi har klasser i problem-shooting paa Royal Enfield (han kan tingene sine!) og det blir noen flotte fotturer i naeromraadet. Hoydepunktet blir et besok i en landsby 6 km fra Sarchu som ligger godt utenfor allfarvei. Landsbyen er saa og si tom da vi ankommer (folka her jobber stort sett som veiarbeidere), men vi faar aeren av aa hilse paa noen av innbyggerne og drikke te sammen med dem. Jeg har nok aldri for sett mennesker som lever saa i sin egen sfaere som disse. Gamle vaerbitte damer sitterog spinner traad for haand fra geiteull og vever klesplagg. Plaggende som ikke er laget paa veven bestaar av dyreskinn eller toy som de maa ha funnet et eller annet sted langs veien. Mange har ikke sko, men bruker dyreskinn paa beina ogsaa. Det skal nevnes at menneskene vi motte var godt over midt i livet og det kan tenkes at den yngre garde i storre grad sverger til "moderne" klesplagg. Ingen skjonner hva vi sier, men vi har folelsen av aa vaere velkommen og vi maa hoflig takke nei til flere te-besok.

16/06-2010 Det er ingen skam aa snu, bare jaevlig bittert

Vi bestemmer oss for aa dra tilbake til Leh. Etter flere ekskusjoner mot passet er det ingen tegn til at noen jobber med aa faa aapnet veien. Det foles litt som et nederlag aa ikke vente lenge nok til at det aapner, men visumet vaares begynner aa renne ut og for aa vaere paa den sikre siden er det best om vi begynner paa turen tilbake til Leh i dag. Det er en telteier som gjor dette mulig for oss ved aa selge oss black-market-besnin for 100 rupis pr liter (14 NOK). Far og sonn fra Sor Afrika blir med (de maa vare i Manali innen 22/06), og Martin og Martha henger seg ogsaa paa. Vi sluker hele legget tilbake til Leh paa en dag med disiplinert kjoring. Landskapet et totalt forandret fra 6 dager tilbake hvor det laa masse sno overalt. Sola har jobbet fulltid. Best av alt er det aa se Mori Plains igjen. Snoen er vekk og slettene har allerede rukket aa faa litt gronnfarge paa seg. Det jeg husker best fra tilbaketuren mot Leh er naar vi entrer Mori Plains fra Pang. Far og Sonn tar en omkjoring som gaar langt utennfor veien Rune. M, M og jeg tar og vaare nye, spesielle, men etterhvert meget gode, venner fra Afrika forsvinner ut paa en avstand hvor oyet ikke klarer aa spotte dem. Det eneste vi ser er en stovsky som beveger seg. Klarer dere aa se det for dere, der hjemme?

Skrevet av Hilmann 05:16 Arkivert i India Kommentarer (3)

MC/INDIA, VERDENS HOYESTE PASS, KHARDUNG LA 5602MOH

Sanddyner, sno(rr) og taarer!

01-03/06-2010 Khardung La 5602moh

DAG 1: OPP

Paa en dag man aner fred og ingen fare skjer det uventede. Arthur snapper opp at veien over Khardung La til Nubra Valley er aapen og undertegnede snapper i samme oyeblikk opp at vaeret skal bli vaerre mot slutten av uka saa hvis vi vil dit er dette tidspunktet aa gjore det paa. Vi faar ordnet de nodvendige tillatelser i en fei og kl 14:00 er vi paa hjul, Arthur, Rune og jeg, paa vei til Nubra Valley. Men, for aa komme inn dit maa vi forst passere Kardung La som er et pass paa 5602moh og som er kjent for aa vaere "The Highest Motorable Road in the World". Dette er en av hovedattraksjonene rundt Leh og folk (i all hovedsak indere som er ute etter sitt "one Snap") har passet som et av flere pilegrimsmaal i omraadet. Men, det har sin pris; kvalme, hodepine, oppkast, besvimelser er ikke uvanlige reaksjoner for de som besoker Khardung La, spesielt hvis man flyr fra Delhi opp til Leh (3500 moh) og uten aa akklimatisere seg tilstrekkelig gir gass mot Khardung La. Vi har vaert i omraadet en droy uke naa og har allerede fatt provd oss over Chang La saa vi foler oss klare.

Veien til Khardung La begynner saa og si rett utenfor hotellet vaart, og etter hvert som vi krabber oppover fjellsidene faar vi en vannvittig utsikt over Leh og Indus Valley. Vi stopper i siste checkpost for aa ha paa mer klaer og toffer over snogrensa. Spenningen oker. Vaeret var perfekt da vi forlot Leh, men naa ser vi at det er uvaer i Leh og vi frykter at det skal komme over passet for vi har passert. Paa ca 5200moh skjer det. Rune punkterer paa bakhjulet. Grrrrrr. Tynn luft og muligens uvaer i vente..."Tenke positivt, tenke positivt, tenke positivt (...)" Vi gyver los paa jobben og finner frem ekstra slange, fotpumpe og napper av hjulet. Arthur blir redningen naar det kommer til aa faa dekket av felgen med sitt brekkjern. Arthur synes det er kult aa faa muligheten til aa mekke paa over 5000m og puster og peser, styrer og ordner, og har en innsatsvilje som overgaar sin egen lungekapasitet paa denne hoyden, men han er "innafor" og staar selv, hele tiden. Etter 1 time 15 min er hjulet paa sykkelen igjen, og ikke minst, sola skinner fra blaa himmel. Da vi endelig naar toppen tas det bilder, det trykkes hender og vi drikker himalayan te. Nok en liten seier er rodd i land, og syklene vaare faar mye av aeren. -Bank i bordet

Paa andre siden av Kardung La venter en utfordrende vei ned til Nubra Valley. Nedstigningen ligger i skyggesiden for sola og klokka har allerede blitt 18:00 hvilket innebaerer at dagens snosmelting har opphort og vannet i veien har begynt aa fryse til is i det snokledde landskapet. Det tar sin tid, men ogsaa av den grunn gaar alt bra. Det faar ta den tiden det tar. Vi faar uansett en fantastisk utsikt, igjen, naar vi kjorer ned mot den forste landsbyen paa Nubra-siden, Khardung. Ettermiddagssola lager nydelige farger paa de steinete og delvis snokledde fjellene rundt oss. Naar man ser paa et kart over Himalaya er ofte fjellmassivet tegnet med lilla farger. Paa denne kveld erfarer vi at dette i stor grad stemmer overens med virkeligheten. Fjellene blir naermest lilla rundt oss og det er saa flott!!! Paa vei ned moter vi ogsaa paa vaar venn Mattew igjen. Han fryser paaa fingrene! "Sees i Khardung".
Vi tar inn paa en liten gjestehus i Khardung og sover paa et rom paa taket til et ektepar som serverer nydelig te, ris og gronnskaer og Chang (Lokalt brygg, hvis smak er ubestemmelig:-) ).

DAG 2 INNOVER

Fra Khardung snirkler vi oss rundt dramatiske klofter og raviner paa vei ned til bunnen av Nubra Valley, som markeres med tettstedet Khalsar. Ca 8 km for Khalsar finner vi et utkiktspunkt som gir utsikt i baade nordlig og sorlig retning. Arthur fisker frem omnifuelen sin og det er duket for arabisk kaffe. Som dere kanskje har forstaatt stilles det visse krav til omgivelsene for at Arthur skal lage sin medbrakte kaffe, - jeg sier ikke mer.

Etter Khalsar kommer vi til et voldsomt stort elvemote hvor Nubra River moter Shyok River, det vil si det som er igjen av dem. Begge elvene er saa godt som uttorkede i forhold til hva som maa ha vaert deres opprinnelige storrelse. Vi velger aa ta i retning av det vestlige elveleiet, Shyok River, mot Diskit. For vi kommer inn i det dalforet forserer vi ca 3 km med finkornet sand som ligger i det uttorkede elveleie. Det er riktig nok asfaltert vei over sanda, men vi klarer selvfolgelig ikke aa dy oss og skjaerer rett ut til hoyre og ut i sanda som er hardpakket og kjorbar. Av med all tung bagasje og det er duket for aa vaere smaagutter i sandkassa. Vi spinner rundt og rir sanddyner etter Enfieldens beste evne, og roper ut hoye gledesbrol. Himmel! Vi er maallose! For en plass paa jord.

Vi kjorer inn til Diskit for aa spise lunsj. Diskit er en mellomstor landsby i Himalaya/Ladakh-maalestokk og vi facsineres av dette samfunnet saa langt inne i fjellheimen. Det som er slaaende er hvor glade alle menneskene synes aa vaere. Det serveres smil i alle retninger, "Julley, Julley", og folk gir aapenbare uttrykk for trivsel i livet. Her er det mest mennesker med mongolske trekk, men ogsaa tydelig mange med indisk/pakistanske trekk samt mange synlige muslimer. De unge menneskene er veldig ansikts-pene, gutter som jenter, og gaar i stor grad i vestlige klaer. Menneskene midt i livet gaar i mer noytrale klaer og innslaget av punjabier er storre i denne alderklassen. De gamle i byen gaar i sine tradisjonelle tibetanske kapper, de er brun/sorte og vaerbitte i ansiktene og forholder seg i stor grad i ro, -kun med sirkulaere haandleddsbevegelser for aa sende sitt buddistiske mantra: "Om Mani Padme Hum", ut til omverden gjennom sine bonnehjul. Jeg lurer litt paa disse menneskene drommer om. Er det jobb i Leh, er det aa faa jordflekken hjemme i hagen til aa vaere lykkelig, er det aa tjene masse penger, er det et godt karma, er det uopplevd ekte kjaerlighet basert paa gjensidig tiltrekning etc? Jeg finner ingen som en stodige nok i engelsk til aa kunne gi meg svar.

Fra Diskit kjorer vi i retning Hundur og forbi de kjente sanddynene som ligger aa lager Sahara-liknende landskap her i fjellheimen. Pussig syn. Men, Nubra Valley er kjent for sine sandstormer som kommer plutselig, raatt og brutalt. Vi slipper aa oppleve det. I Hundur, kan den tilreisende ri kamel i Himalayas sanddyner. Kamelene her oppe er forovrig med to pukler, noe er meget uvanlig hvis den ikke kalles dromedar.

Etter en kort stopp i Hundur reiser vi videre innover i retning den Pakistanske grensen. Hvis man folger denne samme veien innover paa Pakistansk side vil man til slutt ende opp i Gilgit og paa Karakoram Highway. (En gang i fremtiden...)
Vi finner vaar lille camping-perle ca 40 km fra grenseomraadene. Paa Arthurs initiativ bykser vi syklene vaare oppi ei jaevlig steinur hvor vi kommer saann noenlunde utenfor synsvidde fra veien, og der, der koser vi oss. Vi brenner baal og lager nuddler med dansk skinke paa boks, koker arabisk kaffe og tommer en flaske whiskey mens oyene hviler langs dalforet til Shyok River. Vi blir mer eller mindre religiose. Jeg kryper omsider i soveposen og fra mitt soveroms vindu ser jeg Himalayas uendelige stjernehimmel lyse i mot meg, stottet av stolte fjellmassiver som har vaert ved sin lest i tusener av aar. Jeg ser et stjerneskudd i horisonten, og rekker aa minne meg selv om at jeg aldri skal glemme denne stunden, for jeg sovner inn til den beste sovnen jeg har hatt paa lang tid.

DAG 3 NED

Tidlig opp. Arthur og Rune har oppror i magen og skylder paa det danske bokskjottet. Vi koker havregrot med aprikosesyltetoy, for vi humper syklene ned til landeveien igjen og setter kursen mot Diskit Gompa (hvor vi forovrig igjen moter paa Mattew. Den mannen er overalt. Eller er det vi som er det?). Vaeret i dag er overskyet og utrygt og vaermedlingen sier daarligere vaer i morgen. Vi snapper opp via rykteborsen at Khardung La er stengt. Vi liker ikke tanken paa aa vaere "stuck" i Nubra Valley i dagesvis. Ved en tilfeldighet faar vi ogsaa hore at passet skal aapnes i en halvtime fra 14:00 da en militaerkolonne maa over fjellet. Vi beslutter aa korte ned turen vaar med to dager for aa vaere sikker paa aa ikke bli innestengt i Nubra og vi gir gass i retning Khardung La for aa kjore i vakumet av militaerkolonnen.

Vaeret er truende da vi klatrer de forste hoydemeterne opp fra Khalsar. Vi tar paa mer klaer i Khardung og ikke lenge etter faar vi det vi ikke vil ha, -et paa godt norsk; helvetes snovaer. Vi frykter et Chang La nr 2. I det vi naar frem til Roadblocken som stenger veien til Khardung La ser vi ut som snomenn og fingrene skriker etter oppvarming. Vi holder et kort reiseraad for aa diskutere neste trekk og mens vi gjor det klarner det opp bitte-litt. Vi bestemmer oss for aa komme de ovrige kjoretoyene i forkjopet og etterlater kun lyd- og luftforurensing til checkpointet i det vi viser dem ryggen og tar fatt paa de siste 14 km opp til Khardung La. Vaeret klarner ytterligere opp og vi faar etter hvert sol fra klar himmel, igjen. Veiene er ikke mye aa skryte av paa Nubra-siden og hva vi holder paa med minner mer om terrengkjoring enn landeveiskjoring. Det er bratt og flere ganger maa jeg leke Fred Flintstone for aa hjelpe hesten min opp i et turtall som gjor at den kan klare seg selv i noen meter. 5600 moh gjor noe med hestekreftene!
Vi passerer Khardung La og da er det bare ned igjen til Leh paa den andre siden.

Varet er stabilt bra paa Leh siden, sola skinner sylskarpt paa snoen rundt toppene rundt oss, snosmeltingen gaar i rekordfart og da jeg triller ned de bratte bakkene og krabber rundt haarnaalsvingene, da spretter taarene. Jeg faar en saa lykkelig berusende folelse inni meg at graaten ikke er til aa stagge. Ikke nok med at vi klarte oss over passet uten aa vaere nodt til aa anstrenge oss slik vi gjorde over Chang La, men jeg vet ogsaa at jeg lever i en drom som jeg ikke en gang visste jeg hadde.
Man horer hele tiden om at skal leve livet til det fulle, slik at naar man ser tilbake paa livet paa den siste dag, saa skal man kunne si til seg selv; jeg forsynte meg rikelig av livets matfat. Jeg har vel muligens en tendens til aa vende paa alle situasjonens steiner for jeg handler. Paa den maaten kan man faktisk tape en del verdifull tid som kunne vaert brukt til aa nyte andre sider/deler av livet. Og, man kan tenke; bare jeg faar gjort "ditt", saa, og forst da, kan jeg faa gjort "datt", og saa ender man opp med aa ikke gjore saa veldig mye, -kanskje...
Uansett, poenget med denne lille digresjonen var bare det at; naar jeg i dag kjorte ned fra Khardung La paa 5602moh paa min Royal Enfield Bullet i straalende sol saa folte jeg ikke for aa be om noe mer fra livets matfat. Jeg var forsynt. Hvis jeg skulle faa vite at jeg skulle ende mine dager i morgen, ville det vaert fullstendig uten anger overfor noe som helst (!). Jeg kunne ha sagt til meg selv, "Jeg brukte livet for hva det var verdt og er fornoyd.".

Jeg ble nok en gang minnet paa at dagen i dag er morgendagen jeg dromte om i gaar. Jeg var virkelig tilstede i mitt eget liv i dag. Jeg var bevisst oyeblikkets verdi. Uforglemmelig! Ubetalelig! Samtidig vet jeg jeg at det er viktig aa ha drommer og maal i livet. Jeg vet det at det vil komme nye maal og drommer til meg som jeg kan/skal forfolge. The show must go on!

Skrevet av Hilmann 09:43 Arkivert i India Kommentarer (2)

MC/INDIA, SNOSTORM OG TOFFE TAK 5360 MOH

27-29/05-2010 Sno, slit, sanddyner, regn, og verdens tredje hoyeste pass paa vei til Pangong TLake

DAG 1:
Kl 07:00 resier vi fra Oriental Hotel med haap om aa naa Pangong Lake for det blir morkt, en reise paa 154 km, - og hvilke 154 km! Fra Indus Valley tar vi til venstre i Karu og begynner aa krabbe oppover mot Chang La, som er et pass paa 5360moh paa sitt hoyeste. Det er Arthur, Rune og meg paa hver vaar sykkel, og som ekstra bagasje har vi Anna fra Sveits som var saa gira paa aa faa sitte paa med motorsykkel i Himalaya at det var vanskelig aa si nei. I siste checkpoint for passet ma vi bekrefte overfor offiserene at vi tror vi vet hva vi holder paa med og at vi maa vaere forberedt paa sno. Vi smiler og bekrefter alt dette, men samtidig vet vi alle at vi ikke er her for aa utfordre livet, saa hvis ting blir haaplost, skal vi snu med ryggen rak. Fjellesidene opp mot mot Chang La er, ikke overraskende, bratte og Enfieldene vaare sliter mer og mer med tynnere luft desto hoyere opp vi kommer. Flere plasser ma Anna gaa av sykkelen for at den skal komme seg frem, i tillegg til at den maa faa hjelp fra Apostlenes hester. Veiene kunne vaert saa til de grader bedre, men slik er det her i hoyden, hvor vaeret er sjefen. Omsider er vi ved selve passet. Det foles som en seier. Vi knipser bilder, klemmer hverandre, men gjor ikke det helt store fysiske kromspringene, for man kan godt merke at det er noe tynnere luft her oppe.

Etter Chang La triller vi nedover mot Pangong og Tangse, akkompagnert av sol, regn, sno og haggel omhverandre. Vi spiser Maggie Nuddels i solsteken en spokelsesby i Pangong-dalen og blir overrasket av en sandstorm i Tangse. Med kjeften full av sand forlater vi Tangse og begynner paa de siste 40 km inn til Pangong Lake. Veiene innover i dette maanelandskapet er utrolig nok meget bra og vi kan holde bra marsjfart. Men, farten maa ned naar man skal forsere saueflokker, (vill?-) hester, jakdyr, sanddyner osv. Aa kjore motorsykkel her er som aa vaere paa maanen, dvs jeg vet ikke hvordan det er paa maanen, men etter aa ha vaert her har jeg i alle fall ikke noe mer behov for aa finne ut hvordan det ser ut paa maanen. Dette er godt nok i massevis. Veien er smal og man har folelsen av aa kjore offroad hele tiden, for der det ikke er vei er det stein, jord og sand i alle fasonger.

Omsider ser vi Pangong Lake i horisonten. En av Asias storste saltvannssjoer og som ligger paa 4267moh om som strekker som over 134 km fra India og inn i Kina. Vi jubler og opplever dagens andre seier. Synet av den azur-blaa/gronne sjoen i dette maanelandskapet tar pusten fra oss. Vi morer oss med aa kjore rundt omkring paa og utenfor vei og vi foler oss som smaa barn som befinner seg paa verdens storste lekeplass. Vi slaar leir og jammen faar vi ikke selskap av han gaerne mannen fra New Zealand som har traakket sykkelen sin helt hit! Vi lager oss pasta med tomatsaus og tunfisk, Arthur lager sin ettehvert velrenomerte kaffe, vi drikker rom og nyter fullmaanen og snovaeret omhverandre.

DAG 2:
Morgenen etter, i like skiftende vaer, lager Anna havregrot med lokat aprikosesyltetoy til oss og vi blir klare for en ny dag ved Pangong Lake. Vi kjorer inn til Spangmik, som er en liten teltleir med noen faa fastboende, og faar oss en kopp te mens vi beundrer menneskene som lever her ute "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu".
Lunsjen faar vi hos noen koselige damer i et telt i vestenden av sjoen for vi sier farvel til Arthur som vil bo en natt til ved sjoen og dyrke ensomheten her ute. Rune, Anna og jeg vil tilbake til Tangse for aa vaere litt naermere passet ved oppstart i morgen. Paa vei til Tangse kan vi selvfolgelig ikke la vaere aa stoppe ved sanddynene som ligger paa 4300moh og leke litt med de:-)

DAG 3
Den tredje morgenen nyter Rune, Anna og jeg solsinnet som kommer inn over fjellene og treffer det lille gjestehuset vaart i Tangse. Riktignok nyter vi ikke frokosten like mye. Den bestaar av chapati og kokte gronnsaker som er ukristelig sterkt krydret. Vi spiser litt for syns skyld. Da vi kommer paa hjul faar vi vite i forste checkpost at passet aapner om en time. Good! Med det varierende vaeret som vi har hatt i Pangong var vi litt engstelige for at skulle bli stengt inne her for en tid.

Da vi begynner paa Chang La har vi fint vaer lenge, men paa et tidspunkt faar vi et tynt snodrev mot oss, det blir grisekaldt og vi maa stoppe for ta paa mer klaer og varme fingrene. I pausen faaar vi igjen selskap av Mattew (syklisten) som er paa vei over passet. Jeg blir imponert over denne mannen, men han vet vel like mye/lite om hva han holder paa med, han som oss... Da vi forlater Mattew kommer vi opp i en hoyde som gjor at gaarsdagens sno har lagt seg i veien, men til gjengjeld faar vi solskinn og klaerne kommer av igjen. Utfordringen som tilfeldighetene serverer oss naa er X antall busser som staar bom fast i snoen opp mot passet. Uten kjetting og med blankslitte dekk tror de at de skal komme opp, - og han offiseren i checkpointet nede i dalen som slapp bussene gjennom skulle jo hatt et kraesj-kurs i kombinasjonen av sno og kjoretoy! Uansett, veien er smal, men ikke smalere enn at vi faar broytet oss vei paa siden av bussene. Anna har hoppet av for lengst. Vi har kommet til en hoyde og kjoreforhold som gjor at Enfieldene har mer en nok med seg selv. Det er tungt arbeid for oss naar vi naermer oss 5000moh. Vi maaker sno, dytter sykler, spinner, velter og blir ore i hodet.

Da vi har kommet forbi alle bussene kommer neste utfordring. Vaeret skifter totalt i lopet av 5 min og vi befinner oss plutselig i en real snostorm. Veien fokkes igjen og vi ser ikke en dritt. Vi har problemer med aa lokalisere veien, og det er ikke noe hyggelig naar vi vet hvor langt ned det er utfor kanten, som ikke har noe autovern el.l. til aa fortelle hvor kanten er. Redningen vaar blir en Catepillar bulldozer som kommer ovenifra. Vi faar varslet om at det er mennesker i snodrevet her og den toffer forbi oss. Men, den maaker oss ogsaa innen bak en snau meter hoy broytekant. Nye krefter mobiliseres og vi faar maaket, dyttet og baert ut syklene. Men, den tiden vi brukte paa det, brukte vaeret paa aa gjore veien nesten ufremkommelig igjen. I tillegg saa fryser clutch og bremse viere i snodrevet (noe som er saerdeles lite heldig naar man har lite motorkraft og er avhengig av aa slure med clutchen for aa faa opp turtallet hver 10-ende meter) og jeg begynner seriost aa haape paa at vi klarer aa komme oss over med hodet hevet.

Omsider naar vi toppen. Her er staar det biler fra andre siden som staar vaerfast. Vi hilses naermest som helter der vi dukker opp fra ingenting paa tohjulingene vaare, med skjegget fullt av sno, hvite Enfielder, hyperventlirende, med mysende blikk, og fast bestemt paa aa bare komme oss ned paa andre siden peiser vi forbi, bare for aa mote all trafikken som er paa vei opp anndre siden. Indere har generellt sett ikke pipling paa hva sno og is er, og synet som moter oss av kjoretoy og mennesker, og deres forfatning, som bare SKAL opp over passet er ikke tragikomisk, men mest tragisk. Men, de tenker vel det samme om oss. Vi jobber oss gjennom sno og is, forbi biler som staar paa kryss og tvers til alle kanter i veien, og stjeler noen usle hoydemeter hvert.10.min. Det begynner aa taere paa kreftene. Naar vi endelig har litt "aapen vei" foran oss og vi faar hvilt beina litt paa fothvileren og trillet litt, kommer vi ikke mange meterne for et av hjulene skjaerer ut til siden fra sporet og en maa mobilisere alle tilgjengelige krefter for ikke aa velte. Med lufta som er merkbart tynnere enn normalt maa jeg hvile hodet paa tanken med jevne mellom rom for aa faa tilbake pusten og faa vekk stjernene foran oynene. Saa triller vi litt til og det samme skjer igjen. Slitsomt!!!

Plutselig, men etter altfor lang ventetid, letter skydekket og vi kan se ned i dalen som leder mot Karu og Leh. "(Blaa) Himmel!" Vi jubler over aa ha klart oss saa langt, og sola jubler med oss. Da vi kommer ned i checkpointet paa Leh-siden av passet tror ikke offiserene der at vi kommer fra Pangong i dag og gjentar opp til flere ganger at vi maa " (...)komme tilbake i morgen. Passet er stengt naa. Umulig aa komme over! Aapner 07:00 i morgen". Til slutt faar vi overbevist dem om at vi faktisk har krysse passet i dag og de blir maallose. Vi naermest kommanderes inn i varmebua deres der vi faar servert Himalaya-te, faar varmet oss og torket litt klaer. Det kom som bestilt.

Veien fra militaer-checkpointet til Karu gaar som en lek i godt vaer og paa gode veier. Vel fremme paa Oriental Hotel i Leh venter ikke annet enn varm dusj og sovn. Vi er utmattet, har hodevondt og glade for aa vaere tilbake i lavlandet paa bare ca 3500moh. Litt av en opplevelse, men haaper at vi slipper aa komme ut for noe lignende igjen!

30-31/05-2010 Rekondisjonering

Etter turen til Pangong Lake er det ikke mye igjen av oss. Det foles som jeg har en real hung-over. De to dagene etter turen brukes til aa rekondisjonere kropp, sjel og sykler. Mat, sovn og apati for oss, og for syklene; nye viere, sveising av ting som har ristet i stykker, motorvask, kjedevask, nye slangeklemmer ol.. Men, alt i alt har syklene klart seg veldig bra og vi er imponert.

Vi cruiser litt rundt i Leh og ser paa Jame Masjid, Leh Palace (Mini Potala) og andre lokale severdigheter, men det er ikke mye initiativ aa spore hos Enfield-entusiastene i disse dagene. Trappa opp til 3.etasje paa hotellet synes aa vaere utfordring nok og krever hvile derefter.

Skrevet av Hilmann 09:30 Arkivert i India Kommentarer (1)

MC/INDIA, THE GREAT HIMALAYAS!!!

[b21/05-2010 Min beste dag[/b]

Dagen starter som "normalt" med aa pakke paa og sjekke ut av hotellet. Folget paa fire Royal Enfields toffer de 4 km ut av Sonamarg til veisperringen for aa klamre oss til haapet om at veien aapner i dag. Etter 4 timers venting ved Roadblock'n kommer den etterlengtede nyheten, veien aapner om to timer. Vi sorger selvfolgelig for aa vaere forst i koen og faar lov til aa stille syklene opp paa andre siden av sperringen for aa vente paa klarsignal. Vi klarer allikevel ikke aa vente med aa komme avgaarde, vi er i full ekstase, saa vi starter syklene paa likt og stikker av:-)

Vi har ikke rullet mange km for vi begynner aa klatre paa Zoji La, og vi ser hvilke naturkrefter som har vaert i sving under regnvaeret. Buldosere, gravemaskiner og horder med menn med hakke og spade jobber saa svetten renner for aa faa veien paa stell, eller bygge ny vei der det trengs. Det er stup-bratt og jordskred har skyldt over veien eller tatt den med seg, smaa innsjoer har etablert seg i veibanen, kampesteiner sperrer, snoskred, is, gjorme osv osv. Vi jobber (!) oss oppover. Bobby og Vera velter, men heldigvis et stykke fra kanten og det gaar bra. Bobby slipper fra det med en ankelvrikk. Der det er mye gjorme sliter vi med aa komme frem. Syklene mister motorkraft i hoyden og det eneste som duger er nok fart og hoyt turtall og da gaar det litt paa lykke og fromme. Men vi har alle stor respekt for det vi holder paa med og vi sorger for aa holde oss paa motsatt side av kanten. Vi er er alle ekstremt lettet et vi har forsert den vaerste stigningen uten velter eller andre former for uhell. Vera er dog ikke ved helt godt mot. Hun syntes hele greia ble i meste laget og har ikke spesielt lyst til aa fortsette paa denne maaten. Bobby, som har kjort her tidligere, kan troste med at det blir bedre fra naa av. Taarene ersattes med nytt haap og iver og vi setter i gang med selve passet. Det er slutt paa gjorma. Naa er det bare vann og sno. Jeg tror ikke jeg tar hardt i naar jeg tipper at broytekantene, eller veien gjennom snoskredene, er 10 meter hoye. For en vei!!! Innimellom kommer vi til disse innsjoene. For aa unngaa stopp midt i dammen gir vi gass og satser paa at det ikke er for store steiner under gjormevannet. Vi blir sokkvaate alle sammen. Etter hvert som jeepene tar oss igjen lar vi dem kjore forst for aa sjekke vanndybden og ta ut et spor for oss. Etter aa ha passert det hoyste punktet paa passet inviterer Arthur paa arabisk kaffe med verdens tak som utsikt. Vi er svette, vaate, kalde, varme, lykkelige, skremt, lettet, har hoy puls og er enige om at dette er noe av det villeste vi har gjort.

Da vi kommer til Kargil-siden av passet moter vi kilometervis med lastebiler som har hopet seg opp over de siste seks dagene. Vi hilses litt som helter i det vi kjorer offroad og slalom mellom lastebilene der utolmodige sjaaforer lager chai i lastebil-hytta og ser med lengsel i blikket paa de forste som har passert fZoji La. Jeg skylder ogsaa aa si at den naturen vi har vaert tilstede i gjennom de siste timene er det villeste og flotteste undertegnede har sett i hele sitt liv.

Veien fra passet til Kargil er ikke spesielt god, men aa kjore motorsykkel i et slikt landskap i ettermiddagssol er reine kjonnsnytelsen. Taggete fjell paa alle kanter, drysset med "melis", stein og fjell i mange farger og et dalfore som skjuler naturskatter bak enhver sving.

Vel fremme i Kargil er det en utslitt gjeng som tar inn paa Hotel Evergreen. Dagen har tatt skikkelig paa fysisk og psykisk, vi er stive i laar/rygg/hofter/armer, men praten gaar jevnt om dagens opplevelser.

For min egen del kan jeg bekrefte at dette har vaert den (nest) beste dagen i mitt liv. Folelsen av aa ha blitt utfordret og mestret paa denne maaten er noe jeg sjelden opplever. Jeg skal aldri gelmme denne dagen og jeg skal kose med med minnene naar jeg sitter og oppsummerer livet mitt. Takk!

22/05-2010 Kasmir-Ladakh. Kargil-Lamayuru.

Kargil er den enst storste byen i Kashmir, men har ikke de helt store sightene aa by paa. Det som allikevel er interessant er aa se hvordan trekkene paa menneskene har gaatt fra indisk-pakistansk "fjellfolk-look", til mennesker med tydelige mongolske trekk. Det skal bare et fjell til. I motsetning til sine brodre og sostre i paa Srinagar-siden av Zoji La er 90 % av befolkningen i Kargil Sjiaer. Bilder av Khomeini og Khamenei pryder butikker og plakater langs veien. Kargil ligger ogsaa tett paa (buffer-) grensen til Pakistan og enkelte av omraadene nord for Kargil ble aapnet for turisme forst i aar. Vi planla aa besoke disse omraadene, men etter noen km paa elendige veier ombestemmer vi oss og gaar for hovedveien allikevel, selv om den ogsaa skal vise seg aa ikke vaere av ypperste kvalitet (!).

Vi smyger oss gjennom trange, gronne og frodige daler, gasser oss igjennom flate maaneliknende landskap, krabber over pass paa over 4000 meters hoyde (Fotu La), drikker chai paa plasser der ingen skulle tru at nokon kunne bu og lever livet til det fulle. Paa topen av Fotu La ser vi dagens destinasjon langt der nede, Lamayuru. Omgitt av graa-orange bratte fjellsider paa alle kanter kjenntegnes Lamayuru spesielt ved sin Gompa (buddistisk kloster) som ligger paa fjelltoppen midt i "gryta".
Vi tar inn paa et hyggelig gjestehus som drives av en familie paa tre som vi deler stue og kjokken med. Fruen i huset er ei alldeles nyyydelig dame med store rosa bollekinn og et smil som sier "Jeg er glad for aa see deg. Jeg vil bety noe for deg. Vaer min gjest og bli lykkelig i mitt hus". Paa hennes tungemaal oppsyummeres all vennligheten i et ord: "Julley". Julley brukes i Ladakh om alt som er godt, alt fra det aa mote et (u-)kjent blikk ("Hei") til aa besrive hvor god maten var, takk, nydelig osv.

Dagen i dag staar ikke vedlig mye tilbake for gaarsdagen. Veiforholdende var noe bedre og krevde derfor ikke mer enn 100%, i motsetning til gaarsdagens 150%. Jeg har i lopet av de siste ukene gjenoppdaget gleden over aa kjore motorsykkel og bruke motorsykkel som transportmiddel. -Unbeatable!

23/05-2010 En dannelsesreise.

Dagen starter med at jeg maa klype meg i armen. Ja, jeg er her, her og naa. Utenfor vinduet titter sola frem over de taggete fjellende og fra Gompaen hores ringing i bjeller og blaasing i de store hornene, hvis funksjon jeg enna har tilgode aa finne ut av. I natt hadde jeg denne frustrerende drommen igjen om at jeg plutselig var tilbake i Norge, uten noen spesiell grunn, og livs-frekvensen/rytmen jeg har etablert gjennom de siste 4 mnd ble brutt, og jeg klarte ikke aa finne tilbake til den. Begynner jeg aa bli bortskjemt?

Det aa reise kan ikke sies aa vaere noe kvantefysikk. Du trenger penger, tid, sosialintelligens, og noe evne til aa vaere nysgjerrig for aa gi reisen innhold du ikke visste om fra for av. Men, jeg kjenner litt paa frykten for aa miste denne rytmen av grunner som ligger utenfor meg selv og det som staar i min makt. Derfor nyter jeg dagene til det fulle. Men, jeg skynder meg ikke med aa nyte. Alt jeg trenger er aa puste. Kjenne etter at jeg er tilstede i mitt eget liv her og naa. Uten noen andre forventninger til meg som person enn det jeg skaper selv, og det som naturlig innebefatter det aa vaere et godt medmenneske overfor de rundt meg. Jeg vet at slik jeg lever livet mitt naa ikke kan vedvare for alltid, MEN, jeg vet ogsaa at reisen jeg gjor naa er en dannelsesreise. Jeg vet at det jeg laerer om meg selv og andre er noe som skal prege meg naar jeg kommer hjem. Jeg akter aa ta med meg noe av den samme folelsen av frihet videre i livet, og i storre grad vaere en reisende i mitt eget liv, ogsaa der hjemme i Norge.

23/05-2010 Lamayuru

"Julley". Ordet kan anes i hele Lamayuru. Selv om vi ikke moter mange mennesker motes vi alltid med dette ordet som sier alt. Rune og jeg bruker dagen paa aa utforske denne gamle bosetningen 130km vest for Leh, som synes aa vaere paa avviklingens rand. Det er ikke mange mennesker aa se og et betydelig antall hus/bosetninger er fraflyttet. Det er vel storbyens lofter om penger og velstand som driver den yngre generasjon vekk fra denne avsidesliggende "gropa" i Himalaya. -Selv om enkelte kilder i landsbyen hevder at den er i vekst, noe jeg har litt vanskelig for aa tro. Kaldt er det her ogsaa. Deler av dagen i dag her vi tilbragt under aapen sol, men paa vinterstid dropper temperaturen lett ned til 20-25 minus og og "...life becomes hard". Da tenker kanskje noen at, vi har da 20-25 minus, ja til og med lavere enn det ogsaa, her hjemme i Norge!?! Jeg minner da om at i dette omraadet er det orken. Man kan ikke gjore som Vazelina Bilopphoggers; "Fyre med ved", for her er ikke ved i mils omkrets. Her fyrer man og varmer husene, som er laget av graastein eller hjemme-mekka murstein og gjorme, med mokk. Prov det hjemme i Norge...

Mest imponerende av alle ting i Lamayuru er nok Gompaen som troner paa en hoyde midt i landsbyen, etablert rundt aar 1000. Klosterhoyden lever opp til alle bilder jeg har sett for jeg dro hjemmefra, men det som uteblir er munkene. For et aarhundre siden huset gompaen 400 munker, mens i dag er det bare noen faa tilbake. Stedet har en spesiell atmosfaere som inviterer til ro og ettertanke. Men, veggmaleriene er utrolig dramtiske og tidvis meget groteske. Mennesker kokes levende i kjeler og parteres med sag, gjerne fra skrittet og oppover! -Maa finne ut hva meningen med all denne volden er. Maa i hele tatt finne ut litt mer om hva Buddisme er jeg.

Vi avslutter en litt kald dag med en nydelig hjemmelaget middag hos famlien Tsering og paa Tharpaling Guesthouse

24/05-2010 Nok en dag utenom det vanlige. LEH!

Vi starter tidlig fra Tharpaling Guesthouse for aa ta oss god tid paa reisen til hovedstaden i Ladakh, Leh. Vi bruker litt av morgenstunden paa aa filosofere over hvorfor sykkelen til Arthur ikke starter, men etter litt proving og feiling finner vi ut at batteriet hans er gaaent. Alt vi ber om er at den maa gaa til Leh hvor det er mulig aa faa kjopt nytt batteri. Arthur hadde egentlig tenkt aa besoke Zanskar Valley paa egenhaand, men pga stengte veier ble ikke det aktuelt, noe som var like greit med tanke paa den forfatning sykkelens hans er i for oyeblikket. I tillegg til batteriet trenger han et nytt fordekk og han er ikke lenger bremser foran pga utslitte bremseklosser.

Anyway, vi har nok en dag paa veien i en natur som overgaar alt annet jeg har sett/opplevd, og siden vi ikke skal rekke noe som helst tar vi oss god tid, stopper for aa ta bilder, drikke chai, lage kaffe, eller bare for aa banne litt og/eller juble over hvor bra vi har det. Naturen varierer mellom trange dalforer som, plutselig rundt en sving aapner seg til aa bli en vannvittig bred u-dal. Vi spiser lunsj (Maggie nuddels of course) i frodige Alchi og tar en titt paa en av de best bevarte gompaene i Ladakh som i sin tid unslapp det vaerste muslimske herjingene i omraadet.

I Nimu stikker jeg og Arthur fra resten av folget og tar Enfieldene vaare offroad til en slags klippe hvor vi har en fantasisk panorama utsikt. Arthur lager arabisk kaffe til oss og vi konkluderer nok en gang med at Life's Good. Hvem skulle tro at jorda kunne by paa slikt landskap og slik en utsikt?
Etter Nimu og kaffe, rundt et par svinger og over en aasskam ser vi for forste gang Indus Valley og Leh i horissonten. Veiene ned mot Leh er gode, snor-rette og inviterer til hoy fart, men her er det snakk om aa beherske seg. Marktrykket till forehjulet med all bagasjen bakpaa er ikke mye aa skrive hjem om og med en rammestabilitet som en meitemark maa farten holdes nede. Men, som vanlig en dette helt greit for omgivelsene kan man ikke haste forbi uten aa nyte. Med sola i ryggen cruiser vi i femte gir ned i den gronne oasen som rammes inn av den karakteristiske Himalaya-horisonten paa alle kanter. Det eneste som ved forste oyekast virker malplassert her er alle militaercampene. Paa rekke og rad lager de en kilometervis lang espalje frem mot Leh. En liten tanke gaar til de menig-menn som kommer fra sor-india og opp i dette fjellode for aa tjene sitt land. Da snakker vi om kontraster.

I Leh hamrer vi nedpaa mat for vi sjekker inn paa Oriental Hotel som kan by paa baade varmt vann, elektrisk stabilitet og rom med en fantistisk utsikt tvers over oasen og mot de hvitkledde fjellene paa motsatt side. Vi faar oss en velfortjent varm dusj som kommer som bestilt. Vi har ikke hatt en varm dusj siden Udampur i Jammu for 15 dager siden. Men, klaerne vaare er like mokkete, eller det vil si fulle av stov, saa lykken over aa vaere rein blir noe kortvarig, men lykken over aa faa varmen gjennom en dusj er ubetalelig. Rune og jeg tar hverandre i haanda; "Vel blaast, saa langt."

25/05-2010 Rolig dag i Leh

Gardinene trekkes for og The Great Himalaya onsker meg velkommen til min forste dag i Leh. I dag skal beina faa lov til aa ta meg rundt og jeg har en fin walkabout i morgenstunden i det nod-ostlig hjornet av Leh som kalles for Ghangspa og som bestaar av en masse terasse-hager adskilt med steinmurer. Alt synes saa stille, rolig og idyllisk her. Det er ingen som stresser med noen ting. I motsetning til ellers i India faar man i stor grad gaa i fred her. Det eneste som moter deg, med mindre man selv tar initiativ til noe mer er, brede, glade oppriktige smil som sier "Julley". Dagen i dag er ikke dagen for de store utskeielsene saa det blir med rolig byvandring, internett besok, melding hjem om at alt er bra og titting rundt omkring. Jeg moter igjen Anna fra husbaaten i Srinagar og ikke mange timene etter er vi samlet igjen, nesten hele gjengen fra Srinagar + Arthur, Mattew (fra New Zealand som vi motte over Fotu La passet) og noen amerikanere. Vi koser oss i ettermiddagssola med Kingfisher ol og pizza. Deilig aa endelig faa litt "vestlig" mat i magen igjen etter mange dager med ris og dal.

26/05-2010 Indus Valley

Etter en rolig dag i gaar begynner vi aa bli "kampklare" igjen og vi tar kontakt med et reisebyraa som kan skaffe oss de nodvendige offisielle tillatelser for aa dra inn aa besoke Pandgong Lake. Det tar en dag aa fremskaffe disse og vi bruker ventetiden paa aa cruise rundt i Indus Valley og besoke Gompaene som ligger der. Vi besoker Shey, Tikse, Matho og Hemis gompa. Jeg finner det vanskeligere og vanskeligere aa sette ord paa reisen her i Ladakh. Alt er enten i en saa mye storre skala eller mindre skala at det er nesten hovmodig aa begi seg utpaa aa gjengi dette i tekstform. Jeg haaper jeg kan faa vist dere som folger med paa bloggen noen bilder naar jeg kommer hjem. Tror det vil fungere like godt, om ikke bedre enn tekst. Uansett saa kan jeg meddele at solnedgang i Indus Valley, sett fra Shey Gompa er helt raatt! Sukk og stonn...
]21/05-2010 Min beste dag[/b]

Dagen starter som "normalt" med aa pakke paa og sjekke ut av hotellet. Folget paa fire Royal Enfields toffer de 4 km ut av Sonamarg til veisperringen for aa klamre oss til haapet om at veien aapner i dag. Etter 4 timers venting ved Roadblock'n kommer den etterlengtede nyheten, veien aapner om to timer. Vi sorger selvfolgelig for aa vaere forst i koen og faar lov til aa stille syklene opp paa andre siden av sperringen for aa vente paa klarsignal. Vi klarer allikevel ikke aa vente med aa komme avgaarde, vi er i full ekstase, saa vi starter syklene paa likt og stikker av:-)

Vi har ikke rullet mange km for vi begynner aa klatre paa Zoji La, og vi ser hvilke naturkrefter som har vaert i sving under regnvaeret. Buldosere, gravemaskiner og horder med menn med hakke og spade jobber saa svetten renner for aa faa veien paa stell, eller bygge ny vei der det trengs. Det er stup-bratt og jordskred har skyldt over veien eller tatt den med seg, smaa innsjoer har etablert seg i veibanen, kampesteiner sperrer, snoskred, is, gjorme osv osv. Vi jobber (!) oss oppover. Bobby og Vera velter, men heldigvis et stykke fra kanten og det gaar bra. Bobby slipper fra det med en ankelvrikk. Der det er mye gjorme sliter vi med aa komme frem. Syklene mister motorkraft i hoyden og det eneste som duger er nok fart og hoyt turtall og da gaar det litt paa lykke og fromme. Men vi har alle stor respekt for det vi holder paa med og vi sorger for aa holde oss paa motsatt side av kanten. Vi er er alle ekstremt lettet et vi har forsert den vaerste stigningen uten velter eller andre former for uhell. Vera er dog ikke ved helt godt mot. Hun syntes hele greia ble i meste laget og har ikke spesielt lyst til aa fortsette paa denne maaten. Bobby, som har kjort her tidligere, kan troste med at det blir bedre fra naa av. Taarene ersattes med nytt haap og iver og vi setter i gang med selve passet. Det er slutt paa gjorma. Naa er det bare vann og sno. Jeg tror ikke jeg tar hardt i naar jeg tipper at broytekantene, eller veien gjennom snoskredene, er 10 meter hoye. For en vei!!! Innimellom kommer vi til disse innsjoene. For aa unngaa stopp midt i dammen gir vi gass og satser paa at det ikke er for store steiner under gjormevannet. Vi blir sokkvaate alle sammen. Etter hvert som jeepene tar oss igjen lar vi dem kjore forst for aa sjekke vanndybden og ta ut et spor for oss. Etter aa ha passert det hoyste punktet paa passet inviterer Arthur paa arabisk kaffe med verdens tak som utsikt. Vi er svette, vaate, kalde, varme, lykkelige, skremt, lettet, har hoy puls og er enige om at dette er noe av det villeste vi har gjort.

Da vi kommer til Kargil-siden av passet moter vi kilometervis med lastebiler som har hopet seg opp over de siste seks dagene. Vi hilses litt som helter i det vi kjorer offroad og slalom mellom lastebilene der utolmodige sjaaforer lager chai i lastebil-hytta og ser med lengsel i blikket paa de forste som har passert fZoji La. Jeg skylder ogsaa aa si at den naturen vi har vaert tilstede i gjennom de siste timene er det villeste og flotteste undertegnede har sett i hele sitt liv.

Veien fra passet til Kargil er ikke spesielt god, men aa kjore motorsykkel i et slikt landskap i ettermiddagssol er reine kjonnsnytelsen. Taggete fjell paa alle kanter, drysset med "melis", stein og fjell i mange farger og et dalfore som skjuler naturskatter bak enhver sving.

Vel fremme i Kargil er det en utslitt gjeng som tar inn paa Hotel Evergreen. Dagen har tatt skikkelig paa fysisk og psykisk, vi er stive i laar/rygg/hofter/armer, men praten gaar jevnt om dagens opplevelser.

For min egen del kan jeg bekrefte at dette har vaert den (nest) beste dagen i mitt liv. Folelsen av aa ha blitt utfordret og mestret paa denne maaten er noe jeg sjelden opplever. Jeg skal aldri gelmme denne dagen og jeg skal kose med med minnene naar jeg sitter og oppsummerer livet mitt. Takk!

22/05-2010 Kasmir-Ladakh. Kargil-Lamayuru.

Kargil er den enst storste byen i Kashmir, men har ikke de helt store sightene aa by paa. Det som allikevel er interessant er aa se hvordan trekkene paa menneskene har gaatt fra indisk-pakistansk "fjellfolk-look", til mennesker med tydelige mongolske trekk. Det skal bare et fjell til. I motsetning til sine brodre og sostre i paa Srinagar-siden av Zoji La er 90 % av befolkningen i Kargil Sjiaer. Bilder av Khomeini og Khamenei pryder butikker og plakater langs veien. Kargil ligger ogsaa tett paa (buffer-) grensen til Pakistan og enkelte av omraadene nord for Kargil ble aapnet for turisme forst i aar. Vi planla aa besoke disse omraadene, men etter noen km paa elendige veier ombestemmer vi oss og gaar for hovedveien allikevel, selv om den ogsaa skal vise seg aa ikke vaere av ypperste kvalitet (!).

Vi smyger oss gjennom trange, gronne og frodige daler, gasser oss igjennom flate maaneliknende landskap, krabber over pass paa over 4000 meters hoyde (Fotu La), drikker chai paa plasser der ingen skulle tru at nokon kunne bu og lever livet til det fulle. Paa topen av Fotu La ser vi dagens destinasjon langt der nede, Lamayuru. Omgitt av graa-orange bratte fjellsider paa alle kanter kjenntegnes Lamayuru spesielt ved sin Gompa (buddistisk kloster) som ligger paa fjelltoppen midt i "gryta".
Vi tar inn paa et hyggelig gjestehus som drives av en familie paa tre som vi deler stue og kjokken med. Fruen i huset er ei alldeles nyyydelig dame med store rosa bollekinn og et smil som sier "Jeg er glad for aa see deg. Jeg vil bety noe for deg. Vaer min gjest og bli lykkelig i mitt hus". Paa hennes tungemaal oppsyummeres all vennligheten i et ord: "Julley". Julley brukes i Ladakh om alt som er godt, alt fra det aa mote et (u-)kjent blikk ("Hei") til aa besrive hvor god maten var, takk, nydelig osv.

Dagen i dag staar ikke vedlig mye tilbake for gaarsdagen. Veiforholdende var noe bedre og krevde derfor ikke mer enn 100%, i motsetning til gaarsdagens 150%. Jeg har i lopet av de siste ukene gjenoppdaget gleden over aa kjore motorsykkel og bruke motorsykkel som transportmiddel. -Unbeatable!

23/05-2010 En dannelsesreise.

Dagen starter med at jeg maa klype meg i armen. Ja, jeg er her, her og naa. Utenfor vinduet titter sola frem over de taggete fjellende og fra Gompaen hores ringing i bjeller og blaasing i de store hornene, hvis funksjon jeg enna har tilgode aa finne ut av. I natt hadde jeg denne frustrerende drommen igjen om at jeg plutselig var tilbake i Norge, uten noen spesiell grunn, og livs-frekvensen/rytmen jeg har etablert gjennom de siste 4 mnd ble brutt, og jeg klarte ikke aa finne tilbake til den. Begynner jeg aa bli bortskjemt?

Det aa reise kan ikke sies aa vaere noe kvantefysikk. Du trenger penger, tid, sosialintelligens, og noe evne til aa vaere nysgjerrig for aa gi reisen innhold du ikke visste om fra for av. Men, jeg kjenner litt paa frykten for aa miste denne rytmen av grunner som ligger utenfor meg selv og det som staar i min makt. Derfor nyter jeg dagene til det fulle. Men, jeg skynder meg ikke med aa nyte. Alt jeg trenger er aa puste. Kjenne etter at jeg er tilstede i mitt eget liv her og naa. Uten noen andre forventninger til meg som person enn det jeg skaper selv, og det som naturlig innebefatter det aa vaere et godt medmenneske overfor de rundt meg. Jeg vet at slik jeg lever livet mitt naa ikke kan vedvare for alltid, MEN, jeg vet ogsaa at reisen jeg gjor naa er en dannelsesreise. Jeg vet at det jeg laerer om meg selv og andre er noe som skal prege meg naar jeg kommer hjem. Jeg akter aa ta med meg noe av den samme folelsen av frihet videre i livet, og i storre grad vaere en reisende i mitt eget liv, ogsaa der hjemme i Norge.

23/05-2010 Lamayuru

"Julley". Ordet kan anes i hele Lamayuru. Selv om vi ikke moter mange mennesker motes vi alltid med dette ordet som sier alt. Rune og jeg bruker dagen paa aa utforske denne gamle bosetningen 130km vest for Leh, som synes aa vaere paa avviklingens rand. Det er ikke mange mennesker aa se og et betydelig antall hus/bosetninger er fraflyttet. Det er vel storbyens lofter om penger og velstand som driver den yngre generasjon vekk fra denne avsidesliggende "gropa" i Himalaya. -Selv om enkelte kilder i landsbyen hevder at den er i vekst, noe jeg har litt vanskelig for aa tro. Kaldt er det her ogsaa. Deler av dagen i dag her vi tilbragt under aapen sol, men paa vinterstid dropper temperaturen lett ned til 20-25 minus og og "...life becomes hard". Da tenker kanskje noen at, vi har da 20-25 minus, ja til og med lavere enn det ogsaa, her hjemme i Norge!?! Jeg minner da om at i dette omraadet er det orken. Man kan ikke gjore som Vazelina Bilopphoggers; "Fyre med ved", for her er ikke ved i mils omkrets. Her fyrer man og varmer husene, som er laget av graastein eller hjemme-mekka murstein og gjorme, med mokk. Prov det hjemme i Norge...

Mest imponerende av alle ting i Lamayuru er nok Gompaen som troner paa en hoyde midt i landsbyen, etablert rundt aar 1000. Klosterhoyden lever opp til alle bilder jeg har sett for jeg dro hjemmefra, men det som uteblir er munkene. For et aarhundre siden huset gompaen 400 munker, mens i dag er det bare noen faa tilbake. Stedet har en spesiell atmosfaere som inviterer til ro og ettertanke. Men, veggmaleriene er utrolig dramtiske og tidvis meget groteske. Mennesker kokes levende i kjeler og parteres med sag, gjerne fra skrittet og oppover! -Maa finne ut hva meningen med all denne volden er. Maa i hele tatt finne ut litt mer om hva Buddisme er jeg.

Vi avslutter en litt kald dag med en nydelig hjemmelaget middag hos famlien Tsering og paa Tharpaling Guesthouse

24/05-2010 Nok en dag utenom det vanlige. LEH!

Vi starter tidlig fra Tharpaling Guesthouse for aa ta oss god tid paa reisen til hovedstaden i Ladakh, Leh. Vi bruker litt av morgenstunden paa aa filosofere over hvorfor sykkelen til Arthur ikke starter, men etter litt proving og feiling finner vi ut at batteriet hans er gaaent. Alt vi ber om er at den maa gaa til Leh hvor det er mulig aa faa kjopt nytt batteri. Arthur hadde egentlig tenkt aa besoke Zanskar Valley paa egenhaand, men pga stengte veier ble ikke det aktuelt, noe som var like greit med tanke paa den forfatning sykkelens hans er i for oyeblikket. I tillegg til batteriet trenger han et nytt fordekk og han er ikke lenger bremser foran pga utslitte bremseklosser.

Anyway, vi har nok en dag paa veien i en natur som overgaar alt annet jeg har sett/opplevd, og siden vi ikke skal rekke noe som helst tar vi oss god tid, stopper for aa ta bilder, drikke chai, lage kaffe, eller bare for aa banne litt og/eller juble over hvor bra vi har det. Naturen varierer mellom trange dalforer som, plutselig rundt en sving aapner seg til aa bli en vannvittig bred u-dal. Vi spiser lunsj (Maggie nuddels of course) i frodige Alchi og tar en titt paa en av de best bevarte gompaene i Ladakh som i sin tid unslapp det vaerste muslimske herjingene i omraadet.

I Nimu stikker jeg og Arthur fra resten av folget og tar Enfieldene vaare offroad til en slags klippe hvor vi har en fantasisk panorama utsikt. Arthur lager arabisk kaffe til oss og vi konkluderer nok en gang med at Life's Good. Hvem skulle tro at jorda kunne by paa slikt landskap og slik en utsikt?
Etter Nimu og kaffe, rundt et par svinger og over en aasskam ser vi for forste gang Indus Valley og Leh i horissonten. Veiene ned mot Leh er gode, snor-rette og inviterer til hoy fart, men her er det snakk om aa beherske seg. Marktrykket till forehjulet med all bagasjen bakpaa er ikke mye aa skrive hjem om og med en rammestabilitet som en meitemark maa farten holdes nede. Men, som vanlig en dette helt greit for omgivelsene kan man ikke haste forbi uten aa nyte. Med sola i ryggen cruiser vi i femte gir ned i den gronne oasen som rammes inn av den karakteristiske Himalaya-horisonten paa alle kanter. Det eneste som ved forste oyekast virker malplassert her er alle militaercampene. Paa rekke og rad lager de en kilometervis lang espalje frem mot Leh. En liten tanke gaar til de menig-menn som kommer fra sor-india og opp i dette fjellode for aa tjene sitt land. Da snakker vi om kontraster.

I Leh hamrer vi nedpaa mat for vi sjekker inn paa Oriental Hotel som kan by paa baade varmt vann, elektrisk stabilitet og rom med en fantistisk utsikt tvers over oasen og mot de hvitkledde fjellene paa motsatt side. Vi faar oss en velfortjent varm dusj som kommer som bestilt. Vi har ikke hatt en varm dusj siden Udampur i Jammu for 15 dager siden. Men, klaerne vaare er like mokkete, eller det vil si fulle av stov, saa lykken over aa vaere rein blir noe kortvarig, men lykken over aa faa varmen gjennom en dusj er ubetalelig. Rune og jeg tar hverandre i haanda; "Vel blaast, saa langt."

25/05-2010 Rolig dag i Leh

Gardinene trekkes for og The Great Himalaya onsker meg velkommen til min forste dag i Leh. I dag skal beina faa lov til aa ta meg rundt og jeg har en fin walkabout i morgenstunden i det nod-ostlig hjornet av Leh som kalles for Ghangspa og som bestaar av en masse terasse-hager adskilt med steinmurer. Alt synes saa stille, rolig og idyllisk her. Det er ingen som stresser med noen ting. I motsetning til ellers i India faar man i stor grad gaa i fred her. Det eneste som moter deg, med mindre man selv tar initiativ til noe mer er, brede, glade oppriktige smil som sier "Julley". Dagen i dag er ikke dagen for de store utskeielsene saa det blir med rolig byvandring, internett besok, melding hjem om at alt er bra og titting rundt omkring. Jeg moter igjen Anna fra husbaaten i Srinagar og ikke mange timene etter er vi samlet igjen, nesten hele gjengen fra Srinagar + Arthur, Mattew (fra New Zealand som vi motte over Fotu La passet) og noen amerikanere. Vi koser oss i ettermiddagssola med Kingfisher ol og pizza. Deilig aa endelig faa litt "vestlig" mat i magen igjen etter mange dager med ris og dal.

26/05-2010 Indus Valley

Etter en rolig dag i gaar begynner vi aa bli "kampklare" igjen og vi tar kontakt med et reisebyraa som kan skaffe oss de nodvendige offisielle tillatelser for aa dra inn aa besoke Pandgong Lake. Det tar en dag aa fremskaffe disse og vi bruker ventetiden paa aa cruise rundt i Indus Valley og besoke Gompaene som ligger der. Vi besoker Shey, Tikse, Matho og Hemis gompa. Jeg finner det vanskeligere og vanskeligere aa sette ord paa reisen her i Ladakh. Alt er enten i en saa mye storre skala eller mindre skala at det er nesten hovmodig aa begi seg utpaa aa gjengi dette i tekstform. Jeg haaper jeg kan faa vist dere som folger med paa bloggen noen bilder naar jeg kommer hjem. Tror det vil fungere like godt, om ikke bedre enn tekst. Uansett saa kan jeg meddele at solnedgang i Indus Valley, sett fra Shey Gompa er helt raatt! Sukk og stonn...

Skrevet av Hilmann 09:26 Arkivert i India Kommentarer (0)

(Innlegg 1 - 5 av 21) Side [1] 2 3 4 5 » Neste