Nepal

06/07-2010 I vakker natur til Pokhara

Vi forlater Kathmandu paa morgenkvisten paa vaare plastikracere, og haaper aa vaere i Pokhara foer det blir morkt. Trafikken ut av Kathmandu er formidabel. Etter aa ha kjort mye i indisk trafikk den siste tiden begynner jeg nok aa bli noe inhabil naar det gjelder aa uttale seg om asiatisk trafikk fra et norsk synspunkt, men jeg tar allikevel sjansen paa aa si at trafikken flyter greit i en av verdens mest forurensede byer. Men, det er saa MYE trafikk her! Spesielt tohjulinger som myldrer som maur i ei tue. Kathmandu fremstaar ogsaa som en langstrakt by. Det tar tid aa komme seg ut. Drabantbyene er lange og all tungtransporten gaar paa de smale veiene, og lager trafikkork paa bakketoppene, sikkert hver dag, og lufta er TYKK av eksos. Da vi omsider er ute av byen starter nedstigningen til et lavere og enda varmere Nepal. Vi er paa Prithvi Highway retning Pokhara. Dette er hovedfartsaaren mellom K og P og av den grunn er vi ikke alene paa veien. Det kan nevnes at det daglig gaar 87 rute busser fra kathmandu i retning Pokhara og i tillegg kommer da taxier, lastebiler, tohjulinger osv.

Vi stopper i Mugling for aa spsie chowmein og momos, men ser lite til de prostituerte som Rough Guiden vaar hevder at er her for langtransportsjaaforene. De vet kanskje litt mer om langtransport enn oss....

Etter mugling tar vi til hoyre og besoker Gorkha Palace (GP), som ligger en 25 km detour fra hovedaksen. GP var en gang i tiden et tilfluktssted for hinduer som romte fra Hindustan da muslimene inntok landet. De blandet seg med lokalbefolknigen og sammen knuste de Kathmandu og slik ble Gorkha setet for de nye royale i Nepal, foer hovedstaden ble flyttet til Kathmandu. Alt dette skjer i det sekstende aarhundre. Gorkha-krigerne skulle visstnok vaere enkle til sinns og dermed gode krigere, og har gitt navnet til det vi i dag kjenner som Gurkaer. Gurkaene har i flere aar fungerte som leiesoldater for briter/indere og skal visstnok ikke kjenne noe frykt. Alt meget kort fortalt, men uansett saa er turen opp til Gorkha Palace en nydelig detour og utsikten fra toppen (1420 moh) er upaaklagelig. Foroevrig saa kan det nevnes at i Nepal er dyreofring til gudene en hoyst levende tradisjon og trappene opp til Gorkha Durbar en kraftig tilsolet med blod, og oppe paa toppen, i den ene bakgaarden rundt en gudeskikkelse, lukter det doedt dyr. Flere andre steder ligger det etterlevninger fra sau og kylling/hons.

Turen fra Gorkha til Pokhara er nydelig. Veiene er gode nok til aa holde jevn fin fart og veien rammes inn av knallgroenne aaser. I bunn av dalfoeret vokser det banantraer og andre jungellignende vekster, og hvor dette ikke finnes er det uttalige rismarker. Tankene mine gaar til Sri Lanka naar jeg ser dette, og Rune forteller at dette like gjerne kunne vaert Thailand. Det kan likne hva det vil, men uansett ser vi asia-klisjeer paa loepende baand med fargerike damer med store hatter som jobber paa risaakrene og menn som jager boffelene sine rundt mens de selv staar paa plogen bak.

Da vi naermer oss Pokhara lager drabanten en kilometervis lang espalje til oss som lukter brent soeppel og det er saa som saa med infrastruktur og orden. Omsider er vi paa Lakeside North i Pokhara, midt i turistgryta, og vi tar inn paa Sanctuary Lodge for 27 NOK for to pr natt. Vi spiser middag paa "stripa" og konkluderer med at dette stedet i stor grad minner om en plass i syden. Alt i en gate og desperate kjoepmenn langsmed. Men, det er off-season i Pokhara og "stripa" er saa godt som folketom.

05/07-2010 World Peace Pagoda

Pokhara er like folketomt i dagslys som det er i morket. Prisene paa mat er ogsaa like "stive". Men vi hamrer nedpaa en frokost for 55 kroner, dele paa to, med god samvittighet foer vi hopper i baat som tar oss ut til Tal Barahi. Oya er oppkalt etter guden Barahi Bhagwati som en gang i tiden oversvoemte byen da innbyggerne ikke valgte aa hjelpe en tigger som saart trengte hjelp. Tiggeren var Barahi i forkledning. Det var dog en dame som hadde stort nok hjerte og hun ble skaanet av Barahi for hun lot byen oversvomme av vann, og dannet innsjoen som i dag heter Phewa Tal.

Fra den lille tempeloeya ror vi videre til den andre siden av sjoeen og klatrer de bratte hoydemeterne opp til World Peace Pagodaen som troner over Pokhara. Paa en god klar dag i vinterhalvaaret ser man hele Annapurna Range fra dette stedet. Naa er det monsoon og vi maa noye oss med aa see tvers over dalen og Phokara by. Godt nok for meg, tenker jeg og skrur tiden tilbake til Ladakh i noen sekunder.

Vi gaar en omvei paa vei hjem og legger turen gjennom bydelene som kalles Damside Phewa Tal er demmet opp) og Lakeside South for vi kommer tilbake til vaar bydel, Lakeside North. Til middag staar Nepals nasjonalrett nr 1, Dal Bhaat, paa menyen. Dal Bhaat bestaar (paa restaurant) av ris, dal, cyrry-gronnskaer, curry-chicken, papadum-brod, pickles, curd og gronnskaer. Husmannskost paa Nepalesisk vis.

Forovrig vil jeg minne om at Pokhara er dritvarmt i juli. 40-42 grader i skyggen og hoey luftfuktighet. Hvis du har tenkt deg til Pokhara; velg vinter'n!

06/07-2010 Hulesafari

Etter en sein start paa dagen starter vi de svarte plastikkhestene vaare og drar til Davis Falls i soerenden av Phewa Tal. Dette er en foss som er oppkalt etter en sveitsisk dame, Mrs Davis, som mistet livet her i 1961 da hun badet her sammen med sin kjaere og vannmassene tok henne med seg ned i grottene under vannfallene som foelge av flodbolge fra Phewa Tal. Lokale vil ha det til at det var gudene som tok henne med seg, mens undertegnede har liten tro paa en flodboelge fra sjoen, og mener derfor dette er en dekkhistorie for aa bli av med sin fru. Hvem vet? Spesielt imponerende er i alle fall ikke vannfallene selv om plassen i seg selv er en fin plass aa tilbringe noen late formiddagsminutter.

Vi krysser veien og gaar ned i Tashiling Cave som gir innsyn til Davis Falls fra en grotte som ogsaa fungerer som et Shiva Tempel. Artig sight, men heller ikke dette noen hoeydare. Men, vi har tenkt aa gi grottene i Pokhara flere sjanser og kjoerer igjennom "hverdagsdelen" av Pokhara som ikke gir oss noen grunn til aa stoppe for vi er fremme ved maalet i nordenden av byen, Mahendra Cave. En grotte som er alt annen interessant. Nepaleserne og tilreisende indere digger det, men vi trekker paa skuldrene. Det som er artig med omraadet i tilknytning til grotten er at det er et utendoers discotek som trekker mennesker i alle aldre som danser og har det forferdelig morro sammen midt paa dagen, og uten en draape alkohol. Fett! Og apropos alkohol. Ol og sprit er noe man tilsynelatende faar kjopt alle steder i Nepal. I hver eneste lille kiosk eller chai-stall er det alskens alkohyler aa faa kjopt. Danskene og tyskerne kan bare gjemme seg i konkurransen paa tilgjengelighet.

Vi topper med dagen med et besok i BatCave som er en kul hule, og som selvfolgelig huser flaggermus. Hoeydepunktet i denne hulen blir allikevel noe saa simpelt som veien ut, som er trang og kronglete som bare f... Det oppsummerer vel dagen. Ikke det helt store aa hente ut fra Pokhara i dag. Det begynner aa gaa opp for meg at Pokhara ikke er plassen som vinner mye plass i reisehjertet mitt. Men, jeg tror allikevel at Pokhara er en glimrende base for spektakulaer trekking i Annapurna Range, og i hoeysessongen (sept-april) aner det meg at denne byen yrer av liv. Det kan ogsaa vaere at jeg har blitt vel kresen etter oppholdet i Nord India. (?).

07/07-2010 Bye Pokhara

Saa lenge vi ikke paa noen maate er paa rett sted, til rett tid og med rett utstyr for lange heseblesende fotturer i Annapurna Range, beslutter vi aa dra tilbake til moekkete Kathmandu, hvor vi fremdeles har noen ting uutforsket. Siden vi var oppe til 02:30 i gaar natt for aa se Nederland knuse Uruguay i VM kommer vi oss foerst paa hjul kl 11:00. Men, det er ikke seinere enn at vi kan ta oss litt bedre tid enn sist paa de 20 milene, og vi stopper for aa ta bilder og gjore som klubben "60 km/ph" gjoer, nemlig; romancing the road.

Vi stopper paa nytt i Mugling for daal bhaat, og ikke lenge etter Mugling finner vi et hyggelig lite elveleie med klart vann som renner ned gjennom en kloeft fra fjellet. Det inviterer oss til aa ta et avkjoelende bad, vi takker hoeflig for tilbudet og ikke lenge etter plasker vi rundt i en liten kulp rundt den ene svingen paa elva. Akkurat langt nok unna veien til at lyden av trafikk er erstattet med lyden av en floeyte som slipper ut toner fra et steinhus i skraaningen ovenfor oss. Som du sikkert skjoenner, ganske idyllisk.

Vi naar Kathmandu ved 19:00-tiden og blir igjen overrsaket over hvor, paa godt norsk; helvetes forurenset, denne byen er. Det er vannvittig mye trafikk og smoggen ligger tykt. Vel fremme paa hotellet er vi koelsvarte i ansiktet og de hvite flisene i dusjen dekkes med svarte dieselpartikler. Helt jaevlig!

08/07-2010 Bygd og by

Rune har faatt besoek av Mr.Lakserende i dag saa jeg blir Lonley Rider i Kathmandu. Foerste stopp er Swayambhu (S) stupa. S ligger paa et fjell innenfor ringveien og sies og vaere Center of Buddhist Gravity i Kathmandy Valley, baade religioest og arkitektonisk, og har tronet fjelltoppen i ca 1500 aar. Siden Kina invaderte Tibet i 1959 har omraadet rundt S tatt i mot droessevis med tibetanske flyktninger. Det er mange forklaringer paa hvorfor Stupaen har havnet der den er, men en myte gaar ut paa at Kathmandu er gang var dekket av vann. En dag vokser det opp en enslig lotusblomst midt paa sjoeen og Manjushri (Den buddistiske "guden" for visdom) tar sverdet sitt og kutter en kloeft i terrenget soer for Kathmandu for aa drenere vannet slik at menneskene kan tilbe lotusblomsten, som viser seg aa vokse ut av toppen paa et fjell. Manjushri lager en stupa paa fjellet, og det er i dag S. (I korte trekk). Det finnes ogsaa andre myter om hvordan ting har blitt som det har blitt rundt her, men slikt kan man lese mer om i boeker. Uansett saa er dette et fantastisk fint omraade, med masse flott buddistisk kunst, mange fine templer, gedigne Buddha statuer i gull, mantra-mumlende tibetanere, og en skokk med apekatter som raser rundt paa jakt etter ting aa putte i munnen. Mange kaller stupaen/tempelet for The Monkey Temple paa grunn av alle apene.

Etter S gaar turen til Kathmandu soer for at betrakte sverdhugget til Manjushri som ligger ved tettstedet Chobar. Kloeften er ikke til aa faa magesug av, men saa laget han heller ikke kloeften i den hensikt. Hensikten var i tappe det flate omraadet i Kathmandu Valley for vann, og til det skulle den duge. Videre gaar turen soerover paa svingete vei og opp og ned gjennom landsbygda frem til dagens siste destinasjon, Dakshinkali. Dakshinkali er et et hellig sted i bunn av en liten trang dal hvor Nepaleserne tilber Kali, The Mother Godess, i sin mest brutale blodtoerstende form. For aa mette hennes toerst etter blod ofres det ukentlig hundrevis av kyllinger og geiter paa dette stedet. Sett bort i fra rotte-tempelet i Bikaner er nok dette det mest mokkete og bizarre tempelomraadet jeg har besoekt til naa. Etterlatenskaper etter dyr som har maattet boete med livet ligger i dynger i elveleiet sammen med allskens mulig annen soeppel. Slakteromraadet dunster harskt kjoett og er kledd med stoerknet blod. Skjaerene flakser rundt opg smaaspiser, mens nepaleserne og tilreisende indere sitter midt oppi det hele og spiser mat, laget i tempelet, servert paa bananblader.

Paa vei tilbake til Kathmandu kjoerer jeg litt rundt paa maafaa paa sideveiene. Landsbygda i Nepal er, til tross fopr sin bunnloese fattigdom, et idyllisk skue. Folk synes aa vaere i ro og harmoni med hverandre, det utveksles smil i alle retninger, folk sitter i vinduene eller paa verandaen paa sine orange jord/stein hus og kikker ut paa livet, munke-barn staar ved vannhullet for aa hente vann til klosteret, eldre mennesker motiverer sine geiter til aa spise seg mette av den groenne gresset ved aa gi dem oemme og fine kjaertegn, og ... og.... ja det er ganske idyllisk. Desverre er det en stor spraakbarriere mellom oss. Skulle gjerne ha visst mer om hva dde tenker inne i hodene sine. Jeg onsker meg mer tid paa landsbygda, men det faar bli neste gang, med sekk paa ryggen og fjellstoevlene paa beina.

Det er ogsaa dagen for aa levere inn min leie motorsykkel. Den har absolutt gjort jobben sin. Ingen problemer. Bajaj Pulsar 220 er en utrolig lettkjoert og fin sykkel som passer ypperlig tid by og omegn. Den er rask og lett og meget lett aa manovrere med i tett trafikk. Men, for en kar paa 201cm blir den for liten i stoerrelse og setet er vondt aa sitte paa (noe Rune ogsaa kan bekrefte). Skal innromme at jeg nok har lagt igjen en del gummi paa veien til og fra Pokhara. -Akselrasjon er goy:-)

09/07-2010 Adm

Den siste dagen i Nepal gaar med til aa komme ajour med div adme-ting. Back-up-kopiering, vasking av klaer, kasting av utslitte klaer, kjoeping av nye klaer, kjoep av kinesisk valuta, papirarbeid for Tibet-turen, bloggskriving, og aa soerge for at alle bilder av Dalai Lama blir slettet, samt ransake egen pakning slik at ingenting som minne om sympatier med et fritt Tibet blir med paa morgendagens reise. Det er nemlig slik at hvis man blir tatt med den slags paa grensa til Tibet, eller Kina er vel mer korrekt aa si, saa blir man sendt rett tilbake til Kathmandu og nektet innpass i Kina paa livstid! Dette skjedde sist for et par uker siden da to nordemenn ble stoppet paa grensa mellom Nepal og Kina, og ble tatt med en kopi av filmen "7 aar i Tibet". De ble sendt tilbake og blacklisted for China paa livstid. Det er vi ikke interessert i.

10/07-2010 The Last Resort

Bussen vaar ruller ut av Thamel kl 06:30 i retning Tibet. Dog reiser jeg paa tur sammen med en person som er av kategorien som synes det kunne vaere kult aa kaste seg selv ut for en hengebro 160m over bakken, kun ifestet en nepalesisk strikk. Rune og jeg hopper av bussen paa The Last Resort, som er et ekstremsport-sted i Nepal som bl.a. kan tilby verdens 3. hoyeste stasjonaere strikkhopp, like ved grensen til Kina. Undertegnede har overhodet ikke hug for aa utsette seg selv for den slags aktivitet, men er gledelig med som kameramann (det skal allikevel sies at jeg gikk over broa frivillig, - ikke vaerst til aa vaere meg synes jeg). Det hele ender med at Rune lar seg bikke over kanten med et broel som fyller hele canyonen. Jeg broeler fra sidelinjen og fryser paa ryggen da Rune forsvinner ut av synet ned i kloeften. Velbekomme.

Da vi er ferdig med strikkhoppingen kommer en liten utfordring. Tiden har loept i fra oss og vi er seint ute for aa rekke aa krysse grensen for kl 15:00 som er siste tidspunkt for kryssing. Taxisjaafoeren vaar kjoerer med gass og tute i baann gjennom landsbyer hvor "syster er gift med bror" og husdyrene er mer gatedyr. Veien fra The Last Resort opp til grensestasjoenen er alt annet enn sovemedisin. Minner mer om en avansert kroettersti. Fremme paa grensa stempler vi oss ut av Nepal og trasker avgaarde i retning av de kinesiske tinnsoldatene som staar paa andre siden av broen. Men, grensa er stengt for i dag. F.... Hva gjoer vi da? Vi staar i ingenmannsland og er utstemplet av Nepal... Taxisjaafoeren vaar faar ordnet slik at vi kommer oss inn paa Nepalesisk side igjen og inn paa et hotell hvor vi skal tilbringe natten for aa proeve paa nytt i morgen. Det blir en aldri saa liten opphetet diskusjon med reiseselskapet vaart som hadde lovet oss at det skulle vaere mulig aa hoppe i strikk aa komme seg til Tibet paa samme dag. Vi faar kranglet oss til en deal om at vi faar en dag utvidelse paa oppholdet inne i Tibet, noe som var sporty gjort av Tibet Tour.

Etter middag inviterer Shyam, taxisjaafoeren vaar, oss til aa drikke Thongpa sammen med han og vennene hans paa en av de lokale "pubene" ved grensa. Vi takker gledelig ja og ikke lenge etter sitter vi sammen med en fin, men rusa gjeng i et lite treskur opplyst av stearinlys og toennevis med thungpa. Thungpa er kokte korn tilsatt sukker satt til gjaering. Den serveres paa den maaten at korn-"groeten" puttes opp i en mugge og saa tilsettes varmt vann og det drikkes med filtersugeroer. Alkoholprosenten er paa alt fra to til 13 prosent, alt ettersom hvor lenge den er lagret. Smaken er overraskende god, og det blir baade en og to og fem kagger med det lokale brygget (som jeg foerste gang smakte paa Yak Cafe i Kathmandu da tre karer fra Buthan uten aa noele spanderte da jeg spurte om hva de drakk).
De lokale paa "puben" noeyer seg ikke med thungpa. For aa faa den rette "trippen" kjoerer de paa med chang, arak og mengder med marihuana. Marihuana vokser vilt i omraadet her saa tilgjengeligheten er god, og derfor dertil vanedannende. Det pimpes og roykes, mens det skaales, synges Nepalesiske folketoner og kommuniseres paa en saa vaklete og snoevlete engelsk at vi har takket for oss foer klokka har blitt 19:00.

27-28/06-2010 Nytt kapittel. Ankomst Kathmandu

Den 27/06 bruker vi nede hos Ranjeet paa vasking og klagjoring for lagring av Enfieldene. Det skal kjores mer motorsykkel i India! Spiti Valley staar ennaa uroert...For snaue 60 kr i mnd lagres Syklene vaare i Rishikesh. Vi skriver kvitteringer paa lagret materiell, avtaler ev. kjopesummer hvis jeg ikke kommer tilbake og sorter ut alle ting som gjor at vi kan stikke fra de i Rishikesh med ro i sjela.

Paa kvelden krabber vi inn i en liten taxi som skal ta oss til Delhi, i nattemorket (InshAllah). Det blir en mindre hyggelig tur. Det vil si, det er ikke hyggelig aa ikke kjore selv lenger. En trott sjaafor har klampen i baann paa sin Maruti og han kommer seg ut av de utroligste situasjoner. Dog godt ute paa grusen...

Plutselig kjenner vi lukten av soppel og kloakk. Aahhh, vi naermer oss Delhi. Og ikke lenge etter er vi inne i Hindustan's hovedstad som gjor seg klar for ny dag. Trafikken gaar i hundre, mens rickshaw-sykkelistene ennaa ligger paa midtrabbattene og drommer sott. 05:45 er vi paa Indira Gandhi International Airport. Al hamdo lilla! Maa innromme at det foles litt som juks aa fly til Nepal, men visum og stengte fjelloverganger ville det saann. For aa fly fra Delhi til Kathmandu maa jeg ut med ca 700NOK.

Kl 14:00. Touchdown. Kathmandu. 25$ i visum, en '71 modell Datsun-taxi paa full power i retning bydel Thamel, og vi er innlosjert paa Hotel Red Planet.

Det skjer ikke stort den forste dagen i Kathmandu. Det blir tid til en liten walkabout i naeromraadet, og for forste gang paa 5 mnd setter jeg tenna i svinekjott paa Yak Restaurant. Mmmm... Gris er godt det og. Forsteinntrykket av Kathmandu er er bra. Det er hakket reinere her enn i India. Folka er hakket mer vennlig og smilende. Bebyggelse og arkitetktur (i Thamel) baerer tydelig preg av aa vaere gammel. Minner paa mange maater litt om Aleppo i Syria og/eller Srinagar i Kashmir. Men, det som er saeregent er templene, buddistiske og hinduistiske i en salig blanding, som ofte dukker opp i gatebildet. Hadde det ikke vaert for den intense trafikken kunne man lett faa inntrykk av aa vaere noen gode tiaar tilbake i tid i enkelte omraader.

Thamel i Kathmandu er i meget stor grad tilrettelagt for turisme. Internettcafeer, supermarkeder med vestlige varer, La Dolce Vita Restauranter/Irish Pubs, og souvernirbutikker setter et jet-zet preg paa gatebildet. Her er saa mye freak-stuff aa faa kjopt. Den yngre garde gaar bananas blandt batikk, bonnehjul, bonneskaaler, vesker med de karakteristiske buddha-oynene paabrodert, solv, turutstyr, kniver, armbaand, masker, og you name it!

TUR TIL TIBET...
De forste dagene i Kathmandu vier vi mye til aa sorte ut turen vaar til Tibet. Tibet er et kasus i seg selv, eller det vil si, Kina er. Man faar ikke lov til aa dra som uavhengig reisende inn til Tibet. Man maa folge et reiseselskap og en organisert tur og ha gyldig reutrbillett for man for lov aa komme inn. For aa komme inn i Tibert maa du ha gyldig kinesisk visum, dvs hvis du enterer fra Kinesisk side. Da trenger du "bare" en "travelpermit" og en organisert tur. Men skal du entre fra Nepal saa stryker kinesiske myndigheter visumet ditt til Kina og gir deg et nytt visum for Tibet som ogsaa er gyldig i Kina, men bare paa max 25 dager. Med andre ord, Kina vil at Tibet skal vaere en del av Midtens Rike, men paa den annen side vil de at du skal ha eget visum for Tibet. Forstaa det den som vil. For vaar del innebaerer det av visumene til Kina paa 70 dager som vi kjopte hjemme i Norge for droye 800 NOK pr stk er fullstendig bortkasta. En annen liten kuriositet: Jeg snakka med en spanjol paa gata i Kathmandu som kunne fortelle at en venn av ham som hadde reist sammen med to nordmenn i retning Tibet ble stoppet paa grensa fra Nepal. Nordemenne hadde med seg et eks. av boka "7 aar i Tibet", og det var nok til at kinesisk grensepoliti sendte dem sporentstreks tilbake til Kathmandu, svartelistet av kinesiske myndigheter og nektet inngang til Midtens Rike paa livstid. Trikset er med andre ord aa kvitte seg med alle pro-free-Tibet duppeditter foer man kommer til grensa. Andre historier igjen handler om kranglete grensekontrollorer som nekter reisende innpass til Tibet med guideboker for Kina som ikke inkluderer Taiwan. Slik er det naar man dealer med den storste gutten i klassen....

Vi gaar til ulike reiseselskaper for aa snake tilbud og ender opp med Tibet Tour som gir oss en 12 dagers pakke i egen jeep til 1100$ pr pers. Ja, du har helt rett, svindyrt! Men, det er allikevel 350$ billigere enn det tilbudet vi klarte aa faa sendt til Norge for vi reiste hjemmefra, og Tibet var for min del reisemaal nr en etter Iran.
Saa, den 10 Juli stikker vi til Tibet.

-------------

Etter en god del timer paa apostlenes hester paa maafaa i Kathamndus gater vil jeg vel trekke frem Dourbar Square og Ghat'ene ned mot Bagmati River som hoydepunkter. Dourbar Square fordi det er en orgie av religion og kultur til uttrykk gjennom templer og arkitektur, og Ghat'ene ("hellige trapper") langs Bagmati fordi det er nesten det samme som ved Dourbar Square bare i mye mindre skala. Og, mens DS er overfyllt av mennesker kan man ved Bagmati til en viss grad gaa i fred. Grunnen til dette er at omraadet i stor grad er bebodd av lavkaste mennesker (Dalits ("Untouchables")) som de ovrige kastene nodig vil menge seg med. Og med all respekt aa melde saa stinker plassen. En helt jaevlig (!) stank folger elva nedover og innbyggerne "bader" i mokk og soppel. Mange lever av aa sortere soppel, mens andre lever av "noe". Lokale bistandsaktorer er tilstede og deler ut torrmelk og kjeks og barna i koen er like opptatt med aa bokstavelig talt henge oppi lommene mine paa jakt etter noe av verdi, som aa faa kjeks. Her er ogsaa offentlig slakteplass for boeeffler og stanken her i fra blir nok den beroemmelige prikken over i'en for omraadet. Hygiene synes aa vaere fremmedord og man trenger ikke se langt etter boffel rester. Skinn, hoder, klover, ribber osv ligger rundt forbi. Mon tro om en av disse boffelhodene har tilhoert den jeg skal spise i momosen min i en av de kommende dagene.

Det ble mye fael og lite opploftende informasjon mot slutten her ser jeg, men da maa jeg bare si at det var en grunn til at jeg likte meg ved Bagmati Riverbank. Atmosfaeren er saerdeles stille og fredelig og det er ikke mange turister som bryr seg aa legge vandreturen i Kathmandu om dette stedet. Derfor kan jeg nyte de eldgamle tempelomraadene for meg selv. De eneste menneskene jeg har rudt meg er de hoflig og sjenerte lokale som lever i samme bakgaard som gress-og mosekledde templene, omgitt av vekster ute av kontroll. Det at templene er delvis gjengrodd gjor det hele enda mer mystisk. I like!

04/07-2010 Likbrenning ved Bagmati River

Jeg tropper opp hos BS Motorbike og plukker opp min Bajaj Pulsar 220 som jeg provekjorte i gaar. Rune har faatt noe ugge-bugg i magan og ligger flat. Dagens forste stopp paa motorsykkel i Kathmandu's gater blir Boudha Stupa, som er en av verdens storste stupaer. Etter den kinesiske invasjonen av Tibet i 1959 har den ca 1500 aar gamle stupaen blitt et slags Mecca for Tibetanere i Nepalesisk eksil. Det er flere forklaringer paa hvordan stupaen har blitt til, men undertegnede har ikke vilje nok naa ,paa et varmt hotellrom, til aa gjengi konturene av disse.

Planen var egentlig aa bruke resten av den halve dagen i Bhaktapur, men jeg stopper opp i Pashuputinath (P) og der gaar resten av dagen, -ganske enkelt fordi det er et meget fascinerende sted. P er en voldsom mixture av enestaaende templer, pilgrimer, statuer, halvnakne Sadhuer osv. Det meste av oppmerksomheten til lokale og tilreisende gaar nok allikevel til de offentlige kremasjonene som finner sted langs bredden til Bagmati River, og jeg er intet unntak. I et par timer bevitner jeg kremasjons-ritualet. De sies at det aa doe og bli kremert ved Bagmati oeker sjansene dramatisk for aa bli frigjort fra reinkarnasjons-syklusen og dermed oppnaa nirvana og bli i et med det guddommelige. Mange gamle kommer hit til P, som er et hellig sted baade for hinduer og buddister, men kanskje spesielt for hinduer og herunder Shiva-tilhengere, for aa vente paa doden. Noen tar bolig i gamlehjemmet like soer for elva, mens andre innlosjerer seg paa "hotellet" ved siden av kremasjonsstedet, eller rett og slett bare legger seg ned paa trappene som leder ut i Bagmati, med taaspissene ute i elva, mens de puster inn sine siste aandedrag.

Langs elva er det aatte-ti platformer for kremasjon. Store vedstabler ligger klare for nye kropper, mens paa en annen platform er baalet godt i gang og "barbeque"-royken ligger tykk mellom templene. Det tar ca tre til fire timer aa fyllburde en kremasjon.fra man tenner paa. Men, forst kommer kroppene inn paa "perrongen", tett etterfulgt av slekt og venner. Den avdoede baeres ut og legges paa en baare hvor han/hun faar de siste velsignelser og lykkeonskninger paa reisen. Liket svopes i blomster og roedfarge, kysses, klemmes og det faar en sup vann fra Bagmati foer det baeres opp til vedstabelen. Den avdoede baeres tre ganger rundt det kommende baal for det oemt legges ned og man gjennomfoerer flere ulike ritualer som jeg ikke forstaar meg paa. En soerpe full nepaleser staar ved siden av meg og overoeser meg med det jeg vil tro er meget interessant informasjon om ritualet, men tungemusklene hans er for bedoevet til at jeg klarer aa gi ham oppmerksomhet. Det ender i alle fall med at mens jeg staar aa titter paa disse hoeytidelige avslutningene paa livet saa har fem nye kropper gaatt opp i roeyk like foran nesa mi. De baalene som var godt i gang da jeg ankom avsluttes med at en kremerer gjor en siste innsats for at alle kroppsdeler er blitt til aske foer han velter baalrestene ut i Bagmati River. Denne elva moeter paa et tidspunkt Ganges litt lenger ned i gata, og naar jeg ser og lukter hvordan den ser ut her har jeg vanskeligheter med aa forestille meg hvordan det bli naar den blander seg med Ganges, og alle kremasjonene den har med seg fra Varanasi. Men, Bagmati er heller ikke mer moekkete ann at folk koser seg med avkjoelende bad vis a vis likbrenningen. Barn og voksne plasker og morer seg blandt likrester/aske, kloakk, moekk, dyreslakt, soeppel og alt annet ekkelt man kan klare aa se for seg som rester fra en by som Kathmandu.

Men P er mye mer enn kremasjon. Et fantastisk groentomraadet fullt av gamle mystiske gudefigurer, smaa templer, apekatter, raadyr, kjaerestepar, fastboende osv osv. Jeg faar et realt regnskyll da jeg er her og plassen faar noe mer mystisk og tungt preg over seg. Jeg trasker rundt her i timer. Bare er og ser. Vel anvendt tid!

Paa vei ut og hjem fra P ser jeg innom gamlehjemmet som ligger like ved kremasjonsstedet, og som er et litt av et skue. 250 eldre mennesker bor i smaa "staller" rundt en bakgaard. Dette er mennesker som ikke har famlie, penger eller hjem og de faar dermed tilbudet om aa bo paa dette gamlehjemmet som drives ved hjelp av donasjonsmidler og subsidier fra bystyret. Gamlingene kommer i alle utgaver, alt fra den spreke oppegaaende som intenst folger med paa et fjernsyn, til personer som er saa krokrygget at hodet baeres under knehoyde, og vaerbitte damer som er illsinte for at dal bhaaten ikke smaker slik som den gjorde foer i tiden. Mest morsomt er det med et par gamle herremenn, dresset opp i mlilitaerbekledning som smyger seg langs med veggene i gaardsrommet med spent sprettert, klare for aa skyte ned en apekatt eller to. Men med graa staer paa begge oyne og skjelvende som ospelauv blir det mye ammunisjon som gaar til spille:-)

05/07-2010 Bhaktapur

Rune er i slag igjen og han henter sin plastikkracer, og vi er straks paa vei til Bhaktapur (B)paa hver vaar motorsykkel. B ligger 25 km oest for Kathmandu og er, etter hva jeg kan forstaa en arkitektonisk perle. Byen blir kalt "De troenes by" og staar paa UNESCO's verdensarv liste. Den vokser opp fra et fruktbart landskap i Kathmandu Valley paa en liten hoyde. Stort sett over halve befolkningen er av en kaste som heter for Jyapu (innenfor Newar-folket) og som er kjent for aa vende blikket innover istedenfor utover. Saa, mens Kathmandu har "utviklet" seg i rekordfart i de siste tiaarene forblir livet i Bhaktapur slik det alltid har vaert. Guideboka skryter slik av at det aa komme til Bhaktapur er som aa komme tilbake til middelaldreren, og etter aa ha traakket en del gatelangs i denne byen kan jeg nok til en viss grad stille meg bak en slik paastand. I de trange, brosteinslagte gatene (og spesielt i et omraadet som kalles Tachapal), blandt bindignsverkshus av roed murstein og sirlige utskjaeringer i treverket som rammer inn det roede, lever mennesker i stor grad slik jeg kan se for meg at bylivet var her for hundrevis av aar siden. Bortsett fra en og annen mopedist er gatene utrafikkerte og andemor faar gaa i fred med ungeflokken sin, mens geiter, hunder, kalkuner, unge og gamle stopper opp for aa gi plass. "Leilighetene" til menneskene her (paa gateplan hvor vi har innsyn) ser ut som staller, mye fordi de deler hus med sine kjaere firbeinte venner. Lenger oppe paa fasadene sitter mennesker og ser ned i gatene fra vinduskarmen eller fra en veranda hvor det henger klaser med hvitlok til tork under. Det aner meg at de aa sitte slik aa titte ned i gata er hverdagen for mange. Det kan umulig vaere jobb til alle i en by som dette, noe som igjen gjor at fattigdommen ligger godt synlig i gatebildet overraskende mange av barna gaar til dels nakne. Saa har de kanskje ogsaa en annen terskel for aa la de gaa uten klaer i denne varmen!?

Det er mye mer som gjerne skulle har vaert sagt om denne spesielle byen. Til slutt vil jeg bare si at Dourbar Square og Taumadhi Tol, steder som er umulig aa gaa glipp av som tilreisende, er helt fantastiske og meget stereotypiske steder for Nepalesisk byggeskikk, religion og kultur, og man kan lett slaa ihjel en dag, bare ved aa drikke chai, vandre hvileloest omkring, eller bare sitte ned paa en av trappene (paa Nyatapola for eksempel) og se paa bylivet gaa sin gang mens "Om Mani Padme Hum"-mantraet distrubueres fra en cd-spiller et eller annet sted. Proev selv.

Fra Bhaktapur folger vi "spaghetti-veien" opp til Nagarkot som ligger noen gode km nord for B. Nagarkot er ikke annet et utkiktspunkt ca 2000mho, men til det duger det bra. Siden det er monsoon ser vi ikke inn til det Great Himalayas, men nesten. Til gjengjeld ser vi stort sett hele Kathmandu Valley. Nagarkot er abolutt verdt en detour, spesielt paa en tohjuling:-)