15-17/11-2010 Bangkok! Eller det vil si, Khao San Road
Jeg har hoert mye bra om hvor lett det er aa komme seg rundt i Soeroest-Asia som backpacker, og naa er det min tur til aa teste turistlogistikken. Jeg booker billett paa Don Det som inkluderer baat til fastlandet hvorfra en buss skal ta meg opp til Pakse. Der skal jeg visstnok bytte til en buss som skal ta meg over til Thailand og til byen Ubon hvor nattoget til Bangkok gaar 19:30. Alt dette for 380 000Kip (ca 300NOK). Jeg stiller reisebyraaet paa Don Det mange spoersmaal om hvordan alt skal gaa til med billetter og det hele, og jeg fremstaar vel som en dum Falang som er ute aa reiser for foerste gang. "Take it easy my friend. You do not need to think. They will take care of you and get you on the right transportation.", "OK".
Min venn paa reisebyraaet har helt rett. Jeg bare foelger stroemmen med booking-billetten min synlig og jeg blir dirigert hit og dit, og jeg inntar samme rollen som jeg hadde paa turen min i Ha Long Bay; et ikke-tenkende flokkdyr.
Paa vei til Pakse kommer tre lokale mennesker paa bussen. Sidemannen min, en Australier i 50-aara blir stor i oeynene. Hva er det som skjer? Han tar kontakt med busspersonalet og spoer om dette er en lokal-buss??? Han har nemlig betalt for aa sitte paa en VIP buss, som ikke frakter lokale mennesker! Jeg faar lyst til aa gi ham en lekse, men lar vaere, i siste oeyeblikk. Makan til oppfoersel!?! Humoeret paa mannen fra Down Under blir ikke bedre naar bussen begynner aa hakke og det sakte begynner aa lukte brent inne i bussen. Ut av et veikryss melder girkassa pass og vi evakuerer. Heldigvis er vi bare 7 km fra Pakse og bussjaaafoeren har ringt etter en back-up buss som dukker opp bare 20 minutter seinere. Da har den koffort-reisende mannen fra Australia for lengst, demonstrativt, erobret en tuk-tuk og fortsatt reisen paa egenhaand. Pussig at han ikke krevde pengene tilbake... Maatte han moete tolmodige og overbaerende mennesker paa resten av sin ferd, komme vel hjem, - og siden bli vaerende der hjemme!
Resten av reisen gaar som poelse i broed. Jeg stemples ut av Laos og inn i Thailand. Det absolutt foerste jeg ser naar jeg kommer ut av passkontrollen er en 7-Eleven butikk. Flere av forskjellene mellom Laos og Thailand er umiddelbare; butikkene, kvalitet/kvantitet av biler, veistandarden etc. Bussen skifter fra hoeyre til venstre kjoerefelt og oeker farten med 50 km/t i det vi kjoerer solnedgangen i moete.
I Ubon blir jeg lastet opp paa planet paa en pick-up og kjoert i hundre og dundre til andre siden av byen og jeg rekker akkurat aa vinne 10000 Thailandske Baht i minibanken paa togstasjonen foer jeg finner sovevogna mi. Med fried rice i magen, servert av det som maa vaere Thailands hyggeligste togbetjening, bretter jeg meg tre fire ganger for aa faa plass i overkoeya. Jeg blir en smule overrasket over den lave standarden paa togesettet, som fremstaar som et velholdt indisk togsett. Gammelt, slarkete, braakete og moekkete. Natten paa skinnegangen inn til Bangkok oppleves nesten som aa kjoere terrengbuss i Mongolia, med andre ord saa blir natten saa godt som soevnloes.
Rett etter soloppgang glir vi inn i Bangkok hvor morgenstellet er i full gang hos menneskene som boer langs skinnegangen. Det boerstes tenner, det ryker fra kjeler fulle av nuddelsuppe og gaarsdagens soeppel brennes, kastes i naermeste vannkanal eller stables bak huset, skolebarna dresses opp for skoledagen osv. Paa Hualamphong Trainstation oenskes jeg velkommen av et stort kongebilde og ikke lenge etter, inne i ventehallen, blaaser en brysk politioffiser i floeyta, stamper kjeppen sin i bakken og kommanderer hele forsamlingen opp i grunnstilling. Det er klart for denne morgenens Kongesang. Hver morgen spilles kongesangen over hoytalere i hele Thailand og det konge-tro folket synger andektig med.
Jeg deler taxi med noen, jeg liker ikke aa si det men klarer ikke la vaere; ufyselige turister, til Khao San Road som er turistgate nummer en i Bangkok. Her er de tilreisende i flertall og her kan vi stupe inn i et hav av butikker som selger alt det en turist begjaerer, samt bo for en relativt billig penge. Jeg rister av meg innpaaslitne gateselgere som vil selge meg skreddersydde dresser paa vei til Hotel D&D Inn hvor min gode venn Morgan, som jeg traff i Laos, bor. Morgan er i Thailand for 10.gang og han tar umiddelbart ansvaret for innholdet i dagen, som starter med Sang Song Whiskey rett etter frokost. Vi har en saerdeles underholdnede dag sammen som bestaar av alt fra tuk-tuk rally, tempelbesoek, thai-food, Prinessehonoer med paafoelgende kakespising hos onkel-politi, til shopping paa MBK, -kanskje det stoerste og vaerste kjoepesenteret jeg har vaert i. Fullt paa hoeyde med Silk Market i Beijing. Overraskende mange av shopperne kommer fra India, Iran og andre land i vestre Asia, og i likhet med Farangsen (Farang=Thai for vestlige mennesker) ser det ut til aa vaere penger nok i lommeboekene.
Vi klarer aa lokke med oss to soete svenske tjeier med paa hotellrommet for aa holde vorschpiel foer vi gaar ut for aa gjora staden sammen. Ikke uventet, med party-presten Morgan's velsignelse, blir det en helaften av de bedre som ender med nachhspiel, bokstavelig talt, paa Khao San Road, blandt rotter, grillet kylling og hits fra 90-tallet. Festinga paa Khao San Road later til aa ikke ende foer soloppgang, dag etter dag.
Dagen derpaa, ja for det er slik det foeles, skjer det ikke stort. Vi linker opp med Tomas og Angy fra Irland som vi traff i Luang Prabang og vi spiser is og ser paa livet i denne "too much of it all"-gata. Morgan er paa vei til Australia samme dag og maa shoppe, enda mer, foer han drar. Hvis alt gaar etter planen skal han jobbe som lastebilsjaafoer Down Under i et aar, tjene penger og leve livet.
------
Kl 19:30 ruller nattoget mitt ut fra Hualamphong Trainstation. Jeg har paa nytt brettet meg tre-fire ganger i overkoeya for aa faa hele kroppen innen for alkoven, og denne gangen har jeg bedoevet hjernen med et par Chang (Thai-oel) i haap om aa faa noen saart trengende timer med soevn foer jeg vaakner opp i Surat Thani i morgen tidlig. Neste destinasjon er Koh Phangang.
18-21/11-2010 Koh Pangnag og Full Moon Party
Jeg har sovet godt (nok) og er rimelig utvilt naar jeg trer ned paa platformen i Surat Thani. Igjen er velkomstkomiteen paa plass som rutinert haandterer en god klase turister. De fleste skal i samme retning, til Koh Phangan, for aa delta paa en av Asias stoerste fester, det maanedlige Full Moon Party. Hver fullmaane, i hoeysesong, finner opp mot 30 000 partysugne mennesker sjoeveien til oeya i den Thailandske gulfen for aa drikke boettevis med alkohol og trance-danse seg gjennom natten paa Sunrise Beach. Siden jeg er i omraadet (egentlig er jeg paa vei til Krabi for aa besoeke Lewis fra England som klatrer der nede) saa hvorfor ikke delta paa Full Moon Party?
Paa baaten ut til Koh Phangan treffer jeg igjen Hulley fra Canada som jeg moette hos en mekaniker i Sapa i Vietnam der han maatte gjoere noen justeringer paa scooteren sin. Vi ender opp paa samme rom i Hat Rin, den lille byen som snart skal oversvoemmes av mennesker. Hat Rin lever opp til alle forventnigner jeg hadde til denne typen steder i Thailand. Unge mennesker som koser seg og lever ut feriedroemmen under palmer paa stranda, paa spa/massasje-sentre, paa discoteker, paa scootere osv. De lokale ser ut til aa rive seg i haaret mens de samtidig klapper i hendene. Det er baade gleder og sorger i det aa tjene penger paa vestlig ungdom.
For Hulley og meg, og vaare to nye svenske venner, Marcus og Christoffer, blir de neste dagene en eneste stor festivitas. Jeg maa nok skru tiden tilbake til mai-dagene i 1999 for aa trekke relevante paraleller til lignende festligheter. Og stryk alt det jeg tidligere har beskrevet som ville fester i Laos. Ingenting (!) kommer opp mot det jeg ser/opplever paa Koh Phangan. Det er vanskelig aa gjengi i ord men jeg proever litt:
Den foerste kvelden aapnes paa Same Same Bar som skal vaere en Scandinavisk bar. Det er fullt av svensker og noen dansker, men nordmennene uteblir. Deretter gaar turen over til Coral Bungalows og Pool Party paa Sunset Beach. Her kan man danse og feste i badebassenget, paa oppbygde platformer rundt omkring i lokalet og paa stranda til krampa tar en. Firkloeveret vaares forblir paa det toerre, men blir dog vaate av svette. Det danses non-stop til klokka blir 4. Da gaar turen til andre siden av halvoeya hvor vi bor og der blir vi overrasket av mer fest og dans...
De to neste kveldene er vi paa Sunrise Beach hvor selve Full Moon Partyet skal avholdes om et par dager, men forfestene er allerede godt i gang to kvelder foer. Stranda fylles med techno-rytmer, flamme-show, endeloese smaa boder hvor man kan kjoepe sin boette med alkohol og diverse andre underholdningsinnslag.
Noen soeker en helt spesiell type underholdning, og den kan de finne paa Mushroom Mountain. Her kan de som oensker det kjoepe en mushroomshake, en shake med hallusinasjonsfremkallende sopp som river fantasien ens avgaarde i en forrykende fart og man ser ting som man ikke tidligere har sett i alt fra 3-10 timer. Helt fantastisk i foelge de innvidde. Som narkotikamotstander kan jeg ikke annet enn aa gi min taushet til feedback paa deres beskrivelser av gress som gror paa betong, maanen som danser, screensavere bak oeylokkene, palmer som gaar paa stranda osv. Jeg var med en gjeng der oppe som helte ned paa sine shakes og jeg blir altsaa hverken imponert eller fristet da jeg ser hvordan de forlater sin egen kropp og forsvinner mentalt fra jordens overflate. Ikke alle faar den gode opplevelsen med mushroomshakes og paa vei ned fra Mushroom Mountain passerer vi kropper som ligger i sanda og kjemper mot sin "trip-out". Sykestuene paa strandpromenaden jobber ogsaa intenst med aa haandtere ungdommer med spasmer som lever i en annen virkelighet og sliter med aa komme "innpaa" igjen. I Surat Thani settes det hver fullmaane inn ekstra personell for aa haandetere de vaerste tilfellene som kommer fra Koh Phangan.
Heldigvis er Mushroom Mountain et lite stykke aa gaa saa tilgjengeligheten er ikke saa god som alkoholen, men det gjoer ogsaa at dertil flere heller i seg for mange boetter med alkohol og blir overstadig beruset. Og for thaiene er dette business og de er hensynsloese naar det kommer til aa motivere folk til aa kjoepe flere boetter, enten det er paa stranda eller inne i byen. Prisen for ei boette billig thai-whiskey er snaue 20 NOK, mens skal du opp paa en Gin/Tonic/Redbull maa du ut med 30-35 NOK. Naar natten blir til dag kommer ofrene for alkoholen virkelig frem, dvs de som enna ikke har blitt tatt ansvar for og foert hjem av venner. Personlig finner jeg en unggutt liggende aa flyte i vannkanten med hodet ned i vannet som nok kan takke meg for at han fremdeles er i blandt oss.
Det finnes ogsaa en annen bakside av medaljen paa Koh Phangan og det er prostutisjonen, som oeker med det dobbelte for hver kveld vi naermer oss fullmaane. De soete thai-pikene danser uskyldige rundt hele natten og naar natten blir til dag plukker de offeret sitt, gjerne en sterkt beruset svak sjel som gledelig lar seg foelge hjem ev denne omsorgsfulle piken.
Jeg ser naa at jeg har brukt (nesten ufortjent) mye spalteplass paa aa svartmale en fest som mest av alt handler om aa danse og ha det morsomt. Mennesker er i upaaklagelig godt humoer og jeg ser ingen antydninger til uro. Full Moon Party er en kjempeopplevelse som jeg virkelig kan anbefale til alle som liker aa bevege kroppen til musikk sammen med tusenvis av andre, male paa kroppen med selvlysende farger, "go a little crazy", leke med skum-maskiner og trance-danse seg inn i en ny dag i vannkanten paa en sandstrand mens sola staar opp. Hadde jeg lest hva jeg selv naa skriver for et aar siden hadde jeg fnyst av det hele og tenkt at den slags er ikke noe for meg. Mange ganger er det godt aa kunne arrestere sine egne fordommer. Jeg hadde en knallfest med fine mennesker og gjoer det gjerne igjen!
Et kjapt overslag viser at jeg i loepet av fire dager hadde rundt 30 timer effektiv dansing.
Planen var i stikke over til Lewis i Krabi etter Fullmaanefesten, men etter 3 av fire dager med overskyet og regn i en del av Thailand som har sin regn-peak i november, velger jeg for sikkerhetsskyld aa sjekke vaermeldingen for Krabi. Regn, regn og atter regn. Jeg er fast bestemt paa aa ha solferie paa ei strand foer jeg drar hjem, saa jeg faar ha klatring i Krabi sammen med Lewis tilgode. Vaermeldingen for Koh Chang, ei lita oey mot grensen til Cambodia, er derimot en av de beste i hele Thailand for oeyeblikket, saa da blir det saann; Koh Chang next!
22-23/11 En lang reise opp til Koh chang
Solen viser seg for Sunrise Beach den 22/11 og Full Moon Party 2010, men stranda er fremdeles full av danseglade mennesker, det selges fremdeles buckets og rytmene dunkes ut fra hoeytalerveggene. Full maanefesten er paa ingen maate over. Kl 09:30 maa jeg takke for meg for aa dusje, pakke, hogge innpaa en frokost og vaere paa marsj mot nord innen kl 11:00. At det blir en toeff dag paa reise skal vaere hevet over enhver tvil, men alt gaar paa de velkjente skinnene, selv om ogsaa skinnegangen fra Surat Thani, i likhet med den fra Ubon, er noe ru.
Klokka 06:15 kjoeper jeg billett til Pattaya paa togstasjonen i Bangkok og setter meg paa lokaltoget 06:55. I Pattaya haaper jeg aa finne en buss som tar meg til Tar for deretter aa bli baatet over til Koh Chang.
Kystbyen Pattaya er belastet med et lite hyggelig stempel som The Hotspot for sexturisme. Spesielt er det middelaldrene menn med kulemage som tar turen hit for aa stikke hull paa testosteron-byllen sin, ha sex med soete smaa Thai-jenter og gutter, eller bare faa oppmerksomhet og omsorg. Noen av "parene" finner kjaerlighet og gjensidig trygghet og blir gamle sammen. Under mitt korte opphold i Thailand er jeg allikevel overrasket over hvor mange unge vestlige unge gutter jeg moeter som har erfaringer fra Pattaya. Jeg anbefales paa det varmeste aa dra dit, betale noen usle baht for aa henge med ei thai-jente en uke. Jeg har gleden av aa bruke saerdeles kort tid i Pattaya, men rekker fint aa faa en ryggmargsrefleks i forhold til ryktene om stedet. Velfoedde vestlige menn i 45+ alderen kjoerer rundt paa krombefengte store motorsykler med unge, spede eksosryper som passasjerer. Flere av dem kan ikke snakke sammen pga av spraakbarrieren, men hva gjoer vel det? Sex-for-penger-spraaket holder lenge. Naar jeg venter hos busselskapet som skal kjoere meg videre har jeg selskap av flere Thai+vest-par. Mannen henvises til aa betale mot noen mekaniske stryk paa ryggen og blikket paa jentene treffer fort bakken naar mennene er ute aa royker og slaar noen vitser som fremkaller hoeylytt latter. (...)
Jeg er svett i hendene naar vi kommer til piren. Makan til racerkjoering. Phu! Fergja tar oss rask over til Koh Chang og paa havna befinner jeg meg i et lite mylder av koffortturister som heller bensin paa alle fordommene mine om vestlig turisme i Thailand. Jeg blir stresset, urolig, frustrert, flau og nervoes paa en gang. Vi kjoerer i vaar pick-up taxi nedover langs vestkysten av oeya hvor handlegatene kommer paa rekke og rad i "god", kjent syden-stil. Med relativt stor frekvens kommer ogsaa red-light-barene hvor de prostituerte gjoer seg delikate paa hoeye barstoler og deler ut slengskyss og andre fristelser i oest og i vest. Plutselig kommer en av dem inn i min taxi. Hun forteller at jeg maa vaere med henne paa party. Nei takk, sier jeg, flere ganger, foer hun snurt forlater taxien. Taxisjaafoeren kommer ut, gaar bak til meg og ser meg alvorlig men vennelig inn i oeynene mens han sier: "If you wanna "boom-boom", you really should get off here! Further south, not good!". "Perfect!" sier jeg og gir taxi-kusken ordre om aa ta meg saa langt soer paa oeya som det er mulig aa komme.
Turen ender i Bang Bao, en liten fiskerlandsby, men som ogsaa har alt som skal til for at turister skal kunne trives der; masse butikker, restauranter 7-elleven, scooterutleie etc. Jeg ber noen lokale aa foere meg til en stille, rolig og billig plass. Jeg vil ha ro. Jeg vil hverken proeve svensk snus servert av lettkledde thai-damer eller spise kjottbullar. Fred og solitude er det jeg soeker. Etter 500 meter over lokale gaardstun, over en bekk og opp en liten bakke kommer jeg til Cliff Cottages, et sted som drives av en engelskmann sammen med sine thai-kone. For 350 Baht faar jeg min egen lille bungalow paa toppen av en klippe-rygg. Det er moerkt saa utsikten faar vente til i morgen. Det som derimot oensker meg velkommen er en oegle, ca 30 cm lang, graa og roedprikkete, som kravler fra veggen og opp paa takbjelken da jeg kommer inn, og der blir den vaerende mens jeg forbereder meg mentalt paa dele rom med dette kreaturet i fem dager.
24-29/11-2010 Sol, sommer, bading, sjoemat og eget selskap
Det er ikke all verden aa si om dagene mine paa Koh Chang. Dagene er stort sett like; Staa opp, spise frokost paa en av de smaa lokale bulene i Bang Bao, deretter bade/snorkle/lese bok paa ei strand eller paa et svaberg, se solnedgangen fra klippen der jeg bor, dusje, og gaa til min stamrestaurant for aa spise et av mine daglige maaltid med sjoemat. For aa variere litt leier jeg meg en scooter en dag og skifter fra "The Beach"-stranda til "The Lonley Beach" som er backbacker hang-out'en paa Koh Chang. Her er det fest til de smaa timer hver kveld.
Paa vei ut hit faar jeg ogsaa en liten overrsakelse; Naar jeg bor i Bunglaow har jeg for vane aa sjekke klaerne hver morgen for bugs. I dag gjorde jeg ikke dette, tydeligvis. Jeg maa braastoppe moppen fordi jeg kjenner noe klyper meg i lysken. Jeg titter ned i badeshortsen og finner ei svaer svart bille paa stoerrelse med en fyrstikkeske. Jeg maa innroemme at jeg "panikker" bitte-litt og gjoer noen akrobatiske bevegelser kombinert med noen spasmiske rykninger for aa faa frigjort det lille dyret fra fangeskap, eller mer korrekt, faa frigjort skrittet for denne uidentifiserbare billen. Det ender godt for begge.
Min gode oegle-venn holder det gaaende paa natterstid naar lyset slukkes. Jeg hoerer den vandrer rundt omkring mens den lager sine karakteristiske "klukke"-lyder. Den skremmer meg ogsaa et par ganger naar den slipper seg ned fra takbjelken og lander med et klask paa spikerslaget rett over hodeputa mi, bare for aa akkurat ikke klare aa sluke en forvirret sommerfugl.
Middagene paa kveldstid blir en ting aa se frem til hver dag. Foerste kvelden jeg kom til Bang Bao fant jeg en billig restaurant ute paa bryggekomplekset i havna, eller mer korrekt; det var de som fant meg. Jeg lot meg lokke av en sjarmerende ung mann som kunne tilby store porsjoner til lav pris. Siden den kvelden har jeg spist alle mine maaltider paa denne hyggelige familierestauranten. Det er sjoemat det gaar i, primaert blekksprut og kamskjell. Jeg betaler 235 baht hver kveld (ca 45 NOK) og for det faar jeg min 650ml Chang, ris og hovedretten. Dyr mat i forhold til det jeg er vant til, men saa har jeg ferie ogsaa da! Og betjeningen, de fortjener staaende applaus. Utrolig god service, vennlige og proffesjonelle. Siden jeg dukker opp kveld etter kveld faar jeg raskt mitt dedikerte stambord og maten kommer lynraskt. :-)
Jeg har stort fokus paa aa vaere i ro og for meg selv disse dagene, og jeg synes jeg klarer meg bra. Holder folk paa avstand, nyter eget selskap og bruker tiden til aa oppsummere 2010, og der er slett ikke saa vaerst aa gjoere det paa ei strand med et beskjedent antall mennesker rundt meg, i fluktstol, med beina i vannkanten, en kald Chang paa bordet ved siden av meg og reggae musikk som muzak. Av og til maa jeg allikvel bryte opp litt med litt avkjoeling i vannet, gjerne kombinert med dykkemaske og snorkel. Ved min stam-reggae-bar er det ogsaa ei lita huske festet i et tre som det er ganske perfekt aa dingle litt i mens kroppen soltoerker saltvannet fra kroppen. Jeg kjenner glede og melankoli i det min reise i Asia sakte men sikkert rundes av og blir til gode minner.
29-30/11-2010 Bangkok, igjen
Taxi, baat og minibuss tilbake til Bangkok. Ikke stort aa melde fra dette. Jo forresten, Bangkok trenger saart en metro. Byen drukner i trafikk.
Paa kvelden treffer jeg paa en kar som kjenner igjen meg fra Laos (jeg maa aerlig innroemme at jeg ikke kjenner igjen ham...), to blir til tre, og tre blir til seks personer og plutselig befinner vi oss alle paa ulike dansegulv paa Khao San Road. Alt er som da jeg var her for snaue to uker siden; hver dag er en fest i denne gata.
Min siste dag i Thailand og ute paa tur bruker jeg paa aa fikse administrative ting ifht hjemreise og shopping. Khao San Road har som sagt det meste av det et turisthjerte begjaerer, og de har mye kult her maa jeg innroemme. Jeg ender opp med t-skjorter, fisherman's pants, sittepute, cd'r, skjerf og diverse gaveartikler.
Etter aa ha delt noen oel med noen mennesker jeg traff her sist gang og kommer tilbake paa hotellrommet tenker jeg at jeg trer inn i statistikken over de reisende som ikke saa mer av Bangkok enn Khao San Road. Ikke kjoerte jeg baat paa kanalene, ikke var jeg paa Thai-boxing, ikke var jeg aa betraktet et av de beryktede red-light-district'ene i byen, ikke var jeg aa saa kongepalasset, china-town, eller spiste mat i den store roterende restauranten. Om det bryr meg? Neppe. Bangkok er sted som den reisende kommer tilbake til, flere ganger.
Videre saa har noen mennesker spurt meg om hvordan det er i Thailand. Svaret mitt er; "Hakke peiling". Jeg har altsaa svaert begrenset erfaring med det virkelige Siam, som det het en gang i tiden (frem til 1939 og fra 1945-49). I droeye to uker har jeg vaert tilstede paa Thailandsk territorium, men mye av det jeg har sett/opplevd kan man nesten like gjerne finne paa en hvilken som helst syden-oey, men noen faa ekstreme unntak da (Prostutisjonen og Full Moon Party).
01-02/12-2010 Oenskemelodi: Hemmat tel jul, med Vazelina Bilhopphoeggers
Dagen aapner en smule nervepirrende. Mini-van'en jeg har booket meg paa som skulle plukke meg opp foran hotellet kl 06:00 dukker aldri opp. Jeg venter i 20 min, men ingenting skjer. Jeg praier en taxi og ber om aa bli kjoert til flyplassen. Da jeg forteller at flyet mitt gaar 08:55 ser taxi-kusken bekymringsfult paa meg, og jeg forstaar etter hvert at minuttene blir lange naar det kommer til det aa ta seg frem i Bangkok i morgentimene. 20 minutter forsinket oppstart fra sentrum paa denne tiden av doegnet kan ende i aa se sitt eget fly forlate rullebanen mens du staar med tunge armer og proever aa finne meningen med livet i avgangshallen.
Etter mange roede lys og trafikkork setter jeg inn effektivitetsgiret naar jeg endelig naar flyplassen. Mye skal ordnes; sekken skal pakkes i plast, jeg skal betale 1000Baht i overstay-avgift paa visaet mitt, passkontroll-koen er lang i dag, det skal veksles penger osv osv. Jeg rekker flyet 08:55, akkurat.
Paa mellomlandingen i Delhi, etter 4,5 time i lufta, i viser gradestokken 15 grader og inderne paa flyplassen fryser. Boblejakker, luer, hansker i lag paa lag drukner dem i forsoek paa aa holde varmen. Paa nytt loeftes en AirIndia maskin opp i lufta. Retning: London, tid: 9 timer, distanse: 7500km. Jeg storkoser meg under flyvningen med Bollywood filmer og roedvin. Plutselig var vi der, Heathrow kl 22:00 lokal tid. Da lyset kommer paa i flyet avdekkes et rot som man neppe finner paa andre flyvninger enn de til og fra India, eller internt i India. Indere, med all respekt aa melde, er noen skikkelige griser. Det er ikke uten grunn at mange hoteller i India helst ikke vil ha indere paa hotellet sitt pga av opprydningsjobben etter check-out. Jeg har selv sett flere hotellrom brukt av Indere. De som har sett det samme som meg skjoenner hvilket syn det er. AirIndia-flyet skiller seg ikke nevneverdig fra disse hotellrommene; soeppel, mat (gjerne halvspist), puter, aviser og snack flyter, flere steder i lag paa lag. Du store min....
Paa Heathrow kjemper jeg for aa holde varmen mens jeg proever aa faa meg litt soevn paa et hardt gulv i en trekkfull terminal 3 som er under ombygging. Smaloeyd, noen timer seinere, gaar jeg forbi butikker som pyntes til jul mens julesangene allerede gaar paa repeat, for aa sjekke inn paa en SAS-flyvning til Oslo. Det snoer i England, rullebaner maa maakes og fly avises, og derfor lander SK 802 i Oslo foerst 11:55, en og en halv time seinere enn planlagt. Men, hva gjoer vel det naar den Norske sola skinner ned paa et vakkert vinterlandskap i 15 grader minus og velkomstkomiteen staar klar med broedskiver med leverpostei i ankomsthallen?
LIFE IS GOOD!
