oktober 2010

10-11/10-2010 Rekondisjonering i Hanoi

Planen for disse to dagene i Hanoi er aa gjoere minst mulig, med andre ord slappe av, - og jeg synes jeg klarer meg godt. Vaakner om morgenen, skriver litt blogg, sover litt, spiser, skriver mer, svarer paa mail, sover mer osv. To ganger beveger jeg meg litt naermere Hoan Kiem Lake for a bevitne hvordan Vietnameserne feirer 1000aars-dagen til Hanoi, men begge gangene blir jeg nesten klaustrofobisk av menneskemengdene og trekker meg raskt tilbake til den forholdsvis rolige gaten som hostellet mitt ligger i. Der kan jeg foelge deler av feiringen paa TV. Utenfor mausoleet til Onkel Ho Chi Minh paagaar en storstilt forestillling i god kommunistisk aand med hundrevis av aktoerer i sving paa en gang. Papirdrager bukter seg, vifter svinger seg og det roede vietnamesiske flagget med den gule stjerna lages i et perfeksjonert samarbeid, det paraderes og feires. Bildene fra feiringen i Nord Korea av at "mannen uten ansikt" (Nord Koreas kommende overhode) viser seg for foerste gang sammen med sin far, er ikke ulike. Om feiringen i Hanoi sies det at en fotballstadion 5-6 km nord for gamlebyen er stedet for det allerede lenge myteomspunnede fyrverkeri seinere paa kvelden, - dvs det som er igjen av eksplosivene. For tre dager siden eksploderte nemlig store deler av fyrverkeri-lagret under transport, minst fem doede. Og apropos doede vietnamesere; Da jeg reiste gjennom det nordlige Vietnam snappet jeg opp at flere mistet livet i en stor flom i det sentrale Vietnam, men paa nyhetene fikk ikke dette masse oppmerksomhet. Foerst etter lange reportasjer fra politiske taler og menn med slips som slipper konvolutter ned i en urne, kommer noen usle sekunder med bilder fra redningsarbeidet...Det er vel kanskje slik naar partiet roedt nok og populasjonen teller naermere 88 millioner. Jeg vet ikke? Uansett, jeg blir ved teltet, lar fyrverkeri vaere fyrverkeri og gratulerer Hanoi med 1000aars-dagen fra en liten Pub i en sidegate.

Mandagen drar jeg over til Mr Cuong og vi bruker noen timer paa gjoere service paa Minsken. Bremser, clutch, bakhjulslagre, forgasserjustering, tuning++, gjoer at jeg drar derifra med en sykkel som nesten ikke er til aa kjenne igjen. Den gaar bedre enn noen gang. Servicen er inkludert i kjoepeprisen, saa det eneste det koster meg en ny plugg til 20 kroner. Cuong og hjelpegutten hans faar allikevel noen VNDong for god service. Det skulle da bare mangle.

Den andre kvelden i Hanoi faar jeg interessant moete med en britisk oekonom. James er 75 aar gammel og har reist verden rundt med sitt arbeide som oekonomisk raadgiver for land i utvikling. Han har uttalige historier paa lager fra mang et land og mang en by, men av alle steder er Vietnam, og da i saerdelshet Hanoi, hans favoritt. Han deler sine minner fra da han kom til Hanoi for foerste gang paa sent 80-tall, hvor det ikke fantes et eneste motorisert kjoeretoey her. Bare traasykler. Men, han kan forklare at trafikken var like jaevlig. Syklene var i daarlig forfatning og uten bremser,alle kom inn i et hvert kryss tilsynelatende paa likt, hele tiden, og kaoset var hverdagen. James er mye mer tilfreds med slik det er naa, "disse motorsyklene har stort sett bremser". Med lengsel i blikket snakker han ogsaa om det sjarmerende Hanoi han hadde gleden av aa oppleve paa midten av nitti-tallet da cafeene var paa vei inn og landet ble mer turistvennlig, men motorsyklene fremdeles var fravaerende. James er i Hanoi for aa skrive bok om Vietnams fremtidige utfordringer. Jeg spoer om han kan gi kort-versjoenen til en dum ku og svaret/utfordringen, mener James, ligger i kvaliteten paa utdanningen til ungdommen. Han mener vietnameserne sender sine intellektuelle/studenter til for daarlige laereinstutisjoner i utlandet og de bringer ikke med seg nok ekspertise tilbake til Vietnam for aa gi maktposisjonene den personlige tyngden som kreves for aa regulere et land i slik en eksplosiv vekst. Kineserne derimot, sukker James, de har forstatt det.

12/10-2010 Bye Hanoi. Welcome Mai Chau.

Rundt noon er jeg klar. Varmen i Hanoi disse dagene er intens og jeg er gjennomsvett naar jeg traakker kicken i baann, finner frem kompasset og kjoerer minste motstands vei mot vest. Ikke overraskende gaar det smaatt ut av Hanoi. Trafikken er tett og bebyggelsen tar ikke slutt foer jeg langt forbi Xuan Mai. Til slutt er jeg der jeg skal vaere, blandt intrikate kalksteinsformasjoner som vokter over smaa straahus ute paa landsbygda. Dagens maal er Mai Chau som er sted anbefalt av Lonley Planet hvis man oensker aa besoeke Hvite Thai, som er en annen av minoritetsgruppene i Vietnam. At Mai Chau er et populaert reisemaal skjoenner jeg lenge foer jeg er der. Allerede 5 km foer landsbyen begynner "homestay"-praierne aa suge seg fast til meg, forfoelge meg og tilsynelatende aldri gi opp. Etter flere sure blikk (desverre) og diverse avledningsmanoevre staar jeg endelig fritt til aa bestemme selv. En hyggelig ung dame kommer forsiktig opp til meg mens jeg fyller bensin fra en haandpumpe; " You stay my house?". Hun virker allright tenker jeg, og ikke lenge etter er jeg paa plass i hennes koselige stilt-house som hvit-thai'ene er kjent for. Jeg rekker en liten walkabout i landsbyen i det sola gaar ned og det er som hele stedet blir gullbelagt i den gule kveldssola. God stemning!

Mens jeg er ute aa gaar faar jeg oeye paa en svart Honda 250 dirtbike som jeg synes aa ha sett foer. Jo, det stemmer, det er samme sykkelen den kjekke og deilige kompisen min fra Australia, "Goerge Martin Clooney", kjoerte paa. Det ser ut til vannpumpe-sveisen holder. Sykkelen staar lagret sammen med er skokk andre sykler av samme type, og hva er det jeg hoerer? Er det ikke engelsk med den umisgjenkjennelige norske Jens Stoltenberg-aksenten? Jo, det er nordmenn, og noen svensker, som er paa Motorcycle Adventure i Vietnam. De har gjort sin foerste kjoeredag og skal videre opp til Sapa. Det er god stemning i gruppa. Jeg klarer ikke dy meg og spoer hvor mye opplegget koster, og klarer nesten ikke aa holde overraskelsen tilbake og faa "noe" i halsen naar svaret kommer: 27 000 NOK! Dette inkluderer alt i aatte dager, ogsaa fly t/r, men igjen da, med all respekt aa melde, saa lar jeg meg bevege av hvor mye mennesker med daarlig tid, men penger nok, klarer aa faa seg selv til aa betale for aa kjoere motorsykkel i Vietnam. Og, jeg foeler meg igjen ufattelig priviligert som har tid nok til at jeg kan kjoere rundt paa en 1960-modell Minsk som jeg har betalt 350US$ for.

Kl 19:00 kommer Huan (som jeg tror hun heter) med middagen min, servert paa et sort soelvfat. Der er stekt kylling, ris, squash, boennespirer, omelett, mandariner, sauser og oel. Smaken er himmelsk og jeg bestemmer meg umidelbart for at denne kokkens mat skal jeg spise en gang til. Jeg gir tegn til at jeg oensker aa bli to dager istedenfor en, og skryter maten opp i skyene.

Oppholdsrommet deles av med noen laken. Bestemor kler et myggnett over madrassen min borte ved sekjsonen, og saa gaar vi til ro, Bestemor, Mamma, Pappa, Veslejenta, og jeg.

13/10-2010 Silkeormer og hardporno

Som alle andre dager de fleste steder i Vietnam starter dagen naar hanen galer og sola plutselig gir liv til en ny dag. Jeg koser meg med Boldbaatar paa oeret og lar minnene finne veien tilbake til The Land of Blue Sky i noen minutter denne morgenen foer jeg endelig forlater den tynne madrassen min. Jeg fikk umiddelbart en god foelelse for Mai Chau i gaar, da jeg til slutt kom meg vekk fra den mindre appelerende hovedgaten og ut til Stilt-House-Landsbyen like utenfor. Jeg kjenner at i dag er en perfekt dag for aa gjoere lite i hyggelige omgivelser.

Bestemor serverer meg broed, omelett og minibananer til frokost og umiddelbart etter aa ha faatt i meg dette legger jeg meg ned igjen, leser i boka mi og ser opp i taket paa det grovbygde trehuset som er hjemmet mitt i noen dager. Saa pakker jeg litt niste i sekken og legger ut paa en gaatur i naeromraadet. Thai'ene er kjent for sine veve-kunst og under nesten et hvert hus henger de nydeligste sjal, loepere, tepper for slag, og til en saerdeles hyggelig pris. 13 NOK for et hjemme-vevd sjal ser ut til aa vaere normal pris.

Paa min ferd mellom husene kommer jeg over noe jeg aldri har sett foer, ei heller hatt en ide om hvordan gjores; spinning av silketraad. Ei nydelig gammel dame utfoerer haandverket med effektivitet og presisjon. Hvordan det gjores? Jo, foerst har damen gaatt til et sted i skogen hvor hun avler silkeormer. Det tar ca 1 mnd aa avle frem en silkeorm som bor inne i en kokong, som enten kan vaere hvit, eller gul. Deretter hoester hun inn disse kokongene som ligner paa stor ostepop med masse tynne-tynne fibre rundt seg som gjoer at overflaten faar en plysj-aktig konsistens. Tilbake i landsbyen har hun en stor kjele med vann som staar og smaakoker over en varme. Over kjelen er en avansert rokk med flere haspler. Silkeorme-kokongene puttes litt etter litt opp i gryta og damen roerer rundt slik at de mange tynne fibrene klistrer seg til de andre fibrene som allerede er paa vei opp fra gryta, via en renskende haand, gjennom et lite hull og saa over paa hasplene. Og vips, saa har man silketraad. Hva med ormene? De er mat. Kokongen fjernes og frem kommer en liten delikatesse. Smaken? Saa langt jeg har erfart fra mitt silkeorme-maaltid i Nord, slettes ikke vaerst. Foroevrig er produktene som denne damen lager helt enestaaende flotte! Kommer gjerne tilbake til henne i fremtiden og legger igjen noen Dong. Denne gangen er det plassen som gjoer at kjoepet maa utsettes.

Jeg gaar videre gjennom landsbyen, stopper opp ved en liten Cafe og bestiller den tradisjonelle VN kaffen med is og den soetlige boks-melken. Naar kaffen nytes fylles oeret med soet vietnamesisk popmusikk mens blikket glir fra boka, over mot fjellene og saa de kjegleformede hattene hvis eieres hender skjaerer risgress i jevnt, rolig tempo, og tilbake til boka. Ahh, som jeg slapper av! Dette er virkelig plassen aa faa ned pulsen. Atmosfaeren blandt de lokale her er utrolig laid-back og behagelig. Det smitter.

Naar kaffen har faatt bein aa gaa paa loverer jeg videre oppover kjerreveien mellom den ene idyllen etter den andre. Et stykke paa veien vinker en mann meg opp i hjemmet/hytta si. Jeg skal drikke te og risvin skjoenner jeg. Guttungen som sitter og ser noe billig vietnamsisk action-drama paa en antik tv, faar umiddelbart ordre om aa sette paa ei plate med Thai-Karaoke fra Laos. Far i huset smiler fornoeyd og tramper takten mens bambus-pipa trakteres effektivt mellom skaalingen med risvin. Godt nede i risvinen, og litt blankere i oeynene, klapser han meg paa skulderen mens han smiler lurt og selv finner veien bort til VCD-samlinga. Musikken blir enda soetere og de velkoreograferte dansetrinnene til pene mennesker fra Laos, blir erstattet av et opptak fra et internasjonalt misse-show hvor man har kommet til badedrakt-seansen. Verten min jubler av lykke naar han ser de velformede kvinnene rumpe-vrikke seg over scenegulvet. Mer risvin! Mer risvin! Skaal! Han gir tegn om jeg oensker lunsj i huset deres. Jo, det er lunsj tid saa, ja takk. Mor i huset ordner lunsj til gutta foer hun hekter bambus-sekken paa ryggen og forsvinner ut paa rismarkene. Gubben smiler enda lurere enn foer. Raskt som en katt skalker han alle luker i bambushytta, skrur ned volumet og setter inn en ny VCD. Denne gangen velter det ut vestlig, luguber hardporno fra tv-apparatet. Verten min ler hoeyt mens han pinner i seg ris, chili og kylling og pendler nervoest mellom alle spriker ved vinduene for aa se om en skapning paa over 3 meter tilfeldigvis skulle passere forbi og kikke inn gjennom sprekkene i stylte-huset. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller tenke. Jeg sier maten smaker bra. En liten stund seinere sier jeg den karaoke-cd'n fra Laos var kjempemessig! Okey-okey-okey! Han ser ut til aa ha faatt sin lille dose med smug-porno og skifter cd. Phu! Det ser ut til at jeg taaler denne risvinen bedre enn de fleste lokale, saa jeg tenker det er paa tide aa stikke noen Dong i neven paa ham og takke for meg foer jeg drikker verten fra sans og samling midt over lyse dagen.

Jeg gaar en lang tur rundt mellom rismarkene foer jeg ender opp hjemme igjen. Jeg later meg paa bambusgulvet mens jeg leser mer bok, sover litt, leser litt mer og plutselig var det middag. I dag Kokte groennsaker, stekte poteter, frityrstekt fisk, oel, ris, vaarruller. Yam!
-------

Den siste dagen i Vietnam er beskrevet i foerste innlegget om Laos.

06/10-2010 Fantastisk kjoeredag

Klokka ringer 05:00 og jeg vaakner til en kropp som ikke er helt frisk. Litt magevondt, litt kald, litt saar hals, - litt av alt. Vi spiser litt paerer og choco-pie paa hotelltrappa foer vi er avgaarde. Vi foelger Chay-elva oestover og kjoerer en flott soloppgang i moete mens hanene fremdeles galer paa gaardstunene, morgendisen ligger tykk fra fjelltopp til dalbunn og de foerste veiarbeiderne har krabbet utenfor plastikken sin og er i ferd med aa gjoere opp ild for aa koke dagens foerste maaltid med ris. Vi stopper for en baguett og en kopp kaffe i Vinh Quang som er en liten hyggelig by som ligger idyllisk til ved elva. Den vietnamesiske kaffen er foroevrig noe av den beste kaffen jeg har smakt. I bunnen av glasset legger man en god skje med soetnet melk fra boks, paa toppen av glasset er liten beholder som fylles med kvernet kaffe og kokende vann. Kaffen siles ned i glasset, roeres med melken og helles gjerne opp i et nytt glass med is og kanskje litt mer vann. Drikker man den "som den er" er det som aa slurpe tykk olje. Uansett hvordan, smaken er fortreffelig!

Ferden videre gaar paa svingete, med gode veier mot Bac Quang i et fantastisk landskap med uendelig mengder rismarker, bygd i de klassiske terassene oppover de bratte fjellsidene. Proposjonene er enorme og omraadet rundt Sapa virker lite i forhold. Anbefales:-) Siden vi startet saapass tidlig kan vi lett unne oss en lengre stopp over en kopp kaffe i Bac Quang og filosofere over bl.a. dette fenomenet som heter Kina. Fra Bac Quang til Ha Giang bytte-laaner vi sykler. For Martin blir dette kjempe-moro, mens for meg blir det tett opp til kjedelig. Hondaen er saa tett og fin, og er saa lettkjoert at jeg nesten blir ukonsentrert paa de rette fine veiene nordover. I Ha Giang kjenner jeg at formen blir vaerre da vi spiser lunsj og i varmen blir alt litt ekstra anstrengende. Vi maa finne Immigration Office her (ikke lett!) for aa faa en politi-tillatelse til aa kjoere inn i den nordligste delen av VN som grenser til Kina. For 190 000 Dong faar vi et papir som gir oss bevegelsesfrihet i nordomraadene.

Av og til er det utrolig kjekt aa vaere paa tur sammen med pene mennesker, slik som bl.a. Martin. Damene faller fullstendig pladask for mannen og gir rask og god service. Men, det skjer stadig oftere etter hvert som vi kommer nordover at folk er mindre hjelpsomme. Minner paa mange maater litt om Kina. Enten vil de ikke proeve aa forstaa, eller saa blir vi bare ignorert eller oversett. Selv paa hoteller hvor vi stikker hodet inn for aa spoerre om veien eller om praktiske ting som hvor neste bensinpumpe er saa moeter vi ofte kalde mennesker som rett og slett oppfoerer seg frekt, sett med norske oeyne. Martin og jeg finner dette utrolig rart, ettersom det skulle vaere i deres interesse aa proeve aa hale noen Dong ut av turistene (som det ikke er mange av paa disse kantene). Bare det aa faa mat kan vaere utfordrende. Vi kan stoppe utenfor et tilsynelatende spisested, foerer haanden mot munnen flere ganger, late som vi tygger for deretter aa klappe oss paa magen mens vi smiler gode og mette, og til slutt runde av med et spoerrende utrykk mens vi peker inn i bua deres, men nei-da. Mange ganger moeter vi hoder som rister fra side til side, "no-no-no", peking i en annen retning eller bare tomme blikk. Martin og jeg skjoenner ikke hvordan vi kan bli mer tydelig. Martin snakker til og med litt vietnamesisk, men heller ikke det ser ut til aa hjelpe flere steder. Med andre ord, det er ikke alltid lekende lett aa dekke primaerbehovene her i nord og det krever tolmodighet! Til gjengjeld skal det sies at vi ogsaa moeter utrolig mange mennesker som smiler og proever aa hjelpe selv om vi ikke snakker samme spraaket, hverken kroppslig eller verbalt, og alle de gangene faar de daarlige opplevelsene til aa havne i glemmeboka.

Fra Ha Giang kjoerer vi videre nordover og klatrer opp det bratte Quan Ba Pass (Heavens Gate). Oppover de snirklete veiene morer jeg meg med aa holde godt foelge med Martin paa hans nye 250cc. Dersom jeg ikke bom-girer i den groetete girkassa mi kan jeg faktisk gi ham litt konkurranse opp gjennom haarnaals-svingene. Hvis jeg holder momentumet og turtallet oppe, maa han gire aa jobbe mer enn meg for aa holde farten oppe og han er i tillegg presset til aa holde farten nede i svingene med sine robuste knast-dekk. Uansett saa er naturen spektakulaer her oppe og paa nytt kjenner jeg gleden av aa se natur jeg aldri har sett maken til og attpaa til kunne nyte dette fra ryggen paa en tohjuling. "Smaa" fjell bobler opp fra flatmark rundt Tam Son og det er nesten som aa se Ha Long Bay paa landjorda.

Paa vei ned til Yen Minh moeter vi tilfeldigvis paa Mr Quong som jeg kjoepte Minsken av i Hanoi. Han er ute paa tur sammen 4 motorsykkelentusiaster som har kjoept tjenester av selskapet hans; Indochina Adventures. For en svimlende sum av 1500 US$ for 8 dager tar Quong dem rundt i Nord VN til steder ingen andre drar og setter dem i kontakt med de lokale paa en maate som gjoer at de sikkert faar mat paa foerste forsoek:-) Men, for en pris da mann... Det som derimot er utrolig hyggelig er at det er 3 nordmenn i dette reisefoelget. En kar paa min alder paa en nyere Honda 250 offroader, og hans far og onkel paa hver sin russiske Ural. Godt aa snakke litt norsk kjenner jeg og vi har et hyggelig moete i flott natur mens dagen er paa hell.

Det er moerkt i det vi kommer frem til dagens endestasjon, Yen Minh, og da har vi tilbakelagt ca 250km paa svingete fjellveier. Ikke vaerst! Vi er ogsaa heldige med at vi faar det siste hotellrommet paa det eneste hotellet i byen. Vi moeter her en gjeng med sykkelister fra Australia som vi spiser middag sammen med. Jeg kjenner at innvollene fra boeffel glir traatt i spiseroeret og trekker meg tidlig tilbake til hotellet.

Jeg er veldig sjelden syk (!), men for sikkerhetens skyld tok jeg med meg et termometer fra Norge da jeg dro. I kveld viser dette 38,6 grader. Jeg forbereder meg paa aa bli liggende i morgen. Foeler meg ikke bra.

07/10-2010 Tung, men givende dag i Nord

Klokka ringer 05:00 i dag ogsaa. Kroppstemperaturen har gaatt ned en grad og jeg foeler meg noe bedre, og det er bra fordi Martin og jeg har navnene vaare paa samme Permit for omraadet vi er i, og politiet i Meo Vac sies aa vaere noe hensynsloese overfoer personer som kommer uten denne Permit'n. De sendes helt tilbake til Ha Giang.

Naar vi staar og pakker paa kl 05:45 er livet i Yen Minh allerede godt i gang og markedsselgerne stroemmer til markedet med levende og doede dyr for salg, og haarspenner, puter, tyggis, stoffer, hengelaaser osv rigges til nok en dag i et forhaapentligvis forlokkende display. Jeg traakker en liten runde i markedet mens Martin gjoer de siste justeringer. Kjoeper litt ingefaer for nesa og ser litt ekstra paa en and som ser bra ut. Anda koster 20 000 Dong og hvis smaken er som utseende er det nok hun herremaaltid.

Turen opp til Dong Van blir veldig fin. Det er noe beroligende med aa kjoere om morgenen. Naturen er betydelig mer steinete og ris-terassene er borte. Det dyrkes poteter og mais paa smaa flekker hvor det er jord. I omraadene vest for Bac Ha synes tre-arbeid aa vaere et stoerre innslag hos de lokale, og langs veiene staar folk og hoevler og skjaerer, mens husene er i stoerre grad laget av betong og/eller jord. Vi spiser vaar Pho (nuddelsuppe) i Dong Van, tett etterfulgt av en kaffe foer vi tar fatt paa det som skal vaere hoeydepunktet her i Nord Vietnam naar det kommer til natur: strekningen mellom Dong Van og Meo Vac. Jeg kan bekrefte at det er en spesiell opplevelse aa kjoere her. Det eneste som er dumt er at det varer bare i 25 km. Men, det er 25 km med stupbratte fjellsider som strekker seg fra elva i baann til over taakedisen. Veien klamrer seg fast til fjellsiden og vi klamrer oss fast til veien og fotoapparatene faar kjoert seg, selv om det vanskelig lys aa ta bilder i i denne disige lufta. Til alle som maatte vaere paa to hjul i Nord VN, denne veistrekningen is not to be missed!

I Meo Vac faar jeg en forgasserlekasje og maa soeke hjelp. Vi er enna ikke ute av Ha Giang Provinsen saa Martin maa pent vente paa meg (paa grunn av vaar felles tillatelse for omraadet), men han er godt inne i Code of Conduct naar det kommer til forholdet mellom motorsykkelister og venter villig for aa soerge for at jeg kommer meg derifra. Jeg er glad jeg slipper aa trille kilometervis for aa komme til et verksted i dag for formen ser ikke ut til aa vaere stigende. Bare det aa ta bagasjen av sykkelen er et lite ork. Det tar litt tid foer alt kommer paa stell og Cuong maa paa traaden for aa veilede mekanikeren, men til slutt fyrer 60-modellen igjen og vi ruller soerover.

Med mange stopper for aa ta bilder, reparasjoner, lunsj etc blir Bao Lac stedet for overnatting. Vi stopper ved et hotel utenfor byen, men vi faar ikke inntrykk at vi er oensket der. De tre herremennene som vi antar har med hotellet aa gjoere gaar bare rundt oss ute paa plassen og snakker i mobiltelefonene sine. Da de legger paa, til slutt, klarer vi aa fange oppmerksomheten deres, men moeter bare tomme blikk foer de snur seg rundt og snakker mer i telefonen. Vi blir fullstendig ignorert, og det gidder vi ikke aa finne saa vi kjoerer litt til inn mot Bao Lac. Vi forstaar rett og slett ikke hvorfor de ikke er mer interessert i aa tjene penger paa oss som turister. De kunne lett faatt en god turist-pris fra oss, men nei, de velger aa faa oss til aa foele oss fremmedgjort og ikke velkommen. Jeg gaar virkelig inn i meg selv flere ganger for aa se om det er noe jeg gjoer galt. Jeg vet sannelig ikke.

Bao Lac er en forferdelig moekkete og forsoeplet by og ser nesten ut som en by i India. Vi finner oss et hotell hvor vi proever aa forklare at vi oensker to singel-rom, men resepsjonisten forstaar ikke baeret hva vi mener. Vi spiller paa alle tegnspraakets strenger uten resultat. Selv ikke naar vi peker paa ordet 'singelroom' i LP's Phrasebook som gir oversetttelse til vietnamesisk naar vi frem. Jeg kjenner blir varm, jeg svetter, blir irritert, oppgitt, frustrert og alt paa engang. Jeg tar frem penn og papir og tegner to mennesker i hver sin seng med et lyn-nedslag mellom, og det var det som skulle til.

Formen blir vaerre. 39,8 i feber naa. Sliten av den flotte naturen, kjoeringa, skruinga, og i dag ser det ut til at vi ikke skal moete mennesker som tar oss i mot med aapne armer. Maa sove lenge i maarra. Kanskje bli noen dager.

08/10-2010 Videre allikevel, til Ba Be

06:20 kommer Martin inn til meg. Jeg ligger i feber-vaatt sengetoey og hodet er lett-tungt-lett-tungt-lett... Han skal videre i retning i Hanoi. Vi tar hverandre i labben og takker for laget. Martin, eller George Clooney som jeg liker aa kalle ham, og jeg er noe helt usannsynlig forskjellige, og kanskje derfor har vi gaatt saa gaatt i lag. Hadde jeg hatt like mange penger som han skulle jeg spandert en skikkelig bensin-eksplosjon bak ham naar han kjoerer ut av Bao Lac. Det ville vaert en perfekt action-scene; kjekkasen med sneipen i munnviken pilot-brillene, paa motorsykkel, brun og deilig, hjelmen paa styret, fullstendig non-chalant. Jeg ser at han liker hva jeg tenker naar jeg presenterer scnenen for ham:-)

Jeg sovner igjen og vaakner seinere paa formiddagen med en foelelse av at jeg ikke vil ligge syk i Bao Lac saa jeg bestemmer meg for aa pigge av og komme meg litt naermere Hanoi. Det er graavaer saa kjoereturen nedover mot Tinh Tuc byr ikke paa det helt store i og med sikten er daarlig, men da blir det desto mer kjoering og det er godt aa faa litt luft under feber-vingene. En annen skapning som gjerne skulle hatt vinger i dag var en liten kylling som desverre ikke var rask nok til krysse veien etter aa ha ombestemt seg en fire fem ganger om den skulle gaa til hoeyre eller venstre. Jeg hadde allerede bestemt meg for venstre, og det ender med turens foerste Roadkill. Jeg er rask med aa bla opp 50 000 Dong til eierne som saa katastrofen paa naert hold, men de smiler bare av/til meg, kaster den halv levende defomerte kyllingen i groefta og vinker meg videre.
Det er bare et spoersmaal om tid foer det skjer paa veiene her, at man kjoerer paa et dyr. Det myldrer med hoener, haner, gjess, kyllinger, griser, hunder, boeffler langs/paa veiene. Stort sett er lav fart preventivt, men ikke alltid nok.

Jeg bestemmer meg for aa legge turen om Ba Be Lake for aa vaakne opp et koselig sted paa bursdagen min i morgen og i skumringstimen er jeg innlosjert i en bungalow i Ba Be. I dag er jeg fullstendig utkjoert. Mange lange dager med mange km paa rad og i dag kjenner jeg det i hele meg. Et tysk ektepar i 60-aara som skal backpacke i VN i 4 uker spanderer middag paa meg foer jeg stuper i seng halv aatte.

09/10-2010 30 AAR! Gratulerer med dagen meg selv!

Jeg svetter ut to sett sengetoey i loepet av natta med "kvalitets-"febertokter. Alt er klissvaatt. Men, naar jeg vaakner opp til min egen bursdag kl 08:00 faar jeg en perfekt bursdagsgave i form av at jeg foeler meg meget vel. Jeg tror det ikke foer jeg faar se det, men jo temperaturen er 37,6. Jeg tar det med ro denne morgenen og kjenner etter at jeg er meg selv, vasker klaer og moeter tyskerne over en kopp kaffe og noen shot's vodka. Noen kokte mais-kolber glir ned paa hoeykant og av alle steder finnes det Wi-Fi her saa jeg faar pratet med/sett Mamma og Pappa paa Skype og jeg faar mine foerste gratulasjoner. Jeg kjenner paa at jeg savner venner og familie paa dagen min, men paa den andre siden foeler jeg meg ogsaa veldig priviligert som kan faa holde bursdag paa motorsykkeltur i Vietnam. Dagen i dag er morgendagen jeg droemte om i gaar, og hadde jeg vaert hjemme i Norge og tenkt tanken om aa feire bursdag paa denne maaten ville det vaert en utrolig eksotisk tanke. Og naa lever jeg denne eksotiske tanken. Takk for det!

Jeg laster opp pakkdyret mitt og cruiser gjennom Ba Be National Park, kjoerer Minsken ombord i en liten pram som tar meg til andre siden av innsjoen, og derifra gaar veien videre soerover mot Bang Lung og deretter Du. Mens jeg har kjort rundt i disse dagene er det stor variasjon i hvordan folk reagerer naar jeg kommer kjoerende, men i dag virker det som alle er veldig glade. Det vinkes, smiles, hoies, folk forstaar med en eneste gang naar jeg spoer etter en kaffe og alt gaar nesten for lett.

Men fra Thai Nguyen blir det litt tyngre igjen. Jeg havner i en grusom trafikk! Eksosen ligger tykk paa veien, og blandingen av biler, lastebiler, motorsykler sykkelister, fotgjengerere, barn, butikker og dyr gjoer den kontinuerlige drabanten inn mot Hanoi til en proevelse i konsentrasjon og milimeter-manoevreringer. Noen klarer seg ikke saa godt; Det skumrer og jeg hoerer et smell foran meg. Jeg ser ikke hva som skjer, men da jeg gaar av sykkelene ligger to motorsykler paa bakken uten forhjul og fire eller fem personer er skadet. Jeg er foerst paa stedet og innen jeg faar sjekket puls paa den bevisstloese og tatt en sjekk paa at de stoerste bloedningene ikke er livstruende er hele stedet som ei maur-tue. Det skrikes og ropes, og mobiltelefoner flakser foran nesa mi naar jeg sjekker de innvolverte og jeg skjoenner raskt at uten aa kunne spraaket har jeg lite der aa gjore siden de skadde kommer til aa klare seg til noen klaerer aa hoste opp politi og sykebil. Men det ble en kraftig reminder paa hvor lett det er aa skade seg stygt paa to hjul. Noen av de kuttene i laaerene og i hodet saa ikke godt ut. Brrrrrrr.....

Omsider entrer jeg selve Hanoi. Kanskje paa et av de vaerste tidspunktene noen sinne naar man tenker paa trafikk. Hanoi feierer sine 1000 aar i morgen og Vietnamesiske turister fra hele landet sies aa komme til Hanoi for aa delta i feiringen. Veiene er saa pakket med trafikk at jeg har aldri sett maken. Og jeg sliter litt med aa kommer meg frem i og med bagasjen min er forholdsvis bred. Det blir mange smaa-bulkinger, men med gangfart blir det ikke de store materielle skadene og ankler reddes ut av klem i siste sekund, hele tiden. Jeg finner allikevel overraskende greit frem i mylderet og kjoerer rett paa Hanoi Backpacker Hostel, hvor jeg bodde sist jeg var her.

Jeg linker opp med noen mennesker jeg traff i Sapa og jeg spoer om du kunne tenke seg aa gratulere meg med dagen, - og da var festen i gang. Det blir ikke den helt store utskeielsen i og med formen fremdels er "saa der", men nok til at det blir en liten markering i anledning de tjue-ti. Og i et lite stjaalent sekund rundt midnatt har Hanoi og jeg bursdag paa likt og vi feirer 1030 aars bursdag.

Life is Good!!!

04/10-2010 Sapa - Bac Ha

Etter en bedagelig formiddag, en interessant frokost sammen med en nederlender som har master i Viking-kvinnens Rolle i Oekonomiske Spoersmaal Under Vikingetiden, en liten "drive-about" i det Sapa jeg ennaa ikke har sett, tar jeg veien oestover. Planen var opprinnelig aa dra vestover, besoeke Dien Bien Phu (Der franskmennene maatte takke for seg som koloniherrer i Indokina i 1954) og krysse over til Laos ved Tay Trang, men jeg vil se mer av Nord Vietnam. Jeg triller fra Sapa og ned til Lao Cai, en vei som paa langt naer er like flott som veien vest for Sapa. Lao Cai skal visstnok ikke vaere plassen aa bruke tiden sin i foelge LP, men jeg skal bruke tid paa aa faa meg en ny clutch! Jeg brant mye clutch paa vei opp til Cue og Chee, og naar vi aapner og ser hos en mekanikeren er flere av platene flate. Prisen for nye clutchplater, olje og arbeid kommer paa ca snaue 50 NOK. Jeg faar ristet av meg en fanatisk kristen vietnameser som forventer jeg skal donere alt jeg eier til ham foer jeg kommer meg ut paa den 8-felts veien soerover mot Pho Lu.

Fra Pho Lu begynner jeg stigningen opp mot Bac Ha, men det gaar smaatt. Jeg maa stoppe titt og ofte for aa justere clutch. Stramme, saa slakke, saa stramme igjen, slakke osv. Jeg mistenker at sykkelen min er saa gammel og skrangelete at det ikke er gjort i en fei og faa dette paa stell med en gang, og saa skal jeg aerlig innroemme at jeg har ikke justert mye clutch i mitt liv til naa. Men, naar jeg ankommer Bac Ha virker det som om det har stabilisert seg.

Bac Ha er en liten by med rundt 7000 innbyggere som ligger paa ca 800 moh. Det er ikke en fancy og "opp-juglet" hill-station, slik som Sapa er, men et normalt hverdagssted hvor livet gaar sin gang uten at fokuset ligger paa turisme. Jeg faar meg et flott dobbeltrom paa toppetasjen med balkong for 5 US$. Paa hotellet kommer jeg i kontakt med Martin fra Australia. Han kjoerer ogsaa alene paa motorsykkel, en Honda 250cc dirtbike med masse power (skulle aldri ha proevd den sykkelen...)som han laaner for 20 US$ dagen, og han er i VN for fjerde gang. Alle de andre gangene han har vaert her har han ogsaa kjoert MC. Det viser seg at vi startet fra Hanoi samtidig og har fulgt den samme veien, og skal den samme veien, saa vi bestemmer oss for aa slaa foelge et stykke paa veien. Jeg vil vel anta at han ikke gidder aa vente paa meg hele tiden, der jeg kommer bak med hoeyt turtall og lavt gir i slake oppoverbakker.

05/10-2010 Knall og fall paa vei til Marked i Coc Ly og paa kjerrevei til Xin Man

Flere av byene/landsbyene/tettstedene i dette omraadet av Nord VN er kjent for sine fargerike markeder som forflytter seg fra sted til sted paa de ulike ukedagene. Soendagsmarkedet i Bac Ha er et av de mest kjente og kaskader med turister fra Hanoi busses opp dit for aa overvaere lokalt kremmeri. Markedet i Coc Ly er ogsaa et velrenomert marked, men faerre turister later til aa ta turen dit. Mye paa grunn av at Coc Ly i seg selv ikke er veldig mye mer enn et veikryss ved ei elv i et dalsoekk. Og noe saerlig mer kommer det nok heller aldri til aa bli har jeg paa foelelsen av; Nord for Coc Ly bygger vietnameserne en gedigen demning og jeg synes jeg kan se at lokalbefolkningen er paa vei ut av omraadet, ikke et spesielt opploeftende syn.

Martin og jeg starter grytidlig humper og rister oss ned de 35 km med bratte grus-/gjoermeveiene fra Bac Ha. Det vil si, hans sykkel spiser den rue overflaten lett og han flyter over den grove pokken, mens jeg faar en real omgang nyre-juling med min lille "BMX". Vi faar en jord-velt paa veien, men ingen dramatikk. Martin er en skikkelig Donn Johann. Han er 40 aar og er en slank, men tro kopi av George Clooney. Halvt italiener, med de rette trekkene, den rette mengden graa-mussethet i haarmanken, noen dager gammel skjeggstubb, pilotbriller og alltid en roeyk i munnviken naar han kjoerer, -uten hjelm selvfoelgelig, det ville jo skjule store deler av ansiktet hans. Hjelmen er trygt bundet fast over speedometeret. Martin er det min tidligere kollega Eivind ville kalt en skikkelig F@#%e-Prins. Men, Martin er en kjempekar han og vi kommer godt overens, og han er nok et bevis paa at det aa bli litt mer voksen, i form av alder, ikke betyr at en skal stoppe aa Lewa Liwet.

Markedet, som er etablert langs en vei og paa et jorde, er imponerende! Folk fra avkrokende rundt kommer for aa selge sitt produkt og kjoepe en annens produkt, og markedet fremstaar som en eksplosjon av farger. I Sapa er det mest av Black H'mongs, mens rundt Coc Ly er det Flower H'mongs som dominerer befolkningen. Draktene til Flower H'mongene er saa intenst fargerike og saa utrolig detaljert utarbeidet at selv den norske Telemarks-bunaden blir litt "stille" i forhold. Markedet er selvfoelgelig stedet for aa kjoepe og selge folkedraktene og man blendes lett av disse skattene. I tillegg kan man faa kjoept normale klaer, saape, kilosvis med tobakk i loesvekt, kjoett, risvin, vesker, duker, frukt, batterier, motorsykler og alt annet som en maatte trenger for aa leve godt her oppe. Jeg proevesmaker tobakken, med den tradisjonelle bambus-vannpipa, men det ender i et forferdelig hosteanfall, paa grensen til brekning, og jeg takker hoeflig for smaken. Det virker som om de ikke roeyker "weed" her opp selv om hasjplantene gror vilt rundt forbi, og bra er jo det. En annen ting som faller bedre i smak er den lokale risvinen. Risvinen jeg har faat paa spisesteder rundt forbi er av varierende kvalitet, men etter flere provesmakinger kan jeg konstatere at den hjemmbryggede definitivt er best. Jeg spoer om aa faa kjoepe en halvliter fra ei fargerik eldre dame som ser ut som hun har lang erfaring, og hun heller opp en halvliters-flaske til meg fra en stoerre dunk etter at jeg har kvalitetssikret produktet. Prisen? 3 NOK for en halv liter!

Det er ogsaa en egen livestock-avdeling paa markedet hvor boeffler, hoener, griser ol stilles ut for salg. Jeg ser meg ut et flott ungdyr av en boeffel og spoer hva den koster. Vil jeg ha med boeffelen videre maa jeg ut med 5 000 000 VN Dong, som tilsvarer ca 1500NOK. Men, jeg maa takke igjen hoeflig nei til det gode tilbudet, selv om selgeren gjerne vil at jeg skal kjoepe dyret og kan gi meg en bedre pris hvis oenskelig.
I spise-avdelingen paa markedet faar Martin og jeg i oss rikelig mengder grisekjoett og opp til flere glass risvin paaspandert av generoese lokale. Da klokka har blitt 10:00 paa formidaggen maa vi vri oss ut av bordsettingen for aa ikke ende dagen vaar der...

Paa vei tilbake velter Martin paa nytt og denne gangen treffer en stein vannpumpa og slaar hull, men saa lenge det ikke er vaerre enn det, og vi er i Asia, saa faar man fikset slikt paa en-to-tre paa hjoernet. En sveiser i Bac Ha gjoer en kjempejobb og vannpumpa ser uskadd ut etter at han har lagt sjela si i aa tette hullet.

Det blir langt paa dag foer vi forlater Bac Ha med retning oestover. Foerste maal er Xin Man. Veiene ut fra Bac Ha er gode og vi faar noen flotte kilometere langs hoydedragene foer de lokale peker oss inn i skogen da vi spoer etter veien til Xin Man. Plutselig havner vi skikkelig ut paa bygda. Vi kan nesten ikke tro at dette kan vaere den riktige veien, saa vi dobbeltsjekker hele tiden og flere ganger i alle kryss, men alle nikker og smiler og peker videre i retning grusveien, stien, bekken, der veien skulle ha vaert, eller andre typer traseer som gaar i den retningen vi skal. Det blir en slitsom, men morsom og interessant kjoeretur i utkantstreoka. Martin er ikke helt komfortabel med at vi driver aa sliter oss gjennom dette omraadet som ligger saa avsides til, saa jeg blir litt minnet paa at vi boer vaere forsiktig saa vi ikke faar noe uhell her ute. Greit aa vaere to sykler ogsaa!

Etter flere timer kommer vi endelig ut paa asfalt og fra et flott utkiktspunkt ser vi Xin Man i bunnen av dalen. Men, foer vi faar lov til aa entre byen faar vi proevd oss i den roede gjorma, denne gangen dypere og mer klinete enn foer. Siden det er nedoverbakke kommer vi oss igjennom, saa vidt, og moekka spruter rundt oss naar vi triller inn i Xin Man.

Xin Man blir endestasjonen i dag. Tidlig kveld i dag for tidlig start i morgen. Foroevrig er foersteinntrykket av Xin Man hverken eller. Et hvilket som helst slags tettsted med et par OK hoteller til en litt hoeyere pris enn det vi er vant til (150 000 Dong for singelrom).

30/09-03/10-2010 Paa stammebesoek hos Black H'mong'ene!

Naar jeg sitter her paa hotellrommet mitt i Sapa (04/10) og skal proeve aa oppsummere de siste dagene er det nesten saa jeg ikke faar lyst til aa begynne en gang. Inntrykkene er voldsomme. Jeg skal allikvel gi et grovt resume.

Jeg forlater Than Uyen samtidig med den vestlige gjengen med sine up-to-date dirt-bikes. Naar vi kjoerer nordover foeler jeg meg meget tilfreds med aa vaere paa egenhaand paa to hjul og slippe aa vaere i en slik gruppe som maa ledes og holdes samlet. Jeg blir nesten litt ydmyk naar jeg flere ganger kjoerer forbi dem med min lille 1960-modell Minsk og jeg ser lengselen i blikket deres om aa kaste turguiden ut paa rismarkene og virkelig faa brukt de nyinnkjopte motocross troeyene sine og hjelmkameraet.

Jeg har tenkt aa vaere i Sapa rundt lunsjtider. Lenge vurderte jeg aa hoppe bukk over denne gamle franske Hill Station. Ryktene ville ha det til at stedet bader i turister, men siden jeg foerst er her i nord skal jeg tilbringe en dag der for aa titte. Jeg bremser opp i Tam Duong for aa spoerre etter veien til Sapa og der faar jeg hjelp av noen meget hyggelige mennesker fra Black H'mong stammen. Ei lav og smilende dame ved navn Cue kan snakke engelsk og peker ut retningen, men lurer samtidig paa om ikke jeg er interessert i aa drikke te med dem. Ja takk. De er en gjeng paa 11 stykker som har vaert paa motorsykkeltur til en varmekilde i noen dager og skal tilbake til Sapa, jeg kan slaa foelge med dem hvis jeg vil. -Det er klart jeg vil. Etter noen kopper groenn te drar vi avgaarde alle 6 motorsyklene og begynner aa krabbe over Tram Ton passet. Vi har ikke kjoert mer enn en kilometer foer den ene av deres sykler punkterer. Jeg faar gleden av av aa gi dem en hjelpende haand siden jeg har med verktoeysett, ekstra slange og pumpe. Saa, mens halvparten av gjengen ligger i groefta og knasker paa sukkerroerene som de har med seg som niste, fikser den andre halvparten punkteringen. Denne punkteringen som vi haandterer sammen "der ute" blir en skikkelig ice-breaker for oss, og jeg blir invitert til aa bo i landsbyen deres naar vi kommer til Sapa.

Vi klatrer videre opp passet uten problemer. Utsikten kan en ikke klage paa. Topografien kan paa mange maater minne om steder i Himalaya, men til forskjell er de stupbratte fjellsidene i Vietnamnfullstendig inntyllet i groenn vegetasjon. Vi gjoer en kort stopp paa toppen for aa spise litt. En en-oyd dame sitter i veikanten ved siden av en grill og der faar jeg/vi kokte egg, grillede baby-kyllinger (med hodet og hele kroppen vel paa plass (bortsett fra magen)), risvin og bambus-vann-pipe. Vi har det hyggelig i lag. Det er stort sett Cue som foerer samtalen siden hun er best i engelsk. De andre jentene kan noen faa basic-fraser, mens gutta, eller mer korrekt;ektemennene, snakker saa godt som ingen ting. Da jeg spoer Cue om hvordan hun har laert engelsk er svaret; "From tourists". Alt hun kan er muntlig overlevert. Cue og de andre i gruppen, som alle er mellom 25-34 aar, kan hverken lese eller skrive. Cue innroemmer at hun ikke ikke en gang kan skrive sitt eget navn. Jeg faar seinere vite at barna deres gaar paa skole (gratis, betalt av sentrale styresmakter) og laerer seg aa lese aa skrive, -paa Mong, sitt eget stammespraak!

Omsider ankommer vi Sapa, som er stoerre og enda mer vestlig-preget enn det jeg hadde forestilt meg. Det myldrer av turister, men ogsaa av lokale fra H'mong stammen, og vietnamesere. Det er her som det er mange andre steder hvor det bor minoritets-mennesker som gradvis forandres til turist maal; de lokale kan kun sitt eget spraak, og skal man forfoelge droemmen om aa bli rik maa man snakke engelsk, eller, i dette tilfelle, vietnamesisk (mange vietnamesere drar opp hit for aa trimme kameraene paa H'mong-stammen). Saa, i Sapa drives forretningene av vietnamesere som selger haandarbeidet til H'mong'ene til en latterlig lav pris, mens H'mong'ene selv gaar rundt i gatene og spinner hemp-traad og proever aa selge sine produkter direkte til turister, i haap om aa slippe et ledd i business-kjeden. Man kan si mye om Sapa, men at det er en fascinerende og absurb miks mellom nytt og gammelt, betydelig preget av fransk kolonitid og internasjonal tilpasning, er det ingen tvil om. Ikke ulikt de tidligere Hill Station'ene i India som Shimla, Mussoori og Dalhousie.

Vi spiser kyllingsuppe inne paa markedsplassen som bugner av matvarer. Fiskene ligger halvdoede i fatene sine, slitne etter den lange veien fra Hanoi og opp hit, og kyllingene ligger ferdig-flaadde paa rekke og rad med beina sprikende og strekt ut mot taket. Fra Sapa sentrum foelger vi veien soerover i 7-10 km foer vi er der vi skal ta av fra hovedveien. Vi begynner aa tukte syklene oppover en stupbratt kjerrevei, men her maa Minsken min gi tapt for stigningen, og for Honda Win. Jeg maa returnere til hovedveien og faar laane litt plass blandt noen rissekker paa en lokal butikk som lagringsplass. Til fots gaar det mye bedre paa den roede jorda. Vi passerer hylle paa hylle med rismarker foer vi gaar inn i bambusjungelen. Her og der ligger det trehus og paa tunene staar gjerne en jente/dame med et barn paa ryggen ,og smilet deres forstaas aapenbart som et velkomstsmil. Grisene, hoenene, gjessene skygger banen, vannboefflene bryr seg mindre, mens hundene proever aa gjoere seg stoerre enn det de er:-) Jeg vet mange turister kjoeper Home-Stay's i Sapa, saa det fryder meg at jeg ikke ser et eneste hvitt ansikt paa hele veien opp gjennom landsbyen som klamrer seg til bratta.

Omsider er vi fremme ved familien og huset jeg skal ha som min primaerbolig. Det er hos Chee (25), mannen hennes (28) og deres tre barn (2-4-6). Cue bor paa andre siden av elva. Huset til Chee er som de fleste andre hus omkring skal jeg faa erfare. Det suger seg fast til den roede jorda paa et lite plataa hvor en faar skikkelig hoydefoelelse naar man ser utover dalen, forbi bambusen, hemptraerne, banantraerne og alle de andre vekstene. Huset er laget av tre og har noen slags taksteinsplater som tak, gulvet er hardpakket jord. Det er ca 8 meter langt, 4 meter bredt, 4 meter hoeyt paa det hoyeste og er delt inn i tre rom. Hovedrommet er nesten halve huset og her spises alle maaltider og annen innendoersaktivitet som krever plass gjores her. Paa venstre siden er det lagringsplass for skaaler og fat, og to skillevegger av bambusblader lager to sovealkover. Paa den hoeyre siden ligger kjoekkenet,. som er et lite rom med et ildsted paa gulvet rammet inn av fire store nedfelte steiner. Der er ogsaa en bambusseng. Kjoekkenet skal vaere soverommet mitt. Over de to rommene paa H og V side er det et lite loft. Over kjoekkenet ligger det en stor haug med mais som ligger til toerking, og over soverommet lagres diverse hjemmelagde jordbruksredskap og litt materialer. I hovedrommet er det fritt opp til himlingen. Hele hjemmet er sparsommelig innredet. Av ting som aapenbart maa vaere kjoept i en butikk kommer jeg frem til; klokka paa veggen, en kasettspiller, noen kjeler og skaaler, en saks, og noen haandklaer. Resten antar jeg er hjemmelagd. Paa veggen henger det, i tillegg til noen kalenderlapper fra lang tid tilbake, to innrammede offentlig bevis av noe slag. Jeg spoer om hva det er. "It's for my name", "Your name? Is it some kind of education or test you have passed?", "It is for my name. I don't know. I can not read it. Sorry". Vannforsyningen kommer fra fjellet, transportert paa bambusroer delt i to, baert paa et slags stilas gjennom skogen. Chee's hus og de to nabohusene som ligger vegg i vegg deler vannforsyning. De har en broenn de kan fylle opp som reservoar, og oensker de rennende vann helt ned til huset legger de bare det ene bambusroeret over det andre slik at vannet tar en annen retning.

Ettermiddagsstunden nyter jeg paa en lav krakk utenfor husveggen, mens jeg ser paa de tunge skyene som snor seg rundt fjelltoppene paa motsatt side av dalen og sola som er paa vei ned i kryssningen mellom skuer og fjell. Et helt fantastisk skue! Lydene jeg hoerer kommer fra den knitrende ilden paa andre siden av veggen hvor det lages mat og fra snoeftende griser, galende haner og varslende hunder. Ved siden av meg sitter den ene dattera til Chee og slafser paa et sukkerroer og bortenfor henne igjen gaar gjess-mamma med sine nybakte smaa og spiser toerket mais som Chee har kastet ut til dem.

Til middag serveres gris, ris, soetpotet og en kokt groennsak jeg aldri har sett foer. Vi er 9 voksne og 3 barn til bords. Jeg forstaar det etter hvert slik at de spiser sjelden middag i eget hus to dager paa rad. Det gaar paa rundgang mellom husene innenfor egen familie. I generasjonen over Chee er det gjerne 7-12 unger i soeskenflokken, i hennes generasjon 4-8 og i generasjonen under 2-4. Dette gjoer at mange i landsbyen, som teller ca 300 hoder, er i slekt med hverandre og baandene er tette. Det er alltids en slekting i et hus et steinkast unna hvor man kan spise, -hvis det passer gjesten. Ja, og til middagen servers det slangebrennvin som er risvin som har staatt til lagring med slanger i. Smaken er upaaklagelig. Vi heller i oss 3-4 flasker risvin og blir litt paa en snurr alle sammen (bortsett fra damene da, som ikke drikker risvin sammen med menn, bare alene i smug og naar det er bryllup)

Jeg krabber opp i bambussenga mi inne paa kjoekkenet, ved siden av ildstedet. Jeg tok frem mp3-spilleren min, men musikken fra skogen i Nord-Vietnam kan ingen erstatte i dette oeyblikk, og jeg sovner paa en-to-tre.
-----

Dagen etter vaakner jeg til lyden av morgenfriske haner paa tunene rundt omkring og lyden av bambus som kloyves til opptenningsved med manchete. Ved siden av meg sitter Chee paa huk og er i ferd med aa lage ild. Ikke lenge etter knitrer det fra ildstedet og jeg kjenner den gode varmen mot den venstre delen av ansiktet mitt. Naar jeg titter ut gjennom glippene mellom plankene i veggen ser jeg at det er en solrik dag som kommer. Mens Chee klargjoer frokost sitter jeg paa huk over vaskevannsfatet mitt utenfor huset og venter paa solvarmen mens jeg gnir soevnen ut av oynene. For meg er dette idyll, som en droem, noe helt spesielt. For mine nye venner er det "bare" nok en dag. Skaalene fylles med ris, kokt gresskar (de spiser masse gresskar!), nudler og noe slags groent gress. Mannen til Chee har en skikkelig hung-over fra i gaar og staar opp for aa spytte, spise litt frokost, spytte mer (soverom, oppholdsrom/kjoekken, -der det maatte passe seg) og gaar til sengs igjen.

Etter vaar frokost lages det frokost til dyra. Chee og jeg maler toerkede maiskorn til maismel paa moella. To steiner mothverandre, et hull i den oeverste som maiskornene renner ned i , et stag for aa sirkulere den oevre steinen mot den under og vips saa lager Torpingen maismel til dyra i Vietnam.

Etter frokostene kommer Cue bort. Hun vil at jeg skal hilse paa moren hennes. Vi klatrer ennaa noen faa hoeydemeter og kommer til et hus som baerer preg av aa ha staatt noen aar ekstra. Her er ogsa flere fasiliteter som tv, vannreservoar inne i huset, eget kjoekken for matlaging til dyrene. Mammaen Cue er ikke helt happy om dagen. For en ukes tid siden, da hun var ut og hogg bambus-ved traff en bambusflis det hoeyre oeyet hennes. Det stod ikke til aa redde. Den flotte dama gremmes tydelig over sitt nye ansikt, og jeg skal innroemme at det ser ikke godt ut og jeg forstaar at det maa har vaert vannvittig smertefult.

Moren til Cue "faar dagene til aa gaa" med bl.a.haandarbeid og farging av klaer. Klaerne farges i indigo. Dette gjores ved at hun sanker blader fra indigo-planten og disse legges i vann i noen store toenner i noen dager og vannet blir indigo/blaatt. Deretter dynkes stoffene systematisk i toennene som staar plasser rundt husveggene. Hun vever ogsaa egne hemp-klaer. Hemp'en vokser fritt i hagen og rundt huset. Traerne hogges, toerkes og strimles opp i tynne-tynne strimler som flettes og spinnes i hverandre for haand. Nititidig arbeid som blir til flotte produkter. Jeg hadde ingen ide fra foer om hvordan disse hemp-produktene ble skapt, men naa vet jeg mer, heldigvis og takk for det.

Cue vil at jeg skal skal se litt Vietnamesisk saape-opera, og vil tilbringer to og en halv time foran tv'n og Cue er dj med VCD-platene. Vi begynner med aa se den siste episoden i en serie og deretter de andre episodene hulter til bulter, men hva gjoer vel det? Pene mennesker graater over tapt kjaerlighet, utroskap og vansklige leveforhold. Nok en gang; hjerte og smerte. Det graates nesten kontinuerlig i alle episodene og det blir nesten komisk sett med mine oeyne, mens for Cue er dette kraftig kost. Hun graater med.

Vi spiser ris og kokt gresskar til lunsj hos moren til Cue foer arbeidsdagen begynner. Og arbeidsplassen for stort sett alle mennesker i denne dalen naa om dagen, inkludert meg selv, er paa de myriarder av risterasser som ligger opp langs sidene i dalfoeret. Det er innhoestingstid. Naar risgresset har blitt gult, kuttes det og legges til toerk. Naar det er knusk-toert samles det i store bunter og slaas mot veggene i en trekasse slik at riskornene loesner fra gresset og faller ned i kassa. det som er igjen av reisgreset brukes til dyrefor om vinteren eller brennes paa stedet. Hele dalfoeret fylles med roeyk. Naar kassa er halvfull med ris, grovrenskes den og helles i sekker, foer kassa loeftes opp til neste terasse for ny gjennomfoering. Det er mange i arbeid paa risaakeren til Chee og hennes familie, og det sosiale staar ogsaa i fokus innimellom arbeidet. Den ene dagen jobber alle hos en familie, den neste dagen hos en annen, og slik gaar det paa rundgang mellom familie og jordlapper. Barna leker mest med aa fange mus og jage boefflene opp og ned mellom terassene og/eller ri paa dem, hundene leker med sine ting og arbeidskraften puster tungt, men smilet er der hele tiden.

Vi baerer dagens ris-fangst opp til huset til svigerforeldrene til Chee som fungerer som midlertidig rislager. Dagen avrundes der med middag; nok en gang gris som kjoett, gresskar, ris og den groenne saken som jeg ikke vet navnet paa. Ja, og saa risvin da, selvfoelgelig. Mye risvin...

Veien opp tilbake til huset til Chee blir utfordrende i moerket og litt smaa-tipsy. Jeg gaar i fjellsko, mens de andre gaar i sine plastikksandaler. Det later til at det er to typer sko som brukes av alle H'mong. Det er hvite plastikk sandaler uten helstropp, eller brune plastikksandaler med helstropp. Siden det er mye vann og fuktig jord rundt forbi er skotoeyet praktisk i og med den toerker fort, men slik terrenget er rundt virker det naermest hasardioest. Men, en skal bare passe seg, for naar man ser hvordan de beveger seg blir man bare veldig imponert. Jeg som kommer fra Norge liker jo aa tro at jeg er vant til aa gaa i bratt terreng og behersker det til en viss grad, men naar jeg ser hvilken "feeling" disse menneskene har for aa bevege seg i ulent terreng boeyer jeg meg for det. Jeg blir en sinke i forhold.

Jeg finner bambussenga mi ved ildstedet og takker for dagen som har gaatt.
-----

Den paafoelgende morgen starter paa samme maate som i gaar med lyder fra skogen og den daglige opptenningsrutinen som vekkerklokke. I dag faar jeg en noe spesiell frokost. Som vanlig er det selvfoelgelig ris og nudler, men denne gangen er det ogsaa et spesielt groent gress og bambus-larver. Bambuslarvene lever inne i bambus-treet i hver sin "etasje" og sankes ved aa kutte et snitt/hull i bunnen av hver "etasje" og skyfle dem ut. De er hvite, ikke ulike den norske barkebillen, og frityrstekes foer de serveres. Smaken er slett ikke vaerst, men jeg maa proeve opp til flere ganger for aa programmere hjernen til at dette er mat og ikke "noe ekkelt".

Da bambuslarvene er spist opp kommer Cue opp til Chee's hus og lurer paa om jeg vil vaere med henne en dag paa jobb. Hun er "on call" for et hotell i Sapa som guide til en av landsbyene soer for Sapa. Jeg slaar til paa det tilbudet, og sammen kjoerer vi paa Minsken min opp til Sapa og plukker opp noen Sweitsiske turister paa et av de mange hotellene der oppe. Vi gaar til fots langs hovedveien et stykke foer vi tar en hvil ved en kiosk hvorfra vi skal foelge noen stier ned til en landsby. Rundt oss myldrer det av turister som skal se paa minoritetene, og jeg har gleden av aa se det hele litt utenfra i og med jeg allerede har vaert sammen med dem i to dager og laert dem bitte-litt aa kjenne. Ved denne kiosken myldrer det av smaa halvnakne barn som henger paa oss turister som klegger og skal selge armbaand, pengepunger, smaa vesker ol. mens de mumler sine "salgs-mantraer"; "Buy from me, pliiiis, buy from me. Me very poor. Pliiiiiiiiiis". Kameraene rundt omkring gaar varme. For mange er nok dette foerste moete med synlig fattigdom naar det kommer til materielle ting, og man vil ha det ultimate "fattigdoms-bildet". Paa reisen min har jeg sett en tendens til at mange turister fra vesten nesten er mer opptatt av aa se og dokumentere fattigdom, og hvor "faelt" mange i Asia har det, fremfor aa se etter alle de positive sidene ved samfunnet de besoeker. Kanskje er dette bare innbildning fra min side, men jeg velger det er en grunn til at jeg tenker tanken. Mathieu som jeg reiste sammen med i Mongolia fortalte en historie om en svart afrikaner som pekte paa gullklokka til en hvit turist i Afrika og sa; "White man got watch, black man got time". Paa samme maate mener jeg aa tro det er med mange i Asia. Vi i vestlige land maa gjerne vaere rike paa penger og materielle ting, men jeg har saa mange ganger paa reisen min opplevd en mellommenneskelig og personlig rikdom hos de lokale som den hvite mann kan se langt etter!

Uansett, Cue, turistene fra Sweits og jeg gaar ned i dalfoeret og beaeres med en fantastisk utsikt samt en fin walk-about blandt H'mong'ene. Landsbyen har blitt noe turistifisert med tiden og souvenir-sjappene ligger paa rekke og rad. Vi blir transportert tilbake til Sapa i en ny Ford Suv, og det aa se Cue stige inn i denne moderne flotte bilen er et merkelig syn. Sikkert en vane for henne, men ikke for meg naar jeg tenker paa hvordan hun lever hjemme i sin egen, mer autentiske, landsby.

Tilbake i hjem-landsbyen besoeker Cue og jeg hennes soester. Der har vaert stort selskap i dag og risbollene staar/ligger paa rekke og rad langs flere bord satt sammen til ett, mens kjoett- og risrester ligger stroedd utover. Ingen tvil om at det har vaert et skikkelig eta-gilde der. Noen menn er fremdeles igjen, saa beruset paa risvin at de knapt forstaar hvor de er, hvem de er eller hvor de skal. Bakgrunnen for festen skal visstnok vaere at en av Cue's soestre har en slags merkedag i dag (faar ikke helt tak paa aarskaen til at det er en merkedag) og at hun skal faa besoek av landsbyens sjaman om to dager, som skal spille paa tromme, komme inn i transe, besoeke det hinsidige for deretter komme tilbake til det jordiske liv for aa fortelle hvordan fremtiden hennes vil bli og dermed hvordan hun boer leve. De sier selv at de foelger en blanding av buddhisme og sjamanisme, men jeg tror nok det er mere sjamanisme. Alterne jeg har sett i noen hus har mer symboler fra naturen enn typiske "Buddha-ting".

Siden det har vaert stor fest er det beste kjoettet spist opp, men innvollene er igjen og vi mesker oss med blodfylte tarmer, hjerte, lever, nyrer og hva vet jeg. Seigt som fy, men tross alt mange hakk bedre enn hesteinnvollene jeg fikk servert i Mongolia. Barna stikker av med underkjevene til grisen og slafser i seg kjeve-kjoett med stor iver. Og, det er nok risvin paa bordet i dag ogsaa...

Etter aa ha blitt vekket til live til den fjerde dag, 03.10.2010, kommer Cue opp og henter Chee og meg. Vi skal spise frokost hjemme hos henne. Cue har ikke villet ta meg med til huset hennes fordi hun synes det er saa lite og stusselig. Jeg sa til henne kvelden foer at jeg bryr meg ikke stort om hvordan huset ser ut, det er uansett menneskene i huset som lager selve hjemmet. Dette saa ut til aa berolige Cue og hun inviterte til frokost dagen etter. Vi gaar innom soesteren hennes for aa hente et griselaar, gaar over bekken og opp en skrent foer vi er der. Jeg blir vannvittig ydmyk og stille naar jeg ser hva slags hus Cue bor i. Sett med norske oeyne minner det om et falleferdig skur fra foer krigen. Veggene er skakke og plankene er slatt paa paa kryss og tvers, taket er lekk saa jordgulvet inne er halveis gjoerme, det er forferdelig rotete og ingenting er helt. Av ting som man faar kjoept i butikker ser jeg litt klaer, en saks noen bulkete kjeler, en kniv og noen risboller. Aldri foer har jeg vaert hjemme hos noen som har levd saa basic. Cue faar nomadene i Mongolia til aa fremstaa som materialister.

Naar man gifter seg i denne stammen skjer det ofte ved at jenter og gutter moetes paa et saakalt "love-market". Der kan gutta gaa rundt aa presentere seg selv for jentene. Hvis gutten liker jenta frir han, og hvis den umiddelbare kjaerligheten er gjensidig svarer jenta ja. Hvis ikke staar hun fritt til aa avvise gutten. Nar det skal giftes skal gutten, etter deres norm, betale jentas familie rundt 1 000 000 VN Dong, ca 60-80kg kjoett og 20-30 liter risvin. Cue forteller at hun valgte en fattig mann som sin ektemann og det er derfor huset er saa daarlig. Personlig saa jeg ektemannen til Cue bare en gang og det aner meg at hun ikke er lykkelig i det ekteskapet. (Da er det jo ogsaa kjekt at H'mong-stammen har en tradisjon for kone-bytte. De er profesjonelle swingers!)

Men igjen da, tilbake til huset/hjemmet, saa det er menneskene som skaper hjemmet, og selv om Cue er litt brydd med at jeg ser huset hennes har vi en fin frokost sammen, Chee, Cue og jeg. Bollene er fylt med ris og grisekjoett. Til drikke faar jeg en spesiell medisin som skal vaere bra som smertedemper og virke proaktiv mot alle typer sykdommer. Den bestaar av risbrennvin som er lagt i lake av noen spesielle planter, gress, dreper-bien, noen andre sma insekter og slanger. Smaken er spesiell og jeg kan ikke skjoenne annet enn at dette maa vaere godt for baade kropp og sjel.

Hver soendag drar de lokale opp til Sapa for aa gaa paa markedet, enten for aa selge sine egne ting eller kjoepe nye ting. Cue og Chee skal opp dit og jeg skal vaere med. Naar jeg drar fra landsbyen denne gangen blir det for godt (-eller kanskje ikke...). Jeg gir Cue og Chee hvert sitt postkort fra Norge med en hilsen fra meg og jeg gir dem 400 000 Vietnamesiske Dong hver (tilsv ca 130 NOK x 2) som takk for gjestfriheten. Jeg faar ogsaa gaver. Av Cue faar jeg et soelvarmbaand som faren hennes har laget og av Chee en munnharpe, som faren hennes har laget. Jeg takker og bukker dypt og er stolt over aa kunne faa de flotte gavene fra disse menneskene.

Vi gaar ned bratta til hovedveien hvor jeg pakker paa Minsk'n min og Cue og Chee stabler seg og bambus-ryggsekkene sine bak en kar paa en liten scooter, og saa fiser vi opp til Sapa. Damene skal paa shopping og jeg skal fikse et par smaating paa motorsykkelen og finne meg et hotell for aa vaske meg selv og litt klaer. Jeg gaar ogsaa til en fotobutikk og printer ut noen bilder fra tiden som jeg har hatt hjemme hos Cue og Chee og familiene deres. Da jeg moeter dem igjen noen timer seinere for aa overrekke bildene er kurvene deres fylt opp med stoffer og jeg skjoenner hvor noe av pengene jeg ga dem har havnet. De blir utrolig glade for bildene. Jeg printet ogsaa ut et bilde fra Norge, tatt fra det oeverste jordet paa fellesbeitet ved Nordre Felde paa Vest Torpa med utsikt over Aust Torpa en kald og snoerik vinterdag, slik at de kunne se et bilde fra der jeg kommer fra. Da Cue faar se bildet lurer hun paa om det Ha Long Bay hun ser... Jeg forklarer at bildet er fra hjemlandet mitt. (...)
Vi klemmer hverandre farvel og haaper paa gjensyn en gang i fremtiden.

Det er alltid litt spesielt aa forlate slike mennesker. Jeg skal fortsette reisen min og moete flere lokale mennesker og nye geografiske steder, mens de skal sikkert moete nye utlendinger som kommer til Sapa, men kanskje skal de aldri se andre veier enn den som gaar mellom landsbyen deres og Sapa. Og jeg tenker paa dem mens jeg tar meg en varm dusj paa hotellet, og jeg tenker at naar jeg gaar paa den naermeste restauranten og bestiller meg mat, sitter kanskje Chee paa huk ved ildstedet sitt og gjoer opp varme for aa lage dagens siste maaltid.

28/09-2010 Foerste kjoeredag paa Minsk

De ekslusive maaltidene paa organisert tur i Ha Long Bay er igjen byttet ut med nuddelsuppe hos Frityr-Mama og hennes kolleger rundt hjoernet. Skal jeg vaere aerlig synes jeg gatematen i Hanoi er vel saa ekslusiv som maten i Ha Long Bay! Naar jeg faar "suppet" i meg suppen baerer det til Mr Coung for aa hente og gjoere de siste smaa-justeringer som skal til for aa kunne sette i marsj. Siden jeg saa sykkelen sist har det kommet paa nye nummerskilt og et oppbygd sete. Setet er aa betrakte som en gave for min kroppsbygning. Plugg sjekkes, paerer byttes, speil paa-monteres og saa er den klar. Jeg faar kjoept meg en hjelm, men kvaliteten er det saa som saa med. Hos Vietnameserne staar ikke sikkerhet i hoeysetet. Hjelmene som tilbys rundt forbi er en blanding mellom normal hjelm, ishockey-hjelm og cap. Jeg snuser opp et amerikansk merke og betaler snaue 90 NOK for aa skall-legge kraniet.

Utenfor Hanoi Backpacker Hostel bretter jeg hele "boligen" min ut paa gata og pakker det sammen igjen til motorsykkel-konfigurasjon. Det blir baktungt. Men, slow riding is safe riding. Kl 15:00 vinker jeg farvel til tusen-aars-byen Hanoi og reiser nordvestover. Viet Tri faar vaere maal godt nok for i dag. Jeg planlegger aa kjoere en god del highway til aa begynne med for aa komme meg nordpaa saa raskt som mulig. Jeg krysser Den Roede Elva, hvor elvebaatene frakter sand saa de nesten synker, og legger meg godt til hoeyre paa motorveien mens maskina knatrer paa to-takts-vis og spyr ut blaa roeyk. Jeg synes det er stas. Sykkelen er ganske stilrein; sjabby og militaer-groenn, og med groenne vesker, groenn sekk ispedd litt knall orange presenning ser farkosten "ekspedisjonsaktig" ut. Selv er jeg meget spent. Spent paa ny maskin, nye horisonter, nye moeter med mennesker utenfor byen, spent paa aa vaere alene paa motorsykkeltur i omraader less travelled, spent paa veiene etc. men mest av alt, saa skal jeg kose meg. Jeg skal ta det med ro og sutte paa min vietnamesiske karamell.

De 70-80 km paa den foerste dagen blir ikke veldig interessant saann kjoeremessig. Hanoi's drabant slutter liksom aldri, det er mye trafikk, store lastbiler gulper svart roeyk og motorsykkelisten har litt vondt i nepa. Jeg velger aa skylde paa Bia Hoy'en i gaar kveld. Tankene gaar til India naar jeg tar unna de foerste kilometerne. Bebyggelsen er slaaende lik, trafikken like dan. Det eneste som mangler er alt "fuzz-et" som kommer oppaa alt naar man er i India; Rickshawer, kuer, unger, saduer, kameler, berg av soeppel, bikkjer, mer forurensning osv.osv..

Jeg kommer meg inn paa et lite Hotel i Viet Tri hvor jeg betaler 45 NOK for et meget bra rom hvor jeg kan dusje av meg litt eksos foer middag. Bestillingen av middagen blir alt annet enn enkel. Det snakkes ikke et kvekk engelsk, phrase-book'en min for Soeroest-Asia og mitt indianerspraak som peker mot munn og mage naar ikke frem. ?!?! Til slutt, blir det gjennomslag. Jeg plasserers blandt masse kjoekkenrot ved et eget bord utenfor selve restauranten og paa bordet kommer grillet svineflesk, mynte-salat, reke-pasta, noe broed og en oel. Mat er mat, og jeg hogger inn.

29/09-2010 Ut paa bygda

Etter aa ha ombestemt meg et par tre ganger velger jeg endelig rute til Sapa. Veien jeg skal foelge er Road 32 over Thanh Son, Ngia Lo, N.T. Than Uyen og saa komme inn til Sapa fra vest. Dagen starter med aa finne frem i labyrinten med veier som gaar fra Phong Chau, over Den Roede Elva og til Than Son. Jeg spoer mennesker hele tiden om veien og til forskjell fra India faar jeg korrekte svar saa det gaar som en lek. Morgendisen ligger fremdeles tung over rismarkenene og sola har ennaa ikke faatt ordentlig tak. Temperaturen er perfekt og jeg starter dagen med et bredt smil. Da jeg passerer Than Son begynner den landsbygda jeg har haapet aa se og til min overraskelse kjoerer jeg inn i milevis med teplantasjer. Symmetrien paa plantasjene, med perfeksjon i hver eneste lille eller store terasse, mellom det som ser ut som jungel, og den blendene groennfargen, gir foelelsen av aa kjoere i en gedigen groennsakshage.

Jeg skrev i gaar at mangelen paa kaotisk dyrehold var en forskjell fra India. Dette kan herved tilbakevises. Mens jeg fryder meg over veiens naturlig kurver, danner de oeyblikkelig oppdukkende dyrene rundt omkring grunnlag for ytterligere skjerpethet. Det kryr av boeffler, hoens, gjess, bikkjer, hester, griser og kuer, og noen noedmanoevere maa til for aa redde hoens som i kaotiske byks krysser veien like foran hjulet mitt. Med hodet foerst, i forlengelsen av et utstrakt hals og med kroppen paa slep etter, klarer de det akkurat, -og jeg ogsaa.

Lunsj spises i NT.Tran Phu og det bli et meget hyggelig opplevelse. Et vietnameser ved navn Nam skal ogsaa spise lunsj. Nam holder paa med eksport av te til bl.a.Island, Romania og Nederland og kan derfor snakke noe engelsk. Han er sammen med en av sine kolleger og de oser av stolthet overfor de andre gjestene over aa sitte til bords sammen med et slikt menneskelig kreatur. Vi mesker oss med fisk, svin, gress, salat, nudler osv, for ikke aa glemme oel og risbrennevin. De to kara heller i seg naermere en flaske ris-vodka under maaltidet, midt i arbeidsdagen, og jammen er de ikke glade i aa spandere ogsaa. Jeg maa insistere paa aa ikke ta mer etter to shots. Det faar da vaere grenser til drinking and driving. Maaltidet blir paa firmaets regning og vi tar hverandre i labben foer jeg setter stoe kurs videre, og haaper at kursen til Nam blir saa stoe som det lar seg gjoere etter et slikt alkoholinntak. Han er vel vant til det...

Veien videre blir bare mer og mer vidunderlig. Mens jeg kjoerer ser jeg kjegleformede bambushatter som snor seg rundt i te-terassene, mens de hjemmevaerende ligger aa "later seg" i sine bambus-/tre"hytter". Husene er stort sett satt opp paa paaler der oppholdsrommet er ca to meter over bakken og "underetasjen" brukes som garage, oppbevaringsplass, lekeplass ol. Veggene bestaar av sprikende plankeverk og taket er dekkes med bambus. Andre steder er hele huset laget av jord.

Saa plutselig, over en bakketopp og rundt en sving, ser jeg mennesker jeg aldri har sett maken til, ikke en gang paa bilder. Jeg skjoenner at jeg begynner aa bevege meg inn i omraadet som fylles med mange ulike stammer som Nord-Vietnam er saa kjent for. Ansiktstrekkene er betydlig forskjellig fra de jeg har sett til naa i VN. De minner faktisk litt om lyse afrikanere. Leppene er fyldigere, de er noe mer "oppsvulmede" rundt oeynene og mange av damene har ikke oeyebryn og haaret er kort. Meget spesielt! Folkedraktene er utrolig flotte. Svart som hovedfarge, med border og moenstre som domineres av roedt, hvitt, groent og litt gult. Skautene, som de barer som en slags turban er svarte med enkle border. Og saa er det ikke mange kilometerne jeg kjoerer foer fargene er annerledes. Ny stamme? Naa gaar det i blaatt og hvitt, og "turbanene har blitt mer rosafargede, og slik fortsetter ferden blandt mennesker og natur. Jeg faar saa lyst til aa ta noen bilder av dem, men noe holder igjen. Det foeles ikke riktig aa fotografere. Da jeg passerer dem naar jeg kjoerer, vinker og smiler de alle sammen, men med en gang jeg stopper opp ser jeg blikk med en blanding av forundring, overraskelse og til tider vantro. Hva er det de ser??? Jeg maa lese meg opp dette stamme-fenomenet i Nord Vietnam, hvilket jeg vet saa godt som ingenting om.

Da jeg moetes av kraftig regnvaer og maa ta inn under tak paa en "cafe" langs veien, venter jeg paa oppholdsvaer sammen med to av disse nydelige kvinnene. Jeg pirker borti i armen paa en av de og gir, saa hoeflig jeg kan, tegn om aa faa ta et bilde av meg sammen med dem. Damen spretter umiddelbart 50 cm vekk da hun merker at jeg tar i henne, og svaret er gitt... En av mennene paa samme sted gir en forklaring paa atfderden hennes som jeg tolker dit hen at hun er gravid og derfor ikke skal beroeres av andre menn. Men, hvem vet? Jeg snakker som en foss sammen med lokalbefolkningen. Eller, det vil si de snakker til meg som en foss. Jeg forstaar ikke et kvekk, og ikke de heller, og slik har vi det veldig hyggelig i lag. De lokale jeg moeter som snakker engelsk lurer paa om jeg er gal som drar hit ut i hutti-heita alene uten aa kunne snakke vietnamesisk. -De gaerne har det godt!

Dagen rundes av paa en av hotell-restaurantene i Than Uyen hvor jeg til min store forundring moeter paa en gjeng vestlige mennesker som er paa organisert motorsykkelekspidisjon. De kjoerer paa fancy Honda'er og har penger nok skjoenner jeg. 750 US$ for fem dager paa asfalt med en sykkel som trives best offroad. Men, usedvanlig hyggelig er de alle sammen og jeg inviteres til aa ha middag sammen med dem. Og for en middag!! Paa menyen er noen normale ting, som biff og salat, men stort sett er det "unormal" mat som fortaeres paa denne aften. Vi spiser Hot-Pot med tofu og frosk, som slettes ikke smaker saa vaerst. Mellom froskelaarene blir det alltids rom for litt glass-manet, eller kanskje en "Killer-Bie". I foelge kokken er Dreper-bien er en gedigen flyvemaskin med gift nok til aa ta livet av en boeffel. Man spiser normalt ikke hodet, men beistet er saa stort at det er nok mat igjen selv om hodet legges til side. Kveldens kulinariske hoeydepunkt blir allikvel silke-ormene, ja, de ormene som spinner silke! Som Vazelina Bilopphoeggers synger om den opphoegde pottitten;"...mae frittyr smakar det bra".