Reiseblogg fra Travellerspoint

Av denne blogger: Hilmann

N-VIETNAM, Paa kjerrevei med George Clooney

04/10-2010 Sapa - Bac Ha

Etter en bedagelig formiddag, en interessant frokost sammen med en nederlender som har master i Viking-kvinnens Rolle i Oekonomiske Spoersmaal Under Vikingetiden, en liten "drive-about" i det Sapa jeg ennaa ikke har sett, tar jeg veien oestover. Planen var opprinnelig aa dra vestover, besoeke Dien Bien Phu (Der franskmennene maatte takke for seg som koloniherrer i Indokina i 1954) og krysse over til Laos ved Tay Trang, men jeg vil se mer av Nord Vietnam. Jeg triller fra Sapa og ned til Lao Cai, en vei som paa langt naer er like flott som veien vest for Sapa. Lao Cai skal visstnok ikke vaere plassen aa bruke tiden sin i foelge LP, men jeg skal bruke tid paa aa faa meg en ny clutch! Jeg brant mye clutch paa vei opp til Cue og Chee, og naar vi aapner og ser hos en mekanikeren er flere av platene flate. Prisen for nye clutchplater, olje og arbeid kommer paa ca snaue 50 NOK. Jeg faar ristet av meg en fanatisk kristen vietnameser som forventer jeg skal donere alt jeg eier til ham foer jeg kommer meg ut paa den 8-felts veien soerover mot Pho Lu.

Fra Pho Lu begynner jeg stigningen opp mot Bac Ha, men det gaar smaatt. Jeg maa stoppe titt og ofte for aa justere clutch. Stramme, saa slakke, saa stramme igjen, slakke osv. Jeg mistenker at sykkelen min er saa gammel og skrangelete at det ikke er gjort i en fei og faa dette paa stell med en gang, og saa skal jeg aerlig innroemme at jeg har ikke justert mye clutch i mitt liv til naa. Men, naar jeg ankommer Bac Ha virker det som om det har stabilisert seg.

Bac Ha er en liten by med rundt 7000 innbyggere som ligger paa ca 800 moh. Det er ikke en fancy og "opp-juglet" hill-station, slik som Sapa er, men et normalt hverdagssted hvor livet gaar sin gang uten at fokuset ligger paa turisme. Jeg faar meg et flott dobbeltrom paa toppetasjen med balkong for 5 US$. Paa hotellet kommer jeg i kontakt med Martin fra Australia. Han kjoerer ogsaa alene paa motorsykkel, en Honda 250cc dirtbike med masse power (skulle aldri ha proevd den sykkelen...)som han laaner for 20 US$ dagen, og han er i VN for fjerde gang. Alle de andre gangene han har vaert her har han ogsaa kjoert MC. Det viser seg at vi startet fra Hanoi samtidig og har fulgt den samme veien, og skal den samme veien, saa vi bestemmer oss for aa slaa foelge et stykke paa veien. Jeg vil vel anta at han ikke gidder aa vente paa meg hele tiden, der jeg kommer bak med hoeyt turtall og lavt gir i slake oppoverbakker.

05/10-2010 Knall og fall paa vei til Marked i Coc Ly og paa kjerrevei til Xin Man

Flere av byene/landsbyene/tettstedene i dette omraadet av Nord VN er kjent for sine fargerike markeder som forflytter seg fra sted til sted paa de ulike ukedagene. Soendagsmarkedet i Bac Ha er et av de mest kjente og kaskader med turister fra Hanoi busses opp dit for aa overvaere lokalt kremmeri. Markedet i Coc Ly er ogsaa et velrenomert marked, men faerre turister later til aa ta turen dit. Mye paa grunn av at Coc Ly i seg selv ikke er veldig mye mer enn et veikryss ved ei elv i et dalsoekk. Og noe saerlig mer kommer det nok heller aldri til aa bli har jeg paa foelelsen av; Nord for Coc Ly bygger vietnameserne en gedigen demning og jeg synes jeg kan se at lokalbefolkningen er paa vei ut av omraadet, ikke et spesielt opploeftende syn.

Martin og jeg starter grytidlig humper og rister oss ned de 35 km med bratte grus-/gjoermeveiene fra Bac Ha. Det vil si, hans sykkel spiser den rue overflaten lett og han flyter over den grove pokken, mens jeg faar en real omgang nyre-juling med min lille "BMX". Vi faar en jord-velt paa veien, men ingen dramatikk. Martin er en skikkelig Donn Johann. Han er 40 aar og er en slank, men tro kopi av George Clooney. Halvt italiener, med de rette trekkene, den rette mengden graa-mussethet i haarmanken, noen dager gammel skjeggstubb, pilotbriller og alltid en roeyk i munnviken naar han kjoerer, -uten hjelm selvfoelgelig, det ville jo skjule store deler av ansiktet hans. Hjelmen er trygt bundet fast over speedometeret. Martin er det min tidligere kollega Eivind ville kalt en skikkelig F@#%e-Prins. Men, Martin er en kjempekar han og vi kommer godt overens, og han er nok et bevis paa at det aa bli litt mer voksen, i form av alder, ikke betyr at en skal stoppe aa Lewa Liwet.

Markedet, som er etablert langs en vei og paa et jorde, er imponerende! Folk fra avkrokende rundt kommer for aa selge sitt produkt og kjoepe en annens produkt, og markedet fremstaar som en eksplosjon av farger. I Sapa er det mest av Black H'mongs, mens rundt Coc Ly er det Flower H'mongs som dominerer befolkningen. Draktene til Flower H'mongene er saa intenst fargerike og saa utrolig detaljert utarbeidet at selv den norske Telemarks-bunaden blir litt "stille" i forhold. Markedet er selvfoelgelig stedet for aa kjoepe og selge folkedraktene og man blendes lett av disse skattene. I tillegg kan man faa kjoept normale klaer, saape, kilosvis med tobakk i loesvekt, kjoett, risvin, vesker, duker, frukt, batterier, motorsykler og alt annet som en maatte trenger for aa leve godt her oppe. Jeg proevesmaker tobakken, med den tradisjonelle bambus-vannpipa, men det ender i et forferdelig hosteanfall, paa grensen til brekning, og jeg takker hoeflig for smaken. Det virker som om de ikke roeyker "weed" her opp selv om hasjplantene gror vilt rundt forbi, og bra er jo det. En annen ting som faller bedre i smak er den lokale risvinen. Risvinen jeg har faat paa spisesteder rundt forbi er av varierende kvalitet, men etter flere provesmakinger kan jeg konstatere at den hjemmbryggede definitivt er best. Jeg spoer om aa faa kjoepe en halvliter fra ei fargerik eldre dame som ser ut som hun har lang erfaring, og hun heller opp en halvliters-flaske til meg fra en stoerre dunk etter at jeg har kvalitetssikret produktet. Prisen? 3 NOK for en halv liter!

Det er ogsaa en egen livestock-avdeling paa markedet hvor boeffler, hoener, griser ol stilles ut for salg. Jeg ser meg ut et flott ungdyr av en boeffel og spoer hva den koster. Vil jeg ha med boeffelen videre maa jeg ut med 5 000 000 VN Dong, som tilsvarer ca 1500NOK. Men, jeg maa takke igjen hoeflig nei til det gode tilbudet, selv om selgeren gjerne vil at jeg skal kjoepe dyret og kan gi meg en bedre pris hvis oenskelig.
I spise-avdelingen paa markedet faar Martin og jeg i oss rikelig mengder grisekjoett og opp til flere glass risvin paaspandert av generoese lokale. Da klokka har blitt 10:00 paa formidaggen maa vi vri oss ut av bordsettingen for aa ikke ende dagen vaar der...

Paa vei tilbake velter Martin paa nytt og denne gangen treffer en stein vannpumpa og slaar hull, men saa lenge det ikke er vaerre enn det, og vi er i Asia, saa faar man fikset slikt paa en-to-tre paa hjoernet. En sveiser i Bac Ha gjoer en kjempejobb og vannpumpa ser uskadd ut etter at han har lagt sjela si i aa tette hullet.

Det blir langt paa dag foer vi forlater Bac Ha med retning oestover. Foerste maal er Xin Man. Veiene ut fra Bac Ha er gode og vi faar noen flotte kilometere langs hoydedragene foer de lokale peker oss inn i skogen da vi spoer etter veien til Xin Man. Plutselig havner vi skikkelig ut paa bygda. Vi kan nesten ikke tro at dette kan vaere den riktige veien, saa vi dobbeltsjekker hele tiden og flere ganger i alle kryss, men alle nikker og smiler og peker videre i retning grusveien, stien, bekken, der veien skulle ha vaert, eller andre typer traseer som gaar i den retningen vi skal. Det blir en slitsom, men morsom og interessant kjoeretur i utkantstreoka. Martin er ikke helt komfortabel med at vi driver aa sliter oss gjennom dette omraadet som ligger saa avsides til, saa jeg blir litt minnet paa at vi boer vaere forsiktig saa vi ikke faar noe uhell her ute. Greit aa vaere to sykler ogsaa!

Etter flere timer kommer vi endelig ut paa asfalt og fra et flott utkiktspunkt ser vi Xin Man i bunnen av dalen. Men, foer vi faar lov til aa entre byen faar vi proevd oss i den roede gjorma, denne gangen dypere og mer klinete enn foer. Siden det er nedoverbakke kommer vi oss igjennom, saa vidt, og moekka spruter rundt oss naar vi triller inn i Xin Man.

Xin Man blir endestasjonen i dag. Tidlig kveld i dag for tidlig start i morgen. Foroevrig er foersteinntrykket av Xin Man hverken eller. Et hvilket som helst slags tettsted med et par OK hoteller til en litt hoeyere pris enn det vi er vant til (150 000 Dong for singelrom).

Skrevet av Hilmann 05:19 Arkivert i Vietnam Kommentarer (0)

N-VIETNAM, Paa besoek hos H'mong-stammen!

30/09-03/10-2010 Paa stammebesoek hos Black H'mong'ene!

Naar jeg sitter her paa hotellrommet mitt i Sapa (04/10) og skal proeve aa oppsummere de siste dagene er det nesten saa jeg ikke faar lyst til aa begynne en gang. Inntrykkene er voldsomme. Jeg skal allikvel gi et grovt resume.

Jeg forlater Than Uyen samtidig med den vestlige gjengen med sine up-to-date dirt-bikes. Naar vi kjoerer nordover foeler jeg meg meget tilfreds med aa vaere paa egenhaand paa to hjul og slippe aa vaere i en slik gruppe som maa ledes og holdes samlet. Jeg blir nesten litt ydmyk naar jeg flere ganger kjoerer forbi dem med min lille 1960-modell Minsk og jeg ser lengselen i blikket deres om aa kaste turguiden ut paa rismarkene og virkelig faa brukt de nyinnkjopte motocross troeyene sine og hjelmkameraet.

Jeg har tenkt aa vaere i Sapa rundt lunsjtider. Lenge vurderte jeg aa hoppe bukk over denne gamle franske Hill Station. Ryktene ville ha det til at stedet bader i turister, men siden jeg foerst er her i nord skal jeg tilbringe en dag der for aa titte. Jeg bremser opp i Tam Duong for aa spoerre etter veien til Sapa og der faar jeg hjelp av noen meget hyggelige mennesker fra Black H'mong stammen. Ei lav og smilende dame ved navn Cue kan snakke engelsk og peker ut retningen, men lurer samtidig paa om ikke jeg er interessert i aa drikke te med dem. Ja takk. De er en gjeng paa 11 stykker som har vaert paa motorsykkeltur til en varmekilde i noen dager og skal tilbake til Sapa, jeg kan slaa foelge med dem hvis jeg vil. -Det er klart jeg vil. Etter noen kopper groenn te drar vi avgaarde alle 6 motorsyklene og begynner aa krabbe over Tram Ton passet. Vi har ikke kjoert mer enn en kilometer foer den ene av deres sykler punkterer. Jeg faar gleden av av aa gi dem en hjelpende haand siden jeg har med verktoeysett, ekstra slange og pumpe. Saa, mens halvparten av gjengen ligger i groefta og knasker paa sukkerroerene som de har med seg som niste, fikser den andre halvparten punkteringen. Denne punkteringen som vi haandterer sammen "der ute" blir en skikkelig ice-breaker for oss, og jeg blir invitert til aa bo i landsbyen deres naar vi kommer til Sapa.

Vi klatrer videre opp passet uten problemer. Utsikten kan en ikke klage paa. Topografien kan paa mange maater minne om steder i Himalaya, men til forskjell er de stupbratte fjellsidene i Vietnamnfullstendig inntyllet i groenn vegetasjon. Vi gjoer en kort stopp paa toppen for aa spise litt. En en-oyd dame sitter i veikanten ved siden av en grill og der faar jeg/vi kokte egg, grillede baby-kyllinger (med hodet og hele kroppen vel paa plass (bortsett fra magen)), risvin og bambus-vann-pipe. Vi har det hyggelig i lag. Det er stort sett Cue som foerer samtalen siden hun er best i engelsk. De andre jentene kan noen faa basic-fraser, mens gutta, eller mer korrekt;ektemennene, snakker saa godt som ingen ting. Da jeg spoer Cue om hvordan hun har laert engelsk er svaret; "From tourists". Alt hun kan er muntlig overlevert. Cue og de andre i gruppen, som alle er mellom 25-34 aar, kan hverken lese eller skrive. Cue innroemmer at hun ikke ikke en gang kan skrive sitt eget navn. Jeg faar seinere vite at barna deres gaar paa skole (gratis, betalt av sentrale styresmakter) og laerer seg aa lese aa skrive, -paa Mong, sitt eget stammespraak!

Omsider ankommer vi Sapa, som er stoerre og enda mer vestlig-preget enn det jeg hadde forestilt meg. Det myldrer av turister, men ogsaa av lokale fra H'mong stammen, og vietnamesere. Det er her som det er mange andre steder hvor det bor minoritets-mennesker som gradvis forandres til turist maal; de lokale kan kun sitt eget spraak, og skal man forfoelge droemmen om aa bli rik maa man snakke engelsk, eller, i dette tilfelle, vietnamesisk (mange vietnamesere drar opp hit for aa trimme kameraene paa H'mong-stammen). Saa, i Sapa drives forretningene av vietnamesere som selger haandarbeidet til H'mong'ene til en latterlig lav pris, mens H'mong'ene selv gaar rundt i gatene og spinner hemp-traad og proever aa selge sine produkter direkte til turister, i haap om aa slippe et ledd i business-kjeden. Man kan si mye om Sapa, men at det er en fascinerende og absurb miks mellom nytt og gammelt, betydelig preget av fransk kolonitid og internasjonal tilpasning, er det ingen tvil om. Ikke ulikt de tidligere Hill Station'ene i India som Shimla, Mussoori og Dalhousie.

Vi spiser kyllingsuppe inne paa markedsplassen som bugner av matvarer. Fiskene ligger halvdoede i fatene sine, slitne etter den lange veien fra Hanoi og opp hit, og kyllingene ligger ferdig-flaadde paa rekke og rad med beina sprikende og strekt ut mot taket. Fra Sapa sentrum foelger vi veien soerover i 7-10 km foer vi er der vi skal ta av fra hovedveien. Vi begynner aa tukte syklene oppover en stupbratt kjerrevei, men her maa Minsken min gi tapt for stigningen, og for Honda Win. Jeg maa returnere til hovedveien og faar laane litt plass blandt noen rissekker paa en lokal butikk som lagringsplass. Til fots gaar det mye bedre paa den roede jorda. Vi passerer hylle paa hylle med rismarker foer vi gaar inn i bambusjungelen. Her og der ligger det trehus og paa tunene staar gjerne en jente/dame med et barn paa ryggen ,og smilet deres forstaas aapenbart som et velkomstsmil. Grisene, hoenene, gjessene skygger banen, vannboefflene bryr seg mindre, mens hundene proever aa gjoere seg stoerre enn det de er:-) Jeg vet mange turister kjoeper Home-Stay's i Sapa, saa det fryder meg at jeg ikke ser et eneste hvitt ansikt paa hele veien opp gjennom landsbyen som klamrer seg til bratta.

Omsider er vi fremme ved familien og huset jeg skal ha som min primaerbolig. Det er hos Chee (25), mannen hennes (28) og deres tre barn (2-4-6). Cue bor paa andre siden av elva. Huset til Chee er som de fleste andre hus omkring skal jeg faa erfare. Det suger seg fast til den roede jorda paa et lite plataa hvor en faar skikkelig hoydefoelelse naar man ser utover dalen, forbi bambusen, hemptraerne, banantraerne og alle de andre vekstene. Huset er laget av tre og har noen slags taksteinsplater som tak, gulvet er hardpakket jord. Det er ca 8 meter langt, 4 meter bredt, 4 meter hoeyt paa det hoyeste og er delt inn i tre rom. Hovedrommet er nesten halve huset og her spises alle maaltider og annen innendoersaktivitet som krever plass gjores her. Paa venstre siden er det lagringsplass for skaaler og fat, og to skillevegger av bambusblader lager to sovealkover. Paa den hoeyre siden ligger kjoekkenet,. som er et lite rom med et ildsted paa gulvet rammet inn av fire store nedfelte steiner. Der er ogsaa en bambusseng. Kjoekkenet skal vaere soverommet mitt. Over de to rommene paa H og V side er det et lite loft. Over kjoekkenet ligger det en stor haug med mais som ligger til toerking, og over soverommet lagres diverse hjemmelagde jordbruksredskap og litt materialer. I hovedrommet er det fritt opp til himlingen. Hele hjemmet er sparsommelig innredet. Av ting som aapenbart maa vaere kjoept i en butikk kommer jeg frem til; klokka paa veggen, en kasettspiller, noen kjeler og skaaler, en saks, og noen haandklaer. Resten antar jeg er hjemmelagd. Paa veggen henger det, i tillegg til noen kalenderlapper fra lang tid tilbake, to innrammede offentlig bevis av noe slag. Jeg spoer om hva det er. "It's for my name", "Your name? Is it some kind of education or test you have passed?", "It is for my name. I don't know. I can not read it. Sorry". Vannforsyningen kommer fra fjellet, transportert paa bambusroer delt i to, baert paa et slags stilas gjennom skogen. Chee's hus og de to nabohusene som ligger vegg i vegg deler vannforsyning. De har en broenn de kan fylle opp som reservoar, og oensker de rennende vann helt ned til huset legger de bare det ene bambusroeret over det andre slik at vannet tar en annen retning.

Ettermiddagsstunden nyter jeg paa en lav krakk utenfor husveggen, mens jeg ser paa de tunge skyene som snor seg rundt fjelltoppene paa motsatt side av dalen og sola som er paa vei ned i kryssningen mellom skuer og fjell. Et helt fantastisk skue! Lydene jeg hoerer kommer fra den knitrende ilden paa andre siden av veggen hvor det lages mat og fra snoeftende griser, galende haner og varslende hunder. Ved siden av meg sitter den ene dattera til Chee og slafser paa et sukkerroer og bortenfor henne igjen gaar gjess-mamma med sine nybakte smaa og spiser toerket mais som Chee har kastet ut til dem.

Til middag serveres gris, ris, soetpotet og en kokt groennsak jeg aldri har sett foer. Vi er 9 voksne og 3 barn til bords. Jeg forstaar det etter hvert slik at de spiser sjelden middag i eget hus to dager paa rad. Det gaar paa rundgang mellom husene innenfor egen familie. I generasjonen over Chee er det gjerne 7-12 unger i soeskenflokken, i hennes generasjon 4-8 og i generasjonen under 2-4. Dette gjoer at mange i landsbyen, som teller ca 300 hoder, er i slekt med hverandre og baandene er tette. Det er alltids en slekting i et hus et steinkast unna hvor man kan spise, -hvis det passer gjesten. Ja, og til middagen servers det slangebrennvin som er risvin som har staatt til lagring med slanger i. Smaken er upaaklagelig. Vi heller i oss 3-4 flasker risvin og blir litt paa en snurr alle sammen (bortsett fra damene da, som ikke drikker risvin sammen med menn, bare alene i smug og naar det er bryllup)

Jeg krabber opp i bambussenga mi inne paa kjoekkenet, ved siden av ildstedet. Jeg tok frem mp3-spilleren min, men musikken fra skogen i Nord-Vietnam kan ingen erstatte i dette oeyblikk, og jeg sovner paa en-to-tre.
-----

Dagen etter vaakner jeg til lyden av morgenfriske haner paa tunene rundt omkring og lyden av bambus som kloyves til opptenningsved med manchete. Ved siden av meg sitter Chee paa huk og er i ferd med aa lage ild. Ikke lenge etter knitrer det fra ildstedet og jeg kjenner den gode varmen mot den venstre delen av ansiktet mitt. Naar jeg titter ut gjennom glippene mellom plankene i veggen ser jeg at det er en solrik dag som kommer. Mens Chee klargjoer frokost sitter jeg paa huk over vaskevannsfatet mitt utenfor huset og venter paa solvarmen mens jeg gnir soevnen ut av oynene. For meg er dette idyll, som en droem, noe helt spesielt. For mine nye venner er det "bare" nok en dag. Skaalene fylles med ris, kokt gresskar (de spiser masse gresskar!), nudler og noe slags groent gress. Mannen til Chee har en skikkelig hung-over fra i gaar og staar opp for aa spytte, spise litt frokost, spytte mer (soverom, oppholdsrom/kjoekken, -der det maatte passe seg) og gaar til sengs igjen.

Etter vaar frokost lages det frokost til dyra. Chee og jeg maler toerkede maiskorn til maismel paa moella. To steiner mothverandre, et hull i den oeverste som maiskornene renner ned i , et stag for aa sirkulere den oevre steinen mot den under og vips saa lager Torpingen maismel til dyra i Vietnam.

Etter frokostene kommer Cue bort. Hun vil at jeg skal hilse paa moren hennes. Vi klatrer ennaa noen faa hoeydemeter og kommer til et hus som baerer preg av aa ha staatt noen aar ekstra. Her er ogsa flere fasiliteter som tv, vannreservoar inne i huset, eget kjoekken for matlaging til dyrene. Mammaen Cue er ikke helt happy om dagen. For en ukes tid siden, da hun var ut og hogg bambus-ved traff en bambusflis det hoeyre oeyet hennes. Det stod ikke til aa redde. Den flotte dama gremmes tydelig over sitt nye ansikt, og jeg skal innroemme at det ser ikke godt ut og jeg forstaar at det maa har vaert vannvittig smertefult.

Moren til Cue "faar dagene til aa gaa" med bl.a.haandarbeid og farging av klaer. Klaerne farges i indigo. Dette gjores ved at hun sanker blader fra indigo-planten og disse legges i vann i noen store toenner i noen dager og vannet blir indigo/blaatt. Deretter dynkes stoffene systematisk i toennene som staar plasser rundt husveggene. Hun vever ogsaa egne hemp-klaer. Hemp'en vokser fritt i hagen og rundt huset. Traerne hogges, toerkes og strimles opp i tynne-tynne strimler som flettes og spinnes i hverandre for haand. Nititidig arbeid som blir til flotte produkter. Jeg hadde ingen ide fra foer om hvordan disse hemp-produktene ble skapt, men naa vet jeg mer, heldigvis og takk for det.

Cue vil at jeg skal skal se litt Vietnamesisk saape-opera, og vil tilbringer to og en halv time foran tv'n og Cue er dj med VCD-platene. Vi begynner med aa se den siste episoden i en serie og deretter de andre episodene hulter til bulter, men hva gjoer vel det? Pene mennesker graater over tapt kjaerlighet, utroskap og vansklige leveforhold. Nok en gang; hjerte og smerte. Det graates nesten kontinuerlig i alle episodene og det blir nesten komisk sett med mine oeyne, mens for Cue er dette kraftig kost. Hun graater med.

Vi spiser ris og kokt gresskar til lunsj hos moren til Cue foer arbeidsdagen begynner. Og arbeidsplassen for stort sett alle mennesker i denne dalen naa om dagen, inkludert meg selv, er paa de myriarder av risterasser som ligger opp langs sidene i dalfoeret. Det er innhoestingstid. Naar risgresset har blitt gult, kuttes det og legges til toerk. Naar det er knusk-toert samles det i store bunter og slaas mot veggene i en trekasse slik at riskornene loesner fra gresset og faller ned i kassa. det som er igjen av reisgreset brukes til dyrefor om vinteren eller brennes paa stedet. Hele dalfoeret fylles med roeyk. Naar kassa er halvfull med ris, grovrenskes den og helles i sekker, foer kassa loeftes opp til neste terasse for ny gjennomfoering. Det er mange i arbeid paa risaakeren til Chee og hennes familie, og det sosiale staar ogsaa i fokus innimellom arbeidet. Den ene dagen jobber alle hos en familie, den neste dagen hos en annen, og slik gaar det paa rundgang mellom familie og jordlapper. Barna leker mest med aa fange mus og jage boefflene opp og ned mellom terassene og/eller ri paa dem, hundene leker med sine ting og arbeidskraften puster tungt, men smilet er der hele tiden.

Vi baerer dagens ris-fangst opp til huset til svigerforeldrene til Chee som fungerer som midlertidig rislager. Dagen avrundes der med middag; nok en gang gris som kjoett, gresskar, ris og den groenne saken som jeg ikke vet navnet paa. Ja, og saa risvin da, selvfoelgelig. Mye risvin...

Veien opp tilbake til huset til Chee blir utfordrende i moerket og litt smaa-tipsy. Jeg gaar i fjellsko, mens de andre gaar i sine plastikksandaler. Det later til at det er to typer sko som brukes av alle H'mong. Det er hvite plastikk sandaler uten helstropp, eller brune plastikksandaler med helstropp. Siden det er mye vann og fuktig jord rundt forbi er skotoeyet praktisk i og med den toerker fort, men slik terrenget er rundt virker det naermest hasardioest. Men, en skal bare passe seg, for naar man ser hvordan de beveger seg blir man bare veldig imponert. Jeg som kommer fra Norge liker jo aa tro at jeg er vant til aa gaa i bratt terreng og behersker det til en viss grad, men naar jeg ser hvilken "feeling" disse menneskene har for aa bevege seg i ulent terreng boeyer jeg meg for det. Jeg blir en sinke i forhold.

Jeg finner bambussenga mi ved ildstedet og takker for dagen som har gaatt.
-----

Den paafoelgende morgen starter paa samme maate som i gaar med lyder fra skogen og den daglige opptenningsrutinen som vekkerklokke. I dag faar jeg en noe spesiell frokost. Som vanlig er det selvfoelgelig ris og nudler, men denne gangen er det ogsaa et spesielt groent gress og bambus-larver. Bambuslarvene lever inne i bambus-treet i hver sin "etasje" og sankes ved aa kutte et snitt/hull i bunnen av hver "etasje" og skyfle dem ut. De er hvite, ikke ulike den norske barkebillen, og frityrstekes foer de serveres. Smaken er slett ikke vaerst, men jeg maa proeve opp til flere ganger for aa programmere hjernen til at dette er mat og ikke "noe ekkelt".

Da bambuslarvene er spist opp kommer Cue opp til Chee's hus og lurer paa om jeg vil vaere med henne en dag paa jobb. Hun er "on call" for et hotell i Sapa som guide til en av landsbyene soer for Sapa. Jeg slaar til paa det tilbudet, og sammen kjoerer vi paa Minsken min opp til Sapa og plukker opp noen Sweitsiske turister paa et av de mange hotellene der oppe. Vi gaar til fots langs hovedveien et stykke foer vi tar en hvil ved en kiosk hvorfra vi skal foelge noen stier ned til en landsby. Rundt oss myldrer det av turister som skal se paa minoritetene, og jeg har gleden av aa se det hele litt utenfra i og med jeg allerede har vaert sammen med dem i to dager og laert dem bitte-litt aa kjenne. Ved denne kiosken myldrer det av smaa halvnakne barn som henger paa oss turister som klegger og skal selge armbaand, pengepunger, smaa vesker ol. mens de mumler sine "salgs-mantraer"; "Buy from me, pliiiis, buy from me. Me very poor. Pliiiiiiiiiis". Kameraene rundt omkring gaar varme. For mange er nok dette foerste moete med synlig fattigdom naar det kommer til materielle ting, og man vil ha det ultimate "fattigdoms-bildet". Paa reisen min har jeg sett en tendens til at mange turister fra vesten nesten er mer opptatt av aa se og dokumentere fattigdom, og hvor "faelt" mange i Asia har det, fremfor aa se etter alle de positive sidene ved samfunnet de besoeker. Kanskje er dette bare innbildning fra min side, men jeg velger det er en grunn til at jeg tenker tanken. Mathieu som jeg reiste sammen med i Mongolia fortalte en historie om en svart afrikaner som pekte paa gullklokka til en hvit turist i Afrika og sa; "White man got watch, black man got time". Paa samme maate mener jeg aa tro det er med mange i Asia. Vi i vestlige land maa gjerne vaere rike paa penger og materielle ting, men jeg har saa mange ganger paa reisen min opplevd en mellommenneskelig og personlig rikdom hos de lokale som den hvite mann kan se langt etter!

Uansett, Cue, turistene fra Sweits og jeg gaar ned i dalfoeret og beaeres med en fantastisk utsikt samt en fin walk-about blandt H'mong'ene. Landsbyen har blitt noe turistifisert med tiden og souvenir-sjappene ligger paa rekke og rad. Vi blir transportert tilbake til Sapa i en ny Ford Suv, og det aa se Cue stige inn i denne moderne flotte bilen er et merkelig syn. Sikkert en vane for henne, men ikke for meg naar jeg tenker paa hvordan hun lever hjemme i sin egen, mer autentiske, landsby.

Tilbake i hjem-landsbyen besoeker Cue og jeg hennes soester. Der har vaert stort selskap i dag og risbollene staar/ligger paa rekke og rad langs flere bord satt sammen til ett, mens kjoett- og risrester ligger stroedd utover. Ingen tvil om at det har vaert et skikkelig eta-gilde der. Noen menn er fremdeles igjen, saa beruset paa risvin at de knapt forstaar hvor de er, hvem de er eller hvor de skal. Bakgrunnen for festen skal visstnok vaere at en av Cue's soestre har en slags merkedag i dag (faar ikke helt tak paa aarskaen til at det er en merkedag) og at hun skal faa besoek av landsbyens sjaman om to dager, som skal spille paa tromme, komme inn i transe, besoeke det hinsidige for deretter komme tilbake til det jordiske liv for aa fortelle hvordan fremtiden hennes vil bli og dermed hvordan hun boer leve. De sier selv at de foelger en blanding av buddhisme og sjamanisme, men jeg tror nok det er mere sjamanisme. Alterne jeg har sett i noen hus har mer symboler fra naturen enn typiske "Buddha-ting".

Siden det har vaert stor fest er det beste kjoettet spist opp, men innvollene er igjen og vi mesker oss med blodfylte tarmer, hjerte, lever, nyrer og hva vet jeg. Seigt som fy, men tross alt mange hakk bedre enn hesteinnvollene jeg fikk servert i Mongolia. Barna stikker av med underkjevene til grisen og slafser i seg kjeve-kjoett med stor iver. Og, det er nok risvin paa bordet i dag ogsaa...

Etter aa ha blitt vekket til live til den fjerde dag, 03.10.2010, kommer Cue opp og henter Chee og meg. Vi skal spise frokost hjemme hos henne. Cue har ikke villet ta meg med til huset hennes fordi hun synes det er saa lite og stusselig. Jeg sa til henne kvelden foer at jeg bryr meg ikke stort om hvordan huset ser ut, det er uansett menneskene i huset som lager selve hjemmet. Dette saa ut til aa berolige Cue og hun inviterte til frokost dagen etter. Vi gaar innom soesteren hennes for aa hente et griselaar, gaar over bekken og opp en skrent foer vi er der. Jeg blir vannvittig ydmyk og stille naar jeg ser hva slags hus Cue bor i. Sett med norske oeyne minner det om et falleferdig skur fra foer krigen. Veggene er skakke og plankene er slatt paa paa kryss og tvers, taket er lekk saa jordgulvet inne er halveis gjoerme, det er forferdelig rotete og ingenting er helt. Av ting som man faar kjoept i butikker ser jeg litt klaer, en saks noen bulkete kjeler, en kniv og noen risboller. Aldri foer har jeg vaert hjemme hos noen som har levd saa basic. Cue faar nomadene i Mongolia til aa fremstaa som materialister.

Naar man gifter seg i denne stammen skjer det ofte ved at jenter og gutter moetes paa et saakalt "love-market". Der kan gutta gaa rundt aa presentere seg selv for jentene. Hvis gutten liker jenta frir han, og hvis den umiddelbare kjaerligheten er gjensidig svarer jenta ja. Hvis ikke staar hun fritt til aa avvise gutten. Nar det skal giftes skal gutten, etter deres norm, betale jentas familie rundt 1 000 000 VN Dong, ca 60-80kg kjoett og 20-30 liter risvin. Cue forteller at hun valgte en fattig mann som sin ektemann og det er derfor huset er saa daarlig. Personlig saa jeg ektemannen til Cue bare en gang og det aner meg at hun ikke er lykkelig i det ekteskapet. (Da er det jo ogsaa kjekt at H'mong-stammen har en tradisjon for kone-bytte. De er profesjonelle swingers!)

Men igjen da, tilbake til huset/hjemmet, saa det er menneskene som skaper hjemmet, og selv om Cue er litt brydd med at jeg ser huset hennes har vi en fin frokost sammen, Chee, Cue og jeg. Bollene er fylt med ris og grisekjoett. Til drikke faar jeg en spesiell medisin som skal vaere bra som smertedemper og virke proaktiv mot alle typer sykdommer. Den bestaar av risbrennvin som er lagt i lake av noen spesielle planter, gress, dreper-bien, noen andre sma insekter og slanger. Smaken er spesiell og jeg kan ikke skjoenne annet enn at dette maa vaere godt for baade kropp og sjel.

Hver soendag drar de lokale opp til Sapa for aa gaa paa markedet, enten for aa selge sine egne ting eller kjoepe nye ting. Cue og Chee skal opp dit og jeg skal vaere med. Naar jeg drar fra landsbyen denne gangen blir det for godt (-eller kanskje ikke...). Jeg gir Cue og Chee hvert sitt postkort fra Norge med en hilsen fra meg og jeg gir dem 400 000 Vietnamesiske Dong hver (tilsv ca 130 NOK x 2) som takk for gjestfriheten. Jeg faar ogsaa gaver. Av Cue faar jeg et soelvarmbaand som faren hennes har laget og av Chee en munnharpe, som faren hennes har laget. Jeg takker og bukker dypt og er stolt over aa kunne faa de flotte gavene fra disse menneskene.

Vi gaar ned bratta til hovedveien hvor jeg pakker paa Minsk'n min og Cue og Chee stabler seg og bambus-ryggsekkene sine bak en kar paa en liten scooter, og saa fiser vi opp til Sapa. Damene skal paa shopping og jeg skal fikse et par smaating paa motorsykkelen og finne meg et hotell for aa vaske meg selv og litt klaer. Jeg gaar ogsaa til en fotobutikk og printer ut noen bilder fra tiden som jeg har hatt hjemme hos Cue og Chee og familiene deres. Da jeg moeter dem igjen noen timer seinere for aa overrekke bildene er kurvene deres fylt opp med stoffer og jeg skjoenner hvor noe av pengene jeg ga dem har havnet. De blir utrolig glade for bildene. Jeg printet ogsaa ut et bilde fra Norge, tatt fra det oeverste jordet paa fellesbeitet ved Nordre Felde paa Vest Torpa med utsikt over Aust Torpa en kald og snoerik vinterdag, slik at de kunne se et bilde fra der jeg kommer fra. Da Cue faar se bildet lurer hun paa om det Ha Long Bay hun ser... Jeg forklarer at bildet er fra hjemlandet mitt. (...)
Vi klemmer hverandre farvel og haaper paa gjensyn en gang i fremtiden.

Det er alltid litt spesielt aa forlate slike mennesker. Jeg skal fortsette reisen min og moete flere lokale mennesker og nye geografiske steder, mens de skal sikkert moete nye utlendinger som kommer til Sapa, men kanskje skal de aldri se andre veier enn den som gaar mellom landsbyen deres og Sapa. Og jeg tenker paa dem mens jeg tar meg en varm dusj paa hotellet, og jeg tenker at naar jeg gaar paa den naermeste restauranten og bestiller meg mat, sitter kanskje Chee paa huk ved ildstedet sitt og gjoer opp varme for aa lage dagens siste maaltid.

Skrevet av Hilmann 04:26 Arkivert i Vietnam Kommentarer (1)

N-VIETNAM, Paa Minsk mot nord

28/09-2010 Foerste kjoeredag paa Minsk

De ekslusive maaltidene paa organisert tur i Ha Long Bay er igjen byttet ut med nuddelsuppe hos Frityr-Mama og hennes kolleger rundt hjoernet. Skal jeg vaere aerlig synes jeg gatematen i Hanoi er vel saa ekslusiv som maten i Ha Long Bay! Naar jeg faar "suppet" i meg suppen baerer det til Mr Coung for aa hente og gjoere de siste smaa-justeringer som skal til for aa kunne sette i marsj. Siden jeg saa sykkelen sist har det kommet paa nye nummerskilt og et oppbygd sete. Setet er aa betrakte som en gave for min kroppsbygning. Plugg sjekkes, paerer byttes, speil paa-monteres og saa er den klar. Jeg faar kjoept meg en hjelm, men kvaliteten er det saa som saa med. Hos Vietnameserne staar ikke sikkerhet i hoeysetet. Hjelmene som tilbys rundt forbi er en blanding mellom normal hjelm, ishockey-hjelm og cap. Jeg snuser opp et amerikansk merke og betaler snaue 90 NOK for aa skall-legge kraniet.

Utenfor Hanoi Backpacker Hostel bretter jeg hele "boligen" min ut paa gata og pakker det sammen igjen til motorsykkel-konfigurasjon. Det blir baktungt. Men, slow riding is safe riding. Kl 15:00 vinker jeg farvel til tusen-aars-byen Hanoi og reiser nordvestover. Viet Tri faar vaere maal godt nok for i dag. Jeg planlegger aa kjoere en god del highway til aa begynne med for aa komme meg nordpaa saa raskt som mulig. Jeg krysser Den Roede Elva, hvor elvebaatene frakter sand saa de nesten synker, og legger meg godt til hoeyre paa motorveien mens maskina knatrer paa to-takts-vis og spyr ut blaa roeyk. Jeg synes det er stas. Sykkelen er ganske stilrein; sjabby og militaer-groenn, og med groenne vesker, groenn sekk ispedd litt knall orange presenning ser farkosten "ekspedisjonsaktig" ut. Selv er jeg meget spent. Spent paa ny maskin, nye horisonter, nye moeter med mennesker utenfor byen, spent paa aa vaere alene paa motorsykkeltur i omraader less travelled, spent paa veiene etc. men mest av alt, saa skal jeg kose meg. Jeg skal ta det med ro og sutte paa min vietnamesiske karamell.

De 70-80 km paa den foerste dagen blir ikke veldig interessant saann kjoeremessig. Hanoi's drabant slutter liksom aldri, det er mye trafikk, store lastbiler gulper svart roeyk og motorsykkelisten har litt vondt i nepa. Jeg velger aa skylde paa Bia Hoy'en i gaar kveld. Tankene gaar til India naar jeg tar unna de foerste kilometerne. Bebyggelsen er slaaende lik, trafikken like dan. Det eneste som mangler er alt "fuzz-et" som kommer oppaa alt naar man er i India; Rickshawer, kuer, unger, saduer, kameler, berg av soeppel, bikkjer, mer forurensning osv.osv..

Jeg kommer meg inn paa et lite Hotel i Viet Tri hvor jeg betaler 45 NOK for et meget bra rom hvor jeg kan dusje av meg litt eksos foer middag. Bestillingen av middagen blir alt annet enn enkel. Det snakkes ikke et kvekk engelsk, phrase-book'en min for Soeroest-Asia og mitt indianerspraak som peker mot munn og mage naar ikke frem. ?!?! Til slutt, blir det gjennomslag. Jeg plasserers blandt masse kjoekkenrot ved et eget bord utenfor selve restauranten og paa bordet kommer grillet svineflesk, mynte-salat, reke-pasta, noe broed og en oel. Mat er mat, og jeg hogger inn.

29/09-2010 Ut paa bygda

Etter aa ha ombestemt meg et par tre ganger velger jeg endelig rute til Sapa. Veien jeg skal foelge er Road 32 over Thanh Son, Ngia Lo, N.T. Than Uyen og saa komme inn til Sapa fra vest. Dagen starter med aa finne frem i labyrinten med veier som gaar fra Phong Chau, over Den Roede Elva og til Than Son. Jeg spoer mennesker hele tiden om veien og til forskjell fra India faar jeg korrekte svar saa det gaar som en lek. Morgendisen ligger fremdeles tung over rismarkenene og sola har ennaa ikke faatt ordentlig tak. Temperaturen er perfekt og jeg starter dagen med et bredt smil. Da jeg passerer Than Son begynner den landsbygda jeg har haapet aa se og til min overraskelse kjoerer jeg inn i milevis med teplantasjer. Symmetrien paa plantasjene, med perfeksjon i hver eneste lille eller store terasse, mellom det som ser ut som jungel, og den blendene groennfargen, gir foelelsen av aa kjoere i en gedigen groennsakshage.

Jeg skrev i gaar at mangelen paa kaotisk dyrehold var en forskjell fra India. Dette kan herved tilbakevises. Mens jeg fryder meg over veiens naturlig kurver, danner de oeyblikkelig oppdukkende dyrene rundt omkring grunnlag for ytterligere skjerpethet. Det kryr av boeffler, hoens, gjess, bikkjer, hester, griser og kuer, og noen noedmanoevere maa til for aa redde hoens som i kaotiske byks krysser veien like foran hjulet mitt. Med hodet foerst, i forlengelsen av et utstrakt hals og med kroppen paa slep etter, klarer de det akkurat, -og jeg ogsaa.

Lunsj spises i NT.Tran Phu og det bli et meget hyggelig opplevelse. Et vietnameser ved navn Nam skal ogsaa spise lunsj. Nam holder paa med eksport av te til bl.a.Island, Romania og Nederland og kan derfor snakke noe engelsk. Han er sammen med en av sine kolleger og de oser av stolthet overfor de andre gjestene over aa sitte til bords sammen med et slikt menneskelig kreatur. Vi mesker oss med fisk, svin, gress, salat, nudler osv, for ikke aa glemme oel og risbrennevin. De to kara heller i seg naermere en flaske ris-vodka under maaltidet, midt i arbeidsdagen, og jammen er de ikke glade i aa spandere ogsaa. Jeg maa insistere paa aa ikke ta mer etter to shots. Det faar da vaere grenser til drinking and driving. Maaltidet blir paa firmaets regning og vi tar hverandre i labben foer jeg setter stoe kurs videre, og haaper at kursen til Nam blir saa stoe som det lar seg gjoere etter et slikt alkoholinntak. Han er vel vant til det...

Veien videre blir bare mer og mer vidunderlig. Mens jeg kjoerer ser jeg kjegleformede bambushatter som snor seg rundt i te-terassene, mens de hjemmevaerende ligger aa "later seg" i sine bambus-/tre"hytter". Husene er stort sett satt opp paa paaler der oppholdsrommet er ca to meter over bakken og "underetasjen" brukes som garage, oppbevaringsplass, lekeplass ol. Veggene bestaar av sprikende plankeverk og taket er dekkes med bambus. Andre steder er hele huset laget av jord.

Saa plutselig, over en bakketopp og rundt en sving, ser jeg mennesker jeg aldri har sett maken til, ikke en gang paa bilder. Jeg skjoenner at jeg begynner aa bevege meg inn i omraadet som fylles med mange ulike stammer som Nord-Vietnam er saa kjent for. Ansiktstrekkene er betydlig forskjellig fra de jeg har sett til naa i VN. De minner faktisk litt om lyse afrikanere. Leppene er fyldigere, de er noe mer "oppsvulmede" rundt oeynene og mange av damene har ikke oeyebryn og haaret er kort. Meget spesielt! Folkedraktene er utrolig flotte. Svart som hovedfarge, med border og moenstre som domineres av roedt, hvitt, groent og litt gult. Skautene, som de barer som en slags turban er svarte med enkle border. Og saa er det ikke mange kilometerne jeg kjoerer foer fargene er annerledes. Ny stamme? Naa gaar det i blaatt og hvitt, og "turbanene har blitt mer rosafargede, og slik fortsetter ferden blandt mennesker og natur. Jeg faar saa lyst til aa ta noen bilder av dem, men noe holder igjen. Det foeles ikke riktig aa fotografere. Da jeg passerer dem naar jeg kjoerer, vinker og smiler de alle sammen, men med en gang jeg stopper opp ser jeg blikk med en blanding av forundring, overraskelse og til tider vantro. Hva er det de ser??? Jeg maa lese meg opp dette stamme-fenomenet i Nord Vietnam, hvilket jeg vet saa godt som ingenting om.

Da jeg moetes av kraftig regnvaer og maa ta inn under tak paa en "cafe" langs veien, venter jeg paa oppholdsvaer sammen med to av disse nydelige kvinnene. Jeg pirker borti i armen paa en av de og gir, saa hoeflig jeg kan, tegn om aa faa ta et bilde av meg sammen med dem. Damen spretter umiddelbart 50 cm vekk da hun merker at jeg tar i henne, og svaret er gitt... En av mennene paa samme sted gir en forklaring paa atfderden hennes som jeg tolker dit hen at hun er gravid og derfor ikke skal beroeres av andre menn. Men, hvem vet? Jeg snakker som en foss sammen med lokalbefolkningen. Eller, det vil si de snakker til meg som en foss. Jeg forstaar ikke et kvekk, og ikke de heller, og slik har vi det veldig hyggelig i lag. De lokale jeg moeter som snakker engelsk lurer paa om jeg er gal som drar hit ut i hutti-heita alene uten aa kunne snakke vietnamesisk. -De gaerne har det godt!

Dagen rundes av paa en av hotell-restaurantene i Than Uyen hvor jeg til min store forundring moeter paa en gjeng vestlige mennesker som er paa organisert motorsykkelekspidisjon. De kjoerer paa fancy Honda'er og har penger nok skjoenner jeg. 750 US$ for fem dager paa asfalt med en sykkel som trives best offroad. Men, usedvanlig hyggelig er de alle sammen og jeg inviteres til aa ha middag sammen med dem. Og for en middag!! Paa menyen er noen normale ting, som biff og salat, men stort sett er det "unormal" mat som fortaeres paa denne aften. Vi spiser Hot-Pot med tofu og frosk, som slettes ikke smaker saa vaerst. Mellom froskelaarene blir det alltids rom for litt glass-manet, eller kanskje en "Killer-Bie". I foelge kokken er Dreper-bien er en gedigen flyvemaskin med gift nok til aa ta livet av en boeffel. Man spiser normalt ikke hodet, men beistet er saa stort at det er nok mat igjen selv om hodet legges til side. Kveldens kulinariske hoeydepunkt blir allikvel silke-ormene, ja, de ormene som spinner silke! Som Vazelina Bilopphoeggers synger om den opphoegde pottitten;"...mae frittyr smakar det bra".

Skrevet av Hilmann 04:17 Arkivert i Vietnam Kommentarer (0)

VIETNAM, Hanoi og Ha Long Bay

21/09-2010 Farvel til Kina

Maria fra Russland som jeg har delt rom sammen med de siste dagene og jeg vakler oss avgaarde til flyplassen sammen i et regntungt Beijing, dvs naar vi foerst har kommet oss ned paa metroen forblir vi under jorda paa bane helt fra Tianmen Square til flyplassen. Maria har bodd i Kina et aar for aa laere seg spraaket og har bagasje deretter. Jeg blir hyret inn som sjerpa og jobber intenst!

Det siste jeg ser/hoerer i Kina blir ikke veldig positivt. Paa undergrunnen, rett foran nesa mi, blir jeg vitne til at en kvinnelig sporvognsbetjent banker opp en gategutt. Jeg har sett gutten tidligere paa undergrunnen, gaa aa selge aviser, moekkete, hoeyroestet, full av saar paa hele kroppen, tynt kledd og i generell daarlig forfatning. Jeg faar ikke med meg hele opptrinnet, men det later til at gutten (uten penger) proevde aa komme seg inn bak billettslusene. Konsekvensen blir slag og spark fra Frk.Betjent. Hun gaar paa for toerr hoste til gutten ligger paa bakken for deretter og fortsette og servere spark mens han ligger nede. (...)

Det andre jeg hoerer om er fra en russer paa flytoget som for litt siden kom fra Urumqi. Der borte er det ikke bare fred og velstand. For et par aar tilbake var det rikelig med mediadekning i vest om sammenstoetene mellom Uigurer og Han-Kinesere. Mitt russiske reisefoelge beskriver omstendighetene og bruker ord som krigsliknende tilstander. Men Kinesiske myndigheter har tydeligvis tatt "laerdom" av lekasjer til vestlig media og tar derfor ingen sjanser. Noe russeren kan bevise da Kinesisk politi tok fra ham fotoapparat og PC paa flyplassen og oedela det rett foran oyenene hans. De bokstavelig talt moste utstyret. PC'n ble slaatt ihjel til to biter og harddisken slatt i fillebiter.

Dette er hva "Midtens Rike" serverer meg som mine siste minner derfra. Jeg kjenner glede over aa komme meg derifra. Jeg velger allikvel aa tro at jeg kan trives i Kina, en gang i fremtiden, men som back-packer i 2010, etter aa "bare" ha vaert i Tibet, Xi'an, Beijing og Erlian, har jeg fatt dosen min og vel saa det i denne omgang. Jeg kjenner meg motivert for Vietnam!

21/09-2010 Vietnam

Kl 19:00 er det touchdown i Hanoi. Jeg er spent. Jeg forlot Norge i Januar med et Vietnamesisk visum i passet, men det var for spennende aa kjoere Royal Enfield i India... Underveis har motivasjonen for VN dalt noe, men etter aa ha bestemt meg for aa legge turen om Soeroest-Asia allikevel kjenner jeg at motivasjonen er gryende igjen.

Det er med glede jeg kjenner varmen slaar i mot meg da jeg kommer ut av terminalen og moetes av vaiende palmer. En av mine forbilder naar det kommer til reising og moete med Asia, Torbjoern Faeroevik, beskriver Hanoi som sin favoritt-by i Asia, saa noe maa det jo vaere med Hanoi. Jeg venter spent.
VN/Hanoi, har jeg lest i Lonely Planet, er et av "number one"-stedene naar det kommer til "copy-cat"-virksomhet, og jeg faar erfare dette. Jeg oensker aa ta inn paa Hanoi Backpacker Hostel som jeg har lest om i LP, men ender opp med en seng paa Hanoi Backpacker Hostel. Ja det stemmer, samme navn, og bare 20 meter unna originalen, bare med mindre folk, mindre hyggelig betjening, mindre hyggelig rom osv, men ting gaar fort og det er her jeg havner. Det fine er jo at det ikke er folk her saa det er mulig aa faa litt ro, og prisen som er bra, 5,5 US$.

22/09-2010 Hanoi!

Jeg spiser nuddelsuppe paa gaterestauranten tvers overfor der jeg hadde noen frityrstekte delikatesser til middag i gaar. Street-food i Hanoi later til aa vaere like bra som den er billig. God og mett for 1,5-2 US$. Og saa er det jo sjarmerende da, aa sitte paa disse knoett-smaa plastikkstolene ved det like lille bordet, nesten ute i gata hvor svermen av tohjulinger fyker forbi. Jeg har aldri sett stoerre tetthet av tohjulinger noe sted. Helt vannvittig! Det snakkes i telefoner mens barn og besteforeldre er stablet i hoyeden og bredden mens det manoevreres med millimeters-marginer i den kontinuerlige stroemmen.

Foerste stopp i dag blir hos Quong (Q). Q driver et verksted i Old Quarter hvor han selg/kjoeper/leier ut Minsk. Jeg har hatt en tanke om aa gjoere VN paa en Minsk og proevekjoerer i dag sykkelen for foerste gang. Jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente av denne gamle to-takts-sykkelen paa 125cc, med fire gir, uten batteri, oljeblanding direkte paa tanken og andre enkle loesninger, men foersteinntrykket er godt. Gaar slettes ikke vaerst. Jeg faar et tilbud og gaar i tenkeboksen.

Mens jeg tenker besoeker jeg Ngoc Son Temple som er dedikert til General Tran Hung Dao som i det 13 aarhundre banket opp Mongolene. Tempelet ligger idyllisk til paa en liten oey Hoan Kiem Lake. Hoam Kiem Lake betyr " Det tilbakevendene sverds Innsjoe" fra myten om skilpadden som en gang i tiden spratt opp fra vannet og foraerte Le Loi, opproerslederen fra 1400 tallet, et sverd som gjorde at Vietnameserne fikk nok krefter til aa jage Kineserne paa doer. (Meget kort fortalt. For utfyllende opplysninger: Les Buddhas Barn av Torbjoern Faeroevik eller slaa opp i andre boeker:-) )

Videre spankulerer jeg gatene i det sjarmerende gamle kvarteret som baerer en liten fransk touch fra fortiden. Jeg drikker Bia Hoy (Vietnamesisk oelbrygg) sammen med en danske og en samabandoffiser fra Singapore i Bia Hoy Junction, mens damer med kjegleformede straa-hatter, med livet og helse som innsats, rutinert krysser den tett trafikkerte veien foran oss. Over skulderen er en halvmjuk bambus stokk som er lastet med to tunge kurver foran og bak med fersk ananas, mango, ris eller andre varer som skal fra A til B, eller selges til en utlending som nyter en Bia Hoy. Jeg begynner aa bli enig Torbjoern Faeroevik, Hanoi er bra!

Jeg besoeker Krigsmuseet, men blir ikke helt revet med. Jeg har aldri hatt spesiell interesse i Vietnam-krigen og blir ikke ytterligere motivert paa museet. Jeg tenker paa boka vi leste i Engelsk-undervisningen paa "Danse og Fekte Akademiet" av Philip Caputo. Paa samme maate som han beskriver sin heroiske innsats under krigen paa Amerikansk side, smoerer Vietnameserne paa det dobbelte i sin fremstilling av historien. Det finnes ikke grenser for hvor mange fly de skoeyt ned. Minst 35 000... Jeg er ikke veldig oppdatert paa Vietnamesisk historie, men nok til at jeg finner det litt paradoksalt at de paa den meget hyggelige uterestauranten inne paa museums-omraadet, hvor mennesker nyter sin espresso paa sirlig og elegant utformet smijerns-moeblement, bruker soundtracket til filmen "Den Fabelaktige Amelie fra Mont Martre" som soet muzak for aa skape god (fransk) stemning...

Hanoi staar paa hodet naa.10 oktober feires 1000aars jubileet til byen og forberedelsen er i aller hoyeste grad i gang med scener, gatelys, flagg etc som klargjoeres. Minner paa mange maater om Norsk 17.mail, men uten de hvite og blaa fargene, bare de roede. I tillegg er det i dag Mid-Autumn Festival saa kaker, gaver, festiviteter, feststemte mennesker osv fyller Hanois gater. Men, det blir ikke for mye av det gode, slik jeg ser det. Det blir en god Hanoi-opplevelse, og jeg gleder meg til aa staa opp i morgen og suge flere inntrykk.

23/09-2010 Minsk

Dagen starter med nuddelsuppe paa samme sted som i gaar foer jeg praier en motorsykkel-taxi som tar meg over den Roede Elva og til Anthony. Anthony er en Soerafrikaner som har slaatt seg ned i Hanoi for aa drive Minsk-biznizz. Sammen med et par vietnamesere og en annen kar driver de kjoep og salg med alle slags motorsykler. Jeg proever et par av dem, men blir ikke overbevist.

Jeg drar tilbake til Quong og gjoer en deal paa en sykkel som en av hans kompanjonger har kjoert paa naar han har tatt med vestlige turister rundt omkring paa eventyr i Indochina. Sykkelen er militaergroenn med kledelige rustflekker, en antydning rammeskakk, fillete, moekkete og velbrukt, men med litt skruing og bytting av slitedeler tenker jeg sykkelen kan bli bra. I vognkortet finner jeg et par interessante ting; produksjonsaar;1960, og at sykkelen er for menn. Jeg blir fortalt at man skiller mellom dame- og herremotorsykler. Herrene kjoerer gir-sykkel, mens damene kjoerer automat. Jeg antar dette er noe fra gammelt av i og med stort sett alle i Hanoi kjoerer (semi) automat-scootere.

Jeg strener opp til Dong Xuan Market for aa kjoepe inn litt smaa-staesj for motorsykkeltur; plastikk/presenning, laas (Minsken kommer uten noe form for noekler), bagasjestrikker, kaffekjele, fotpumpe ol. til en samlet pris av ca 100 NOK:-) Dong Xuan Market er omtrent som et hvilket som helst slags annet asiatisk marked; proppa fullt med alt mellom himmel og jord, fra snegler, stoffer, haarspenner til hoener, sko, toerket blekksprut og tv'r og til en pris (etter pruting) som er saerdeles turistvennlig. Det er interessant aa se hvordan selgerne lever sitt hverdagsliv i sine smaa butikker, de spiser, selger, sover paa skift. I stoff avdelingen antar jeg at ca 50 % av alle butikkeierne, paa det tidspunktet jeg er der, er sovende. De ligger stroedd utover stoffrullene i alle slags mulige posisjoner og drar toemmer i kor.

I dag har jeg bestemt meg for aa spise paa restaurant fremfor street-food paa micro-moeblement paa fortauet i den hektiske trafikken. Jeg bestiller grillet fiske-mousse paa sitrongress med peanoetter, salat, boenneskudd, gressloek og nudler, som alt "wrappes" inn i smaa "rolls" av rispapir og nytes med grynt og stoenn. Jeg tenker paa en god venn jeg har et sted inne i skogen i Norge naar jeg hoerer meg selv nyte denne delikatessen... Men igjen da, det koster aa vaera kar, - 23 NOK raske paa labben, takk!

Dagen rundes av med CouchSurfer-moete. Det er ikke saa lett aa finne verter i Hanoi, responsen paa mine requests er ikke travel. Jeg faar seinere hoere at mange CS'ere i Hanoi bor hjemme med familien enda og sjelden kan gjeste andre, men heller isteden moetes for en middag/drink for aa sosialisere. I kveld er det Pavithra som gaar i tet for sosialiseringen mellom mennesker fra India, Norge, USA, Tyskland, Australia og England. Selv er Pavithra fra Indias IT-hovedstad Bangalore, men jobber i Hanoi som researcher for et eller annet slags humanitaert-liknende selskap. P er ei sprudlende morsom dame, full av selvironi og humor, som nyter livet paa verdens scene. Mannen hennes har nettopp flyttet til Saigon fra Soer-Korea og hun er fornoyd med aa ikke ha saa lang pendler-vei. Og slik trives de "i lag". Foroevrig er Pavithra lys Tamil fra Tamil Nadu, men oppvokst i Bangalore, har engelsk som primaer-spraak, tamil som andre-spraak og hindi som tredje-spraak, mens mannen er fra Gujarat med gujarati som foerste spraak, engelsk som andre og hindi som tredje. Deres barn skal snakke engelsk...

24/09-2010 Mekking og Temple of Litterature

Kjent drill paa morgenen med nuddelsuppa paa fortauet foer jeg tilbringer mye av dagen i sjappa til Quong hvor jeg er laeregutt i Minsk-mekking. Vi skifter bremser, dempere, styre, vaiere, lagre, sete, skilt, justerer pedaler og clutch og vips saa er 60-modellen klar til bruk. For ei roenne av en sykkel! Hos Quong's lager de en verktoey- og reservedels-sats til meg og jeg investerer i sidevesker for aa faa ned tyngdepunktet. Jeg lagrer sykkelen i garasjen deres i noen dager til jeg faar vaert nede aa tittet paa Ha Long Bay foer det skal (brister eller) baere avgaarde.

Etter nydelig blekksprut- og reke-lunsj paa det som maa vaere en av de travleste fortausrestaurantene i Gamlebyen, trasker jeg et par kilometer oestover til Litteraturens Tempel. Tempelet ble reist til aere for Confusius (les: Beijing 09/08-2010) i 1070 av Keiser Ly Tanh Tong og skulle tjene som et studiesenter for mennesker med de riktige blodsbaandene. Seinere fikk vanlig doedlige gleden av instutisjonen. Jeg skal aerlig innroemme at jeg har faatt dosen min av templer paa denne turen, men det er allikvel interessant aa snappe opp litt vietnamesisk arkitektur og bare spankulere rundt paa denne velholdte idylliske oasen midt i det travle Hanoi.

Ettermiddagen "nytes" foran denne skjermen, og paa mitt stamsted; ut til hoyre i 50 meter og saa til hoyre igjen i 30 meter, hvor jeg hver ettermiddag/kveld moetes med et bredt smil av "Frityr-Mama" som deiser de herligste kladder og ruller opp i frityrgryta si og lopper meg for 10 NOK.

25-27/09-2010 Ha Long Bay

Mange hevder at et besoek i Vietnam, og spesielt hvis man er i nord, ikke er fullkomment uten er tur til Ha Long Bay. Siden jeg allerede er i Hanoi toer jeg ikke la vaere aa ikke stikke ned for aa ta en titt paa det som gaar for aa vaere en av verdens fineste skjaergaarder. Turen bookes gjennom The Drift Backpacker Hostel hvorfra jeg faar gode tilbakemeldinger fra reisende som har gjort samme turen gjennom The Drift. Mange hopper paa billige tur-tilbud i Hanoi, men blir saerdeles misfornoyde med hva de faar der nede. Muggen betjening paa baatene og betale for alt mulig rart ombord, til og med for aa svoemme i Tonkin Gulfen. Derfor betaler jeg litt ekstra (88US$) for de tre dagene jeg skal ha der nede i haap om aa komme tilbake til Hanoi blid og fornoyd.

En gjeng med haapefulle turister/reisende busses ned til Ha Long City. Paa veien stopper vi selvfoelgelig ved et av disse "turist-gave-emperiumene". Et sted fullt av gaveartikler fra VN og med kostbar mat. Dette gedigne kjoepesenteret ligger selvfoelgelig alene ute paa en aapen slette, langt fra andre normal-prisede butikker. Jeg foeler meg langt fra lykke der jeg saa ydmykt som mulig gaar aa titter paa overprisede varerer som forsoekes selges av det jeg antar er sterkt underbetalte vietnamesere. Sosial-kapitalisme er et begrep som gaar igjen for nord-VN.

Turen til Ha Long City gaar raskt da jeg deler sete med en kar fra Canada som har gjort ferdig en mastgeroppgave om Chingis Khan og Korstogene. Jeg lopper ham for informasjon og vi blir ikke ferdig foer vi skilles ad av stressede tur-guider paa havneomraadet som fordeler oss til riktig baat, alt ettersom hvor mye vi har betalt. Havnebassenget myldrer av trebaater i alle varianter som ligger klare for aa shippe nye reisende ut i verdensarven.

Jeg blir henvist til en baat ved navnet Fantasea Tour og oenskes velkommen med en slurk Mirinda ombord paa den tre-etasjes moerke trebaaten som har alt en kan tenke seg for aa ha det bra i Tonkin Gulfen. Siden jeg reiser alene skal jeg dele lugar sammen med en annen person og jeg er selvfoelgelig spent. Spenningen avloeses av glede da det viser seg at jeg skal bo sammen med Oyunbold som er Mongol. Jeg hilser ham "Sain Bainu" og han smiler overrasket over den mongolske hilsningen fra en hvit mann i Ha Long Bay. Oyunbold er paa foretningsreise i til Hanoi. Han skal begynne aa importere VN-esiske nudler til Mongolia. Han har tidligere importert fra Soer Korea, men han finner billigere nudler i VN og om et par uker gaar 3 container-laster i retning Mongolia. Oyunbold og jeg finner raskt tonen og faar det meget hyggelig i lag.

Etter en fortreffelig sjoe-mat-lunsj ombord paa baaten sitter vi paa dekk i den varme vinden og nyter cruiset som gaar i spektakulaert landskap mellom de karakteristiske limestone-oeyene som skyter opp av havet. Etter mange svinger legger vi til kai paa en av oeyene for aa titte paa noen dryppsteinsgrotter, de stoerste i Ha Long Bay. Yepp, et imponerende syn. Ikke overraskende myldrer det av turister, men hvem hadde forventet noe annet? Jeg har flere ganger faatt nok av guidede turer, men i dag kjennes det greit. Tidsskjemaet er ikke for stramt, maten er enestaaende, baaten er bra, og jeg nyter aa gaa midt i rekka og foelge stroemmen som en kinesisk sau, -et ikke-tenkende flokk-dyr.

Etter grottevandring er det kajakkpadling paa programmet. Et lite samfunn av vietnamesere som bor paa vannet livnaerer seg paa utleie av kajakker. Jeg maa trekke litt paa smilebaandene av min mongolske venn. Mongoler har generelt ikke veldig god erfaring med vannaktiviteter siden de mangler kystlinje og innsjoene er faa, saa allerede paa redningsvest-stadiet trenger Oyunbold litt assistanse med paakledning, tilpasning og hensikt. Vi vakler ombord i kajakken og setter ustoe kurs ut mellom oeyene. Vi tar det med ro. Skvulper litt i skyggen, roeyker, kjoeper noen kalde oel fra en dame som passerer med sin flytende butikk, og nyter livet i ettermiddagssola. Det er fornoyelig aa se betrakte mongolen foran meg. Sjelden har jeg tidligere paa reisen min sett mer overrasket lykkelig menneske.

Naar sola naermer seg oeytoppene ankrer vi opp og tar vaart aften-bad. Vi hopper fra baattaket, ned i det salte vannet og jeg ligger paa ryggen og ser opp i himmelen mens jeg hoerer min egen pust og kjenner paa foelelsen av lykke etter aa se/kjenne havet for foerste gang paa ni maaneder. Sist gang var i Latakia i Syria paa vei til borgen til Salah ad-Din. Og endelig, for foerste gang paa turen faar jeg bruk for badebuksa mi:-) Oyunbold sitter paa ripa og ser med paa oss med etterlengtende blikk, der vi ligger aa plasker ute i det varme vannet. Han kan ikke svoemme. Men, han blir ikke sittende lenge. Han spenner paa seg en redningsvest og hopper i havet. Leksjonen i paaklednignen av redningsvest gikk visst litt i glemmeboka for naar mongolen treffer vannet loesner vesten og det vises paniske overlevelses-bevegelser og luftsnapping i det han kaver seg mot stigen til baaten. Men, vesten kommer riktig paa etter hvert og fem minutter senere ser jeg inn i oeyenene paa et menneske som kanskje svoemmer i havet for foerste gang. Fantastisk!

Kvelden rundes av med en bedre middag med paafoelgende oel under lyset fra maanen paa oeverste dekk, rammet inn av skyggefulle oeyer paa alle kanter. Ja, og for aa ikke glemme, den hjerteskjaerende, atonale sangen fra vietnameseren som voldtar karaokemaskinen paa 2. dekk.

---

Etter frokost paa den andre dag, nytes igjen livet paa oeverste dekk, denne gang under en stekende sol mens de groenne, frodige oeyene sakte glir forbi. Vi gaar i land paa Cat Ba oeya hvor vi gaar paa en av oyeas hoeyeste topper for aa se Ha Long Bay's stoerste oey fra oven. Vi kan nesten ikke se havet, bare en knall-groenn "brokkoli-aaker" som ender i horisonten. Paa Cat Ba svermer selgerne som fluer, flaske-vann, perle-kjeder, t-skjorter med "Save Cat Ba Island" paa-trykket. -"Save from what? -Tourists?!!" sier en i reisefoelget mitt. Den samme mannen, som jeg ikke husker navnet paa, er 70 aar gammel og back-packer rundt i Soer-oest Asia sammen med sin like gamle kone. Jeg faar ikke tak i hvor lenge de har reist, men faar inntrykk av at det er en god stund. Spreke til sinns og spreke fysisk. Til tross for noen kunstige knaer bestiges fjelltopper og de holder godt foelge med ungdommen, baade fysisk og psykisk.

Seinere, i den turistifiserte og "riktige" Cat Ba City, vises vi inn paa Sunflower One Hotel hvor vi faar nok et godt maaltid foer vi baates ut til Monkey Island, hvor det av navnet er masse aper, men mer attraktivt; sandstrand som gaar ut i groenne havet. Temperaturen er himmelsk og jeg nyter foelelsen av aa ha "ferie" paa reisen.

Middagen paa hotellet noen timer seinere kan ingen klage paa, ei heller happy-our paa Blue Note Bar. Fire Gin and Tonic for ca 40 NOK.

---

Den siste dagen i Ha Long Bay brukes til transport. Foerst med buss gjennom det saeregne oekosystemet paa Cat Ba, deretter paa dekk paa baaten gjennom brokkoli-tustene i et par timer, og etter lunsj (og uber-intense perlekjedeselgere) buss fra Ha Long City tilbake til Hanoi. Foroevrig har trafikkbildet i VN overraskende mange likhetstrekk til India. Jeg haaper paa roligere trafikk ute paa bygda da jeg skal ta i bruk min "nye" Minsk om et par dager. Trafikken gaar raskt og tutende paa hoeyre side av veien, men for aa sitere en av sjaafoerene Torbjoern Faeroeyvik kjoerte med da han var i VN for noen faa aar tilbake: "Vi er ikke fanatisk hoeyrekjoerende".

Skrevet av Hilmann 09:47 Arkivert i Vietnam Kommentarer (0)

MONGOLIA 3, Med sekk paa ryggen i fantastisk natur

25-26/08-2010 Rekondisjonering og research i UB

Tilbake i UB bruker jeg noen dager paa vaske klaer, skrive blogg og lese meg opp paa andre omraader i Mongolia. Jeg vil forsoeke aa gjoere noe paa egenhaand naa som jeg har blitt "varmet opp" i loepet av seks dager sammen med nomader. Mongolia har begrenset med infrastruktur og det er ikke alltid like lett aa komme seg rundt paa egenhaand, men jeg klarer ikke tanken paa organiserte turer mer. Har faatt guider, jeeper og overprisede tilbud langt oppe i halsen. Jeg forstaar raskt at jeg trenger litt mer camping utstyr og gaar til anskaffelse av et telt, en gass-koker, kart, kjele ++ En annen ting er at Mongolia er stort, tidvis oede og med varierende mobildekning, og jeg konkluderer med at jeg skal forsoeke aa finne en reisepartner til den foerste utflukten, og jeg henger opp en forespoersel paa hostellet hvor jeg bor.

Jeg bor foroevrig, for den som matte vaere interessert, paa Golden Gobi 2 hostel som ligger meget sentralt og er en intim og hyggelig plass med vennlig betjening, godt gjeste-klientell og gode muligheter for aa kokkelere paa egenhaand paa kjokkenet for aa spare penger. De tilreisende til Mongolia later til aa vaere noe av en egen sjanger. De fleste som jeg moeter er paa vei nordover eller soerover med den transmongolske jernbanen og har noe begrenset tid i Mongolia, mens andre kommer dit i ens aerend, for aa nyte verdens stoerste campingomraade, 3 ganger saa stort som Frankrike. Jeg kjenner raskt at mange av de menneskene jeg moter, og jeg, dras i samme retning, - ut i naturen og til den Mongolske landsbygda. Jeg faar mange fine bekjentskaper paa Golden Gobi 2.

I paavente av aa finne noen aa reise sammen med bruker jeg mye tid sammen med Andrea og Monika fra henholdsvis Sweitz og Tyskland. Vi kommer godt over ens og deler mange maaltider, oel og konserter. Naar det kommertil den Mongolske folkemusikken, baade sang og instrumenter, er jeg blitt helfrelst! Den russiske melankolien blandet med kinesiske pentatone trekk gjoer at jeg kjenner det helt inn... Til og med den overaltspillende popmusikeren Boldbaatar har faatt en plass i meg. Mest facinerende i folkemusikken er den tostemte strupesangen som kun de mest begavede sangere behersker. Jeg fikk gleden av aa hoere dette da jeg var aa saa Tumen Ekh, et mongolsk folkemusikkensemble. Takk for det.

27/08-2010 En ny gjeng pa 1-2-3!

Kl 07:30 er jeg paa plass foran den Kinesiske Ambassaden i UB, - to og en halv time forer den aapner. Siste ukes skrekkhistorier om folk som begynte aa staa i koe midnatt for aa bare faa en koelapp og deretter komme tilbake to dager seinere for aa bruke koelappen har gjort at jeg moeter opp i god tid, selv om jeg velger en middelvei. Jeg har faatt erfart at man ikke koedder med kinesiske myndigheter og jeg kjenner en smule paa nervene i koen. Er alt paa stell, soeknaden utfylt med blokkbokstaver og riktig farge paa pennen, vil de godkjenne den falske flybookingen jeg har gjort, hva tenker de om at jeg har booket kun to netter (og ikke tre som paakrevd) paa hostel i Beijing, og hva med dokumenter paa utreisen fra Kina? Jeg har tenkt aa reise overland fra Kashgar til Kyrgyzistan og det er vanskelig aa dokumentere den reisen.... Heldigvis faar jeg godt selskap av Rahel fra Sweitz og Katrin fra Tyskland som er i noe av den sammen situasjonen, og vi kan for hverandres hjerner med svart humor.

Vel inne ved skranken er ikke mannen overbevist i forhold dokumentasjoen jeg har fremskaffet, eller mangel paa dokumentasjon. Jeg beklager, staar med boeyd hode og sukker for deretter aa se opp i taket og se bedende ut, og, til slutt aksepterer han. Phu! "Pick up next Friday between 4-5pm". Jeg blir fristet til aa svare paa "kinengelsk"; Ssaenk juu, ssaenk juu velli much", men jeg dropper det.

Etter jeg har spist middag sammen med Cathy og mannen hennes (USA/Polen), som er couchsurfere og bor/jobber i UB som engelsk laerer, og som foroevrig traff hverandre i Kosovo i NGO-arbeid og deretter har flyttet verden rundt og gjort diverse smaajobber, saa ringer tlf min. Det er Mathieu fra Belgium som lurer paa om jeg fremdeles ser etter reisefoelge. "Yepp". Vi moetes seinere paa Golden Gobi 2 og det viser seg at vi har sett hverandre to ganger tidligere uten aa "vite det". Foerste gang paa Public Security Bureau i Beijing og deretter paa Ger to Ger i Mongolia. Mens Mathieu og jeg sitter aa diskuterer hvilken vei haren hopper kommer Rahel og Katrin inn paa GG2. Og for aa korte det hele ned saa bestemmer vi oss for aa dra paa tur sammen alle fire. Vi marsjerer over til State Department Store for aa kjoepe proviant og gjoere klar for trekking i/rundt Terelj Natinoal Park. Planen er aa ta toget neste morgen til en stor landsby nord for UB som heter Batsember, og derfra gaa i terrenget til vi finner Terelj River for deretter aa foelge den helt ned til Tereljog busse tilbake til UB derfra. Et tur vi kalkulerer til aa vaere paa mellom 100-120 km og ta oss 6 dager. Hey ho, let's go!

28/08-02/09-2010 Fantastiske dager i/rundt Terelj!

Kl 06:00 faar jeg melding av Sophie fra Belgium som har faatt turen sin til Gobi-oerkenen avlyst og spoer om jeg har dratt enda. Nei-da, og vips saa har to blitt til fire og fire blitt til fem.

10:30 "klakke-ti-klakker" vi ut fra UB-togstasjon. Kupeene er overfylt av mennesker fra landsbygda som har vaert inne i storbyen for aa selge sine produkter fra livestocken sin, og med seg tilbake har de stereoanlegg, frukt, mobiltelefoner og vodka selvfoelglig. Det er god stemning paa toget. I alle land hvor jeg har kjoert tog har det sosiale klimaet paa toget har sin egen signatur, og Monglia bekrefter mine tidligere erfaringer. Jeg trives.

Ord er faafengt prosjekt naar man skal beskrive en vandretur i Mongolia, men hvis jeg skal oppsummere hva jeg kommer til aa huske best fra de seks dagene, vil det vaere:

  • Storslatt uroert natur
  • Gule stepper, groenne gressmatter, fjell og iskalde elvekrysninger om hverandre.
  • Saerdeles hyggelige moeter med nomader, som byr paa seg selv og det beste smoeret (fra yak) og den beste yoghurten jeg noen sinne har smakt, -samt mange kopper melkete med arol og oeroem til.
  • De mange gode og rolig timene rundt baalet etter en lang dags marsj, med gode samtaler med mennesker jeg er takknemmelig for har krysset min vei.
  • Mat-rasjoneringen
  • Dugg-/frost friske morgener paa hoeydedrag med utsikt over elver av taake som skjuler dalbunnene.
  • De gedigne vannblemmene og gnagsaarene til Sophie, og naar en gammel dame sparker av stortaaneglen hennes da vi barbeinte svinger oss i valsen til trekkspillmusikk paa en sosial sammenkomst hos noen lokale.
  • Tre tre slangene vi saa paa kort tid.
  • De vakre hoestfargene i den lave kveldssola.
  • Oppvarming av steiner for aa holde varmen nede i posen gjennom frostkalde netter.
  • Den horrible marsjen over et fjell med utbrent skog som var saa tung-gaatt at det kan ta motivasjonen fra noen og enhver
  • At stort sett alt gikk i forhold til planen vi la i UB med tanke paa avstander, orientering, tid og metode. Mathieu, som er en gammel speider var en fin sparringspartner i saa maate.
  • Hvordan Katrin forandret seg fra aa vaere en superdeprimert jente, fordi hun hadde faatt hoere at kjaeresten hennes hadde funnet en annen mens hun var ut paa tur, til aa utstraale humor og trivsel over aa bare gaa og vaere tilstede i naturen
  • Den blaa sommerfuglen (som betyr lykke) som setter seg ned paa haanda mi under en hvil og ikke vil dra. Jeg spoer om den vil sitte paa sekken min, det vil den, og vi gaar sammen for en stund, foer den kommer paa andre tanker og vingler avgaarde mot den blaa himmelen.
  • Det iskalde badet i Terelj River
  • Og til slutt, den etterlengtede middagen med paafoelgende heidundranes fest som vi hadde da vi kom tilbake i UB. Det er vanskelig aa ikke raskt bli loes i snippen naar vodkaen kommer i kjoekkenglass...

03-04/2010 Rekondisjonering i UB og ut paa tur igjen.

Dagen etter stor-festen faar naturlige aarsaker ikke det helt store innholdet. Jeg kaldsvetter i den varme ettermiddagssola i noen timer i koen foran den Kinesiske Ambassaden for aa plukke opp visumet mitt. Jeg setter pris paa at alt er i orden og at de ikke stikker flere griller i hodet mitt.

Tilbake paa Golden Gobi 2 blir jeg kjent med Jurg fra Tyskland som skriver en doktorgrad og reinsdyr nomadene i Tayga-omraadet vest for Khovsgol og hvordan de moeter utfordringene med oekt sentralisering og kapitalisme fremfor bytting av tjenester som de tidligere er vant til (saa langt jeg kan forstaa Jurg). Jurg er Mongolia fan og jeg faar stadig oekt forstaaelse for hvorfor folk fra vest blir det, hvorfor mange bosetter seg her, gifter seg med de mongolske kvinnene og nyter slow-living i praksis. Jurg inspirer og det viser seg at vi har mange ting til felles og jeg er sikker paa at Jurg kommer til aa dra opp baade oerett og abbor paa Ullsjoen en gang i fremtiden.

Mathieu og jeg blir enige om gjoere et nytt turprosjekt sammen. Denne gangen blir de bare oss to. Rahel og Sophie har dratt til Beijing og Katrin tilbake til Tyskland for aa rydde opp i leilighet og innbo etter et 8 aar langt forhold (...). M og jeg bestiller togbilletter til Erdernet loerdag kveld for deretter aa kjoere "kollektivt" fra Erdernet til Moron og fra Moron til Atgal/Khovsgol. Etter en ny shoppingrunde paa State Department Store sitter vi kl 20:30 paa toget til Erdernet. Sovekupeen deler vi med en ingenior offiser, delvis hans kone/delvis en kaligraf fra UB... Det viser seg at Tamir, kaligrafen, er en person som har masse aa by paa. Han er 30 aar og snakker bedre fransk enn engelsk og besitter masse historiekunnskap om mongoler. Tarim er paa vei for aa besoeke onkelen sin som sitter i fengsel etter aa ha tatt livet av en annen kar. Han forteller om hvordan mulig moeter mellom vikinger og Chingis Khan (+etterfoelgere) foerte til at det i dag vokser opp mennesker i Mongolia med lyst haar og blaa oyne, slik som hans onkel. Videre forteller han om hans kona som han betegner som Iraker. Mongolene tok i sin tid en hel del fanger i Irak og transporterte dem opp til Mongolia. Det irakiske trekkene skal fremdeles vaere synlige i enkelte deler av Mongolia hvor disse i sin tid ble plassert. Tamir er synlig stolt av aa vaere ekte mongol og vaere gift med en av de levende eksemplene paa det en gang saa gedigne mongolske rike kontrollerte land og folk helt ned til Irak. "Min kone er Iraker!".

Tamir forteller oss det vi allerede vet, men ikke faatt erfare, og det er at 'tid' i Mongolia er et begrep som de faerreste paa landsbygda vier saerlig oppmerksomhet. Ting skjer naar de skjer. I foelge Tamir eksisterer det et ordtak som sier at "Beijing is waiting, and we are moving", underforstatt: Kina/Beijing er et statisk land/folk som de omreisende nomadene i Mongolia kan ta knekken paa naar det maatte passe dem. Mongolene er ikke glade for kineserne, -selv om kapitalistiske krefter i Mongolia gnir seg i hendene naar tallene viser at Mongolia eksporterte 100% mer kull til Kina i 2009 enn aaret foer.

05-06/09-2010 Jammed in a van + litt om baesj, paa vei til Khovsgol Lake

Vel fremme i Erdernet kl 08:00 og etter litt om og men finner vi stasjonen for "offentlig" kommunikasjon paa fire hjul. Vi detekterer en mini-van som skal til Moron med avreise mellom 13-14 en gang. Erdernet er den nest stoerste byen i Mongolia og det mye paa grunn av en av verdens stoerste kopper-miner som ligger der og som har 8000 mennesker i arbeid. Mathieu og jeg fristes ikke til aa gaa i Erdernets gater i det kalde, overskyede vaeret og rigger oss derfor til inne paa cafeen/venterommet paa minivan-stasjonen. Vi soerger for aa feite oss opp paa buzz og melkete foer vi skal tilbringe timesvis i et liten bil.

Etter to timers venting etter kl 14 har endelig sjaafoeren klart aa fylle opp alle setene i bilen og vi kan dra. Den lille microbussen/van'en hardpakkes med mennesker, pakker, blaabaertoenner etc. Vi kjoerer noen faa mil paa asfalt foer sjaafoeren, tilsynelatende tilfeldig, vrenger bilen av veien og saa baerer det avgaarde paa humpete terrengtraseer som svoemmer i hverandre bortover gressmatta. Det tar ikke mer enn en snau time foer jeg kjenner at dette vil bli en tilmodighetstest av de sjeldne. Setene er trange og med min kroppsbygning blir de FORBANNA TRANGE! Det humper (!!!) uavbrutt og jeg begynner aa kjenne etter om jeg angrer paa at jeg bega meg ut paa dette. "Heldigvis" har ikke Mathieu det saerlig mer luksurioest (han er ogsaa ganske hoey) og vi kan le litt av det hele. Men latter og svart humor blir gradvis erstattet med det som grenser til hat, og jeg begynner aa mislike alt. Misliker den omfangsrike damen som forsinker transporten paa en stopp fordi hun skal kjoepe vodka som seinere gaar paa rundgang i bilen, misliker sjaafoeren som bare tenker paa aa komme frem, men ikke paa hvilken maate, misliker "cowboyen" ved siden av meg som blir bilsjuk og spyr, misliker mannen som setter seg ned og driter uttafor bilen ved en stopp og bruker smaa lyngblader som dasspapir (50/50 hvor dritten havnet hen tror jeg), misliker den blide mannen med det kroniske smilet, misliker den totale mangelen paa muligheter for LITT komfort osv osv.

Men, alt kommer til en ende. Droye 11 timer seinere ankommer vi Moron. Vi ramler ut av bilen, moerbankede og lettet til sinns, men aner ikke hvor vi skal sove. En dame i samme bilen som oss skjoenner situasjonen og hun tilbyr oss aa telte i hagen hennes. Vi slaar til, og litt seinere, blandt illsinte vaktbikkjer i hver sin camphound bak vaklete plankegjerder, gaar teltpluggene i jorda ved siden av et knoettlite hus. Morgenen etter inviteres vi paa frokost inne i "dokkehuset" hvor damen som iviterte oss bor sammen med sin datter paa 11, mor og sin eldre bror. Vi serveres bortsok ("baarrtsk") (en frityrstekt kakesort som minner om norske smultringer) og te og vi titter paa mongolsk tv.

Mye blir fort en vane naar man er ute og reiser i et annet land og etter hvert saa blir man litt blind i forhold til det man ser, det blir liksom ikke noe ektraordinaert ved det lenger fordi "det er bare saann". Basarene i midtoesten, stupaene i India/Nepal/Tibet, boenneropene i muslimske omraader, spyttingen i Kina osv,osv. I Mongolia, som i Tibet (og sikkert mange andre plasser i verden) er toalettene en av disse tingene. Toalettene, dersom det er en dedikert plass for dette, utenfor byene bestaar av et stoerre eller mindre hull i bakken, stoettet opp med 2/4 el 4/4 og et plankegulv med et utskjaert ovalt hull i midten. Vann eller toalettpapir maa man fremskaffe for egen maskin, og etter diverse observasjoner er det ganske imponerende hva folk klarer aa bruke som rengjoeringsmiddel "der bak". Intimgrensene ved toalett besoek er ogsaa naert beslektet med "kamerat"-toalettene i Kina/Tibet, baade der det er satt opp "offentlige" toalett, eller naar minivanen stopper paa en steppe og det er padde flatte og man bare MAAAA DRITE. Damer som menn gaar ned i squat-posisjon og det jobbes... Mange bruker dell'n (en tradisjonell kappe som brukes av baade kvinner og menn) som shelter og har derfor rikelig med privatliv under sitt forneodne paa steppene sammenlignet med de uten dell.

Tilbake til livet utenfor toalettet. Denne damen som vi har bodd hos, som jeg aldri klarte aa forstaa hva het, hjelper oss med aa finne nord i Moron og mye paa grunn av henne, og en rekke tilfeldigheter, havner vi til slutt i en lav personbil paa vei til Hatgal, sammen med Bata og hans venninde samt sjaafoeren. Bata driver et gjestehus i Moron, men skal ha seg noen velfortjente dagers ferie hos sin bror i Hatgal sammen med sin venninde fra UB. Bata er en liten kvikk og utrolig serviceminded person som snakker godt engelsk som Mathieu og jeg raskt kommer godt overens med. Vi koser oss i den vannvittig opp-pimpede bilen alle fem, med mongolske kaker, oel, Lady Gaga og Eminem paa spilleren og, selvfoelgelig, i vakker, vakker natur.

Veien fra Moron til Hatgal staar ikke noe tilbake for veien fra Erdernet til Moron, men denne gangen sitter i vi en "sofa". Dog ser vi med lengsel bort paa den nye veien som bygges langs vaar terrengtrase. Innen 2011 skal en asfaltert vei staa ferdig mellom Moron og Hatgal for aa raskere ekspedere turistene opp til Khovsgol, for ja, Khovsgol er et turist-hoel i hoyesessongen hvor koreanere, japanere, kinesere og andre flys inn til Moron fra UB og deretter i bil opp til Hatgal. Jeg spoer sjaafoeren vaar hvem som bygger veien og svaret kommer raskt. Baade ingenioerer og arbeidskraft kommer fra Kina. "Billig, og saa kan de spise alt. Gi dem litt te og noen gresshopper saa er de happy!".

I nattemoerket slaar vi opp telt i hagen til MS-guesthouse som drivers av Batas bror og vi gleder oss til morgendagen og til aa ta fatt paa en 4 dager lang fottur i omraadet vest for Khovsgol Lake/Nuur.

07-10/09-2010 "Er man skapt for nytelse, saa skal man nyte"

Paa samme maate som med turen i Terelj blir det et overkommelig prosjekt aa forsoeke aa gjengi naturopplevelsene Mathieu og jeg hadde rundt Khovsgol Lake, men paa samme maate oppsummerer jeg punktvis hva jeg kommer til aa huske best fra dette oppholdet:

  • Igjen, de mange timene tundt "jeger-tv'et" med gode samtaler, nuddel-suppe og vodka
  • Teltplassen paa 2600 moh med utsikt over den 14. stoerste ferskvannssjoen paa jorda som besitter 1-2% av ferskvannsreservoaret paa jorda og de mange horisontene med groennkledde aaskammer som rammer inn sjoen.
  • Et tilfeldig og utrolig moete med to franskmen og en jente fra Ukraina og vaar manglende respekt for fulle vodkaflasker...
  • Barnaals-teen
  • Alle villhestene
  • De enda mer intense hoestfargene enn foer
  • Bading i det azurblaae iskalde vannet med paafoelgende baalkos og mongolsk vitamin-drikk, og, ikke en kjeft aa se.
  • Hvordan jeg begynner aa bli lei det lille telte til Mathieu, siden jeg maa ligge paa diagonalen og han delvis oppaa meg.
  • De stupbratte fjellsidene.
  • Og til slutt den kontinuerlige foelesen av trivsel, lykke, privilegium og sunn og god hjemlengsel ;-)

11/09-2010 Ville Vesten

Dagen starter med 4 timer i russisk minivan fra Hatgal til Moron. Den russiske, graae, firkanta boksen spretter gjennom det Mongolske terrenget som en gresshoppe. Befolkningstettheten inne i kjoeretoeyet er allikvel som foer. Jeg teller 18 personer og en katt (Sitteplass til 13).

Vel fremme tilbake i Moron tar jeg inn paa Bata's guesthouse, som bestaar av et skakt mur-og trehus, en utedass, en utedusj, en sove-ger, en ger-bar og huset+ger'n til Bata og hans familie. Primitivt, men meget koselig, og til og med internett-tilgang. Jeg er lie det lille teltet til Mathieu. Han vil sove ute, men ender til slutt opp inne hos en familie paa grunn av sinte loesbikkjer.

Mathieu og jeg bruker resten av den varme, klare hoestdagen i Black Market + omegn hvor vi gaar rundt og titter, kjoeper noen smaa souvenirer, og spiser... ja naa kan du gjette kjaere leser...JA! Helt riktig, SAU!
Aa komme til Khovsgol's hovedstad Moron er som aa komme til noe jeg assosierer med Ville Vesten. Byen har ca 40 000 innbyggere, gatene er stort sett dirtroads bortsett fra noen faa nede i sentrum som er asfaltert. Paa et flyfoto jeg har sett av byen er den meget symmetrisk oppbygd med brede traseer med relativt store camphounder vegg i vegg langsmed. Bolig-bebyggelsen bestaar i stor grad av trehus med enkelte innslag av mur, mens de stoerste butikkene og offentlige bygningene er i betong. I omraadet rundt Black Market ligger det dynge-vis med saueskinn for salg, hester (med og uten kjerre, i trav eller galopp) krysser og tverser gatene, bulkede biler med utslitte stoetdempere spiller Boldbaatar mens sjaafoeren venter paa at "noe skal skje" (-neppe...), alkoholen plukker ned sine foerste offere foer noon, cafeene er som skjeve dokkehus med frodige blide damer som serverer bredbeinte Cowboy'er som buser inn med ridestoevler (med metall i haelen, klakk-klakk-klakk), hatt, moekkete hender, brune vaerbitte ansikter og med et sterkt oenske om aa faa sau paa tallerknen saa fort det lar seg gjore. Mange av butikkene er laftede toemmer hus, noen ganger inndelt med lettvegger med variert assortement (kjoepesenter med andre ord), paa markedet kjoepes det bl.a.: tau og stropper til lassoer og ger's, hatter, stickers, vodka, nye dell'er (folkedrakten (som brukes!)), oereringer, nytt gulvbelegg til ger'n, heste-"gadgets" etc. Stemnigen er god. (Jeg skriver dette paa et hostel i Beijing med Boldbaatar paa oeret og kjenner det sikker i nesa mens armene faar gaasehud) Jeg liker Mongolia!

12-13/09-2010 The longest ride

Store deler av for- og ettermiddagen gaar med til venting paa busstasjonen. Naar har sjaafoeren tenkt aa sette i marsj? Mathieu og jeg gruer oss rett og slett til aa kjeoere de rundt 650 km fra Moron til UB paa Mongolske "veier". Derfor har vi koept inn rikelig med smaa ting til aa putte i munnen samt mannet oss kraftig opp til aa tenke positivt. Kl 16:00 er bussen full med bagasje og mennesker. Mathieu og jeg overraskes av den gode plassen og vi smiler fornoeyd i det vi setter avgaarde i denne lille "para-terreng"-bussen.

Det skal allikevel ikke gaa lang tid foer plassen som en gang var forsvinner. Underveis renner det inn folk paa bussen. Hvor kommer de fra og hvordan vet de naar bussen kommer??? Hvor lenge har de ventet? Uansett, i det morket faller paa er vi 38 personer i bussen (med sitteplass til 29) og vi stabler oss mot hverandre mellom kommoder, pappesker og andre remedier. Bussturen blir uforglemmelig. Allsang til Boldabaatar, mannfolka ut av bussen i oppoverbakker for aa komme opp, bytting av diverse deler paa bussen, omfangsrike bleieskift, blaabaer-beholder som sprekker og maler gulvet blaatt, punktering midt paa natta, risikofylte (slik jeg personlig bedoemmer det til aa vaere) elvekrysninger, umennesklige posisjoner for noe som jeg med god vilje kan beskrive som litt soevn, en fantastisk soloppgang osv osv.

Vi ankommer UB neste formiddag, stolt og lettet! Vi kommer tilbake til Golden Gobi, og hvem moeter jeg der? Jo, Matija fra Slovenia. Vi moettes foerste gang i Esfahan i Iran hvor vi tilbrakte 4 dager sammen. Han forlot Slovenia i oktober i fjort som backpacker, kjoepte en sykkel i Tyrkia og har syklet seg gjennom Iran, Pakistan (inkl. hyggelige te-besoek med Taliban i Peshawar), opp Kharakorum Highway til Kashgar gjennom Taklamakan-oerkenen til Beijing og naa i Mongolia, hvor vi moetes helt tilfeldig. Vi kaster oss rundt hverandre, og dagen som skulle brukes til bloggskriving og soving tar en ny retning. Seinere paa kvelden blir vi kjent med Anke (Holland), Sonia (Irland) Mary (Australia), og sammen med dem moeter vi igjen de franske hippiene+Julia (den ukrainske jenta) som vi moette i Khovsgol, Andrea og Monika som jeg moette for to en halv uke siden, og vi ender opp med aa bli litt av en gjeng, og ja, det blir litt av fest! Fy og fei...

14/09-2010 Reisens tyngste dag

Jeg kjenner paa litt "pay-back-time" fra gaarsdagen som ikke tok en ende foer naermere soloppgang, og det hjelper ikke at dette er dagen for aa ta farvel med saa mangt. Farvel med mange nye fine venner og ikke minst med Mongolia, et land jeg har etablert et spesielt forhold til gjennom mange fantiske opplevelser. Da jeg gaar ut doera paa Golden Gobi 2 og subber gjennom Ulaan Baatar's gater paa vei til en buss som skal ta meg til flyplassen kjenner jeg igjen en foelelse jeg har hatt tidligere paa reisen. Foelelsen jeg hadde inne i meg paa vei ut til Ayatollah Khomeini Airport for i forlate Iran. Jeg er alene igjen, de fleste av mine nye venner er allerede paa tog og fly, mongolsk by-hverdagsliv haster forbi meg paa gata og jeg for en foelelse av at det ikke tar hensyn til en reisende som desverre maa forlate landet dere og av den grunn foeler seg trist. Er det ingen som ser det?? Men, dette er Mongolia/UB. Up and coming. Menn med slips og damer med stresskoffert og miniskjort blandt moekkete gatebarn som synger av full hals for noen toegroeg, -akkurat som de gjoer sine siste anstrengelser i en turistsessong som er paa hell.
----

Kl 21:00 er jeg paa Ti An Men Sunrise Youth Hostel i Beijing, igjen. (...)

15-20/09-2010 Geografisk stillstand

Tilbake i Beijing bruker jeg dagene paa aa ta igjen naermere 4 uker med manglende dagbok/blogg-skriving, ta oppigjen kontakten med omverdenen, avslappning og paa aa ettertanke, -hvor gaar ferden? Jeg var for noen dager siden bestemt paa aa ta vestover mot Urumqi i Kina, ned til Kashgar, over til Kyrgyzistan, gjennom.(...-)stan-landene og tilbake til Iran. Men, etter aa ha tatt innover meg at vinteren der er "gistig" og at jeg (nok en gang) har latt meg inspirere til aa bruke traasykkel som transportmiddel, bestemmer jeg meg spare litt paa den konfekten og heller forsyne meg av en konfekt nede i soeroest-asia, Vietnam/Laos/Cambodia. Paa grunn av helg, visum-adm +div kommer jeg meg ikke avgaarde foer 21/09. Tiden "til overs" legger tilrette for et meget hyggelig gjensyn med Nan, min CouchSurfer-vert fra mitt tidligere opphold i Beijing. Vi treffes to kvelder for aa lage noen sjoemat-maaltider jeg aldri har smakt maken til (nok en gang flyttes ganens grenser til horisonter den tidligere aldri har moett).
Foroevrig kan jeg melde om at jeg har faatt mer enn nok av Beijing og kinesere, i denne omgang. Jeg finner ikke trivsel i Beijing, bare noeytral tilstedevaerelse av praktiske aarsaker.

Skrevet av Hilmann 23:23 Arkivert i Mongolia Kommentarer (0)

(Innlegg 11 - 15 av 54) « Side 1 2 [3] 4 5 6 7 8 9 10 .. »