Reiseblogg fra Travellerspoint

Syria

SYRIA, ALEPPO 2, Hjemme hos Salah ad-Din

07/04-2010 (Aleppo) LATAKIA,

Sondagsturen i dag gaar til borgen til Salah ad-Din ved kystbyen Latakia. Det skulle ta meg 3 1/2 time i buss hver vei, men det var et verdt! Snakker om et plass med historisk sus, og flott natur. Borgen ble opprinnelig bygget at korsfarere fra Europa, men Salah ad-Din klarte aa ta den. Ganske utrolig, for dette synes aa ha vaert meget vel gjennomtenkt fortifikasjonsarbeid. Men, med nok folk og katapulter, smart taktikk og litt flaks var det mulig for den arabiske haerlederen aa knekke viljen til de vantro.

Selv om det var 7 timer paa buss denne dagen, og med arabiske drama paa buss-tv'n med elendig billedkvalitet og ALTFOR hoy lyd, blir turen alle tiders naar man blir paaspandert te/kaffe og sotsaker av snakksalige ungdommer som er ute etter aa faa praktisert sine engelskkunnskaper. En kar kommer bort til meg og spor hvor jeg kommer fra. Jeg sier Norge, -han sier Dommi Borgaer (...??) Aaahh... Dimmu Borgir. Barash er black metal fan. Han har lest seg opp paa Norge, norrone guder, det nordiske klimaet osv, og spor om det han har lest virkelig er sant. Jeg kan bekrefte mye av det, og han blir maalos! Metalmiljoet i Syria har det vanskelig. Barash har vaert i fengsel 5 ganger paa grunn av sin elskov for denne typen musikk og forsok paa aa starte platebutikker hvor han kan tilby musikken til et bredt publikum.
 

08/04-2010 ALEPPO, Togtrobbel

Rotedag. 08:00; Togstasjonen for aa booke billett til Iran; "Kom tilbake kl 10:00". Kl 10:00; "Kom tilbake kl 12:00". Kl 12:00; "Toget til Iran er kansellert, prov igjen neste uke". Visumet mitt gaar ut i morgen og jeg haster til Immigration Office for utvidelse av visumet, noe som viser seg aa vaere unodvendig. Folka paa flyplassen har gitt meg 1 mnd og ikke 14 dager som er normalt. Saa er det frem og tilbake mellom reisebyraaer for aa finne fly til Iran. Det billigste som er aa oppdrive er med Air Arabia fra Aleppo, via UAE, til Shiraz for 2000 NOK. Jeg tar'n!
Jeg faar en hyggelig kveldsstund sammen med min "Brother in Syria", Firas, som spanderer middag paa meg. Han elsker meg og lover med haanden paa hjertet at naar han faar en sonn en dag saa skal han hete Hans. Han synes synd paa meg siden jeg hverken har kone eller sosken, og vil derfor be for meg hver eneste dag. "I will pray for you to have family every day. Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah! I will cry when you leave Syria. I am your brother in Syria! See you later in Syria. INSH ALLAH!!!". Firas nusser meg farvel paa sin maate, og jeg tenker at han er som aa forholde seg til 4 arabere paa en gang. -Ganske intenst.

09/04-2010 ALEPPO, Walkabout

Walkabout in Aleppo. Te med teppehandleren fra seks dager tilbake. Trasker kilometervis i bazaren og gamlebyen. Skriver dagbok. Rolig dag i en regntung Aleppo. Lader opp til Iran :-)

Skrevet av Hilmann 21:42 Arkivert i Syria Kommentarer (0)

SYRIA/RAQQA, Fire dager hos famillien Jabbal

03/02-2010 RAQQA

Frokosten inntas paa hotel Hadani's takterasse i Aleppo og jeg nyter smaken av syltetoy. Det er regn i vaeret. Etter litt om og men kommer jeg meg til busstasjonen for aa finne transporten som skal ta meg til Raqqa. Og hva skal jeg i Raqqa aa gjore? Det hele begynte paa busstasjonen i Homs der en unggutt, Mohammed paa 20 aar, kommer bort til meg for aa sporre om de vanlige tingene. Selv studerer han engelsk paa universitetet i Homs. Han inviterer meg hjem til sin by og familie i Raqqa. Jeg takker hoflig for tilbudet og sier at det kunne vaert hyggelig. Jeg noterer tlf nummeret hans for aa ha muligheten aapen. I gaar 02/02 slo jeg paa traaden til Mohammed for aa hore om tilbudet fortsatt staar ved lag, og det gjorde det. "Call me when you are in Raqqa."

Turen aapner med at jeg bruker uvanlig mye tid hos politiet for jeg for lov aa sette meg paa en buss mot Raqqa. De skal ha informasjon om mine planer i Raqqa, hvor lenge jeg skal bli, hvem jeg skal besoke, hvem foreldrene mine er osv osv. Til slutt sitter jeg i en microbuss fullastet med arabere som skiller seg litt fra andre jeg har mott til naa. Vi veksler ikke ord, men de er mer vaerbitte i ansiktet, klaerne er simplere, damene har mer smykker, gaar i morkere klaer og har mer gront i oynene. Om dette er tilfeldigheter eller ikke vites ikke. De fleste av dem hopper av bussen i orkenen for vi naar Raqqa. Mon tro hvor de skal? Bygningene gaar gradvis over fra betong til jordhus og det blir tettere mellom de store saueflokkene som gjetes av tilsynelatende apatiske sjeler, med eller uten motorsykkel. Mens sjaaforen tukter microbussen ostover leser jeg om Raqqa i Lonley Planet, som sier at byen ikke har mye aa by paa og hvis en ikke absolutt maa er ikke dette stedet aa tilbringe natten... (?)

Vel fremme slaar jeg ihjel en halvtime sammen med en mobilforhandler over en kopp soet te, for Mohammed dukker opp med det storste smilet om munnen. -Han klarte aa faa utlendingen til sin hjemby! Vi hopper ombord paa en buss jeg knapt kan tro henger sammen og setters kurs mot Mohammeds hjem som ligger utenfor den gamle bymuren. Omraadet vi beveger oss inn i kan nok for et vestlig oye fortone seg som slum selv om husene er en blanding av jordhus og betonghus. Gatene (dirtroads) er fylt med soppel, alt fra plastikkposer som danser i vinden til hundekadavere som ligger musestille. Hele stroket dekkes av en eim av brent soppel og kloakk og fokuset hos folk ligger tungt paa overlevelse. (Dette hores kanskje mer dramatisk ut enn det kanskje er, men det er naa en gang et vestlig oye som ser). Vel fremme hos Mohammed (M) hilser jeg paa moren og sostrene hans, og ting gaar egentlig veldig greit paa den maaten at jeg blir fortalt av M alt jeg skal gjore og paa hvilken maate; naar jeg skal sitte, naar jeg skal spise, hvor langt unna matfatet jeg skal vaere naar jeg spiser, naar jeg skal gjore ditt og datt. Etter hva jeg kan tyde/forstaa prover min nye venn aa etterleve alle de muslimske reglene og normene. M's far er dod og jeg synes ogsaa aa ane et behov for aa fungere som mannen i huset. Den forste tingen jeg virkelig blir irettesatt paa er naar M oppdager at jeg staar og tisser. Inne paa utedassen i bakgaarden moter jeg oynene hans over den lave murveggen som omgir toalettet. Pannen er rynket og oynene ser forskrekket paa meg, og han gir klar melding om at; "Muslim custom is to sit when you are at the toilet, always!". Jeg adlyder umiddelbart ordre.

Til middag spiser vi en nydelig kylling-/lammerett og hele familien og tilkomne pakker seg rundt matfatet. Som gjest faar jeg maten servert paa eget fat. Resten av kvelden tilbringer vi hos en av kompisene til M som ogsaa heter Mohammed :-) Vi (gutta) spiser frukt og popcorn og drikker te for oss selv, mens jentene sitter i naborommet, alltid paa taahev til aa motta nye bestillinger fra gutterommet. Av og til kikker en og annen nabo innom for aa se paa meg. Ryktene om at M og M har en utlending paa besok sprer seg raskt. Naar jeg ikke er paa utsilling gir M grunnleggende leksjoner i Islam, og det paa en sterk, klar og meget overbevisende maate. Tilbake hjemme hos M er sengene redd opp og M rekker en aldri saa liten leksjon til i Islam for vi ser et tv-program paa engelsk om tolkningen av koranen for vi tar kvelden. Phu!

04/02-2010 Raqqa, Byvandring og mer islam-undervisning

Dagen starter med felles frokost, "Fothor", som bestaar av ost fra ku (Jobbne) ost fra sau (Lebbne), oliven, vann fra Eufrat og te selvfolgelig. Mor i huset faar servert sukkerfri te. Hun, som mange andre paa hennes alder lider av diabetes pga det store inntaket av sotsaker og den sukkerrike teen. Vi andre rundt bordet faar sukker med litt te i:-)
Utlendingen skal bruke dagen sin paa omvisning i Raqqa faar jeg vite. For M er Raqqa verdens navle. I denne byen faar man tak i absolutt alt man trenger. Dette vet M med stor sikkerhet. Han har nemlig vaert i baade Deir el-zur og Homs og sett hva som befinner seg utenfor hans egen by. Vi vandrer langs den gamle bymuren som orkensanden gjennom aarene har kledd inn til aa bli en stor lang sandhaug. Vi besoker byens storste moske som er et stykke imponerende persisk kunst. Den er nemlig tegnet og finansiert av Iran. Ingenting skjer paa en puff inne i helligdommen og jeg maa pent pugge vers fra koranen for M gir meg tillatelse til aa entre spesielle rom. Han faar ogsaa avverget meg i siste liten fra aa legge mine "skitne" hender paa et eksemplar av koranen jeg impulsivt faar lyst til aa bla i.

Fra moskeen gaar vi med taktfaste skritt i retning av byens stolthet (etter Government building), The Cultural Center (CS). CS stod ferdig for sju aar tilbake, men minner allerede mer om en forefallen gammel osteuropeisk kloss. Knuste vinduer, soppel, halvferdige losninger i alle retninger og stort sett morklagt. Jeg faar en lang og omfattende omvisning av en av M's venninder, Rasha (24), som er ei meget oppegaaende dame som jeg seinere skal faa gleden av aa treffe igjen. Vi blomstrer fra kontor til kontor og hilser paa uttallige avdelingsledere, drikker kruttkaffe i musikkavdelingen og tar en sigarett i biblioteket sammen med bibliotekaren. Det roykes overalt, hele tiden. Men snart blir det stopp paa roykingen i offentlige bygninger. Syria innforer ny roykelov innen utgangen av mars og det er nok mange arabere som skal faa satt tolmodigheten og lovlydigheten sin paa prove. De aller fleste jeg har pratet med er allikevel positivt innstilt til den nye loven. Damene som serverte meg meg kaffe i musikkavdelingen lurte ivrig paa om det var lov aa gaa uten hijab i landet der jeg kommer fra. De gir meg inntrykket av at de foler seg innestengt i samfunnet de er en del av. De vil vaere moderne, slik som de i vesten.
Som takk for omvisningen faar Rasha Redd Barna pin'en min som jeg har paa veska mi og tilbake faar jeg "Willkam, willkam, I love you!".

Etter besoket i CS gaar turen til M's onkel som driver et slags folkemuseum i Raqqa. De venter oss med en middag av dimensjoner og vi spiser oss mette og vel saa det for M selv staar for omvisningen paa musset. Jeg ber M ta et bilde av meg sammen med hans onkel m/fam. Det er lettere sagt en gjort. Det tar ikke mange sekundene etter at M har faatt kameraet mitt for jeg forstaar at han aldri har holdt noe saant i hendene. Alt er opp ned og feil vei. Med et skjevt smil inne i hodet og med ydmykhet gis det grunnkurs i bruk av den type teknologisk utsyr foer oyblikkene kan foreviges.

Paa vei tilbake til M's hjem skjer det som jeg bare har hort om og betraktet paa avstand. Sjaaforen braastopper bussen midt i gata, tar med bonneteppet sitt bak bussen og blandt soppel og travel trafikk vender han seg mot Mekka; "Allah o'Akbar!". Vel hjemme hos M er det klart for nye timer med undervisning i Islam. Jeg faar desverre ikke veldlig mye ut av det. Hans engelskkunnskaper er, enn saa lenge, noe begrenset og hans Oxford Dictionary og elektroniske oversetter gaar varm i den intense undervisningen. Han skjonner meget vel hva han selv sier, men forstaar lite av det jeg prover aa formidle saa kommunikasjonen blir i stor grad enveis, M til Hans. Jeg klarer aa formidle at vi i kristendommen ser paa Jesus som guds sonn, men da blir jeg strengt irettesatt: " Very wrong, veeeery wrong!! Allah has no son. No son! Allah is creator!" Jeg bruker alle mine diplomatiske egenskaper paa aa fortelle at det er forskjellige sider/synspunkter og oppfatninger om religion, men til ingen nytte. For M er det kun en korrekt vei; "The Muslim way. Allah o'Akbar!" Sostrene til M ymter frempaa om at det kanskje er nok Islam undervisning for i dag, men for M blir det sannsynligvis aldri nok. Sostrene jages paa dor og som svar paa tiltale faar de alle tilgjengelige sko kastet etter seg. "Sorry my friend, let me complete (...)".

Forovrig kan Mohammed melde folgende fakta: Amerikanerne ser paa alle arabere som terrorister, noe alle laerer paa skolen fra de er smaa. Amerikanerne har tatt livet en million mennesker i Iraq og hele to millioner i Palestina. Jeg kommenterer et bilde han har av Gaddafi og den syriske presidenten, og M kan fortelle meg at Gadaffi er en snill og god leder som er elsket av sitt folk og har tilfort verden mye godt. Desverre er verdens nyheter forurenset av amerikanerne. Takk og lov for at Koranen er vitenskapelig bevist av vitenskapsmenn fra hele verden slik at man har noe godt og sikkert aa forholde seg til...

 
05/02-2010 Raqqa, Jaabar Castle og Rasafa

I dag er det klart for ekskursjon til Jaabar Castle. Sjaaforen som vi bestilte dukker aldri opp saa M ringer en av sine naboer som vil ha 120 NOK for aa kjore oss de 12 milene t/r. Godt betalt etter syrisk maalestokk. Vi presser oss oppunder taket paa hans lille pick-up og setter i marsj. Jaabar Castle var en gang ett av mange ledd i den arabiske forsvarslinjen mot perserne og laa den gang ved Eufrat. I dag ligger den ved Sjoen Assad som er en oppdemning av Eufrat fra begynnelsen paa 70 tallet. Assad er 8 mil lang og 7 km bred (iflg arabiske kilder paa stedet). Eufrat er et omfintlig politisk tema. Med sitt utspring i Tyrkia er Syrierne lite tilfreds med at tyrkerne ogsaa har demmet opp Eufrat og dermed begrenser Syrias tilgang paa vann. Paa samme vis er ikke Iraq spesielt glad for Assad. Det som blir igjen til Irak er bare en liten mokkete bekk i forhold til hva som er potensialet i elven.

Mens vi trasker rundt paa Jaabar Castle kommer jeg i kontakt med en meget hoflig og hyggelig mann som baerer det klingende navnet Dr. Jihad. Vi finner raskt tonen og gjensidig respekt, og den velbemidlede tannlegen fra fra Raqqa vil ta meg til Rasafa. Jeg jubler inne i meg. Jeg vet ikke stort om dette gamle bysamfunnet ute i orkenen, men jeg har lest at historikere og arkeologer setter Rasafa som en av "high-lights'ene" i Syria. M og jeg vinker farvel til vaar sjaafor og hopper inn i lasterommet paa Vanen til Dr. Jihad, sammen med en skokk med unger som leker seg meg aa ta baandet ut av gamle kassetter. Dr. J setter av kona si hos sin svigerinne som faar melding om aa lage en kanne te til oss. Siden mannen er borte sitter vi selvfolgelig i bilen og venter. Paa disse kanter entrer maan ikke et hus som mann dersom husets mann ikke er tilstede.

Saa er vi paa hjul. Vi fyller bensin for vi entrer orkenen paa snorrette veier som tilsynelatende forer ut i ingenting. Alt som er aa se er noen oljepumper, strommaster, en beduin paa motorsykkel i ny og ned. Av og til noen hus. Dr. J kommenterer min facinasjon over landskapet vi beveger oss i; "Hans, this is no mans land. Cigarette?". Omsider ser vi konturene av den gamle byen midt ute i dette "No mans land". Vi parkerer bilen, tar med oss maten og teen og entrer gjennom den eldgamle bymuren og moter en forlatt sivilisasjon i lav ettermiddagssol. Vi blir staaende lenge i ro alle tre og bare see og fole. Det er noe magisk ved dette stedet og jeg kjenner paa stikkingen i nesa man faar naar man blir rort av noe. M setter i gang med aa lage mat til oss mens Dr Jihad gjor sin muslimske plikt og faller paa kne i retning Mekka. Jeg kjenner paa at denne opplevelsen gaar inn i rekken av de sjeldne for meg. Vi er helt alene her. Den lave orange orkensola lager en flott skyggemosaikk rundt hovedbygningen (ruinen), og midt inne i dette spillet sitter vi. Den varme sote teen varmer godt i den noe kjolige vinden og vi har gode samtaler sammen. Dr. Jihad antar ut i fra mitt skjegg, vennlighet, og aapne sinn at jeg er muslim. Han overraskes naar jeg sier jeg kommer fra et kristent land, " et land som ser paa alle arabere som terrorister". Han anbefaler meg aa konvertere til Islam, jeg er kvalifisert for det. (...) Med vemod og onske om at tiden maatte staa stille og solen aldri skal gaa ned forlater vi Rasafa.
Ute paa landevien igjen klarer vi aa kjore oss vill i orkenmorket, og bensinmaaleren suges mot venstre. Etter halvannen time kommer vi oss paa rett spor igjen, bilen faar drikke, vi krysser oppdemningen av Eufrat og kommer oss tilbake til Raqqa.

Dr.Jihad er, som de fleste andre Syriere, meget autoritetstro og plutselig staar vi parkert utenfor politistasjonen i Raqqa. "Police here to protect you...". Jeg vet ikke 100% sikkert hvorfor du tar meg hit Dr.J, men jeg velger aa tro at der er med gode hensikter. Tiden inne hos lovens lange arm blir litt mer spennende enn jeg kunne onske meg. Jeg blir kalt rett inn paa politimesterens kontor. Den paafolgende halvannen timen fortoner seg mer som at avhor enn en audiens. Jeg faar inntrykk at de synes det er vel spesielt at en person fra vesten kommer alene til Raqqa i Syria saa M kalles ogsaa inn paa teppet for aa gi sin versjon av hvordan vi mottes den gangen paa busstasjonen i Homs. Jeg sporres ut om alle forhold knyttet til mitt opphold i Syria og maa pent fremskaffe telefonnummere til personer jeg har mott, internettadresser osv. Politmesteren og hans assistenter gransker passet mitt opp og ned og kommer fram til at det mangler en side i det, "En side er revet ut! Hvorfor har du ikke innholdfortegnelse i passet ditt?!? Hva stod skrevet paa siden??" Jeg er ikke komfortabel med situasjonen. Jeg faar overbevist dem om at det er slik originalt. De gir hverken tegn til aa akseptere eller nekte for min paastand.
Politimesterens kontor bestaar av en gedigen kontorpult, svulstige chesterfield-liknende mobler, store bilder av presidenten og en faltskjerm de fleste nordmenn bare kan dromme om. Selv er han utstyrt med kritthvit skjorte, briller med gullinfatning, gullklokke og 2-3 bodyguarder som frekventerer kontoret. Den ene av dem, den storste, sitter hele tiden rett foran meg og folger enhver bevegelse jeg foretar meg, samtidig som han i ny og ned ruller sitt underkjeve-gebiss rundt i munnen uten aa forovrig foretrekke en mine.
Til slutt, etter en times tid finner de meg troverdig og smilene og cigarettene lokkes frem. "Willkam to our country. Willkam! If you ever need ANYTHING in Syria, just call me. Any problems, I will stand up for you!". Jeg bukker dypt og formidler saa holflig jeg bare kan at det var en aere og fornoyelse aa mote selveste politimesteren i Raqqa, "Shokran Kteer! Shokran Kteer!!!" (Tusen takk).

Etter "audiensen" hos politimesteren baerer det rett til klinnikken til Dr Jihad. Klokken er 24:00, men jeg bare MAA se klinikken hans, han kan nesten ikke vente. Dr. J er ekspert paa implantasjoner og viser stolt frem tanntransplantasjoner som han har filmet og som ligger paa cd-rom (!). En ting er i alle fall helt sikkert, og det er at jeg aldri ville tatt en lignende operasjon i stolen til min nye venn. Utstyret fremstaar som forhistorisk og (ifht norsk standard) og hygienen er det saa som saa med. Dr. J onsker saa gjerne aa gi meg en gave, men han vet ikke helt hva han skal gi. Han ransaker hele kontoret sitt og snuser gjennom skuffer og skap, mellom lostenner, sigarettstumper, blodig papir og div medikamenter, og der, der fant han gaven min. Lengst inne i en skuff krafser han frem en 3/4 full parfymeflaske som han hoytidelig overrekker meg.
"Til kona di!"
"Takk o takk! Den lukter nyyydelig!"

Dagen avsluttes hjemme hos Dr. J i hans velmoblerte hjem hvor hans kone har gjort klart et gedigent middagsbord til oss. Vi hygger oss og bestemor har valgt aa vaake i natt for aa se paa utlendingen og sporre ham ut om hans familie. Som takk for dagen overrekkes jeg et bonnekjede av Dr. J's kone. "Bring your family to Syria! Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah!"
 

06/02-2010 Raqqa, Kom tilbake med kone og barn. INSH ALLAH!

Avreisedag. Det som var planlagt aa skulle bli et opphold paa 24 timer ble til 4 dager. Alle dagene jeg har vaert sammen med familien Jabbal har folk strommet til far fjaern og naer for aa la seg avbilde sammen med meg. Sostrene til M inviterer kontinuerlig venninder hjem til seg som tropper opp en etter en, festkledde og nedsminkede. De fleste av dem kommer seg ikke lenger enn til doraapningen hvor de panisk faar stotret frem et "How are you?", for de rommer avgaarde like raskt som de kom. Bare de modigste kommer helt inn i rommet for aa la seg avbilde. Alle som kommer helt inn faar et lynkurs i engelsk av M's sostre og blir fortalt hva de skal si, for de snur seg 90 grader og og gjentar: "Willkam.", "How are you?", " Thank you.", My name is (...)". Jeg tilbakelegger ogsaa en rekke turer frem og tilbak tilbake til telefonen for aa gjenta de samme frasene til mennesker som ringer. -Hurra de har snakket med en person fra et annet land (selv om de fleste av dem etter kort tid legger paa etter litt fnising).

For jeg for lov til aa forlate huset skal jeg motta en rekke gaver. Bonnekjeder, lykkemynter, kulepenner, tannborster etc. Sostrene til M skifter i rekordfart og tar paa seg det sannsynligvis fineste og mest moderne de har, samt berusende mengder parfyme, til farvel-seansen. Ute i gata kommer folk ut av husene for aa vinke et nysgjerrig farvel. M er behjelpelig med aa rydde vei frem til taxien min gjennom ansamlingen av mennesker som har strommet til, slik at jeg kommer meg inn og vi faar dratt avgaarde. Et tog med barn loper det beina kan baere dem etter taxien ut til motorveien. "Gooood byeee!!!"

Taxien kjorer oss til Rasha, M's venninde fra The Cultural Center, og hennes familie. Faren hennes har en viktig posisjon paa dette CS og derfor har han klart aa skaffe familien sin en leilighet paa sju rom midt i Raqqa sentrum, med balkonger og det hele. Mohammed er i ekstase som vanlig. Han er jo egentlig bare en fattiggutt fra drabanten som gjennom mitt vennskap faar muligheten til aa menge seg med de velbemidlede i Raqqa, og til og med hjemme hos en jente da! Tipper at hans sostre maa sitte i skolerett naar han kommer hjem og M med superlativer skal beskrive hvor flott Rasha bor, at de spiser med baade kniv og gaffel og at de sitter ved et bord naar de spiser. M opplever nok like mye som meg paa mange maater. Moren til Rasha disker opp med det storste matbordet jeg har sett til naa paa turen min. Og saa skal jeg innromme at det er litt befriende for en norsk mage aa sitte "normalt" under et maaltid og slippe aa "pakke" maten hver gang man skal ha seg en bit:-) Maten smaker aldeles perfekt! Etter middag faar jeg privilegiet av aa vaere paa tomannshaand med Rasha i noen staalne minutter og jeg spor fritt om bruk av hijab, forholdet mellom menn og kvinner ol. Rasha snakker som en foss. Det er ikke saa lett for meg aa komme i kontakt med kvinner i Syria, saa motet med Rasha blir et lite hoydepunkt til naa paa reisen.
For jeg forlater Rasha's hus skal det overrekkes gaver igjen, bonnekjeder, kulepenner, nokkelringer, armbaand..., og det onskes at jeg skal finne meg en kone, faa barn og ta med henne og barna tilbake til Syria og Raqqa. "Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah!"

Tilbake i Aleppo samme kveld faar jeg en ny venn paa busstasjonen, Firas. Jeg blir invitert til hans familie, "You are my brother in Syria", men jeg takker hoflig nei. Trenger litt tid for meg selv naa. Vi avtaler aa motes seinere. Natten tilbgringes paa hotel Hadani. Med hodet paa puta tenker jeg paa at hvert eneste sekund de siste fire dagene har vaert en opplevelse. - Utenom det vanlige.
 

Skrevet av Hilmann 21:28 Arkivert i Syria Kommentarer (0)

ALEPPO 1

TIRSDAG 02.02.2010

Staar opp sammen med Dissa 06:00 og han dropper meg av paa en caravan-transfer langs motorveien. I folge Dissa skal det gaa en buss mot Aleppo (A) herfra. Jeg spor etter bussen til A, men ingen klarer aa gi meg et fornuftig svar. Da de til slutt finner ut at jeg ikke vil kjope noe av dem, bare komme meg paa en buss, innrommer de at de vet vhor bussen gaar fra og jeg blir vist videre til en annen stasjon. Jeg faar skyss med en VIP-buss :-) til A. Grunnen til at jeg dro til A saa tidlig var for aa booke billetten med toget til Iran, men den skulle vise seg aa ikke vaere mulig. "Mot opp paa mandag og skriv deg paa liste". Paa vei ned til sentrum er det som vanlig ikke mangel paa nysgjerrige folk som vil hjelpe til. Faar nesten ikke gaa i fred. Jeg tar inn paa Hadani Hotel som kan tilby meg et renslig og pent SJOKKROSA rom med delt bad for 70,- NOK inklusive frokost. OK.

Resten av dagne bruker jeg paa aa gjore meg litt kjent i byen. Umiddelbart liker jeg A bedre enn Damascus. Mens D i stor grad ble (gjen-)reist av franskmenn paa tidlig 1900 tallet, baerer A tydelig prag av aa vaere seg selv fra gammelt av. Selv utenfor den som kalles gamlebyen baerer bebyggelsen preg av aaa vaere eldgammel, og med masse sjarm. De er ogsaa mer fremtredende i bybildet, tiggerne, folk (ikke faa) som vil pusse skoene dine og fattige folk som bare henger rundt. Paa en maate synes jeg aa merke at det er en by som ligger inntil Europa hvor mange mennesker har ankommet med et haap om aa komme videre en dag. Kanskje/kanskje ikke...

Jeg trasker rundt i gamlebyen somer herlig slubbete og ender til slutt opp i den delen av gamlebyen hvor haandverkerne jobber paa rekke og rad for harde livet. Plutselig blir jeg vinket inn i ei smie hvor svarte hender med brod i klypa finner veien til skaala med hommos. Litt etter en min hvite haand en del av sirkelen rundt matfatet og jeg bryter brod med i en liten familiebedrift som lager okser og hammere. Utenfor sitter en eller annen religios akademiker og loser verdensproblemer med en gammel pensjonert smed som folger opp tjenesten til etterkommerne.
Etterpaa er det duket for innforing i hvordan bestefar retter ut tre-skaftene, og sonnene reinskjaerer skaftene og sammen med barnebarna smir saa gnistene fyker. Det er paa nytt klart for pause i smia og denne gange er det chai (te) som skal serveres blekansiktetm, som synes hele oppholdet er en enestaaende opplevelse. Te, te og mer te... Jeg takker for oppvartningen og vandrer videre rundt The Citadel som er en enorm borgkonstruksjon paa toppen av en gedigen jordhaug i midten av gamlebyen. Den er stengt naar jeg passerer, men i dag holder det lenge aa se borgen i den orange kveldssola:-)

Paa vei tilbake til hotellet gaar ferden gjennom den velrenomerte bazaren i A. Jeg ser meg om etter noe og spise, og mens jeg staar der og ser litt sporrende ut blir jeg invitert til bords av en tyrkisk teppehandler som er paa handelsreise i Syria, og hans kolleger fra Syria. Jeg blir paaspandert et skikkelig herremaaltid fra en av bazarens beste griller, - bordet dekkes med grillet kylling, lammekebab, hommos og div andre smaaretter. Vi gasser oss skikkelig og fatene fylles paa etterhvert som de spises tomme. Jeg takker for maten, men for jeg faar lov aa gaa skal jeg ha leksjon i tepper i sjappa til araberen.
(...)
Jeg ringer Mohammad, som jeg motte paa busstasjonen i Homs, og spor om tilbudet om aa komme til han fortsatt staar ved lag. Det gjor det. I morgen gaar turen til Raqqa.

Skrevet av Hilmann 09:03 Arkivert i Syria Kommentarer (1)

PALMYRA/HAMA/BANYAS (HOMS)

Befinner meg i Iran, i fantastiske Yazd, og skrur tiden litt tilbake til Syria.

LORDAG 30.01.2010

Dissa har dratt paa arbeid og jeg staar opp og koker te en kopp te for jeg tar avsted til Palmyra (P). P er en oase i orkenen som ble et naturlig stoppested for handelsreisende mellom ost og vest for paafylling av vann og og utveksling av varer. Seinere, en by i det romerske riket, som i mange aar ble styrt av en kvinne (!) Zenobia. Palmyra kan man lese masse om via andre kilder saa ingen flere historiske detaljer i denne omgang. 9/11/2001 har satt sine spor her og byen er i okonomisk frustrasjon. Innpaaslitne taxi sjaaforer vil kjore meg alle steder, jeg innsisterer paa aa gaa selv, og jeg faa lov, saa vidt...
Uansett, jeg bruker dagen paa aa traske rundt blandt 2000 aar gamle ruiner og soyler utforsker gravkammere i perifirien, klatrer i gamle sarkofagtaarn i "Walley of tombs" og storkoser meg, her midt ute i orkenen. Jeg tar den druge turen opp til en arabisk borg som troner over omraadet (bygget forst paa 1700 tallet). Her faar jeg et fantastisk oversiktsbilde over hele P. Du store! Men, her ogsaa, som alle andre steder inniblandt ruinene kryr det av barn som tigger. "Gimme something, gimme present for my little brother", "Please buy", "Me hungry" osv osv. Jeg laerer ogsaa at et esel med en hund ved siden av er noe man ikke skal naerme seg. Jeg tenkte jeg skulle gaa bort aa ta en titt, men bjeffingen/knurringen til bikkja og de spisse tennene var ikke til aa misforstaa. Den holdt vakt! Jeg slapp med skrekken, mens en annen turist var et haarspredd aa faa arabiske bikkjetenner i skinka. Paa vei tilbake fra borgen blirt jeg invitert paa te hos nomader. De er 9 stk i et lite kryp-inn. Det er mor som vinker meg inn. Far ligger med ansiktet inn mot veggen og gjor lite tegn til aa vaere interessert i hva kona drar i hus. Haner syk. Noe lunge-greier. Barna faar hilse paa Gerhard Giraff (min reisevenn). De vil ha ham, men jeg faar formidlet at man ikke kan gi bort venner. De aksepterer, motvillig, og jeg faar mine reisevenn tilbake.
Paa vei tilbake til busstasjonen gaar jeg gjennom det jeg antar er en typisk "moderne" orkenby. Jeg kan se for meg hvordan det kan vaere her naar sandstormene rir langs husveggene og jager alle barna som leker i gata (og prover aa stjele ting fra veska mi, grrrr...) inn i de sandblaaste husene. I gatene brennes soppel paa 'fri mitr" og ingen over 20 aar later til aa vaere interessert i meg, i motsetning til lenger vest i landet. Mens jeg venter paa bussen (dvs en skranglete(!) liten microbuss) som skal ta meg tilbake til Homs moter jeg utrolig nok paa en couch-surfer fra Aleppo som jeg har sendt en request til. Verden er ikke stor. Vi utveksler tlf-nr og jeg onskes velkommen til Aleppo...

SONDAG 31.01.2010

Etter en god natts sovn som har blitt brukt paa aa fortaere den nydelig maten som Dissa lagde til oss kvelden i forveien er det klart for avreise til Hama. Planen er aa bli over natta og "gjore byen". Hama skuffer desverre. Noen fasinerende vannhjul, som skal vaere saa flotte ifolge Lonley Planet redder ikke inntrykket av den kraftig forurensede byen som er uten noen spesiell sjarm eller severdigheter, spor du meg. Mye av byen er visstnok odelagt etter bombing fra myndighetenes side i 1982 for aa slaa ned paa et islamsk oppror. Jeg pynter paa helhetsinntrykket ved aa spanderer en middag paa meg selv paa byens 5 stjerners restaurant, Aspasia. Jeg maa ut med hele 100,- NOK for et herremaaltid, og hvor all service gaar etter boka. I tillegg faar jeg vasket klaer og dusjet (i det som kalles varmt-vann her). Hama er en fin base for ekskursjoner til severdigheter rundt omkring, men ikke noe mer. Fremdeles forkjolet.

MANDAG 01.02.2010

Tidlig paa Hotel Cairo. Morgenkaffe paa microbusstasjonen, servert fra en sirlig utsmykket kaffekanne med det klassiske arabiske designet. Smaken er som den skal vaere, full av kardemomme. Bare saa det er sagt saa er det buss som gjelder som transportmiddel i Syria, type micro/vanlig/VIP, og dette kan de! Utrolig godt og billig(!) busstilbud. Turen i dag gaar forst til en gammel assasiner-borg i Mosuyaf. Byen er nesten hvilken som helst landsby, men borgen er en hoydare. Jeg leker meg med aa utforske borgen og rom som leder til rom, via smale ganger, og saa er det interessant aa tenke paa at det var denne islamske "sekten" som var spesialtrent for aa ta liv paa korte hold (faren til Alexander den Store, Julius Caesar...) som hadde borgen i sin besittelse over en viss tid tid. Fra M gaar turene videre til Banyas og Qala al Marqaba som er en av de storste borgene i Syria, og som sist var i bruk militaert sett paa 20-tallet da syrierne sloss mot franskmennene. Utrolig flott sted med utsikt over uendlig med aaser proppfulle av appelsintraer. Vaeret denne dagen bedrer seg og jeg kan ta av meg stilongsen for forste gang i Syria. Klimaet ved kysten et betydelig varmere.
Tilbake i Homs moter jeg en nysgjerrig gutt paa busstasjonen som lurer paa de vanlige tingene, hvem, hva , hvorfor osv. "Do you want to see my family?" Seinere paa turen skal jeg faa et spesielt opphold hos Mohammed og hans familie. Seinere paa kvelden faar Dissa (Arabisk/persisk: Issa, som betyr Jesus) besok av CS'ere fra Polen, Tyskland og Spania. Den spanske representanten lager tortillas til oss, gamme'rn i huset danser arabisk dans med oss, vi drikker ol og hygger oss vaerre. Som avskjedsgave fra Dissa faar jeg en flaske hjemmelaget olivenolje. Paa gjensyn til deg, Dissa!

Skrevet av Hilmann 08:00 Arkivert i Syria Kommentarer (0)

DAMASCUS/HOMS

Sitter for oyblikket i Alleppo og reisebrevene kommer naturlig nok litt paa etterskudd.

29.01.2010
Tok farvel med Majd i dag tidlig. Vi var begge en smule beveget for vi hadde funnet tonen meget bra sammen. See you later rather than good bye... Majd fikk et lite troll som minne fra Norge og fikk en liten bit med elgepolse, noe han fant meget velsmakende. Da dette skrives sitter jeg i morgensola paa Casyoum, et av fjellende som omkranser Damascus, nyter nypresset kaffe og kjeks, og ikke minst en flott utsikt. Tok en taxi opp hit. Gjorde en avtale paa ca 30 NOK, men da vi kom opp ville han plutselig ha 40 kr! Forklaring var det hadde vaert saa mange oppoverbakker hit. Utrolig hva de faar til. Han faar tieren sin, og en god start paa arbeidsdagen. Det er deilig aa vaere alene.

Naa saa tidlig paa morgenen er det stille for besoksstormen. Lokale selgere pakker ut kaffe/chai/frukt av bilene og de forste kundene, som bestaar av typiske (?) kjernefamilier og kjaerestepar, faar deres morgenkaffe. Utsikten over D. kunne nok vaert bedre. Paa det nivaaet jeg befinner meg ligger smoggen tykk over byen som er i ferd med aa vaakne. En lastebil har faat motorstopp i "bratta", men intense arabiske fraser faar de start paa "gammer'n" som gir sitt rike bidrag til smoggen.

D. er en uoversiktelig by paa mange maater. Paa forhaand hadde jeg av en eller annen grunn sett for meg en by pa "flatmark", men sliker det ikke. Byen bukter segt rundt fjell og aaskammer og er en smule uoversiktelig. Og, som alle andre byer i Syria, har jeg faatt erfare, ligger busstasjoner/togstasjoner IKKE i sentrum, men et godt stykke utenfor, og alle med ulike destinasjoner. - Har blitt en del bomturer:-) Haaper det gaar greit aa finne bussen til HOMS, og til min nye vert Dissa. Fra mitt lille bord kan jeg se universitet, og teateret, og litt lenger ost Four Season Hotel, satt opp av en sjeik fra SA for noen aar siden, som ruver over alle andre bygninger i D og som med sin hvite fasade elegant gaar i ett met smoggen. Enda litt lenger ost The Old City, og Umayyad Moskeen. Formen er paa bedringens vei, og jeg har ikke lenger folelsen av aa svelge piggtraad naar jeg svelger. Derfor kunne jeg hoflig takke ja til tre voksne karer fra Jordan som ville dele utsikten og en sigarett med meg.

Ned fra Casyoum faar jeg haik med to toffe unggutter i en splitter ny bil, som gjorde begge litt stolte over aa ha meg som gjest i den. USB-porten i spilleren bemerkes og de dunkene arabiske rytmenene kommer et hakk hoyere.
Down-town faar jeg hjelp av en av de 22 mill Syriere som onsker aa hjelpe en Nordmann paa tur, med aa koimme meg til rett "garage". Bagasjen gjennom rontgen maskinen og den hjelpsomme mannen henviser meg naturligvis til et VIP-selskap. Saapass bor det vaere for en gjest. Turen til Homs blir litt dyrere enn planlagt, - paa hele 18 NOK (2 timers kjoring) Dagens neste maal er Krak des Chevaliers (KdC).

Etter to timer + sitter jeg i Homs, Syrias tredje storste by, aa venter i en skranglete minibuss som skal ta meg til KdC.
Busstasjonen her er et mylder av disse skrangelete minibussene, og med litt regn i lufta og ca 4 grader i lufta blir hele plassen litt dyster. Det finnes selvfolgelig ingen rutetabell. Bussen gaar naar den er full. Avgangen avhenger mye av hvordan disse storkjeftede smaa-hovdingene av noe sjaaforer er til aa reklamere for sin buss.

Turen til KdC koster hele 5 NOK (50 min kjoring) og paa vei til borgen skjonner jeg godt hvorfor korsfarerne valgte aa bygge fortifikasjonen sin her. For et utsiktspunkt! Minibussen kom nesten ikke opp da den begynte aa spinne paa den litt vaate asfalten. Naar det gjelder borgen saa kan jeg i korte trekk nevne at den er meget vel intakt i dag og var under korsfarertiden en av de mest vanskelige borgene aa ta. Selv Salah ad-Din, som en gang i tiden stod noen aaskammer bortenfor aa klodde seg i skjegget valgte aa ikke prove en gang. Det Hellige Land skulle falle i hendene til de "vantro" for Mammelukkene godt utpaa 1200-tallet, etter en mnds beleiring, klarte aa faa fienden i kne og borgen overgitt. Det var helt utrolig aa vandre rundt i en saa stor borg som er saa intakt og forestille seg hvordan livet inne der var for ca 1000 aar siden. Tankene Gaar til bokene om Arn Magnusson ( og en tankehilsen gaar til Arne og Marthe som ville ha elsket dette stedet).

Men, naar jeg skal dra herfra begynner det uforutsette aa skje. Jeg gaar glipp av minibussen tilbake og begynner aa traske ned gjennom en spartansk (!) landsby. Etter forsporsel om skyss blir jeg hensvist til et skur hvor det sitte en unggutt og knotter paa mobilen sin. Han raakjorer meg ned til hovedveien for 20 kr. Saa var det haiking langs motorveien. Jeg faar plass paa en plysjbefengt buss som viser et blodig arabisk drama paa tv, - men det skal vise seg at jeg er mye mer interessant aa se paa. Uansett saa viser det seg at dette er en buss til D. og plutselig staar jeg der alene paa motorveien igjen, og jammen var det ikke blitt morkt ogsaa. Haiking? For morkt! Ringe? Hvem? Med et par hjortesprang er jeg over veien til noen smaaboder som selger juggel, men ikke en kjeft aa se. Saa finner jeg noen. Tre skrukkete karer som sitter og drikker kaffe og varmer seg rundt en ovn i et plastikkskur. Jeg serverer en muslimsk hilsen og kaster noen haandtegn i retning Homs, og de bet paa, for 10 NOK. Sekken oppaa lasteplanet til en liten pick-up og saa er vi i gang. Siden jeg hadde krysset motorveien og skulle i motsatt retning blir det den berommelige "insh Allah" og vi vrenger ut paa motorveien i motsatt kjoreretning. Moroa varer heldigvis bare noen hundre meter. Paa vei til sentrum var sjaaforen generos og spanderer bunnslammet fra kaffekoppen sin. Jeg tar hoflig i mot og besvarer gesten med aa by paa en sigarett.

Etter mye om og men i Homs blir jeg sluppet av fra en taxi utenfor byen, midt ute i ingenting. Og der kommer Dissa. Phu! Endelig, litt forutsigbarhet. (?). Vi aapner vaart forhold over en kopp te paa bensinstasjonen til kompisen hans rundt en omnifuel. Dissa virker litt slubbete i utgangspunktet, men det skal snart vise seg at hans anbefalinger paa CS-profilen stemmer, til de grader. Huset til Dissa er et flott mobelert hjem og jeg forstaar han er kristen. I husets oppvarmede rom sitter Dissas far. 70+ gammel, tannlos, briller tykke som flaskebunner og ved et vannvittig humor! Det er han som staar for omvisning i huset, han paa arabisk, jeg paa norsk tilbake. Fungerer helt flott! Han spriter opp stemning med noen indianer-hyl og stemning i huset er paa topp med besok fra Norge.
Dissa koker lam i yogurt med ris og syrisk rodvin til. Dissa vil vite alt om Norge, Temperetaur, hvordan vi bygger hus, familien min osv osv. Dissas far vil at jeg skal bli i Syria og forlanger at jeg blir med ham til landsbyen dagen etter slikat han kan finne en jobb og kone til meg. Hva svarer man til slikt? "Man skal aldri si aldri..."?

Litt seinere paa kvelden faar Dissa prove snus. Dette facinerer ham og alt dokumenteres med bilder. Dissa er gartner paa en skole i Homs og privat hiolder han paa med oliven produksjon og lager sin egen olje som han selger.

Oi, det ble mye dette her. Men, det finnes mer...

Skrevet av Hilmann 10:27 Arkivert i Syria Kommentarer (3)

(Innlegg 1 - 5 av 6) Side [1] 2 » Neste