Reiseblogg fra Travellerspoint

Av denne blogger: Hilmann

NORGE, Reisen er ikke helt slutt...

(...)

Saa var selve turen over. Det som gjenstaar naa er etterarbeidet for aa lukke reisen paa en verdig maate. Bilder skal sorteres, souvernirer/gaver fra lokale skal merkes med navn, turkostnader (inkl. bo og levekostnader i ulike land) skal kartlegges, bilder skal mailes til mennesker jeg har moett osv osv. Som vi sier paa min tidligere arbeidsplass; "Oevelsen er ikke over foer vedlikeholdet er gjort!".

Paa bloggen kan det ventes noen flere innlegg. Jeg planlegger en slags epilog for aa oppsummere reisen og/eller resultatet av den + personlig utbytte, oekonomi, sammenligne pakningsplan foer og etter turen, lessons learned etc.

Det er fremdeles to deler av turen som dere ikke finner paa bloggen, og det er fra tiden i Iran og Tibet. Til alle dere som er sugne paa hvordan det er aa reise i "skumle" Iran, saa maa jeg skuffe dere. For dere som ikke har vaert der, skal mytene faa lov til aa spinne videre i hodene deres, mest sannsynlig til ingen nytte, -dersom dere ikke drar dit selv da, for aa avkrefte dem. Det jeg kan si er at jeg har aldri moett mer gjestfrie og vennlige mennesker enn Persere. Oppholdet mitt i Iran skal faa lov til aa ligge aa brenne i lomma mi som en glodvarm personlig diamant.

Notatene fra Tibet skal ligge litt paa vent av diverse aarsaker, men vil bli publisert foer eller seinere. Dersom dere oensker varsling paa naar det kommer, send meg en mail saa skal jeg huske paa dere. Inntil da kan jeg si (satt paa spissen): Oensker du aa oppleve Tibetansk kultur fra sin beste side, reis til Ladakh i India. Hvis du vil se Tibetansk kultur i Tibet, reis foer det blir for seint...

Bilder fra reisen vil ikke bli publisert paa bloggen. Hvis noen har et oenske om aa se et bilde eller fem fra bestemte deler av reisen mailer jeg gjerne dette til dere.

Jeg ser paa administrasjonssiden min at jeg har en noen faste lesere/abbonenter paa bloggen. Dersom noen av dere har spoersmaal, alt mellom himmel og jord, eller har tilbakemeldinger paa det dere har lest, lyst til aa dele egne reiseerfaringer etc., foel dere frie og velkommen til aa dele tankene deres, takk. (Dette gjelder selvfoelgelig alle lesere, abbonent eller ikke).

Jeg haaper uansett at jeg har gitt dere alle, her hjemme, en viss foelelse av aa reise sammen med meg, samt inspirert den enkelte til aa komme seg ut paa tur, og/eller til aa fortsette med aa reise.

Takk for foelge, saa langt, saa sees vi kanskje ute paa tur igjen om ikke saa altfor lenge... hvem vet?

"En turist ser bare det han har kommet for aa se, en reisende ser det han ser"

Hans Kristian Felde
hkfelde@hotmail.com

Skrevet av Hilmann 03:22 Arkivert i Norge Kommentarer (0)

THAILAND, Full Moon Party, Koh Chang og hjem til jul

15-17/11-2010 Bangkok! Eller det vil si, Khao San Road

Jeg har hoert mye bra om hvor lett det er aa komme seg rundt i Soeroest-Asia som backpacker, og naa er det min tur til aa teste turistlogistikken. Jeg booker billett paa Don Det som inkluderer baat til fastlandet hvorfra en buss skal ta meg opp til Pakse. Der skal jeg visstnok bytte til en buss som skal ta meg over til Thailand og til byen Ubon hvor nattoget til Bangkok gaar 19:30. Alt dette for 380 000Kip (ca 300NOK). Jeg stiller reisebyraaet paa Don Det mange spoersmaal om hvordan alt skal gaa til med billetter og det hele, og jeg fremstaar vel som en dum Falang som er ute aa reiser for foerste gang. "Take it easy my friend. You do not need to think. They will take care of you and get you on the right transportation.", "OK".

Min venn paa reisebyraaet har helt rett. Jeg bare foelger stroemmen med booking-billetten min synlig og jeg blir dirigert hit og dit, og jeg inntar samme rollen som jeg hadde paa turen min i Ha Long Bay; et ikke-tenkende flokkdyr.

Paa vei til Pakse kommer tre lokale mennesker paa bussen. Sidemannen min, en Australier i 50-aara blir stor i oeynene. Hva er det som skjer? Han tar kontakt med busspersonalet og spoer om dette er en lokal-buss??? Han har nemlig betalt for aa sitte paa en VIP buss, som ikke frakter lokale mennesker! Jeg faar lyst til aa gi ham en lekse, men lar vaere, i siste oeyeblikk. Makan til oppfoersel!?! Humoeret paa mannen fra Down Under blir ikke bedre naar bussen begynner aa hakke og det sakte begynner aa lukte brent inne i bussen. Ut av et veikryss melder girkassa pass og vi evakuerer. Heldigvis er vi bare 7 km fra Pakse og bussjaaafoeren har ringt etter en back-up buss som dukker opp bare 20 minutter seinere. Da har den koffort-reisende mannen fra Australia for lengst, demonstrativt, erobret en tuk-tuk og fortsatt reisen paa egenhaand. Pussig at han ikke krevde pengene tilbake... Maatte han moete tolmodige og overbaerende mennesker paa resten av sin ferd, komme vel hjem, - og siden bli vaerende der hjemme!

Resten av reisen gaar som poelse i broed. Jeg stemples ut av Laos og inn i Thailand. Det absolutt foerste jeg ser naar jeg kommer ut av passkontrollen er en 7-Eleven butikk. Flere av forskjellene mellom Laos og Thailand er umiddelbare; butikkene, kvalitet/kvantitet av biler, veistandarden etc. Bussen skifter fra hoeyre til venstre kjoerefelt og oeker farten med 50 km/t i det vi kjoerer solnedgangen i moete.

I Ubon blir jeg lastet opp paa planet paa en pick-up og kjoert i hundre og dundre til andre siden av byen og jeg rekker akkurat aa vinne 10000 Thailandske Baht i minibanken paa togstasjonen foer jeg finner sovevogna mi. Med fried rice i magen, servert av det som maa vaere Thailands hyggeligste togbetjening, bretter jeg meg tre fire ganger for aa faa plass i overkoeya. Jeg blir en smule overrasket over den lave standarden paa togesettet, som fremstaar som et velholdt indisk togsett. Gammelt, slarkete, braakete og moekkete. Natten paa skinnegangen inn til Bangkok oppleves nesten som aa kjoere terrengbuss i Mongolia, med andre ord saa blir natten saa godt som soevnloes.

Rett etter soloppgang glir vi inn i Bangkok hvor morgenstellet er i full gang hos menneskene som boer langs skinnegangen. Det boerstes tenner, det ryker fra kjeler fulle av nuddelsuppe og gaarsdagens soeppel brennes, kastes i naermeste vannkanal eller stables bak huset, skolebarna dresses opp for skoledagen osv. Paa Hualamphong Trainstation oenskes jeg velkommen av et stort kongebilde og ikke lenge etter, inne i ventehallen, blaaser en brysk politioffiser i floeyta, stamper kjeppen sin i bakken og kommanderer hele forsamlingen opp i grunnstilling. Det er klart for denne morgenens Kongesang. Hver morgen spilles kongesangen over hoytalere i hele Thailand og det konge-tro folket synger andektig med.

Jeg deler taxi med noen, jeg liker ikke aa si det men klarer ikke la vaere; ufyselige turister, til Khao San Road som er turistgate nummer en i Bangkok. Her er de tilreisende i flertall og her kan vi stupe inn i et hav av butikker som selger alt det en turist begjaerer, samt bo for en relativt billig penge. Jeg rister av meg innpaaslitne gateselgere som vil selge meg skreddersydde dresser paa vei til Hotel D&D Inn hvor min gode venn Morgan, som jeg traff i Laos, bor. Morgan er i Thailand for 10.gang og han tar umiddelbart ansvaret for innholdet i dagen, som starter med Sang Song Whiskey rett etter frokost. Vi har en saerdeles underholdnede dag sammen som bestaar av alt fra tuk-tuk rally, tempelbesoek, thai-food, Prinessehonoer med paafoelgende kakespising hos onkel-politi, til shopping paa MBK, -kanskje det stoerste og vaerste kjoepesenteret jeg har vaert i. Fullt paa hoeyde med Silk Market i Beijing. Overraskende mange av shopperne kommer fra India, Iran og andre land i vestre Asia, og i likhet med Farangsen (Farang=Thai for vestlige mennesker) ser det ut til aa vaere penger nok i lommeboekene.

Vi klarer aa lokke med oss to soete svenske tjeier med paa hotellrommet for aa holde vorschpiel foer vi gaar ut for aa gjora staden sammen. Ikke uventet, med party-presten Morgan's velsignelse, blir det en helaften av de bedre som ender med nachhspiel, bokstavelig talt, paa Khao San Road, blandt rotter, grillet kylling og hits fra 90-tallet. Festinga paa Khao San Road later til aa ikke ende foer soloppgang, dag etter dag.

Dagen derpaa, ja for det er slik det foeles, skjer det ikke stort. Vi linker opp med Tomas og Angy fra Irland som vi traff i Luang Prabang og vi spiser is og ser paa livet i denne "too much of it all"-gata. Morgan er paa vei til Australia samme dag og maa shoppe, enda mer, foer han drar. Hvis alt gaar etter planen skal han jobbe som lastebilsjaafoer Down Under i et aar, tjene penger og leve livet.
------
Kl 19:30 ruller nattoget mitt ut fra Hualamphong Trainstation. Jeg har paa nytt brettet meg tre-fire ganger i overkoeya for aa faa hele kroppen innen for alkoven, og denne gangen har jeg bedoevet hjernen med et par Chang (Thai-oel) i haap om aa faa noen saart trengende timer med soevn foer jeg vaakner opp i Surat Thani i morgen tidlig. Neste destinasjon er Koh Phangang.

18-21/11-2010 Koh Pangnag og Full Moon Party

Jeg har sovet godt (nok) og er rimelig utvilt naar jeg trer ned paa platformen i Surat Thani. Igjen er velkomstkomiteen paa plass som rutinert haandterer en god klase turister. De fleste skal i samme retning, til Koh Phangan, for aa delta paa en av Asias stoerste fester, det maanedlige Full Moon Party. Hver fullmaane, i hoeysesong, finner opp mot 30 000 partysugne mennesker sjoeveien til oeya i den Thailandske gulfen for aa drikke boettevis med alkohol og trance-danse seg gjennom natten paa Sunrise Beach. Siden jeg er i omraadet (egentlig er jeg paa vei til Krabi for aa besoeke Lewis fra England som klatrer der nede) saa hvorfor ikke delta paa Full Moon Party?

Paa baaten ut til Koh Phangan treffer jeg igjen Hulley fra Canada som jeg moette hos en mekaniker i Sapa i Vietnam der han maatte gjoere noen justeringer paa scooteren sin. Vi ender opp paa samme rom i Hat Rin, den lille byen som snart skal oversvoemmes av mennesker. Hat Rin lever opp til alle forventnigner jeg hadde til denne typen steder i Thailand. Unge mennesker som koser seg og lever ut feriedroemmen under palmer paa stranda, paa spa/massasje-sentre, paa discoteker, paa scootere osv. De lokale ser ut til aa rive seg i haaret mens de samtidig klapper i hendene. Det er baade gleder og sorger i det aa tjene penger paa vestlig ungdom.

For Hulley og meg, og vaare to nye svenske venner, Marcus og Christoffer, blir de neste dagene en eneste stor festivitas. Jeg maa nok skru tiden tilbake til mai-dagene i 1999 for aa trekke relevante paraleller til lignende festligheter. Og stryk alt det jeg tidligere har beskrevet som ville fester i Laos. Ingenting (!) kommer opp mot det jeg ser/opplever paa Koh Phangan. Det er vanskelig aa gjengi i ord men jeg proever litt:

Den foerste kvelden aapnes paa Same Same Bar som skal vaere en Scandinavisk bar. Det er fullt av svensker og noen dansker, men nordmennene uteblir. Deretter gaar turen over til Coral Bungalows og Pool Party paa Sunset Beach. Her kan man danse og feste i badebassenget, paa oppbygde platformer rundt omkring i lokalet og paa stranda til krampa tar en. Firkloeveret vaares forblir paa det toerre, men blir dog vaate av svette. Det danses non-stop til klokka blir 4. Da gaar turen til andre siden av halvoeya hvor vi bor og der blir vi overrasket av mer fest og dans...

De to neste kveldene er vi paa Sunrise Beach hvor selve Full Moon Partyet skal avholdes om et par dager, men forfestene er allerede godt i gang to kvelder foer. Stranda fylles med techno-rytmer, flamme-show, endeloese smaa boder hvor man kan kjoepe sin boette med alkohol og diverse andre underholdningsinnslag.

Noen soeker en helt spesiell type underholdning, og den kan de finne paa Mushroom Mountain. Her kan de som oensker det kjoepe en mushroomshake, en shake med hallusinasjonsfremkallende sopp som river fantasien ens avgaarde i en forrykende fart og man ser ting som man ikke tidligere har sett i alt fra 3-10 timer. Helt fantastisk i foelge de innvidde. Som narkotikamotstander kan jeg ikke annet enn aa gi min taushet til feedback paa deres beskrivelser av gress som gror paa betong, maanen som danser, screensavere bak oeylokkene, palmer som gaar paa stranda osv. Jeg var med en gjeng der oppe som helte ned paa sine shakes og jeg blir altsaa hverken imponert eller fristet da jeg ser hvordan de forlater sin egen kropp og forsvinner mentalt fra jordens overflate. Ikke alle faar den gode opplevelsen med mushroomshakes og paa vei ned fra Mushroom Mountain passerer vi kropper som ligger i sanda og kjemper mot sin "trip-out". Sykestuene paa strandpromenaden jobber ogsaa intenst med aa haandtere ungdommer med spasmer som lever i en annen virkelighet og sliter med aa komme "innpaa" igjen. I Surat Thani settes det hver fullmaane inn ekstra personell for aa haandetere de vaerste tilfellene som kommer fra Koh Phangan.

Heldigvis er Mushroom Mountain et lite stykke aa gaa saa tilgjengeligheten er ikke saa god som alkoholen, men det gjoer ogsaa at dertil flere heller i seg for mange boetter med alkohol og blir overstadig beruset. Og for thaiene er dette business og de er hensynsloese naar det kommer til aa motivere folk til aa kjoepe flere boetter, enten det er paa stranda eller inne i byen. Prisen for ei boette billig thai-whiskey er snaue 20 NOK, mens skal du opp paa en Gin/Tonic/Redbull maa du ut med 30-35 NOK. Naar natten blir til dag kommer ofrene for alkoholen virkelig frem, dvs de som enna ikke har blitt tatt ansvar for og foert hjem av venner. Personlig finner jeg en unggutt liggende aa flyte i vannkanten med hodet ned i vannet som nok kan takke meg for at han fremdeles er i blandt oss.

Det finnes ogsaa en annen bakside av medaljen paa Koh Phangan og det er prostutisjonen, som oeker med det dobbelte for hver kveld vi naermer oss fullmaane. De soete thai-pikene danser uskyldige rundt hele natten og naar natten blir til dag plukker de offeret sitt, gjerne en sterkt beruset svak sjel som gledelig lar seg foelge hjem ev denne omsorgsfulle piken.

Jeg ser naa at jeg har brukt (nesten ufortjent) mye spalteplass paa aa svartmale en fest som mest av alt handler om aa danse og ha det morsomt. Mennesker er i upaaklagelig godt humoer og jeg ser ingen antydninger til uro. Full Moon Party er en kjempeopplevelse som jeg virkelig kan anbefale til alle som liker aa bevege kroppen til musikk sammen med tusenvis av andre, male paa kroppen med selvlysende farger, "go a little crazy", leke med skum-maskiner og trance-danse seg inn i en ny dag i vannkanten paa en sandstrand mens sola staar opp. Hadde jeg lest hva jeg selv naa skriver for et aar siden hadde jeg fnyst av det hele og tenkt at den slags er ikke noe for meg. Mange ganger er det godt aa kunne arrestere sine egne fordommer. Jeg hadde en knallfest med fine mennesker og gjoer det gjerne igjen!
Et kjapt overslag viser at jeg i loepet av fire dager hadde rundt 30 timer effektiv dansing.

Planen var i stikke over til Lewis i Krabi etter Fullmaanefesten, men etter 3 av fire dager med overskyet og regn i en del av Thailand som har sin regn-peak i november, velger jeg for sikkerhetsskyld aa sjekke vaermeldingen for Krabi. Regn, regn og atter regn. Jeg er fast bestemt paa aa ha solferie paa ei strand foer jeg drar hjem, saa jeg faar ha klatring i Krabi sammen med Lewis tilgode. Vaermeldingen for Koh Chang, ei lita oey mot grensen til Cambodia, er derimot en av de beste i hele Thailand for oeyeblikket, saa da blir det saann; Koh Chang next!

22-23/11 En lang reise opp til Koh chang

Solen viser seg for Sunrise Beach den 22/11 og Full Moon Party 2010, men stranda er fremdeles full av danseglade mennesker, det selges fremdeles buckets og rytmene dunkes ut fra hoeytalerveggene. Full maanefesten er paa ingen maate over. Kl 09:30 maa jeg takke for meg for aa dusje, pakke, hogge innpaa en frokost og vaere paa marsj mot nord innen kl 11:00. At det blir en toeff dag paa reise skal vaere hevet over enhver tvil, men alt gaar paa de velkjente skinnene, selv om ogsaa skinnegangen fra Surat Thani, i likhet med den fra Ubon, er noe ru.

Klokka 06:15 kjoeper jeg billett til Pattaya paa togstasjonen i Bangkok og setter meg paa lokaltoget 06:55. I Pattaya haaper jeg aa finne en buss som tar meg til Tar for deretter aa bli baatet over til Koh Chang.

Kystbyen Pattaya er belastet med et lite hyggelig stempel som The Hotspot for sexturisme. Spesielt er det middelaldrene menn med kulemage som tar turen hit for aa stikke hull paa testosteron-byllen sin, ha sex med soete smaa Thai-jenter og gutter, eller bare faa oppmerksomhet og omsorg. Noen av "parene" finner kjaerlighet og gjensidig trygghet og blir gamle sammen. Under mitt korte opphold i Thailand er jeg allikevel overrasket over hvor mange unge vestlige unge gutter jeg moeter som har erfaringer fra Pattaya. Jeg anbefales paa det varmeste aa dra dit, betale noen usle baht for aa henge med ei thai-jente en uke. Jeg har gleden av aa bruke saerdeles kort tid i Pattaya, men rekker fint aa faa en ryggmargsrefleks i forhold til ryktene om stedet. Velfoedde vestlige menn i 45+ alderen kjoerer rundt paa krombefengte store motorsykler med unge, spede eksosryper som passasjerer. Flere av dem kan ikke snakke sammen pga av spraakbarrieren, men hva gjoer vel det? Sex-for-penger-spraaket holder lenge. Naar jeg venter hos busselskapet som skal kjoere meg videre har jeg selskap av flere Thai+vest-par. Mannen henvises til aa betale mot noen mekaniske stryk paa ryggen og blikket paa jentene treffer fort bakken naar mennene er ute aa royker og slaar noen vitser som fremkaller hoeylytt latter. (...)

Jeg er svett i hendene naar vi kommer til piren. Makan til racerkjoering. Phu! Fergja tar oss rask over til Koh Chang og paa havna befinner jeg meg i et lite mylder av koffortturister som heller bensin paa alle fordommene mine om vestlig turisme i Thailand. Jeg blir stresset, urolig, frustrert, flau og nervoes paa en gang. Vi kjoerer i vaar pick-up taxi nedover langs vestkysten av oeya hvor handlegatene kommer paa rekke og rad i "god", kjent syden-stil. Med relativt stor frekvens kommer ogsaa red-light-barene hvor de prostituerte gjoer seg delikate paa hoeye barstoler og deler ut slengskyss og andre fristelser i oest og i vest. Plutselig kommer en av dem inn i min taxi. Hun forteller at jeg maa vaere med henne paa party. Nei takk, sier jeg, flere ganger, foer hun snurt forlater taxien. Taxisjaafoeren kommer ut, gaar bak til meg og ser meg alvorlig men vennelig inn i oeynene mens han sier: "If you wanna "boom-boom", you really should get off here! Further south, not good!". "Perfect!" sier jeg og gir taxi-kusken ordre om aa ta meg saa langt soer paa oeya som det er mulig aa komme.

Turen ender i Bang Bao, en liten fiskerlandsby, men som ogsaa har alt som skal til for at turister skal kunne trives der; masse butikker, restauranter 7-elleven, scooterutleie etc. Jeg ber noen lokale aa foere meg til en stille, rolig og billig plass. Jeg vil ha ro. Jeg vil hverken proeve svensk snus servert av lettkledde thai-damer eller spise kjottbullar. Fred og solitude er det jeg soeker. Etter 500 meter over lokale gaardstun, over en bekk og opp en liten bakke kommer jeg til Cliff Cottages, et sted som drives av en engelskmann sammen med sine thai-kone. For 350 Baht faar jeg min egen lille bungalow paa toppen av en klippe-rygg. Det er moerkt saa utsikten faar vente til i morgen. Det som derimot oensker meg velkommen er en oegle, ca 30 cm lang, graa og roedprikkete, som kravler fra veggen og opp paa takbjelken da jeg kommer inn, og der blir den vaerende mens jeg forbereder meg mentalt paa dele rom med dette kreaturet i fem dager.

24-29/11-2010 Sol, sommer, bading, sjoemat og eget selskap

Det er ikke all verden aa si om dagene mine paa Koh Chang. Dagene er stort sett like; Staa opp, spise frokost paa en av de smaa lokale bulene i Bang Bao, deretter bade/snorkle/lese bok paa ei strand eller paa et svaberg, se solnedgangen fra klippen der jeg bor, dusje, og gaa til min stamrestaurant for aa spise et av mine daglige maaltid med sjoemat. For aa variere litt leier jeg meg en scooter en dag og skifter fra "The Beach"-stranda til "The Lonley Beach" som er backbacker hang-out'en paa Koh Chang. Her er det fest til de smaa timer hver kveld.

Paa vei ut hit faar jeg ogsaa en liten overrsakelse; Naar jeg bor i Bunglaow har jeg for vane aa sjekke klaerne hver morgen for bugs. I dag gjorde jeg ikke dette, tydeligvis. Jeg maa braastoppe moppen fordi jeg kjenner noe klyper meg i lysken. Jeg titter ned i badeshortsen og finner ei svaer svart bille paa stoerrelse med en fyrstikkeske. Jeg maa innroemme at jeg "panikker" bitte-litt og gjoer noen akrobatiske bevegelser kombinert med noen spasmiske rykninger for aa faa frigjort det lille dyret fra fangeskap, eller mer korrekt, faa frigjort skrittet for denne uidentifiserbare billen. Det ender godt for begge.

Min gode oegle-venn holder det gaaende paa natterstid naar lyset slukkes. Jeg hoerer den vandrer rundt omkring mens den lager sine karakteristiske "klukke"-lyder. Den skremmer meg ogsaa et par ganger naar den slipper seg ned fra takbjelken og lander med et klask paa spikerslaget rett over hodeputa mi, bare for aa akkurat ikke klare aa sluke en forvirret sommerfugl.

Middagene paa kveldstid blir en ting aa se frem til hver dag. Foerste kvelden jeg kom til Bang Bao fant jeg en billig restaurant ute paa bryggekomplekset i havna, eller mer korrekt; det var de som fant meg. Jeg lot meg lokke av en sjarmerende ung mann som kunne tilby store porsjoner til lav pris. Siden den kvelden har jeg spist alle mine maaltider paa denne hyggelige familierestauranten. Det er sjoemat det gaar i, primaert blekksprut og kamskjell. Jeg betaler 235 baht hver kveld (ca 45 NOK) og for det faar jeg min 650ml Chang, ris og hovedretten. Dyr mat i forhold til det jeg er vant til, men saa har jeg ferie ogsaa da! Og betjeningen, de fortjener staaende applaus. Utrolig god service, vennlige og proffesjonelle. Siden jeg dukker opp kveld etter kveld faar jeg raskt mitt dedikerte stambord og maten kommer lynraskt. :-)

Jeg har stort fokus paa aa vaere i ro og for meg selv disse dagene, og jeg synes jeg klarer meg bra. Holder folk paa avstand, nyter eget selskap og bruker tiden til aa oppsummere 2010, og der er slett ikke saa vaerst aa gjoere det paa ei strand med et beskjedent antall mennesker rundt meg, i fluktstol, med beina i vannkanten, en kald Chang paa bordet ved siden av meg og reggae musikk som muzak. Av og til maa jeg allikvel bryte opp litt med litt avkjoeling i vannet, gjerne kombinert med dykkemaske og snorkel. Ved min stam-reggae-bar er det ogsaa ei lita huske festet i et tre som det er ganske perfekt aa dingle litt i mens kroppen soltoerker saltvannet fra kroppen. Jeg kjenner glede og melankoli i det min reise i Asia sakte men sikkert rundes av og blir til gode minner.

29-30/11-2010 Bangkok, igjen

Taxi, baat og minibuss tilbake til Bangkok. Ikke stort aa melde fra dette. Jo forresten, Bangkok trenger saart en metro. Byen drukner i trafikk.

Paa kvelden treffer jeg paa en kar som kjenner igjen meg fra Laos (jeg maa aerlig innroemme at jeg ikke kjenner igjen ham...), to blir til tre, og tre blir til seks personer og plutselig befinner vi oss alle paa ulike dansegulv paa Khao San Road. Alt er som da jeg var her for snaue to uker siden; hver dag er en fest i denne gata.

Min siste dag i Thailand og ute paa tur bruker jeg paa aa fikse administrative ting ifht hjemreise og shopping. Khao San Road har som sagt det meste av det et turisthjerte begjaerer, og de har mye kult her maa jeg innroemme. Jeg ender opp med t-skjorter, fisherman's pants, sittepute, cd'r, skjerf og diverse gaveartikler.

Etter aa ha delt noen oel med noen mennesker jeg traff her sist gang og kommer tilbake paa hotellrommet tenker jeg at jeg trer inn i statistikken over de reisende som ikke saa mer av Bangkok enn Khao San Road. Ikke kjoerte jeg baat paa kanalene, ikke var jeg paa Thai-boxing, ikke var jeg aa betraktet et av de beryktede red-light-district'ene i byen, ikke var jeg aa saa kongepalasset, china-town, eller spiste mat i den store roterende restauranten. Om det bryr meg? Neppe. Bangkok er sted som den reisende kommer tilbake til, flere ganger.

Videre saa har noen mennesker spurt meg om hvordan det er i Thailand. Svaret mitt er; "Hakke peiling". Jeg har altsaa svaert begrenset erfaring med det virkelige Siam, som det het en gang i tiden (frem til 1939 og fra 1945-49). I droeye to uker har jeg vaert tilstede paa Thailandsk territorium, men mye av det jeg har sett/opplevd kan man nesten like gjerne finne paa en hvilken som helst syden-oey, men noen faa ekstreme unntak da (Prostutisjonen og Full Moon Party).

01-02/12-2010 Oenskemelodi: Hemmat tel jul, med Vazelina Bilhopphoeggers

Dagen aapner en smule nervepirrende. Mini-van'en jeg har booket meg paa som skulle plukke meg opp foran hotellet kl 06:00 dukker aldri opp. Jeg venter i 20 min, men ingenting skjer. Jeg praier en taxi og ber om aa bli kjoert til flyplassen. Da jeg forteller at flyet mitt gaar 08:55 ser taxi-kusken bekymringsfult paa meg, og jeg forstaar etter hvert at minuttene blir lange naar det kommer til det aa ta seg frem i Bangkok i morgentimene. 20 minutter forsinket oppstart fra sentrum paa denne tiden av doegnet kan ende i aa se sitt eget fly forlate rullebanen mens du staar med tunge armer og proever aa finne meningen med livet i avgangshallen.

Etter mange roede lys og trafikkork setter jeg inn effektivitetsgiret naar jeg endelig naar flyplassen. Mye skal ordnes; sekken skal pakkes i plast, jeg skal betale 1000Baht i overstay-avgift paa visaet mitt, passkontroll-koen er lang i dag, det skal veksles penger osv osv. Jeg rekker flyet 08:55, akkurat.

Paa mellomlandingen i Delhi, etter 4,5 time i lufta, i viser gradestokken 15 grader og inderne paa flyplassen fryser. Boblejakker, luer, hansker i lag paa lag drukner dem i forsoek paa aa holde varmen. Paa nytt loeftes en AirIndia maskin opp i lufta. Retning: London, tid: 9 timer, distanse: 7500km. Jeg storkoser meg under flyvningen med Bollywood filmer og roedvin. Plutselig var vi der, Heathrow kl 22:00 lokal tid. Da lyset kommer paa i flyet avdekkes et rot som man neppe finner paa andre flyvninger enn de til og fra India, eller internt i India. Indere, med all respekt aa melde, er noen skikkelige griser. Det er ikke uten grunn at mange hoteller i India helst ikke vil ha indere paa hotellet sitt pga av opprydningsjobben etter check-out. Jeg har selv sett flere hotellrom brukt av Indere. De som har sett det samme som meg skjoenner hvilket syn det er. AirIndia-flyet skiller seg ikke nevneverdig fra disse hotellrommene; soeppel, mat (gjerne halvspist), puter, aviser og snack flyter, flere steder i lag paa lag. Du store min....

Paa Heathrow kjemper jeg for aa holde varmen mens jeg proever aa faa meg litt soevn paa et hardt gulv i en trekkfull terminal 3 som er under ombygging. Smaloeyd, noen timer seinere, gaar jeg forbi butikker som pyntes til jul mens julesangene allerede gaar paa repeat, for aa sjekke inn paa en SAS-flyvning til Oslo. Det snoer i England, rullebaner maa maakes og fly avises, og derfor lander SK 802 i Oslo foerst 11:55, en og en halv time seinere enn planlagt. Men, hva gjoer vel det naar den Norske sola skinner ned paa et vakkert vinterlandskap i 15 grader minus og velkomstkomiteen staar klar med broedskiver med leverpostei i ankomsthallen?

LIFE IS GOOD!

Skrevet av Hilmann 03:06 Arkivert i Thailand Kommentarer (0)

LAOS, -punktumet settes paa 4000 Islands

10/11-2010 Tilbake til Backpacker-bobla

Friheten min, i form av motortsykkel/Minsk, er allerede paa vei nordover. Jeg kjenner jeg sukker lett over aa igjen maatte styres av buss- og baattabeller, vekkeklokker paa ringing for aa naa ting, prute paa tuk-tuk-priser osv. Men, det er bare et spoersmaal om aa redefinere frihet igjen. Jeg er fremdeles i mitt ess, ute paa tur!

De velstelte hagene fulle av blomster langs den ene asfalterte veien i hyggelige fransk-befengte Champasak, glir sakte fra naar elvebaaten siger ut i Mekong-stroemmen og jobber seg paa skraa over den mektige elva. Paa andre siden venter minibuss med retning Ban Nakasang hvor omraadet som kalles 4000 Islands ligger lett tilgjengelig.

4000 Islands er et strekke pa ca 50 km i Mekong elva som, spesielt rett foer regntiden, bestaar av mange mange, ja kanskje 4000, oeyer. Det sies at man ikke finner mer laid-back og slow-living stemning i hele Laos enn ute paa disse oeyene, mennesker som i stor grad er selvberget paa groennsaksdyrking, kokosnoett-foredling, ris, sukkerroer, fiske og veving. Turister har fatt oeyene opp for det late livet paa 4000 Islands og har valfartet ut til de stoerste oeyene i flere aar allerede. Paa Don Det og Don Khon har turismen foert med seg nye muligheter for aa tjene penger for de lokale, -og elektrisitet.

Etter at jeg kom til Soeroest-Asia har dragningen mot de mer avsidesliggende omraadene avtatt noe. Jeg moeter gradvis fler og fler turister/reisende etter hvert som jeg beveger meg soerover og man faar fort nye venner som man har en hyggelig tid sammen med. Etter snart 10 mnd ute paa reise synes jeg ogsaa det er behagelig aa snakke med mennesker med fellesnevnere i spraak og kultur, og derfor gaar jeg gradvis mer og mer over i ferie-modus, og ikke fullt saa mye "oppdager-"modus. Av den grunn velger jeg ogsaa Don Det, en av Soeroest-Asia's gryende backpacker-magneter, som min oey blandt de 3999 andre.

Jeg finner min "Sunset-view" Bungalow, som ligger saa godt som ute i Mekong, proevekjoerer hengekoeya, og kjenner foelelsen av latskap, av ypperste kvalitet, innta kropp og sjel.

11-14/11-2010 Less is more!

Tiden min paa Don Det er fullstendig upaaklagelig, mye paa grunn av at hvis man gjoer mindre, kan faerre ting gaa galt. Som man sier i Forsvaret; det er lite rom for skjaering, her paa Don Det. Det finnes allikevel fallgruver, og de to farligste er nok alkohol og narkotika (Weed/hasj). Det er nok ikke faa unge mennesker som har fylt lungene med den velduftende canabisroeyken for foerste gang her paa oeya, og hvis det ikke behager aa roeyke canabisen serverer flere av spisestedene/barene retter som er: Avaliable with "Happy". Paa den maaten kan man spise seg inn i nye dimensjoner av seg selv og verden, paastaar de som har denne innsikten. Hva med en Happy Birthday cake...?

Ikke overraskende treffer jeg mange hyggelige mennesker (reisende) som jeg har moett tidligere i Laos, men ogsaa flonkende nye bekjentskaper. Jeg er nabo med Hanna (UK) og Natascha (Tyskland). Vi deler mangt et maaltid og kappkjoerer hengekoeye sammen. Patrick fra UK dukker opp og har ennaa ikke smakt Lao-Lao, - det blir rikelig med den slags. Adrian, Rob og to andre karer fra Malta skaper et forferdelig fest-leven, spesielt paa after-partyene. Andy fra England tar turen fra bungalowen sin og til en restaurant, en gang i blandt, bare for aa ta en LITEN pause fra "jointen". Aureli fra Belgium kommer fra Cambodia med beina fulle av kraakebolle-pigger, samt 500US$ fattigere etter et innbrudd paa rommet mens hun spiste middag. Men, Aureli er ei toeff dame som velger aa tenke opp og frem. Elin og Judy fra Boraas blir ogsaa et hyggelig bekjentskap. Elin er kul. Den 22 aar gamle jenta ser ut som en krysning mellom en ung Doro Pesch og Candice Blackmore (Kona til Richie Blackmore), og naar gammel Deep Purple, Dio og Rainbow, Rolling Stones, Whitesnake kommer paa I-pod'n er hun forsanger, spiller 1.-luftgitar og luft-trommer. Med jentebandet sitt har hun allerede rukket aa spille paa fersking-scena paa Sweden Rock Festival et par ganger. Det er umulig aa ikke la seg sjarmere!

Jeg bruker en av dagene paa aa utforske disse to smaa oeyene, Don Det og Don Khong. Det skjer paa sykkel og til fots og jeg koser meg med aa traske blandt rismarker og mellom enkle landsbyhus hvor livet nesten staar stille. Langs Mekong proever mange aa tjene noen Kip paa aa leie ut en bunglaow eller fem og aa ha en meny liggende. Desverre er det nok ikke helt samsvar mellom tilbudene og etterspoerselen, enda, men 4000 Island er i vekst. Jeg legger turen innom et imponerende massivt fossefall hvor Mekong banker seg frem mellom steinknauser med voldsom kraft. Jeg faar tilbud om aa spise grillet frosk av en gammel dame, men takker hoeflig nei. Ellers er det ikke saa mye aa se paa disse to oeyene, og det er nettopp det som gjoer det saa avslappet. Allikvel klarer noen busslaster med Thaier aa piske opp stemingen. I noen fattige timer skal de se "alt", saa de maa henge i. Kanskje faar de ogsaa et glimt av den truede delfin-stammen som lever her.

En ting som overrasker meg i Laos er antallet Lady-Boys og paa Don Det er det, om ikke mange, saa en god haandfull. Jeg trodde jeg maatte vente til Thailand foer jeg fikk se fenomenet, men Laos gir meg en god forsmak. De aller fleste er nydelige og kan virkelig aa dresse seg opp, selv om sminken ligger altfor tykt og det grove maalet roeper mannen i dem. Siden mange jobber i restauranter faar jeg gleden av aa veksle noen ord og floerte litt med dem. Helt topp. Det er ogsaa hyggelig aa se hvor tilsynelatende aksepterte de er, spesielt paa disse sma stedene. Mens flere av oss i Norge kanskje rygger litt naar ved kommer over transvestitter i Norge, ser de ut til at det i Laos er meget avslappet atmosfaere rundt dem.

Det ubestridelige hoeydepunktet under oppholdet paa Don Det er fisketuren paa Mekong. Lin, som jobber som vertskap paa en resort som gaar daarlig, lokkes ut paa elva sammen med Elin, Judy, Andy og meg for noen Kip. Bambusstenger og marken som vi grov under verandaen losses ombord i den langstrakte elvebaaten og aftenstemningen er god i det vi manoevrerer mellom smaaoeyene for aa finne de rette plassene. Fangsten blir ikke all verdens; fire smaa cat-fish og to aal-lignende fisker paa ca 35cm, men opplevelsen av aa staa med bambusen i haanda og lokke fisken i retning marken mens en appelsinroed sol er paa vei ned og lager et magisk fargespill paa himmelen er enestaaende (Bare Ullsjoen i Norge kan ta opp idyll-kampen, -og vinne den!) Tilbake paa land blir fisken sloeyet og mere kull havner i clay-pot'n slik at vi faar BBQ-ed vaar egen fisk, som nytes paa bungalow-verandaen, i hengekoeye, med stearinlys paa gelenderet og en kald BeerLao. Smaken staar i stil omgivelsene.

Skrevet av Hilmann 00:53 Arkivert i Laos Kommentarer (0)

LAOS, "Den gangen jeg kjoerte Minsk i Soeroest-Asia..."

Hva vil man huske seg selv for?

04/11-2010 Ny distanse-rekord ender i hulerom

Morgenstund er noe annet i Vientiane enn i andre steder i Laos. Da jeg pakker paa sykkelen kl 05:45 er det nesten ikke et menneske aa se, eller en lyd aa hoere. Hadde det vaert ute paa bygda hadde hane-kakafonien vaert nesten irriterende hyggelig og menneskene allerede godt i gang med dagen. I Vientiane er det bare et par gatefeiere og noen mosjonister som er oppe like tidlig som meg. Det er saa stille at jeg nesten faar foelelsen av at jeg maa liste meg ut av byen, mens en rolig, roed morgensol er paa vei opp mellom bygningene. Jeg kommer til aa huske denne morgenen!

Til slutt er jeg ute paa Highway 13 som viser seg aa vaere av bortimot perfekt kvalitet og kilometerne raser unna. Landskapet er flatt aakerland med spredt skog. Litt sann som jeg har sett paa bilder fra steder i Afrika. Langs veien er horder av skolebarn paa vei til dagens undervisning, vinglende paa en sykkel eller moped, gjerne to til tre stykker pr farkost, i en alder av 10-12 aar, og de smilerog vinker; "Sabai-dii", til de nesten kjoerer av veien.

I Vieng Kham bestemmer jeg meg spontant for aa ta til venstre. 80 km inn i landet fra Mekong ligger nemlig Tham Kong Lo, en gedigen hule som gaar for aa vaere et naturlig vidunder i Laos. Veien fra Vieng Kham til hulen er superflott. Taggete kalksteinsfjell som sprenges opp av bakken lager en karakteristisk innpakning for de mange smaa landsbyene som ligger langs veien. Veikvaliteten er ogsaa god siden veien fra Highway 8 og inn til hulen foerst stod ferdig saa sent som i 2008. Asfalt og lange rett strekninger gjoer at det bli mulig aa se seg rundt samtidig som marsjfart ligger paa rundt 40 km/t.

Tham Kong Lo er den mest spennende hula jeg noen sinne har vaert i. Fra et skjermet sted i skogen kommer en elv ut av et stort fjell. Guidene tar meg, og Jamie fra San Fransico som jeg skal dele baat med, inn i elvemunningen paa en liten sti, og ved den foerste "stilla" vakler vi oss ombord i en motorisert elvebaat. Vi toeffer innover paa elva inne i fjellet og ikke lenge etter er det bare hodelyktene som er lyskilden. Tham Kong Lo er ikke noe smaatteri av en hule. Flere steder er den 100 m bred og like hoey, den er 7, 5km lang og svingete (!) og det tar ca en time og komme igjennom til den andre siden hvor elva renner inn i hula. Det er kjempespennende! Flere steder maa vi ut av baaten og dytte over grunne stryk, og en stor takk til sjaafoeren som kjenner hver en stein som stikker opp av vannet i moerket. Artig for unga!!!

Jeg sover over i en liten landsby 40 km unna Tham Kong Lo hvor jeg faar turens beste pizza. En saerdeles attraktiv dame fra Italia er medflytter til mannen som jobber paa et vannkraftprosjekt paa stedet. For aa faa tiden til aa gaa her ute i rolige ingenting har hun stablet paa beina en liten italiensk restaurant. Jeg faar en perfekt stekt pizzabunn med passe krydret tomatsaus, blaamuggost og parmaskinke, importert fra Italia. Til drikke? Italiensk roedvin, selvfoelgelig! Takk.

05/11-2010 Oenskemelodi: Mil etter mil, med Jahn Teigen

I dag kjoerte Minsk'n min og jeg 490 kilometer sammen!!! Den gaar som aldri foer. Som et missil, med "lock on target"; Pakse. Veiene er upaaklagelige, rette som flystriper og rolig boelgete som en modne kornaakre i hostvind. Det blir 12 timer med turtalls-onani som ender i en forferdelig utloesning i Pakse, -i form av diare. Jeg har storkost meg i hele dag, sunget sanger for full hals bak visiret og kilometerne har bare forsvunnet under beina paa meg i et landskap som ikke har vaert saerlig spennende. Men, fremme i Pakse foeler jeg meg plutselig fullstendig smadret! En fransk sykkelist inviterer meg paa middag. Jeg ser dobbelt, klarer ikke en gang aa spise opp maten min, enda jeg ikke har spist skikkelig mat siden frokost. Jeg kaster inn haandkle foer klokka har blitt 20:00.

06/11-2010 Litt ensom i dag...

I hele natt har jeg ligget halvvaaken og vridd meg i smerte mens jeg har snakket hoeyt i soevne paa engelsk og norsk. Jeg husker ikke hva jeg har snakket om, bare at "kjeftamentet" har pludret nonsense i droeye 16 timer. Magen har knytt seg, sluppet, knytt seg, og sluppet igjen. Au-au-au!

Jeg gjoer et forsoek paa mat ved to-tiden, men jeg kommer knapt tilbake paa hotellrommet foer jeg seiler ned i horisontalen. Hele dagen blir bare helt jaevlig, for aa si det rett ut. Jeg skjoenner ikke hva som skjer. Jeg tenker at dette holder kun en dag, og hvis det ikke stopper innen i morgen blir jeg noedt til aa knote med phrase-book'n min overfor en Lao-lege.

Dette var en av dagene jeg var forberedt paa foer jeg reiste ut. Alene syk paa et moekkete hotellrom, synes litt synd paa seg selv, ingen aa ringe, ingen kjente i byen, bare tiden som venn. Og tiden leger alle saar. Mot kvelden blir jeg gradvis bedre. Jeg er priviligert som har en kropp som rekondisjonerer nesten bare jeg tenker tanken paa aa bli bedre. Life is good!

07/11-2010 Halleluja for en hyggelig dag!

Jeg vaakner til en fysisk form som forteller meg at det blir uaktuelt aa vaere inne paa et hotellrom i dag. Jeg skal begynne paa mitt lille Bolaven-plataaet-rundt prosjekt.

Jeg pakker paa pikk-pakket og knatrer mot Pakse Market som er foerste stopp. Markedet i Pakse er etter sigende det stoerste markedet i Laos, og det har ogsaa kommet meg for oeret at de har saakalte "lizard-fight's" her. Dette gaar ut paa at man bunter sammen en gjeng med oegler etter hale og bakbein og slipper bunten ned paa gulvet. Da vil alle proeve aa stikke av, men bare en vil vaere sterkest og trekke de andre i sin retning, og dermed bli kaaret som vinner. Jeg finner ikke frem til oeglekampene, men klarer allikevel aa nyte morgenstunden paa et vannvittig hektisk marked. Jeg har tikket av en del markeder etter hvert, men alle markeder har sin sjarm og spesialitet. Markeder gjenspeiler i veldig stor grad den gemene lokal-beboer innbiller jeg meg, og siden Lao-ene er hyggelig folk fremstaar markedet i Pakse som veldig varmt og innbydende. Detter markedet's spesialitet ser ut til aa vaere frosk/padder. Boettevis med levende frosk er linet opp langs gangveiene. Takk som byr!

Det bli mange mil paa Minsk i dag ogsaa. Jeg kjoerer opp til Tad Lo hvor jeg spiser lunsj (To pannekaker med banan og sjokolade, en groenn salat, en brus, og en Lao-coffee for tilsammen 22 NOK) og tar en liten hoeneblund paa en krakk. Jeg fortsetter opp i retning Salavan, men tar til hoeyre foer det og bikker soerover mot Xekong som er dagens maal. I Xekong, etter aa ha rundet halve Bolaven Plataaet, kikker jeg paa klokka. 14:00. 77 km til Attapu. Finnes det noen unnskyldning for aa forlate et tilsynelatende usjarmerende sted som Xekong? Yepp, det gjoer det. Det frister mye mer aa nyte en BeerLao i solnedgangen der elva Se Kong runder Attapu.

Kjoeredagen i dag har bare vaert helt fantastisk. Ingen spektakulaer natur, men tvers igjennom hyggelig. En espalje med blomster har staatt i stram giv akt langs veien. Veiene har vaert knallbra. Landsbyene har vaert interessante aa kjoere gjennom, hvor plankehusene nesten gaar i ett med den roede jorda, men i knall groenne omgivelser. Hagene ser ut til aa vaere mer velstelte paa disse kanter. Man kan se at folket legger ned arbeid for at det skal se pent ut rundt dem. Aakre med potteplanter og fargerike blomsterbedd. Fersk roed chili ligger til toerk paa gaardstunene og ananas ser ut til aa vaere salgsvaren i disse stroek. Kaffeplantasjene passerer paa reke og rad, og menneskene jeg har moett paa har vaert utrolig vennlige og aapne. (Xekong provinsen er foroevrig den provinsen med lavest befolkningstetthet i Laos). Jeg har storkost meg paa veien i dag.

Attapu ble kraftig bombet av amerikanerne under den andre indokinesiske krigen fordi saa godt som alle Ho Chi Min Trail's smaaveier (forsyningsaksene fra nord til soer Vietnam) passerte dette omraadet. Denne ettermiddagen blir mye hyggeligere. Alt gaar etter intensjonen. Smikk-smakk, inn paa gjestehus, paa med eksosfritt toey og ned til elva og nyte BeerLao. Mmmmm! Solnedgang, perfekt tempratur, palmesus, templer i horisonten, Lao-musikk paa stereoen, ja, i det hele tatt; Topp! Jeg er evig takknemlig for at jeg trives saapass godt i eget selskap.

Sulten melder seg og jeg passerer en liten lokal taverna paa vei tilbake til gjestehuset mitt. Der stekes en stor panne med gresshopper/sirisser og noen svarte biller. Hmmm... ja, ikke typisk norsk kost. Jeg bestiller pho, men damen lurer paa om jeg vil proeve noen frityrstekte gresshopper, lett krydret med lime-blader? Jo, jeg kan proeve ET PAR stykker. Maten kommer paa bordet, Normal porsjon med Pho, og en full tallerken med hoppe-mat. Hva jeg synes? Jeg tenker paa Torbjoern Faeroevik da han er paa vei til aa besoeke Pol Pot's bror i Kambodsja hvor han blir invitert paa grillet edderkopp, og han blir spurt om han likte den, hvor paa han svarer: "Absolutt. Den var sproe, velsmakende og passe krydret.". I motsetning til Faeroevik's ene edderkopp likte jeg gresshoppene faktisk saa godt at jeg spiste opp hele tallerkenen. Hvem er det, som har rett til aa klassifisere hva som er mat eller ikke? Men de svarte billene, de fikk ligge! (Litt autoritet i eget liv maa man ha, -klassifisert der og da som; ikke mat).

08/11-2010 Paa kjoeretur i kaffeland

Attapu oppleves som en anonym, men koselig liten by. Roede stoevete veier lager en liten grid med hyggelige hager med mennesker i sitt beste tempo. Hvis jeg kommer tilbake til Laos en gang vil nok Attapu og tilligende omraader staa hoeyt paa oenskelisten. Men, i dag skal jeg videre. I horisonten ser jeg en sjans for at jeg kanskje kommer til aa kjoere helt til Phnom Phen paa Minsk'n, hvis jeg ikke faar solgt den i Don Det da, og skal jeg 550km inn i Kambodsja, med noen punkteringer og smaatroebbel underveis, maa jeg holde en viss fremdrift.

Jeg sier farvel til min hyggelige vietnamesiske vertinne paa Phouttavong Guesthouse og kjoerer slalom mellom barn paa vei til skolen opp til Ban Bengkus Kham, hvor frokosten bestaar av uidentifiserbart roedt kjoett med rar smak og sticky rice. Ved siden av meg ligger et doedt dyr som jeg aldri har sett maken til. En mellomting mellom bever, vaskebjoern, ilder, grevling, oter etc. Det har sikkert roedt kjoett paa innsiden av den roedaktige pelsen tenker jeg... Jeg tar til venstre inn paa en dirtroad som skal foere meg opp paa Bolevan Plataaet.

Helt siden jeg leste om Bolevan Plataaet i Luang Prabang har jeg hatt hug for aa nyte fersk kaffe der oppe, rett fra plantasjen. Den roede grusveien er god veldig lenge og det er en spennende kjoeretur inn i det groenne. Oppe paa plataaet kommer landsbyene, barrikert med kaffeplanter paa alle kanter. Jeg stopper i det foerste og beste lille tettstedet og kan nesten ikke vente med aa faa munnen fylt med kaffe. Dette har nesten blitt en besettelse. Og kaffen, den svarer til forventningene. Jeg nyter glasset paa en treveranda tilhoerende en familie som driver sitt lille spisested, og paa bakken foran meg ligger kilosvis med nyplukkede kaffeboenner til toerk.

De siste milene frem til Paksong blir litt trasige. Hullete vei og veiarbeid gir nyrene skikkelig juling og lungene fylles med fint roedt stoev hele tiden, bagasjen og sykkelen likedan. Paksong fremstaar som en lite innbydende plass aa stoppe, men ikke lenge etter maa jeg stoppe paa nytt. Munnen sikler etter mer fersk kaffe. Slik ja, -saann maa den vaere, oljetykk og med condenced milk. Mmmm!

--------------------------------------

Det er to sekunder igjen. Du saa den for seint. Du rekker akkurat aa stivne foer du suges ned i den. Foelelsen er som naar en skal hoppe fra 5-meteren for foerste gang. Hva som skjer? Nok en plutselig oppdukkende dump skal minne deg paa at du virkelig lever, -paa Minsk. I baann, naar alle dempere baanner, oppleves noen hundredeler med foelelsen av at felger kollapser, eiker som spruter i alle retninger og hele hurlumheiet bretter seg ut som ei flat tynn pannekake av russisk staal, krydret med bagasje og homo sapiens. I de paafoelgende hundredelene wrappes hele pannekaka sammen igjen og former en ball, type sprett, og du er paa vei ut i rommet. --The Eagle Has Landed. De neste fem til ti meterne oppleves som en thriller hvor det kompanseres opp og ned, til hoeyre og venstre, 360 grader for myke komponenter og rammeverk i fri flyt. Blikket forsoekes festet langt frem. Omsider, blir alt som foer. Nok en normal dag paa post-sovjetisk tohjuling. Det faar bare ikke blitt kjedelig det!
---------------------------------------

Nede paa "matta" igjen finner jeg fergeleiet og bykser Minsk'n ombord paa ei "fergje" som tar meg over til Champasak. Champasak er en liten hyggelig landsby som i stor grad livnaerer seg paa turister som kommer for aa besoeke Wat Phu, hvilket jeg skal gjoere i morgen. I dag maa jeg hvile. Magesmertene holder afterparty i magen og jeg forblir slapp i senga til godt utpaa kvelden. Middagen nytes paa en stilt-veranda overlooking Mekong foer kvelden tilbringes i min hyggelig bakgaard sammen med Hanna fra England, Natasha fra Tyskland og Christian, Markus og Patrick, ogsaa fra Tyskland

09/11-2010 Minsk-kapittelet lukkes

Morgenstunden gaar med til aa avhende min reisekamerat i flere tusen kilometer gjennom Vietnam og Laos. Da jeg kjoepte motorsykkelen var planen aa ta den ned til Phnom Pen/Saigon, men skiftende forutsetninger fra hjemlandet har gjort at hjemreisen blir tidligere enn foerst anntatt. Det vil alltid vaere et sjansespill aa kjoere rundt paa en gammel tohjuling, alene og i et land som aldri har sett liknende sykkel foer og dermed ikke er i stand til aa reparere den eller, i loepet av rimelig tid, fremskaffe de reservedelene som jeg ikke har i bagasjen. Derfor begynte jeg i gaar aa se etter folk som ville overta min sovjetiske prinsesse, og fikk napp med en gang. Markus fra Tyskland er interessert og later til aa vaere av den typen er oppriktig interessert i aa ta vare paa og vedlikeholde utstyret slik at den kan tilbakelegge ytterligere km paa Soeroest-Asiatiske veier. For en meget hyggelig sum av 250 US$ faar han sykkelen, sidevesker, reservedeler, verktoeysett, hjelm og det hele. Jeg kjoepte den av Mr Cuong for 350+50 US$ og jeg synes jeg har faatt saerdeles mye igjen for den beskjedne investeringen. Ingen (store) problemer og sykkelen og jeg har smilt til hverandre hele tiden, selv om jeg skal vaere aerlig aa si at den har vaert usedvanlig morgengretten.

Snipp, snapp, snute, saa var Minsk-kapittelet ute...

Paa min nye (traa-)sykkel, leid fra gjestehuset for 8 NOK dagen, traakker jeg tunge traakk paa flate og hyggelige landeveier hvor jeg etter fire km oenskes velkommen til Wat Phu, som er den andre Verdensarv-sighten i Laos (siden 2001) i tillegg til Luang Prabang. Wat Phu begynte som en by i det 5. arrhundre og ble senere Angkor Kongenes foerste "hovedstad", foer de flyttet seg ned til dagens Cambodia og endte til slutt opp ved Siem Reap. Tempel/byomraadet som har sin opprinnelse for over 1500 aar tilbake er i dag en beskjeden, men flott, samling ruiner i Khmer stil, og er mer eller mindre vel bevart. Jeg har liten interesse i tiden hvor Angkor-Kongene hersket i denne delen av Asia, men stor glede av aa vandre med henda paa ryggen og nyte den flotte ruinparken. Absolutt verdt et besoek naar man er paa disse kanter.

En liten hoeneblund tilbake paa gjestehuet maa til foer Hanna, Natasha og vaart nye bekjentskap, Patrick fra England, trasker avgaarde for aa overvaere lokal musikk- og dansefestival. Fra en stor scene i veikanten skytes det crispe syntheseizer lyder over hoeytaleanlegget, akkompagnert av trommer og bass, mens unge, flotte Lao-jenter i rosa kostymer gjoer enkel, men pirrende (iht Lao-standard) koreografi. Bandet spiller saa urytmisk og rotete at det er vansklig for jentene og foelge musikken, men smilene og fleksibiliteten er der, saa hele showet blir riktig saa fornoeyelig, paa alle maater!

Skrevet av Hilmann 06:06 Arkivert i Laos Kommentarer (0)

LAOS, Ned til Vientiane via Ang Nam Ngum

01/11-2010 Ang Nam Ngum

Dagen starter tidlig med paapakking av sykkelen, og jeg trer inn i rutinen med pho til frokost igjen. Naa og da passerer forvirret beruset ungdom, utkledd i kostymer (det var Halloween i gaar) og spoer om det er her de bor...

Da jeg skal betale for rommet til Malay, kona til gjestegiver Arne, ringer Arne selv og vi veksler noen ord over telefonen. Han spoer om jeg ikke vil komme innom aa besoeke ham paa hytta hans paa min vei til Vientiane. Jeg er ikke vond aa be og takker umiddelbart ja takk til det.

Highway 13 fra Vang Vieng i retning Vientiane blir en fin tur. Blaa himmel, sykkelen gaar godt nok og jeg er i bevegelse igjen. I Phonhong maa jeg stoppe og spoerre om veien til Ang Nam Ngum, og hva passer vel ikke bedre enn aa bli invitert paa lunsj av en pen mann i rosa skjorte og det gaar ikke mer enn 5 min foer han forteller at han er homofil. Sook Wai er en meget hyggelig mann paa 27 aar som jobber i helsedepartementet og som gledelig svarer paa mine mange spoersmaal om hvordan det er aa vaere homofil i et land som Laos. Ikke overraskende er svaret at det byr paa en del utfordringer. Vanskelig aa treffe mennesker med samme legning, baade fordi myndightene ikke vedkjenner at tiltrekning av samme kjoenn eksisterer blandt folk i Laos, og derfor overvaaker/patruljerer utesteder som er potensielle treffesteder for homofile, og fordi internett og internett-sjekking ikke er skikkelig oppe-aa-gaa enda. Sook Wai har allikevel et par serioese forhold bak seg, men det er med menn som har en annen nasjonalitet.

Omsider kommer jeg frem til oppfanget mitt paa veibeskrivelsen til Arne. Det er en av demningene som demmer opp Ang Nam Ngum. Laos' inntektskilde nummer en er hydropower, som de bl.a eksporterer mye av til Thailand. Lao'ene er tydlig stolte av dammen sin og omraadene rundt anlegget er gjort attraktive med blomster og sittegrupper. Akkurat som minibuss-lastene med Lao og Thai folk, stopper ogsaa jeg opp for aa dokumentere.

Hytta til Arne er et planke-verk paa stylter, noe skjermet ute paa en odde og med fantastisk utsikt over innsjoen. Han har to hytter,men dene andre leier han ut (kjoept for 800US$, og leies ut for 500US$ i aaret. Slik kan det vaere aa drive business i Laos). Saa, naar Arne faar nok av turister og de dunkende rytmene ut i de smaa timer fra Bucket Bar, trekker han ut hit. Her spoeker han med de lokale, eller bare sitter i hjoernet i hytta si med utsikt over vannet mens han drikker en BeerLao, og lurer paa hvordan overbygget paa den nye lille baaten han har kjoept seg skal se ut.
Umiddelbart etter ankomst faar jeg meg en dukkert i det varme vannet foer vi sitter ned og nyter en oel og smaafisk-snack. Landsbybeboerne her er fattige som fy og livnaerer seg i stor grad paa fiske av bitte smaa fisk som de toerker og eksporterer til bl.a. Thailand. Fisket skjer paa natta og metoden er aa bombe fisken til doede med smaa kapsler fylt med dynamitt som de setter av i vannet slik at den doede fisken flyter opp og de kan hove den inn.

Arne kan fortelle at Ang Nam Ngum ble skapt for ca 35 aar siden. Foer den gang bestod omraadet av skogkledd landskap. I dag er det en stor innsjoe som naermer seg 35-40 km paa det lengste skulle jeg tro (i foelge kartet mitt). Den har masse smaa-oeyer som kan leies av staten paa aarmaal for en billig penge. Du kan ogsaa sove i sengen til nasjonalhelten og Lao-kommunismens far, Kaysone Phomvihane for 32 NOK natten. En annen interessant ting som de lokale tjener noen slanter paa er toemmerhogging under vann. Det staar nemlig fremdeles igjen teak-traer i dammen som de lokale dykker ned, kapper, drar opp til overfalten, toerker og selger til Thailand.

Arne og jeg faar en hyggelig dag og kveld, med og uten de lokale, som ender opp med avansert blokkfloeyte-spill til Boldbaatar mens Lao-Lao'en gaar ned paa hoeykant... Arne er en mann som kan vaere en fin inspirasjonskilde til noen og enhver naar det kommer til aa holde sinnet ungt og barnlig, og fokusere mere paa aa leve livet enn paa det aa jobbe.

02/11-2010 Et interessant moete paa vei til Vientiane

Natten ble kald pga av sterk vind og jeg vaakner opp til rennende nese, og en aldri saa liten bismak av Lao-Lao. Arne og jeg soerger for at hans nye hvite svane av en baat blir liggende stoedig i boelgende, foer vi gaar og spiser pho'en vaar hos den frodige dama som i gaar kveld hevdet at hun likte meg bedre enn sin egen mann, - og det pga av skjegget!

For foerste gang paa turen opplever jeg aa bli frastjaalet noe. Da jeg kommer tilbake til hoensenetting-garasjen til Arne hvor sykkelen min har staatt i natt er presenningen min borte. Verktoey, hjelm, klaer, stropper og alt annet er der, men ikke plastikken. Det har tidligere slatt meg flere ganger hvor mye oppmerksomhet denne presenningen har skapt ute pa bygda. Naar jeg har stoppet opp rundt omkring og mennesker har kommet til er noe av det foerste de beundrer og klaar paa den orange preseningen min. Naa er den borte. Ikke et stort tap (saa lenge det er oppholdsvaer...)

Jeg sier paa gjensyn til Arne foer jeg setter kurs mot hovedstaden i Laos, Vientiane. For aa komme litt vekk fra trafikken paa Highway 13 anbefaler Arne Highway 10. Det skulle vise seg aa vaere en god anbefaling. Nesten ingen trafikk, hyggelige landsbyer paa veien, fin natur osv. Halveis til Vientiane stopper jeg opp ved en Wat som fanger oppmerksomheten min. Da jeg stiger av hesten og gaar for aa ta noen bilder av bygningen kommer en eldre herremann bort til meg og begynner aa snakke paa engelsk, foerst om de vanlige tingene. Da jeg sier "No-way" sier han "Fjords and sun all night". Mannen heter Wangxai og bor like bortenfor wat'n, men naa er han her for aa gi mat til munkene. Det gaar paa rundgang mellom beboerne i landsbyen aa gi mat til munkene, og i dag er det hans tur. Vi sitter ned sammen med munkene og prater om loest og fast mens vi venter paa at noen av landsbydamene skal bli ferdig med tilberedingen av lunsjen.

Jeg spoer Wangxai hvor han har laert aa snakke saa godt engelsk. Han blir stille en liten stund, foer han sier "I used to work for the air-force, -The American Airforce...", og dermed kommer hele historien. Wangxai ble utdannet sambandsmann i Haeren i Laos. En dag kommer noen amerikanske offiserer paa besoek og lurer paa om han kunne tenke seg og jobbe for dem mot at han faar rikelig betalt. Valget syntes enkelt for Wangxai og han takket ja. Dermed bar det over til USA hvor han fikk utdannelse som "spotter" og fotograf i det Amerikanske Luftvaapenet. Det Wangxai ikke var klar over var at amerikanerne planla aa bruke ham som kjentmann og informasjonskilde under krigen i Laos Slik gikk det til at Mr Wangxai skulle leve med aa vaere en del av bombingen av sitt eget folk.

I 1975, da krigen rundes av, blir han tatt til fange av Pathet Laoen og ender opp som krigsfange i eget land. I Vang Vieng lever han paa ris og gress i syv maaneder foer han vekker oppmerksomhet for sitt kloke hode blandt fangevokterne. Han blir sendt paa "re-education", som saa mange andre paa den tiden, for omskolering til kommunistisk tankegang. Nok en gang faar han oppmerksomhet for sin intelligens og han ender til slutt opp med aa bli frigitt totalt mot at han vier resten av sitt arbeidsliv for (det jeg oppfatter som) jernindustrien i Laos (?).

Naar munkene har spist seg ferdige kommer til turen til Wangxai, meg, og en autist som holder hus i klosteret. Sammen baker vi haanda full av sticky-rice, dypper i sauser, skuffer innpaa smaafisk og faar et veldig hyggelig maaltid.

Dette ble altsaa resultatet av en tilfeldig stopp med den hensikt aa knipse et par bilder. Individuell reising paa to hjul er gode greier.

Veiene inn mot Vientiane minner om saa mange andre innfartsaarer til byer. Tett og tung trafikk tuter seg gjennom den forurensede lufta. Til tross for dette blir det allikvel en fin tur inn til sentrum av Vientiane. De hvite og gullbelagte bygningene faar en gylden finish i ettermiddagssola, det samme med wat'ene. Jeg har en digg foelelse inni meg der jeg ankommer en av Soeroest-Asia's byer paa min 50 aar gamle Sovjet'er. Dormatorium paa Mixay Guesthouse til 45 000Kip blir mitt neste hjem.

Vientiane skal faa ligge inntil i morgen. I dag skal jeg nyte BeerLao i solnedgang ved Mekong:-)

03/11-2010 En dag i Vientane

Jeg har ikke hatt den helt store dragningen mot Laos' hovedstad, Vientiane, men i foelge guideboka mi er dette eneste plassen i Laos man kan faa visa-extension (noe jeg seinere skal faa hoere er feil, man kan ogsaa faa det i bl.a. Pakse). Derfor baerer det rett til Immigration-office etter frokost for aa faa en uke til paa visa mitt, noe som kan vaere greit naar man reiser rundt paa en gammel motorsykkel og problemer lett kan oppstaa. Prosedyren for visa-extension er enkel og komplisert paa samme tid:

Jeg henvender meg i luke nummer 7, "Visa Extension", og blir henvist luke nummer 6 hvor jeg maa betale for aa faa ut et skjema for utfylling. Saa er det tilbake til luke nr 7 for aa faa instruksjoner og deretter fylle ut, foer jeg saa i luke sju faar et stempel og maa gaa til luke 6 for aa betale service avgift. Tilbake i luke 7 faar jeg bekreftelse paa at arbeidet kan sette i gang, og jeg faar med meg en lapp til luke 5 hvor jeg betaler 2US$ pr dag ekstra utover mitt egentlige visa. Kvitteringen taes med tilbake til luke 7 hvor jeg faar tid for pick-up. Hvorfor gjoere det lett naar man kan gjoere det litt vanskeligere og spennende?

Foerste stopp paa sightseeing-programmet er Buddha-Park som ligger 25 stoevete og tungt trafikkerte kilometere fra sentrum. Buddha-Park er en samling av Buddha-figurer i betong laget av Xieng Khuan som fullfoerte verket sitt i 1958. Xieng Khuan, Yoga-Prest-Sjaman, var ikke helt riktig skrudd sammen paa toppen av kroppen slik jeg forstaar det, og kanskje derfor var han i stand til aa skape en sekt/etterfoelgere som fulgte en blanding av Buddhisme, Hinduisme og Sjamanisme. Uansett er Buddha-Park blitt til et spirituelt sted for mange Lao-mennesker, og ikke minst en populaer severdighet for turister. Og ja, det er en severdighet. Statuene er fra smaa og soete til gedigne og skremmende. Kanskje mest kjent er The Reclining Buddha'en som er en av de stoerste hvilende Buddhaer i Laos. Jeg er her paa morgenen og har allerede rukket og nyte estetikken i fred og ro foer de foerste bussene gulper turister utover den lille parken ved Mekong.

Tilbake i sentrum finner jeg frem til Laos' nasjonalmonument nummer en; Pha That Luang, som skal symbolisere Buddhisme og Laos' suverenitet i ett og samme monument. Pha That Luang er avbildet paa en rekke postkort, er i bakgrunnen av BeerLao-Pikene paa oel-kalenderene, er paa frimeker og alle andre mulige steder hvor det er naturlig for Laos aa vise sin stolthet. Legenden vil ha det til at det var noen Ashok-misjonaerer fra India som sattte opp en stupa er i det 3. aarhundre foer Kristi, i den hensikt aa bevare en bit av brystbeinet til Buddha. Fakta eller ikke, den gullmalte stupaen ligner, som Lonley Planet beskriver det; En klase med missiler, og er et "must" naar man er innom Vientiane. -Et skikkelig nasjonalmonument!

Turen gaar videre til det som sies aa vaere de to mest betydningsfulle Wat'ene i Vientiane; Wat Si Saket og Haw Pha Kaeo. Flotte og eksotiske bygninger, hardpakket med elegante detaljer og i skjoenne omgivelser, helt sikkert, men jeg blir ikke revet med og naar jeg proever aa lese litt om Wat'ene i guideboka mi svoemmer ord, navn og aarstall i hverandre. Tankene spinner plutselig tilbake til Imam Square i Esfahan (Iran), og hvordan det kilte i magen naar jeg stod paa et tak etter det var blitt moerkt og noet den fantastiske persiske utsikten mens "Allah o'akbar"-ekkoet slaar mellom veggene som rammer inn plassen.

Alt i orden med visa-extension og hva passer vel ikke bedre enn aa moete paa Damen (F) og Mara (D), som jeg har moett flere ganger tidligere i Laos, kjoepe noen BeerLao og slappe av i aftensolen ved Mekong, etterfulgt av grillet Mekong-fisk, green curry, spring-rolls, sticky-rice og salater. For anledningen, paa fransk restaurant.

Skrevet av Hilmann 02:31 Arkivert i Laos Kommentarer (0)

(Innlegg 1 - 5 av 54) Side [1] 2 3 4 5 6 7 8 9 10 .. »