Reiseblogg fra Travellerspoint

juli 2010

NEPAL, POKHARA + KATHMANDU VALLEY DEL 2

06/07-2010 I vakker natur til Pokhara

Vi forlater Kathmandu paa morgenkvisten paa vaare plastikracere, og haaper aa vaere i Pokhara foer det blir morkt. Trafikken ut av Kathmandu er formidabel. Etter aa ha kjort mye i indisk trafikk den siste tiden begynner jeg nok aa bli noe inhabil naar det gjelder aa uttale seg om asiatisk trafikk fra et norsk synspunkt, men jeg tar allikevel sjansen paa aa si at trafikken flyter greit i en av verdens mest forurensede byer. Men, det er saa MYE trafikk her! Spesielt tohjulinger som myldrer som maur i ei tue. Kathmandu fremstaar ogsaa som en langstrakt by. Det tar tid aa komme seg ut. Drabantbyene er lange og all tungtransporten gaar paa de smale veiene, og lager trafikkork paa bakketoppene, sikkert hver dag, og lufta er TYKK av eksos. Da vi omsider er ute av byen starter nedstigningen til et lavere og enda varmere Nepal. Vi er paa Prithvi Highway retning Pokhara. Dette er hovedfartsaaren mellom K og P og av den grunn er vi ikke alene paa veien. Det kan nevnes at det daglig gaar 87 rute busser fra kathmandu i retning Pokhara og i tillegg kommer da taxier, lastebiler, tohjulinger osv.

Vi stopper i Mugling for aa spsie chowmein og momos, men ser lite til de prostituerte som Rough Guiden vaar hevder at er her for langtransportsjaaforene. De vet kanskje litt mer om langtransport enn oss....

Etter mugling tar vi til hoyre og besoker Gorkha Palace (GP), som ligger en 25 km detour fra hovedaksen. GP var en gang i tiden et tilfluktssted for hinduer som romte fra Hindustan da muslimene inntok landet. De blandet seg med lokalbefolknigen og sammen knuste de Kathmandu og slik ble Gorkha setet for de nye royale i Nepal, foer hovedstaden ble flyttet til Kathmandu. Alt dette skjer i det sekstende aarhundre. Gorkha-krigerne skulle visstnok vaere enkle til sinns og dermed gode krigere, og har gitt navnet til det vi i dag kjenner som Gurkaer. Gurkaene har i flere aar fungerte som leiesoldater for briter/indere og skal visstnok ikke kjenne noe frykt. Alt meget kort fortalt, men uansett saa er turen opp til Gorkha Palace en nydelig detour og utsikten fra toppen (1420 moh) er upaaklagelig. Foroevrig saa kan det nevnes at i Nepal er dyreofring til gudene en hoyst levende tradisjon og trappene opp til Gorkha Durbar en kraftig tilsolet med blod, og oppe paa toppen, i den ene bakgaarden rundt en gudeskikkelse, lukter det doedt dyr. Flere andre steder ligger det etterlevninger fra sau og kylling/hons.

Turen fra Gorkha til Pokhara er nydelig. Veiene er gode nok til aa holde jevn fin fart og veien rammes inn av knallgroenne aaser. I bunn av dalfoeret vokser det banantraer og andre jungellignende vekster, og hvor dette ikke finnes er det uttalige rismarker. Tankene mine gaar til Sri Lanka naar jeg ser dette, og Rune forteller at dette like gjerne kunne vaert Thailand. Det kan likne hva det vil, men uansett ser vi asia-klisjeer paa loepende baand med fargerike damer med store hatter som jobber paa risaakrene og menn som jager boffelene sine rundt mens de selv staar paa plogen bak.

Da vi naermer oss Pokhara lager drabanten en kilometervis lang espalje til oss som lukter brent soeppel og det er saa som saa med infrastruktur og orden. Omsider er vi paa Lakeside North i Pokhara, midt i turistgryta, og vi tar inn paa Sanctuary Lodge for 27 NOK for to pr natt. Vi spiser middag paa "stripa" og konkluderer med at dette stedet i stor grad minner om en plass i syden. Alt i en gate og desperate kjoepmenn langsmed. Men, det er off-season i Pokhara og "stripa" er saa godt som folketom.

05/07-2010 World Peace Pagoda

Pokhara er like folketomt i dagslys som det er i morket. Prisene paa mat er ogsaa like "stive". Men vi hamrer nedpaa en frokost for 55 kroner, dele paa to, med god samvittighet foer vi hopper i baat som tar oss ut til Tal Barahi. Oya er oppkalt etter guden Barahi Bhagwati som en gang i tiden oversvoemte byen da innbyggerne ikke valgte aa hjelpe en tigger som saart trengte hjelp. Tiggeren var Barahi i forkledning. Det var dog en dame som hadde stort nok hjerte og hun ble skaanet av Barahi for hun lot byen oversvomme av vann, og dannet innsjoen som i dag heter Phewa Tal.

Fra den lille tempeloeya ror vi videre til den andre siden av sjoeen og klatrer de bratte hoydemeterne opp til World Peace Pagodaen som troner over Pokhara. Paa en god klar dag i vinterhalvaaret ser man hele Annapurna Range fra dette stedet. Naa er det monsoon og vi maa noye oss med aa see tvers over dalen og Phokara by. Godt nok for meg, tenker jeg og skrur tiden tilbake til Ladakh i noen sekunder.

Vi gaar en omvei paa vei hjem og legger turen gjennom bydelene som kalles Damside Phewa Tal er demmet opp) og Lakeside South for vi kommer tilbake til vaar bydel, Lakeside North. Til middag staar Nepals nasjonalrett nr 1, Dal Bhaat, paa menyen. Dal Bhaat bestaar (paa restaurant) av ris, dal, cyrry-gronnskaer, curry-chicken, papadum-brod, pickles, curd og gronnskaer. Husmannskost paa Nepalesisk vis.

Forovrig vil jeg minne om at Pokhara er dritvarmt i juli. 40-42 grader i skyggen og hoey luftfuktighet. Hvis du har tenkt deg til Pokhara; velg vinter'n!

06/07-2010 Hulesafari

Etter en sein start paa dagen starter vi de svarte plastikkhestene vaare og drar til Davis Falls i soerenden av Phewa Tal. Dette er en foss som er oppkalt etter en sveitsisk dame, Mrs Davis, som mistet livet her i 1961 da hun badet her sammen med sin kjaere og vannmassene tok henne med seg ned i grottene under vannfallene som foelge av flodbolge fra Phewa Tal. Lokale vil ha det til at det var gudene som tok henne med seg, mens undertegnede har liten tro paa en flodboelge fra sjoen, og mener derfor dette er en dekkhistorie for aa bli av med sin fru. Hvem vet? Spesielt imponerende er i alle fall ikke vannfallene selv om plassen i seg selv er en fin plass aa tilbringe noen late formiddagsminutter.

Vi krysser veien og gaar ned i Tashiling Cave som gir innsyn til Davis Falls fra en grotte som ogsaa fungerer som et Shiva Tempel. Artig sight, men heller ikke dette noen hoeydare. Men, vi har tenkt aa gi grottene i Pokhara flere sjanser og kjoerer igjennom "hverdagsdelen" av Pokhara som ikke gir oss noen grunn til aa stoppe for vi er fremme ved maalet i nordenden av byen, Mahendra Cave. En grotte som er alt annen interessant. Nepaleserne og tilreisende indere digger det, men vi trekker paa skuldrene. Det som er artig med omraadet i tilknytning til grotten er at det er et utendoers discotek som trekker mennesker i alle aldre som danser og har det forferdelig morro sammen midt paa dagen, og uten en draape alkohol. Fett! Og apropos alkohol. Ol og sprit er noe man tilsynelatende faar kjopt alle steder i Nepal. I hver eneste lille kiosk eller chai-stall er det alskens alkohyler aa faa kjopt. Danskene og tyskerne kan bare gjemme seg i konkurransen paa tilgjengelighet.

Vi topper med dagen med et besok i BatCave som er en kul hule, og som selvfolgelig huser flaggermus. Hoeydepunktet i denne hulen blir allikevel noe saa simpelt som veien ut, som er trang og kronglete som bare f... Det oppsummerer vel dagen. Ikke det helt store aa hente ut fra Pokhara i dag. Det begynner aa gaa opp for meg at Pokhara ikke er plassen som vinner mye plass i reisehjertet mitt. Men, jeg tror allikevel at Pokhara er en glimrende base for spektakulaer trekking i Annapurna Range, og i hoeysessongen (sept-april) aner det meg at denne byen yrer av liv. Det kan ogsaa vaere at jeg har blitt vel kresen etter oppholdet i Nord India. (?).

07/07-2010 Bye Pokhara

Saa lenge vi ikke paa noen maate er paa rett sted, til rett tid og med rett utstyr for lange heseblesende fotturer i Annapurna Range, beslutter vi aa dra tilbake til moekkete Kathmandu, hvor vi fremdeles har noen ting uutforsket. Siden vi var oppe til 02:30 i gaar natt for aa se Nederland knuse Uruguay i VM kommer vi oss foerst paa hjul kl 11:00. Men, det er ikke seinere enn at vi kan ta oss litt bedre tid enn sist paa de 20 milene, og vi stopper for aa ta bilder og gjore som klubben "60 km/ph" gjoer, nemlig; romancing the road.

Vi stopper paa nytt i Mugling for daal bhaat, og ikke lenge etter Mugling finner vi et hyggelig lite elveleie med klart vann som renner ned gjennom en kloeft fra fjellet. Det inviterer oss til aa ta et avkjoelende bad, vi takker hoeflig for tilbudet og ikke lenge etter plasker vi rundt i en liten kulp rundt den ene svingen paa elva. Akkurat langt nok unna veien til at lyden av trafikk er erstattet med lyden av en floeyte som slipper ut toner fra et steinhus i skraaningen ovenfor oss. Som du sikkert skjoenner, ganske idyllisk.

Vi naar Kathmandu ved 19:00-tiden og blir igjen overrsaket over hvor, paa godt norsk; helvetes forurenset, denne byen er. Det er vannvittig mye trafikk og smoggen ligger tykt. Vel fremme paa hotellet er vi koelsvarte i ansiktet og de hvite flisene i dusjen dekkes med svarte dieselpartikler. Helt jaevlig!

08/07-2010 Bygd og by

Rune har faatt besoek av Mr.Lakserende i dag saa jeg blir Lonley Rider i Kathmandu. Foerste stopp er Swayambhu (S) stupa. S ligger paa et fjell innenfor ringveien og sies og vaere Center of Buddhist Gravity i Kathmandy Valley, baade religioest og arkitektonisk, og har tronet fjelltoppen i ca 1500 aar. Siden Kina invaderte Tibet i 1959 har omraadet rundt S tatt i mot droessevis med tibetanske flyktninger. Det er mange forklaringer paa hvorfor Stupaen har havnet der den er, men en myte gaar ut paa at Kathmandu er gang var dekket av vann. En dag vokser det opp en enslig lotusblomst midt paa sjoeen og Manjushri (Den buddistiske "guden" for visdom) tar sverdet sitt og kutter en kloeft i terrenget soer for Kathmandu for aa drenere vannet slik at menneskene kan tilbe lotusblomsten, som viser seg aa vokse ut av toppen paa et fjell. Manjushri lager en stupa paa fjellet, og det er i dag S. (I korte trekk). Det finnes ogsaa andre myter om hvordan ting har blitt som det har blitt rundt her, men slikt kan man lese mer om i boeker. Uansett saa er dette et fantastisk fint omraade, med masse flott buddistisk kunst, mange fine templer, gedigne Buddha statuer i gull, mantra-mumlende tibetanere, og en skokk med apekatter som raser rundt paa jakt etter ting aa putte i munnen. Mange kaller stupaen/tempelet for The Monkey Temple paa grunn av alle apene.

Etter S gaar turen til Kathmandu soer for at betrakte sverdhugget til Manjushri som ligger ved tettstedet Chobar. Kloeften er ikke til aa faa magesug av, men saa laget han heller ikke kloeften i den hensikt. Hensikten var i tappe det flate omraadet i Kathmandu Valley for vann, og til det skulle den duge. Videre gaar turen soerover paa svingete vei og opp og ned gjennom landsbygda frem til dagens siste destinasjon, Dakshinkali. Dakshinkali er et et hellig sted i bunn av en liten trang dal hvor Nepaleserne tilber Kali, The Mother Godess, i sin mest brutale blodtoerstende form. For aa mette hennes toerst etter blod ofres det ukentlig hundrevis av kyllinger og geiter paa dette stedet. Sett bort i fra rotte-tempelet i Bikaner er nok dette det mest mokkete og bizarre tempelomraadet jeg har besoekt til naa. Etterlatenskaper etter dyr som har maattet boete med livet ligger i dynger i elveleiet sammen med allskens mulig annen soeppel. Slakteromraadet dunster harskt kjoett og er kledd med stoerknet blod. Skjaerene flakser rundt opg smaaspiser, mens nepaleserne og tilreisende indere sitter midt oppi det hele og spiser mat, laget i tempelet, servert paa bananblader.

Paa vei tilbake til Kathmandu kjoerer jeg litt rundt paa maafaa paa sideveiene. Landsbygda i Nepal er, til tross fopr sin bunnloese fattigdom, et idyllisk skue. Folk synes aa vaere i ro og harmoni med hverandre, det utveksles smil i alle retninger, folk sitter i vinduene eller paa verandaen paa sine orange jord/stein hus og kikker ut paa livet, munke-barn staar ved vannhullet for aa hente vann til klosteret, eldre mennesker motiverer sine geiter til aa spise seg mette av den groenne gresset ved aa gi dem oemme og fine kjaertegn, og ... og.... ja det er ganske idyllisk. Desverre er det en stor spraakbarriere mellom oss. Skulle gjerne ha visst mer om hva dde tenker inne i hodene sine. Jeg onsker meg mer tid paa landsbygda, men det faar bli neste gang, med sekk paa ryggen og fjellstoevlene paa beina.

Det er ogsaa dagen for aa levere inn min leie motorsykkel. Den har absolutt gjort jobben sin. Ingen problemer. Bajaj Pulsar 220 er en utrolig lettkjoert og fin sykkel som passer ypperlig tid by og omegn. Den er rask og lett og meget lett aa manovrere med i tett trafikk. Men, for en kar paa 201cm blir den for liten i stoerrelse og setet er vondt aa sitte paa (noe Rune ogsaa kan bekrefte). Skal innromme at jeg nok har lagt igjen en del gummi paa veien til og fra Pokhara. -Akselrasjon er goy:-)

09/07-2010 Adm

Den siste dagen i Nepal gaar med til aa komme ajour med div adme-ting. Back-up-kopiering, vasking av klaer, kasting av utslitte klaer, kjoeping av nye klaer, kjoep av kinesisk valuta, papirarbeid for Tibet-turen, bloggskriving, og aa soerge for at alle bilder av Dalai Lama blir slettet, samt ransake egen pakning slik at ingenting som minne om sympatier med et fritt Tibet blir med paa morgendagens reise. Det er nemlig slik at hvis man blir tatt med den slags paa grensa til Tibet, eller Kina er vel mer korrekt aa si, saa blir man sendt rett tilbake til Kathmandu og nektet innpass i Kina paa livstid! Dette skjedde sist for et par uker siden da to nordemenn ble stoppet paa grensa mellom Nepal og Kina, og ble tatt med en kopi av filmen "7 aar i Tibet". De ble sendt tilbake og blacklisted for China paa livstid. Det er vi ikke interessert i.

10/07-2010 The Last Resort

Bussen vaar ruller ut av Thamel kl 06:30 i retning Tibet. Dog reiser jeg paa tur sammen med en person som er av kategorien som synes det kunne vaere kult aa kaste seg selv ut for en hengebro 160m over bakken, kun ifestet en nepalesisk strikk. Rune og jeg hopper av bussen paa The Last Resort, som er et ekstremsport-sted i Nepal som bl.a. kan tilby verdens 3. hoyeste stasjonaere strikkhopp, like ved grensen til Kina. Undertegnede har overhodet ikke hug for aa utsette seg selv for den slags aktivitet, men er gledelig med som kameramann (det skal allikevel sies at jeg gikk over broa frivillig, - ikke vaerst til aa vaere meg synes jeg). Det hele ender med at Rune lar seg bikke over kanten med et broel som fyller hele canyonen. Jeg broeler fra sidelinjen og fryser paa ryggen da Rune forsvinner ut av synet ned i kloeften. Velbekomme.

Da vi er ferdig med strikkhoppingen kommer en liten utfordring. Tiden har loept i fra oss og vi er seint ute for aa rekke aa krysse grensen for kl 15:00 som er siste tidspunkt for kryssing. Taxisjaafoeren vaar kjoerer med gass og tute i baann gjennom landsbyer hvor "syster er gift med bror" og husdyrene er mer gatedyr. Veien fra The Last Resort opp til grensestasjoenen er alt annet enn sovemedisin. Minner mer om en avansert kroettersti. Fremme paa grensa stempler vi oss ut av Nepal og trasker avgaarde i retning av de kinesiske tinnsoldatene som staar paa andre siden av broen. Men, grensa er stengt for i dag. F.... Hva gjoer vi da? Vi staar i ingenmannsland og er utstemplet av Nepal... Taxisjaafoeren vaar faar ordnet slik at vi kommer oss inn paa Nepalesisk side igjen og inn paa et hotell hvor vi skal tilbringe natten for aa proeve paa nytt i morgen. Det blir en aldri saa liten opphetet diskusjon med reiseselskapet vaart som hadde lovet oss at det skulle vaere mulig aa hoppe i strikk aa komme seg til Tibet paa samme dag. Vi faar kranglet oss til en deal om at vi faar en dag utvidelse paa oppholdet inne i Tibet, noe som var sporty gjort av Tibet Tour.

Etter middag inviterer Shyam, taxisjaafoeren vaar, oss til aa drikke Thongpa sammen med han og vennene hans paa en av de lokale "pubene" ved grensa. Vi takker gledelig ja og ikke lenge etter sitter vi sammen med en fin, men rusa gjeng i et lite treskur opplyst av stearinlys og toennevis med thungpa. Thungpa er kokte korn tilsatt sukker satt til gjaering. Den serveres paa den maaten at korn-"groeten" puttes opp i en mugge og saa tilsettes varmt vann og det drikkes med filtersugeroer. Alkoholprosenten er paa alt fra to til 13 prosent, alt ettersom hvor lenge den er lagret. Smaken er overraskende god, og det blir baade en og to og fem kagger med det lokale brygget (som jeg foerste gang smakte paa Yak Cafe i Kathmandu da tre karer fra Buthan uten aa noele spanderte da jeg spurte om hva de drakk).
De lokale paa "puben" noeyer seg ikke med thungpa. For aa faa den rette "trippen" kjoerer de paa med chang, arak og mengder med marihuana. Marihuana vokser vilt i omraadet her saa tilgjengeligheten er god, og derfor dertil vanedannende. Det pimpes og roykes, mens det skaales, synges Nepalesiske folketoner og kommuniseres paa en saa vaklete og snoevlete engelsk at vi har takket for oss foer klokka har blitt 19:00.

Skrevet av Hilmann 06:28 Arkivert i Nepal Kommentarer (1)

NEPAL, Kathmandu Valley Del 1

27-28/06-2010 Nytt kapittel. Ankomst Kathmandu

Den 27/06 bruker vi nede hos Ranjeet paa vasking og klagjoring for lagring av Enfieldene. Det skal kjores mer motorsykkel i India! Spiti Valley staar ennaa uroert...For snaue 60 kr i mnd lagres Syklene vaare i Rishikesh. Vi skriver kvitteringer paa lagret materiell, avtaler ev. kjopesummer hvis jeg ikke kommer tilbake og sorter ut alle ting som gjor at vi kan stikke fra de i Rishikesh med ro i sjela.

Paa kvelden krabber vi inn i en liten taxi som skal ta oss til Delhi, i nattemorket (InshAllah). Det blir en mindre hyggelig tur. Det vil si, det er ikke hyggelig aa ikke kjore selv lenger. En trott sjaafor har klampen i baann paa sin Maruti og han kommer seg ut av de utroligste situasjoner. Dog godt ute paa grusen...

Plutselig kjenner vi lukten av soppel og kloakk. Aahhh, vi naermer oss Delhi. Og ikke lenge etter er vi inne i Hindustan's hovedstad som gjor seg klar for ny dag. Trafikken gaar i hundre, mens rickshaw-sykkelistene ennaa ligger paa midtrabbattene og drommer sott. 05:45 er vi paa Indira Gandhi International Airport. Al hamdo lilla! Maa innromme at det foles litt som juks aa fly til Nepal, men visum og stengte fjelloverganger ville det saann. For aa fly fra Delhi til Kathmandu maa jeg ut med ca 700NOK.

Kl 14:00. Touchdown. Kathmandu. 25$ i visum, en '71 modell Datsun-taxi paa full power i retning bydel Thamel, og vi er innlosjert paa Hotel Red Planet.

Det skjer ikke stort den forste dagen i Kathmandu. Det blir tid til en liten walkabout i naeromraadet, og for forste gang paa 5 mnd setter jeg tenna i svinekjott paa Yak Restaurant. Mmmm... Gris er godt det og. Forsteinntrykket av Kathmandu er er bra. Det er hakket reinere her enn i India. Folka er hakket mer vennlig og smilende. Bebyggelse og arkitetktur (i Thamel) baerer tydelig preg av aa vaere gammel. Minner paa mange maater litt om Aleppo i Syria og/eller Srinagar i Kashmir. Men, det som er saeregent er templene, buddistiske og hinduistiske i en salig blanding, som ofte dukker opp i gatebildet. Hadde det ikke vaert for den intense trafikken kunne man lett faa inntrykk av aa vaere noen gode tiaar tilbake i tid i enkelte omraader.

Thamel i Kathmandu er i meget stor grad tilrettelagt for turisme. Internettcafeer, supermarkeder med vestlige varer, La Dolce Vita Restauranter/Irish Pubs, og souvernirbutikker setter et jet-zet preg paa gatebildet. Her er saa mye freak-stuff aa faa kjopt. Den yngre garde gaar bananas blandt batikk, bonnehjul, bonneskaaler, vesker med de karakteristiske buddha-oynene paabrodert, solv, turutstyr, kniver, armbaand, masker, og you name it!

TUR TIL TIBET...
De forste dagene i Kathmandu vier vi mye til aa sorte ut turen vaar til Tibet. Tibet er et kasus i seg selv, eller det vil si, Kina er. Man faar ikke lov til aa dra som uavhengig reisende inn til Tibet. Man maa folge et reiseselskap og en organisert tur og ha gyldig reutrbillett for man for lov aa komme inn. For aa komme inn i Tibert maa du ha gyldig kinesisk visum, dvs hvis du enterer fra Kinesisk side. Da trenger du "bare" en "travelpermit" og en organisert tur. Men skal du entre fra Nepal saa stryker kinesiske myndigheter visumet ditt til Kina og gir deg et nytt visum for Tibet som ogsaa er gyldig i Kina, men bare paa max 25 dager. Med andre ord, Kina vil at Tibet skal vaere en del av Midtens Rike, men paa den annen side vil de at du skal ha eget visum for Tibet. Forstaa det den som vil. For vaar del innebaerer det av visumene til Kina paa 70 dager som vi kjopte hjemme i Norge for droye 800 NOK pr stk er fullstendig bortkasta. En annen liten kuriositet: Jeg snakka med en spanjol paa gata i Kathmandu som kunne fortelle at en venn av ham som hadde reist sammen med to nordmenn i retning Tibet ble stoppet paa grensa fra Nepal. Nordemenne hadde med seg et eks. av boka "7 aar i Tibet", og det var nok til at kinesisk grensepoliti sendte dem sporentstreks tilbake til Kathmandu, svartelistet av kinesiske myndigheter og nektet inngang til Midtens Rike paa livstid. Trikset er med andre ord aa kvitte seg med alle pro-free-Tibet duppeditter foer man kommer til grensa. Andre historier igjen handler om kranglete grensekontrollorer som nekter reisende innpass til Tibet med guideboker for Kina som ikke inkluderer Taiwan. Slik er det naar man dealer med den storste gutten i klassen....

Vi gaar til ulike reiseselskaper for aa snake tilbud og ender opp med Tibet Tour som gir oss en 12 dagers pakke i egen jeep til 1100$ pr pers. Ja, du har helt rett, svindyrt! Men, det er allikevel 350$ billigere enn det tilbudet vi klarte aa faa sendt til Norge for vi reiste hjemmefra, og Tibet var for min del reisemaal nr en etter Iran.
Saa, den 10 Juli stikker vi til Tibet.

-------------

Etter en god del timer paa apostlenes hester paa maafaa i Kathamndus gater vil jeg vel trekke frem Dourbar Square og Ghat'ene ned mot Bagmati River som hoydepunkter. Dourbar Square fordi det er en orgie av religion og kultur til uttrykk gjennom templer og arkitektur, og Ghat'ene ("hellige trapper") langs Bagmati fordi det er nesten det samme som ved Dourbar Square bare i mye mindre skala. Og, mens DS er overfyllt av mennesker kan man ved Bagmati til en viss grad gaa i fred. Grunnen til dette er at omraadet i stor grad er bebodd av lavkaste mennesker (Dalits ("Untouchables")) som de ovrige kastene nodig vil menge seg med. Og med all respekt aa melde saa stinker plassen. En helt jaevlig (!) stank folger elva nedover og innbyggerne "bader" i mokk og soppel. Mange lever av aa sortere soppel, mens andre lever av "noe". Lokale bistandsaktorer er tilstede og deler ut torrmelk og kjeks og barna i koen er like opptatt med aa bokstavelig talt henge oppi lommene mine paa jakt etter noe av verdi, som aa faa kjeks. Her er ogsaa offentlig slakteplass for boeeffler og stanken her i fra blir nok den beroemmelige prikken over i'en for omraadet. Hygiene synes aa vaere fremmedord og man trenger ikke se langt etter boffel rester. Skinn, hoder, klover, ribber osv ligger rundt forbi. Mon tro om en av disse boffelhodene har tilhoert den jeg skal spise i momosen min i en av de kommende dagene.

Det ble mye fael og lite opploftende informasjon mot slutten her ser jeg, men da maa jeg bare si at det var en grunn til at jeg likte meg ved Bagmati Riverbank. Atmosfaeren er saerdeles stille og fredelig og det er ikke mange turister som bryr seg aa legge vandreturen i Kathmandu om dette stedet. Derfor kan jeg nyte de eldgamle tempelomraadene for meg selv. De eneste menneskene jeg har rudt meg er de hoflig og sjenerte lokale som lever i samme bakgaard som gress-og mosekledde templene, omgitt av vekster ute av kontroll. Det at templene er delvis gjengrodd gjor det hele enda mer mystisk. I like!

04/07-2010 Likbrenning ved Bagmati River

Jeg tropper opp hos BS Motorbike og plukker opp min Bajaj Pulsar 220 som jeg provekjorte i gaar. Rune har faatt noe ugge-bugg i magan og ligger flat. Dagens forste stopp paa motorsykkel i Kathmandu's gater blir Boudha Stupa, som er en av verdens storste stupaer. Etter den kinesiske invasjonen av Tibet i 1959 har den ca 1500 aar gamle stupaen blitt et slags Mecca for Tibetanere i Nepalesisk eksil. Det er flere forklaringer paa hvordan stupaen har blitt til, men undertegnede har ikke vilje nok naa ,paa et varmt hotellrom, til aa gjengi konturene av disse.

Planen var egentlig aa bruke resten av den halve dagen i Bhaktapur, men jeg stopper opp i Pashuputinath (P) og der gaar resten av dagen, -ganske enkelt fordi det er et meget fascinerende sted. P er en voldsom mixture av enestaaende templer, pilgrimer, statuer, halvnakne Sadhuer osv. Det meste av oppmerksomheten til lokale og tilreisende gaar nok allikevel til de offentlige kremasjonene som finner sted langs bredden til Bagmati River, og jeg er intet unntak. I et par timer bevitner jeg kremasjons-ritualet. De sies at det aa doe og bli kremert ved Bagmati oeker sjansene dramatisk for aa bli frigjort fra reinkarnasjons-syklusen og dermed oppnaa nirvana og bli i et med det guddommelige. Mange gamle kommer hit til P, som er et hellig sted baade for hinduer og buddister, men kanskje spesielt for hinduer og herunder Shiva-tilhengere, for aa vente paa doden. Noen tar bolig i gamlehjemmet like soer for elva, mens andre innlosjerer seg paa "hotellet" ved siden av kremasjonsstedet, eller rett og slett bare legger seg ned paa trappene som leder ut i Bagmati, med taaspissene ute i elva, mens de puster inn sine siste aandedrag.

Langs elva er det aatte-ti platformer for kremasjon. Store vedstabler ligger klare for nye kropper, mens paa en annen platform er baalet godt i gang og "barbeque"-royken ligger tykk mellom templene. Det tar ca tre til fire timer aa fyllburde en kremasjon.fra man tenner paa. Men, forst kommer kroppene inn paa "perrongen", tett etterfulgt av slekt og venner. Den avdoede baeres ut og legges paa en baare hvor han/hun faar de siste velsignelser og lykkeonskninger paa reisen. Liket svopes i blomster og roedfarge, kysses, klemmes og det faar en sup vann fra Bagmati foer det baeres opp til vedstabelen. Den avdoede baeres tre ganger rundt det kommende baal for det oemt legges ned og man gjennomfoerer flere ulike ritualer som jeg ikke forstaar meg paa. En soerpe full nepaleser staar ved siden av meg og overoeser meg med det jeg vil tro er meget interessant informasjon om ritualet, men tungemusklene hans er for bedoevet til at jeg klarer aa gi ham oppmerksomhet. Det ender i alle fall med at mens jeg staar aa titter paa disse hoeytidelige avslutningene paa livet saa har fem nye kropper gaatt opp i roeyk like foran nesa mi. De baalene som var godt i gang da jeg ankom avsluttes med at en kremerer gjor en siste innsats for at alle kroppsdeler er blitt til aske foer han velter baalrestene ut i Bagmati River. Denne elva moeter paa et tidspunkt Ganges litt lenger ned i gata, og naar jeg ser og lukter hvordan den ser ut her har jeg vanskeligheter med aa forestille meg hvordan det bli naar den blander seg med Ganges, og alle kremasjonene den har med seg fra Varanasi. Men, Bagmati er heller ikke mer moekkete ann at folk koser seg med avkjoelende bad vis a vis likbrenningen. Barn og voksne plasker og morer seg blandt likrester/aske, kloakk, moekk, dyreslakt, soeppel og alt annet ekkelt man kan klare aa se for seg som rester fra en by som Kathmandu.

Men P er mye mer enn kremasjon. Et fantastisk groentomraadet fullt av gamle mystiske gudefigurer, smaa templer, apekatter, raadyr, kjaerestepar, fastboende osv osv. Jeg faar et realt regnskyll da jeg er her og plassen faar noe mer mystisk og tungt preg over seg. Jeg trasker rundt her i timer. Bare er og ser. Vel anvendt tid!

Paa vei ut og hjem fra P ser jeg innom gamlehjemmet som ligger like ved kremasjonsstedet, og som er et litt av et skue. 250 eldre mennesker bor i smaa "staller" rundt en bakgaard. Dette er mennesker som ikke har famlie, penger eller hjem og de faar dermed tilbudet om aa bo paa dette gamlehjemmet som drives ved hjelp av donasjonsmidler og subsidier fra bystyret. Gamlingene kommer i alle utgaver, alt fra den spreke oppegaaende som intenst folger med paa et fjernsyn, til personer som er saa krokrygget at hodet baeres under knehoyde, og vaerbitte damer som er illsinte for at dal bhaaten ikke smaker slik som den gjorde foer i tiden. Mest morsomt er det med et par gamle herremenn, dresset opp i mlilitaerbekledning som smyger seg langs med veggene i gaardsrommet med spent sprettert, klare for aa skyte ned en apekatt eller to. Men med graa staer paa begge oyne og skjelvende som ospelauv blir det mye ammunisjon som gaar til spille:-)

05/07-2010 Bhaktapur

Rune er i slag igjen og han henter sin plastikkracer, og vi er straks paa vei til Bhaktapur (B)paa hver vaar motorsykkel. B ligger 25 km oest for Kathmandu og er, etter hva jeg kan forstaa en arkitektonisk perle. Byen blir kalt "De troenes by" og staar paa UNESCO's verdensarv liste. Den vokser opp fra et fruktbart landskap i Kathmandu Valley paa en liten hoyde. Stort sett over halve befolkningen er av en kaste som heter for Jyapu (innenfor Newar-folket) og som er kjent for aa vende blikket innover istedenfor utover. Saa, mens Kathmandu har "utviklet" seg i rekordfart i de siste tiaarene forblir livet i Bhaktapur slik det alltid har vaert. Guideboka skryter slik av at det aa komme til Bhaktapur er som aa komme tilbake til middelaldreren, og etter aa ha traakket en del gatelangs i denne byen kan jeg nok til en viss grad stille meg bak en slik paastand. I de trange, brosteinslagte gatene (og spesielt i et omraadet som kalles Tachapal), blandt bindignsverkshus av roed murstein og sirlige utskjaeringer i treverket som rammer inn det roede, lever mennesker i stor grad slik jeg kan se for meg at bylivet var her for hundrevis av aar siden. Bortsett fra en og annen mopedist er gatene utrafikkerte og andemor faar gaa i fred med ungeflokken sin, mens geiter, hunder, kalkuner, unge og gamle stopper opp for aa gi plass. "Leilighetene" til menneskene her (paa gateplan hvor vi har innsyn) ser ut som staller, mye fordi de deler hus med sine kjaere firbeinte venner. Lenger oppe paa fasadene sitter mennesker og ser ned i gatene fra vinduskarmen eller fra en veranda hvor det henger klaser med hvitlok til tork under. Det aner meg at de aa sitte slik aa titte ned i gata er hverdagen for mange. Det kan umulig vaere jobb til alle i en by som dette, noe som igjen gjor at fattigdommen ligger godt synlig i gatebildet overraskende mange av barna gaar til dels nakne. Saa har de kanskje ogsaa en annen terskel for aa la de gaa uten klaer i denne varmen!?

Det er mye mer som gjerne skulle har vaert sagt om denne spesielle byen. Til slutt vil jeg bare si at Dourbar Square og Taumadhi Tol, steder som er umulig aa gaa glipp av som tilreisende, er helt fantastiske og meget stereotypiske steder for Nepalesisk byggeskikk, religion og kultur, og man kan lett slaa ihjel en dag, bare ved aa drikke chai, vandre hvileloest omkring, eller bare sitte ned paa en av trappene (paa Nyatapola for eksempel) og se paa bylivet gaa sin gang mens "Om Mani Padme Hum"-mantraet distrubueres fra en cd-spiller et eller annet sted. Proev selv.

Fra Bhaktapur folger vi "spaghetti-veien" opp til Nagarkot som ligger noen gode km nord for B. Nagarkot er ikke annet et utkiktspunkt ca 2000mho, men til det duger det bra. Siden det er monsoon ser vi ikke inn til det Great Himalayas, men nesten. Til gjengjeld ser vi stort sett hele Kathmandu Valley. Nagarkot er abolutt verdt en detour, spesielt paa en tohjuling:-)

Skrevet av Hilmann 03:00 Arkivert i Nepal Kommentarer (1)

MC/INDIA, LEH-MANALI HIGHWAY, 3.FORSOEK OG ENDEX I RISHIKESH

17-21/06-2010 Visa-case lost og salg av sykkel

Dagene tilbake i Leh (nok en gang) fylles med dveling og tenking, vask og vedlikehold. Vi faar lost visum-casen vaar paa et vis og vi faar 15 dager ekstra til en pris av 1850 rupis. Greit nok. Og saa er det sporsmaalet selge syklene eller kjore om Srinagar tilbake til Rishikesh. Det er ogsaa en del andre faktorer som er viktige i tankelspillet og dvelingen, men det skal faa vaere usagt i denne omgang. Det ender i alle fall opp med at jeg bestemmer meg for aa selge min hest i Leh. Hvordan selge Enfield i Leh? Sette en lapp paa sykkelen og sette den utenfor cafeen hvor du spiser frokost, -solgt. Det er med motvilje og vemod jeg gjor innledende seriose forhandlinger med Martha, som er en gammel kristen velbemidlet dame som skal kjope sykkelen til sin sonn. OK.

Matthew dukker opp i Leh igjen. Han ble lei av aa vente og tok en jeep tilbake for aa soke permition til Tso Moriri Lake og slaa ihjel ventetiden til BL aapner med en liten tur paa 250km. Arthur er ikke overrasket over aa se oss igjen. Han regner nok en gang med at det ikke er siste gangen og sier "See you guys later" i det han spinner avgaarde inn til Zanskar.

Forovrig fylles dagene med nye venner; Yael fra Israel, Mathias fra Chile, Charlotte fra Franskland og hennes kjaereste som jeg akldri husker navnet paa. Vi spiser frokoster, lunsj og middager sammen, og vi besoker den aarlige klosterfestivalen i Hemis som er verdenskjent for sin dans, masker og forovrig fargerikekostymer, og publikumsinteressen er formidabel. Det skal allikevel meldes at vi ikke synes festivalen var det helt store. Men for mennesker med lange teleobjektiv er nok festivalen en drom.

-Paa nytt faar vi nyss i at Baralacha La er aapen paa kvelden den 20/06, men denne gangen er det alvor. De forste lastebilene fra Manali har ankommet Leh og det tyder paa at veien over monsteret Baralacha La er good to go. Jeg blir fullstendig i villrede mtp salg av sykkel. I tillegg moter vi paa Ranjeet Singh som vi kjopte syklene av i Rishikesh. Han er med som guide og mekaniker for en gjeng vestlige motorsykkelister som har tatt turen til India for aa gjore Manali-Leh Highway. Han bekrefter ryktene om at veien er aapen og i tillegg gir han oss god pris paa lagring av sykler i Rishikesh og/eller paa aa kjope tilbake syklene vaare der dersom vi onsker det. Jeg vil saa gjerne slutte sirklelen ned Manali og Rishikesh. Jeg tar en god alvorsprat med Martha og vinner aksept og forstaaelse for at jeg onsker aa trekke meg fra avtalen om salg.

Atter en gang pakker vi paa og gjor opp rommet paa Oriental Guesthouse i Leh. Denne gangen forhaapentligvis for godt.

22-23/06-2010 Leh-Manali Highway!

Den 22/06 starter vi opp fra Leh og tilbakelegger de 28 milene til Sarchu. Det bli tredje gangen vi kjorer paa denne veien, men vi stor-koser oss. Landskapet er ytterlig forandret etter snosmelting og veiene er generellt meget bedre. Det som er utfordringen denne gangen er vann. Det er vaar i Himalalaya og vannet renner i strie strommer i bekker og elver i, over og utenfor veien. Under store deler av tiden paa vei opp til toppen av passene kjorer vi i vann. Av og til renner det store elver over veien. Dette blir spennende for oss. Vi vet ikke hvor sterk strommen er, hvor dypt det er, hvordan underlaget er osv. Vi manner oss opp med adrenalin, kameraer, og gir gass! Som oftest blir det mindre dramatisk enn forst antatt. Det vil si det er slik det fortoner seg saa lange man ikke har uhell, og vi klarer oss hele veien uten uhell, -akkurat.

Fremme i Sarchu faar vi hyggelig gjensyn med teltfolket som vi hadde 6 dager sammen med for en ukes tid tilbake. Vi sovner i spenning natt til den 23/06-2010. I morgen skal vi knuse Baralacha La.

23/06-2010 Vi seirer over Baralacha La (BL) og Malaysere paa "penisforlengere"

Vi vaakner til solskinn og er klare som egg. Vi aapner dagen med passering av vassdrag og videre ser vi at omraadet som foer var dekket med sno, naa yrer av liv. Teltleire har poppet opp og det er kjoretoyer paa veien. Vi begynner aa klatre. BL er annerledes enn pass vi har opplevd tidligere. Veien snirklere seg gjennom landskapet paa en annen maate og naturen er av en karrakter som gjor at den fremstaar som kunstig tilgjort. Svaere grushauger her og der og store voller som synes aa vaere dumpet der av gedigne showels. Selv om veien har vaert aapen i noen dager har det ikke forhindret en lastebil i aa nesten velte paa en av de islagte strekningene. For aa by-passe lastebilen og tilhorende trafikkkork blir det paa nytt passering av vassdrag og sykkeldytting i sno. Heldigvis er snoen saapass hard at vi stort sett klarer aa ta oss frem med motorkraft, men tidvis maa vi gaa sammen om aa dytte hestene vaare litt i rompa. Vel passert klatrer vi mot toppen med hoye(!) snoplogkanter paa begge sider. Vi har stort sett asfaltdekke under oss og vi sluker kilometre i jevnt tempo. Nede i dalen paa vaar hoyre side tar en nomade frem et hundretalls sauer over passet. Ikke lenge etter moter vi en annen nomade-gjeng som har valgt veien som sin transportakse. Vi stopper opp og beundrer kvantaet av sau og pashmina-geit. Ikke lenge etter moter vi en militaerkolonne. Det er trangt om plassen og den ene av lastebilene klarer aa presse Rune ned i horisontal posisjon. Velten skjer uten dramatikk.

Ned paa andre siden av BL faar vi igjen en fantastisk utsikt. Ta en krysning av Norge og Sveits paa sitt mest romantiske og gang det med ti og du faar nedstigningen av BL paa Himachal Pradesh's side. En vannvittig dyp, gronn dal, omgitt av ekstreme fjelltopper, og det i 100 000 megapixler's klarvaers-opplosning, og til dels gode veier gjor kjoreopplevelsen saerdeles god. Vi kjenner paa nytt lukten av vegitasjon og gronne planter. Verdens hoyeste orken ligger definitivt bak oss. Vi kjorer med en foelelse av seier i magen.

Under hele turen fra Sarchu har Rune hatt problemer med bremser og bakhjulslager. Totalt mangel paa bakbrems er ikke bare bare aa kjore med paa grusveier. I Keylong faar vi ordnet sakene. En troverdig mekaniker har baade lager og bremsesko og vips saa er alt saare vel igjen. Vi begynner aa bli short paa bensin og trenger aa finne den bensinstasjonen rask. Paa nytt faar vi en erketypisk indisk veivisning. Jeg staar paa en bro og lurer paa om jeg skal fortsette rett frem eller dra tilbake for aa komme til petrolpump, mens jeg peker paa tanken. Svaret jeg faar er ei haand som peker rett ut i elva mens det sies: "Stleyt, stleyt" Jeg spor baade to og tre ganger, men like fordomt peker menneskebarnet rett ut i elva, og jeg er like langt. Det ordner seg til slutt, og hestene faar drikke.

Veien fra Keylong til Rothang er episk. Mye stov pga veiarbeid, men nydelige omgivelser. Vi skal paa nytt passere ei elv som renner over veien. Den storste til naa. Vi klarer det saa vidt, men det koster oss boyde bremsestag og fothvilere, da vi ikke er i stand til aa se hva slags underlag vi kjorer paa i gjormevannet. Andre motosykkelister er ikke saa heldige og velter midt ute i vassdraget. :-) :-(

Det lir mot kveld, men vi skal over Rothang La, et pass paa ca 3800mho. Barnemat. Passeringen blir allikevel en av de bedre. Sola skinner, men vi har sterk vind, vann og gjorme som folge av vaarlosningen, og det gjor det hele passet til god motorsykkelunderholdning. Vi storkoser oss med aa kjore litt cross med Enfieldene vaare og vi humper og spinner oss oppover. Paa toppen er det fest. Et hundretalls indere har tatt turen opp fra Manali-siden for aa se paa snoen, kaste snoball og bygge snomenn, - og de digger det. Full fest. Fra toppen paa Rothang ned til Manali bruker vi naermere to timer, og det er bare nedover. En enestaande utsikt onsker oss velkommen til dagens endestasjon. Og det som er litt kult er at en gruppe paa 10 Malaysere paa helprofft utstyr, type BMW GS/KTM/HONDA XR som startet saa og si samtidig med oss fra Sarchu, ikke tar oss igjen for godt nede i bakken paa Rothang. Forskjellen paa de svaere offroad-syklene og cafecrusierne paa disse veiene er ikke saa stor viser seg.

I morket, etter litt om og men, finner vi frem i Manali, som er tjaaka fullt av indiske turister paa hoyfjells-speed, til et kurrant guest house i Old Manali. Vi ser ikke ut. Mokka ligger tykt paa materiell og personell. Man kan se at vi har gjort en tur utenom det vanlige. Vi synes det er litt kult vi da, og gir hverandre labben og sier: "Been there, done that!".

24/06-2010 Manali. En dag er nok

Vi bestemmer oss raskt for aa bruke en dag i Manali for aa se paa byen og gjore vedlikehold paa syklene. Kjeder maa strammes og smores opp, fothvilere og bremsestag maa rettes ut, luftefiltere renses, nytt batteri og ikke minst en god vask, for de er klare for aa ta oss til Rishikesh.

Manali er turist-resort nr en for indere og det er hoysesong og stappfullt av dem her. De gaar bananas i snoen og legger igjen tusenvis av rupis i butikker som selger "ting fra fjellfolket", sjal, ting laget i tre, bobledresser som er som hentet rett ut fra 80-tallet osv osv. Manali er en storre plass enn vi hadde sett for oss. Byen er delt inn i mange smaa deler og overalt finner man hoteller og butikker med allslags mulig herk, opplyste elver, "100% pashmina/Kashmiri-ull" og "gode tilbud". Vi har bolig i Old Manali hvor de fleste turistene holder hus, og naar jeg sier de fleste turister saa betyr det i praksis unge backpackere fra Det Hellige Land. Vi svommer i batikk, klaer for "freaker", hasjpiper og hasj. Israelerne royker hasj som inderne spiser ris og dal..

Men, Manali fremstaar for oss som et hvilket som helst turiststed og vi finner det ikke nevneverdig interessant, bortsett fra at det ligger rimelig idyllisk til da, der inne i blandt naaletre-skogen ved nordenden av den trange Kullu Valley. Sikkert en kul plass hvis det er hit man kommer tildlig paa reisen og er paa utkikk etter stereotypiske indiske freake-varer, men vi er mer opptatt av aa kjore motorsykkel og aa "vaere paa vei", saa for oss er det mer enn nok med dag her. Det beste med Manali er at man staar ved inngangsdoren til Ladakh, eller at man nettopp har seiret over Baralacha La og Rothang La:-)

25/06-2010 Gjensyn med Hundal i Chandigarh

Etter fem minutters kjoring faar regn. Etter to minutter med regn er vi gjennomvaate. "Last for a lifetime" og "100% waterproof" opp et visst sted med tanke paa regntoyet. Men, temperaturen er levelig saa vi peiser paa. Veiene ned Kullu Valley kunne vaert bedre og kominert med regn gaar det litt smaatt med oss. Jeg bevitner det forste live trafikkuhellet paa indiske veier like nord for Kullu da en diger lastebil banker inni i en liten Suzuki Maruti som forsoker seg paa en u-sving midt paa en bro. Det gaar bra. Bilsjaaforen er i alle fall i stand til aa demonstrere sinne naar han kryper ut av tinnfolie-ballen sin. Turen er ikke over, men vi har vaert veldig heldige i forhold til trafikkuhell. Vi har kommet like etter at ting har skjedd, eller ting har skjedd like etter at vi har passert, -som i Kashmir, like for Sonamarg der en famlie paa fire mistet livet da samme broen som vi passerte to dager tildligere ble tatt av vannmassene. Folk dor i India hver dag. Ca 255 personer dor i trafikken hver dag, og i avisene leser vi om 40 mennesker her og 5 mennesker der, tatt av vannmasser, jordskred, drept av separatistgrupper, ulike arbeidsulykker osv. Jeg kan ogssaa nevne at to indere maatte bote med livet pa Zoji La mellom Sonamarg og Kargil (Det forste passet vi kjorte over mellom Kashmir og Ladakh) pga hypotermi. Jeepen de satt i ble sittende fast i snovaeret... Uten at jeg kjenner denne spesielle situasjonen saa har jeg i alle fall sett med mine egne oyne flere ganger hvordan jeepene er utrustet, eller mangler utrustning, for daarlig vaer, og jeg har en liten mistanke om at lavlands-inderene tror de ikke trenger ekstra klaer eller mat for aa ratte rundt i Himalaya. Men, tingen er jo at faar man stopp paa et av passene her pga av daarlig vaer kan man aldri vaere sikker paa naar hjelpen kommer, og da duger det ikke med sarier, sandaler og ristede bonner.

Uansett, vi passerer Kullu og stopper sor for Mandi for aa spise lunsj, fullstendig (!) gjennomvaate, men hva gjor vel det naar vi har tort toy i sekken og/eller vi kan lufttorke i sol fra skyfri himmel. Varmen fra lavlandsindia slaar oppover foten av himalaya og fra naa av kjorer vi i t-skjorte i steden for boblejakke. Digg! Vi lar Shimla passerer paa venstre side og triller helt "ned i India". Det bli veldig varmt og trafikken tiltar. Vi naermer oss Chandigarh og ved en tilfelighet kommer vi inn paa veien som gaar forbi Haveliet til Hundal som Toni og jeg besokte da vi passerte Chandigarh forste gang. Rune og jeg stopper opp og kjorer inn i gakgaarden. Jeg lister meg rundt huset for aa se om det noen hjemme, og der, inne i huset, som et stort utropstegn blandet med sporsmaalstegn staar en skjeggete kar i turban. Vi lar situasjonen faa noen sekunder for vi kaster oss rundt hverandre, takker for sist og finner veien inn til den samme lemonaden som vi fikk sist, - som smaker jord og kloakk. Mmmm....Hundal er paa vei til Chandigarh sentrum og vi er paa bolig jakt saa besoket blirt kort og godt.

Vi gjor er tappert forsok paa aa by-passe Indias yngste by, men klarer ikke aa finne noe hotell i skumringen i perifirien og maa inn i sektor-veldet. Det er morkt, vi finner bare dyre hoteller og sektorene flyter i hverandre. (les mer om Chandigarh paa denne bloggen, 10-12/04-2010). Vi finner til slutt en middelmaadig losning. Klokka har blitt 23:00 og vi drar paa middagsjakt i sektor 22. Vi finner kyllling kebab og to indiske pratesugne gutter i 18-19-aars alderen. De skal henge litt rundt paa torget for aa se om de kan faa kjopt seg sex i kveld. Alt er klart. De har leid et hotellrom, de har bestukket resepsjonisten slik at han ikke skal sladre, klaerne er nyvasket og de har luft i kassa. For en hel natt regner, med dertil egnede indiske seksuelle krumspring etter guttenes onsker og behov, regner de med aa maatte betale ca 5000Rs, som tilsvarer ca 700 NOK. Ikke noe for enhver mann i gata med andre ord. I Rajasthan for ekspemel kan man lett faa en ung skjonnhet for 100-150Rs, dvs 15-20 NOK , dog kanskje i en straahytte og ikke paa et hotell. Det sies at rundt 70-75% av alle indiske menn har hatt sex med en prostituert. Noen hevder at tallet er hoyere. I India er det ikke uvanlig at far spanderer en hore paa sin sonn for at guttungen skal faa et kraesj-kurs i sexuell omgang med det andre kjonn, -og spesielt viktig er det aa ha dette paa stell for bryllupsnatten. Det nytter ikke aa komme uerfaren til den anledningen. Mon tro hvem som bryr seg om jentene...

26/06-2010 Ringen sluttes i Rishikesh

Chandigarh er stor og vi tar frem kompasset og kjorer paa kompass-kurs ut av byen. Det lykkes, og det uten en eneste feilkjoring. He-he! Veiene i retning Dera Dhun og Rishikesh er taaelig gode og vi sluker raskt km i den dampene varmen. Jevn marsjfart paa 70-75km/t. Kl 16:00 svinger vi inn foran utgangspunktet; Ranjeet Motorcycles. Ranjeet motte vi jo i Leh, men broren og noen unge lakeier "runner" sjappa. Det trykkes hender, takkes for sist og de er veldig interesserte i hvordan syklene har gaatt. Vi kan ikke annet enn aa fullrose folka hos Ranjeet for jobben de gjorde for oss for 2 mnd siden. Saa godt som ingen store problemer.

Vi tar inn paa New Swiss Cottages i Laxman Jhula hvor vi har bodd i 14 dager tidligere, men ting er ikke det samme som for 2 mnd tilbake. Det er lavsessong for yoga i Rishikesh pga varmen saa vi er saa godt som alene paa hotellet.

Vi er svarte av eksos og stov etter 6 timer paa indisk higway, men smiler fra oret til oret, tilbake til stedet der ideen om motorsykkelkjoring i Himalaya ble fodt. Rune og Hans Kristian takker hverandre for turen! Personlig kan jeg uten aa nole si at de to mnd paa motorsykkel i nord India er de (nest*) beste dagene jeg har hatt i mitt liv. Kanskje kan det bli dine (nest) beste dager ogsaa!?!?

  • Naar kan man si at ting er best i livet? Og, det er skummelt aa si at man gjor noe for siste gang.

Jeg mener og tro at jeg skal begynne aa gjore alle gode/beste ting for nest siste gang i livet, hver gang. Tror man faar mer ro da. Det maa jo vaere forferdelig aa ha det hengende over seg at man skal leve hver dag som den siste. Greit aa ha litt tid tenker jeg...

Skrevet av Hilmann 05:33 Arkivert i India Kommentarer (1)

MC/INDIA, LEH-MANALI 1. og 2. FORSOK

04-05/06-2010 Venting og vedlikehold

Etter turen til Nubra valley ser vi for oss noen faa dager i Leh for vi satser paa at veien til Manali skal aapne. Vi fyller tiden med vedlikehold paa syklene, skriving av kort til venner og bekjente, mye god mat, hjemsending av ting for aa faa ned vekten litt paa bagasjen (ikke gaa i den fella aa tro at det er gjort i en fei paa postkontoret i Leh), og ikke minst hyppig frekventering hos turistbyraaene for aa snappe opp sladder om Manali-veien. Vi horer mye rart, men det meste later til aa vaere bunnlose rykter. Men, paa kvelden den 05 juni faar vi nyheten: Det har ankommet jeeper til Leh fra Manali, Veien er aapen. Glede! Vi varsler Bobby og Vera, som blir lettet over at de slipper aa kjore om Srinagar. Vi pakker pikk-pakket og legger oss med spenning i blodet.

06/06-2010 Rumtse, men ikke lenger

Vi vaakner til solskinnn. Dette er dagen vi skal forlate verdens hoyestliggende orken og komme oss til Sarchu, hvis mulig. Vi tar farvel med Arthur som skal vaere igjen i Leh for aa gjore Zanskar Valley og Tso Moriri Lake. Mange gode minner har vi faatt sammen med luft-offiseren fra Det Hellige Land.

Paa bensinstasjonen moter vi dusinvis med andre motorsykkelister som har snappet opp det 12 timer gamle rykte om veien. Toft:-)
Da vi kommer til Karu, 50 km ned Indus Valley ser vi morke skyer og vi tar paa regntoy, og regnet kommer ikke lenge etterpaa. Vi gjor holdt i Lato for aa drikke chai og ta paa mer plastikk. Den regner bra og vi har allerede rukket aa bli litt kalde. Mellom Lato og Rumtse moter vi den forste snoen. Vaeret er paa offensiven og vi aner uraa. Stopper i Rumtse for aa drikke mer chai, faa igjen varmen og vente paa en gjeng indere som har dratt i forveien opp til militaersjekkposten til Taglang La (Verdens nest hoyeste motofarbare pass) for aa faa en status paa veien. De kommer tilbake noe seinere fulle av sno og is, saa kalde at de nesten ikke klarer aa prate (Saa kjorer jo indere med ola-bukse i slags vaer...), men de faar stammet frem at passet er stengt.

Vi biter i det berommelig sure eplet og sette nesa hjemover. I Upshi moter vi Matthew som er paa vei til Manali han ogsaa. Han eier ikke skrupler og skal prove aa komme seg over i dag. Neppe...Tilbake i Leh oppsummerer vi dagen med 200 kalde kilometere til ingen nytte og jeg har skaffet meg et par odelagte bakdempere. Men, vi vet raad. Vi kjoper en flaske whiskey og tilbringer resten av dagen med pannekakespising og smugdrikking av Irish Coffee. Bobby og Vera beslutter aa ta den lange veien om Srinagar til Manali for aa rekke flighten sin den 19/06. God Tur:-|

09/06-2010 Hva er sannhet i India? (Svar: Det du kan se med dine egne oyne!)

I dag faar vi paa nytt bekreftet at veien til Manali er aapen gjennom tusirst byraaer, men at det forste passet Taglang La er stengt. Hmmm. Vi er litt i villrede hva vi skal gjore og traaler Leh rundt for aa samle rykter om veien hos turistbyraaer, busstajoner, taxi-stands ol., rore de sammen for deretter etablere vaar egen sannhet. Det er forferdelig mange sannheter ute aa gaar. Vi faar vite at det er mulig aa by-passe Taglang La ved aa kjore om veien til Tso Moriri Lake og over Tso Kar, saa det passet er i boks, men det som bekymrer oss mer er at de som har klart seg frem til Leh fra Manali har brukt alt fra 7 til 11 dager. En tur som i godt vaer skal vaere mulig aa gjennomfore paa en dag hvis man starter med sola og kan kjore litt i morket mot slutten av dagen. De tilreisende varsler om mye vann, milevis med dyp gjorme og sjansespill om man kommer over passene. Rune og jeg tviler og tviler. What to do?

Seint paa kvelden godt nede i en flaske whiskey kommer konklusjonen. Vi stikker i morgen!

10/06-2010 31 mil i retning Manali i enestaaende omgivelser

Vi vekkes av alarmen kl 05:30, titter ut av vinduet og ser at mot Srinagar-veien er det blaa himmel, og mot Manali-veien er det graatt. Vi merker at vi ikke helt har bestemt oss allikevel. Uten aa kommunisere nevneverdig mye denne morgenen jobber vi allikvel nolende med aa pakke sakene for aa sette i marsj. Ingen av oss vil rope at at det er en kjempeide` aa dra, men ingen vil sette ned foten og si at vi venter noen dager til. Paa nytt sier vi ha-det-bra til Arthur og vi er i gang.

07:30 er vi paa bensinstasjonen og fyller alle tomrom med drivstoff. Vi skal kjore en omvei paa 150 km og neste bensinpumpe er i Keylong, 540 km fra Leh. 5 liters kanner og gamle vannflasker fylles og stappes inn i bagasjen hvor det er rom. Off we go!
Da vi kommer til Karu smiler sola til oss, vi glemmer alle bekymringer om mulig stengte pass og cruiser avgaarde i femte gir med et fett smil om munnen. Motorsykkelkjoring tvinger liksom vekk de skumle tankene. I Upshi tar vi av mot Tso Moriri Lake og omveien vaar. Det vi ikke har tenkt paa er at vi maa tillaltelse fra myndighetene for aa kjore denne veien. Sjekkposten etter Upshi gjor sine desperate forsok paa aa stoppe oss naar vi kommer brumlende, men til ingen nytte. Vi fester blikket langt fremme og broler oss forbi en forfjamset politioffiser som maa innromme at han sov i timen og ikke var tidlig nok ute for aa stoppe oss. Gaerne er vi:-)

Veien fra Upshi byr paa enestaaende natur. Svulstige fjellformasjoner i orange og lilla farge onsker oss velkommen sammen med elvebruset fra Indus. Vi moter paa far(?) og sonn (36) fra Sor Afrika, langhaarede og skjeggete, paa samme Enfield, som bekrefter at de kommer fra Manali. De melder om varierende veistandard, men flott natur og en ny sjekkpost om 35 km. Takk for etterretningen. Vi legger oss paa 45 km/t med 5m mellomrom og gjor klar for dagens andre "snike-seg-gjennom-manover". Vi ankommer sjekkposten, en offiser fyller lungene med luft og servere frustrerte signaler med floyta si i det vi skjaerer forbi og lar ham tape kontroll. Et par mil etter sjekkposten kjorer vi forbi veiskillet mot Tso Moririr og tar i retning Tso Kar.

Dette omraadet er saerdeles avsidesliggende og vi de eneste menneskene vi ser er noen som titter ut fra steinhusene sine for aa se hvem som passerer, eller nomader som vi skimter i det fjerne. Vi befinner oss i et meget spesielt landskap med varme kilder og et jordsmonn som er gront av svovel og lukter deretter. Sammen med oss i den brede u-dalen loper store heste-flokker i det fjerne paralellt med veien. Spesielle greier. Fra den fjerne hores ogsaa en Enfield lyd. Det er pinado Arthur som kommer ridende paa sin hest. Det klemmes og hilses velkommen paa nytt. Han kommer fra Tso Moriri Lake hvor han har hatt en kald men bra natt, - med sin beste kaffekomposisjon saa langt paa turen.

Sammen krabber vi over passet til Tso Kar, hvis navn jeg ikke husker. Paa den andre siden ligger Tso Kar, halveis dekket av is. Paa slettene holder flyter vi oppaa grusveien i 65km/t, igjen akkopagnert av galloperene hesthover litt lenger offroad. Vi stopper opp ved den eneste bebyggelsen rundt Tso Kar. Et sted bestaaende av kanskje 100 bosetninger, men som er folketomt for oyblikket. De fleste antas aa ha tatt av sted for sessongen med dyrene sine slik at de skal komme seg "til seters for aa gjore seg fete". Arthur skal campe her for aa dra tilbake til Leh i morgen, men vi har laert at vi ikke skal si ha det bra til hverandre... "Vi snakkes", og der forsvant vi for hverandre igjen.

Rune og jeg fortsetter ut til Manali-veien og rir vaare hester over de vannvittige Mori Plains. Mori Plains er dekket av sno og veien er tidvis gjormete, men ikke saa ille som vi hadde fryktet. Det er har blitt ettermiddag og naar vi toffer over slettene, paa og utenfor vei, kaster vi lange skygger paa marken og kjoerer i mote de rosa, snodekkede fjellene som omgir teltlandsbyen Pang. Og hvem moter vi i Pang, jo helt riktig, vaar gale venn fra New Zealand, Matthew. Pang er et kuldehol, og paa natta har vi nok ned mot 5-6 kuldegrader inne i teltet. Boblejakkene som vi kjopte i Sonamarg betaler seg lett!

11/06-2010 Stopp! i Sarchu

Vi starter dagen med masse gjorme ut fra Pang. Til Sarchu er det 76 km. Vi teller til ti baade en og to ganger. Det er tungt. Men, omgivelsene redder oss fra aa bli sure og tverre. Store canyon's og formasjoner som minner mye om det samme landskapet man finner i Cappadocia i Tyrkia lager espalje opp til Lachlang La. Det er vannvittige proposjoner. Jeg trodde foer jeg dro fra Leh at vi hadde sett stort sett det meste av naturformasjoner i Ladakh, men jeg blir stadig overrasket over hvilket mangfold dette steinlandskapet byr paa.

Klatringen opp til Lachlang La gaar fint, selv om vi kjorer delvis i sno mot slutten. Nedstigningen paa den andre siden blir noe vanskeligere. Her er stort sett hele landskapet snodekt og veibanen er i stor grad dekket med is. Glatt is. Vi lirker oss ned, utrolig nok uten uhell selv om det var veldig naere paa flere ganger. Vi skylder paa god tolmodighet og lav fart. Lachlang La er et dobbelpass, vi klatrer opp igjen og ned paa den andre og siste siden venter ny fantastisk utsikt og et dramatisk hoydefall gjennom 22 switch-backs ned til en u-dal som brytes av en voldsom bred canyon i bunn..

Kl 13 er vi i Sarchu. Sarchu er en teltleir paa lik linje med Pang, men i Sarchu er det i tillegg liquer-store!?! Noe maa man vel kanskje fylle ventetiden med her for at Baralacha La skal aapne. Vi faar hore at Baralacha La (BL) er stengt, men vi stoler ikke paa noen og drar opp i retning passet for aa se med vaare egne oyne. Paa de 15 km opp til baann av BL har vi selskap av mamut's (smaa beverlignende skapninger som bykser rundt i snoen) og et ekstremt sollys i all den hvite snoen. Vi kommer ikke langt. Allerede i baann er det metervis med sno og vi gidder ikke aa prove en gang. Bulldozeren staar stille og det er ingen tegn paa at noen har tenkt aa gjore et forsok paa aa aapne veien. Den var aapen for en snau uke siden, men massivt snofall og mange snoskred gjor det utenkelig aa krysse pr i dag.

Tilbake i Sarchu skrur vi paa ventemodus sammen med Othello fra Australia, Martin og Martha fra Poland, Ben fra England og Matthew som kommer pustende og pesende utpaa kveldssiden. Det skal ikke staa paa selskapet i alle fall.

12-15/06-2010 Toooolmodigheeeet. Indere+informasjon+sannhet = ikke sant!

Dagene i Sarchu blir noe for seg selv. Vi er paa mange maater laast til plassen i og med passet ikke er aapent og vi ikke har nok bensin til aa dra tilbake til Leh. Nye folk kommer til campen, mens andre gir opp haapet om at passet skal aapne og drar tilbake til Leh. Folk faar ulike utfordinger med aa vaere her ute. Flighter som naermer seg, mangel paa toalettfasiliteter, mangel paa penger til mat i magan, hoydesyke, og for vaares del at visumet vaares begynner aa gaa mot slutten. Det blir mange chai og mye ris, dal og potet til mat, -noe som forovrig resulterte i en vannvittig gods kvalitet paa kablene. Smaa gleder...

Det som virkelig frustrerer under disse dagene er mangel paa informasjon og den villedende informasjonen. Det finnes ingen talsmann for noen instans som har med veiarbeidet aa gjore. Gjennom Sarchu renner en elv som deler Jammu/Kashmir fra Himachal Pradesh og de respektive statene har forskjellige veiselskaper som ikke vet hva samarbeid er. Folka paa J&K-siden har ingenting aa gjore annet enn aa drikke rom og folka paa HP-siden vet ikke en gang at det staar en bulldozer ubrukt 10km lenger oppe i gata som kunne gjort mye paa en dag eller to. Det er altsaa ingen som kan gi noe godt svar. Men, de vil jo vaere hyggelig ogsaa da, og dermed saa slenger de ut at veien vil nok aapne om to til tre dager. Paa den maaten haaper de aa bevare et godt forhold til den sporrende. Men, dette horer vi hver dag. De eneste som gir inntrykk av aa vite noe er de lokale jeep-sjaaforene som har informasjon fra Manali, men greia er jo at det er ingen, INGEN!, som egentlig vet eller kan bekrefte noe som helst. Det aa forholde seg til dette virr-varret krever besinnelse, og jeg er heldig aa ha Rune ved min side da det er naere paa aa renne over for meg i samale med en "nedsnodd" offiser. Etter tilsnakk fra min reisekamerat trekker jeg meg rolig tilbake og nyter den nydelige snoen som ligger over dette brutale Baralacha La... Paa initiativ fra en britisk dame samler vi alle utlendingene i Sarchu og drar over til militaer basen for aa demonstrere (hi-hi), men heller ikke det til noen nytte. Indere kan rett og slett ikke lytte og uansett hva vi provder aa si kommer et svar alla God Dag Mann, Okseskaft, foer vi i det hele tatt har trukket pusten for aa stille sporsmaalet vaart. Fascinerende fenomen det der.

Men, vi faar tiden til aa gaa. Far og sonn fra Sor Afrika kommer tilbake fra Leh. Sonnen er teknisk ingenior og vi har klasser i problem-shooting paa Royal Enfield (han kan tingene sine!) og det blir noen flotte fotturer i naeromraadet. Hoydepunktet blir et besok i en landsby 6 km fra Sarchu som ligger godt utenfor allfarvei. Landsbyen er saa og si tom da vi ankommer (folka her jobber stort sett som veiarbeidere), men vi faar aeren av aa hilse paa noen av innbyggerne og drikke te sammen med dem. Jeg har nok aldri for sett mennesker som lever saa i sin egen sfaere som disse. Gamle vaerbitte damer sitterog spinner traad for haand fra geiteull og vever klesplagg. Plaggende som ikke er laget paa veven bestaar av dyreskinn eller toy som de maa ha funnet et eller annet sted langs veien. Mange har ikke sko, men bruker dyreskinn paa beina ogsaa. Det skal nevnes at menneskene vi motte var godt over midt i livet og det kan tenkes at den yngre garde i storre grad sverger til "moderne" klesplagg. Ingen skjonner hva vi sier, men vi har folelsen av aa vaere velkommen og vi maa hoflig takke nei til flere te-besok.

16/06-2010 Det er ingen skam aa snu, bare jaevlig bittert

Vi bestemmer oss for aa dra tilbake til Leh. Etter flere ekskusjoner mot passet er det ingen tegn til at noen jobber med aa faa aapnet veien. Det foles litt som et nederlag aa ikke vente lenge nok til at det aapner, men visumet vaares begynner aa renne ut og for aa vaere paa den sikre siden er det best om vi begynner paa turen tilbake til Leh i dag. Det er en telteier som gjor dette mulig for oss ved aa selge oss black-market-besnin for 100 rupis pr liter (14 NOK). Far og sonn fra Sor Afrika blir med (de maa vare i Manali innen 22/06), og Martin og Martha henger seg ogsaa paa. Vi sluker hele legget tilbake til Leh paa en dag med disiplinert kjoring. Landskapet et totalt forandret fra 6 dager tilbake hvor det laa masse sno overalt. Sola har jobbet fulltid. Best av alt er det aa se Mori Plains igjen. Snoen er vekk og slettene har allerede rukket aa faa litt gronnfarge paa seg. Det jeg husker best fra tilbaketuren mot Leh er naar vi entrer Mori Plains fra Pang. Far og Sonn tar en omkjoring som gaar langt utennfor veien Rune. M, M og jeg tar og vaare nye, spesielle, men etterhvert meget gode, venner fra Afrika forsvinner ut paa en avstand hvor oyet ikke klarer aa spotte dem. Det eneste vi ser er en stovsky som beveger seg. Klarer dere aa se det for dere, der hjemme?

Skrevet av Hilmann 05:16 Arkivert i India Kommentarer (3)

(Innlegg 1 - 4 av 4) Side [1]