Reiseblogg fra Travellerspoint

mai 2010

TOOOOLMOOOOODIIIIIIGHEEEEEET

Naar men er ute paa reise blir tolmodigheten ofte satt paa prove. Ofte skyldes dette mangel paa et felles verbalt/nonverbalt spraak og felles begrep av hva avtaler, tid, hygiene ol. er. India er saavisst intet unntak, paa alle omraader, og undertegnede kjenner litt at han blir provd i tolmodighet om dagen. Jeg er av den oppfatning at en av misjonene naar man er ute paa tur, som reisende og gjest i et land, bor vaere aa etterlate et godt inntrykk hos lokalbefolkningen av seg selv, sitt folk og land. I India, og kanskje spesielt her, krever dette masse tolmod og godvilje, og jeg kjenner at jeg stadig leter litt og litt dypere etter den slags egenskaper. Ofte er det spraak-kloften som er kilden til misforstaaelser:

"We would like some breakfast, please"
"You want tea?"
"Yes, but also some breakfast"
"You want water?"
"Yes, and some breakfast, please"
"You are leaving fast?"
"Yes, and no, first we would like some food, something to eat?"
"Okey, okey. Hot water is from 07am"
"Do you have toast?"
"Yes"
"Could We have two cheese tomato toast, please"
"Yes. One butter toast"
"No, two cheese tomato toast"
"Okey, okey. I understand"
Vi ender opp med aa faa to masala omelette, -saa ble det mat denne gangen ogsaa.

Mange lokale vil saa gjerne hjelpe blekansiktene som har forvillet seg inn i Himalaya paa det som paa de lokale kaller en "Fattigmanns-Harley". (Harley finnes bare i Hollywod-filmer og japanske sykler representerer storre driftsikkerhet og troverdighet). Naar de vil hjelpe, men ikke forstaar hva vi mener eller vil, prover man aa gjette seg til hva vi prover aa si. Som regel slaar dette feil. Hvis vedkommende ikke snakker engelsk saa er saken grei, da spor vi bare noen andre. Det vaerste er de som nesten, kanskje, noen ganger, muligens kan snakke noe engelsk paa en god dag. Siden vi blir staaende aa brukes tid med denne kategorien "hjelpere", kommer alltid x antall andre personer til som ogsaa skal hjelpe, oversette, mene noe, eller bare staa aa glo, helst innenfor intimsonen din og plukke paa utstyret ditt:-) Selv de som fortstaar hva vi vil, blir ikke enige, f.eks. naar vi spor om veien. Folk peker i alle retninger, noen mener veien er bra, noen mener den er daarlig, noen mener hoyre, andre venstre, noen mener "very fast" og andre igjen "very slow, not good for you".

Indere synes aa ikke kunne peke. Hvis vaar haand peker overdrevent til hoyre for aa faa et ja eller nei, kommer haanda deres rett frem og peker midt i mellom hoyre og venstre. Vi spor om det er hoyre, og faar bare denne karakteristiske hode-nikkingen fra side til side til svar. Ofte, etter vi har bestemt oss for en vei og spor noen langs den valgte veien om vi er paa rett spor, blir vi ikke sjelden sendt tilbake til dit vi kom fra med en beklagelse paa deres medborgeres vegne over at vi har blitt feilinformert. Naar vi kommer tilbake til utgangspunktet skjer det samme paa nytt, og slik holder vi paa, aa gaa/kjore frem og tilbake for aa lete etter veier/steder/minibanker etc som ofte er rett foran oynene vaare.
Dette var to eksempler, bestille frokost og sporre etter riktig vei. Tenk dere til hvordan det er aa beskrive hva du vil ha gjort med motorsykkelen... Det er da dette med aa ha en grunnleggende tillit til mennesker kommer inn, og slappe av, mens en inder banker og slaar paa clutchen din med hammer og skrutrekker. Prov det den som vil.

Men, bare saa det er sagt, mot slutten av dette lille avsnittet: Folk flest er utrolig bra, fine, hjelpsomme, morsomme, interesserte, aerlige, osv osv.

Skrevet av Hilmann 06:37 Arkivert i India Kommentarer (0)

PAA MC I INDIA, KASHMIR

06/05-2010 Inn i Kashmir

Rune og jeg sluker en skikkelig cowboyfrokost i Dharamkot for vi setter "hestene" i gir. Vi gjor et lite stopp i MLg for aa fikse noen ting og saa vil tilfedlighetene det til at jeg skal faa mote Richard og Charles fra gaarsdagen seremoni ved hovedtempelet i MLg. Vi trykker hender, klemmer hverandre og blir enige om aa snakkes seinere, gjerne nar jeg kommer aa besoker Richard i Nord Irland.

Ut av Dharamsala var planen aa ta raskeste vei til Pathankot og retning Jammu. Det skal bare ta oss 1 mil paa highway NH 21 for aa forandre planene. Vi vil ikke kjore i denne hazardiose trafikken og blandt alle disse menneskene, saa vi vrenger nordover i retning fjellene, kaldere klima, faerre folk, daarligere veier, men bedre scenery og konkluderer etter nok en mil at det er det her som her livet. Vi kjorer motorene glod-varme opp til Dalhousie Hill station.Dalhousie minner paa mange maater om baade Shimla og Mussoorie. Velbemidlede indere kommer opp i fjellene for aa avkjole seg, shoppe og "slaa paa stortromma". Rune og jeg noyer oss med en billig lunsj, et par bilder og en liten raanerunde for vi tar videre mot det som skulle vise seg aa bli dagens maal, Basoli. Vi holder jevn fin flyt paa gode veier, legger oss godt ned i svingene og nyter et litt Grand-Canyon-liknende landskap fra Dalhousie i retning Kashmir.

Det siste vi gjor i Himachal Predesh er aa bli ransaket av en checkpost i baann av dalen som deler de to statene HP og Kashmir. Vi takker for hjelpa (...), og naar vi endlige kommer derifra begynner dagen aa bli paa hell. Med spenning i kroppen venter vi utolmidig paa at checkpoint nr 2 skal bli ferdig med passregistreringen slik at vi kan slippe inn i denne "dynamiske" delstaten. Det som ogsaa gjor det litt spennende er at sykkelen til Rune har girkasse-problemer og sykkelen min lekker olje. Vi krysser fingre for at materiellet skal holde til vi kommer oss til Jammu og et verksted. I Jammu planlegger vi en full sjekk av syklene slik at de kan ha en ny tentamen frem til Srinagar for deretter aa gaa opp til eksamen i det vi skal svinge ostover igjen aa ri til Leh. Men, forst er det Jammu. For det skal vi krysse over noen pass og traakle oss gjennom flere "dalstrok innafor".

Da vi kommer opp fra elvedalen begynner det aa bli morkt for oss. Vi skimter et "skummelt" landskap forut. Vi ser etter lysene til Basoli, men vi kan ikke se noen ting. Det eneste vi ser av lys er baal som brennes paa aaskammene bortover. Spenning... Vi forstaar etterhvert at strommen har gaatt i dalforet. Vi snor oss forsiktig videre i morket, passerer elver som oversvommer veien etter det kraftige regnet i gaar, steinras som ligger i veien og en stor flokk med geiter, hvis avkom tar sine forste vaklene skritt, slik vi vakler oss gjennom morket, paa vei til "noe".

Rundt en aasrygg, eller 10, og ned i dalen ser vi lys. Da vi kommer ned blir vi stoppet i et millitaert Check Point. soldatene snakker begrenset engelsk, saa jeg faar The Boss paa telefonene inne fra vaktbua. Vi forklarer at vi ser etter et gjestehus som vi ble fortalt der var i Basoli. The Boss sier at her er det ingen gjestehus. Men, (phu...) hvis dere kjorer 5 km til kommer dere til Bani. Der kan dere sove. Lykke til!

Bani fortoner seg som er real spokelsesby der den sluker oss naar vi litt nolende soker etter skilt i morket som kan indikere et gjestehus. Jfr den ettermiddagsgraae himmelen er ikke dette natten aa tilbringe utendors. Bani lukter jord, svette og alkohol, men landsbyen har rom for to reisende. For 200rs (27 NOK) faar vi et mindre hyggelig rom av noen hyggelige mennesker. Middagen bli ikke overraskende en altfor spicy curry servert fra uhorvelig mokkette kjeler. Velbekomme.

Rune og jeg ser paa hverandre med et skjevt smil om munnen og et noe overrasket og maallost blikk. Vi trekker paa skuldrerne, skjelver litt i knea og konkluderer, - dette er aa reise!

07/05-2010 Bani

Vi staar opp grytidlig med hensikt aa tilbakelegge et langt legg, men vaakner opp til et meget demotiverende regnvaer. Vi utsetter avreisen umiddelbart i noen timer i paavente av bedre vaer, men vaergudene vil noe annet. Til slutt bestemmer vi oss for aa bli i Bani til dagen etter. Brodrene Ricky og Vicky bli vaare gode venner og hjelpere denne dagen. Vi faar sightseeing i Bani, som viser seg aa vaere noe storre enn hva det saa ut som i gaarsdagens morke. Faktisk er denne lille landsbyen, inneklemt mellom fjellene, et interessant lite samfunn med vennlige mennesker som vil hjelpe og bidra. Overrasket? Jo, kanskje litt.

I gaar kveld traff vi stedfortredende rektor paa colleget i Bani og han inviterte oss til audiens paa sitt kontor. I det regntunge vaeret kan det vel ikke vaere bedre aa gjore enn aa dra paa audiens paa landsbyens nyopprettede college. Vi moter Mr Singh og hans kolleger over kjeks, chai og en samtale som stort sett handler om Mr Singhs egen fortreffelighet. De andre proffessorene havner "naturlig" i bakgrunnen, og hvis deres sporsmaal slippes til faar ikke vi svart for den stedfortredende rektor paa nytt griper rommet. Noen av proffessorene vil dra til Norge i 2 mnd for aa forske paa norsk kultur. Rune og jeg gjor et raskt overslag for hva det vil koste dem og ender opp med 10 indiske mnd's lonninger paa proffessor-nivaa for aa leve billig i Norge i 2 mnd. (...)

Etter audiensen hos Mr Singh m/undersotter klarer vaeret opp og vi gaar over elva for aa faaa oss mer chai. Her snakker ikke voksne folk engelsk, men det gjor barna, og de smaa er mer enn villig til aa vise de voksne at de kan gjore en forskjell for de tilreisende, -saa vi faar oss mer chai. Hele tiden mens vi gaar aa kikker oss omkring har vi et lite tog med barn og voksne etter oss som nysgjerrig folger med paa hva de tilreisendes neste trekk vil bli. 20 % av innbyggerne er muslimer og jeg morer meg over aa overraske dem dem med "Salam Alaykum", og faa et overrasket blikk og et "Aleykum al Salam" tilbake.

Vi faar vite at det ikke er bensin aa faa tak i innen aatte mils omkrets og at det ikke er bensinstasjon i Bani. Rune er allerede paa reserve tanken. Vicky vet raad. I en av landsbyens trange gater finnes en kioskeier som selger "black market petrol". Bak en plankestabel og annet rot drar han frem en 30 liters kanne med bensin. Svartebors prisen for bensin i Bani er 10 NOK pr liter, men vi har ikke noe valg. Hestene maa faa drikke.
Hoydepunktet i Bani blir kanskje en par timer lang samtale med en Forest Conservator fra Jammu som er i Bani for aa kikke paa skogen. Samtalen skal ikke bare handle om skog, men om indisk kroppsspraak, arrangerte ekteskap, sex og norske drivhus.

Dagen avsluttes paa den lokale kneipa hvor vi river paa en ol og whiskey. Forste dedikerte baren for salg av alkohol jeg har sett i India. De edle draaper nytes blandt Bani's alkoholikere, beinrester av kylling og raae egg. Say no more.

08/05-2010 Frem og tilbake er like langt

Kl 06:45 er vi klare for aa dra videre nordvestover og komme oss til Jammu for aa faa en sjekk paa hestene vaare. Da vi ser paa kartet sammen med Ricky og Vicky faar vi vite at vi ikke er der vi tror vi er paa kartet i det hele tatt. Vi har, ikke overraskende faatt feil veibeskrivelse paa et eller annet tidspunkt og vi er 86km nord for hvor vi trodde vi var. Vi ser oppgitte paa hverandre. 86km paa disse veiene kan i vaerste fall bety en dags kjoring. Situasjonen snus til at vi er glade for at vi oppdaget dette naa og ikke etter nye 86 km lenger nord, at vi faar sett landskapet vi kjorte gjennom i morket i dagslys og at vi i dag er morgenfugler. Til Basoli, landsbyen vi trodde vi var i, er veiene elendige! Gjorme, veiarbeid, vann, landslides. Det gaar forferdelig smaatt med oss. Paa veien lar vi oss allikevel nok en gang imponere over alle damene som jobber som veiarbeidere i India. De svetter, stoper broer og baerer pokk i sine fargesprakende, alltid like rene, sarier. Synes jeg ser norske damer jobbe langs norske veier i like stort antall og med like flott bekledning. Vi lar oss ogsaa nok en gang imponere over det at stort sett alt veiarbeide skjer for haand. Paa store kampesteiner staar standhaftige indere med slegge for aa knuse den til pokk, eller bare faa fjernet helesteinen. I neste omgang overtar damene som sitter med hammer og mindre steinbiter for aa skape den perfekte storrelsen paa pokken i forhold til hva den skal brukes til. Grofter graves for haand. Sement blandes paa bakken og hvis man spar sand/grus skjer det ved at en person holder i skaftet paa spaden og "styrer", mens en eller to andre drar i et tau festet til den samme spaden for aa hjelpe til. Asfaltoljen varmes opp i storre tonner paa rekke og rad med svarte indere som gjeter varmen. Dette er haandarbeid det!

I Basoli forteller en vaare nye hjelpere at det er et Royal Enfield verksted i Udampur (en by noie nord for Jammu) og valget med aa skippe Jammu blir lett. Fra Basoli til Udampur ligger vi aa cruiser i femte-gir i 70 km/t paa veier med europeisk standard, men nesten ingen trafikk. Landskapet er kupert, rodt og minner om bilder jeg har i fantasien om hvordan det muligens er enkelte plasser USA (Arizona el.l.).

Etter to netter paa et bedritent hotel i Bani flesker vi til med Hotel Dolphin i Udampur, hvilket betyr reint sengetoy, reine bad, satelitt tv osv. Etter snaue 10 timer paa farten har vi tilbakelagt ca 21 mil og er straalende fornoyd med det.

Vi fikk vite i Bani at simkortene vi har kjopt i det ovrige india ikke virker i Kashmir. Det er heller ikke mulig for utlendinger aa faa kjopt simkort som virker i Kashmir grunnet frykten for terror. Tata telecom usb-stivken vaar virker heller ikke. Det ble plutselig en liten utfordring for oss aa fortelle omverdenen og folk hvor vi er til enhver tid. Heldigvis er det internett paa Hotel Dolphin og vi faar sagt i fra hjemme hvor vi er. Men, det bli nok neppe noe problem aa faa gitt melding om hvor vi er. Det er masse plasser med internetttilgang i Kashmir. Og paa de mer, trolig noe ode, strekningene mellom Srinagar og Leh, og Leh til Manali faar vi ordne oss paa andre maater. Dette er jo noe av spenningen ogsaa. Kanskje blir det ikke spennende paa denne maaten i det hele tatt. Hvem vet?


09/05-2010 Frigjoringsdagen

Paa selveste frigjoringsdagen har Rune og jeg et haap om aa faa frigjort oss fra noen potensielle problemer som ligger i bakhodet og gnager hva angaar syklene vaare. Men, den paastaatte profesjonelle Enfield-sjappa gir ikke noe godt forste inntrykk i det hele tatt. Naar de ansatte endelig kommer paa jobb starter de dagen med krangling og aa rett og slett bedrive dank rundt oss, der vi staar som store sporsmaalstegn om lurer paa hva som skjer med avtalen som vi gjorde med dem i gaar. Andre sykler synes mer interessante enn vaare og vannslangen brukes av en demotivert unggutt, vi antar han er en av mekanikerne, til aa 50/50 spyle reint plassen utenfor sjappa og tegne figurer ut i luften med vannstraalen.

Vi bestemmer oss for aa komme oss derifra og frigjore oss fra problemer et annet sted. Men, saa kommer en noe mer troverdig fyr paa banen, vi tar en alvorsprat med ham "in public" om hva vi synes om stedet og at vi ikke onsker aa gjore biznizz med dem med mindre de tar oss paa alvor og leverer gode service og god kvalitet paa skruinga. Vi faar gutta til aa forstaa at de maa prestere og 4 timer seinere er clutch-pakninger skiftet, clutch justert, paerer skiftet, kjeder strammet, syklene nyvasket, nye releer satt inn, ventiler justert etc. Vi betaler ca 90 NOK for hele pakka og drar derifra med en oppfatning og haap om at motorsyklene er i bedre forfatning enn da vi kom dit.

Vi faar ikke sjekke ut fra hotellet etter 12:00 som avtalt (grrrr...) og vi bestemmer oss for aa late oss paa hotellet resten av dagen. Utenfor er bare nok en indisk by, tror vi (vi er lei byer) og vi ligger paa senga, ser paa tv, spiser sjokolade og avvikler filosofiske samtaler om jenter, og saann.

Skrevet av Hilmann 06:28 Arkivert i India Kommentarer (0)

PAA MC I INDIA, UTTARAKHAND+HIMACHAL PRADESH

MC-TUR

27/04-2010 "God tur!"

Etter timer og dager med skruing, testing, venting, te-drikking, svetting er det endelig klart. Papirene til sykkelen til Rune kom, til slutt (bare 24 timer etter "seineste" tidspunkt, og vi er begge enige om at vi er veldig glade for aa dra fra sjappa til Ranjeet.
Vi er ogsaa veldig fornoyde med aa forlate Rishikesh etter 15 dager, og det som onsker oss velkommen paa vei mot Derha Dun er nyasfalterte, perfekt doserte veier, kledd inn i tung lovskog. For forste gang bikker speedometer naala 60 km/t og folelsen av aaa vaere uavhengig, fri og ikke bundet til noe/noen er berusende. Vi passerer rundt Dehra Dun og klatrer de gronne og vakre aassidene opp til Mussoori Hill station som ligger paa 2000 moh. Sykklene vaare gir et godt forsteinntrykk. Vi tar inn paa Krishna Palace og dagen er ikke eldre enn at vi rekker en liten walkabout.Mussoori har mye til felles med Shimla. Proppa med indiske turister fra Delhi som rommer fra varmen, britisk tilsnitt paa bebyggelsen og masse butikker hvor inderne kan bruke sine rupies. Vi spiser en bedre middag paa Kalsang Friends Corner, som byr paa enestaaende service og godt lammekjott. MC-turens forste dag avsluttes og feires med rom og sjokkis paa rommet. Gutta paa tur...

28/01-2010 Fullmaane i Himalaya

Vi vaakner begge med en litt rar folelse i magen og vi blir enige om aa gi gaarsdagens lammekjott skylda. Vi pakker paa og setter kursen i retning Kempty Falls som er et fossefall som ligger litt nord for Mussoori. Kempty Falls, eller Fun Walley som inderne kaller det, bestaar av en rekke vannfall med dertilliggende traakkebaater og rustete karuseller hvor inderne kan kose seg, bruke mer penger paa tant og fjas og bade, gjerne med klaerne paa. Vi blaaser i nesa av hele stedet og vil heller til Chakrata hill station som vi antar er en fin plass.

Veiene vi tar fatt paa byr paa magiske oyeblikk hva angaar utsikt og spenstige veier som snor seg langs fjellsidene. Vi ser sjelden folk og ytterst faa biler. Utkantsrok. Da vi kommer til Chakrata blir vi stoppet i et checkpoint og nektes aa kjore videre. "Omraadet er forbudt for utlendinger, reis tilbake der dere kommer fra". Vi smiler saa pent vi bare kan og spiller dumme turister og gnager litt paa offiseren med den burgunderrode(!) berretten. Han tar et par telefoner og krever avsvergelse paa at vi drar rett i gjennom omraadet uten aa stoppe. Vi sverger og vi faar kjore. Men, etter noen faa nye km blir vi stoppet igjen. Denne gangen maa vi av syklene og inn i "bua" for utfylling av skjemaer. Oversetteren vaar paa stedet sier veien er stengt lenger fremme og at maa snu aa kjore tilbake til Mussori. Baade Rune og jeg har folelsen av at han juger for oss. Vi vet at Bosque (vaar venn fra California som vi motte i Rishikesh) kjorte denne veien for en uke siden. Vi faar mast oss til aa faa spise noen momos i landsbyen og er ikke spesielt happy med tanken paa at vi maa kjore hele veien tilbake. Etter at vi har sett tilstrekkelig misfornoyd ut over litt tid lar de oss plutselig kjore allikevel. Saa veien var ikke stengt. Vi maa love at vi ikke stopper for vi har kommet oss til Tuini, 70 km vest for oss. Vi lover.

Veiene fra Chakrata er elendige og det gaar smaatt med oss. Paa forste og andre gir lirker vi oss frem paa smale veier fulle av steinras, huller, vei som har rast utfor fjellsiden og veidekket bestaar av litt asfalt innimellom pokken. Det blir morkt for oss og vi beslutter at det sikreste er aa slaa leir for natten og ikke fortsette paa disse daarlige veiene i morket, selv om vi ikke har kommet oss til Tuini. Det er ikke lett aa finne noen plass aa sove, for enten gaar det rett opp eller rett ned paa sidene av veien, men til slutt finner vi en gronn flekk hvor vi kan faa lagt ut kroppene vaare. Noen indere som passerer forbi vil faa oss fra aa sove ute. Vi kan bli spist av farlige dyr. Vi spor hva slags dyr, og etter aa ha blitt tatt litt paa senga over sporsmaallet stammer han usikkert frem tiger og leopard og "andre farlige" dyr. Vi konkluderer med at vi blir. Vi fyrer baal, faar satt over svartkjelen, kokt oss en kopp te og kikket et par timer "jeger-tv" for vi legger oss under en fantastisk stjernehimmel med fullmaane, ved foten av Himalaya. Ganske greit.

29/01-2010 "Stoppe aa bade i elva?!?"

Veien tar paa materiellet og forskiltet mitt er ristet av i festet og den ene demperen min lekker olje. Det holder en stundt til. Sykkelen til Rune virker bra. Vi fortsetter paa daarlige veier og passerer avsidesliggende landsbyer hvor folk stirrer paa oss med vantro i oynene. Hva er det de ser? Slike mennesker har de nok mange av dem aldri sett(?). Frokosten denne morgenen inntas i et lite treskur, i en veisving hvor det ligger noen hus, hvor en dame med mongolske trekk lager krutt-sterke nudler til oss. Vi spytter flammer og hele landsbyen har samlet seg rundt treskuret for aa se paa de fremmede spise saa svetten renner.

Mennskene i dalforene vi kjorer gjennom har ikke typiske indiske trekk. Det er en miks mellom indiske, nepalesiske og tibetanske trekk, og topper man denne etniske miksen med litt innavl saa faar man det vi ser. Beskriv det den som kan. Men, det skal sies at jentene i disse omraadene er ubeskrivelig vakre. Det kreves hoy konsentrasjon og selvdisiplin for aa holde oyene tilstrekkelig paa veien hver gang vi ser at vi kjorer disse unge vakre kvinnene i mote.

Vaeret skal vi ikke utsette noe paa. Vi blir "brune og deilige" der vi svinser og svanser oss gjennom landskapet. For aa kjole oss ned stopper vi for aa ta oss et bad i elva Tos. I gront bred-vann som renner forbi en stor sandbank dupper vi de svette illeluktende kroppene vaare og gjor dagens klesvask. Selvfolgelig ikke uten oppmerksomhet. Vi har rikelig med tilskuere.

I Tuini maa vi fylle bensin og vi spor etter bensinstasjonen og blir sendt frem og tilbake i den ene gata 4 ganger etter aa ha blitt feilinformert hver eneste gang. Vi maa le at det kan vaere saa vanskelig aa peke paa den ene bensinstasjonen i denne lille landssbyen. Landsbyen bestaar stort sett av treskur og bensinstasjonen skal vise seg aa ikke vaere noe unntak. Inne i et treskur staar noen svaere plastikktonner og petrol-betjenten sjenker sykklene vaare med drikke fra en aluminiums-kagge.

Fra Tuini faar vi heldigvis bedre veier og legget til Rohru gaar rask. Rohru er en liten by innimellom fjellene som yrer av liv og vi har litt vanskeligheter med aa finne et hotellrom. Vi ender opp paa et crappy rom paa Hotel Sunrise, blandt whiskeydrikkende inderene som ikke klarer aa skille mellom vaart og deres rom. Plutselig kommer de inn paa rommet vaart, legger seg paa senga i bare bokseren og vil vite alt om oss, og hva vi synes om dem, hvordan vi synes stemningen er i rommet akkurat naa, om vi synes de er vennlige, "we nice people???" osv. Man blir god paa grensesetting i India...

01/05-2010 Dirtroads, regn og haggel ender med Narkanda

Dagen aapner hos en av mekanikerne i Rohru. Jeg faar tatt av frontgaffelen min, klint paa litt tetningsmiddel og tightet noen skruer. Som ny!?!?!

Vi onsker en ny dag paa elendige veier, men med fantastisk utsikt, velkommen inn i livet vaart. Omraadet vi kjorer inn i minner paa mange maater om norsk natur. Naaletraer (med gran som ikke er ulik den norske), prestekrager i veikanten og husene bygges mer i trevaerk. Vi har lett regn som forsterker lukten av barskog, og ispedd lukten av fjellgeiter gaar tankene til den norske fjellheimen. Det gaar smaatt med oss i dag. Veiene svinger, hele tiden, gaar enten bratt opp eller bratt ned og nattens regn har skapt et gjormete dekke og det er saapeglatt. Fra sorlig retning trues vi hele tiden av et kraftig regn og tordenvaer. 4 km for vi naar Narkanda faar vi smake vaergudenes vrede. Sprutregn og store haggel klasker i mot oss og naar vi ankommer Narkanda er vi gjennomvaate og relativt desperate etter et sted aa vaere/bo/torke, noe som skal vaere lettere sagt enn gjort. Vi blir henvist til et gjestehus som skal vise seg at ikke har lov til aa gjeste utlendinger. -Takk skal du ha.... De lokale sier at det finnes bare et gjestehus i Narkanda. Uten aa sporre noe videre om det gaar vi inn med alt utstyr for aa "varme" oss. Det er uaktuelt for oss aa fortsette noe sted for oss i dag. Naermeste sikre overnatting ligger i Shimla, 3 timers kjoring unna. Etter litt mer research skal de vise seg at det er 5 gjestehus i landsbyen. Stort sett alle er fulle, men vi er heldige og finner den ene som har et rom ledig. Forfrosne og utolmidige som vi er driter vi i den stive prisen paa 140 NOK og innlosjerer oss paa et rom med egen balkong og utsikt mot Himalayas snokledde fjelltopper. Narkanda ligger paa ca 2600moh og det merkes i dette fuktige vaeret. Det er selvfolgelig ikke varmt vann tilgjengelig og vi faar aldri kulden skikkelig ut av kroppen. Vi gjor noen gjenoppvarmingsforsok med flere kopper med te, rom, mutton masala, og soveposer. Haaper vi bestaar tiltaksproven i morgen tidlig og kommer oss ut av posen for og finne veien til Mandi.

02/05-2010 Ned til sivilisasjonen

Vi bestaar proven, kommer oss opp og koker oss umiddelbart en kopp te for aa fortsette prosjekt: "Faa igjen varmen i kroppen". Vaeret i dag er heldigvis bra igjen og morgenstunden i hoyden kan nytes i t-skjorte. I veikrysset i Narkanda, der like ved tempelet i rundkjoringen, spiser vi en amerikansk frokost hos noen tibetanere som driver et up-to-date sted. Mmmm....

Sykkelen min bruker en del olje uten aa vise tegn til noe lekasje. I lopet av de forste 50 milene har den brukt 0,4 dl. Noen forstaa-seg-paaere paa mekkesjappa i Narkanda mener motoren er utslitt og maa byttes. Naar jeg sier motoren er saa godt som ny er det bare "God dag mann. Okseskaft" jeg faar til svar. Jeg ringer Ranjeet i Rishikesh og han forteller at dette er normalt oljeforbruk paa innkjoring av motoren. 2-5 dl i lopet sav de forste 500km. Jeg er ingen mekaniker av rang og maa bare akseptere svaret jeg faar og gi gass videre, selv jeg synes det hores rart ut. Mot slutten av dagen i dag viser det seg at motoren har brukt mindre olje enn dagene for...

Kjoringen i dag gaar veldig fint. Vi aapner turen med aa trille ned fra Narkanda, tar mot vest i Kingal og folger en fantastisk elvedal som for eller seinere vil ta oss til Karsog. Vi stopper flere ganger, ler, og konstaterer at vi lever i et eventyr. Detta skal ingen faa ta fra oss. Landskapet vi kjorer gjennom er en "hemmelig kjaereste" paa deling mellom Rune og meg:-) I Karsog onsker distriktets skogvokter oss velkommen, vi tar en pust i bakken, lar arbeidshestene vaare faa hvile og legger igjen noen rupies i den lokale kiosken. Karsog er et veikryss paa en aaskam og livet her synes bedagelig. Men, vi skal videre over Chindi og til Sundarnagar, som vel kan kalles en by, og ligger paa NH 21 (NH=National highway) paa vei til Mandi. All smaakjoringen i fjellheimen paa forste og andre gir paa daarligere veier betaler seg da vi starter paa nedstigningen til Sundarnagar. En utrolig flott utsikt og taalige gode veier onsker oss velkommen til lavlandet og vel nede kan Enfieldene vaare faa lov til aa kose seg litt i femte-giret paa de brede gode veiene. Men, vaer obs! I fire dager har vi vaert saa og si alene paa veien og naa er vi tilbake i den indiske trafikken. Her er det ingen ting som heter min og din side, blinklys, lys, fartsgrenser, speilbruk osv osv. Kjoring paa indisk highway krever 110% tilstedevaerelse, hele tiden!

Vi naar Mandi kl 19:00 paa kvelden har vi tilbakelagt 20 mil og er veldig fornoyd med det. (I gaar klarte vi bare droye seks mil pga de daarlige veiene og alle opp og nedstigningene). Vi finner oss et hotell, faar enestaaende service og med dagens opplevelser paa motorsykkel i Himalaya foler vi oss som konger.

03/05-2010 Frihet og reunion

Jeg kjenner at jeg allerede har oppnaadd noe av det jeg ville med aa kjope en motorsykkel i India. Ikke bare synes jeg det er utrolig moro aa kjore motorsykkel, men for halvannen ukes tid siden var jeg klar for aa gi turen noe nytt innhold og ta reisingen til et annet (men ikke nodvendigvis hoyere) nivaa. Og, som sagt, jeg kjenner at det jeg naa er midt inne i er noe annet. En motorsykkel gir vannvittig frihet paa mange maater og man er ikke bundet opp i tider til kollektive transportmidler, vi kjorer til hoyre og venstre akkurat som vi vil, og guideboka, som jeg saa ellers flittig har brukt som en informasjonskilde, har ligget i ro helt siden vi dro fra Rishikesh. Det aa vaere underveis og kjore motorsykkel, mote folk paa veien, stoppe opp for aa pisse og puste inn luften av frihet, er mye viktigere enn det aa komme frem, og stedene vi har reist gjennom til naa staar det lite/ingenting om i guideboka allikevel. En reisende ser det han ser...

I dag kjorer vi paa fine, brede, perfekt doserte veier fra Mandi til Dharamsala (McLeodganj). Et sted vi har vaert tidligere paa reisen og som vi denne gangen bare hadde tenkt la gli forbi. Det var helt til vi horte at Emely (USA), Gali (Israel), Kevin og Evie (Scotland) var der. Det er ingen grunn til aa ikke stikke innom for aa hilse paa og ha en aldri saa liten reunion.

04/05-2010 Israel og Iran...

Paa vaart andre besok i Dalai Lama-land velger vi aa trekke vekk fra McLeodganj (MLg) for overnatting og opp til Dharamkot, som er en vedlig hyggelig liten landsby nord for MLg. Mye paa grunn av at Emely og Gali bor der oppe, men ogsaa for aa komme litt vekk fra folk. Det er adskilllig fler turister her naa enn det det var naar vi var her for en mnd siden. Dharamkot er et lite samfunn som ligger "bak" MLg og som bestaar av bolighus og en liten gate for turister, hovedsakelig fra Israel. India kryr av israelitter, og spesielt i Dharamsala omraadet. I Israel er det tradisjon for aa dra utenlands etter den 3 aar lange millitaertjenesten (for jenter 2 aar) og da gaar turen som regel enten til Sor Amerika eller India. Her i Dharamkot er det masser av israelsk mat paa menyen, man pumper ut israelsk musikk over hoytalerne og mange reklameskilt i gatene kan bare leses av israelitter. Vi traff i gjen Emely og Gali i gaar (Kevin og Evie kom 05 i morges) og det var saers hyggelig.

Ja, ogsaa hadde jeg et saerdeles hyggelig mote med to iranere som satt et bord bortenfor oss. Jeg snappet opp at de var fra Iran og tok kontakt. Jeg sier jeg nettopp har besokt hjemlandet deres og at jeg er fra Norge. Det jeg blir faar til svar er " Oi, er du fra Norge?!?! Jeg har bodd i Norge i over 2 aar! I Kirkenes og Oslo". Mehid er fra Mashad og farter rundt paa sykkel, mens Shahdokht er fra like utenfor Tehran og er paa besok hos Mehid. Jeg viser bilder fra Iran og det viser seg at vi har flere felles kjente gjennom couchsurfer-samfunnet. Folk som jeg har tilbragt tid sammen med i Iran er Mehids venner. Morsomt! Jeg inviteres til Ashura i Mashad og til kokke-klasser i Tehran . Ja takk, begge deler.

Dagen i dag har gaar med til aa ta igjen en liten administrativ slakk, ringe folk, og kjope inn tykkere sovepose, lue, varme sokker og nodproviant til turen videre.
Til middag er vi endelig samlet hele gjengen igjen. Vi spiser paa en hyggelig liten cafe i Dharamkot og kan etter dette maalitidet anbefale den israleske retten Ziva. Oliven, sopp, ost ++ bakt inn i brod, med egg og fersk tomatsause til. Med oss til middag er ogsaa Camilla fra Lillstrom. Jeg moter ikke saa mange nordmenn i India. Til sammen her jeg sett fem og snakket med to. Min antagelse for jeg reiste var at jeg vil mote en del nordmenn i India. Vi liker jo aa se paa oss selv som et bereist folk, gjor vi ikke? Men, min erfaring i India er at det er lite nordmenn aa see. De lokale sier ogsaa at det kommer ikke saa mange nordmenn hit, men svensker og dansker ser de rett som det er. Camilla er i India for yoga og meditasjon og var i Leh i begynnelsen av april, saa Rune og jeg kaster oss over henne og melker henne for informasjon og inspirasjon.

05/05-2010 His Holiness, Richard og Charles, og Children in Crossfire

Kevin og Evie hadde i gaar faatt tak i informsasjon som tilsa at His Holiness, The 14th Dalai Lama, skulle besoke en skole for tibetanske barn her i MLg i dag kl.07:00. Jeg har klokka paa ringing 06:00, men snoozer telefonen gang paa gang, mens jeg tenker paa hvor mange ganger jeg har faatt villedende informasjon i India, og at dette nok ikke er noe unntak, Men, til slutt velger jeg aa la tvilen falle det ekslusive ryktet til gode. Jeg bryter meg opp og sammen med Kevin og Evie "tukk-tukker" vi opp til TVC School hvor det ganske saa riktig gjores klart for besok av His Holiness, med gjester. Anledningen for besoket er folgende:

I Nord Iraland, den fjerde mai i 1972, er den 10 aar gamle Richard Moore paa vei til en ny skoledag. Han skal passere en poltistasjon paa veien som er gjenstand for mange anslag fra IRA. For aa passe paa denne politistasjonen og holde de agressive folke folkemassene i sjakk, har den britiske haeren blandt andre Charles i tjenste, denne dagen. Charles gjor som han er vanligvis gjor, skyter gummikuler mot massene for aa holde dem paa avstand. Saa skjer det at en av kulene treffer Richard paa nesebeinet mellom oynene og kulen blinder ham paa begge oynene for resten av livet. Richard klarer seg godt gjennom oppveksten og i voksen alder stifter han organisasjonen Children in Crossfire med den hensikt aa rette fokus med barn sm utilsiktet blir skadet som folge av krigshandlinger. For ikke mange aar tilbake trefftes de to, Richard og Charles, soldaten og den lille gutten, igjen i voksen alder. Charles for aa faa tilgivelse, og Richard for aa tilgi. Sammen reiser de i dag rundt i verden med organisasjonen Children in Crossfire.

Vi staar aa tripper langs sperringene utenfor det store skoleauditoriet. Vi har orkester plass. Tett paa. Forst kommer Richard og Charles. De hilses velkommen paa Tibetansk vis. Ikke lenge etter kommer eskortesjen til His Holiness, The 14th Dalai Lama, inn paa omraadet. Frysninger... Ut av forsetet paa landcruiseren kommer, spor du meg, naatidens storste leder, smilende i sin munkekappe og med de lett gjenkjennelige brillene. Like foran oynene mine ser jeg et mote mellom to mennesker som gjor sterk inntrykk. Richard Moore tar His Holiness i haanda, de holder rundt hverandre og Richard "ser" paa sitt store forbilde med fingrene sine. Richard's hender utforsker ansiktstrekkene til Dalai Lama som smilene tar av seg sine briller slik at den blinde mannen kan komme lettere til. Etter velkomstseansen gaar folget inn i auditoriet hvor hundrevis av tibetanske skolebarn venter spent. Vi andre maa pakke oss inn i skolens kantine for aa se talene/seremonien direkteoverfort paa tv der inne. Sammen med hundrevis av skolebarn sitter vi og horer paa Dalai Lama, Richard og Charles snakke om det aa vaere Children in Crossfire, ikke-vold, om at sinne overfor et annet menneske i storst grad rammer en selv, at tilgivelse av synder gir fremtiden positivt lys (Sinne er reaktiv, mens tilgivelse er proaktivt (...) ), og de drar en indirekte parallell til den oppvoksende tibetanske generasjon i Dharamsala/India og hvordan man bor forholde seg til Tibet-sporsmaalet. Folk som folger seremonien, enten via tv i kantinen eller inne fra auditoriet rores til taarer. Hele seansen med Dalai Lama, Richard og Charles, og foranledningen for samlingen i dag, kommer litt braatt paa meg ogsaa.

Resten av denne dagen gaar til ettertanke i et voldsomt regn og tordenvaer som varer i mange timer. Strommen er borte og rundt i husene i Dharamkot lyser det av stearinlys i vinduene.

Siste middag med Emely, Kevin og Evie. See you later rather than good bye...

Skrevet av Hilmann 06:16 Arkivert i India Kommentarer (0)

(Innlegg 1 - 3 av 3) Side [1]