Reiseblogg fra Travellerspoint

Laos

VN-LAOS, Gjoerme, Jungel, Pathet Lao, Kaldt og Regn

14/10-2010 Lang og soelete dag paa vei inn i Laos

Maalet for dagen var aa gaa til sengs i Viang Xai i Laos og det skulle vise seg aa bli et ambisioest maal.

Ikke lenge etter Mai Chau passerer jeg en illeluktende landsby og der slutter asfalten paa vei nr 15 og gaar over til delvis grus, delvis roed og bloet jord. Det er 60 km til Ba Thouc og jeg er nervoes for at det kan bli 60 lange km. Og jammen faar jeg ikke rett. I begynnelsen er det veiarbeid som skaper denne fascinerende gjoerma som klistrer seg til sko og dekk som kram snoe med vekten av blylodd. Det gaar vannvittig smaatt og jeg kjenner at jeg har potensialet i meg for aa raskt gaa lei disse forholdene. Smaa humper gaar greit; de kan man bare gi gass over. De store humpene gaar ogsaa greit; de kan man "gynge" over i moderat fart. Men, de forbanna mellomstore humpene tvinger tvinger farten ned til 10-15 km/t. Omsider tar veiarbeidet slutt og jeg forstaar umiddelbart bakgrunnen for aa forbedre veiene. Jeg kommer over paa en daarlig kjerrevei og jeg begynner aa tvile. Tvile paa om dette er den riktige veien. Jeg treffer et og annet menneske naa og da og faar bekreftet at jeg er paa rett vei. Deretter begynner jeg aa tvile paa det jeg holder paa med. Mutters alene og paa Minsk, er det eneste jeg ser, en roed gjoermevei som foerer inn i en groenn jungel rundt hver eneste sving. Jeg gaar i meg selv, -og ender opp med aa fortsette litt til hver eneste gang. Omsider ser jeg noen hoener og grisunger og blir en smule lettet. Ahhh, -det bor mennesker ikke langt unna (ja, det er paa det nivaaet). Sporadisk kommer straahyttene, og etter hvert kommer ogsaa elektrisitet og viljen til aa foelge denne traseen helt til Ba Thouc. Desverre blir ikke veiene bedre. Det er saapeglatt og jeg maa anstrenge meg baade en og to og mange ganger for aa ikke ende med hele kobbelet av et tur-medium nede i gjoerma.

Jeg tar ikke mange pauser. Skal jeg komme meg til Laos med denne farten maa jeg henge i, og selv om hengekoeye og myggnett er i sekken er fremdeles seng aa foretrekke etter en slik dag. Jeg faar en lang paatvunget pause i en aasside hvor det jobbes med aa grave frem en IFA lastebil fra gjoerme og drit. Fire vietnamesere, eller Thai (hvem vet) jobber paa spreng for aa faa lastebilen til aa rulle videre. Etter flere choco-paier med venting er endelig IFA"n paa vei til neste soelepytt, men foer de tapre menn kan skrape gjoerma av hendene sine er det jammen ikke en utlending som trenger dytt og loeft for aa komme gjennom den samme hindringen.

Omsider kommer jeg ned til Ba Thouc, og til tross for at jeg er noe tilgriset serveres jeg Pho av kjent god kvalitet, og vises retningen til Na Meo, grensen til Laos. Dit er det 98 km og jeg krysser fingre for gode veier. Jeg faar gode veier gjennom fin og groenn natur foer jeg er ved utsjekk Vietnam ca kl 16:30. Passet stemples og offiseren krever 20 US$ i toll for Minsk'n. Jeg proever meg med aa si at ved Dien Bien Phu tok de bare 10 US$ og offiseren ler nervoest og godkjenner i neste sekund mitt forslag paa tollavgift. Jeg spoer om jeg kan veksle penger her. "Nei, ikke her, men borte hos de fra Laos skal det gaa bra." Jeg kjoerer forbi grensesteienen og bort til "de fra Laos". Visum til Laos gaar greit som ingenting, 37 US$ og vips saa kan jeg vaere turist i Laos i 30 dager. "Veksle VN Dong her? Nei, - inne i Laos", "Hvor da?", "Vet ikke, inne i Laos..."

Regnvaeret puster meg i nakken naar jeg tilbakelegger de foerste kilometerne i det nye landet, og det tar ikke lang tid foer det hoeljer ned og jeg soeker ly under et takskjegg i en liten landsby i en sving. Mens jeg venter leser jeg i Lonley Planet om den ene minibanken i Laos, som er i hovedstaden Vientiane, og om hvor smart det er aa ta med nok US$. Undertegnede har sovet i timen, det er bare aa innroemme det. Mens jeg kjoerer morket i moete og duskregnet stryker meg over kinnet faar jeg masse tid til aa tenke ut hvordan jeg skal loese en eventuell oekonomisk felle. Veksle i Viang Xai, hvis ikke kan jeg kanskje komme meg til Luang Prabang relativt raskt og faa et turistselskap til aa heve cash til meg paa deres manuelle visa-maskin. Men jeg kan heller ikke kjoere for langt inn i Laos siden jeg ikke har penger til bensin saa jeg maa kalkulere nok drivstoff til aa alltid aa ha muligheten aapen for aa komme over grensen til Vietnam igjen hvor jeg kan faa kjoept bensin ved grensen. Mulighetene staar i koe og jeg har paa foelelsen at det vil ordne seg. Allikevel maa jeg innroemme at mine foerste to timer i Laos blir kalde, vaate og ensomme i det jeg lirker meg frem de 58 km fra grensa og til Viang Xai i nattemoerket. Ingen trafikk, ingen lys og lite hus.

Paa et tidspunkt faar jeg bekreftet at jeg er i Viang Xai og finner frem til et gjestehus som er en gammel fiskeoppdrettsfarm/fiskehytte etter hva jeg kan forstaa. En ung innehaver bekrefter at han kan veksle VN Dong og stresser meg inn paa et lugubert rom hvor jeg hilses velkommen av gresshopper med kropper saa store som norsk skogmus og noen andre dyr som akkurat rekker og ile ned gjennom sprekkene i gulvet i det lyset gaar paa. God natt, Laos!

15/10-2010 Paa hule-besoek hos Pathet Lao'en

Jeg vaakner til tromming paa taket. Ute er det kraftig regnvaer. Jeg snur meg rundt og sover videre. Litt seinere spiser jeg pasta med svin (som ikke smaker godt, men det mest propre jeg fant paa menyen) til frokost, og like ille er vekslings-raten til innehaveren. Han forlanger hele 1,5 dollar i kommisjon for hver 3,5 tilvekslede dollar. Jeg blir mindre fornoeyd og har for lengst faatt dosen min av "luringer" som han. Jeg forklarer min mangel paa tilfredsstillelse og han boeyer noe av og tar meg med til det han kaller vekslingskontoret, som i praksis er ei dame paa markedet som selger lightere og annet krims-krams. Hun gir meg noe bedre kurs og jeg veksler til meg nok til at jeg faar gjort opp hotell-regningen min og har til et lite maaltid paa vei til Xam Nua, hvor det etter sigende skal vaere en ATM...

Men foer jeg drar fra Viang Xai skal jeg proeve aa faa med meg disse historiske grottene som fungerte som tilfluktsrom, hjem, sykehus, kommandosentraler, skoler, underholdningssentre osv osv for Lao'ene i dette omraadet under den amerikanske bombingen av Laos fra 1964 til 1973. Jeg moeter et turist-par paa trappa til grotte-kontoret og jeg faar vekslet noen Laos' Kip med dem slik at jeg faar raad til inngangsbilletten.

Det var fra disse grottene at den kommunist-orienterte Pathet Lao bevegelsen (oversatt: Landet til Laoene) organiserte sin motstand mot den amerikanske bombingen av Laos, stoettet av det nord-vietnamesiske regimet. Krigen som foregikk i Laos kom i skyggen av det som foregikk i Vietnam. Dette var mye paa grunn av at det var av baade vietnamesisk og amerikansk interesse aa holde en lav profil paa operasjonene her i og med de begge hadde aksjer i en svak noeytralitets-avtale for Laos i maktvakumet etter at franskmenne ble slaatt tilbake under opptrappingen av Vietnam-krigen. Men, amerikanerne var nervoese for videre spredning av kommunisme mot vest. Vietnameserne paa sin side hadde allerede "kommunistisk fotfeste" i det nordlige Laos gjennom Det Indokinesiske Kommunistiske Parti stiftet av Ho Chi Minh saa tidlig som i 1930 og som fem aar seinere fikk oekt tilsig av medlemmmer fra Laos, og da i saerdeleshet fra Pathet Lao-bevegelsen. I tillegg gikk flere av Ho Chi Minh-rutene innom Laos med forsyninger til allierte kommunister soer i Vietnam. USA likte dette saa daarlig at de valgte aa slippe tilsammen 2,093,100 tonn bomber over Laos, og dermed bombet USA Laos inn i verdenshistorien som det mest bombede landet i forhold til innbyggertall. Prislappen? Ufattelige 7,2 milliarder UD$!!! -Eller 2 millioner UD$ pr dag over en ni aars periode. Prisen i form av tap paa Laos' side er det ingen som helt vet noe om, men Lonely Planet boka mi sier at en tredjedel av landet's den gang 2,1 milloner mennesker ble flyktninger i eget land. Det sies aa vaere rundt 400 grotter i omraadet rundt Viang Xai, brukt av Pathet Lao og den oevrige befolkningen. Paa vaar guidede tur besoeker vi fem av dem. Meget interessant!

Da turen er over kl 15:30, er det lett regn i lufta og jeg ser det blir moerkt tidlig i dag. I noen sekunder oensker jeg at jeg var backpacker med penger i lomma og paa et transportmiddel man kan sitte inne i. Men nei, jeg er priviligert med aa vaere paa scenen i dag ogsaa. Jeg "wrapper" bagasjen min inn i den oransje presenningen min, tar paa alt av regntoey og finner veien mot Xam Nua. Det blir, ikke overraskende kaldt og vaatt. Jeg finner rask et hotell til 50 000Kip (snaue 40 NOK) og innlosjerer meg paa en rom som lukter slik det ofte gjoer i urenoverte hus fra 40-50 tallet. Jeg takker og bukker for at stedet har en minibank (Lonley Planet boka mi er fra 2007 saa mye har nok skjedd paa 3 aar) og naar jeg kommer tilbake til hotellrommet mitt er lukten annerledes. Det lukter av to-takts eksos. Og hva er vel bedre enn aa gaa til ro til lukten av eksos og 1,4 millioner Kip i lomma? Vaakne opp til solskinn i maarra kanskje?!

16/10-2010 Bloet dag...

Vaakne opp til solskinn du lissom... Det hoeljer ned. Det som er positivt er at formen kjennes noe bedre i dag. Jeg klarte ikke aa rekondisjonere fullstendig i Hanoi og har hatt en ekkel hoste siden da. Gaarsdagen, for aa vaere aerlig, (og dagen foer der) var ikke de beste dagene jeg har sett ute paa tur. Har rett og slett foelt meg sliten. Men, i gaar kveld tok jeg med meg Phrase-book'en min til et slags apotek-utsalg og pekte like saa gjerne paa baade forkjoelelse-, feber- og saar hals-ordet i boka, i haap om at tenaaringsgutten bak disken kan treffe paa minst en av dem. Jeg faar utlevert tre typer tabletter og instruksjoner om bruk. Tilbake paa hotellrommet legger jeg pillene foran meg og ser paa dem, en oertanke mistroisk. Fargene er knall-rosa, signal-gul, gul og dyp reod. Plutselig var foerste dose tatt. I dag ser det ut til at pillene har hatt en viss effekt.

Etter nuddelsuppa pakker jeg noe motvillig paa sykkelen. Jeg vurderer et lite sekund aa bli en dag her i paavente av noe bedre vaer, men bestemmer meg for aa spise noen km av veien til Nong Khiaw. Ca 100km nede i gata her skal det visstnok vaere et kryp-inn. Jeg staar i noen minutter og hoerer regnet hamre paa boelgeblikktaket over meg foer jeg gir tennpluggen min noen kjaertegn med en skrutrekker og litt sandpapir, og fiser avgaarde.

Det blir kaldt og vaatt hele veien. Taaka ligger tykk og det eneste jeg ser i 100 km er stort sett en asfalt i en korridor av groenske. Naa og da passerer jeg en klynge med trehus som ligger helt inntil veien. Det er ikke mange ute i dag. Vevene som befinner seg under et hvert stilt-house staar ubrukte. Paa en og annen veranda vugges et barn i soevn, mens de litt eldre barna leker i regnet. De voksne later til aa holde seg innendoers, bak skalkede luker. Jeg fryser.

De 100 km til Nam Noen gaar i ett jafs uten stopp, -droeye 3 timer paa Minsk-sete i intens to-takts dur. Joeye-meg. Jeg kjenner at jeg virkelig er i siget, tar til hoeyre, og etter 60 km og halvannen time til med kjoering kommer jeg til Vieng Thong. De siste 60 km gaar litt lettere. Kun duskregn naa og noen hoeydemeter lenger ned er lufta varmene. Jeg fryser ikke lenger. Bare kald. Klokka 15:00 har jeg et rom paa et gjestehus i Vieng Thong og jeg gaar umiddelbart i dusjen og blir der til jeg faar igjen varmen. Jeg fyller opp tanken paa sykkelen, blander i de vanlige 5% olje og staller'n i et lite skur foer jeg faar min stekte ris med boeffelkjoett, en BeerLao oel, tett etterfulgt av en knakende god kaffe paa en av byens "finere restauranter".

Foersteinntrykket av Laos er godt. Jeg har ikke sett saa mye til folk enda siden veiene stort sett gaar gjennom ingenting, men de menneskene jeg moeter er alle meget smilende og imoetekommende. De hilser (gjerne foerst) "Sabai-dii" og er behjelpelige naar jeg spoer om veien eller naar jeg skal kjoepe mat. So far, so good! Ja og saa maa jeg jo nevne to ting til: Det ene er pikene paa oel-kalenderne. Overalt(!) henger det kalendere med noen flotte opp-dollete damer/jenter paa i front av templer, fossefall og blomsterenger, med vind i haaret og et floertende blikk: "Drikk BeerLao!" Det andre er musikken som kringkastes paa 100 decibel+ fra radiotaarnet i landsbyen. Lao Folk Music setter luften i bevegelse og patriotismen blomstrer i oeynene deres mens de retter paa Lao-flagget som henger pent ved siden av det roede flagget med hammeren og sigden.

God natt kamerater!

17/10-2010 Fra ingenting til Nong Khiaw

Jeg proever aa adoptere den paastaatte rolige Laos-rytmen og gjoer morgenrutienene med oppakning og den mye omtalte nuddelsuppa i slow-motion. Fra min kjoeretur vestlig himmelretning er det ikke stort aa melde. Mil etter mil med saa godt som ingenting. De evige rimarkene fra Vietnam er borte, maisaakrene likesaa. Men, naa skal det sies at jeg ser ikke stort av det som er utenfor veien siden jungelen gaar helt inn i veibanen saa og si hele tiden. Av og til kommer jeg opp paa et hoeydedrag hvor jeg kan faa litt utsikt hvis jeg strekker hals over vegitasjonen, men jeg ser bare jungel og noen aakerlapper her og der. Med andre ord saa blir det ikke den store kjoereopplevelsen i dag heller. Dog er det en del hoens som faar oppleve meg i dag. Landsbyene er hardpakket med ambivalente fjaerkre som aldri klarer aa bestemme seg for hvilken vei de vil, og jeg blir noedt til aa sende flere av dem noen omganger i "sentrifugen" mellom forhjulet og bakhjulet. Brorparten klarer seg tilsynelatende godt.

At Laos ligger litt "bak" Vietnam paa flere omraader kan en lett se naar en kjoerer langs veien. Mens Vietnam har noen biler langs veiene, har Laos bare noen faa. Det er faerre motorsykler ogsaa og jeg har i stor grad veien for meg selv. De faa bilene som jeg moeter (jeg kom til 5 biler i loepet av 175km i dag) kan ikke sies aa vaere trygge trafikkanter. De svinger naar de vil og hvor de vil, uten aa forberede andre, og det aa gi litt plass til en to-hjuling? -Ikke tale om. Videre saa fremstaar Laos som fattig, sett med vestlige oeyne som gjerne maaler rikdom i ting og det ytre foroevrig. Guideboka mi forteller meg at 75% av befolkningen i Laos lever i "utkantstroeka" og paa under 2US$ pr dag. En middelklasse maanedsloenning ligger paa ca 100 US$ pr mnd. Planke/straa-husene jeg passerer paa min vei er jevnt over saa basic som det gaar an aa faa det. Rundt huset er det lite som kan kjoepes for penger, jeg proever aa oppsummere: klaer til toerk, vaskevannsfat, en moped her og der, sykler til barna, noen faa tv-antenner, boelgeblikk paa enkelte hus, kjerrehjul... Husene i seg selv bestaar gjerne av flettede bambus-vegger, straa til tak og noe grovere reisverk av tre. Overalt jobbes det med bambus. Jeg moeter mange etter veien som drar bambus med sykkel eller moped. I landsbyene flettes den til kurver, fat, sekker, vegger etc. Jeg ser at det ikke er overflod med klaer heller. Lite og fillete klaer. Men hvem skal de pynte seg for i hverdagen? De maaler nok hverandre paa andre maater enn etter hvilket skjortemerke de gaar i.

I India som myldrer av mennesker ser man mange rare utgaver av menneskeheten. Laos har bare 5,6 mill innbyggere, men det er overraskende mange snaale utgaver av oss langs de veiene jeg kjoerer om dagen. Oeyne som ser i alle mulige retninger paa en gang, skjeve rygger, svulster paa appelsin-stoerrelse paa ulike plasser paa kroppen, over- og undekjever som staar rett ut til siden saa "bittet" neste ender ved oerene osv osv. Lurer paa hvorfor det er saann. Om det er daarlig jordmor-arbeid, om det er fordi soester er gift bror, om det er bivirkninger fra amerikansk angient-orange, eller hva det er? Jeg ser i alle fall mye rart.

Jeg faar lyst til aa ta bilder, hele tiden, men noe holder ogsaa igjen. Jeg fikk en tankevekker da jeg skulle kjoepe billett til Pathet Lao-hulene for et par dager siden. Over disken hang det er oppslag hvor det stod: Please do not bargain. Prices are fixed. Please do not try to get discount. Dette forteller litt hva slags turister som har vaert her tidligere. Mest sannsynlig vestlige turister som tror alt skal vaere billig i Asia og at man maa prute paa alt for aa faa en realistisk pris. Jeg har snakket med flere personer i Vietnam som kom fra Thailand som kan fortelle at mange plasser er turister ikke lenger oensket. Severdigheter er "Closed for foreigners due to misbehaviour", eller adgangsbegrenset til grupper med foelge av guide, og lokale Thai's som ikke oensker aa handle med turister. Ansvarsfull som jeg er proever jeg aa gjoere mitt for aa opptre saa hoeflig som overhodet mulig for aa etterlate et godt inntrykk av en reisende, og et enkelt haandgrep er aa ikke fiske opp kameraet i tide og utide for aa ta bilder av mennesker. Naar det er sagt saa er det mange som oensker aa blit tatt bilde av. Saa fort jeg stopper for aa kjoepe litt snack og strekke paa beina stroemmer det mennesker til, og naar jeg etter noen innledende hoeflighets-fraser gir tegn til at jeg oensker et bilde, forsvinner en liten andel mens de fleste stiller seg opp i positur og venter paa blitzen. Hoeydaren blir selvfoelgelig naar de ser seg selv paa den lille skjermen etterpaa.

Rundt kl 15:00 ser jeg et skilt med romanske bokstaver som former ordet "Restaurant". Jeg skjoenner at jeg naermer meg Nong Khiaw. Jeg innlosjerer meg i en hyggelig liten bungalow og gjoer klar for en dag eller to, eller kanskje tre, med slow-living. Nong Khiaw har blitt et populaert stoppested for turister som tar elvebaaten opp fra Luang Prabang og hopper av for en natt eller to her, foer de tar videre opp til Muang Ngoi. De aller ivrigste helt opp til Phongsali for aa besoeke minoritetsgruppene der oppe.

Jeg gleder meg til aa see hva jeg velger aa gjoere i morgen.

Skrevet av Hilmann 08:32 Arkivert i Laos Kommentarer (0)

(Innlegg 6 - 6 av 6) Forrige « Side 1 [2]