LAOS, "Den gangen jeg kjoerte Minsk i Soeroest-Asia..."

04/11-2010 Ny distanse-rekord ender i hulerom

Morgenstund er noe annet i Vientiane enn i andre steder i Laos. Da jeg pakker paa sykkelen kl 05:45 er det nesten ikke et menneske aa se, eller en lyd aa hoere. Hadde det vaert ute paa bygda hadde hane-kakafonien vaert nesten irriterende hyggelig og menneskene allerede godt i gang med dagen. I Vientiane er det bare et par gatefeiere og noen mosjonister som er oppe like tidlig som meg. Det er saa stille at jeg nesten faar foelelsen av at jeg maa liste meg ut av byen, mens en rolig, roed morgensol er paa vei opp mellom bygningene. Jeg kommer til aa huske denne morgenen!

Til slutt er jeg ute paa Highway 13 som viser seg aa vaere av bortimot perfekt kvalitet og kilometerne raser unna. Landskapet er flatt aakerland med spredt skog. Litt sann som jeg har sett paa bilder fra steder i Afrika. Langs veien er horder av skolebarn paa vei til dagens undervisning, vinglende paa en sykkel eller moped, gjerne to til tre stykker pr farkost, i en alder av 10-12 aar, og de smilerog vinker; "Sabai-dii", til de nesten kjoerer av veien.

I Vieng Kham bestemmer jeg meg spontant for aa ta til venstre. 80 km inn i landet fra Mekong ligger nemlig Tham Kong Lo, en gedigen hule som gaar for aa vaere et naturlig vidunder i Laos. Veien fra Vieng Kham til hulen er superflott. Taggete kalksteinsfjell som sprenges opp av bakken lager en karakteristisk innpakning for de mange smaa landsbyene som ligger langs veien. Veikvaliteten er ogsaa god siden veien fra Highway 8 og inn til hulen foerst stod ferdig saa sent som i 2008. Asfalt og lange rett strekninger gjoer at det bli mulig aa se seg rundt samtidig som marsjfart ligger paa rundt 40 km/t.

Tham Kong Lo er den mest spennende hula jeg noen sinne har vaert i. Fra et skjermet sted i skogen kommer en elv ut av et stort fjell. Guidene tar meg, og Jamie fra San Fransico som jeg skal dele baat med, inn i elvemunningen paa en liten sti, og ved den foerste "stilla" vakler vi oss ombord i en motorisert elvebaat. Vi toeffer innover paa elva inne i fjellet og ikke lenge etter er det bare hodelyktene som er lyskilden. Tham Kong Lo er ikke noe smaatteri av en hule. Flere steder er den 100 m bred og like hoey, den er 7, 5km lang og svingete (!) og det tar ca en time og komme igjennom til den andre siden hvor elva renner inn i hula. Det er kjempespennende! Flere steder maa vi ut av baaten og dytte over grunne stryk, og en stor takk til sjaafoeren som kjenner hver en stein som stikker opp av vannet i moerket. Artig for unga!!!

Jeg sover over i en liten landsby 40 km unna Tham Kong Lo hvor jeg faar turens beste pizza. En saerdeles attraktiv dame fra Italia er medflytter til mannen som jobber paa et vannkraftprosjekt paa stedet. For aa faa tiden til aa gaa her ute i rolige ingenting har hun stablet paa beina en liten italiensk restaurant. Jeg faar en perfekt stekt pizzabunn med passe krydret tomatsaus, blaamuggost og parmaskinke, importert fra Italia. Til drikke? Italiensk roedvin, selvfoelgelig! Takk.

05/11-2010 Oenskemelodi: Mil etter mil, med Jahn Teigen

I dag kjoerte Minsk'n min og jeg 490 kilometer sammen!!! Den gaar som aldri foer. Som et missil, med "lock on target"; Pakse. Veiene er upaaklagelige, rette som flystriper og rolig boelgete som en modne kornaakre i hostvind. Det blir 12 timer med turtalls-onani som ender i en forferdelig utloesning i Pakse, -i form av diare. Jeg har storkost meg i hele dag, sunget sanger for full hals bak visiret og kilometerne har bare forsvunnet under beina paa meg i et landskap som ikke har vaert saerlig spennende. Men, fremme i Pakse foeler jeg meg plutselig fullstendig smadret! En fransk sykkelist inviterer meg paa middag. Jeg ser dobbelt, klarer ikke en gang aa spise opp maten min, enda jeg ikke har spist skikkelig mat siden frokost. Jeg kaster inn haandkle foer klokka har blitt 20:00.

06/11-2010 Litt ensom i dag...

I hele natt har jeg ligget halvvaaken og vridd meg i smerte mens jeg har snakket hoeyt i soevne paa engelsk og norsk. Jeg husker ikke hva jeg har snakket om, bare at "kjeftamentet" har pludret nonsense i droeye 16 timer. Magen har knytt seg, sluppet, knytt seg, og sluppet igjen. Au-au-au!

Jeg gjoer et forsoek paa mat ved to-tiden, men jeg kommer knapt tilbake paa hotellrommet foer jeg seiler ned i horisontalen. Hele dagen blir bare helt jaevlig, for aa si det rett ut. Jeg skjoenner ikke hva som skjer. Jeg tenker at dette holder kun en dag, og hvis det ikke stopper innen i morgen blir jeg noedt til aa knote med phrase-book'n min overfor en Lao-lege.

Dette var en av dagene jeg var forberedt paa foer jeg reiste ut. Alene syk paa et moekkete hotellrom, synes litt synd paa seg selv, ingen aa ringe, ingen kjente i byen, bare tiden som venn. Og tiden leger alle saar. Mot kvelden blir jeg gradvis bedre. Jeg er priviligert som har en kropp som rekondisjonerer nesten bare jeg tenker tanken paa aa bli bedre. Life is good!

07/11-2010 Halleluja for en hyggelig dag!

Jeg vaakner til en fysisk form som forteller meg at det blir uaktuelt aa vaere inne paa et hotellrom i dag. Jeg skal begynne paa mitt lille Bolaven-plataaet-rundt prosjekt.

Jeg pakker paa pikk-pakket og knatrer mot Pakse Market som er foerste stopp. Markedet i Pakse er etter sigende det stoerste markedet i Laos, og det har ogsaa kommet meg for oeret at de har saakalte "lizard-fight's" her. Dette gaar ut paa at man bunter sammen en gjeng med oegler etter hale og bakbein og slipper bunten ned paa gulvet. Da vil alle proeve aa stikke av, men bare en vil vaere sterkest og trekke de andre i sin retning, og dermed bli kaaret som vinner. Jeg finner ikke frem til oeglekampene, men klarer allikevel aa nyte morgenstunden paa et vannvittig hektisk marked. Jeg har tikket av en del markeder etter hvert, men alle markeder har sin sjarm og spesialitet. Markeder gjenspeiler i veldig stor grad den gemene lokal-beboer innbiller jeg meg, og siden Lao-ene er hyggelig folk fremstaar markedet i Pakse som veldig varmt og innbydende. Detter markedet's spesialitet ser ut til aa vaere frosk/padder. Boettevis med levende frosk er linet opp langs gangveiene. Takk som byr!

Det bli mange mil paa Minsk i dag ogsaa. Jeg kjoerer opp til Tad Lo hvor jeg spiser lunsj (To pannekaker med banan og sjokolade, en groenn salat, en brus, og en Lao-coffee for tilsammen 22 NOK) og tar en liten hoeneblund paa en krakk. Jeg fortsetter opp i retning Salavan, men tar til hoeyre foer det og bikker soerover mot Xekong som er dagens maal. I Xekong, etter aa ha rundet halve Bolaven Plataaet, kikker jeg paa klokka. 14:00. 77 km til Attapu. Finnes det noen unnskyldning for aa forlate et tilsynelatende usjarmerende sted som Xekong? Yepp, det gjoer det. Det frister mye mer aa nyte en BeerLao i solnedgangen der elva Se Kong runder Attapu.

Kjoeredagen i dag har bare vaert helt fantastisk. Ingen spektakulaer natur, men tvers igjennom hyggelig. En espalje med blomster har staatt i stram giv akt langs veien. Veiene har vaert knallbra. Landsbyene har vaert interessante aa kjoere gjennom, hvor plankehusene nesten gaar i ett med den roede jorda, men i knall groenne omgivelser. Hagene ser ut til aa vaere mer velstelte paa disse kanter. Man kan se at folket legger ned arbeid for at det skal se pent ut rundt dem. Aakre med potteplanter og fargerike blomsterbedd. Fersk roed chili ligger til toerk paa gaardstunene og ananas ser ut til aa vaere salgsvaren i disse stroek. Kaffeplantasjene passerer paa reke og rad, og menneskene jeg har moett paa har vaert utrolig vennlige og aapne. (Xekong provinsen er foroevrig den provinsen med lavest befolkningstetthet i Laos). Jeg har storkost meg paa veien i dag.

Attapu ble kraftig bombet av amerikanerne under den andre indokinesiske krigen fordi saa godt som alle Ho Chi Min Trail's smaaveier (forsyningsaksene fra nord til soer Vietnam) passerte dette omraadet. Denne ettermiddagen blir mye hyggeligere. Alt gaar etter intensjonen. Smikk-smakk, inn paa gjestehus, paa med eksosfritt toey og ned til elva og nyte BeerLao. Mmmmm! Solnedgang, perfekt tempratur, palmesus, templer i horisonten, Lao-musikk paa stereoen, ja, i det hele tatt; Topp! Jeg er evig takknemlig for at jeg trives saapass godt i eget selskap.

Sulten melder seg og jeg passerer en liten lokal taverna paa vei tilbake til gjestehuset mitt. Der stekes en stor panne med gresshopper/sirisser og noen svarte biller. Hmmm... ja, ikke typisk norsk kost. Jeg bestiller pho, men damen lurer paa om jeg vil proeve noen frityrstekte gresshopper, lett krydret med lime-blader? Jo, jeg kan proeve ET PAR stykker. Maten kommer paa bordet, Normal porsjon med Pho, og en full tallerken med hoppe-mat. Hva jeg synes? Jeg tenker paa Torbjoern Faeroevik da han er paa vei til aa besoeke Pol Pot's bror i Kambodsja hvor han blir invitert paa grillet edderkopp, og han blir spurt om han likte den, hvor paa han svarer: "Absolutt. Den var sproe, velsmakende og passe krydret.". I motsetning til Faeroevik's ene edderkopp likte jeg gresshoppene faktisk saa godt at jeg spiste opp hele tallerkenen. Hvem er det, som har rett til aa klassifisere hva som er mat eller ikke? Men de svarte billene, de fikk ligge! (Litt autoritet i eget liv maa man ha, -klassifisert der og da som; ikke mat).

08/11-2010 Paa kjoeretur i kaffeland

Attapu oppleves som en anonym, men koselig liten by. Roede stoevete veier lager en liten grid med hyggelige hager med mennesker i sitt beste tempo. Hvis jeg kommer tilbake til Laos en gang vil nok Attapu og tilligende omraader staa hoeyt paa oenskelisten. Men, i dag skal jeg videre. I horisonten ser jeg en sjans for at jeg kanskje kommer til aa kjoere helt til Phnom Phen paa Minsk'n, hvis jeg ikke faar solgt den i Don Det da, og skal jeg 550km inn i Kambodsja, med noen punkteringer og smaatroebbel underveis, maa jeg holde en viss fremdrift.

Jeg sier farvel til min hyggelige vietnamesiske vertinne paa Phouttavong Guesthouse og kjoerer slalom mellom barn paa vei til skolen opp til Ban Bengkus Kham, hvor frokosten bestaar av uidentifiserbart roedt kjoett med rar smak og sticky rice. Ved siden av meg ligger et doedt dyr som jeg aldri har sett maken til. En mellomting mellom bever, vaskebjoern, ilder, grevling, oter etc. Det har sikkert roedt kjoett paa innsiden av den roedaktige pelsen tenker jeg... Jeg tar til venstre inn paa en dirtroad som skal foere meg opp paa Bolevan Plataaet.

Helt siden jeg leste om Bolevan Plataaet i Luang Prabang har jeg hatt hug for aa nyte fersk kaffe der oppe, rett fra plantasjen. Den roede grusveien er god veldig lenge og det er en spennende kjoeretur inn i det groenne. Oppe paa plataaet kommer landsbyene, barrikert med kaffeplanter paa alle kanter. Jeg stopper i det foerste og beste lille tettstedet og kan nesten ikke vente med aa faa munnen fylt med kaffe. Dette har nesten blitt en besettelse. Og kaffen, den svarer til forventningene. Jeg nyter glasset paa en treveranda tilhoerende en familie som driver sitt lille spisested, og paa bakken foran meg ligger kilosvis med nyplukkede kaffeboenner til toerk.

De siste milene frem til Paksong blir litt trasige. Hullete vei og veiarbeid gir nyrene skikkelig juling og lungene fylles med fint roedt stoev hele tiden, bagasjen og sykkelen likedan. Paksong fremstaar som en lite innbydende plass aa stoppe, men ikke lenge etter maa jeg stoppe paa nytt. Munnen sikler etter mer fersk kaffe. Slik ja, -saann maa den vaere, oljetykk og med condenced milk. Mmmm!

--------------------------------------

Det er to sekunder igjen. Du saa den for seint. Du rekker akkurat aa stivne foer du suges ned i den. Foelelsen er som naar en skal hoppe fra 5-meteren for foerste gang. Hva som skjer? Nok en plutselig oppdukkende dump skal minne deg paa at du virkelig lever, -paa Minsk. I baann, naar alle dempere baanner, oppleves noen hundredeler med foelelsen av at felger kollapser, eiker som spruter i alle retninger og hele hurlumheiet bretter seg ut som ei flat tynn pannekake av russisk staal, krydret med bagasje og homo sapiens. I de paafoelgende hundredelene wrappes hele pannekaka sammen igjen og former en ball, type sprett, og du er paa vei ut i rommet. --The Eagle Has Landed. De neste fem til ti meterne oppleves som en thriller hvor det kompanseres opp og ned, til hoeyre og venstre, 360 grader for myke komponenter og rammeverk i fri flyt. Blikket forsoekes festet langt frem. Omsider, blir alt som foer. Nok en normal dag paa post-sovjetisk tohjuling. Det faar bare ikke blitt kjedelig det!
---------------------------------------

Nede paa "matta" igjen finner jeg fergeleiet og bykser Minsk'n ombord paa ei "fergje" som tar meg over til Champasak. Champasak er en liten hyggelig landsby som i stor grad livnaerer seg paa turister som kommer for aa besoeke Wat Phu, hvilket jeg skal gjoere i morgen. I dag maa jeg hvile. Magesmertene holder afterparty i magen og jeg forblir slapp i senga til godt utpaa kvelden. Middagen nytes paa en stilt-veranda overlooking Mekong foer kvelden tilbringes i min hyggelig bakgaard sammen med Hanna fra England, Natasha fra Tyskland og Christian, Markus og Patrick, ogsaa fra Tyskland

09/11-2010 Minsk-kapittelet lukkes

Morgenstunden gaar med til aa avhende min reisekamerat i flere tusen kilometer gjennom Vietnam og Laos. Da jeg kjoepte motorsykkelen var planen aa ta den ned til Phnom Pen/Saigon, men skiftende forutsetninger fra hjemlandet har gjort at hjemreisen blir tidligere enn foerst anntatt. Det vil alltid vaere et sjansespill aa kjoere rundt paa en gammel tohjuling, alene og i et land som aldri har sett liknende sykkel foer og dermed ikke er i stand til aa reparere den eller, i loepet av rimelig tid, fremskaffe de reservedelene som jeg ikke har i bagasjen. Derfor begynte jeg i gaar aa se etter folk som ville overta min sovjetiske prinsesse, og fikk napp med en gang. Markus fra Tyskland er interessert og later til aa vaere av den typen er oppriktig interessert i aa ta vare paa og vedlikeholde utstyret slik at den kan tilbakelegge ytterligere km paa Soeroest-Asiatiske veier. For en meget hyggelig sum av 250 US$ faar han sykkelen, sidevesker, reservedeler, verktoeysett, hjelm og det hele. Jeg kjoepte den av Mr Cuong for 350+50 US$ og jeg synes jeg har faatt saerdeles mye igjen for den beskjedne investeringen. Ingen (store) problemer og sykkelen og jeg har smilt til hverandre hele tiden, selv om jeg skal vaere aerlig aa si at den har vaert usedvanlig morgengretten.

Snipp, snapp, snute, saa var Minsk-kapittelet ute...

Paa min nye (traa-)sykkel, leid fra gjestehuset for 8 NOK dagen, traakker jeg tunge traakk paa flate og hyggelige landeveier hvor jeg etter fire km oenskes velkommen til Wat Phu, som er den andre Verdensarv-sighten i Laos (siden 2001) i tillegg til Luang Prabang. Wat Phu begynte som en by i det 5. arrhundre og ble senere Angkor Kongenes foerste "hovedstad", foer de flyttet seg ned til dagens Cambodia og endte til slutt opp ved Siem Reap. Tempel/byomraadet som har sin opprinnelse for over 1500 aar tilbake er i dag en beskjeden, men flott, samling ruiner i Khmer stil, og er mer eller mindre vel bevart. Jeg har liten interesse i tiden hvor Angkor-Kongene hersket i denne delen av Asia, men stor glede av aa vandre med henda paa ryggen og nyte den flotte ruinparken. Absolutt verdt et besoek naar man er paa disse kanter.

En liten hoeneblund tilbake paa gjestehuet maa til foer Hanna, Natasha og vaart nye bekjentskap, Patrick fra England, trasker avgaarde for aa overvaere lokal musikk- og dansefestival. Fra en stor scene i veikanten skytes det crispe syntheseizer lyder over hoeytaleanlegget, akkompagnert av trommer og bass, mens unge, flotte Lao-jenter i rosa kostymer gjoer enkel, men pirrende (iht Lao-standard) koreografi. Bandet spiller saa urytmisk og rotete at det er vansklig for jentene og foelge musikken, men smilene og fleksibiliteten er der, saa hele showet blir riktig saa fornoeyelig, paa alle maater!