Reiseblogg fra Travellerspoint

juni 2010

MC/INDIA, VERDENS HOYESTE PASS, KHARDUNG LA 5602MOH

Sanddyner, sno(rr) og taarer!

01-03/06-2010 Khardung La 5602moh

DAG 1: OPP

Paa en dag man aner fred og ingen fare skjer det uventede. Arthur snapper opp at veien over Khardung La til Nubra Valley er aapen og undertegnede snapper i samme oyeblikk opp at vaeret skal bli vaerre mot slutten av uka saa hvis vi vil dit er dette tidspunktet aa gjore det paa. Vi faar ordnet de nodvendige tillatelser i en fei og kl 14:00 er vi paa hjul, Arthur, Rune og jeg, paa vei til Nubra Valley. Men, for aa komme inn dit maa vi forst passere Kardung La som er et pass paa 5602moh og som er kjent for aa vaere "The Highest Motorable Road in the World". Dette er en av hovedattraksjonene rundt Leh og folk (i all hovedsak indere som er ute etter sitt "one Snap") har passet som et av flere pilegrimsmaal i omraadet. Men, det har sin pris; kvalme, hodepine, oppkast, besvimelser er ikke uvanlige reaksjoner for de som besoker Khardung La, spesielt hvis man flyr fra Delhi opp til Leh (3500 moh) og uten aa akklimatisere seg tilstrekkelig gir gass mot Khardung La. Vi har vaert i omraadet en droy uke naa og har allerede fatt provd oss over Chang La saa vi foler oss klare.

Veien til Khardung La begynner saa og si rett utenfor hotellet vaart, og etter hvert som vi krabber oppover fjellsidene faar vi en vannvittig utsikt over Leh og Indus Valley. Vi stopper i siste checkpost for aa ha paa mer klaer og toffer over snogrensa. Spenningen oker. Vaeret var perfekt da vi forlot Leh, men naa ser vi at det er uvaer i Leh og vi frykter at det skal komme over passet for vi har passert. Paa ca 5200moh skjer det. Rune punkterer paa bakhjulet. Grrrrrr. Tynn luft og muligens uvaer i vente..."Tenke positivt, tenke positivt, tenke positivt (...)" Vi gyver los paa jobben og finner frem ekstra slange, fotpumpe og napper av hjulet. Arthur blir redningen naar det kommer til aa faa dekket av felgen med sitt brekkjern. Arthur synes det er kult aa faa muligheten til aa mekke paa over 5000m og puster og peser, styrer og ordner, og har en innsatsvilje som overgaar sin egen lungekapasitet paa denne hoyden, men han er "innafor" og staar selv, hele tiden. Etter 1 time 15 min er hjulet paa sykkelen igjen, og ikke minst, sola skinner fra blaa himmel. Da vi endelig naar toppen tas det bilder, det trykkes hender og vi drikker himalayan te. Nok en liten seier er rodd i land, og syklene vaare faar mye av aeren. -Bank i bordet

Paa andre siden av Kardung La venter en utfordrende vei ned til Nubra Valley. Nedstigningen ligger i skyggesiden for sola og klokka har allerede blitt 18:00 hvilket innebaerer at dagens snosmelting har opphort og vannet i veien har begynt aa fryse til is i det snokledde landskapet. Det tar sin tid, men ogsaa av den grunn gaar alt bra. Det faar ta den tiden det tar. Vi faar uansett en fantastisk utsikt, igjen, naar vi kjorer ned mot den forste landsbyen paa Nubra-siden, Khardung. Ettermiddagssola lager nydelige farger paa de steinete og delvis snokledde fjellene rundt oss. Naar man ser paa et kart over Himalaya er ofte fjellmassivet tegnet med lilla farger. Paa denne kveld erfarer vi at dette i stor grad stemmer overens med virkeligheten. Fjellene blir naermest lilla rundt oss og det er saa flott!!! Paa vei ned moter vi ogsaa paa vaar venn Mattew igjen. Han fryser paaa fingrene! "Sees i Khardung".
Vi tar inn paa en liten gjestehus i Khardung og sover paa et rom paa taket til et ektepar som serverer nydelig te, ris og gronnskaer og Chang (Lokalt brygg, hvis smak er ubestemmelig:-) ).

DAG 2 INNOVER

Fra Khardung snirkler vi oss rundt dramatiske klofter og raviner paa vei ned til bunnen av Nubra Valley, som markeres med tettstedet Khalsar. Ca 8 km for Khalsar finner vi et utkiktspunkt som gir utsikt i baade nordlig og sorlig retning. Arthur fisker frem omnifuelen sin og det er duket for arabisk kaffe. Som dere kanskje har forstaatt stilles det visse krav til omgivelsene for at Arthur skal lage sin medbrakte kaffe, - jeg sier ikke mer.

Etter Khalsar kommer vi til et voldsomt stort elvemote hvor Nubra River moter Shyok River, det vil si det som er igjen av dem. Begge elvene er saa godt som uttorkede i forhold til hva som maa ha vaert deres opprinnelige storrelse. Vi velger aa ta i retning av det vestlige elveleiet, Shyok River, mot Diskit. For vi kommer inn i det dalforet forserer vi ca 3 km med finkornet sand som ligger i det uttorkede elveleie. Det er riktig nok asfaltert vei over sanda, men vi klarer selvfolgelig ikke aa dy oss og skjaerer rett ut til hoyre og ut i sanda som er hardpakket og kjorbar. Av med all tung bagasje og det er duket for aa vaere smaagutter i sandkassa. Vi spinner rundt og rir sanddyner etter Enfieldens beste evne, og roper ut hoye gledesbrol. Himmel! Vi er maallose! For en plass paa jord.

Vi kjorer inn til Diskit for aa spise lunsj. Diskit er en mellomstor landsby i Himalaya/Ladakh-maalestokk og vi facsineres av dette samfunnet saa langt inne i fjellheimen. Det som er slaaende er hvor glade alle menneskene synes aa vaere. Det serveres smil i alle retninger, "Julley, Julley", og folk gir aapenbare uttrykk for trivsel i livet. Her er det mest mennesker med mongolske trekk, men ogsaa tydelig mange med indisk/pakistanske trekk samt mange synlige muslimer. De unge menneskene er veldig ansikts-pene, gutter som jenter, og gaar i stor grad i vestlige klaer. Menneskene midt i livet gaar i mer noytrale klaer og innslaget av punjabier er storre i denne alderklassen. De gamle i byen gaar i sine tradisjonelle tibetanske kapper, de er brun/sorte og vaerbitte i ansiktene og forholder seg i stor grad i ro, -kun med sirkulaere haandleddsbevegelser for aa sende sitt buddistiske mantra: "Om Mani Padme Hum", ut til omverden gjennom sine bonnehjul. Jeg lurer litt paa disse menneskene drommer om. Er det jobb i Leh, er det aa faa jordflekken hjemme i hagen til aa vaere lykkelig, er det aa tjene masse penger, er det et godt karma, er det uopplevd ekte kjaerlighet basert paa gjensidig tiltrekning etc? Jeg finner ingen som en stodige nok i engelsk til aa kunne gi meg svar.

Fra Diskit kjorer vi i retning Hundur og forbi de kjente sanddynene som ligger aa lager Sahara-liknende landskap her i fjellheimen. Pussig syn. Men, Nubra Valley er kjent for sine sandstormer som kommer plutselig, raatt og brutalt. Vi slipper aa oppleve det. I Hundur, kan den tilreisende ri kamel i Himalayas sanddyner. Kamelene her oppe er forovrig med to pukler, noe er meget uvanlig hvis den ikke kalles dromedar.

Etter en kort stopp i Hundur reiser vi videre innover i retning den Pakistanske grensen. Hvis man folger denne samme veien innover paa Pakistansk side vil man til slutt ende opp i Gilgit og paa Karakoram Highway. (En gang i fremtiden...)
Vi finner vaar lille camping-perle ca 40 km fra grenseomraadene. Paa Arthurs initiativ bykser vi syklene vaare oppi ei jaevlig steinur hvor vi kommer saann noenlunde utenfor synsvidde fra veien, og der, der koser vi oss. Vi brenner baal og lager nuddler med dansk skinke paa boks, koker arabisk kaffe og tommer en flaske whiskey mens oyene hviler langs dalforet til Shyok River. Vi blir mer eller mindre religiose. Jeg kryper omsider i soveposen og fra mitt soveroms vindu ser jeg Himalayas uendelige stjernehimmel lyse i mot meg, stottet av stolte fjellmassiver som har vaert ved sin lest i tusener av aar. Jeg ser et stjerneskudd i horisonten, og rekker aa minne meg selv om at jeg aldri skal glemme denne stunden, for jeg sovner inn til den beste sovnen jeg har hatt paa lang tid.

DAG 3 NED

Tidlig opp. Arthur og Rune har oppror i magen og skylder paa det danske bokskjottet. Vi koker havregrot med aprikosesyltetoy, for vi humper syklene ned til landeveien igjen og setter kursen mot Diskit Gompa (hvor vi forovrig igjen moter paa Mattew. Den mannen er overalt. Eller er det vi som er det?). Vaeret i dag er overskyet og utrygt og vaermedlingen sier daarligere vaer i morgen. Vi snapper opp via rykteborsen at Khardung La er stengt. Vi liker ikke tanken paa aa vaere "stuck" i Nubra Valley i dagesvis. Ved en tilfeldighet faar vi ogsaa hore at passet skal aapnes i en halvtime fra 14:00 da en militaerkolonne maa over fjellet. Vi beslutter aa korte ned turen vaar med to dager for aa vaere sikker paa aa ikke bli innestengt i Nubra og vi gir gass i retning Khardung La for aa kjore i vakumet av militaerkolonnen.

Vaeret er truende da vi klatrer de forste hoydemeterne opp fra Khalsar. Vi tar paa mer klaer i Khardung og ikke lenge etter faar vi det vi ikke vil ha, -et paa godt norsk; helvetes snovaer. Vi frykter et Chang La nr 2. I det vi naar frem til Roadblocken som stenger veien til Khardung La ser vi ut som snomenn og fingrene skriker etter oppvarming. Vi holder et kort reiseraad for aa diskutere neste trekk og mens vi gjor det klarner det opp bitte-litt. Vi bestemmer oss for aa komme de ovrige kjoretoyene i forkjopet og etterlater kun lyd- og luftforurensing til checkpointet i det vi viser dem ryggen og tar fatt paa de siste 14 km opp til Khardung La. Vaeret klarner ytterligere opp og vi faar etter hvert sol fra klar himmel, igjen. Veiene er ikke mye aa skryte av paa Nubra-siden og hva vi holder paa med minner mer om terrengkjoring enn landeveiskjoring. Det er bratt og flere ganger maa jeg leke Fred Flintstone for aa hjelpe hesten min opp i et turtall som gjor at den kan klare seg selv i noen meter. 5600 moh gjor noe med hestekreftene!
Vi passerer Khardung La og da er det bare ned igjen til Leh paa den andre siden.

Varet er stabilt bra paa Leh siden, sola skinner sylskarpt paa snoen rundt toppene rundt oss, snosmeltingen gaar i rekordfart og da jeg triller ned de bratte bakkene og krabber rundt haarnaalsvingene, da spretter taarene. Jeg faar en saa lykkelig berusende folelse inni meg at graaten ikke er til aa stagge. Ikke nok med at vi klarte oss over passet uten aa vaere nodt til aa anstrenge oss slik vi gjorde over Chang La, men jeg vet ogsaa at jeg lever i en drom som jeg ikke en gang visste jeg hadde.
Man horer hele tiden om at skal leve livet til det fulle, slik at naar man ser tilbake paa livet paa den siste dag, saa skal man kunne si til seg selv; jeg forsynte meg rikelig av livets matfat. Jeg har vel muligens en tendens til aa vende paa alle situasjonens steiner for jeg handler. Paa den maaten kan man faktisk tape en del verdifull tid som kunne vaert brukt til aa nyte andre sider/deler av livet. Og, man kan tenke; bare jeg faar gjort "ditt", saa, og forst da, kan jeg faa gjort "datt", og saa ender man opp med aa ikke gjore saa veldig mye, -kanskje...
Uansett, poenget med denne lille digresjonen var bare det at; naar jeg i dag kjorte ned fra Khardung La paa 5602moh paa min Royal Enfield Bullet i straalende sol saa folte jeg ikke for aa be om noe mer fra livets matfat. Jeg var forsynt. Hvis jeg skulle faa vite at jeg skulle ende mine dager i morgen, ville det vaert fullstendig uten anger overfor noe som helst (!). Jeg kunne ha sagt til meg selv, "Jeg brukte livet for hva det var verdt og er fornoyd.".

Jeg ble nok en gang minnet paa at dagen i dag er morgendagen jeg dromte om i gaar. Jeg var virkelig tilstede i mitt eget liv i dag. Jeg var bevisst oyeblikkets verdi. Uforglemmelig! Ubetalelig! Samtidig vet jeg jeg at det er viktig aa ha drommer og maal i livet. Jeg vet det at det vil komme nye maal og drommer til meg som jeg kan/skal forfolge. The show must go on!

Skrevet av Hilmann 09:43 Arkivert i India Kommentarer (2)

MC/INDIA, SNOSTORM OG TOFFE TAK 5360 MOH

27-29/05-2010 Sno, slit, sanddyner, regn, og verdens tredje hoyeste pass paa vei til Pangong TLake

DAG 1:
Kl 07:00 resier vi fra Oriental Hotel med haap om aa naa Pangong Lake for det blir morkt, en reise paa 154 km, - og hvilke 154 km! Fra Indus Valley tar vi til venstre i Karu og begynner aa krabbe oppover mot Chang La, som er et pass paa 5360moh paa sitt hoyeste. Det er Arthur, Rune og meg paa hver vaar sykkel, og som ekstra bagasje har vi Anna fra Sveits som var saa gira paa aa faa sitte paa med motorsykkel i Himalaya at det var vanskelig aa si nei. I siste checkpoint for passet ma vi bekrefte overfor offiserene at vi tror vi vet hva vi holder paa med og at vi maa vaere forberedt paa sno. Vi smiler og bekrefter alt dette, men samtidig vet vi alle at vi ikke er her for aa utfordre livet, saa hvis ting blir haaplost, skal vi snu med ryggen rak. Fjellesidene opp mot mot Chang La er, ikke overraskende, bratte og Enfieldene vaare sliter mer og mer med tynnere luft desto hoyere opp vi kommer. Flere plasser ma Anna gaa av sykkelen for at den skal komme seg frem, i tillegg til at den maa faa hjelp fra Apostlenes hester. Veiene kunne vaert saa til de grader bedre, men slik er det her i hoyden, hvor vaeret er sjefen. Omsider er vi ved selve passet. Det foles som en seier. Vi knipser bilder, klemmer hverandre, men gjor ikke det helt store fysiske kromspringene, for man kan godt merke at det er noe tynnere luft her oppe.

Etter Chang La triller vi nedover mot Pangong og Tangse, akkompagnert av sol, regn, sno og haggel omhverandre. Vi spiser Maggie Nuddels i solsteken en spokelsesby i Pangong-dalen og blir overrasket av en sandstorm i Tangse. Med kjeften full av sand forlater vi Tangse og begynner paa de siste 40 km inn til Pangong Lake. Veiene innover i dette maanelandskapet er utrolig nok meget bra og vi kan holde bra marsjfart. Men, farten maa ned naar man skal forsere saueflokker, (vill?-) hester, jakdyr, sanddyner osv. Aa kjore motorsykkel her er som aa vaere paa maanen, dvs jeg vet ikke hvordan det er paa maanen, men etter aa ha vaert her har jeg i alle fall ikke noe mer behov for aa finne ut hvordan det ser ut paa maanen. Dette er godt nok i massevis. Veien er smal og man har folelsen av aa kjore offroad hele tiden, for der det ikke er vei er det stein, jord og sand i alle fasonger.

Omsider ser vi Pangong Lake i horisonten. En av Asias storste saltvannssjoer og som ligger paa 4267moh om som strekker som over 134 km fra India og inn i Kina. Vi jubler og opplever dagens andre seier. Synet av den azur-blaa/gronne sjoen i dette maanelandskapet tar pusten fra oss. Vi morer oss med aa kjore rundt omkring paa og utenfor vei og vi foler oss som smaa barn som befinner seg paa verdens storste lekeplass. Vi slaar leir og jammen faar vi ikke selskap av han gaerne mannen fra New Zealand som har traakket sykkelen sin helt hit! Vi lager oss pasta med tomatsaus og tunfisk, Arthur lager sin ettehvert velrenomerte kaffe, vi drikker rom og nyter fullmaanen og snovaeret omhverandre.

DAG 2:
Morgenen etter, i like skiftende vaer, lager Anna havregrot med lokat aprikosesyltetoy til oss og vi blir klare for en ny dag ved Pangong Lake. Vi kjorer inn til Spangmik, som er en liten teltleir med noen faa fastboende, og faar oss en kopp te mens vi beundrer menneskene som lever her ute "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu".
Lunsjen faar vi hos noen koselige damer i et telt i vestenden av sjoen for vi sier farvel til Arthur som vil bo en natt til ved sjoen og dyrke ensomheten her ute. Rune, Anna og jeg vil tilbake til Tangse for aa vaere litt naermere passet ved oppstart i morgen. Paa vei til Tangse kan vi selvfolgelig ikke la vaere aa stoppe ved sanddynene som ligger paa 4300moh og leke litt med de:-)

DAG 3
Den tredje morgenen nyter Rune, Anna og jeg solsinnet som kommer inn over fjellene og treffer det lille gjestehuset vaart i Tangse. Riktignok nyter vi ikke frokosten like mye. Den bestaar av chapati og kokte gronnsaker som er ukristelig sterkt krydret. Vi spiser litt for syns skyld. Da vi kommer paa hjul faar vi vite i forste checkpost at passet aapner om en time. Good! Med det varierende vaeret som vi har hatt i Pangong var vi litt engstelige for at skulle bli stengt inne her for en tid.

Da vi begynner paa Chang La har vi fint vaer lenge, men paa et tidspunkt faar vi et tynt snodrev mot oss, det blir grisekaldt og vi maa stoppe for ta paa mer klaer og varme fingrene. I pausen faaar vi igjen selskap av Mattew (syklisten) som er paa vei over passet. Jeg blir imponert over denne mannen, men han vet vel like mye/lite om hva han holder paa med, han som oss... Da vi forlater Mattew kommer vi opp i en hoyde som gjor at gaarsdagens sno har lagt seg i veien, men til gjengjeld faar vi solskinn og klaerne kommer av igjen. Utfordringen som tilfeldighetene serverer oss naa er X antall busser som staar bom fast i snoen opp mot passet. Uten kjetting og med blankslitte dekk tror de at de skal komme opp, - og han offiseren i checkpointet nede i dalen som slapp bussene gjennom skulle jo hatt et kraesj-kurs i kombinasjonen av sno og kjoretoy! Uansett, veien er smal, men ikke smalere enn at vi faar broytet oss vei paa siden av bussene. Anna har hoppet av for lengst. Vi har kommet til en hoyde og kjoreforhold som gjor at Enfieldene har mer en nok med seg selv. Det er tungt arbeid for oss naar vi naermer oss 5000moh. Vi maaker sno, dytter sykler, spinner, velter og blir ore i hodet.

Da vi har kommet forbi alle bussene kommer neste utfordring. Vaeret skifter totalt i lopet av 5 min og vi befinner oss plutselig i en real snostorm. Veien fokkes igjen og vi ser ikke en dritt. Vi har problemer med aa lokalisere veien, og det er ikke noe hyggelig naar vi vet hvor langt ned det er utfor kanten, som ikke har noe autovern el.l. til aa fortelle hvor kanten er. Redningen vaar blir en Catepillar bulldozer som kommer ovenifra. Vi faar varslet om at det er mennesker i snodrevet her og den toffer forbi oss. Men, den maaker oss ogsaa innen bak en snau meter hoy broytekant. Nye krefter mobiliseres og vi faar maaket, dyttet og baert ut syklene. Men, den tiden vi brukte paa det, brukte vaeret paa aa gjore veien nesten ufremkommelig igjen. I tillegg saa fryser clutch og bremse viere i snodrevet (noe som er saerdeles lite heldig naar man har lite motorkraft og er avhengig av aa slure med clutchen for aa faa opp turtallet hver 10-ende meter) og jeg begynner seriost aa haape paa at vi klarer aa komme oss over med hodet hevet.

Omsider naar vi toppen. Her er staar det biler fra andre siden som staar vaerfast. Vi hilses naermest som helter der vi dukker opp fra ingenting paa tohjulingene vaare, med skjegget fullt av sno, hvite Enfielder, hyperventlirende, med mysende blikk, og fast bestemt paa aa bare komme oss ned paa andre siden peiser vi forbi, bare for aa mote all trafikken som er paa vei opp anndre siden. Indere har generellt sett ikke pipling paa hva sno og is er, og synet som moter oss av kjoretoy og mennesker, og deres forfatning, som bare SKAL opp over passet er ikke tragikomisk, men mest tragisk. Men, de tenker vel det samme om oss. Vi jobber oss gjennom sno og is, forbi biler som staar paa kryss og tvers til alle kanter i veien, og stjeler noen usle hoydemeter hvert.10.min. Det begynner aa taere paa kreftene. Naar vi endelig har litt "aapen vei" foran oss og vi faar hvilt beina litt paa fothvileren og trillet litt, kommer vi ikke mange meterne for et av hjulene skjaerer ut til siden fra sporet og en maa mobilisere alle tilgjengelige krefter for ikke aa velte. Med lufta som er merkbart tynnere enn normalt maa jeg hvile hodet paa tanken med jevne mellom rom for aa faa tilbake pusten og faa vekk stjernene foran oynene. Saa triller vi litt til og det samme skjer igjen. Slitsomt!!!

Plutselig, men etter altfor lang ventetid, letter skydekket og vi kan se ned i dalen som leder mot Karu og Leh. "(Blaa) Himmel!" Vi jubler over aa ha klart oss saa langt, og sola jubler med oss. Da vi kommer ned i checkpointet paa Leh-siden av passet tror ikke offiserene der at vi kommer fra Pangong i dag og gjentar opp til flere ganger at vi maa " (...)komme tilbake i morgen. Passet er stengt naa. Umulig aa komme over! Aapner 07:00 i morgen". Til slutt faar vi overbevist dem om at vi faktisk har krysse passet i dag og de blir maallose. Vi naermest kommanderes inn i varmebua deres der vi faar servert Himalaya-te, faar varmet oss og torket litt klaer. Det kom som bestilt.

Veien fra militaer-checkpointet til Karu gaar som en lek i godt vaer og paa gode veier. Vel fremme paa Oriental Hotel i Leh venter ikke annet enn varm dusj og sovn. Vi er utmattet, har hodevondt og glade for aa vaere tilbake i lavlandet paa bare ca 3500moh. Litt av en opplevelse, men haaper at vi slipper aa komme ut for noe lignende igjen!

30-31/05-2010 Rekondisjonering

Etter turen til Pangong Lake er det ikke mye igjen av oss. Det foles som jeg har en real hung-over. De to dagene etter turen brukes til aa rekondisjonere kropp, sjel og sykler. Mat, sovn og apati for oss, og for syklene; nye viere, sveising av ting som har ristet i stykker, motorvask, kjedevask, nye slangeklemmer ol.. Men, alt i alt har syklene klart seg veldig bra og vi er imponert.

Vi cruiser litt rundt i Leh og ser paa Jame Masjid, Leh Palace (Mini Potala) og andre lokale severdigheter, men det er ikke mye initiativ aa spore hos Enfield-entusiastene i disse dagene. Trappa opp til 3.etasje paa hotellet synes aa vaere utfordring nok og krever hvile derefter.

Skrevet av Hilmann 09:30 Arkivert i India Kommentarer (1)

MC/INDIA, THE GREAT HIMALAYAS!!!

[b21/05-2010 Min beste dag[/b]

Dagen starter som "normalt" med aa pakke paa og sjekke ut av hotellet. Folget paa fire Royal Enfields toffer de 4 km ut av Sonamarg til veisperringen for aa klamre oss til haapet om at veien aapner i dag. Etter 4 timers venting ved Roadblock'n kommer den etterlengtede nyheten, veien aapner om to timer. Vi sorger selvfolgelig for aa vaere forst i koen og faar lov til aa stille syklene opp paa andre siden av sperringen for aa vente paa klarsignal. Vi klarer allikevel ikke aa vente med aa komme avgaarde, vi er i full ekstase, saa vi starter syklene paa likt og stikker av:-)

Vi har ikke rullet mange km for vi begynner aa klatre paa Zoji La, og vi ser hvilke naturkrefter som har vaert i sving under regnvaeret. Buldosere, gravemaskiner og horder med menn med hakke og spade jobber saa svetten renner for aa faa veien paa stell, eller bygge ny vei der det trengs. Det er stup-bratt og jordskred har skyldt over veien eller tatt den med seg, smaa innsjoer har etablert seg i veibanen, kampesteiner sperrer, snoskred, is, gjorme osv osv. Vi jobber (!) oss oppover. Bobby og Vera velter, men heldigvis et stykke fra kanten og det gaar bra. Bobby slipper fra det med en ankelvrikk. Der det er mye gjorme sliter vi med aa komme frem. Syklene mister motorkraft i hoyden og det eneste som duger er nok fart og hoyt turtall og da gaar det litt paa lykke og fromme. Men vi har alle stor respekt for det vi holder paa med og vi sorger for aa holde oss paa motsatt side av kanten. Vi er er alle ekstremt lettet et vi har forsert den vaerste stigningen uten velter eller andre former for uhell. Vera er dog ikke ved helt godt mot. Hun syntes hele greia ble i meste laget og har ikke spesielt lyst til aa fortsette paa denne maaten. Bobby, som har kjort her tidligere, kan troste med at det blir bedre fra naa av. Taarene ersattes med nytt haap og iver og vi setter i gang med selve passet. Det er slutt paa gjorma. Naa er det bare vann og sno. Jeg tror ikke jeg tar hardt i naar jeg tipper at broytekantene, eller veien gjennom snoskredene, er 10 meter hoye. For en vei!!! Innimellom kommer vi til disse innsjoene. For aa unngaa stopp midt i dammen gir vi gass og satser paa at det ikke er for store steiner under gjormevannet. Vi blir sokkvaate alle sammen. Etter hvert som jeepene tar oss igjen lar vi dem kjore forst for aa sjekke vanndybden og ta ut et spor for oss. Etter aa ha passert det hoyste punktet paa passet inviterer Arthur paa arabisk kaffe med verdens tak som utsikt. Vi er svette, vaate, kalde, varme, lykkelige, skremt, lettet, har hoy puls og er enige om at dette er noe av det villeste vi har gjort.

Da vi kommer til Kargil-siden av passet moter vi kilometervis med lastebiler som har hopet seg opp over de siste seks dagene. Vi hilses litt som helter i det vi kjorer offroad og slalom mellom lastebilene der utolmodige sjaaforer lager chai i lastebil-hytta og ser med lengsel i blikket paa de forste som har passert fZoji La. Jeg skylder ogsaa aa si at den naturen vi har vaert tilstede i gjennom de siste timene er det villeste og flotteste undertegnede har sett i hele sitt liv.

Veien fra passet til Kargil er ikke spesielt god, men aa kjore motorsykkel i et slikt landskap i ettermiddagssol er reine kjonnsnytelsen. Taggete fjell paa alle kanter, drysset med "melis", stein og fjell i mange farger og et dalfore som skjuler naturskatter bak enhver sving.

Vel fremme i Kargil er det en utslitt gjeng som tar inn paa Hotel Evergreen. Dagen har tatt skikkelig paa fysisk og psykisk, vi er stive i laar/rygg/hofter/armer, men praten gaar jevnt om dagens opplevelser.

For min egen del kan jeg bekrefte at dette har vaert den (nest) beste dagen i mitt liv. Folelsen av aa ha blitt utfordret og mestret paa denne maaten er noe jeg sjelden opplever. Jeg skal aldri gelmme denne dagen og jeg skal kose med med minnene naar jeg sitter og oppsummerer livet mitt. Takk!

22/05-2010 Kasmir-Ladakh. Kargil-Lamayuru.

Kargil er den enst storste byen i Kashmir, men har ikke de helt store sightene aa by paa. Det som allikevel er interessant er aa se hvordan trekkene paa menneskene har gaatt fra indisk-pakistansk "fjellfolk-look", til mennesker med tydelige mongolske trekk. Det skal bare et fjell til. I motsetning til sine brodre og sostre i paa Srinagar-siden av Zoji La er 90 % av befolkningen i Kargil Sjiaer. Bilder av Khomeini og Khamenei pryder butikker og plakater langs veien. Kargil ligger ogsaa tett paa (buffer-) grensen til Pakistan og enkelte av omraadene nord for Kargil ble aapnet for turisme forst i aar. Vi planla aa besoke disse omraadene, men etter noen km paa elendige veier ombestemmer vi oss og gaar for hovedveien allikevel, selv om den ogsaa skal vise seg aa ikke vaere av ypperste kvalitet (!).

Vi smyger oss gjennom trange, gronne og frodige daler, gasser oss igjennom flate maaneliknende landskap, krabber over pass paa over 4000 meters hoyde (Fotu La), drikker chai paa plasser der ingen skulle tru at nokon kunne bu og lever livet til det fulle. Paa topen av Fotu La ser vi dagens destinasjon langt der nede, Lamayuru. Omgitt av graa-orange bratte fjellsider paa alle kanter kjenntegnes Lamayuru spesielt ved sin Gompa (buddistisk kloster) som ligger paa fjelltoppen midt i "gryta".
Vi tar inn paa et hyggelig gjestehus som drives av en familie paa tre som vi deler stue og kjokken med. Fruen i huset er ei alldeles nyyydelig dame med store rosa bollekinn og et smil som sier "Jeg er glad for aa see deg. Jeg vil bety noe for deg. Vaer min gjest og bli lykkelig i mitt hus". Paa hennes tungemaal oppsyummeres all vennligheten i et ord: "Julley". Julley brukes i Ladakh om alt som er godt, alt fra det aa mote et (u-)kjent blikk ("Hei") til aa besrive hvor god maten var, takk, nydelig osv.

Dagen i dag staar ikke vedlig mye tilbake for gaarsdagen. Veiforholdende var noe bedre og krevde derfor ikke mer enn 100%, i motsetning til gaarsdagens 150%. Jeg har i lopet av de siste ukene gjenoppdaget gleden over aa kjore motorsykkel og bruke motorsykkel som transportmiddel. -Unbeatable!

23/05-2010 En dannelsesreise.

Dagen starter med at jeg maa klype meg i armen. Ja, jeg er her, her og naa. Utenfor vinduet titter sola frem over de taggete fjellende og fra Gompaen hores ringing i bjeller og blaasing i de store hornene, hvis funksjon jeg enna har tilgode aa finne ut av. I natt hadde jeg denne frustrerende drommen igjen om at jeg plutselig var tilbake i Norge, uten noen spesiell grunn, og livs-frekvensen/rytmen jeg har etablert gjennom de siste 4 mnd ble brutt, og jeg klarte ikke aa finne tilbake til den. Begynner jeg aa bli bortskjemt?

Det aa reise kan ikke sies aa vaere noe kvantefysikk. Du trenger penger, tid, sosialintelligens, og noe evne til aa vaere nysgjerrig for aa gi reisen innhold du ikke visste om fra for av. Men, jeg kjenner litt paa frykten for aa miste denne rytmen av grunner som ligger utenfor meg selv og det som staar i min makt. Derfor nyter jeg dagene til det fulle. Men, jeg skynder meg ikke med aa nyte. Alt jeg trenger er aa puste. Kjenne etter at jeg er tilstede i mitt eget liv her og naa. Uten noen andre forventninger til meg som person enn det jeg skaper selv, og det som naturlig innebefatter det aa vaere et godt medmenneske overfor de rundt meg. Jeg vet at slik jeg lever livet mitt naa ikke kan vedvare for alltid, MEN, jeg vet ogsaa at reisen jeg gjor naa er en dannelsesreise. Jeg vet at det jeg laerer om meg selv og andre er noe som skal prege meg naar jeg kommer hjem. Jeg akter aa ta med meg noe av den samme folelsen av frihet videre i livet, og i storre grad vaere en reisende i mitt eget liv, ogsaa der hjemme i Norge.

23/05-2010 Lamayuru

"Julley". Ordet kan anes i hele Lamayuru. Selv om vi ikke moter mange mennesker motes vi alltid med dette ordet som sier alt. Rune og jeg bruker dagen paa aa utforske denne gamle bosetningen 130km vest for Leh, som synes aa vaere paa avviklingens rand. Det er ikke mange mennesker aa se og et betydelig antall hus/bosetninger er fraflyttet. Det er vel storbyens lofter om penger og velstand som driver den yngre generasjon vekk fra denne avsidesliggende "gropa" i Himalaya. -Selv om enkelte kilder i landsbyen hevder at den er i vekst, noe jeg har litt vanskelig for aa tro. Kaldt er det her ogsaa. Deler av dagen i dag her vi tilbragt under aapen sol, men paa vinterstid dropper temperaturen lett ned til 20-25 minus og og "...life becomes hard". Da tenker kanskje noen at, vi har da 20-25 minus, ja til og med lavere enn det ogsaa, her hjemme i Norge!?! Jeg minner da om at i dette omraadet er det orken. Man kan ikke gjore som Vazelina Bilopphoggers; "Fyre med ved", for her er ikke ved i mils omkrets. Her fyrer man og varmer husene, som er laget av graastein eller hjemme-mekka murstein og gjorme, med mokk. Prov det hjemme i Norge...

Mest imponerende av alle ting i Lamayuru er nok Gompaen som troner paa en hoyde midt i landsbyen, etablert rundt aar 1000. Klosterhoyden lever opp til alle bilder jeg har sett for jeg dro hjemmefra, men det som uteblir er munkene. For et aarhundre siden huset gompaen 400 munker, mens i dag er det bare noen faa tilbake. Stedet har en spesiell atmosfaere som inviterer til ro og ettertanke. Men, veggmaleriene er utrolig dramtiske og tidvis meget groteske. Mennesker kokes levende i kjeler og parteres med sag, gjerne fra skrittet og oppover! -Maa finne ut hva meningen med all denne volden er. Maa i hele tatt finne ut litt mer om hva Buddisme er jeg.

Vi avslutter en litt kald dag med en nydelig hjemmelaget middag hos famlien Tsering og paa Tharpaling Guesthouse

24/05-2010 Nok en dag utenom det vanlige. LEH!

Vi starter tidlig fra Tharpaling Guesthouse for aa ta oss god tid paa reisen til hovedstaden i Ladakh, Leh. Vi bruker litt av morgenstunden paa aa filosofere over hvorfor sykkelen til Arthur ikke starter, men etter litt proving og feiling finner vi ut at batteriet hans er gaaent. Alt vi ber om er at den maa gaa til Leh hvor det er mulig aa faa kjopt nytt batteri. Arthur hadde egentlig tenkt aa besoke Zanskar Valley paa egenhaand, men pga stengte veier ble ikke det aktuelt, noe som var like greit med tanke paa den forfatning sykkelens hans er i for oyeblikket. I tillegg til batteriet trenger han et nytt fordekk og han er ikke lenger bremser foran pga utslitte bremseklosser.

Anyway, vi har nok en dag paa veien i en natur som overgaar alt annet jeg har sett/opplevd, og siden vi ikke skal rekke noe som helst tar vi oss god tid, stopper for aa ta bilder, drikke chai, lage kaffe, eller bare for aa banne litt og/eller juble over hvor bra vi har det. Naturen varierer mellom trange dalforer som, plutselig rundt en sving aapner seg til aa bli en vannvittig bred u-dal. Vi spiser lunsj (Maggie nuddels of course) i frodige Alchi og tar en titt paa en av de best bevarte gompaene i Ladakh som i sin tid unslapp det vaerste muslimske herjingene i omraadet.

I Nimu stikker jeg og Arthur fra resten av folget og tar Enfieldene vaare offroad til en slags klippe hvor vi har en fantasisk panorama utsikt. Arthur lager arabisk kaffe til oss og vi konkluderer nok en gang med at Life's Good. Hvem skulle tro at jorda kunne by paa slikt landskap og slik en utsikt?
Etter Nimu og kaffe, rundt et par svinger og over en aasskam ser vi for forste gang Indus Valley og Leh i horissonten. Veiene ned mot Leh er gode, snor-rette og inviterer til hoy fart, men her er det snakk om aa beherske seg. Marktrykket till forehjulet med all bagasjen bakpaa er ikke mye aa skrive hjem om og med en rammestabilitet som en meitemark maa farten holdes nede. Men, som vanlig en dette helt greit for omgivelsene kan man ikke haste forbi uten aa nyte. Med sola i ryggen cruiser vi i femte gir ned i den gronne oasen som rammes inn av den karakteristiske Himalaya-horisonten paa alle kanter. Det eneste som ved forste oyekast virker malplassert her er alle militaercampene. Paa rekke og rad lager de en kilometervis lang espalje frem mot Leh. En liten tanke gaar til de menig-menn som kommer fra sor-india og opp i dette fjellode for aa tjene sitt land. Da snakker vi om kontraster.

I Leh hamrer vi nedpaa mat for vi sjekker inn paa Oriental Hotel som kan by paa baade varmt vann, elektrisk stabilitet og rom med en fantistisk utsikt tvers over oasen og mot de hvitkledde fjellene paa motsatt side. Vi faar oss en velfortjent varm dusj som kommer som bestilt. Vi har ikke hatt en varm dusj siden Udampur i Jammu for 15 dager siden. Men, klaerne vaare er like mokkete, eller det vil si fulle av stov, saa lykken over aa vaere rein blir noe kortvarig, men lykken over aa faa varmen gjennom en dusj er ubetalelig. Rune og jeg tar hverandre i haanda; "Vel blaast, saa langt."

25/05-2010 Rolig dag i Leh

Gardinene trekkes for og The Great Himalaya onsker meg velkommen til min forste dag i Leh. I dag skal beina faa lov til aa ta meg rundt og jeg har en fin walkabout i morgenstunden i det nod-ostlig hjornet av Leh som kalles for Ghangspa og som bestaar av en masse terasse-hager adskilt med steinmurer. Alt synes saa stille, rolig og idyllisk her. Det er ingen som stresser med noen ting. I motsetning til ellers i India faar man i stor grad gaa i fred her. Det eneste som moter deg, med mindre man selv tar initiativ til noe mer er, brede, glade oppriktige smil som sier "Julley". Dagen i dag er ikke dagen for de store utskeielsene saa det blir med rolig byvandring, internett besok, melding hjem om at alt er bra og titting rundt omkring. Jeg moter igjen Anna fra husbaaten i Srinagar og ikke mange timene etter er vi samlet igjen, nesten hele gjengen fra Srinagar + Arthur, Mattew (fra New Zealand som vi motte over Fotu La passet) og noen amerikanere. Vi koser oss i ettermiddagssola med Kingfisher ol og pizza. Deilig aa endelig faa litt "vestlig" mat i magen igjen etter mange dager med ris og dal.

26/05-2010 Indus Valley

Etter en rolig dag i gaar begynner vi aa bli "kampklare" igjen og vi tar kontakt med et reisebyraa som kan skaffe oss de nodvendige offisielle tillatelser for aa dra inn aa besoke Pandgong Lake. Det tar en dag aa fremskaffe disse og vi bruker ventetiden paa aa cruise rundt i Indus Valley og besoke Gompaene som ligger der. Vi besoker Shey, Tikse, Matho og Hemis gompa. Jeg finner det vanskeligere og vanskeligere aa sette ord paa reisen her i Ladakh. Alt er enten i en saa mye storre skala eller mindre skala at det er nesten hovmodig aa begi seg utpaa aa gjengi dette i tekstform. Jeg haaper jeg kan faa vist dere som folger med paa bloggen noen bilder naar jeg kommer hjem. Tror det vil fungere like godt, om ikke bedre enn tekst. Uansett saa kan jeg meddele at solnedgang i Indus Valley, sett fra Shey Gompa er helt raatt! Sukk og stonn...
]21/05-2010 Min beste dag[/b]

Dagen starter som "normalt" med aa pakke paa og sjekke ut av hotellet. Folget paa fire Royal Enfields toffer de 4 km ut av Sonamarg til veisperringen for aa klamre oss til haapet om at veien aapner i dag. Etter 4 timers venting ved Roadblock'n kommer den etterlengtede nyheten, veien aapner om to timer. Vi sorger selvfolgelig for aa vaere forst i koen og faar lov til aa stille syklene opp paa andre siden av sperringen for aa vente paa klarsignal. Vi klarer allikevel ikke aa vente med aa komme avgaarde, vi er i full ekstase, saa vi starter syklene paa likt og stikker av:-)

Vi har ikke rullet mange km for vi begynner aa klatre paa Zoji La, og vi ser hvilke naturkrefter som har vaert i sving under regnvaeret. Buldosere, gravemaskiner og horder med menn med hakke og spade jobber saa svetten renner for aa faa veien paa stell, eller bygge ny vei der det trengs. Det er stup-bratt og jordskred har skyldt over veien eller tatt den med seg, smaa innsjoer har etablert seg i veibanen, kampesteiner sperrer, snoskred, is, gjorme osv osv. Vi jobber (!) oss oppover. Bobby og Vera velter, men heldigvis et stykke fra kanten og det gaar bra. Bobby slipper fra det med en ankelvrikk. Der det er mye gjorme sliter vi med aa komme frem. Syklene mister motorkraft i hoyden og det eneste som duger er nok fart og hoyt turtall og da gaar det litt paa lykke og fromme. Men vi har alle stor respekt for det vi holder paa med og vi sorger for aa holde oss paa motsatt side av kanten. Vi er er alle ekstremt lettet et vi har forsert den vaerste stigningen uten velter eller andre former for uhell. Vera er dog ikke ved helt godt mot. Hun syntes hele greia ble i meste laget og har ikke spesielt lyst til aa fortsette paa denne maaten. Bobby, som har kjort her tidligere, kan troste med at det blir bedre fra naa av. Taarene ersattes med nytt haap og iver og vi setter i gang med selve passet. Det er slutt paa gjorma. Naa er det bare vann og sno. Jeg tror ikke jeg tar hardt i naar jeg tipper at broytekantene, eller veien gjennom snoskredene, er 10 meter hoye. For en vei!!! Innimellom kommer vi til disse innsjoene. For aa unngaa stopp midt i dammen gir vi gass og satser paa at det ikke er for store steiner under gjormevannet. Vi blir sokkvaate alle sammen. Etter hvert som jeepene tar oss igjen lar vi dem kjore forst for aa sjekke vanndybden og ta ut et spor for oss. Etter aa ha passert det hoyste punktet paa passet inviterer Arthur paa arabisk kaffe med verdens tak som utsikt. Vi er svette, vaate, kalde, varme, lykkelige, skremt, lettet, har hoy puls og er enige om at dette er noe av det villeste vi har gjort.

Da vi kommer til Kargil-siden av passet moter vi kilometervis med lastebiler som har hopet seg opp over de siste seks dagene. Vi hilses litt som helter i det vi kjorer offroad og slalom mellom lastebilene der utolmodige sjaaforer lager chai i lastebil-hytta og ser med lengsel i blikket paa de forste som har passert fZoji La. Jeg skylder ogsaa aa si at den naturen vi har vaert tilstede i gjennom de siste timene er det villeste og flotteste undertegnede har sett i hele sitt liv.

Veien fra passet til Kargil er ikke spesielt god, men aa kjore motorsykkel i et slikt landskap i ettermiddagssol er reine kjonnsnytelsen. Taggete fjell paa alle kanter, drysset med "melis", stein og fjell i mange farger og et dalfore som skjuler naturskatter bak enhver sving.

Vel fremme i Kargil er det en utslitt gjeng som tar inn paa Hotel Evergreen. Dagen har tatt skikkelig paa fysisk og psykisk, vi er stive i laar/rygg/hofter/armer, men praten gaar jevnt om dagens opplevelser.

For min egen del kan jeg bekrefte at dette har vaert den (nest) beste dagen i mitt liv. Folelsen av aa ha blitt utfordret og mestret paa denne maaten er noe jeg sjelden opplever. Jeg skal aldri gelmme denne dagen og jeg skal kose med med minnene naar jeg sitter og oppsummerer livet mitt. Takk!

22/05-2010 Kasmir-Ladakh. Kargil-Lamayuru.

Kargil er den enst storste byen i Kashmir, men har ikke de helt store sightene aa by paa. Det som allikevel er interessant er aa se hvordan trekkene paa menneskene har gaatt fra indisk-pakistansk "fjellfolk-look", til mennesker med tydelige mongolske trekk. Det skal bare et fjell til. I motsetning til sine brodre og sostre i paa Srinagar-siden av Zoji La er 90 % av befolkningen i Kargil Sjiaer. Bilder av Khomeini og Khamenei pryder butikker og plakater langs veien. Kargil ligger ogsaa tett paa (buffer-) grensen til Pakistan og enkelte av omraadene nord for Kargil ble aapnet for turisme forst i aar. Vi planla aa besoke disse omraadene, men etter noen km paa elendige veier ombestemmer vi oss og gaar for hovedveien allikevel, selv om den ogsaa skal vise seg aa ikke vaere av ypperste kvalitet (!).

Vi smyger oss gjennom trange, gronne og frodige daler, gasser oss igjennom flate maaneliknende landskap, krabber over pass paa over 4000 meters hoyde (Fotu La), drikker chai paa plasser der ingen skulle tru at nokon kunne bu og lever livet til det fulle. Paa topen av Fotu La ser vi dagens destinasjon langt der nede, Lamayuru. Omgitt av graa-orange bratte fjellsider paa alle kanter kjenntegnes Lamayuru spesielt ved sin Gompa (buddistisk kloster) som ligger paa fjelltoppen midt i "gryta".
Vi tar inn paa et hyggelig gjestehus som drives av en familie paa tre som vi deler stue og kjokken med. Fruen i huset er ei alldeles nyyydelig dame med store rosa bollekinn og et smil som sier "Jeg er glad for aa see deg. Jeg vil bety noe for deg. Vaer min gjest og bli lykkelig i mitt hus". Paa hennes tungemaal oppsyummeres all vennligheten i et ord: "Julley". Julley brukes i Ladakh om alt som er godt, alt fra det aa mote et (u-)kjent blikk ("Hei") til aa besrive hvor god maten var, takk, nydelig osv.

Dagen i dag staar ikke vedlig mye tilbake for gaarsdagen. Veiforholdende var noe bedre og krevde derfor ikke mer enn 100%, i motsetning til gaarsdagens 150%. Jeg har i lopet av de siste ukene gjenoppdaget gleden over aa kjore motorsykkel og bruke motorsykkel som transportmiddel. -Unbeatable!

23/05-2010 En dannelsesreise.

Dagen starter med at jeg maa klype meg i armen. Ja, jeg er her, her og naa. Utenfor vinduet titter sola frem over de taggete fjellende og fra Gompaen hores ringing i bjeller og blaasing i de store hornene, hvis funksjon jeg enna har tilgode aa finne ut av. I natt hadde jeg denne frustrerende drommen igjen om at jeg plutselig var tilbake i Norge, uten noen spesiell grunn, og livs-frekvensen/rytmen jeg har etablert gjennom de siste 4 mnd ble brutt, og jeg klarte ikke aa finne tilbake til den. Begynner jeg aa bli bortskjemt?

Det aa reise kan ikke sies aa vaere noe kvantefysikk. Du trenger penger, tid, sosialintelligens, og noe evne til aa vaere nysgjerrig for aa gi reisen innhold du ikke visste om fra for av. Men, jeg kjenner litt paa frykten for aa miste denne rytmen av grunner som ligger utenfor meg selv og det som staar i min makt. Derfor nyter jeg dagene til det fulle. Men, jeg skynder meg ikke med aa nyte. Alt jeg trenger er aa puste. Kjenne etter at jeg er tilstede i mitt eget liv her og naa. Uten noen andre forventninger til meg som person enn det jeg skaper selv, og det som naturlig innebefatter det aa vaere et godt medmenneske overfor de rundt meg. Jeg vet at slik jeg lever livet mitt naa ikke kan vedvare for alltid, MEN, jeg vet ogsaa at reisen jeg gjor naa er en dannelsesreise. Jeg vet at det jeg laerer om meg selv og andre er noe som skal prege meg naar jeg kommer hjem. Jeg akter aa ta med meg noe av den samme folelsen av frihet videre i livet, og i storre grad vaere en reisende i mitt eget liv, ogsaa der hjemme i Norge.

23/05-2010 Lamayuru

"Julley". Ordet kan anes i hele Lamayuru. Selv om vi ikke moter mange mennesker motes vi alltid med dette ordet som sier alt. Rune og jeg bruker dagen paa aa utforske denne gamle bosetningen 130km vest for Leh, som synes aa vaere paa avviklingens rand. Det er ikke mange mennesker aa se og et betydelig antall hus/bosetninger er fraflyttet. Det er vel storbyens lofter om penger og velstand som driver den yngre generasjon vekk fra denne avsidesliggende "gropa" i Himalaya. -Selv om enkelte kilder i landsbyen hevder at den er i vekst, noe jeg har litt vanskelig for aa tro. Kaldt er det her ogsaa. Deler av dagen i dag her vi tilbragt under aapen sol, men paa vinterstid dropper temperaturen lett ned til 20-25 minus og og "...life becomes hard". Da tenker kanskje noen at, vi har da 20-25 minus, ja til og med lavere enn det ogsaa, her hjemme i Norge!?! Jeg minner da om at i dette omraadet er det orken. Man kan ikke gjore som Vazelina Bilopphoggers; "Fyre med ved", for her er ikke ved i mils omkrets. Her fyrer man og varmer husene, som er laget av graastein eller hjemme-mekka murstein og gjorme, med mokk. Prov det hjemme i Norge...

Mest imponerende av alle ting i Lamayuru er nok Gompaen som troner paa en hoyde midt i landsbyen, etablert rundt aar 1000. Klosterhoyden lever opp til alle bilder jeg har sett for jeg dro hjemmefra, men det som uteblir er munkene. For et aarhundre siden huset gompaen 400 munker, mens i dag er det bare noen faa tilbake. Stedet har en spesiell atmosfaere som inviterer til ro og ettertanke. Men, veggmaleriene er utrolig dramtiske og tidvis meget groteske. Mennesker kokes levende i kjeler og parteres med sag, gjerne fra skrittet og oppover! -Maa finne ut hva meningen med all denne volden er. Maa i hele tatt finne ut litt mer om hva Buddisme er jeg.

Vi avslutter en litt kald dag med en nydelig hjemmelaget middag hos famlien Tsering og paa Tharpaling Guesthouse

24/05-2010 Nok en dag utenom det vanlige. LEH!

Vi starter tidlig fra Tharpaling Guesthouse for aa ta oss god tid paa reisen til hovedstaden i Ladakh, Leh. Vi bruker litt av morgenstunden paa aa filosofere over hvorfor sykkelen til Arthur ikke starter, men etter litt proving og feiling finner vi ut at batteriet hans er gaaent. Alt vi ber om er at den maa gaa til Leh hvor det er mulig aa faa kjopt nytt batteri. Arthur hadde egentlig tenkt aa besoke Zanskar Valley paa egenhaand, men pga stengte veier ble ikke det aktuelt, noe som var like greit med tanke paa den forfatning sykkelens hans er i for oyeblikket. I tillegg til batteriet trenger han et nytt fordekk og han er ikke lenger bremser foran pga utslitte bremseklosser.

Anyway, vi har nok en dag paa veien i en natur som overgaar alt annet jeg har sett/opplevd, og siden vi ikke skal rekke noe som helst tar vi oss god tid, stopper for aa ta bilder, drikke chai, lage kaffe, eller bare for aa banne litt og/eller juble over hvor bra vi har det. Naturen varierer mellom trange dalforer som, plutselig rundt en sving aapner seg til aa bli en vannvittig bred u-dal. Vi spiser lunsj (Maggie nuddels of course) i frodige Alchi og tar en titt paa en av de best bevarte gompaene i Ladakh som i sin tid unslapp det vaerste muslimske herjingene i omraadet.

I Nimu stikker jeg og Arthur fra resten av folget og tar Enfieldene vaare offroad til en slags klippe hvor vi har en fantasisk panorama utsikt. Arthur lager arabisk kaffe til oss og vi konkluderer nok en gang med at Life's Good. Hvem skulle tro at jorda kunne by paa slikt landskap og slik en utsikt?
Etter Nimu og kaffe, rundt et par svinger og over en aasskam ser vi for forste gang Indus Valley og Leh i horissonten. Veiene ned mot Leh er gode, snor-rette og inviterer til hoy fart, men her er det snakk om aa beherske seg. Marktrykket till forehjulet med all bagasjen bakpaa er ikke mye aa skrive hjem om og med en rammestabilitet som en meitemark maa farten holdes nede. Men, som vanlig en dette helt greit for omgivelsene kan man ikke haste forbi uten aa nyte. Med sola i ryggen cruiser vi i femte gir ned i den gronne oasen som rammes inn av den karakteristiske Himalaya-horisonten paa alle kanter. Det eneste som ved forste oyekast virker malplassert her er alle militaercampene. Paa rekke og rad lager de en kilometervis lang espalje frem mot Leh. En liten tanke gaar til de menig-menn som kommer fra sor-india og opp i dette fjellode for aa tjene sitt land. Da snakker vi om kontraster.

I Leh hamrer vi nedpaa mat for vi sjekker inn paa Oriental Hotel som kan by paa baade varmt vann, elektrisk stabilitet og rom med en fantistisk utsikt tvers over oasen og mot de hvitkledde fjellene paa motsatt side. Vi faar oss en velfortjent varm dusj som kommer som bestilt. Vi har ikke hatt en varm dusj siden Udampur i Jammu for 15 dager siden. Men, klaerne vaare er like mokkete, eller det vil si fulle av stov, saa lykken over aa vaere rein blir noe kortvarig, men lykken over aa faa varmen gjennom en dusj er ubetalelig. Rune og jeg tar hverandre i haanda; "Vel blaast, saa langt."

25/05-2010 Rolig dag i Leh

Gardinene trekkes for og The Great Himalaya onsker meg velkommen til min forste dag i Leh. I dag skal beina faa lov til aa ta meg rundt og jeg har en fin walkabout i morgenstunden i det nod-ostlig hjornet av Leh som kalles for Ghangspa og som bestaar av en masse terasse-hager adskilt med steinmurer. Alt synes saa stille, rolig og idyllisk her. Det er ingen som stresser med noen ting. I motsetning til ellers i India faar man i stor grad gaa i fred her. Det eneste som moter deg, med mindre man selv tar initiativ til noe mer er, brede, glade oppriktige smil som sier "Julley". Dagen i dag er ikke dagen for de store utskeielsene saa det blir med rolig byvandring, internett besok, melding hjem om at alt er bra og titting rundt omkring. Jeg moter igjen Anna fra husbaaten i Srinagar og ikke mange timene etter er vi samlet igjen, nesten hele gjengen fra Srinagar + Arthur, Mattew (fra New Zealand som vi motte over Fotu La passet) og noen amerikanere. Vi koser oss i ettermiddagssola med Kingfisher ol og pizza. Deilig aa endelig faa litt "vestlig" mat i magen igjen etter mange dager med ris og dal.

26/05-2010 Indus Valley

Etter en rolig dag i gaar begynner vi aa bli "kampklare" igjen og vi tar kontakt med et reisebyraa som kan skaffe oss de nodvendige offisielle tillatelser for aa dra inn aa besoke Pandgong Lake. Det tar en dag aa fremskaffe disse og vi bruker ventetiden paa aa cruise rundt i Indus Valley og besoke Gompaene som ligger der. Vi besoker Shey, Tikse, Matho og Hemis gompa. Jeg finner det vanskeligere og vanskeligere aa sette ord paa reisen her i Ladakh. Alt er enten i en saa mye storre skala eller mindre skala at det er nesten hovmodig aa begi seg utpaa aa gjengi dette i tekstform. Jeg haaper jeg kan faa vist dere som folger med paa bloggen noen bilder naar jeg kommer hjem. Tror det vil fungere like godt, om ikke bedre enn tekst. Uansett saa kan jeg meddele at solnedgang i Indus Valley, sett fra Shey Gompa er helt raatt! Sukk og stonn...

Skrevet av Hilmann 09:26 Arkivert i India Kommentarer (0)

MC/INDIA, VENTETID I KASHMIR

15/05-2010 Sonamarg

Vi vaakner opp til et super-utrygt vaer. Vi kan ikke en gang se fjellene som rammer inn Dal Lake. Men, vi er utolmodige og vil videre. Da vi staar og pakker paa syklene holder vi paa aa ombestemme oss. Vaeret ser jaevlig ut! Men, til slutt lar vi tvilen falle morgenen tilgode og vi setter avgaarde. Vi starter med et rolig detour-cruise rundt Dal Lake og naar vi forste kommer paa hjul glemmer vi alle potensielle bekymringer og er bare i stand til aa nyte lyden av en Bullet paa lavt boblene turtall i lav fart rundt en blikk stille innsjo.

Paa leting etter veien til Leh i utkanten av Srinagar faar vi, ikke overraskende, feil informasjon om hvilken vei vi skal ta og havner ut paa landet et eller annet sted. Men, det gjor forsaavidt ingenting for omgivelsene vi kjorer i er "paradisiske". Smale, rolige bygdeveier, kledd inn i lovverk fra gedigne traer. Vi lirker oss rundt krapper svinger, langs kanalsystemer og naturlige bekker, broer, mellom rismarker og kornaakre og blandt mennesker som hilser oss med beundring, overraskelse og vennlige smil.

Omsider forlater vi paradis, kjorer feil enda en gang for vi er paa rett vei. Vaeret staar oss bi og vi kjorer i mote et omraadet som paa mange maater minner meg om det Kurdestan jeg saa paa grensen til Irak (Marywan/Howraman) i Iran, eller paa landsbygda i Kosovo. Her bor fattige folk som ikke staar til ansvar for andre enn seg selv. Her er ingen parker og pleie, bygninger som maa vedlikeholdes slik at de skal se pene ut, soppel som maa plukkes, eller kafeer (slik vi kanskje kunne onske oss) som forbipasserende turister kan stikke innom for en pust i bakken. Her er det det man absolutt trenger, og litt mindre enn det. Naturen og menneskene staar dog ikke tilbake for andre plasser. De lokale ydmyke menneskene hilser oss hjertelig velkommen inn i deres verden av fjell og elver.

Vi moter regn naar vi naermer oss dagens endestasjon, Sonamarg (S). S er en liten landsby paa 3000moh som er siste post for Zoji La passet som leder oss inn mot Dras og deretter Kargil. (Dras sies forovrig aa vaere en av de kaldeste plasser paa jorda hvor det bor folk, med tempreaturer ned mot minus 60 paa vinterstid. Bare Sibir er kaldere). S er ubebodd i de 6 vintermaanedene. De andre seks mnd av aaret trekker folk fra Srinagar opp hit for aa drive sine smaa kryp-inn av noen forretninger eller kanskje mest av alt; ri indiske turister inn til Thajiwas glacier. Her er kampen om turistene knalltoff. Kashmirerne loper langs innkomne biler og klistrer seg til rutene og trygler og ber, maatte de pengesterke velge akkuart deres hest for turen inn til breen. Hesteholdet minner desverre i stor grad om maaten vi forholder oss til IKEA-varer paa. Bruk og kast. Hestene preges av rovdrift og naar den ikke virker lenger kastes den. Dvs den brukes enda litt til for den ender opp gaaende hvilelost omkring i fjellsidene. Hva hestens endelige skjebne blir vet jeg ikke. Ikke sikker paa om jeg vil vite heller.

Vi tar inn paa Hotel Royal , som er alt annet enn royalt, for 30 NOK natta og tar en walkabout i regntunge Sonamarg. Bebyggelsen paa andre siden av elva for den ene shoppinggata er det man kan kalle mindre velstaaende. Her lever de lokale sine harde liv. Gjerder rundt camphoundene bygges kontinuerlig av det som finnes for haanden, og slik er det ogsaa med husene. Rammevaerket av graasteiin eller murstein "flekkes" paa med rester av bolgeblikk, trevaerk, plast, rotter osv. Gatene er fulle av mokkete utmagrede hester og mennesker som streifer rundt fra hjorne til hjorne for aa se om det skjer noe, mens de bare fottene med sandaler under, drukner i gjorma. De har saa visst en annen kuldetoleranse her enn hjemme. Men, igjen, de er saa vennlige og sjarmerende alle sammen. Paa vaar lille rundtur i landsbyen inviteres vi paa to te-besok av hyggelige mennesker som vil vise oss ders hjem. Ydmykhet....

Fordi vi ikke skal ri paa hest, men ri vaare motorsykler til Leh, tar vi tidlig kvelden.

16-20/05-2010 Sonamarg, noch ein mal

Moder jord har talt. Hun har stengt veien til Kargil for oss. Uvaer og jordras har gjort veien ufremkommelig, der det er igjen vei.... Det regner i botter og spann. Det stopper ikke, bare regner mer og mer. Sonamarg forandres fra en lite trafikkert veibit til trafikkork. Busser og jeeper som kommer fra Srinagar kommer ikke videre og plutselig er S overbeolket. Hotellprisene oker med 700% (!) og vi blir kastet ut av hotellet vaart. Forklaringen deres holder ikke vann, bare bedrag for aa tjene mer penger og vi blir ukristelige og lite kompromissfulle i vaar fremferd. Vi finner oss ikke i det rett og slett. Det ender med en krangel i og utenfor hotellet som ender i vaares favor. Men, for oss handlet det om aa akspeptere en prisokning som var hinsides all fornuft eller sove ute. Kjedelig sak det der, men slikt skjer. Vi ender til slutt opp paa loftet, med bad i kjelleren. Gi og ta, men mest gi:-]

Hotell Royal kan vaerken by paa varmt vann eller elektrisitet, og utenfor er det inne-vaer saa dagene i S tilbringes stort sett i posen hvor vi blaaser frostroykringer, eller paa et gatekjokken for aa fylle opp proteinlagrene med lammekjott. Rista (lammekjottkaker paa kashmirsk vis) bli fort favorittretten og bankes ned i buken med den storste apetitt hver eneste dag. Lokalbefolkningen fryser de ogsaa, men holder varmen med keramikkpotter som de fyller med glodende kull som de igjen putter opp i en kurv som de gaaar og baerer under den karakteristiske frakken sin. De som ikke har dette varmeapparatet fryser under masse pledd. Utrolig nok er det veldig mange som gaar i sandaler, eller til og med barfot i gjorma. Det stikker litt naaar det er barn. Det er overraskende mange tiggere i S.

Mens vi venter faar vi selskap av Arthur fra Israel (eller Ukraina som han liker aa si naar han er i Kashmir) og Bobby (England) og Vera (Sverige) som ogsaa er paa farten rundt i India paa Royal Enfield. Bobby og Vera lager film, "En motorsykkel guide for India". Bobby har tilbragt naermere to aar i India paa MC og Vera har ogsaa kjort sine km paa en RE. De blir godt selskap i ventetiden. Vi utsettes for en rekke falske alarmer om veiaapning. Vi pakker paa og av syklene, bare for aa bli fortalt "Kanskje i om to timer, kanskje om to dager, men ganske helt sikkert muligens i morgen, etter 14:00, Insh Allah". Det er ingen som helt sikkert vet noen ting som helst og ingen som ser ut til aa ha noe overordnet ansvar saa de lokale militaere og politiet blir hoggestabber for frustrerte indiske turister og handelsmenn som taper penger time for time. For min kommer har jeg saa smaatt begynt aa tenke paa at visumet mitt gaar ut 26.juni og at jeg inne den tid skal ha avviklet min RE og kommet meg ut av landet.

Skrevet av Hilmann 08:38 Arkivert i India Kommentarer (0)

MC/INDIA, KASHMIR, THE 2ND PARADISE

10/05-2010 Fra Jammu til Kashmir

Fra Udampur til Srinagar er det ca 23 mil, og etter alle godordene vi har hort om NH 1A skulle det ikke vaere store jobben aa komme seg til Srinagar. Men, det blir allikevel litt strevsomt. NH 1A var ikke en firfelts motorvei, men en helt grei asfaltert vei. Da vi vrenger ut fra Udampur kommer vi inn i en gedigen militaerkolonne, bestaaende av tilsynelatende uendelig mange lastebiler, som skal vise seg aa vare mer eller mindre helt frem til vaar endestasjon. Vi jobber oss sakte men sikkert fremover i kolonnen, men den synes aa ikke ha noen ende! Lastebilene er forsaavidt ikke problemet, men det er alle privatbilene innimellom som kjemper seg fram med doden i lomma. Som Rune sier: "Det hele fortoner seg som et forbanna bilrace!" Personlig har jeg aldri kjort i et saa intenst trafikkmiljo paa en landevei noensinne. Konsentrasjonen er paa topp. Dette er ikke plassen aa sove i timen. Det som er synd er at vi ikke faar stoppet opp og sett paa den nydelige naturen vi kjorer i. Dalen vi kjorer oppover er bratt og spektakulaer og ser vi utfor kanten faar en sug i magan. Den sluker oss.

En annen ting som er paafallende i det vi forlater Udampur er at vi tydelig kommer inn i muslimske omraader. Veiskiltene "dubbes" paa urdu, reklameskilt skrives i storre graad paa urdu, damer fargerike sarier blir gradvis erstattet med mindre fargerike klesplagg som hijab/chador/burka og mennene baerer sin kalott og heldekkende graa-brune kappe. "Salam Aleykum"

Vi naermer oss tunnelen paa 2,5 km som skiller Jammu fra Kashmir og plutselig staar det en gjeng sivile mennesker i veien og vil stoppe oss. De gaar ut i veien og vinker paa indisk vis at vi maa stoppe, men vi tar ingen sjanser og durer maalbevisst rett forbi. Da vi kommer frem til tunnelen en km lenger frem staar det tre uniformerte menn med vaapen i haand midt i veien og ber oss om aa snu og vende tilbake. Tilbake hvor??? Bare tilbake til check-pointet heldigvis. De sivile menneskene skulle vise seg aa vaere politi. Vi vender tilbake og stopper ved de sivile politifolkene. Vi spor om de kan fremvise ID paa at de er politifolk, men det kan de ikke. Alt de vil er aa registrere at vi entrer Kashmir. Vi tenker OK, hvis det er det som skal til for at vi faar passere saa faar de passene vaare og faar fylt ut sine skjemaer. Vi spor om det er en militaer ovelse i dag og faar til svar "Here is military exercise every day". Alt blir i den skjonneste orden og vi kobler oss paa militaer kolonnen igjen. Litt spente kjorer vi inn i det sorte enveiskjorte hullet i fjellet blandt brummende lastebiler og diesel-eksos. Etter 2,5 km med braak kommer vi ut i dagslyset igjen og motes av Kashmiri Valley. Et nydelig skue. En u-dal full av rismarker og spredt bebyggelse.

Da vi kommer ned i dalen er det som aa komme til "Ville Vesten". Det skumrer for oss. Gribbene staar aa mesker seg i gamle ku-kadavre langs veien, det gnistrer i tranformatorbokser og hvis det ovrige India er fattig fremstaar dette omraadet som lut-fattig. Bebyggelsen bestaar av rode teglstein-bindsingsvaerk-sbygninger med storre innslag av trevaerk og det virker som om folket i landsbyene ikke har bestemt seg om de skal vaere eller bli. All bygningsmasse ser halvveis forlatt ut, men her er masse folk. 3,5 mil sor for Srinagar faar vi skikkelig regnvaer, men vi velger aa trasse vaerforholdene og peiser paa. Vi blir mokkete, sokk-vaate og litt slitne av aa kjore i denne trafikken under disse forholdene. Vel fremme i Srinagar tar vi inn paa forste og beste hotel. Vi ser ut som svarte feiere i ansiktet av all dieseleksosen vi har kjort i hele dagen (tor ikke en gang tenke paa hvor mye av den dritten vi har pustet inn). Vask, tort toy paa og ned i posen. Phu, for en intens dag paa to hjul, men, Al Hamdo Lilla (Thanks god), vi kom frem.

11/05-2010 "Kashmir, the 2nd paradise" (1st paradise is in heaven, Insh Allah)

Vi vaakner til sol i Srinagar, finner frokost i en muggete kjeller paa et annet ekslusivt hotell og begynner paa Srinagar Walk-About. Vi kommer ikke langt.for Mr Rashool praier oss paa gata. Vi har hatt kontakt med Mr R paa telefon paa veien til Kashmir fordi han eier en husbaat og vi har faatt anbefalt ham fra noen folk vi motte i Dharamsala. Mr R ser to fremmede paa gata og siden det ikke er saa mange turister her tipper han rett, -vi er de to som ringte dagen i forveien. Siden vi var sokkvaate da vi ankom Srinagar valgte vi forste og beste hotell, men naa er tiden inne for aa la seg sjarmere av baattur paa vannet, gratis te og hyggelig personalet paa baaten vi skal falle for, "New Sherin". Vi gjor en deal om aa komme tilbake i morgen naar vi har torket toy og "landet" litt.

Vi fortsetter walk-about'en vaar i Srinagar. Det som staar paa programmet er et ekstra par sko hvis vi blir like vaate paa nytt, og regnbukse. Hvis man bruker skostorrelse som undertegnede (str 47) kan jeg bekrefte at i India selger man ikke sko over str 44. "Shoes in 11 and 12, not possible in India". Jeg bor ha sko og finner et par jeg med godvilje faar preset pailabbene ned i. Og regnbukse,- vanskelig. Srinagar har mye, men regnklaer er det daarlig med. Til slutt, etter timer med leting, faar jeg tak i en hel og en odelagt regnbukse til tilsammen 20 NOK med bedriten kvalitet. Men, noe er bedre enn ingenting. Regnbuksene passer selvfolgelig ikke, men naar jeg klipper den ene i to og syr to nye "bein" til aa ha under den andre, kan det funke, Insh Allah!

Srinagar er en stor by. Masse folk, mange butikker med moderne varer, en helvetes trafikk og en bygningsmasse som minner om en blanding mellom Aleppo i Syria og Zakopane i Polen. Jeg liker umiddelbart Srinagar og denne surialistiske miksen av nytt og gammelt, og de hyggelige og immotekommende menneskene. Srinagar er reinere enn de fleste andre Indiske byer, det er faerre kuer paa fri mitr, soppla er organisert i hauger (gjerne) utenfor gatebildet. Men, husene er ser ut som falleferdige spokelseshus, gatebildet kryr av invalide mennesker (ganske gripende og se barn rulle seg bortover fortauene med sine vanskapte kropper mens de synger til inntekt for seg selv) og overraskende mange damer som titter ut paa omverdenen gjennom "gitteret" i burkaen. En annen ting som jeg blir overrasket over er den massive tilstedevaerelsen av militaere og politi. Jeg var forberedt paa at det ville prege gatebildet, men ikke i saa stor grad. Gatene kryr av uniformerte menn med hjelm, skuddsikre vester og vaapen, riot-control- kjoretoyer, piggtraad og veisperringer. Alle tjenestemennene smiler, er hoflige og immotekommende saa stemningen foles allikevel ikke trykkende, selv om de vet at den muslimskdominerte byen (70% muslimer) ulmer av uvhengighetsbegjaer og deler av befolkningen ser frem til den neste fredagsbonnen er ferdig og de paa nytt kan kaste sine steiner paa de indiske tjenestemennene som rammer inn bybildet med den hensikt aa besorge at Kashmir forblir en del av Hindustan (sagt i grove trekk).

Og, sist men ikke minst er Srinagar The Dal Lake. En sjo som kryr av husbaater som fungerer som hoteller/boliger eller begge deler, butikker og bolig-komplekser (flytende eller bygd opp paa pilarer). Srinagar maa vaere Indias svar paa Venezia og Bangkok, uten at jeg kan uttale meg om hvordan det er der, enda. Mens vi sitter paa plattingen utenfor baaten vaar, kommer smaa, gamle og slitne prammer glidene forbi med en padler som sitter paa huk frammerst i prammen. Noen av dem fores av fiskere som skal skaffe dagens mat, noen frakter (stort sett) indiske turister, mens andre frakter nydelig oppkledde smaa piker som skal avsted for aa lese i den hellige boken paa en eller annen lokal madras. Alt er saa stille og med et melankolsk preg.

Paa kvelden spiser vi middagen vaar paa husbaaten sammen med Nelly fra Australia, Anna fra Sweitz, Thoen fra USA, Davis fra England og Carl fra Sverige, som alle bor paa baaten. Omgivelsene inne paa baaten er royale og kvalifiserer godt til Toppen Bech's "Herskapelig". Selv har jeg nok aldri spist i mer fasjonable omgivelser. Vaare nye venner har ol og godt humor og vi faar en alle tiders kveld sammen.

12/05-2010 Tut-tuuut.

Sjekker tidlig ut fra Hotel Kardar og kommer oss ombord paa vaart nye hjem. For 125 NOK faar vi en hel baat for oss selv, transport til og fra fastland, te, internett, kjeks og hasjis (hvis onskelig) inkludert i prisen. Naa snakker vi.

Rune ble ikke helt frigjort fra problemer emd sykkelen sin fra frigjoringsdagen saa han bruker dagen hos Mr Fix-it. Imrahin paa 23 aar jobber paa baaten vaar og skal vaere min city-guide i dag. Vi besoker moskeen som har et relikvie fra Profeten Mohammed; et haarstraa fra hans skjegg, og Jame Masjid (hoved-moskeen). Jame Masjid er ulik noen annen moske jeg har sett. Den er bygget i rod teglstein og minaretene er ikke runde som normalt, men er bygget med kinesisk- "isch" arkitektur bestaaende av trevaerk med bolgeblikk som tak. Bonnehallen baeres av 378 massive trepillarer. Et fantastisk byggvaerk. I folge min venn saa er det utenfor denne moskeen at de ukentlige opptoyene starter etter at mullaene har oppmuntret de fremmotte til aa kaste stein og gjor oppror mot representantene for de indiske myndighetene. De som deltar i fremste linje skal visstnok faa 500rs (70NOK) for hver gang de deltar i demonstrasjonene. Men, hvem vet hvordan det hele egentlig henger sammen.
Imrahin inviterer meg hjem til hans hus for lunsj, og der faar jeg servert orett-kotletter, kashmiri tea og butter-kjeks. Imrahin forsorger hele huset gjennom jobben han har paa baaten, dvs mor, soster og to nevoer. Jeg har ikke vaaget aa sporre hvor mye han tjener, men det aner meg at det ikke er all verden. Sjefen til Imrahin har fortalt meg at han drar i land 300 000rs pr mnd i hoysesongen paa husbaaten, men jeg har mine tvil om at det drypper hovelig mye paa klokkerne. Som alle andre indiske sjefer jeg har mott er det noe hardt og kynisk bak den vennlige og profesjonelle fremferden. Dagen paa motorsykkel i Srinagar var baade forferdelig og morsom paa en gang. Naar man bringer trafikken paa veien mellom Jammu og Srinagar inn i Srinagar sentrum faar man et vepsebol av et trafikkbilde. Byen er saa til de grader overtrafikkert og er du ikke frekk, ja saa taper du, dvs du kommer aldri fra A til B. Etter aa ha kjort blinde svinger immote gjennom fjellandskap i en periode har jeg blitt en flittig bruker av tute (tute for svingen er egen sikkerhet!!), men i Srinagar sentrum faar jeg konkurranse. Tuta mi gaar varm i kakafonien av tute-lyder. Siden ingen bryr seg om aa bruke speil, se, holde sin side ol. er tuta den eneste maaten jeg kan fortelle omverdenen paa at "her kommer jeg". Tut-tuuut:-)

Dagen avsluttes paa samme maate som i gaar, med en nydelig middag, bestaaende av lam, dal, kokte gronnsaker, salat, og saerdeles hyggelig selskap. Vi har det fint sammen. Whiskey blir det ogsaa paa oss litt utpaa kvelden.

12/05-2010 Tommermenn og regnvaer

Kl 05:00 vaakner jeg til "Allaaaaahhhh ooo Aaaaaakbar", en kraftig hodepine etter noen whiskey for meget i salongen i gaar og at regnet hammrer paa taket paa baaten som knirker og vrir seg i morgenstunden. -Slitsomt...

Kl 11:00 jages jeg opp til frokost av Rune. Vaare utenlandske venner skal ut paa en 7 dagers trekking-tur i dag (vaeret kan bare bli bedre), mens Rune og jeg tenker at det er nok aa kommer seg paa fastland og til en internett-cafe. I-nett forbindelsen bryter sammen pga av regnet og vi ender med aa spise kebab, gjore smaa mer eller mindre nyttige ting, lese bok og skrive blogg ombord paa skuta vaar. Vaermeldingen i dag for den neste uka er helt ulik den som var i gaar, noen sier at veien fra Leh til Manali ikke er aapen enda og at det snor i Kargil (hvor vi skal forbi). Flotte greier... Vi lurer fremdeles en smule paa om vi vet hva vi har begitt oss utpaa. Enda godt jeg har faatt sagt opp samtlige tommermenn naar lydene rundt Dal Lake skal bedove kropp og sinn slik at jeg blir klar for muslimsk ukeslutt.

13/05-2010 En dag paa Dal Lake

Dagen i dag er vel kanskje den minst kompliserte dagen jeg har hatt siden jeg dro hjemmefra. Etter frokost stiger Rune og jeg ombord i en liten "shikara" (baat-taxi) og i den blir vi i hele dagen. Sjaaforen vaar padler oss ut til de mange smaa-sjoene rundt Dal Lake, mens Rune og jeg stort sett ikke gjor annet enn aa spise snop, drikke ol, drikke te og gaa i land noen ganger for aa strekke litt paa beina. Dvs det vi gjor aller mest av er aa nyte det aa vaere tilstede i vaart eget liv paa en blikk stille sjo, omkranset av fjell som lager nydelige speilbilder i vannet, akkopagnert av fredagsbonn servert over massive hoytaleranelgg rundt hele sjoen. Vi klyper oss i armen. Ja, vi er her her og naa. Sammen med oss paa vannet er masse andre baater. Inn mot Srinagar sentrum ser vi mest turister som oss selv, indiske saadan, mens utenfor "husbaat-land" er det lokale som forer baatene. Kvinner og menn i alle aldre sitter fremst i sin lille pram og fisker eller transporterer seg selv eller varer fra A til B. Det er rein og skjaer idyll aa vaere publikum.

Vi gaar ogsaa i land ved moskeen som gjemmer det ene skjeggstraaet til Profeten Mohammed, og faar en naermere titt innendors. Skjeggstraaet er nok vel bevart utenfor vaar rekkevidde saa alt vi kan gjore inne i moskeen er aa ydmykt titte rundt med henda paa ryggen mens de troende gjor sine bonnesanger. Utenfor moskeen er det fredagsstemning. Mange familier i Srinagar har tatt turen til de velholdte grontarealene rundt moskeen, hvor mennene forer tilsynelatende dype samtaler med hverandre og kvinnene ser til barna som leker med drager, ballonger og den slags. Stemningen er rolig og kjaerlig. Vi traakker ogsaa gjennom et skikkelig fredgasmarked som yrer av liv og alt det et Kashmirsk hjerte kan begjaere av saker og ting: sigder, sko, plastikkbotter, safran, sauehjerner, dal, oppvaskborster, ved, og tonnevis med rein og skjaer juggel. Damene paa markedet har brettet opp burkaen for aa ta varene i naermere oyesyn, men straks vi er utenfor markedsgaten er "teltet" komplett igjen. Man kan observere damer som stopper opp for aa prate med en bekjent som er mann; damen stopper mannen og sier hei. Mannen stopper overrasket opp og lurer paa hvorfor han blir stoppet av en kvinne. Saa ser mannen ned, drar kjennsel paa sko og nedre delen av buksen og samtalen ruller igang med den storste naturlighet.

Paa vei tilbake fra markedet glir vi gjennom omraadet som kalles for "Floating Garden" ( FG). FG er et virr-varr av oyer og diker i Dal Lake hvor folk bor og dyrker gronnsaker. Vi setter pris paa aa ha en kjentmann med oss for i dette omraadet skulle det ikke vaere vanskelig aa ro seg vill. FG maa vaere et "Mekka" for en som er fotointeressert. Det er motiver for hver meter. Prammer som lastet opp med gronnsaker, fiskere som bringer dagens fangst tilbake til hus, tenaaringsjenter som ror paa besok til hverandre, hus som staar paa paaler ute i vannet og flytende butikker. Kameraene vaare gaar varme. Dal Lake er virkelig et sted aa avlegge et besok. Rune og jeg er enige om at av alle plasser vi har vaert i India, saa kommer Kashmir/Srinagar/Dal Lake paa forste plass.

Takk for i dag!

14/05-2010

Vi vvakner opp til fin-vaer og nyter en lang og god frokost paa terassen paa baaten vaar. Etter aa ha sjekket vaermeldingen daglig de siste dagene har vi mer eller mindre bestemt oss for aa prove aa komme paa hjul igjen i morgen. Skal vi velge aa tro vaermeldingen kan vi komme oss til Kargil for mokkavaerert setter inn der, saa maa vi regne med aa vaere der en dag eller to for det blir bedre inn mot Leh.

Saa dagen i dag blir den siste dagen i "sivilisasjonen" for vi drar opp i fjellene, og vi faar gjort mye. Kjopt inn mer regntoy, hansker, lue, Rune faar byttet ut sitt landeveisdekk med et knast-dekk og jeg faar fikset fotoapparatet mitt som jeg var redd for skulle takke for seg. Mens vi venter paa dekk og fotoservice kjorer vi opp til tempelhoyden som vaaker over Srinagar. Herfra kan vi se saa godt som hele Dal Lake med virr-varret av husbaater, kanaler, diker, og de deler av byen som tilsynelatende er som alle andre byer/tettsteder, men som i realiteten er et samfunn paa oyer. Srinagar er stor. Paa storrelsen med Oslo i antall innbyggere, i areal vites ikke. Guideboka mi, Rough Guide, sier saa godt som ingenting om Kashmir. De har tydeligvis utelukket at folk vil dra hit, eller kanskje de ikke vil motivere den reisende til aa dra hit. Hvem vet. Jeg har bladd litt i en Lonley Planet for India og de er adskillig bedre paa Jammu/Kashmir enn Rough Guide.

Vi lar vaare siste Kingfisher ol faa bein aa gaa paa naar vi nyter solnedgangen over Dal Lake sammen med en god bok. Kona til "butleren" vaar serverer Palak Paneer til middag i dag og vi gjor som alle de andre dagene vi har hatt paa tur sammen; KOOOOSER OSS!

Skrevet av Hilmann 08:31 Arkivert i India Kommentarer (0)

(Innlegg 1 - 5 av 5) Side [1]