november 2010

04/11-2010 Ny distanse-rekord ender i hulerom

Morgenstund er noe annet i Vientiane enn i andre steder i Laos. Da jeg pakker paa sykkelen kl 05:45 er det nesten ikke et menneske aa se, eller en lyd aa hoere. Hadde det vaert ute paa bygda hadde hane-kakafonien vaert nesten irriterende hyggelig og menneskene allerede godt i gang med dagen. I Vientiane er det bare et par gatefeiere og noen mosjonister som er oppe like tidlig som meg. Det er saa stille at jeg nesten faar foelelsen av at jeg maa liste meg ut av byen, mens en rolig, roed morgensol er paa vei opp mellom bygningene. Jeg kommer til aa huske denne morgenen!

Til slutt er jeg ute paa Highway 13 som viser seg aa vaere av bortimot perfekt kvalitet og kilometerne raser unna. Landskapet er flatt aakerland med spredt skog. Litt sann som jeg har sett paa bilder fra steder i Afrika. Langs veien er horder av skolebarn paa vei til dagens undervisning, vinglende paa en sykkel eller moped, gjerne to til tre stykker pr farkost, i en alder av 10-12 aar, og de smilerog vinker; "Sabai-dii", til de nesten kjoerer av veien.

I Vieng Kham bestemmer jeg meg spontant for aa ta til venstre. 80 km inn i landet fra Mekong ligger nemlig Tham Kong Lo, en gedigen hule som gaar for aa vaere et naturlig vidunder i Laos. Veien fra Vieng Kham til hulen er superflott. Taggete kalksteinsfjell som sprenges opp av bakken lager en karakteristisk innpakning for de mange smaa landsbyene som ligger langs veien. Veikvaliteten er ogsaa god siden veien fra Highway 8 og inn til hulen foerst stod ferdig saa sent som i 2008. Asfalt og lange rett strekninger gjoer at det bli mulig aa se seg rundt samtidig som marsjfart ligger paa rundt 40 km/t.

Tham Kong Lo er den mest spennende hula jeg noen sinne har vaert i. Fra et skjermet sted i skogen kommer en elv ut av et stort fjell. Guidene tar meg, og Jamie fra San Fransico som jeg skal dele baat med, inn i elvemunningen paa en liten sti, og ved den foerste "stilla" vakler vi oss ombord i en motorisert elvebaat. Vi toeffer innover paa elva inne i fjellet og ikke lenge etter er det bare hodelyktene som er lyskilden. Tham Kong Lo er ikke noe smaatteri av en hule. Flere steder er den 100 m bred og like hoey, den er 7, 5km lang og svingete (!) og det tar ca en time og komme igjennom til den andre siden hvor elva renner inn i hula. Det er kjempespennende! Flere steder maa vi ut av baaten og dytte over grunne stryk, og en stor takk til sjaafoeren som kjenner hver en stein som stikker opp av vannet i moerket. Artig for unga!!!

Jeg sover over i en liten landsby 40 km unna Tham Kong Lo hvor jeg faar turens beste pizza. En saerdeles attraktiv dame fra Italia er medflytter til mannen som jobber paa et vannkraftprosjekt paa stedet. For aa faa tiden til aa gaa her ute i rolige ingenting har hun stablet paa beina en liten italiensk restaurant. Jeg faar en perfekt stekt pizzabunn med passe krydret tomatsaus, blaamuggost og parmaskinke, importert fra Italia. Til drikke? Italiensk roedvin, selvfoelgelig! Takk.

05/11-2010 Oenskemelodi: Mil etter mil, med Jahn Teigen

I dag kjoerte Minsk'n min og jeg 490 kilometer sammen!!! Den gaar som aldri foer. Som et missil, med "lock on target"; Pakse. Veiene er upaaklagelige, rette som flystriper og rolig boelgete som en modne kornaakre i hostvind. Det blir 12 timer med turtalls-onani som ender i en forferdelig utloesning i Pakse, -i form av diare. Jeg har storkost meg i hele dag, sunget sanger for full hals bak visiret og kilometerne har bare forsvunnet under beina paa meg i et landskap som ikke har vaert saerlig spennende. Men, fremme i Pakse foeler jeg meg plutselig fullstendig smadret! En fransk sykkelist inviterer meg paa middag. Jeg ser dobbelt, klarer ikke en gang aa spise opp maten min, enda jeg ikke har spist skikkelig mat siden frokost. Jeg kaster inn haandkle foer klokka har blitt 20:00.

06/11-2010 Litt ensom i dag...

I hele natt har jeg ligget halvvaaken og vridd meg i smerte mens jeg har snakket hoeyt i soevne paa engelsk og norsk. Jeg husker ikke hva jeg har snakket om, bare at "kjeftamentet" har pludret nonsense i droeye 16 timer. Magen har knytt seg, sluppet, knytt seg, og sluppet igjen. Au-au-au!

Jeg gjoer et forsoek paa mat ved to-tiden, men jeg kommer knapt tilbake paa hotellrommet foer jeg seiler ned i horisontalen. Hele dagen blir bare helt jaevlig, for aa si det rett ut. Jeg skjoenner ikke hva som skjer. Jeg tenker at dette holder kun en dag, og hvis det ikke stopper innen i morgen blir jeg noedt til aa knote med phrase-book'n min overfor en Lao-lege.

Dette var en av dagene jeg var forberedt paa foer jeg reiste ut. Alene syk paa et moekkete hotellrom, synes litt synd paa seg selv, ingen aa ringe, ingen kjente i byen, bare tiden som venn. Og tiden leger alle saar. Mot kvelden blir jeg gradvis bedre. Jeg er priviligert som har en kropp som rekondisjonerer nesten bare jeg tenker tanken paa aa bli bedre. Life is good!

07/11-2010 Halleluja for en hyggelig dag!

Jeg vaakner til en fysisk form som forteller meg at det blir uaktuelt aa vaere inne paa et hotellrom i dag. Jeg skal begynne paa mitt lille Bolaven-plataaet-rundt prosjekt.

Jeg pakker paa pikk-pakket og knatrer mot Pakse Market som er foerste stopp. Markedet i Pakse er etter sigende det stoerste markedet i Laos, og det har ogsaa kommet meg for oeret at de har saakalte "lizard-fight's" her. Dette gaar ut paa at man bunter sammen en gjeng med oegler etter hale og bakbein og slipper bunten ned paa gulvet. Da vil alle proeve aa stikke av, men bare en vil vaere sterkest og trekke de andre i sin retning, og dermed bli kaaret som vinner. Jeg finner ikke frem til oeglekampene, men klarer allikevel aa nyte morgenstunden paa et vannvittig hektisk marked. Jeg har tikket av en del markeder etter hvert, men alle markeder har sin sjarm og spesialitet. Markeder gjenspeiler i veldig stor grad den gemene lokal-beboer innbiller jeg meg, og siden Lao-ene er hyggelig folk fremstaar markedet i Pakse som veldig varmt og innbydende. Detter markedet's spesialitet ser ut til aa vaere frosk/padder. Boettevis med levende frosk er linet opp langs gangveiene. Takk som byr!

Det bli mange mil paa Minsk i dag ogsaa. Jeg kjoerer opp til Tad Lo hvor jeg spiser lunsj (To pannekaker med banan og sjokolade, en groenn salat, en brus, og en Lao-coffee for tilsammen 22 NOK) og tar en liten hoeneblund paa en krakk. Jeg fortsetter opp i retning Salavan, men tar til hoeyre foer det og bikker soerover mot Xekong som er dagens maal. I Xekong, etter aa ha rundet halve Bolaven Plataaet, kikker jeg paa klokka. 14:00. 77 km til Attapu. Finnes det noen unnskyldning for aa forlate et tilsynelatende usjarmerende sted som Xekong? Yepp, det gjoer det. Det frister mye mer aa nyte en BeerLao i solnedgangen der elva Se Kong runder Attapu.

Kjoeredagen i dag har bare vaert helt fantastisk. Ingen spektakulaer natur, men tvers igjennom hyggelig. En espalje med blomster har staatt i stram giv akt langs veien. Veiene har vaert knallbra. Landsbyene har vaert interessante aa kjoere gjennom, hvor plankehusene nesten gaar i ett med den roede jorda, men i knall groenne omgivelser. Hagene ser ut til aa vaere mer velstelte paa disse kanter. Man kan se at folket legger ned arbeid for at det skal se pent ut rundt dem. Aakre med potteplanter og fargerike blomsterbedd. Fersk roed chili ligger til toerk paa gaardstunene og ananas ser ut til aa vaere salgsvaren i disse stroek. Kaffeplantasjene passerer paa reke og rad, og menneskene jeg har moett paa har vaert utrolig vennlige og aapne. (Xekong provinsen er foroevrig den provinsen med lavest befolkningstetthet i Laos). Jeg har storkost meg paa veien i dag.

Attapu ble kraftig bombet av amerikanerne under den andre indokinesiske krigen fordi saa godt som alle Ho Chi Min Trail's smaaveier (forsyningsaksene fra nord til soer Vietnam) passerte dette omraadet. Denne ettermiddagen blir mye hyggeligere. Alt gaar etter intensjonen. Smikk-smakk, inn paa gjestehus, paa med eksosfritt toey og ned til elva og nyte BeerLao. Mmmmm! Solnedgang, perfekt tempratur, palmesus, templer i horisonten, Lao-musikk paa stereoen, ja, i det hele tatt; Topp! Jeg er evig takknemlig for at jeg trives saapass godt i eget selskap.

Sulten melder seg og jeg passerer en liten lokal taverna paa vei tilbake til gjestehuset mitt. Der stekes en stor panne med gresshopper/sirisser og noen svarte biller. Hmmm... ja, ikke typisk norsk kost. Jeg bestiller pho, men damen lurer paa om jeg vil proeve noen frityrstekte gresshopper, lett krydret med lime-blader? Jo, jeg kan proeve ET PAR stykker. Maten kommer paa bordet, Normal porsjon med Pho, og en full tallerken med hoppe-mat. Hva jeg synes? Jeg tenker paa Torbjoern Faeroevik da han er paa vei til aa besoeke Pol Pot's bror i Kambodsja hvor han blir invitert paa grillet edderkopp, og han blir spurt om han likte den, hvor paa han svarer: "Absolutt. Den var sproe, velsmakende og passe krydret.". I motsetning til Faeroevik's ene edderkopp likte jeg gresshoppene faktisk saa godt at jeg spiste opp hele tallerkenen. Hvem er det, som har rett til aa klassifisere hva som er mat eller ikke? Men de svarte billene, de fikk ligge! (Litt autoritet i eget liv maa man ha, -klassifisert der og da som; ikke mat).

08/11-2010 Paa kjoeretur i kaffeland

Attapu oppleves som en anonym, men koselig liten by. Roede stoevete veier lager en liten grid med hyggelige hager med mennesker i sitt beste tempo. Hvis jeg kommer tilbake til Laos en gang vil nok Attapu og tilligende omraader staa hoeyt paa oenskelisten. Men, i dag skal jeg videre. I horisonten ser jeg en sjans for at jeg kanskje kommer til aa kjoere helt til Phnom Phen paa Minsk'n, hvis jeg ikke faar solgt den i Don Det da, og skal jeg 550km inn i Kambodsja, med noen punkteringer og smaatroebbel underveis, maa jeg holde en viss fremdrift.

Jeg sier farvel til min hyggelige vietnamesiske vertinne paa Phouttavong Guesthouse og kjoerer slalom mellom barn paa vei til skolen opp til Ban Bengkus Kham, hvor frokosten bestaar av uidentifiserbart roedt kjoett med rar smak og sticky rice. Ved siden av meg ligger et doedt dyr som jeg aldri har sett maken til. En mellomting mellom bever, vaskebjoern, ilder, grevling, oter etc. Det har sikkert roedt kjoett paa innsiden av den roedaktige pelsen tenker jeg... Jeg tar til venstre inn paa en dirtroad som skal foere meg opp paa Bolevan Plataaet.

Helt siden jeg leste om Bolevan Plataaet i Luang Prabang har jeg hatt hug for aa nyte fersk kaffe der oppe, rett fra plantasjen. Den roede grusveien er god veldig lenge og det er en spennende kjoeretur inn i det groenne. Oppe paa plataaet kommer landsbyene, barrikert med kaffeplanter paa alle kanter. Jeg stopper i det foerste og beste lille tettstedet og kan nesten ikke vente med aa faa munnen fylt med kaffe. Dette har nesten blitt en besettelse. Og kaffen, den svarer til forventningene. Jeg nyter glasset paa en treveranda tilhoerende en familie som driver sitt lille spisested, og paa bakken foran meg ligger kilosvis med nyplukkede kaffeboenner til toerk.

De siste milene frem til Paksong blir litt trasige. Hullete vei og veiarbeid gir nyrene skikkelig juling og lungene fylles med fint roedt stoev hele tiden, bagasjen og sykkelen likedan. Paksong fremstaar som en lite innbydende plass aa stoppe, men ikke lenge etter maa jeg stoppe paa nytt. Munnen sikler etter mer fersk kaffe. Slik ja, -saann maa den vaere, oljetykk og med condenced milk. Mmmm!

--------------------------------------

Det er to sekunder igjen. Du saa den for seint. Du rekker akkurat aa stivne foer du suges ned i den. Foelelsen er som naar en skal hoppe fra 5-meteren for foerste gang. Hva som skjer? Nok en plutselig oppdukkende dump skal minne deg paa at du virkelig lever, -paa Minsk. I baann, naar alle dempere baanner, oppleves noen hundredeler med foelelsen av at felger kollapser, eiker som spruter i alle retninger og hele hurlumheiet bretter seg ut som ei flat tynn pannekake av russisk staal, krydret med bagasje og homo sapiens. I de paafoelgende hundredelene wrappes hele pannekaka sammen igjen og former en ball, type sprett, og du er paa vei ut i rommet. --The Eagle Has Landed. De neste fem til ti meterne oppleves som en thriller hvor det kompanseres opp og ned, til hoeyre og venstre, 360 grader for myke komponenter og rammeverk i fri flyt. Blikket forsoekes festet langt frem. Omsider, blir alt som foer. Nok en normal dag paa post-sovjetisk tohjuling. Det faar bare ikke blitt kjedelig det!
---------------------------------------

Nede paa "matta" igjen finner jeg fergeleiet og bykser Minsk'n ombord paa ei "fergje" som tar meg over til Champasak. Champasak er en liten hyggelig landsby som i stor grad livnaerer seg paa turister som kommer for aa besoeke Wat Phu, hvilket jeg skal gjoere i morgen. I dag maa jeg hvile. Magesmertene holder afterparty i magen og jeg forblir slapp i senga til godt utpaa kvelden. Middagen nytes paa en stilt-veranda overlooking Mekong foer kvelden tilbringes i min hyggelig bakgaard sammen med Hanna fra England, Natasha fra Tyskland og Christian, Markus og Patrick, ogsaa fra Tyskland

09/11-2010 Minsk-kapittelet lukkes

Morgenstunden gaar med til aa avhende min reisekamerat i flere tusen kilometer gjennom Vietnam og Laos. Da jeg kjoepte motorsykkelen var planen aa ta den ned til Phnom Pen/Saigon, men skiftende forutsetninger fra hjemlandet har gjort at hjemreisen blir tidligere enn foerst anntatt. Det vil alltid vaere et sjansespill aa kjoere rundt paa en gammel tohjuling, alene og i et land som aldri har sett liknende sykkel foer og dermed ikke er i stand til aa reparere den eller, i loepet av rimelig tid, fremskaffe de reservedelene som jeg ikke har i bagasjen. Derfor begynte jeg i gaar aa se etter folk som ville overta min sovjetiske prinsesse, og fikk napp med en gang. Markus fra Tyskland er interessert og later til aa vaere av den typen er oppriktig interessert i aa ta vare paa og vedlikeholde utstyret slik at den kan tilbakelegge ytterligere km paa Soeroest-Asiatiske veier. For en meget hyggelig sum av 250 US$ faar han sykkelen, sidevesker, reservedeler, verktoeysett, hjelm og det hele. Jeg kjoepte den av Mr Cuong for 350+50 US$ og jeg synes jeg har faatt saerdeles mye igjen for den beskjedne investeringen. Ingen (store) problemer og sykkelen og jeg har smilt til hverandre hele tiden, selv om jeg skal vaere aerlig aa si at den har vaert usedvanlig morgengretten.

Snipp, snapp, snute, saa var Minsk-kapittelet ute...

Paa min nye (traa-)sykkel, leid fra gjestehuset for 8 NOK dagen, traakker jeg tunge traakk paa flate og hyggelige landeveier hvor jeg etter fire km oenskes velkommen til Wat Phu, som er den andre Verdensarv-sighten i Laos (siden 2001) i tillegg til Luang Prabang. Wat Phu begynte som en by i det 5. arrhundre og ble senere Angkor Kongenes foerste "hovedstad", foer de flyttet seg ned til dagens Cambodia og endte til slutt opp ved Siem Reap. Tempel/byomraadet som har sin opprinnelse for over 1500 aar tilbake er i dag en beskjeden, men flott, samling ruiner i Khmer stil, og er mer eller mindre vel bevart. Jeg har liten interesse i tiden hvor Angkor-Kongene hersket i denne delen av Asia, men stor glede av aa vandre med henda paa ryggen og nyte den flotte ruinparken. Absolutt verdt et besoek naar man er paa disse kanter.

En liten hoeneblund tilbake paa gjestehuet maa til foer Hanna, Natasha og vaart nye bekjentskap, Patrick fra England, trasker avgaarde for aa overvaere lokal musikk- og dansefestival. Fra en stor scene i veikanten skytes det crispe syntheseizer lyder over hoeytaleanlegget, akkompagnert av trommer og bass, mens unge, flotte Lao-jenter i rosa kostymer gjoer enkel, men pirrende (iht Lao-standard) koreografi. Bandet spiller saa urytmisk og rotete at det er vansklig for jentene og foelge musikken, men smilene og fleksibiliteten er der, saa hele showet blir riktig saa fornoeyelig, paa alle maater!

01/11-2010 Ang Nam Ngum

Dagen starter tidlig med paapakking av sykkelen, og jeg trer inn i rutinen med pho til frokost igjen. Naa og da passerer forvirret beruset ungdom, utkledd i kostymer (det var Halloween i gaar) og spoer om det er her de bor...

Da jeg skal betale for rommet til Malay, kona til gjestegiver Arne, ringer Arne selv og vi veksler noen ord over telefonen. Han spoer om jeg ikke vil komme innom aa besoeke ham paa hytta hans paa min vei til Vientiane. Jeg er ikke vond aa be og takker umiddelbart ja takk til det.

Highway 13 fra Vang Vieng i retning Vientiane blir en fin tur. Blaa himmel, sykkelen gaar godt nok og jeg er i bevegelse igjen. I Phonhong maa jeg stoppe og spoerre om veien til Ang Nam Ngum, og hva passer vel ikke bedre enn aa bli invitert paa lunsj av en pen mann i rosa skjorte og det gaar ikke mer enn 5 min foer han forteller at han er homofil. Sook Wai er en meget hyggelig mann paa 27 aar som jobber i helsedepartementet og som gledelig svarer paa mine mange spoersmaal om hvordan det er aa vaere homofil i et land som Laos. Ikke overraskende er svaret at det byr paa en del utfordringer. Vanskelig aa treffe mennesker med samme legning, baade fordi myndightene ikke vedkjenner at tiltrekning av samme kjoenn eksisterer blandt folk i Laos, og derfor overvaaker/patruljerer utesteder som er potensielle treffesteder for homofile, og fordi internett og internett-sjekking ikke er skikkelig oppe-aa-gaa enda. Sook Wai har allikevel et par serioese forhold bak seg, men det er med menn som har en annen nasjonalitet.

Omsider kommer jeg frem til oppfanget mitt paa veibeskrivelsen til Arne. Det er en av demningene som demmer opp Ang Nam Ngum. Laos' inntektskilde nummer en er hydropower, som de bl.a eksporterer mye av til Thailand. Lao'ene er tydlig stolte av dammen sin og omraadene rundt anlegget er gjort attraktive med blomster og sittegrupper. Akkurat som minibuss-lastene med Lao og Thai folk, stopper ogsaa jeg opp for aa dokumentere.

Hytta til Arne er et planke-verk paa stylter, noe skjermet ute paa en odde og med fantastisk utsikt over innsjoen. Han har to hytter,men dene andre leier han ut (kjoept for 800US$, og leies ut for 500US$ i aaret. Slik kan det vaere aa drive business i Laos). Saa, naar Arne faar nok av turister og de dunkende rytmene ut i de smaa timer fra Bucket Bar, trekker han ut hit. Her spoeker han med de lokale, eller bare sitter i hjoernet i hytta si med utsikt over vannet mens han drikker en BeerLao, og lurer paa hvordan overbygget paa den nye lille baaten han har kjoept seg skal se ut.
Umiddelbart etter ankomst faar jeg meg en dukkert i det varme vannet foer vi sitter ned og nyter en oel og smaafisk-snack. Landsbybeboerne her er fattige som fy og livnaerer seg i stor grad paa fiske av bitte smaa fisk som de toerker og eksporterer til bl.a. Thailand. Fisket skjer paa natta og metoden er aa bombe fisken til doede med smaa kapsler fylt med dynamitt som de setter av i vannet slik at den doede fisken flyter opp og de kan hove den inn.

Arne kan fortelle at Ang Nam Ngum ble skapt for ca 35 aar siden. Foer den gang bestod omraadet av skogkledd landskap. I dag er det en stor innsjoe som naermer seg 35-40 km paa det lengste skulle jeg tro (i foelge kartet mitt). Den har masse smaa-oeyer som kan leies av staten paa aarmaal for en billig penge. Du kan ogsaa sove i sengen til nasjonalhelten og Lao-kommunismens far, Kaysone Phomvihane for 32 NOK natten. En annen interessant ting som de lokale tjener noen slanter paa er toemmerhogging under vann. Det staar nemlig fremdeles igjen teak-traer i dammen som de lokale dykker ned, kapper, drar opp til overfalten, toerker og selger til Thailand.

Arne og jeg faar en hyggelig dag og kveld, med og uten de lokale, som ender opp med avansert blokkfloeyte-spill til Boldbaatar mens Lao-Lao'en gaar ned paa hoeykant... Arne er en mann som kan vaere en fin inspirasjonskilde til noen og enhver naar det kommer til aa holde sinnet ungt og barnlig, og fokusere mere paa aa leve livet enn paa det aa jobbe.

02/11-2010 Et interessant moete paa vei til Vientiane

Natten ble kald pga av sterk vind og jeg vaakner opp til rennende nese, og en aldri saa liten bismak av Lao-Lao. Arne og jeg soerger for at hans nye hvite svane av en baat blir liggende stoedig i boelgende, foer vi gaar og spiser pho'en vaar hos den frodige dama som i gaar kveld hevdet at hun likte meg bedre enn sin egen mann, - og det pga av skjegget!

For foerste gang paa turen opplever jeg aa bli frastjaalet noe. Da jeg kommer tilbake til hoensenetting-garasjen til Arne hvor sykkelen min har staatt i natt er presenningen min borte. Verktoey, hjelm, klaer, stropper og alt annet er der, men ikke plastikken. Det har tidligere slatt meg flere ganger hvor mye oppmerksomhet denne presenningen har skapt ute pa bygda. Naar jeg har stoppet opp rundt omkring og mennesker har kommet til er noe av det foerste de beundrer og klaar paa den orange preseningen min. Naa er den borte. Ikke et stort tap (saa lenge det er oppholdsvaer...)

Jeg sier paa gjensyn til Arne foer jeg setter kurs mot hovedstaden i Laos, Vientiane. For aa komme litt vekk fra trafikken paa Highway 13 anbefaler Arne Highway 10. Det skulle vise seg aa vaere en god anbefaling. Nesten ingen trafikk, hyggelige landsbyer paa veien, fin natur osv. Halveis til Vientiane stopper jeg opp ved en Wat som fanger oppmerksomheten min. Da jeg stiger av hesten og gaar for aa ta noen bilder av bygningen kommer en eldre herremann bort til meg og begynner aa snakke paa engelsk, foerst om de vanlige tingene. Da jeg sier "No-way" sier han "Fjords and sun all night". Mannen heter Wangxai og bor like bortenfor wat'n, men naa er han her for aa gi mat til munkene. Det gaar paa rundgang mellom beboerne i landsbyen aa gi mat til munkene, og i dag er det hans tur. Vi sitter ned sammen med munkene og prater om loest og fast mens vi venter paa at noen av landsbydamene skal bli ferdig med tilberedingen av lunsjen.

Jeg spoer Wangxai hvor han har laert aa snakke saa godt engelsk. Han blir stille en liten stund, foer han sier "I used to work for the air-force, -The American Airforce...", og dermed kommer hele historien. Wangxai ble utdannet sambandsmann i Haeren i Laos. En dag kommer noen amerikanske offiserer paa besoek og lurer paa om han kunne tenke seg og jobbe for dem mot at han faar rikelig betalt. Valget syntes enkelt for Wangxai og han takket ja. Dermed bar det over til USA hvor han fikk utdannelse som "spotter" og fotograf i det Amerikanske Luftvaapenet. Det Wangxai ikke var klar over var at amerikanerne planla aa bruke ham som kjentmann og informasjonskilde under krigen i Laos Slik gikk det til at Mr Wangxai skulle leve med aa vaere en del av bombingen av sitt eget folk.

I 1975, da krigen rundes av, blir han tatt til fange av Pathet Laoen og ender opp som krigsfange i eget land. I Vang Vieng lever han paa ris og gress i syv maaneder foer han vekker oppmerksomhet for sitt kloke hode blandt fangevokterne. Han blir sendt paa "re-education", som saa mange andre paa den tiden, for omskolering til kommunistisk tankegang. Nok en gang faar han oppmerksomhet for sin intelligens og han ender til slutt opp med aa bli frigitt totalt mot at han vier resten av sitt arbeidsliv for (det jeg oppfatter som) jernindustrien i Laos (?).

Naar munkene har spist seg ferdige kommer til turen til Wangxai, meg, og en autist som holder hus i klosteret. Sammen baker vi haanda full av sticky-rice, dypper i sauser, skuffer innpaa smaafisk og faar et veldig hyggelig maaltid.

Dette ble altsaa resultatet av en tilfeldig stopp med den hensikt aa knipse et par bilder. Individuell reising paa to hjul er gode greier.

Veiene inn mot Vientiane minner om saa mange andre innfartsaarer til byer. Tett og tung trafikk tuter seg gjennom den forurensede lufta. Til tross for dette blir det allikvel en fin tur inn til sentrum av Vientiane. De hvite og gullbelagte bygningene faar en gylden finish i ettermiddagssola, det samme med wat'ene. Jeg har en digg foelelse inni meg der jeg ankommer en av Soeroest-Asia's byer paa min 50 aar gamle Sovjet'er. Dormatorium paa Mixay Guesthouse til 45 000Kip blir mitt neste hjem.

Vientiane skal faa ligge inntil i morgen. I dag skal jeg nyte BeerLao i solnedgang ved Mekong:-)

03/11-2010 En dag i Vientane

Jeg har ikke hatt den helt store dragningen mot Laos' hovedstad, Vientiane, men i foelge guideboka mi er dette eneste plassen i Laos man kan faa visa-extension (noe jeg seinere skal faa hoere er feil, man kan ogsaa faa det i bl.a. Pakse). Derfor baerer det rett til Immigration-office etter frokost for aa faa en uke til paa visa mitt, noe som kan vaere greit naar man reiser rundt paa en gammel motorsykkel og problemer lett kan oppstaa. Prosedyren for visa-extension er enkel og komplisert paa samme tid:

Jeg henvender meg i luke nummer 7, "Visa Extension", og blir henvist luke nummer 6 hvor jeg maa betale for aa faa ut et skjema for utfylling. Saa er det tilbake til luke nr 7 for aa faa instruksjoner og deretter fylle ut, foer jeg saa i luke sju faar et stempel og maa gaa til luke 6 for aa betale service avgift. Tilbake i luke 7 faar jeg bekreftelse paa at arbeidet kan sette i gang, og jeg faar med meg en lapp til luke 5 hvor jeg betaler 2US$ pr dag ekstra utover mitt egentlige visa. Kvitteringen taes med tilbake til luke 7 hvor jeg faar tid for pick-up. Hvorfor gjoere det lett naar man kan gjoere det litt vanskeligere og spennende?

Foerste stopp paa sightseeing-programmet er Buddha-Park som ligger 25 stoevete og tungt trafikkerte kilometere fra sentrum. Buddha-Park er en samling av Buddha-figurer i betong laget av Xieng Khuan som fullfoerte verket sitt i 1958. Xieng Khuan, Yoga-Prest-Sjaman, var ikke helt riktig skrudd sammen paa toppen av kroppen slik jeg forstaar det, og kanskje derfor var han i stand til aa skape en sekt/etterfoelgere som fulgte en blanding av Buddhisme, Hinduisme og Sjamanisme. Uansett er Buddha-Park blitt til et spirituelt sted for mange Lao-mennesker, og ikke minst en populaer severdighet for turister. Og ja, det er en severdighet. Statuene er fra smaa og soete til gedigne og skremmende. Kanskje mest kjent er The Reclining Buddha'en som er en av de stoerste hvilende Buddhaer i Laos. Jeg er her paa morgenen og har allerede rukket og nyte estetikken i fred og ro foer de foerste bussene gulper turister utover den lille parken ved Mekong.

Tilbake i sentrum finner jeg frem til Laos' nasjonalmonument nummer en; Pha That Luang, som skal symbolisere Buddhisme og Laos' suverenitet i ett og samme monument. Pha That Luang er avbildet paa en rekke postkort, er i bakgrunnen av BeerLao-Pikene paa oel-kalenderene, er paa frimeker og alle andre mulige steder hvor det er naturlig for Laos aa vise sin stolthet. Legenden vil ha det til at det var noen Ashok-misjonaerer fra India som sattte opp en stupa er i det 3. aarhundre foer Kristi, i den hensikt aa bevare en bit av brystbeinet til Buddha. Fakta eller ikke, den gullmalte stupaen ligner, som Lonley Planet beskriver det; En klase med missiler, og er et "must" naar man er innom Vientiane. -Et skikkelig nasjonalmonument!

Turen gaar videre til det som sies aa vaere de to mest betydningsfulle Wat'ene i Vientiane; Wat Si Saket og Haw Pha Kaeo. Flotte og eksotiske bygninger, hardpakket med elegante detaljer og i skjoenne omgivelser, helt sikkert, men jeg blir ikke revet med og naar jeg proever aa lese litt om Wat'ene i guideboka mi svoemmer ord, navn og aarstall i hverandre. Tankene spinner plutselig tilbake til Imam Square i Esfahan (Iran), og hvordan det kilte i magen naar jeg stod paa et tak etter det var blitt moerkt og noet den fantastiske persiske utsikten mens "Allah o'akbar"-ekkoet slaar mellom veggene som rammer inn plassen.

Alt i orden med visa-extension og hva passer vel ikke bedre enn aa moete paa Damen (F) og Mara (D), som jeg har moett flere ganger tidligere i Laos, kjoepe noen BeerLao og slappe av i aftensolen ved Mekong, etterfulgt av grillet Mekong-fisk, green curry, spring-rolls, sticky-rice og salater. For anledningen, paa fransk restaurant.

26/10-2010 Nesten til Vang Vieng

Da klokka mi ringer er det bokstavelig talt et vannvittig regnvaer ute og jeg belager meg paa aa vaere i Luang Prabang en dag til. Etter noen etterlengtede timer til med soevn vaakner jeg paa nytt, til oppholdsvaer. Jeg tar en siste sjekk med hotell-resepsjonisten vedroerende veien soerover fra Phonsavan og saa i retning Vang Viang, men responsen er kontant. "Not possible". OK, da blir det Vang Viang i dag.

Da jeg forlater Luang Prabang paa min russiske skjoennhet fiskes kameraene frem. Det er tydelig at skuet har en viss underholdningsverdi. Det som har vaert veldig hyggelig aa hoere de dagene jeg har vaert i Luang Prabang, er at mennesker jeg har moett har latt seg inspirere av meg, min maate aa reise paa og mine tanker rundt reising. Jeg er fremdeles av den oppfatning at det jeg gjoer ikke er noe veldig spesielt, men paa samme maate som jeg lar meg inspirere av mennesker som Torbjoern Faeroeyvik, Bruce Perry, eller mennesker jeg moeter paa min vei (deriblandt Matija fra Slovenia eller Lewis fra England, som begge gjoer noe som faar min reise til aa fremstaa som en charter-ferie), saa er det hyggelig aa selv vaere en inspirasjonskilde til mennesker som reiser hakket enklere eller forutsigbart enn det jeg gjoer. Alt er relativt.

Jeg klatrer opp flotte groenne fjellsider fra Luang Prabang og kjenner at det er deilig aa vaere i bevegelse igjen. Minsk'n er virkelig i slaget i dag. Jeg tilbakelegger ca 70km foer jeg slaar meg inn i en vegg av tungt regn. Og, jeg har ikke foer faat viet vaeret en forbannende tanke foer jeg nesten havner i groefta i neste sving fordi jeg punkterer. Hell i uhell saa skjer dette like ved et liten straahytte, til bruk som skur av boender i teigen, som staar tom. Jeg faar lirket meg under takskjegget og gjoer klar for aa operere. Jeg forblir saa godt som toerr under straataket mens jeg sloss mot lite samarbeidsvillig og toerr gummi. Ny slange kommer omsider paa plass (den gamle slangen var for sikkerhetensskyld punktert paa to steder) og det har sluttet aa regne. Men, da jeg kommer ut fra shelteret mitt ser jeg svart himmel i min kjoereretning, og ikke uventet hoeljer det ned etter bare noen faa kilometers kjoering. Veibanen blir farlig glatt i regnet. Vet ikke hva det kommer av, om det er "stoffer" fra den tette vegitasjonen som legger seg som en hinne paa toppen, men uansett er det som aa kjoere paa vinterfoere. Minsk'n spinner paa asfalten i oppoverbakkene hvis jeg provoserer den med clutchen. Jeg kan ikke annet enn aa stoppe og vente, og dagen renner ut i moerket for meg.

Omsider kommer jeg meg til Muang Phu Khoun hvor jeg faar et insektsrik hotellrom og en middag til Falang-pris, med andre ord ca dobbelt saa mye som den er verdt etter Laos-standard. Slik gaar det naar man ikke spoer etter prisen foerst. Argumentene blir fattige naar maten er i magen og prislisten kun finnes hos kokken og paa folkemunne.

27/10-2010 Vang Vieng

Kjoereturen ned til Vang Vieng blir akkurat slik jeg kunne oenske meg. Veien snirkler seg ned fra Muang Phu Khoun med horisonten fylt av taggete kalksteinsfjell nede i lavlandet. Fargene er for det meste knall groenne, ispedd graabrune bambus- og trehus samt knall-roed chili som ligger til toerk paa hustakene eller i veikanten. Det er saa helt utrolig tilfredsstillende og kjoere i shorts i varmt vaer i slikt et spesielt landskap. Jeg faar skikkelig feriefoelelse og koser meg skikkelig.

Rundt noon kjoerer jeg inn i backpacker-byen Vang Vieng som umiddelbart serverer et absurd foersteinntrykk. Den lille landsbyen ved Nam Song i idylliske omgivelser er overfylt med unge backpackere og hele sentrum er ekstremt preget av dette. Vang Vieng er en eneste stor masse av gjestehus/hoteller, solbriller- og shortsbutikker, reisebyraaer, og restauranter som viser Friends og Family Guy som gaar paa repeat mens unge mennesker ligger og sover ut rusen paa puter med en halvspist burger paa bordet foran seg. De lokale ser ut som de er akklimatisert til denne utsvevende vestlige livsfoerselen og seinere skal jeg erfare at de faktisk er ganske humoristiske og "vestlige" i maaten de omgaar Falangen paa. Dette er jo god biznizz for dem.

Jeg tar inn paa Namsong Garden Guesthouse som drives av en nordmann, Arne fra Stavanger. Etter et besoek i Vang Vieng som turist falt han for stedet, og en av kvinnene her. I loepet av de siste syv aarene har han og kona bygd opp et koselig lite gjestehus med tilliggende restaurant med saa avslappet og fin atmosfaere at det har sendt dem inn i Lonley Planet boka. Vi deler en BeerLao i skyggen foer jeg treffer paa Tristan fra California som jeg moette paa en av disse utsvevende kveldene i Luang Prabang. Tristan og jeg spiser middag og gjoer en liten walk-about i naeromraadet, bare for aa finne ut at alt er likt og ingenting er spesielt. Det vil si, rundt kl 18:00 renner det inn vaate og godt "paaseilede" ungdommer som har gjort dagens "Tubing". Gradvis skifter Vang Vieng fra aa vaere et sted med de lokale i flertall, med noen faa fyllesyke ungdommer, til aa vaere et sted hvor berusede ungdommer, i god (vestlig) stemning, er i flertall . Fra de lokale street-food-vognene serveres billig og god mat til kalde mennesker som har levd paa oel og "buckets" (boetter med alkoholholdig drikk) siden frokost.

Hvor man gaar etter aa ha vaert paa Tubing eller for aa gaa aa danse? Det ser ut til at alle trekkes mot Bucket Bar paa andre siden av elva. Tristan og jeg treffer ogsaa paa Morgan fra Udevalla, som fermstod som en ubestridelig party-loeve fra discoen i Luang Prabang, og i hans selskap blir veien til Bucket Bar veldig kort. Morgan er en fantastisk fyr. Full power-24 hour! Fantastisk humor og lite selvhoeytidelig gjoer ham til fantastisk reise/fest-selskap og vi finner veldig tonen, Morgan og jeg.

Bucket Bar maa vaere naer det perfekte party-stedet for ungdommer paa tur i Laos. Her kan du ligge i hengekoeya di, varme deg paa de store brennende baalene, og/eller drikke Mojito fra boetta di til du blir modig nok til aa kaste deg ut paa treplattingen hvor det danses hemningsloest til dunkende techno-rytmer. Naar kvelden blir eldre, de tomme boettene blir flere og vettet forsvinner begynner det tragikomiske. Limbodansing under flammehindre, debuteringer som flammespyttere, tilfeldig sex i hengekoeyer og de som har med kameraer kan faa tatt skandalebildene som trues med aa bli publisert paa Facebook dagen derpaa.

Uansett; Morgan, Tristan og jeg er ikke eldre (oppe i hodet i alle fall) enn at vi har det utrolig moro paa Bucket Bar. Vi bidrar godt i boette-balletten og derfor ogsaa paa danseplattingen, men styrer unna de "gode" historiene for morgendagen.

28/10-2010 Tubing!

Naar jeg har snakket med unge mennesker tidligere paa turen min og spurt dem om hva de synes om Laos er responsen overveldnende. "You know Hans, you must go to Vang Vieng! This Tubing, it's just amazeing!!!". Naar jeg spoer reisende som er rundt 30+ om hva de synes om Laos er svaret ofte; "Amazeing, so untouched, such a slow pace of life, but avoid this Vang Vieng, it's just a shithole of young people who like watching friends and get drunk in this stupid Tubing". Jeg kunne kanskje passet inn i begge kategorier tenkte jeg paa forhaand, men her er min erfaring:

Tubing handler om fest og moro. I en traktor/lastebil-slange fylt med luft flyter man nedover Nam Song og stopper ved ulike barer underveis for aa danse og skjenke seg.

Vi kjoeres i tuk-tuk opp til drop-off punktet og har ikke foer faatt tuben vaar av tuk'n foer velkomstkomiteen er paa plass med velkomst-shot'n som bestaar av risvin brygget paa tusenbein eller killer-bie. Vi havner paa foerste bar, og det allerede foer vi har kommet ut i vannet. Stemningen er allerede der den skal vaere: paa topp! Det skaales, danses, kjoeres vannsklie og hoppes i sving-tau. Det er allikevel litt pussig aa se de lokale som jobber der "kle paa seg" vestlige bevegelser til vestlig musikk, - det ser ikke naturlig ut for dem og jeg klarer ikke helt legge fra meg tanken paa hva de eventuelt maatte tenke om denne utsvevende festingen. Bak bardisken serverer en mor boetter med alkoholholdig drikk paa rekke og rad samtidig som hun passer den lille gutten sin som sitter i en barnestol blandt brennevinsflasker og dunkende musikk paa altfor hoeyt volum.

Naar tiden er inne hopper man opp i tuben sin og flyter paa elva til neste bar, bare litt lenger ned, for ny gjennomfoering med vannmoro, dansing og alkoholkonsum, og slik fortsetter det hele dagen. Det eneste som forandrer seg er promillen og at det paa en av barene er gjoerme-volleyball, som blir en stor hit. Vi basker og leker i gjoerma til vi ikke kan se mer fordi alt fylles med moekk, ja vi ser ikke ut.

Saa hva synes jeg om dette? For aa vaere helt aerlig saa synes jeg det er helt topp! Uforpliktende moro i alle ledd, latterlig enkelt og simpelt konsept som funker vannvittig godt. Dagen blir en alle tiders festdag, og jeg skal tillegge noe av aeren til min Soeta Bror, Morgan fra Udevalla, som er en ellevill oppisker for stemningen. Vi kjoerer tandem paa aktivitetene og storkoser oss! Det eneste som kunne vaert bedre er sikkerheten rundt hele opplegget. Vannaktivitene er paa ingen maate idiotsikre og det kreves at man har hodet med seg, hele tiden, noe som ikke er tilfelle for en del av detltakerne. Men, det gaar som regel bra da, heldigvis. (Det doer en til tre ungdommer paa Tubing hvert aar i foelge Arne paa Namsong Garden)

Naar vi omsider ankommer Vang Vieng sentrum stopper ikke festen der. Noen armbaand som vi fikk rundt armen oppe i elva gir oss frie drinker paa Bucket Bar, saa vi ender opp der, igjen. Stemningen er prikk lik som i gaar. Vill fest fra begynnelse til slutt. Skaal!

Hvis jeg skal oppsummere hele dagen, saa maa jeg bare si; jeg haaper at det gaar lang, lang tid foer jeg blir for gammel til og nyte denne typen festlighet. Jeg hadde den morsomste og mest uforpliktende dagen paa reisen min til naa, og til alle dere som liker aa reise paa en "serioes" maate og derfor skipper Vang Vieng, herunder Tubing, maa jeg bare si; "If it is too loud, then you are too old"... (Ikke at det er noe galt i det heller da, bare saa det ogsaa er sagt!)

29/10-2010 Ingenting

Aktivitetsnivaaet i dag blir meget beskjedent! Frokost ved to-tiden, vedlikehold paa Minsk'n, blogg-skriving og bli kjent med min nye nabo, Birgitte fra Stavanger. Linker opp med Morgan for middag og det er en fattig troest og se at party-presten selv soeker tilgivelse for gaarsdagens synder.

30/10-2010 Tubing!!!

Hva mer trenger jeg aa si? Birgitte, Morgan, Tristan, Tarek, Damen, Tommy, Goica og jeg gir full gass nok en gang langs Nam Song. Tilbake i Vang Vieng roer vi ned med fiskeburger og Lao-Lao paa Jungelbar, foer Bucket Bar faar smake intense dansetrinn og toerste munner nok en kveld. Dvs det er bare Tristan og jeg som kommer oss over elva paa disco, og selvfoelgelig blir vi til det stenger. Morrroooooo!

31/10-2010 Ned paa jorda igjen

Etter en American Breakfast for aa etterfylle kroppen med normal foede, og hvile hjernen med noen episoder Family Guy, motstaar jeg med glans flere gode forsoek fra mennesker som forsoeker aa faa meg med paa galskapen nord i elva nok en gang. Morgan og Birgitte derimot, de eier ikke skam :-)

Jeg fyrer opp Minsk'n og kjoerer opp til festen for aa ta noen bilder av dette fenomenet. Jeg kommer innpaa barene fra baksiden og der sitter flere lokale paa huk med tomme blikk og beskuer vestlig barhudet ungdom som lar penger og alkohol flyte fritt. Mon tro hva de tenker om oss? Noen av dem er heldige og vasker paa gjestehus i Vang Vieng. Loenna? For rundt 45US$ i maaneden vasker de spy og sperm. Jeg svartmaler kanskje litt naa, men det er all grunn til oeke bevissteheten rundt egen atferd for oss tilreisende. Mange er allerede godt i gang med underskriftskampanjer for aa avvikle Tubingen i omraader med idylliske gjestehus som staar ubrukt pga av stoey fra elve-festen.

Jeg tar turen videre til andre siden av Nam Song og kjoerer innover paa grusveier i en fantastisk bonde-idyll. Av og til stopper jeg og gaar inn til noen huler, tar bilder og spiser frukt. Hoeydaren blir nok Tham Phu Kham som er en gedigen hule i et kalksteinsfjell. I foerste og stoerste hulerommet ligger en gullbelagt hvilende Buddha og solstraalene som finner veien gjennom vegitasjonen ved huleaapningen skaper god religioes stemning. Tham Phu Kham er i stor grad uberoert av menneskehender, saa mangelen paa trapper, rekkverk, stoler, belysning etc gjoer at det blir spennende og gaa rundt og la spot'n fra hodelykta finkjemme dryppsteinsformasjonene. Vel ute av hula, svett og litt gaaen, passer det godt med et bad i The Blue Lagoon for aa avkjoele seg litt, svinge seg i tauet ut i vannet, leke med smaa-fisken, eller bare sitte og nyte det aa barevaere til i den orange ettermiddagssola.

Paa vei tilbake til Vang Vieng lager kveldslyset en Soeroest-Asiatisk bondelandskap-idyll som jeg nok kommer til aa huske lenge. Den roede jorda, de gule risaakrene, de lekende barna, de rolige voksne, straahyttene, fiskerne i elva, de skjoenne kuene (ja, skjoenne. Kuene i Laos er nemlig veldig pene. Lyst og glansende skinn og fine ansiktstrekk), smaa-oeglene, og vinden som toerker haaret etter dippen i det blaa vannet.

Tilbake i Vang Vieng kjenner jeg at jeg har kommet ned paa jorda igjen, og blitt minnet paa hva som virkelig er reisenytelse. Tubing-, Bucket Bar- og Vang Vieng -kapittelet lukker seg sakte og sikkert, og det eneste som frister er landeveien, paa motorsykkel, paa vei til ny destinasjon.

18/10-2010 Muang Ngoi

Etter aa ha gnidd soevnen ut av oeynene faar jeg foelelsen av at Muang Ngoi er stedet aa utforske, saa jeg pakker vesle-sekken og lagrer Minsk og tung bagasje i huset til de som driver bungalow-utleien. Jeg faar en plass paa morgenbaaten som skal ta meg fra Nong Khiaw til Mung Ngoi for 20000Kip. Det blir en kjempeflott tur paa Nam Ou. For det foerste er kalksteins-fjellene paa hver side av elva et skue, men baat-reisen i seg selv er mest underholdende. En lang og smal elvebaat gaar for full gass motstroems oppover elva. Sjaafoeren sitter i front med et lastebilratt med tau og wirere festet til, strekt pa utsiden av den ca 10-12m lange baaten bak til roret. Saa manoevrerer han oppover elva mellom steiner og gjennom stryk. Jeg er imponeres over fremkommeligheten, for elva er virkelig stri paa enkelte steder, men sjaafoeren justerer gass og vinkling av baaten paa stroemmen slik at vi kommer perfekt inn i passasjene og trygt frem til de ulike "havnene" hvor folk staar for aa motta baereposer med varer, levere varer, eller hoppe om bord selv for aa slaa foelge et stykke.

Etter en droey times kjoeretur ankommer baaten Muang Ngoi. Ikke overraskende staar velkomstkomiteen klar, "You sleep in my Bungalow, very nice view!?" Det er enda tidlig paa dagen, og sekken er lett, saa jeg utforsker nordre delen av landsbyen og holder potensielle vertsskap paa pinebenken.

Det tar ikke mange minuttene foer jeg faller for dette stedet. Bortgjemt langs en rolig del av Nam Ou, mellom steile fjell og et formidabelt stykke til naermeste sivilisasjon er nok noen av faktorene som foerer til at Muang Ngoi har sin egen rolige rytme. Turister har allerede vaert klar over stedet i noen faa aar, slik at landsbyen fremstaar ikke som 100% "autentisk", men det er ikke langt i fra. Naar jeg besoeker stedet, utenfor sesongen (som for alvor starter i november i foelge de lokale), er det ikke mange reisende som har funnet veien hit. Den stoevete hoved-"gaten" er fylt med gamle mennesker som gaar i ring, hoener, kyllinger og hunder, baatbyggere, noen landhandlere og et par suppestasjoner, og alle som en er de rolige og harmoniske i sitt samvaer med andre, "Saba-dii. Saba-dii!"

Fordi stedet er vant til tilreisende er det flere av de lokale som kan snakke litt engelsk og det blir derfor lett aa faa seg mat, gjoere enkle innkjoep og skaffe seg et sted og bo. Til lunsj spiser jeg en fantastisk Chicken Curry, med den formildende kokosnoettsmaken som hoerer til paa disse kanter av Asia, og jeg ender opp med aa leie en bungalow hos et hyggelig ungt par. For 30000Kip (snaue 25 NOK jeg) faar jeg ei straahytte med perfekt utsikt over Nam Ou, kun litt forstyrret av noen palmer, banantraer, papayatraer, og andre smaa blomster. Jeg tilbringer resten av dagen i hengekoeye paa min lille terasse, i selskap med en BeerLao, en god bok og en liten hyggelig katt som sovner i armkroken min.

Enda har jeg ikke faatt noe av den samme foelelsen for Soeroest-Asia som jeg fikk for Iran og Mongolia, men jeg begynner aa forstaa bedre og bedre hvorfor folk trekkes til disse kanter av verden, for idyllen er saa absolutt tilstede.

Etter lesing og blunding om hverandre vaakner jeg til lyden av aggregat som starter i landsbyen, det blir lys i paera over hengekoeya mi og 10 gekkoer har startet nattens insektjakt i takhimlingen. I skumringstimen finner jeg veien tilbake til den samme restauranten hvor jeg hadde lunsj for aa kjoere en Da Capo paa curry'en. Jeg treffer tre interessante "Gutta paa tur" fra Brasil som er ute paa det som maa vaere en av tidenes mest intense Road Trips. I loepet av 90 dager har de kjoert fra Tyskland, gjennom deler av Europa, gjennom Russland til Kazakhstan, Kina osv osv. De later til aa ha det ufattelig fett paa tur sammen og de setter "droemme-griller" i hodet paa meg.

Da jeg beveger meg tilbake til hiet mitt har klokka enda ikke blitt 21:00 (tror jeg), men i landsbyen er det tyst og ikke et menneske aa se. De har gaatt til ro, eller sitter klistret til tv-apparatene. Da jeg legger hodet paa puta er sirissene i full gang med nattens konsert, med god konkurranse fra kvekkende frosker ved elveleiet.

19/10-2010 Pulsen holdes nede

Med den lokale nuddelsuppa i magen starter jeg dagen med sjanseloes manoevrering i den naermeste jungelen til Muang Ngoi. Jeg krysser samme elva flere ganger i haap om bedre framkommelighet ("gresset paa den andre siden" osv), men gir tapt for vegitasjonen og returnerer tilbake til landsbyen. Jeg skjoenner utmerket godt at flere av Pathet Lao'ene brukte naermer et aar paa ta seg fra Viang Xai til Luang Prabang under krigen. Det som jeg proever aa finne er en sti som visstnok skal lede frem til neste nabolandsby, som er maalet mitt for dagen. Til slutt, i enden av fotballbanen til den lokale skolen, som i praksis brukes som ku-beite, finner jeg det som maa vaere den riktige stien. Stien foerer meg gjennom en tunnel av vegitasjon, over en bekker, forbi noen lokale med tunge rissekker paa nakken og til noen bortgjemte rismarker. Nok en "liten" idyll. Naar man tar en naermere titt paa disse rismarkene er det all grunn til aa bli imponert. Omraadet er saa godt som flatt, men allikevel er hver lille ris-lapp et oertanke lavere, eller hoeyere, enn den ved siden av. Det er terasser med minimal hoeydeforskjell, men nok til at vannet kan ledes systematisk gjennom alle terassene og det lange risgresset staar i et haerlig vannbad, -hvor det ogsaa ser ut til at krabbene trives.

Mot enden av rismarken skimter jeg plutselig konturene av en liten landsby og jeg kan hoere jubelrop, hoeylytt latter og taler. Da jeg kommer naermere moeter jeg et lite foelge paa to menn og to kvinner ved grinda inn til landsbyen. Foerstemann ser paa meg med stjerner i oeynene, og foer jeg rekker aa si Saba-dii, peker han paa seg selv med hamrende bevegelser og sier "Me! Me! Me, Luang Prabang! Me Luang Prabang!" Det er helt tydelig at det er et stort tur-prosjekt som akkurat naa er i ferd med aa bli realitet. Jeg oensker god tur, gaar gjennom grinda og opp til et lite hyggelig serveringssted hos en "mama" som har funnet ut at det er liv laga aa ha en meny liggende for turister som er paa utflukt fra Muang Ngoi. Stekte nudler med groennsaker smaker fortreffelig og naar magen er full sleper jeg meg over gulvet og velter ned i en hengekoeye hvor jeg blir liggende aa see paa rismarkene med sloevet blikk, til jeg sovner :-)

Jeg avslutter mitt lille "restaurant"-besoek med en Lao-Coffee foer jeg tar en naermere titt paa landsbyen, som jeg tror heter Somsanook, eller noe i den retning. Det lille stedet lever nok opp til alle de assosiasjonene jeg faar naar jeg hoerer ordet landsby; straahus, roeyk som velter ut fra moenet fra kjoekkenseksjonen i huset, barn som leker med en kjepp, damer som moetes ved vannstedet for aa vaske klaer, barn som vugges i soevn i en doeraapning mens hanen galer paa tunet, ikke veier, men stier mellom husene, redskaper stort sett laget av tre etc etc Jeg har tatt med meg litt drops som jeg deler ut til barna og det blir raskt en "hit" blandt den yngre garde, og de eldre nikker smilende og bekreftende. Det kjennes godt.

Paa vei tilbake til Muang Ngoi er dagen sakte men sikkert paa hell og for foerste gang siden jeg kom til Laos viser sola seg og synet av de mange kalksteinshorisonter foran meg og solstraalende som flettes mellom dem, samt en dampende pompoes jungel er rene postkort motivet!

De siste timene med dagslys tilbringes i egen hengekoeye foer grillet and setter punktum for en haerlig dag paa et sted med en fantasisk atmosfaere. Muang Ngoi er virkelig et sted jeg kan anbefale enhver reisende i Laos til aa legge turen innom. Tvers igjennom hyggelig!

20/10-2010 Ned til Luang Prabang

Jeg pakker sekken og gjoer klar for aa forlate Muang Ngoi. Andre reise-kolleger blir nok her i mange dager. Har ingen problemer med aa forstaa at livet i hengekoeye i Muang Ngoi er forlokkende naar man kommer fra en hektisk jobb-hverdag med slips og deadliner. Jeg maa si farvel til en liten valp som jeg har blitt utrolig god kompis med disse dagene. Vi tar hverandre i labben og oensker "best of luck". Dagens frokost blir noen haerlige bananopannekaker og frityrstekt banan- og kokosboller med en kopp kruttsterk Lao-coffee til. Som selskap paa min lille avsats er kokken selv og hennes foreldre som har presset sine gamle kropper ut paa terassen for aa se paa livet, og hoener og skabbete hunder som leker og virvler opp stoev rundt sittegruppene.

Elvebaaten fylles til randen. Den knappe en meter brede og ca 10 m lange baaten fylles med 26 voksne mennesker og fire barn. Ferden nedover Nam Ou og tilbake til Nong Khiaw kan minne om aa kjoere toemmer-renne i en fornoeyelsespark. Hei hvor det gaar! Det slaar meg at samme hvor rutinert sjaafissen er, saa er ikke dette ufarlig.

Etter aa ha sett baatene, de ulike "bryggene" langs elva, og med manglende informasjon om brygge-fasilitetene i Luang Prabang, bestemmer jeg meg for aa kjoere landeveien ned dit, og ikke elve-veien som var oenskelig.

Veien fra Nong Khiaw blir bedre og bedre og naar jeg kommer ut paa Highway 13N har jeg sikkert en marsjfart paa opp i mot 45-50 km/t tipper jeg. Omgivelsene er upaaklagelige og Minsk'n er i godform i dag og gaar noe svaert. Jeg er spent paa hvor lenge jeg skal kjoere denne farkosten. Hva kan mulig gaa galt med denne enkle tohjulingen. Nesten ingenting velger jeg aa tro. Jeg har ikke foer tenkt tanken saa stopper jaevelskapen i en oppoverbakke. Hva naa? Jeg dytter sykkelen inn paa en sidevei, skrur opp pluggen som er blaa og forkullet. Med et lite kakk fra skrutrekkeren er plutselig pluggen borte. Jeg tror jeg vet aarsaken. Jeg tenkte over at telleverket paa bensinpumpa i Nong Khiaw viste unormalt mange liter da jeg fylte, men jeg valgte aa ikke bestride telleverket og helte paa 5% olje paa mine ni nye liter drivstoff. Da jeg ser paa kartet seinere ser jeg at jeg kjoerte maks 190 km foer fylling i Nong Khiaw og forholdene stemmer ikke. Med andre ord saa viste telleverket feil og oljeblandingen ble nesten det dobbelte av det den skulle vaere. Jeg har med meg en reservekanne med bensin og en ekstra tennplugg saa jeg tynner ut blandingen og gir motoren en ny plugg. Den starter paa foerste traakket og jeg tar fatt paa de siste 70 km inn til Luang Prabang. Hva kan mulig gaa galt?

Himmelen er saa godt som blaa naar jeg krysser Mekong River og ruller inn i Luang Prabang, og et vepsebol at butikker, hoteller, masasje og spa steder, turister, templer og gammel Lao-Fransk idyll. Jeg tar frem stor-tromma, slaar paa den og ender opp paa Sokdee Guesthouse. Har ikke bodd saa bra siden noen av de Haveli-lignende hotellene i Rajastan. Wi-Fi paa rommet, hyggelig bakgaard, skrivepult, elegante treoebler, pent bad osv. 60 000 Kip (48 NOK). Jeg oppretter kontakt med omverdenen igjen via internett, dusjer og spiser et plagiat av en indisk Palak Paneer paa en Lao-Indisk restaurant. To spisesteder bortenfor treffer jeg igjen mine brasilianske venner og vi deler noen BeerLao og ser paa livet.

Livet paa Th Sisavangvong, som er en av hovedgatene i Luang Prabang, er preget av turisme. De tilreisende er i klart flertall og alt er tilrettelagt for at mennesker skal kose seg glugg i hjel paa hyggelige restauranter og barer, kjoepe ferskpresset fruktjuice, haandverk fra minoritetsgruppene, drikke gode viner und zu weiter. Gatene er ogsaa fylt med disse karakteristiske motorsykkel tuk-tuk'ene og det er vanskelig aa bevege seg mange meter foer en av dem sitter klistret til deg og munnen renner over med ord som; "You want tuk-tuk? Yes!? You wanna see waterfall? Yes!? You wanna go tuk-tuk to see cave? Yes!? Very cheap. Me very good speak english. I can guide".

Foersteinntrykket av byen er godt. Rent og pent, hyggelig atmosfaere, hyggelige lokale mennesker, pene bygninger og veldig tilrettelagt paa alle maater. Kunne nesten like gjerne vaert en by i soerlig europa, hvis jeg tar litt hardt i. Luang Prabang fremstaar paa mange maater som et smoeroeye i roemmegroeten...

21/10-2010 City Walk

Dagen starter med at klokka ringer 05:30. Opp og staa og see paa almissen som de lokale gir til munkene. Dette er en gammel tradisjon i bl.a. Luang Prabang. Munkene kommer ut fra templene sine rundt 06:00 og baerer med seg en mat-bolle. Langs veiene i sentrum sitter folk paa kne paa fortauet med ris og annen mat foran seg. Munkene gaar i en slags prosisjon gjennom gatene og aapner bollen sin for aa faa mat fra de "sivile" og gi velsignelse tilbake, -eller omfordele maten til barna:-) Et meget spesielt syn aa se toget av de knall oransje-kledde munkene vandre stille mens de gir og faar. Dette skjer hver eneste dag og har etterhvert blitt en turist-attraksjon, paa godt og vondt. Noen hvite mennesker mangler tilsynelatende begrep om hva hoeflighet, respekt innebaerer naar man er vitne til slike ritualer. Igjen saa er det fotoapparater som ofte er problemet, og generell innblanding i det som foregaar. Senere paa dagen ser jeg mange oppslag rundt omkring i byen som ber om hjelp og stoette fra turister til aa respektere tradisjonen og foelge visse kjoereregler for atferd. Saann er livet blitt i Luang Prabang i 2010.

Jeg spiser Pho-frokost med mine brasilianske venner paa en liten gate-cafe etter aa ha overvaert prosesjonen.Vi snakker om hvor viktig det er aa reise og paa hvilken maate man endrer perspektiver paa en del ting i livet naar man er paa reisefot. Vi veksler saa mange fine og kloke ord at jeg blir nesten litt skeptisk til paradigmet vi befinner oss i. Mennesker ute paa reise lever ofte, og jeg mener og tro at jeg snakker for meg selv ogsaa, i en boble hvor man filosoferer over livet paa saa mange maater. Jeg undres hvordan jeg tenker naar jeg kommer hjem og hverdagen er over meg igjen. Hvor mye blir "bare snakk" i tur-bobla, og hvor mye gjoer det faktisk med deg/meg/oss? Vi faar se.

Jeg har bestemt meg for aa vaere turist resten av dagen og lader den ene haanda med Lonley Planet og den andre haanda med fotoapparatet, og starter paa en saftig walk-about i byen som har staatt paa verdens kulturarv-liste siden i 1995. Jeg besoeker noen faa av de mange Wat'ene som ligger stroedd rundt i byen. Et Wat er et kloster for Lao-Buddhistmunker. Ornamentikken er detaljert og presis paa arkitekturen som er ny for mitt oeye. Bratte tak med spisse spir og drager som bukter seg paa trapperekkverkene, rektangulaere kapell-bygninger, spisse og kantete stuaper (i motsetning til tibetan-buddhismens runde former) og mange andre ting gjoer Wat'ene eksotiske. Det hjelper ogsaa godt paa med coconut-palmer og 27 grader i skyggen:-)

Jeg legger ruta innom The Royal Palace Museum for aa tikket av litt "Se og Hoer"-tjeneste om hvordan de royale bodde og levde foer de ble kastet i eksil til Hua Phan provinsen i 1977 av Pathet Lao'en. I Hua Phan havnet de royale i fengsel og gjennomgikk 4 toeffe aar med arbeid og "re-education" foer de til slutt doede av malaria, feilernaering og manglende medisiner i 1981. Den roede fargen koster...

Gatene i Luang Prabang baerer tydelig preg av aa vaere en del av Den Franske Union fra 1887 til Den Andre Verdenskrig da Japanerne kom paa banen i Soeroest-Asia. Et vaklende fransk kolonistyre klarte aa holde Laos under sine vinger inntil de tapte den Indokinesiske krigen ved Dien Bien Phu i Vietnam i 1954. Uansett har franskmennene satt spor. Bygningene er gjennomgaaende i fransk stil og det er saa vakkert her at det halve kunne vaert nok. Paa grunn av sin lokasjon midt i landet, ikke langt fra der Nam Ou moeter Mekong og renner brun og stille forbi Luang Prabang, har byen alltid vaert et bankende handelshjerte i Laos. Byen ble et slags fristed for franskmenn som ville vekk fra det travle Paris. I Luang Prabang kunne de hoeste koloniregimets frukter i form av overdaadig luksus og la seg inspirere av den avslappede livsfoerselen til menneskene i Laos. Selv i dag mener Lao-folket at for mye arbeid er skadelig for hjernen, og dersom ikke arbeid eller aktiviteter ikke gjoeres morsomme og paa den maaten attraktive, kan dette foere til stress. Jeg er sikker paa at mange av oss i jet-zet-vest kan la oss inspirere og heve livskvaliteten et par hakk ved aa titte litt til siden.

Et stykke utpaa dagen legger jeg ruten om Utopia Riwerview Bar, som er et av de nye hippe stedene i Luang Prabang med unge mennesker som maalgruppe. Her kan man spille sandvolleyball, eller bare ligge aa deige seg paa en ryggstoettet madrass paa bambusgulv og la blikket hvile paa Nam Khan River, og siden flytte de opp paa elvebredden paa andre siden der unge munker praktiserer sin baatbygger-kunst, mens BeerLao'en lager en tykk og flott skummende oel-bart i overskjegget.

Ved solnedgang bestiger jeg Phu Si som er et hoeydedrag som ligger midt paa halvoeya mellom Mekong og Nam Khan. Trappe-traseen opp er krydret med gull-buddhaer og fra toppen kan man se Luang Prabang med saa godt som 360graders utsikt. For min del i lav, varm ettermiddagssol som faar palmene langs gatene til aa skinne. Det gullbelagte taket paa templet i skogen noen km unna likesaa.

Jeg kjenner at Luang Prabang ikke faar det til aa rykke brutalt i reisefoten, men du verden for en vakker liten perle aa tilbringe noen dager!

22/10-2010 Baat-race festival med dertil egnet festivitas

Dagen starter som de fleste andre dager med Pho (nuddelsuppe), men i dag faar jeg den beste Pho'n jeg har smakt. I stedenfor rein kjoettkraft som det flytende, er den blandet med masse kokosmelk og chili og groennsakene som serveres til er fantastiske.

I det jeg skal til aa traa kicken for aa dra paa en liten utflukt ut fra sentrum kommer en fra hotell-personalet som oensket meg velkommen til Sokdee Guesthouse og lurer paa om jeg vil vaere med han og overvaere den aarlige baat-race-festivalen paa Mekong River. Jeg var ikke klar over at festivalen var i dag, siden den normalt kommer etter Bun Awk Phansa, saa svaret blir selvfoelgelig ja! Ved noon tar Phang og jeg baat-taxi over til den andre siden av Mekong hvor stemningen er i taket. Det ropes, heies, skrikes, jubles, trommes, klappes, drikkes, spises... Alt til aere for mennene som lenge har ligget i hardtrening for aa bli aarets seierherrer. Baatene er laaange og smale, ligger lavt i vannet og i hver baat er det 25 mann. Totalt et sted mellom 15-20 baater. Mennene paa baaten ledes fra akterenden hvor sjefs-floeytisten blaaser takten med floeyta og padlerne jobber som besatt. Saa vidt jeg forstaar er konkurransen arrangert som en cup der vinnere fra grupper moeter andre vinnere og til slutt staar en baat igjen. Hele seansen varer i godt og vel seks timer.

Landsbyen paa den andre siden av Luang Prabang er fylt til randen med feststemte mennesker, gjerne ikledd dedikerte supporter-troeyer for den baaten de heier paa, barna faar slikkerier og kjoerer karusell, og ikke minst, det drikkes og spises. Phang og jeg gaar rundt og sjekker troekket sammen og ender til slutt opp i et partytelt sammen med en haandfull lokale og noen faa Falangs som har funnet veien over til der det skjer (Falang betyr fransk paa lao, men brukes i dag i praksis om alle som kommer fra vesten). Phang og jeg deler noen BeerLao med is mens vi blir litt bedre kjent. Lao'ene har ikke overflood av kjoeleskap og frysere saa oelet er ofte varmt ved servering og kjoeles derfor ned med is. Men reint vann som skal fryses til is er likesaa utfordrende slik at en pose isbiter koster nesten halvparten av oelen (festivalpris!)

Gradvis fylles party-teltet opp med lokale og stemningen stiger noe veldig. Et to-mannsorkester, keyboard og sang, sender ut tradisjonell musikk gjennom et gedigent PA-anlegg, -en vegg av hoeytalere. Folk lokkes til dansegulvet for aa gjoere sine karakteristiske og meget beskjedne rytmiske bevegelser til musikken. Phang og jeg faar selskap av noen flere av hans venner og en par andre Falangs som reiser alene, og etter en stund er vi paa dansegulvet hele gjengen og har det utrolig morsomt! Mellom danse-slagene drikker vi mer BeerLao og momser toerket blekksprut og noen raae boenner som snack. Snakker om festivitas midt over lyse dagen.

Etter moerkets frembrudd flater festen litt ut. Alle er litt paa snurr, mens noen har snurret fullstendig rundt. Jeg kjenner at seks timer med lokalt oel har gjort sitt med balansen og tar baaten over til LP igjen. Paa vei tilbake til hotellet moeter jeg Lewis og Liz som jeg moette paa Utopia i gaar. Vi fant raskt tonen (i tillegg til at Lewis og jeg godt kunne vaert broedre siden vi er utrolig lik hverandre) og vi sitter ned for en oel langs Th Sissavangvong foer vi spontatnt bestemmer oss for aa dra paa lokalt discotek. Ikke lenge etter er vi paa en moderne opp-hypet klubb der Lao-ungdommen samles for aa bevege seg til mer dunkende rytmer, gjerne vestlige, men det er ikke noe dansegulv saa trinnene er dertil beskjedne. Man staar ved bordet og gjoer anonyme rumpevrikk. Lewis, Liz og jeg er godt i farta og er ikke i stand til gjoere annet enn utagerende dansing og ikke lenge etter har vi flere med oss og stemningen blir voldsomt god.

Til slutt, og jeg faar nesten si gudskjelov, stenges musikken av og folket jages hjem. Jeg er fullstendig utslitt etter en lang dag med Tam-To (Skaal paa Lao) og sprell, og forstaar at jeg er fullstendig ute av trening for slike utskeielser.

23/10-2010 Hungover, massasje, og ny gjennomfoering

Etter aa ha gnidd soevnen ut av oeynene og dusjet meg tilbake til den virkelig verden gaar jeg hen og bestiller med en American Breakfast paa en av gate-restaurantene paa Th Sissavangvong. Jeg ser folk spise typiske lunsjretter rundt meg saa jeg titter motvillig bortpaa klokka paa veggen og skjoenner at i dag starter dagen min kkl 14:45. Jeg blir sittende og se paa folket mens jeg lurer paa hva kroppen er god for i dag. Etter to timer konkluderer jeg med at massasje skulle vaere passende paa en dag som denne. Luang Prabang sies aa vaere en av de beste stedene i Soeroest-Asia for urte-massasje og urte-sauna og byen myldrer av massasje-/spasentere som tilbyr velvaere for en billig penge i hyggelige omgivelser. Personlig tar jeg turen over til Lao Roede Kors som skal ha ord paa seg for aa levere kvalitets-massasje i noekterne omgivelser, og til en slik hyggelig pris at selv lokale benytter seg av tilbudet, dessuten stoetter man en god sak. For 32 NOK faar jeg en times oljemassasje som bare gjoer saa utrolig godt. Mmmm...

Paa Lao Red Cross moeter jeg igjen Adam fra Australia som ogsaa hadde forvillet seg over elva i gaar. Vi finner en passende restaurant ved Mekong og putter i oss et maaltid med en av Luang Prabang's spesialiteter, Orlarm. Orlarm en slags stuing basert paa aubergine og noen lokale groennsaker, halvtoerket kjoett, chili-tre (en slags spicy tresort som Lao'ene bruker for aa "numme ut" munnen og oevrige krydderier som gir det hele en bitter og sterk smak. Ikke helt min greie, enn saa lenge.

Jeg bestemmer meg for aa ta tidlig kveld, men...

Paa vei tilbake til hotellet blir jeg paakalt fra en restaurant av en stor gjeng unge vestlige turister og jeg inviteres paa dram. Jeg har vanskelig for aa si nei til slike gode tilbud og etter hvert skjoenner jeg at disse menneskene ogsaa var paa disco'n i gaar og hadde stor glede av aa bevitne en 2 m lang haarete nordmann gaa amok paa dansegulvet. De vil tilbake i dag og jeg blir naermest beordret til aa foelge paa. Paa den maaten gaar det til at det blir en aldri saa liten Da Capo paa gaarsdagen. Disse ungdommene har ikke kommet til Laos for aa henge med hodet og jeg lar meg imponere og overraske over en sky-hoey party-faktor. Uansett, vi har det rasende festlig i lag. Kvelden ender med nachspiel paa Sokdee Guesthouse med Vietnamesisk risvin som kveldens dessert. Kevin paa 18 fra Chicago som er ute paa tur uten foreldre for foerste gang henger over bordet, sveiseblind og med hentesveisen (!) ut til alle kanter. God stemning i foelge ham selv.

24/10-2010 Fossefall og slutt paa regntiden

Naar man kommer fra et land som Norge blir ikke fossefall den helt store attraksjonen aa trakte etter naar man er ute paa tur. Asiatene elsker fosser og suges mot dem for piknikker, bading, leking, avslapping og beundring. Ca 35 km soer for Luang Prabang ligger Tat Kuang Si som er velrenomerte fossefall i Luang Prabang Province og en hoeydare baade for lokale og turister. Jeg har ikke den helt store dragningen mot fosser, men alle jeg har pratet med som har vaert der sier plassen er vidunderlig. Siden kroppen gjoer krav paa aa vaere litt lat i dag (ogsaa) tar jeg turen ned for en titt. Minsk'n er i daarlig form i dag, men vi kommer frem til slutt.

Jeg ender opp med aa bruke dagens lyse timer ved Tat Kuang Si, og jeg kan bekrefte at vannfallene er rett og slett nyyydelige, og til de grader eksotiske. Krystallklart vann velter seg over hoeye og lave fall, og lager mange smaa turkise basseng nedover elva/fossen, omgitt av regnskog-vegitasjon, hvor man kan bade og innhalere idyllen. Jeg treffer igjen Philip og Barbara fra Sweits som jeg moette paa baat-racet for to dager siden og vi bader, hopper, skravler og storkoser oss. Den "lille" turen opp til toppen fossefallene er ogsaa verdt tiden, hvor man ser hele arrangementet fra oven. Stedet er selvfoelgelig overbefolket med turister, men det er jo en grunn til at ting blir klisjeer, det er jo fordi det er noe spesielt ved det. Et fossefall krever lite forkunnskaper og er derfor lett og nyte. Thai-people dominerer turist-populasjonen. Det kommer mellom 1,1 og 1,2 millioner turister til Laos hvert aar, og halvparten av dem er mennesker fra Thailand. Forholdet mellom Thailand og Laos har en lang og kjoelig historie, men for noen faa aar tilbake aapnet hele Laos opp for turisme fra nabolandet og horder av Thai renner over grensa, mange for aa se det uroerte og eksotiske nabolandet Laos, andre for religionsturisme, eller shopping.

I kveld er det fullmaane og dagen for en av de stoerste aarlige festivalene i Luang Prabang, og andre elve-byer. Den kalles Bun Awk Phansa og markerer slutten paa regntiden, samt slutten paa fastetiden for munkene og som derfor som faar noen dager ferie for aa reise rundt og besoeke venner og kjente. Byen blir et enestaande skue etter moerkets frembrudd! Festivalen markeres paa mange maater med fyverkeri, masse god mat og drikke, stearinlys som settes ut over hele byen, krepp-papir-lamper i alle farger, og ikke minst de hjemmelagede bambusbaatene. Det later til at alle husstander med respekt for seg selv bygger en slik bambusbaat, mer eller mindre detlajert og med ulike kvalitetskrav. De store hotellene, organisasjoner og klostrene derimot, de bygger noen gedigne baater som er utrolig for-seg-gjort, med egne aggregat/eller batteripakker for baatbelysning, dukker, noen smaa palass av noen kahytter og lugarer, og av en generelt enorm modell-baat-stoerrelse. Baatene baeres frem i en prosesjon gjennom hovedgaten og ender opp paa det stoerste klosteret i LP, Wat Xieng Thong. Lewis, Liz og jeg foelger hele prosesjonen, kjoeper fyrverkeri og deltar i festlighetene. Hele byen er i feststemning. Barn som voksne fyrer av fyrverkeri i gatene og det smeller og blinker i alle retninger saa og si sammenhengende fra 18:00-24:00. Laoene kan virkelig lage festival!

Baatene gjoer en kort stopp ved Wat Xieng Thong hvor det festes mere. Inne paa klosteromraadet skaales det i BeerLao eller Lao-Lao (Ris-whiskey), det er kung-fu oppvisninger, flammespytting og mer fyrverkeri. Omsider tas baatene ned til Mekong hvor de sjoesettes, for saa og "seile sin egen elv" nedover Mekong, som gradvis fylles opp med lysende baater, med eller uten mannskap. De som ikke er med aa sjoesette en baat kommer gjerne ned til elva for aa slipper noen orange blomster innpakket i bananblader arrangert som en bitte-liten flaate med et eller fler i lys paa. Jeg spoer noen lokale hva symbolikken er, men jeg faar ikke noe klart svar. "For good luck" er en det gjennomgaaende svaret.

Vi runder av kvelden med et respektabelt maaltid streetfood. Et langbord er dekket med de herligste delikatesser for plukk-og-spis. Grillet fisk fra den brune Mekong smaker himmelsk. Mer, mer, mer!

25/10-2010 Elefantridning og kajakkpadling

Jeg har aldri ridd paa en elefant foer og hvilken plass er vel ikke bedre aa gjoere det enn i The Land of Million Elephants. Det skjer selvfoelgelig via et byraa og i planlagte og ordnede former, men hvis man vil forsoeke aa gjoere dette paa den virkelige og ekte maaten har jeg hoert at man fremdeles bruker mange elefanter til toemmerdrift i nordvest Laos, -13 timers kjoering paa daarlig vei fra LP. Personlig gaar jeg hele veien fra rommet mitt og ned til hotel-porten hvor jeg faar pick-up og mini-busses ut til en elefant-camp utenfor Luang Prabang. Med meg er det en gruppe pensjonerte ex-kolonister og noen briter.

Vel fremme lastes vi opp paa elefantryggen fra en stor rampe og tar plass i en dobbelt-stol hvorfra vi kan slappe av, ta bilder, la oss imponere av disse kolossene av noen dyr, mens vi med tunge rolige skritt traakker en rundtur i Lao-jungelen. Ekstremt turistifisert er det, men allikevel fornoeyelig, mye paa grunn av det ser ut til at elefantene lever et monotont, men godt liv i form av bra dyrehold, i alle fall etter det jeg, med mine meget begrensede elefant-kunnskaper, kan forstaa.

Etter vaar lille jungelsafari har jeg i tillegg spurt om aa faa vaere med paa elefantbading og det ble vel saa morsomt. For det foerste saa dro alle de andre turistene for aa gjoere andre ting, slik at jeg fikk vaere saa og si alene om underholdningen. Ryggstolen blir tatt av og jeg rir giganten alene ned til Nam Khan (elva), sittende paa elefantens hode og ut i elva baerer det. Vask og og stell. Jeg blir ogsaa beaerert med denne elefant-klisjeen; sittende paa ryggen mens den fyller snabelen med vann og snyter seg utover meg gjentatte ganger. Helt topp!

Transportmiddelet tilbake til Luang Prabang er kajakk. May (guiden), jeg og ei jente fra Irland kajakker oss ned Nam Khan, forbi fiskere, barn som leker i vannkanten, vannboeffler, bambusflettere, smaa aakerlapper, og sand-sankere. Nam Khan inneholder store mengder fin sand som tas opp og fraktes til LP til bruk i husbygging. Paa den 9 km lange turen ser jeg kun et maskinelt foretak som driver med dette, resterende er damer og menn som staar ved elvebaaten sin ute i vannet, dukker ned i elva med en stor boette og kommer opp igjen med sand som de heller oppi i den smale prammen. Skal tro dette er tungt arbeid dag etter dag. Turen ned paa den rolige elva er riktig saa perfekt og en flott avrunding paa en turpakke til 45 US$.

Paa kvelden blir det middag med Lewis og Liz paa Lao-Lao Garden hvor vi spiser et herremaaltid. En keramikk boette med gloedende kull senkes ned i bordet vaart med en stekeplate oppaa, med en rand til saus/kraft, og vi far servert raavarende ved siden av slik at vi kan mekke maten selv. Med filet fra svin, boeffel, kylling og blekksprut, krabber, reker, salat osv osv klapper vi oss tilfredse paa magen etter flere timers bespisning.

14/10-2010 Lang og soelete dag paa vei inn i Laos

Maalet for dagen var aa gaa til sengs i Viang Xai i Laos og det skulle vise seg aa bli et ambisioest maal.

Ikke lenge etter Mai Chau passerer jeg en illeluktende landsby og der slutter asfalten paa vei nr 15 og gaar over til delvis grus, delvis roed og bloet jord. Det er 60 km til Ba Thouc og jeg er nervoes for at det kan bli 60 lange km. Og jammen faar jeg ikke rett. I begynnelsen er det veiarbeid som skaper denne fascinerende gjoerma som klistrer seg til sko og dekk som kram snoe med vekten av blylodd. Det gaar vannvittig smaatt og jeg kjenner at jeg har potensialet i meg for aa raskt gaa lei disse forholdene. Smaa humper gaar greit; de kan man bare gi gass over. De store humpene gaar ogsaa greit; de kan man "gynge" over i moderat fart. Men, de forbanna mellomstore humpene tvinger tvinger farten ned til 10-15 km/t. Omsider tar veiarbeidet slutt og jeg forstaar umiddelbart bakgrunnen for aa forbedre veiene. Jeg kommer over paa en daarlig kjerrevei og jeg begynner aa tvile. Tvile paa om dette er den riktige veien. Jeg treffer et og annet menneske naa og da og faar bekreftet at jeg er paa rett vei. Deretter begynner jeg aa tvile paa det jeg holder paa med. Mutters alene og paa Minsk, er det eneste jeg ser, en roed gjoermevei som foerer inn i en groenn jungel rundt hver eneste sving. Jeg gaar i meg selv, -og ender opp med aa fortsette litt til hver eneste gang. Omsider ser jeg noen hoener og grisunger og blir en smule lettet. Ahhh, -det bor mennesker ikke langt unna (ja, det er paa det nivaaet). Sporadisk kommer straahyttene, og etter hvert kommer ogsaa elektrisitet og viljen til aa foelge denne traseen helt til Ba Thouc. Desverre blir ikke veiene bedre. Det er saapeglatt og jeg maa anstrenge meg baade en og to og mange ganger for aa ikke ende med hele kobbelet av et tur-medium nede i gjoerma.

Jeg tar ikke mange pauser. Skal jeg komme meg til Laos med denne farten maa jeg henge i, og selv om hengekoeye og myggnett er i sekken er fremdeles seng aa foretrekke etter en slik dag. Jeg faar en lang paatvunget pause i en aasside hvor det jobbes med aa grave frem en IFA lastebil fra gjoerme og drit. Fire vietnamesere, eller Thai (hvem vet) jobber paa spreng for aa faa lastebilen til aa rulle videre. Etter flere choco-paier med venting er endelig IFA"n paa vei til neste soelepytt, men foer de tapre menn kan skrape gjoerma av hendene sine er det jammen ikke en utlending som trenger dytt og loeft for aa komme gjennom den samme hindringen.

Omsider kommer jeg ned til Ba Thouc, og til tross for at jeg er noe tilgriset serveres jeg Pho av kjent god kvalitet, og vises retningen til Na Meo, grensen til Laos. Dit er det 98 km og jeg krysser fingre for gode veier. Jeg faar gode veier gjennom fin og groenn natur foer jeg er ved utsjekk Vietnam ca kl 16:30. Passet stemples og offiseren krever 20 US$ i toll for Minsk'n. Jeg proever meg med aa si at ved Dien Bien Phu tok de bare 10 US$ og offiseren ler nervoest og godkjenner i neste sekund mitt forslag paa tollavgift. Jeg spoer om jeg kan veksle penger her. "Nei, ikke her, men borte hos de fra Laos skal det gaa bra." Jeg kjoerer forbi grensesteienen og bort til "de fra Laos". Visum til Laos gaar greit som ingenting, 37 US$ og vips saa kan jeg vaere turist i Laos i 30 dager. "Veksle VN Dong her? Nei, - inne i Laos", "Hvor da?", "Vet ikke, inne i Laos..."

Regnvaeret puster meg i nakken naar jeg tilbakelegger de foerste kilometerne i det nye landet, og det tar ikke lang tid foer det hoeljer ned og jeg soeker ly under et takskjegg i en liten landsby i en sving. Mens jeg venter leser jeg i Lonley Planet om den ene minibanken i Laos, som er i hovedstaden Vientiane, og om hvor smart det er aa ta med nok US$. Undertegnede har sovet i timen, det er bare aa innroemme det. Mens jeg kjoerer morket i moete og duskregnet stryker meg over kinnet faar jeg masse tid til aa tenke ut hvordan jeg skal loese en eventuell oekonomisk felle. Veksle i Viang Xai, hvis ikke kan jeg kanskje komme meg til Luang Prabang relativt raskt og faa et turistselskap til aa heve cash til meg paa deres manuelle visa-maskin. Men jeg kan heller ikke kjoere for langt inn i Laos siden jeg ikke har penger til bensin saa jeg maa kalkulere nok drivstoff til aa alltid aa ha muligheten aapen for aa komme over grensen til Vietnam igjen hvor jeg kan faa kjoept bensin ved grensen. Mulighetene staar i koe og jeg har paa foelelsen at det vil ordne seg. Allikevel maa jeg innroemme at mine foerste to timer i Laos blir kalde, vaate og ensomme i det jeg lirker meg frem de 58 km fra grensa og til Viang Xai i nattemoerket. Ingen trafikk, ingen lys og lite hus.

Paa et tidspunkt faar jeg bekreftet at jeg er i Viang Xai og finner frem til et gjestehus som er en gammel fiskeoppdrettsfarm/fiskehytte etter hva jeg kan forstaa. En ung innehaver bekrefter at han kan veksle VN Dong og stresser meg inn paa et lugubert rom hvor jeg hilses velkommen av gresshopper med kropper saa store som norsk skogmus og noen andre dyr som akkurat rekker og ile ned gjennom sprekkene i gulvet i det lyset gaar paa. God natt, Laos!

15/10-2010 Paa hule-besoek hos Pathet Lao'en

Jeg vaakner til tromming paa taket. Ute er det kraftig regnvaer. Jeg snur meg rundt og sover videre. Litt seinere spiser jeg pasta med svin (som ikke smaker godt, men det mest propre jeg fant paa menyen) til frokost, og like ille er vekslings-raten til innehaveren. Han forlanger hele 1,5 dollar i kommisjon for hver 3,5 tilvekslede dollar. Jeg blir mindre fornoeyd og har for lengst faatt dosen min av "luringer" som han. Jeg forklarer min mangel paa tilfredsstillelse og han boeyer noe av og tar meg med til det han kaller vekslingskontoret, som i praksis er ei dame paa markedet som selger lightere og annet krims-krams. Hun gir meg noe bedre kurs og jeg veksler til meg nok til at jeg faar gjort opp hotell-regningen min og har til et lite maaltid paa vei til Xam Nua, hvor det etter sigende skal vaere en ATM...

Men foer jeg drar fra Viang Xai skal jeg proeve aa faa med meg disse historiske grottene som fungerte som tilfluktsrom, hjem, sykehus, kommandosentraler, skoler, underholdningssentre osv osv for Lao'ene i dette omraadet under den amerikanske bombingen av Laos fra 1964 til 1973. Jeg moeter et turist-par paa trappa til grotte-kontoret og jeg faar vekslet noen Laos' Kip med dem slik at jeg faar raad til inngangsbilletten.

Det var fra disse grottene at den kommunist-orienterte Pathet Lao bevegelsen (oversatt: Landet til Laoene) organiserte sin motstand mot den amerikanske bombingen av Laos, stoettet av det nord-vietnamesiske regimet. Krigen som foregikk i Laos kom i skyggen av det som foregikk i Vietnam. Dette var mye paa grunn av at det var av baade vietnamesisk og amerikansk interesse aa holde en lav profil paa operasjonene her i og med de begge hadde aksjer i en svak noeytralitets-avtale for Laos i maktvakumet etter at franskmenne ble slaatt tilbake under opptrappingen av Vietnam-krigen. Men, amerikanerne var nervoese for videre spredning av kommunisme mot vest. Vietnameserne paa sin side hadde allerede "kommunistisk fotfeste" i det nordlige Laos gjennom Det Indokinesiske Kommunistiske Parti stiftet av Ho Chi Minh saa tidlig som i 1930 og som fem aar seinere fikk oekt tilsig av medlemmmer fra Laos, og da i saerdeleshet fra Pathet Lao-bevegelsen. I tillegg gikk flere av Ho Chi Minh-rutene innom Laos med forsyninger til allierte kommunister soer i Vietnam. USA likte dette saa daarlig at de valgte aa slippe tilsammen 2,093,100 tonn bomber over Laos, og dermed bombet USA Laos inn i verdenshistorien som det mest bombede landet i forhold til innbyggertall. Prislappen? Ufattelige 7,2 milliarder UD$!!! -Eller 2 millioner UD$ pr dag over en ni aars periode. Prisen i form av tap paa Laos' side er det ingen som helt vet noe om, men Lonely Planet boka mi sier at en tredjedel av landet's den gang 2,1 milloner mennesker ble flyktninger i eget land. Det sies aa vaere rundt 400 grotter i omraadet rundt Viang Xai, brukt av Pathet Lao og den oevrige befolkningen. Paa vaar guidede tur besoeker vi fem av dem. Meget interessant!

Da turen er over kl 15:30, er det lett regn i lufta og jeg ser det blir moerkt tidlig i dag. I noen sekunder oensker jeg at jeg var backpacker med penger i lomma og paa et transportmiddel man kan sitte inne i. Men nei, jeg er priviligert med aa vaere paa scenen i dag ogsaa. Jeg "wrapper" bagasjen min inn i den oransje presenningen min, tar paa alt av regntoey og finner veien mot Xam Nua. Det blir, ikke overraskende kaldt og vaatt. Jeg finner rask et hotell til 50 000Kip (snaue 40 NOK) og innlosjerer meg paa en rom som lukter slik det ofte gjoer i urenoverte hus fra 40-50 tallet. Jeg takker og bukker for at stedet har en minibank (Lonley Planet boka mi er fra 2007 saa mye har nok skjedd paa 3 aar) og naar jeg kommer tilbake til hotellrommet mitt er lukten annerledes. Det lukter av to-takts eksos. Og hva er vel bedre enn aa gaa til ro til lukten av eksos og 1,4 millioner Kip i lomma? Vaakne opp til solskinn i maarra kanskje?!

16/10-2010 Bloet dag...

Vaakne opp til solskinn du lissom... Det hoeljer ned. Det som er positivt er at formen kjennes noe bedre i dag. Jeg klarte ikke aa rekondisjonere fullstendig i Hanoi og har hatt en ekkel hoste siden da. Gaarsdagen, for aa vaere aerlig, (og dagen foer der) var ikke de beste dagene jeg har sett ute paa tur. Har rett og slett foelt meg sliten. Men, i gaar kveld tok jeg med meg Phrase-book'en min til et slags apotek-utsalg og pekte like saa gjerne paa baade forkjoelelse-, feber- og saar hals-ordet i boka, i haap om at tenaaringsgutten bak disken kan treffe paa minst en av dem. Jeg faar utlevert tre typer tabletter og instruksjoner om bruk. Tilbake paa hotellrommet legger jeg pillene foran meg og ser paa dem, en oertanke mistroisk. Fargene er knall-rosa, signal-gul, gul og dyp reod. Plutselig var foerste dose tatt. I dag ser det ut til at pillene har hatt en viss effekt.

Etter nuddelsuppa pakker jeg noe motvillig paa sykkelen. Jeg vurderer et lite sekund aa bli en dag her i paavente av noe bedre vaer, men bestemmer meg for aa spise noen km av veien til Nong Khiaw. Ca 100km nede i gata her skal det visstnok vaere et kryp-inn. Jeg staar i noen minutter og hoerer regnet hamre paa boelgeblikktaket over meg foer jeg gir tennpluggen min noen kjaertegn med en skrutrekker og litt sandpapir, og fiser avgaarde.

Det blir kaldt og vaatt hele veien. Taaka ligger tykk og det eneste jeg ser i 100 km er stort sett en asfalt i en korridor av groenske. Naa og da passerer jeg en klynge med trehus som ligger helt inntil veien. Det er ikke mange ute i dag. Vevene som befinner seg under et hvert stilt-house staar ubrukte. Paa en og annen veranda vugges et barn i soevn, mens de litt eldre barna leker i regnet. De voksne later til aa holde seg innendoers, bak skalkede luker. Jeg fryser.

De 100 km til Nam Noen gaar i ett jafs uten stopp, -droeye 3 timer paa Minsk-sete i intens to-takts dur. Joeye-meg. Jeg kjenner at jeg virkelig er i siget, tar til hoeyre, og etter 60 km og halvannen time til med kjoering kommer jeg til Vieng Thong. De siste 60 km gaar litt lettere. Kun duskregn naa og noen hoeydemeter lenger ned er lufta varmene. Jeg fryser ikke lenger. Bare kald. Klokka 15:00 har jeg et rom paa et gjestehus i Vieng Thong og jeg gaar umiddelbart i dusjen og blir der til jeg faar igjen varmen. Jeg fyller opp tanken paa sykkelen, blander i de vanlige 5% olje og staller'n i et lite skur foer jeg faar min stekte ris med boeffelkjoett, en BeerLao oel, tett etterfulgt av en knakende god kaffe paa en av byens "finere restauranter".

Foersteinntrykket av Laos er godt. Jeg har ikke sett saa mye til folk enda siden veiene stort sett gaar gjennom ingenting, men de menneskene jeg moeter er alle meget smilende og imoetekommende. De hilser (gjerne foerst) "Sabai-dii" og er behjelpelige naar jeg spoer om veien eller naar jeg skal kjoepe mat. So far, so good! Ja og saa maa jeg jo nevne to ting til: Det ene er pikene paa oel-kalenderne. Overalt(!) henger det kalendere med noen flotte opp-dollete damer/jenter paa i front av templer, fossefall og blomsterenger, med vind i haaret og et floertende blikk: "Drikk BeerLao!" Det andre er musikken som kringkastes paa 100 decibel+ fra radiotaarnet i landsbyen. Lao Folk Music setter luften i bevegelse og patriotismen blomstrer i oeynene deres mens de retter paa Lao-flagget som henger pent ved siden av det roede flagget med hammeren og sigden.

God natt kamerater!

17/10-2010 Fra ingenting til Nong Khiaw

Jeg proever aa adoptere den paastaatte rolige Laos-rytmen og gjoer morgenrutienene med oppakning og den mye omtalte nuddelsuppa i slow-motion. Fra min kjoeretur vestlig himmelretning er det ikke stort aa melde. Mil etter mil med saa godt som ingenting. De evige rimarkene fra Vietnam er borte, maisaakrene likesaa. Men, naa skal det sies at jeg ser ikke stort av det som er utenfor veien siden jungelen gaar helt inn i veibanen saa og si hele tiden. Av og til kommer jeg opp paa et hoeydedrag hvor jeg kan faa litt utsikt hvis jeg strekker hals over vegitasjonen, men jeg ser bare jungel og noen aakerlapper her og der. Med andre ord saa blir det ikke den store kjoereopplevelsen i dag heller. Dog er det en del hoens som faar oppleve meg i dag. Landsbyene er hardpakket med ambivalente fjaerkre som aldri klarer aa bestemme seg for hvilken vei de vil, og jeg blir noedt til aa sende flere av dem noen omganger i "sentrifugen" mellom forhjulet og bakhjulet. Brorparten klarer seg tilsynelatende godt.

At Laos ligger litt "bak" Vietnam paa flere omraader kan en lett se naar en kjoerer langs veien. Mens Vietnam har noen biler langs veiene, har Laos bare noen faa. Det er faerre motorsykler ogsaa og jeg har i stor grad veien for meg selv. De faa bilene som jeg moeter (jeg kom til 5 biler i loepet av 175km i dag) kan ikke sies aa vaere trygge trafikkanter. De svinger naar de vil og hvor de vil, uten aa forberede andre, og det aa gi litt plass til en to-hjuling? -Ikke tale om. Videre saa fremstaar Laos som fattig, sett med vestlige oeyne som gjerne maaler rikdom i ting og det ytre foroevrig. Guideboka mi forteller meg at 75% av befolkningen i Laos lever i "utkantstroeka" og paa under 2US$ pr dag. En middelklasse maanedsloenning ligger paa ca 100 US$ pr mnd. Planke/straa-husene jeg passerer paa min vei er jevnt over saa basic som det gaar an aa faa det. Rundt huset er det lite som kan kjoepes for penger, jeg proever aa oppsummere: klaer til toerk, vaskevannsfat, en moped her og der, sykler til barna, noen faa tv-antenner, boelgeblikk paa enkelte hus, kjerrehjul... Husene i seg selv bestaar gjerne av flettede bambus-vegger, straa til tak og noe grovere reisverk av tre. Overalt jobbes det med bambus. Jeg moeter mange etter veien som drar bambus med sykkel eller moped. I landsbyene flettes den til kurver, fat, sekker, vegger etc. Jeg ser at det ikke er overflod med klaer heller. Lite og fillete klaer. Men hvem skal de pynte seg for i hverdagen? De maaler nok hverandre paa andre maater enn etter hvilket skjortemerke de gaar i.

I India som myldrer av mennesker ser man mange rare utgaver av menneskeheten. Laos har bare 5,6 mill innbyggere, men det er overraskende mange snaale utgaver av oss langs de veiene jeg kjoerer om dagen. Oeyne som ser i alle mulige retninger paa en gang, skjeve rygger, svulster paa appelsin-stoerrelse paa ulike plasser paa kroppen, over- og undekjever som staar rett ut til siden saa "bittet" neste ender ved oerene osv osv. Lurer paa hvorfor det er saann. Om det er daarlig jordmor-arbeid, om det er fordi soester er gift bror, om det er bivirkninger fra amerikansk angient-orange, eller hva det er? Jeg ser i alle fall mye rart.

Jeg faar lyst til aa ta bilder, hele tiden, men noe holder ogsaa igjen. Jeg fikk en tankevekker da jeg skulle kjoepe billett til Pathet Lao-hulene for et par dager siden. Over disken hang det er oppslag hvor det stod: Please do not bargain. Prices are fixed. Please do not try to get discount. Dette forteller litt hva slags turister som har vaert her tidligere. Mest sannsynlig vestlige turister som tror alt skal vaere billig i Asia og at man maa prute paa alt for aa faa en realistisk pris. Jeg har snakket med flere personer i Vietnam som kom fra Thailand som kan fortelle at mange plasser er turister ikke lenger oensket. Severdigheter er "Closed for foreigners due to misbehaviour", eller adgangsbegrenset til grupper med foelge av guide, og lokale Thai's som ikke oensker aa handle med turister. Ansvarsfull som jeg er proever jeg aa gjoere mitt for aa opptre saa hoeflig som overhodet mulig for aa etterlate et godt inntrykk av en reisende, og et enkelt haandgrep er aa ikke fiske opp kameraet i tide og utide for aa ta bilder av mennesker. Naar det er sagt saa er det mange som oensker aa blit tatt bilde av. Saa fort jeg stopper for aa kjoepe litt snack og strekke paa beina stroemmer det mennesker til, og naar jeg etter noen innledende hoeflighets-fraser gir tegn til at jeg oensker et bilde, forsvinner en liten andel mens de fleste stiller seg opp i positur og venter paa blitzen. Hoeydaren blir selvfoelgelig naar de ser seg selv paa den lille skjermen etterpaa.

Rundt kl 15:00 ser jeg et skilt med romanske bokstaver som former ordet "Restaurant". Jeg skjoenner at jeg naermer meg Nong Khiaw. Jeg innlosjerer meg i en hyggelig liten bungalow og gjoer klar for en dag eller to, eller kanskje tre, med slow-living. Nong Khiaw har blitt et populaert stoppested for turister som tar elvebaaten opp fra Luang Prabang og hopper av for en natt eller to her, foer de tar videre opp til Muang Ngoi. De aller ivrigste helt opp til Phongsali for aa besoeke minoritetsgruppene der oppe.

Jeg gleder meg til aa see hva jeg velger aa gjoere i morgen.