Reiseblogg fra Travellerspoint

april 2010

SYRIA, ALEPPO 2, Hjemme hos Salah ad-Din

07/04-2010 (Aleppo) LATAKIA,

Sondagsturen i dag gaar til borgen til Salah ad-Din ved kystbyen Latakia. Det skulle ta meg 3 1/2 time i buss hver vei, men det var et verdt! Snakker om et plass med historisk sus, og flott natur. Borgen ble opprinnelig bygget at korsfarere fra Europa, men Salah ad-Din klarte aa ta den. Ganske utrolig, for dette synes aa ha vaert meget vel gjennomtenkt fortifikasjonsarbeid. Men, med nok folk og katapulter, smart taktikk og litt flaks var det mulig for den arabiske haerlederen aa knekke viljen til de vantro.

Selv om det var 7 timer paa buss denne dagen, og med arabiske drama paa buss-tv'n med elendig billedkvalitet og ALTFOR hoy lyd, blir turen alle tiders naar man blir paaspandert te/kaffe og sotsaker av snakksalige ungdommer som er ute etter aa faa praktisert sine engelskkunnskaper. En kar kommer bort til meg og spor hvor jeg kommer fra. Jeg sier Norge, -han sier Dommi Borgaer (...??) Aaahh... Dimmu Borgir. Barash er black metal fan. Han har lest seg opp paa Norge, norrone guder, det nordiske klimaet osv, og spor om det han har lest virkelig er sant. Jeg kan bekrefte mye av det, og han blir maalos! Metalmiljoet i Syria har det vanskelig. Barash har vaert i fengsel 5 ganger paa grunn av sin elskov for denne typen musikk og forsok paa aa starte platebutikker hvor han kan tilby musikken til et bredt publikum.
 

08/04-2010 ALEPPO, Togtrobbel

Rotedag. 08:00; Togstasjonen for aa booke billett til Iran; "Kom tilbake kl 10:00". Kl 10:00; "Kom tilbake kl 12:00". Kl 12:00; "Toget til Iran er kansellert, prov igjen neste uke". Visumet mitt gaar ut i morgen og jeg haster til Immigration Office for utvidelse av visumet, noe som viser seg aa vaere unodvendig. Folka paa flyplassen har gitt meg 1 mnd og ikke 14 dager som er normalt. Saa er det frem og tilbake mellom reisebyraaer for aa finne fly til Iran. Det billigste som er aa oppdrive er med Air Arabia fra Aleppo, via UAE, til Shiraz for 2000 NOK. Jeg tar'n!
Jeg faar en hyggelig kveldsstund sammen med min "Brother in Syria", Firas, som spanderer middag paa meg. Han elsker meg og lover med haanden paa hjertet at naar han faar en sonn en dag saa skal han hete Hans. Han synes synd paa meg siden jeg hverken har kone eller sosken, og vil derfor be for meg hver eneste dag. "I will pray for you to have family every day. Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah! I will cry when you leave Syria. I am your brother in Syria! See you later in Syria. INSH ALLAH!!!". Firas nusser meg farvel paa sin maate, og jeg tenker at han er som aa forholde seg til 4 arabere paa en gang. -Ganske intenst.

09/04-2010 ALEPPO, Walkabout

Walkabout in Aleppo. Te med teppehandleren fra seks dager tilbake. Trasker kilometervis i bazaren og gamlebyen. Skriver dagbok. Rolig dag i en regntung Aleppo. Lader opp til Iran :-)

Skrevet av Hilmann 21:42 Arkivert i Syria Kommentarer (0)

SYRIA/RAQQA, Fire dager hos famillien Jabbal

03/02-2010 RAQQA

Frokosten inntas paa hotel Hadani's takterasse i Aleppo og jeg nyter smaken av syltetoy. Det er regn i vaeret. Etter litt om og men kommer jeg meg til busstasjonen for aa finne transporten som skal ta meg til Raqqa. Og hva skal jeg i Raqqa aa gjore? Det hele begynte paa busstasjonen i Homs der en unggutt, Mohammed paa 20 aar, kommer bort til meg for aa sporre om de vanlige tingene. Selv studerer han engelsk paa universitetet i Homs. Han inviterer meg hjem til sin by og familie i Raqqa. Jeg takker hoflig for tilbudet og sier at det kunne vaert hyggelig. Jeg noterer tlf nummeret hans for aa ha muligheten aapen. I gaar 02/02 slo jeg paa traaden til Mohammed for aa hore om tilbudet fortsatt staar ved lag, og det gjorde det. "Call me when you are in Raqqa."

Turen aapner med at jeg bruker uvanlig mye tid hos politiet for jeg for lov aa sette meg paa en buss mot Raqqa. De skal ha informasjon om mine planer i Raqqa, hvor lenge jeg skal bli, hvem jeg skal besoke, hvem foreldrene mine er osv osv. Til slutt sitter jeg i en microbuss fullastet med arabere som skiller seg litt fra andre jeg har mott til naa. Vi veksler ikke ord, men de er mer vaerbitte i ansiktet, klaerne er simplere, damene har mer smykker, gaar i morkere klaer og har mer gront i oynene. Om dette er tilfeldigheter eller ikke vites ikke. De fleste av dem hopper av bussen i orkenen for vi naar Raqqa. Mon tro hvor de skal? Bygningene gaar gradvis over fra betong til jordhus og det blir tettere mellom de store saueflokkene som gjetes av tilsynelatende apatiske sjeler, med eller uten motorsykkel. Mens sjaaforen tukter microbussen ostover leser jeg om Raqqa i Lonley Planet, som sier at byen ikke har mye aa by paa og hvis en ikke absolutt maa er ikke dette stedet aa tilbringe natten... (?)

Vel fremme slaar jeg ihjel en halvtime sammen med en mobilforhandler over en kopp soet te, for Mohammed dukker opp med det storste smilet om munnen. -Han klarte aa faa utlendingen til sin hjemby! Vi hopper ombord paa en buss jeg knapt kan tro henger sammen og setters kurs mot Mohammeds hjem som ligger utenfor den gamle bymuren. Omraadet vi beveger oss inn i kan nok for et vestlig oye fortone seg som slum selv om husene er en blanding av jordhus og betonghus. Gatene (dirtroads) er fylt med soppel, alt fra plastikkposer som danser i vinden til hundekadavere som ligger musestille. Hele stroket dekkes av en eim av brent soppel og kloakk og fokuset hos folk ligger tungt paa overlevelse. (Dette hores kanskje mer dramatisk ut enn det kanskje er, men det er naa en gang et vestlig oye som ser). Vel fremme hos Mohammed (M) hilser jeg paa moren og sostrene hans, og ting gaar egentlig veldig greit paa den maaten at jeg blir fortalt av M alt jeg skal gjore og paa hvilken maate; naar jeg skal sitte, naar jeg skal spise, hvor langt unna matfatet jeg skal vaere naar jeg spiser, naar jeg skal gjore ditt og datt. Etter hva jeg kan tyde/forstaa prover min nye venn aa etterleve alle de muslimske reglene og normene. M's far er dod og jeg synes ogsaa aa ane et behov for aa fungere som mannen i huset. Den forste tingen jeg virkelig blir irettesatt paa er naar M oppdager at jeg staar og tisser. Inne paa utedassen i bakgaarden moter jeg oynene hans over den lave murveggen som omgir toalettet. Pannen er rynket og oynene ser forskrekket paa meg, og han gir klar melding om at; "Muslim custom is to sit when you are at the toilet, always!". Jeg adlyder umiddelbart ordre.

Til middag spiser vi en nydelig kylling-/lammerett og hele familien og tilkomne pakker seg rundt matfatet. Som gjest faar jeg maten servert paa eget fat. Resten av kvelden tilbringer vi hos en av kompisene til M som ogsaa heter Mohammed :-) Vi (gutta) spiser frukt og popcorn og drikker te for oss selv, mens jentene sitter i naborommet, alltid paa taahev til aa motta nye bestillinger fra gutterommet. Av og til kikker en og annen nabo innom for aa se paa meg. Ryktene om at M og M har en utlending paa besok sprer seg raskt. Naar jeg ikke er paa utsilling gir M grunnleggende leksjoner i Islam, og det paa en sterk, klar og meget overbevisende maate. Tilbake hjemme hos M er sengene redd opp og M rekker en aldri saa liten leksjon til i Islam for vi ser et tv-program paa engelsk om tolkningen av koranen for vi tar kvelden. Phu!

04/02-2010 Raqqa, Byvandring og mer islam-undervisning

Dagen starter med felles frokost, "Fothor", som bestaar av ost fra ku (Jobbne) ost fra sau (Lebbne), oliven, vann fra Eufrat og te selvfolgelig. Mor i huset faar servert sukkerfri te. Hun, som mange andre paa hennes alder lider av diabetes pga det store inntaket av sotsaker og den sukkerrike teen. Vi andre rundt bordet faar sukker med litt te i:-)
Utlendingen skal bruke dagen sin paa omvisning i Raqqa faar jeg vite. For M er Raqqa verdens navle. I denne byen faar man tak i absolutt alt man trenger. Dette vet M med stor sikkerhet. Han har nemlig vaert i baade Deir el-zur og Homs og sett hva som befinner seg utenfor hans egen by. Vi vandrer langs den gamle bymuren som orkensanden gjennom aarene har kledd inn til aa bli en stor lang sandhaug. Vi besoker byens storste moske som er et stykke imponerende persisk kunst. Den er nemlig tegnet og finansiert av Iran. Ingenting skjer paa en puff inne i helligdommen og jeg maa pent pugge vers fra koranen for M gir meg tillatelse til aa entre spesielle rom. Han faar ogsaa avverget meg i siste liten fra aa legge mine "skitne" hender paa et eksemplar av koranen jeg impulsivt faar lyst til aa bla i.

Fra moskeen gaar vi med taktfaste skritt i retning av byens stolthet (etter Government building), The Cultural Center (CS). CS stod ferdig for sju aar tilbake, men minner allerede mer om en forefallen gammel osteuropeisk kloss. Knuste vinduer, soppel, halvferdige losninger i alle retninger og stort sett morklagt. Jeg faar en lang og omfattende omvisning av en av M's venninder, Rasha (24), som er ei meget oppegaaende dame som jeg seinere skal faa gleden av aa treffe igjen. Vi blomstrer fra kontor til kontor og hilser paa uttallige avdelingsledere, drikker kruttkaffe i musikkavdelingen og tar en sigarett i biblioteket sammen med bibliotekaren. Det roykes overalt, hele tiden. Men snart blir det stopp paa roykingen i offentlige bygninger. Syria innforer ny roykelov innen utgangen av mars og det er nok mange arabere som skal faa satt tolmodigheten og lovlydigheten sin paa prove. De aller fleste jeg har pratet med er allikevel positivt innstilt til den nye loven. Damene som serverte meg meg kaffe i musikkavdelingen lurte ivrig paa om det var lov aa gaa uten hijab i landet der jeg kommer fra. De gir meg inntrykket av at de foler seg innestengt i samfunnet de er en del av. De vil vaere moderne, slik som de i vesten.
Som takk for omvisningen faar Rasha Redd Barna pin'en min som jeg har paa veska mi og tilbake faar jeg "Willkam, willkam, I love you!".

Etter besoket i CS gaar turen til M's onkel som driver et slags folkemuseum i Raqqa. De venter oss med en middag av dimensjoner og vi spiser oss mette og vel saa det for M selv staar for omvisningen paa musset. Jeg ber M ta et bilde av meg sammen med hans onkel m/fam. Det er lettere sagt en gjort. Det tar ikke mange sekundene etter at M har faatt kameraet mitt for jeg forstaar at han aldri har holdt noe saant i hendene. Alt er opp ned og feil vei. Med et skjevt smil inne i hodet og med ydmykhet gis det grunnkurs i bruk av den type teknologisk utsyr foer oyblikkene kan foreviges.

Paa vei tilbake til M's hjem skjer det som jeg bare har hort om og betraktet paa avstand. Sjaaforen braastopper bussen midt i gata, tar med bonneteppet sitt bak bussen og blandt soppel og travel trafikk vender han seg mot Mekka; "Allah o'Akbar!". Vel hjemme hos M er det klart for nye timer med undervisning i Islam. Jeg faar desverre ikke veldlig mye ut av det. Hans engelskkunnskaper er, enn saa lenge, noe begrenset og hans Oxford Dictionary og elektroniske oversetter gaar varm i den intense undervisningen. Han skjonner meget vel hva han selv sier, men forstaar lite av det jeg prover aa formidle saa kommunikasjonen blir i stor grad enveis, M til Hans. Jeg klarer aa formidle at vi i kristendommen ser paa Jesus som guds sonn, men da blir jeg strengt irettesatt: " Very wrong, veeeery wrong!! Allah has no son. No son! Allah is creator!" Jeg bruker alle mine diplomatiske egenskaper paa aa fortelle at det er forskjellige sider/synspunkter og oppfatninger om religion, men til ingen nytte. For M er det kun en korrekt vei; "The Muslim way. Allah o'Akbar!" Sostrene til M ymter frempaa om at det kanskje er nok Islam undervisning for i dag, men for M blir det sannsynligvis aldri nok. Sostrene jages paa dor og som svar paa tiltale faar de alle tilgjengelige sko kastet etter seg. "Sorry my friend, let me complete (...)".

Forovrig kan Mohammed melde folgende fakta: Amerikanerne ser paa alle arabere som terrorister, noe alle laerer paa skolen fra de er smaa. Amerikanerne har tatt livet en million mennesker i Iraq og hele to millioner i Palestina. Jeg kommenterer et bilde han har av Gaddafi og den syriske presidenten, og M kan fortelle meg at Gadaffi er en snill og god leder som er elsket av sitt folk og har tilfort verden mye godt. Desverre er verdens nyheter forurenset av amerikanerne. Takk og lov for at Koranen er vitenskapelig bevist av vitenskapsmenn fra hele verden slik at man har noe godt og sikkert aa forholde seg til...

 
05/02-2010 Raqqa, Jaabar Castle og Rasafa

I dag er det klart for ekskursjon til Jaabar Castle. Sjaaforen som vi bestilte dukker aldri opp saa M ringer en av sine naboer som vil ha 120 NOK for aa kjore oss de 12 milene t/r. Godt betalt etter syrisk maalestokk. Vi presser oss oppunder taket paa hans lille pick-up og setter i marsj. Jaabar Castle var en gang ett av mange ledd i den arabiske forsvarslinjen mot perserne og laa den gang ved Eufrat. I dag ligger den ved Sjoen Assad som er en oppdemning av Eufrat fra begynnelsen paa 70 tallet. Assad er 8 mil lang og 7 km bred (iflg arabiske kilder paa stedet). Eufrat er et omfintlig politisk tema. Med sitt utspring i Tyrkia er Syrierne lite tilfreds med at tyrkerne ogsaa har demmet opp Eufrat og dermed begrenser Syrias tilgang paa vann. Paa samme vis er ikke Iraq spesielt glad for Assad. Det som blir igjen til Irak er bare en liten mokkete bekk i forhold til hva som er potensialet i elven.

Mens vi trasker rundt paa Jaabar Castle kommer jeg i kontakt med en meget hoflig og hyggelig mann som baerer det klingende navnet Dr. Jihad. Vi finner raskt tonen og gjensidig respekt, og den velbemidlede tannlegen fra fra Raqqa vil ta meg til Rasafa. Jeg jubler inne i meg. Jeg vet ikke stort om dette gamle bysamfunnet ute i orkenen, men jeg har lest at historikere og arkeologer setter Rasafa som en av "high-lights'ene" i Syria. M og jeg vinker farvel til vaar sjaafor og hopper inn i lasterommet paa Vanen til Dr. Jihad, sammen med en skokk med unger som leker seg meg aa ta baandet ut av gamle kassetter. Dr. J setter av kona si hos sin svigerinne som faar melding om aa lage en kanne te til oss. Siden mannen er borte sitter vi selvfolgelig i bilen og venter. Paa disse kanter entrer maan ikke et hus som mann dersom husets mann ikke er tilstede.

Saa er vi paa hjul. Vi fyller bensin for vi entrer orkenen paa snorrette veier som tilsynelatende forer ut i ingenting. Alt som er aa se er noen oljepumper, strommaster, en beduin paa motorsykkel i ny og ned. Av og til noen hus. Dr. J kommenterer min facinasjon over landskapet vi beveger oss i; "Hans, this is no mans land. Cigarette?". Omsider ser vi konturene av den gamle byen midt ute i dette "No mans land". Vi parkerer bilen, tar med oss maten og teen og entrer gjennom den eldgamle bymuren og moter en forlatt sivilisasjon i lav ettermiddagssol. Vi blir staaende lenge i ro alle tre og bare see og fole. Det er noe magisk ved dette stedet og jeg kjenner paa stikkingen i nesa man faar naar man blir rort av noe. M setter i gang med aa lage mat til oss mens Dr Jihad gjor sin muslimske plikt og faller paa kne i retning Mekka. Jeg kjenner paa at denne opplevelsen gaar inn i rekken av de sjeldne for meg. Vi er helt alene her. Den lave orange orkensola lager en flott skyggemosaikk rundt hovedbygningen (ruinen), og midt inne i dette spillet sitter vi. Den varme sote teen varmer godt i den noe kjolige vinden og vi har gode samtaler sammen. Dr. Jihad antar ut i fra mitt skjegg, vennlighet, og aapne sinn at jeg er muslim. Han overraskes naar jeg sier jeg kommer fra et kristent land, " et land som ser paa alle arabere som terrorister". Han anbefaler meg aa konvertere til Islam, jeg er kvalifisert for det. (...) Med vemod og onske om at tiden maatte staa stille og solen aldri skal gaa ned forlater vi Rasafa.
Ute paa landevien igjen klarer vi aa kjore oss vill i orkenmorket, og bensinmaaleren suges mot venstre. Etter halvannen time kommer vi oss paa rett spor igjen, bilen faar drikke, vi krysser oppdemningen av Eufrat og kommer oss tilbake til Raqqa.

Dr.Jihad er, som de fleste andre Syriere, meget autoritetstro og plutselig staar vi parkert utenfor politistasjonen i Raqqa. "Police here to protect you...". Jeg vet ikke 100% sikkert hvorfor du tar meg hit Dr.J, men jeg velger aa tro at der er med gode hensikter. Tiden inne hos lovens lange arm blir litt mer spennende enn jeg kunne onske meg. Jeg blir kalt rett inn paa politimesterens kontor. Den paafolgende halvannen timen fortoner seg mer som at avhor enn en audiens. Jeg faar inntrykk at de synes det er vel spesielt at en person fra vesten kommer alene til Raqqa i Syria saa M kalles ogsaa inn paa teppet for aa gi sin versjon av hvordan vi mottes den gangen paa busstasjonen i Homs. Jeg sporres ut om alle forhold knyttet til mitt opphold i Syria og maa pent fremskaffe telefonnummere til personer jeg har mott, internettadresser osv. Politmesteren og hans assistenter gransker passet mitt opp og ned og kommer fram til at det mangler en side i det, "En side er revet ut! Hvorfor har du ikke innholdfortegnelse i passet ditt?!? Hva stod skrevet paa siden??" Jeg er ikke komfortabel med situasjonen. Jeg faar overbevist dem om at det er slik originalt. De gir hverken tegn til aa akseptere eller nekte for min paastand.
Politimesterens kontor bestaar av en gedigen kontorpult, svulstige chesterfield-liknende mobler, store bilder av presidenten og en faltskjerm de fleste nordmenn bare kan dromme om. Selv er han utstyrt med kritthvit skjorte, briller med gullinfatning, gullklokke og 2-3 bodyguarder som frekventerer kontoret. Den ene av dem, den storste, sitter hele tiden rett foran meg og folger enhver bevegelse jeg foretar meg, samtidig som han i ny og ned ruller sitt underkjeve-gebiss rundt i munnen uten aa forovrig foretrekke en mine.
Til slutt, etter en times tid finner de meg troverdig og smilene og cigarettene lokkes frem. "Willkam to our country. Willkam! If you ever need ANYTHING in Syria, just call me. Any problems, I will stand up for you!". Jeg bukker dypt og formidler saa holflig jeg bare kan at det var en aere og fornoyelse aa mote selveste politimesteren i Raqqa, "Shokran Kteer! Shokran Kteer!!!" (Tusen takk).

Etter "audiensen" hos politimesteren baerer det rett til klinnikken til Dr Jihad. Klokken er 24:00, men jeg bare MAA se klinikken hans, han kan nesten ikke vente. Dr. J er ekspert paa implantasjoner og viser stolt frem tanntransplantasjoner som han har filmet og som ligger paa cd-rom (!). En ting er i alle fall helt sikkert, og det er at jeg aldri ville tatt en lignende operasjon i stolen til min nye venn. Utstyret fremstaar som forhistorisk og (ifht norsk standard) og hygienen er det saa som saa med. Dr. J onsker saa gjerne aa gi meg en gave, men han vet ikke helt hva han skal gi. Han ransaker hele kontoret sitt og snuser gjennom skuffer og skap, mellom lostenner, sigarettstumper, blodig papir og div medikamenter, og der, der fant han gaven min. Lengst inne i en skuff krafser han frem en 3/4 full parfymeflaske som han hoytidelig overrekker meg.
"Til kona di!"
"Takk o takk! Den lukter nyyydelig!"

Dagen avsluttes hjemme hos Dr. J i hans velmoblerte hjem hvor hans kone har gjort klart et gedigent middagsbord til oss. Vi hygger oss og bestemor har valgt aa vaake i natt for aa se paa utlendingen og sporre ham ut om hans familie. Som takk for dagen overrekkes jeg et bonnekjede av Dr. J's kone. "Bring your family to Syria! Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah!"
 

06/02-2010 Raqqa, Kom tilbake med kone og barn. INSH ALLAH!

Avreisedag. Det som var planlagt aa skulle bli et opphold paa 24 timer ble til 4 dager. Alle dagene jeg har vaert sammen med familien Jabbal har folk strommet til far fjaern og naer for aa la seg avbilde sammen med meg. Sostrene til M inviterer kontinuerlig venninder hjem til seg som tropper opp en etter en, festkledde og nedsminkede. De fleste av dem kommer seg ikke lenger enn til doraapningen hvor de panisk faar stotret frem et "How are you?", for de rommer avgaarde like raskt som de kom. Bare de modigste kommer helt inn i rommet for aa la seg avbilde. Alle som kommer helt inn faar et lynkurs i engelsk av M's sostre og blir fortalt hva de skal si, for de snur seg 90 grader og og gjentar: "Willkam.", "How are you?", " Thank you.", My name is (...)". Jeg tilbakelegger ogsaa en rekke turer frem og tilbak tilbake til telefonen for aa gjenta de samme frasene til mennesker som ringer. -Hurra de har snakket med en person fra et annet land (selv om de fleste av dem etter kort tid legger paa etter litt fnising).

For jeg for lov til aa forlate huset skal jeg motta en rekke gaver. Bonnekjeder, lykkemynter, kulepenner, tannborster etc. Sostrene til M skifter i rekordfart og tar paa seg det sannsynligvis fineste og mest moderne de har, samt berusende mengder parfyme, til farvel-seansen. Ute i gata kommer folk ut av husene for aa vinke et nysgjerrig farvel. M er behjelpelig med aa rydde vei frem til taxien min gjennom ansamlingen av mennesker som har strommet til, slik at jeg kommer meg inn og vi faar dratt avgaarde. Et tog med barn loper det beina kan baere dem etter taxien ut til motorveien. "Gooood byeee!!!"

Taxien kjorer oss til Rasha, M's venninde fra The Cultural Center, og hennes familie. Faren hennes har en viktig posisjon paa dette CS og derfor har han klart aa skaffe familien sin en leilighet paa sju rom midt i Raqqa sentrum, med balkonger og det hele. Mohammed er i ekstase som vanlig. Han er jo egentlig bare en fattiggutt fra drabanten som gjennom mitt vennskap faar muligheten til aa menge seg med de velbemidlede i Raqqa, og til og med hjemme hos en jente da! Tipper at hans sostre maa sitte i skolerett naar han kommer hjem og M med superlativer skal beskrive hvor flott Rasha bor, at de spiser med baade kniv og gaffel og at de sitter ved et bord naar de spiser. M opplever nok like mye som meg paa mange maater. Moren til Rasha disker opp med det storste matbordet jeg har sett til naa paa turen min. Og saa skal jeg innromme at det er litt befriende for en norsk mage aa sitte "normalt" under et maaltid og slippe aa "pakke" maten hver gang man skal ha seg en bit:-) Maten smaker aldeles perfekt! Etter middag faar jeg privilegiet av aa vaere paa tomannshaand med Rasha i noen staalne minutter og jeg spor fritt om bruk av hijab, forholdet mellom menn og kvinner ol. Rasha snakker som en foss. Det er ikke saa lett for meg aa komme i kontakt med kvinner i Syria, saa motet med Rasha blir et lite hoydepunkt til naa paa reisen.
For jeg forlater Rasha's hus skal det overrekkes gaver igjen, bonnekjeder, kulepenner, nokkelringer, armbaand..., og det onskes at jeg skal finne meg en kone, faa barn og ta med henne og barna tilbake til Syria og Raqqa. "Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah!"

Tilbake i Aleppo samme kveld faar jeg en ny venn paa busstasjonen, Firas. Jeg blir invitert til hans familie, "You are my brother in Syria", men jeg takker hoflig nei. Trenger litt tid for meg selv naa. Vi avtaler aa motes seinere. Natten tilbgringes paa hotel Hadani. Med hodet paa puta tenker jeg paa at hvert eneste sekund de siste fire dagene har vaert en opplevelse. - Utenom det vanlige.
 

Skrevet av Hilmann 21:28 Arkivert i Syria Kommentarer (0)

UTTARAKHAND Rishikesh og Kumbh Mela

RISHIKESH og KUMBH MELA
Rishikesh er et av mange reiligose sentraer i India og fungerer som et brohodet inn i Garwhal fjellene hvor tusener av hindu pilgrimer finner veien hvert aar for aa besoke hovedsaklig fire hellige steder rundt om i fjellene, her i staten Uttarakhand, "Land of the Gods". R er yogaens hjerte og smekkfullt av yoga-turister, i tillegg til alle de lokale sadhuene som holder til her og som er paa vei opp i fjellene, paa vei hjem, eller paa vei til det hinsidge.
Forste dagen i Rishikesh (R) gaar med til aa forsoke aa se seg litt rundt, men folkemassene begrenser walk-about'n en god del. I omraadet Lakshman Jhula (LJ) dirigeres massene i enveiskjorte strommer og har man krysset den nordre broa, er den eneste muligheten for aa komme seg over paa den andre siden igjen aa gaa noen kilometer sorover for aa gaa andre siden opp. Jeg havner inn i spiralen og baeres frem av strommen med mennesker. Underveis undersoker jeg mulighetene for aa komme meg inn til Haridwar. Det ser morkt ut. Veiene rundt H er stengt, togene er fulle, folk har begynt aa gaa. De lokale jeg prater med sier jeg maa begynne i kveld hvis jeg i hele tatt har onske om aa kommer frem til dagen etter, -saa jeg begynner med det. Toni har for lengst naadd metningspunktet for hva hun tolererer av menneskemasser og blir ved teltet i R. Rune er et eller annet sted mellom Chandigarh og Haridwar og forsoker aa komme seg til R. Han melder over mail at det er tungt, varmt og endelose koer til kollektivtransport som allerede er overbooket.
Emma og Dana er derimot med paa leken og vi pakker det mest nodvendige for aa klare oss over en tid i Kumbh Mela 2010's hjerte. Kl 19:30 presser vi oss ombord i en rickshaw med retning for busstasjonen i Ramjula (Rishikesh sor).

Kumbh Mela
Hva er Kumbh Mela? Det er ikke saa lett aa faa tak paa hva dette egentlig handler om. Selv ikke Torbjorn Faerovik synes aa begi seg ut paa en forklaring paa fenomenet i sin bok om India. Jeg er usikker selv, men etter aa ha lagt sammen forskjellige versjoner blir det noe saant som dette: Shiva og noen guder med han beskytter en skaal med hellig, lykkebringende nektar, hentet fra havets bunn, fra aa falle i hendene paa onde makter. Under kampen mot det onde soler Shiva ut 4 draaper nektar som lander i byene; Haridwar, Prayag, Nasik og Ujjain. Hinduene minnes denne begivenheten hvert tredje aar, og hvis man bader i Ganges paa det rette tidspunkt, dvs da stjernene staar paa himmelen slik de gjorde den gang Shiva solte draapene, vil dette bringe lykke for resten av livet og gi et godtr karma.
----
Jeg kjenner jeg har vanskeligheter med aa sette ord paa de neste 24 timene. Alt er saa ekstremt og i en saa stor skala som jeg aldri hadde kunne sett for meg paa forhaand. Jo, jeg har surfet paa nettet, lest sett bilder osv, men virkeligheten er en real "upper-cut". Jeg tror bilder som ligger paa nettet og som er paa kameraet mitt er mer beskrivende enn ord, saa for dere som leser dette vil jeg anbefale aa google Kumbh Mela for aa prove aa forstaa.
Bussturen fra R til H er den vaerste bussturen jeg noensinne har hatt. Folk er desperate etter aa naa frem til H innen den 14/04, den siste offisielle bade-datoen. Store og smaa loper etter bussene som kommer inn paa stasjonen og henger seg paa utsiden. Med en gang bussene stopper er det full kamp om aa faa en plass paa innsiden eller utsiden av bussen. Folk sloss, krabber inn gjennom vinduene. Ingen vet egentlig om bussen gaar til H, men de er ombord paa en buss... Dana, Emma og jeg skiller oss ikke fra massene. Hvis vi skal til H maa vi ha samme approach som de lokale. Til slutt klarer vi det. Vi klarer aa faa en "staaplass" inne paa en Tata. Et kjapt overslag; vi er ca 150 personer paa en buss med en kapasitet paa ca 45. Varmen og trengselen er nesten ikke til aa holde ut (!), men hvis inderne klarer det saa skal pinado jeg klare det ogsaa. Halveis til H stopper motoren bussen. Alle som sitter paa taket jages ned for aa dytte og etter gjentatte forsok klarer de aa faa liv i bussen "paa trill".

Da vi er fremme i H foles det som om vi har hatt en 12 timers arbeidsdag. Det var tungt. Svette og utslitte tyter vi ut av bussen. Hvor skal vi naa? Vi folger massene. De er 5-7 km inn til H sentrum. Veiene er stengt av saa vi tar beina og sykkel rickshawer fatt. H er stinn av folk. Hotellene er fullbooket for flere mnd siden saa vi vet at det er uaktuellt aa sove innendors. Vi ser oss om etter en plass paa gata, men ogsaa gatene er fulle av folk som gaar, venter eller sover. Der det ikke er folk at det soppelplass eller "toalett". Presis kl 00:00 gaar vi over en av de mange broene over ghatene (trappene ned mot Ganges). Menneskemassene ruller ned i Ganges paa samme maaten som kakaopulver blander seg med melk. Strommen er sterk og de aller fleste klarer aa holde seg fast til kjettingen mens de dypper legemet i den hellige elva paa det rette tidspunktet og sikrer alderdommen, karmaet, lykken, -og alt det en kan tenke seg. Men, for et ukjent antall personer saa kommer dette til aa vaere det siste de gjor og de vil aldri sette sine bein paa landjorda igjen, men bli i ett med Mor Ganga.
Vi staar maallose og ser paa kaoset, men som synes aa vaere som en saa uendelig viktig handling i livet for inderne. Det koker i Haridwar!!!

Paa ny prover vi aa finne oss en plass for aa faa noen timer paa oyet. Omsider finner vi noen ledige kvadratmeter i et parkeringshus sammen med bare noen hundre andre rundt oss. Her er det ogsaa lys saa vi kan lett styre unna menneskelige etterlatenskaper. Luksus. Dana derimot er ikke helt tilfreds med plassen og gjor ytterligere research. Det ender opp med at vi finner en plass paa en gressbakke i et relativt rolig ashram. Her rigger vi oss til, fyller munnen med en kjeft indisk rom, legger oss i skje for aa holde varmen og haaper paa litt sovn.

Vi vaakner tidlig neste morgen og er sugne paa mer festival. De neste timene har jeg ikke en gang tenkt aa forsoke en gang aa beskrive. Inntrykkene er lagret paa "harddisken" og, som sagt, bilder av hysteriet finnes paa nett. Det eneste som kan nevnes er at jeg utrolig nok moter igjen Markus fra Tyskland som vi motte i Ranthambore i Rajasthan. Vi kaster oss rundt hverandre, saa glade for aa se hverandre i denne galskapen.

Noen tall fra Kumbh Mela 2010:
Den 14 april var det et sted mellom 5,5 og 7 millioner mennesker innom Haridwar. Omraadet som er dedikert til avviklingen av arrangementet er paa 132 kvkm. 16 000 poltifolk staar for sikkerheten og sikkerhetsbudsjettet er paa 50 000 000 Irps. Paa hver Maha (stor) Kumbh Mela dor det mennesker. Fra aarets festival startet i januar 2010 og frem til 13/04 gikk alt smertefritt, men den 14/04 gaar det galt. Det offisielle tallet paa dode er 9 mennesker som er trampet ihjel da det bryter ut panikk etter at en traktor med Sadhuer kjorer over og dreper 2 kvinner. Man vet ikke med sikkerhet hvor mange som har druknet, men ca 200 er meldt savnet og man plukker stadig opp lik i ganges sor for Haridwar. Ennaa er det for tidlig aa sette et endelig dodstall for Kumbh Mela 2010 (Kilde: Haridwar Plus, avis 25 april 2010)
(...)

De neste dagene, tilbake i R blir noen fantastiske dager! Rune er kommet tilbake i trioen og er friskere. Markus og jeg har en kjempebra fottur innover i en avsidesliggende dal hvor vi hygger oss helt alene med straalende utsikt og lange, dype og gode samtaler. Markus og jeg er paa samme frekvens. Av og til moter man folk man blir skikkelig glad i, etter kort tid, og Markus er en av de. Han skal hjem aa gjore noen eksamener paa legestudiet sitt og saa faar vi se om vi ikke motes en gang til hosten i sorostasia. Hvem vet? Emma er ogsaa en person som man lett blir glad i. Hun er ei toff jente og med et mot som virkelig sjarmerer.

Sammen med disse fine menneskene dra vi paa rafting i Ganges hvor vi sloss med Mother Ganga, hopper fra klipper, eller bare lar oss flyte med den store elva utenfor raften. For en folelse! Paa raftingturen treffer vi ogsaa Curren fra Delhi og Emma fra USA. Sammen bli vi en veldig sammenspleiset gjeng og vi faar mange fine stunder og maaltider sammen paa det som blir vaar stamrestaurant, The Third Eye, nede ved bruset av den hellige elva. Men, folk skal videre. Markus og Curren drar sin vei og ikke lenge etter drar Emma. Dagen etter de har dratt vaakner jeg med en melankoli som gjor meg tankefull og litt passiv. Hvorfor maatte de dra, naa som vi hadde blitt en saa sammenspleiset gjeng? Jeg vil mer...

(...) En tysker, Stephan, ser etter myggoljen som han har glemt igjen ved bordet der vi sitter og har lunsj, og plutselig kommer vi i prat. Jammen... han var jo en hyggelig kar! Stephan reiser for tiden sammen med Gali fra Israel, som ogsaa virker som ei hyggelig jente, og vips saa har vi faatt oss nye venner. Dagen etter spiser vi frokost sammen og besoker barnehjemmet i R hvor de selger "dyr" mat til inntekt for hjemmet. Kjempekoselig sted med nydelig mat, laget i all hovedsak av nepalesiske barn som har havnet i India. India kryr av nepalesiske kokker og disse barna kommer kanskje til aa foye seg inn i rekken av kokker som jobber rundt forbi paa hotellene, desverre til en altfor begredelig lonning.
Samme dag, tilbake paa hotellet har Kevin og Eve fra Scotland sjekket inn paa rommet som Emma sjekket ut av. Hyggelig folk det ogsaa! Gali er akkurat ferdig med sitt yoga instruktorkurs fra Goa og vil gjerne prove seg paa oss. Yoga paa takterassen med utsikt over R i solnedgang er ikke det vaerste som kan hende en reisende til yogaens hjerte, selv om undertengede vet omtrent like mye om yoga som om maanens innvirkning paa skjeggveksten i Valdres (sit. AGS) Da vi sitter aa spiser paa The Third Eye denne kvelden tenker jeg over melankolien jeg hadde dagen for. Den er borte. Vi er like mange mennesker rundt bordet, men 75% av dem er nye. Reising forener mennesker.

En dag, paa vei ned til Ramjula i R for aa ta ut penger stikker jeg innom Ranjeet Motorcycle Shop, bare for aa titte selvfolgelig, og for aa sjekke ut litt priser paa hva det koster aa leie en sykkel. Jeg har siden for jeg dro hjemmefra hatt en dragning mot Leh i Kashmir. De siste ukene ved foten av Himalaya har ikke lagt noen demper paa suget, og synet av Royal Enfield'er som hyppig frekventerer rundt oss for tankene til aa lope lopsk. For aa gjore en noe lengre prosess kort saa ender det opp med at jeg kjoper en RE av Ranjeet den 19/04 med den hensikt aa kjore den Jammu Kashmir rundt. Det er en 350ccm, 2008 mod som har gaatt 15000km, militaer gronn i fargen, og med det klassiske designet kunne den glidd rett inn i en krigsfilm fra andre verdenskrig. Prisen for sykkelen er 55000rs, hvilket inkluderer full serivce, skrukurs, bytte av alle oljer og slitedeler, nytt sete, bagasjerack+++ Jeg foler jeg faar en god deal.

De neste 3 dagene tilbringer jeg i kjelleren hos Ranjeet sammen med min dedikerte mekaniker, Raam. Det jobbes saa svette pipler fra 09:00 til 21:00, og det gjores skikkelig arbeid! Alt plukkes i frahverandre, rengjores og settes sammen igjen, gjerne to og/eller tre ganger til Raam eller jeg er fornoyd. Ranjeet vet det er navnet hans som skal folge sykkelen.
Rune faar litt blod paa tann og laaner seg en sykkel og blir med naar jeg skal provekjore min sykkel i naeromraadet. Vi drar nordover til en liten by som heter Chamba og enda litt lenger. Vi har en aldeles nydelig kjoretur i det terassekledde fjellandskapet, tar inn paa et lokalt gjestehus for 30 NOK natta og spiser middagen vaar paa landsbyens restaurant, 12 NOK for to inkl drikke :-) Vi smiler fra ore til ore.
Det eneste som la en liten demper paa denne turen var at jeg fikk en merkelig lyd i motoren min paa vei opp til Chamba. Da jeg kommer tilbake til Ranjeet aapner vi hele motoren for aa finne at halve stempelet er borte! Vi finner delene igjen i bunn av blokka. Ranjeet og de andre har aldri sett noe liknende. Men, et motorhavari kan ikke sette en stopper for en tur i The Great Himalayas. Vi setter inn nytt stempel, sylinder, pakninger og naar vi starter opp igjen dagen etter er sykkelen praktisk talt totaloverhalt.

Jeg tar den paa en ny testtur, denne gangen opp til en landsby som heter Devaprayag (D). D ligger i et elvemote mellom elvene Bhagirathi og Alaknanda. Etter at det to elvene har blitt til en heter den Ganges. Jeg sjekker inn paa et gjestehus i D og tar en liten walk-about. Hoydepunktet blir en liten audiens hos distriktets politimester som myndig stopper meg med sin store mage naar jeg gjennom morket vandrer alene tilbake til gjestehuset mitt etter aa ha spist min ris og dal.

"Youl good name Sil?"
"Hans, just like the swan in Hindi ;-)"
"Oooohh, why ale you hele? Alone? Why? Mallied? (osv.osv.)"
(Jeg svarer etter beste evne og jeg gaar fra aa vaere en potensiell mistenkt paa generellt grunnalg til aa bli en potensiell venn paa generellt grunnlag)
"What selvice can I do for you Sil?"
"Oh, well, maybe you could show me around your policestation?"
"Of coulse, please follow."
(...)
Og dermed baerer det inn til lovens lange arm, hvor det forste som moter meg er en skrinn politioffiser som sitter og prover aa tyde sprakingen som kommer ut av en gronn slitt radioboks som later til aa vaere fra riktig gamle dager, og skribler ned noen kraaketegn paa journalblokka. Politimesteren kan ogsaa vise at de har PC'r som visstnok skal vaere tilkoblet internett, men da jeg begynner aa stille noen sporsmaal her blir svaret helt enkelt: "Okkey, okkey, okkey, okkey, okkey..." og jeg vises hoflig men bestemt inn i neste rom. Plastikken var ikke tatt av mye av utstyret der inne og det kan vel tenkes at sjefen sjol kanskje er noe lunkent innstilt til implimenteringen av dette nye materiellet (?).
Dagen etter tilbake hos Ranjeet tighter vi forgaffelen, bytter speil og klapper maskinen paa tanken. Kashmir neste. Men, jeg drar ikke alene. Rune bestemte seg for aa kjope sykkelen han provekjorte og i skrivende stund venter vi egentlig bare paa papirene til sykkelen hans slik at vi kan stikke avgaarde. Vi begynner aa faa nok av Rishikesh etter aa vaert her i snart 14 dager. Med syklene som glinser i sola i hotellbakgaarden er vi som "to utolmodige smaagutter som har faatt streng beskjed om aa sitte pent paa stolen under hele kaffeselskapet hos tante Dordy".
Toni fikk nok av mennesker, motorsykkeldrommer, India, mokk, hinduisme og hele pakka, saa hun har dratt i forveien til Nepal og lagt ut paa en 14 dagers vandretur til Mount Everest Basecamp. Trioen er splittet, men neppe for alltid.

27/04 kl 09:45: Da har vi ventet i 3 dager paa papirene til sykkelen til Rune. Endelig er vi klare (tror vi). Tok det siste, og kanskje avgjorende(?) nattbadet i Ganges i gaar for "Good Luck". Ferdig med Rishikesh naa...

Skrevet av Hilmann 21:20 Arkivert i India Kommentarer (0)

HP/PUNJAB, Couchsurfing i Chandigarh

10/04-2010 SHIMLA-CHANDIGAR

Toni og jeg setter nesa i retning Rishikesh, men har bestemt oss for aa bryte distansen opp i to deler med et stopp i Chandigar, hvor vi skal bo hos Manoj som vi har funnet gjennom Couch Surfing. I Shimla krabber vi ombord paa The Viceroy's toy train. Den smalsporede jernbanestrekningen mellom Kalka og Shimla stod ferdig i 1903 og inkluderer 103 tunneller, 24 broer, og 18 stassjoner paa de 96 km. Det gaar ikke fort. Strekningen tilbakelegges paa snaue 6 timer, men du verden saa koselig. Gjennom uttalige svinger toffer vi gjennom fjellandskapet mens vi leser bok, lar beina dingle paa utsiden toget, kjenner den svale avkjolende brisen, og titter paa alle parene hvis bryllupsreise gaar mot en ende. Mange av dem har kanskje til og med begynt aa like hverandre paa ordentlig...(det aller fleste ekteskap i India er arrangerte).
Vi bytter til normal jernbane i Kalka og en time seinere er vi i Chandigarh, hovedstaden i delstaten Punjab. Chandigarh er en ung by som ble ferdigstilt forst mot slutten av 1960-tallet. Historien bak byen er kort fortalt at da India fikk sin uavhengighet i 1947 tilfalt den davaerende hovedstaden i Punjab, Lahore, Pakistan og det ble behov for aa opprette en ny hovedstad for Punjab. Nehru saa dette som en mulighet for aa realisere sin visjon om det nye fremtidige India. Designerjobben ble gitt til den fransk-sveitsiske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret som i 1952 startet paa det banebrytende eksprimentet med en ny maate aa tenke infrastruktur paa. Byen deles inn i sektorer paa 800x1200 m, 29 i antallet den gang. Byen har vokst kontinuerlig siden den gang og vokser fremdeles og man jobber naa med aa utvide fra 47 til 61 sektorer. Byen er lett aa finne frem i og er reinere enn de fleste andre byer, men de tettbygde betonghusene gjor stedet nesten uutholdelig paa sommeren og man sliter med slett rorleggerarbeid fra 50/60-tallet slik at vannkvaliteten og tilgangen paa vann er et omstridt tema.
Anyway, Toni jeg skal til Regional Institute of Cooperative Managment, sektor 32 rom 209. Rickshawen dumber oss paa riktig plass og like etter har vi to nye venner; Manoj (CS) og hans venn Hundal, som nylig har faatt sin doktorgrad i sosiologi. Manoj jobber som assistent for en professor i sosiologi. Siden kona til Manoj er syk har han skaffet oss et rom via via gjennom jobben sin. Isen mellom de to reisende fra Norge og de to lokale brytes over en bedre middag paa en av byens restauranter og med hittil, i indisk maalestokk, store mengder Kingfisher ol. Vi blir litt paa en snurr alle sammen og vi blir enige om at vi liker hverandre godt. Toni og jeg tilbyr oss aa dele paa regningen, men til ingen nytte.
 
11/04-2010 CHANDIGARH

Dagen starter tidlig med Yoga sammen med vaare to nye venner. Ved den kunstige sjoen Sukhna sitter vi i morgendisen og har leksjonsmessig gjennomgang av yoga prinsipper, men mange av de "moderne" inderne bruker morgenstunden til aa jogge paa seg god samvittighet. Den noe beske smaken jeg har i munnen etter all Kingfisheren i gaar gir meg daarlig samvittighet:-) Men, yoga er tingen for vaare to venner som kommer med den ene fantastiske historien etter den andre om hvordan de selvstendig har kurrert astma, daarlige knaer osv osv vhj av yoga. Personlig nyter jeg baade yogaen og stunden vi har ved den nyyydelige sjoen som lukter like vondt som den er fin.
Vi inviteres paa frokost hos familien Hundal. Hundal leier en liten leilighet paa ca 35 kvm hvor han bor sammen med sin kone og to barn paa 14 og 18 aar. Fruen disker opp med french toast, "mandelgrot" og chai-masala. Vi har en hyggelig frokost og Hundal er en nydelig voksen datter som mer enn villig legger ut om sine studieplaner og hvor hardt hun jobber for aa oppnaa sine maal. Hun vil studere kunst. Mange indiske jenter velger kunst og haandverkretningen paa universietet, -veldig kompatibelt av med aktiviteten som hun skal bedrive i hjemmet om noen aar. En god husmor skal gjerne har en master i et eller annet fag...
Formiddagen tilbringes paa den storste turistattraksjonen i India ved siden Taj Mahal, the Rock Garden (RG). RG er et gedigent fantasilandskap skap av en enkelt person, den naa pensjonerte veiinspektoren Nek Chand, og den sopla/avfallet han har funnet siden 1965. Hans arbeid ble for alvor oppdaget i 1973 og til tross for at hva han gjorde var ulovelig ble myndighetene saa fasinert av arbeidet at de valgte aa stotte ham med midler og stedet ble aapnet som en turistaatraksjon i 1976. Et impinerende stykke arbeid som absolutt var verdt besoket
Paa ettermiddagen drar vi med vaare to sosiologer ut til haveliet til Hundal et stykke utenfor Chandigarh. Dvs forst skal det drikkes Kingfisher paa rommet, og deretter drar vi. Hundal eier et stort haveli (herskapshus) hvor hans foreldre bor og han tilbringer ledig tid sammen med frukttraerne og boflene sine. Ved ankomst serveres det selvfolgelig chai-masala med kaker til, for vi faar omvisning rundt paa gaarden. Hoydepunktet med hele omvisnignen for min del var at jeg fikk provekjore Hundals nyinnkjopre Royal Enfield Bullet. Hmmm, blod paa tann...
Vi tilbringer timer paa takterassen med gode diskusjoner om alt mellom himmel og jord (gjerne med et sosiologisk tilsnitt), og naar munnen ikke fylles med ord fylles den med chips, notter, salat, whiskey og ol. Kvelden avsluttes med et middagsmaaltid, regissert av bestemor, som staar godt i stil med resten av huset. Det spares ikke paa konfekten naar naar man har besok fra Nordpolen.
 
12.04-2010 CHANDIGARH - RISHIKESH, Vi gaar Kumbh Mela i mote
Manoj henter oss tidlig paa morgenen og vi blir med aa kjore sonnen hans til skolen, Selv skal han paa jobb om noen timer. Det er akkurat det aa faa et innblikk i dette hverdagslivet som gjor CS til en saa fantastisk greie. Verden stopper altsaa ikke opp (for alle) selv man har besok og denne morgenen er vi en del av morgenrutinene hjemme hos Manoj. Frokosten fortaeres med den storste apetitt og vi faar tid til aa skumme lokalavisen for Manoj kjorer oss paa bussen til Ambala hvor vi forhaapentilgvis skal komme oss paa et tog til Haridwar (?). Ambala var forovrig et motbydelig sted. Til dens forsvar skal det sies at vi gikk ikke mange meterne i byen, men Ambala har tilsynelatende ingenting aa tilby den reisende og guideboka nevner ikke byen med et ord. Kanskje er det fordi de ikke har noe aa staa til ansvar for som gjor at gatene er noen av de mest nedsoplete jeg her sett i India, lukten er ikke bare vond, den er makaber, gatematen serveres fra kaseroller og utstyr som neppe noen gang har sett en oppvaskborste og hele stedet minner om en krigssone. For en bakevje!
Men vi skal ikke vaere lenge i Ambala. Vi skal bare komme oss paa toget til Haridwar. Da jeg skal bestille billett begynner jeg aa forstaa at jeg naermer Kumbh Mela og saa smatt faar jeg en mikroskopisk anelse om hvor stor verdens storste religiose festival er. Billettkoene er lange som 17.mai-tog og desperasjonen til folket etter aa faa sin billett paa toget som skal ta dem til stedet som skal gi dem et godt liv og etter-liv, holdes i sjakk av kjolige indiske politimenn. De bers-kledde politioffiserene vandrer kontinuerlig rundt mellom de 10 koene mens de rutinert sjonglerer med sine blanklakkerte bambusstokker som i neste sekund er kapabel til aa slaa ned paa et hvert tillop til braak i koene. De som ser ut til aa trenge ekstra assistanse er koen for kvinner hvor koplassen forsvares med nebb og klor.
Etter en time har jeg to uspesifiserte billetter Haridwar og med en advarsel fra damen i bak skranken; "Velly velly much lush. Sule you wanna go to Halidwal now?". Jeg bikker paa hodet paa indisk vis og har dermed hverken svart ja eller nei...
Platformen er full av pilgrimer og jeg har ikke tro paa at vi kommer ombord paa toget naar det tuter seg inn paa platformen med hoye vulgaere stot. Men, Toni er paa offensiven og med spisse albuer kombinert med egoisme faar vi sneket oss ombord paa en AC-vogn. Vi tilbringer den forste timen paa sekkene vaare mellom to togsett utenfor dassen for vi blir oppdgaget og jaget inn den dampende hete 2nd class vognen som er fylt til randen av pilgrimer i alle varianter. Jeg faar en god plass aa sitte, paa et bord mellom to seter. Under bordet sitter det en jente i tenaarene og en gammel skrukkete vaerbitt dame fra Rajasthan. Hun traakkes paa av forbipasserende i midtgangen, men bryr seg mindre. Det vil ikke overraske meg om dette er det siste hun gjor i dette livet, og hva er vitsen med aa bruke sine siste dager paa aa vaere sur og tverr?
Da vi ankommer Haridwar begynner vi virkelig aa fole paa kreftene i indiske folkemasser. Stasjonen er FULL av folk, utenfor stasjonen er det FULLT av folk, billettkontoret er FULLT av folk, det er FULLT overalt. Paa mystisk vis vil tilfeldigehetene det til av vi faar fatt i en billett til Rishikesh og ut av dette folkehavet. Vi faar ogsaa fatt i en ny reisevenn, Emma paa 19 aar fra Nederland som reiser alene rundt i India. Respekt! Vi kommer oss toget (med en billett i haanda som koster 56 norske ore pr pers for de 25km til R) og 1 time seinere staar vi i R.
-Og vi som trodde det var lurt aa dra til Rishikesh under Kumbh Mela for aa komme litt vekk fra folkemassene. Saa feil kan man ta. R. er intet unntak. Vi kommer oss inn paa et hotellrom alle 3 og unnslipper folkemassene for et lite oyeblikk. Men, vi maa ha mat. Blandt tusener av mennesker som sleper seg gjennom Lakshman Jhula-omraadet i R med hele livet i en bag paa hodet finner vi en hyggelig restaurant som kan mette vaare tomme reisemager. Takk!

Skrevet av Hilmann 21:14 Arkivert i India Kommentarer (0)

SHIMLA, Et britisk fotavtrykk i Himachal Pradesh

07/04-2010 DHARAMSALA-SHIMLA

Klokka 05:59 Staar jeg paa taket paa en tilsynelatende oppbrukt Tata-buss og forsoker aa festet bagasjen til Toni og meg. Paa bakken staar en inder og bekrefter med den storste overbevisning om at jeg har festet bagasjen godt nok. Jeg er ikke overbevist og tar den tiden jeg trenger. Hva vet han der nede om hvor godt bagasjen min er festet? Har forsoker paa ny, med en mer utolmodig mine. Han vil ha bussen avgaarde... og jeg vil ha med bagasjen helt frem til Shimla. Litt over 06:00 bryter bussjaaforen vaar Tataen i gir og kaster oss utfor unnabakkene ned mot Gaggal hvor vi setter kursen ostover. Ennaa eies veien av sovende kuer og bikkjer og aper som knasker gammel soppel, men snart er veien Tataenes. Gassen i baann! Sjaafissen ligger 60 grader til siden i de mange kurvene vi forserer for aa motvirke sentrifugalkraften, det er ikke snakk om at diesel-monsteret skal tape fart bare paa grunn av en sving. I det vi kommer ut av kurven starter den omfangsrike jobben med aa "ratte inn" dodgangen paa rattet. Med store bevegelser klarer han det, akkurat, og vi ligger 60 grader i til den andre siden. -Og slik fin-manovrerer vi oss gjennom det kuperte og skrinne landskapet, over smale brukar, forbikjoringer i yttersving og med stupbratte fjellsider ned paa sidene. Vi er heldige og faar oppleve dette i snaue 8 timer for vi dumpes av i Shimla.

Shimla (ca 2200 moh) er hovedstaden i Himachal Pradesh og fungerte tidligere som sommerresidensen til det britiske styret fra midten pa 1800-tallet. De trykkende varme sommermaanedene i Delhi var ikke til aa holde ut for britene, mens det svale klimaet ved foten av Himalaya var adskillig mer egnet for aa styre kolonien, og jammen var det ikke muligheter for aa spille en del criket her ogsaa. I dag er Shimla et yndet reisemaal for pengesterke indere som vil opp i hoyden for aa avkjole seg og for nygifte par som legger bryllupsreisen sin hit. Jeg fascineres av dette stedet. Bebyggelsen er typisk britisk/victoriansk og med stort innslag av tre i konstruksjonene (bindigsverks-hus) og barna her gaar i velpleide skoleuniformer med slips (ogsaa jentene), flere av herrene bruker ogsaa slips og de som har noen aar paa baken kan tillate seg aa smatte litt paa en pipe:-) Kirken utgjor byens midtpunkt i den bilfrie byen. Men her er lite som minner om indisk fortid eller tradisjoner. I bazaren finner man lite med tradisjonelt indisk haandarbeid/-verk. Nei, her er det moderne saker og ting som skal tappe de nygiftes lommeboker. Sarier faas kjopt, men det er punjabier med moderne look som dominerer utstillingdokkene, t-skjorter med Metallica og Madonna, hippe sko faaes kjopt til en stiv pris og lunsjen inntas gjerne hos Subway-kjeden. Her kan den nybakte ektemannen vise sin okonomiske raushet overfor sin kone, og hun kan peke paa up-to-date elektroniske dupeditter til hjemmet fra kjente merker som LG og Philips. Personlig noyer jeg meg med en vannkoker-pinne til snaue 10 NOK.

Men i dag staar "raushet" paa middagsmenyen. Jeg knekker til med lammekoteletter i peppersaus og gronnsaker stekt med kontinentale urter samt potetstappe. Desserten bestaar av et gedigent stykke haerlig sjokoladekake med en kopp perfekt cappucino til. Fytti-katta saa digg med et slikt maaltid naa. Men, det koster aa vaera kar, - ca 60 kroner!


08/04-2010 SHIMLA, Tempelbesok

Dagen starter med at vi treffer igjen et par som vi motte i Mandawa i Rajasthan paa stedet der vi skal spise frokost. - Og der ender ogsaa dagen paa mange maater. Vi blir sittende veldig lenge aa smaaprate om lost og fast og frokost blir til lunsj, og lunsj blir til at etter vi skiller lag er alt jeg "rekker" er en liten trim-tur opp til Hanoman (Jakhu)-tempelet. Tempelet ligger paa ca 2500 moh og gir en flott og velfortjent utsikt for en svett kropp. Middagen i dag staar ikke noe tilbake for den i gaar; grillet lam med mintsaus++. Saa kort oppsummert, nok en fantastisk feriedag. Men, vi mangler Rune da:-(

09/04-2010 SHIMLA, Museum og regjeringens sommerresidens

Dagen i dag var dagen for aa gi apostlenes hester en aldri saa liten luftetur. Toni og jeg marsjerer taktfast nedover til Himachal Pradesh State Museum hvor vil avlegger et kort besok, for vi traakker videre i retning Viceregal Lodge (VL) som er atskillig mer interessant. VL var hovedbygningen for den britiske regjeringen da de oppholdt seg her i sommermaanedene men fungerer i dag som "Institute for Advanced Studies". Her er det som aa komme rett inn i en britisk atmosfaere. Bygningen er stor og tung i graa stein og med aerketypisk britisk/skotsk gotisk arkitektur, og er omgitt av velfrisert plen og en idyllisk park. Innvendig er forste etg omgjort til museum, mens i de ovre gemakker holder studentene hus. Studentene her bor i selve VL og de som bor her er studenter som vil ta faget sitt et hakk videre fra doktorgradsnivaa... Det var bl.a. her at de meget viktige samtalene vedrorende hvordan britene skulle overhende India til inderne ble avholdt.

Tilbake i Shimla sentrum spiser vi middag, og ser paa by-barna som sammen med by-pappaen sin rir ponni paa "The Ridge" (som byens hovedgate heter), mens by-mammaen traar til med baade penger og assistanse naar barna skal kle seg ut som bonder fra fjellet, med klaer som de faar leie av folk langs gaten. De nygifte som tor kommer bort til oss og skal ha "one snap, please" og vi sier selvfolgelig ja til det:-) "Happy marrige!"

Skrevet av Hilmann 02:31 Arkivert i India Kommentarer (1)

(Innlegg 1 - 5 av 8) Side [1] 2 » Neste