Reiseblogg fra Travellerspoint

LAOS, Ned til Vientiane via Ang Nam Ngum

01/11-2010 Ang Nam Ngum

Dagen starter tidlig med paapakking av sykkelen, og jeg trer inn i rutinen med pho til frokost igjen. Naa og da passerer forvirret beruset ungdom, utkledd i kostymer (det var Halloween i gaar) og spoer om det er her de bor...

Da jeg skal betale for rommet til Malay, kona til gjestegiver Arne, ringer Arne selv og vi veksler noen ord over telefonen. Han spoer om jeg ikke vil komme innom aa besoeke ham paa hytta hans paa min vei til Vientiane. Jeg er ikke vond aa be og takker umiddelbart ja takk til det.

Highway 13 fra Vang Vieng i retning Vientiane blir en fin tur. Blaa himmel, sykkelen gaar godt nok og jeg er i bevegelse igjen. I Phonhong maa jeg stoppe og spoerre om veien til Ang Nam Ngum, og hva passer vel ikke bedre enn aa bli invitert paa lunsj av en pen mann i rosa skjorte og det gaar ikke mer enn 5 min foer han forteller at han er homofil. Sook Wai er en meget hyggelig mann paa 27 aar som jobber i helsedepartementet og som gledelig svarer paa mine mange spoersmaal om hvordan det er aa vaere homofil i et land som Laos. Ikke overraskende er svaret at det byr paa en del utfordringer. Vanskelig aa treffe mennesker med samme legning, baade fordi myndightene ikke vedkjenner at tiltrekning av samme kjoenn eksisterer blandt folk i Laos, og derfor overvaaker/patruljerer utesteder som er potensielle treffesteder for homofile, og fordi internett og internett-sjekking ikke er skikkelig oppe-aa-gaa enda. Sook Wai har allikevel et par serioese forhold bak seg, men det er med menn som har en annen nasjonalitet.

Omsider kommer jeg frem til oppfanget mitt paa veibeskrivelsen til Arne. Det er en av demningene som demmer opp Ang Nam Ngum. Laos' inntektskilde nummer en er hydropower, som de bl.a eksporterer mye av til Thailand. Lao'ene er tydlig stolte av dammen sin og omraadene rundt anlegget er gjort attraktive med blomster og sittegrupper. Akkurat som minibuss-lastene med Lao og Thai folk, stopper ogsaa jeg opp for aa dokumentere.

Hytta til Arne er et planke-verk paa stylter, noe skjermet ute paa en odde og med fantastisk utsikt over innsjoen. Han har to hytter,men dene andre leier han ut (kjoept for 800US$, og leies ut for 500US$ i aaret. Slik kan det vaere aa drive business i Laos). Saa, naar Arne faar nok av turister og de dunkende rytmene ut i de smaa timer fra Bucket Bar, trekker han ut hit. Her spoeker han med de lokale, eller bare sitter i hjoernet i hytta si med utsikt over vannet mens han drikker en BeerLao, og lurer paa hvordan overbygget paa den nye lille baaten han har kjoept seg skal se ut.
Umiddelbart etter ankomst faar jeg meg en dukkert i det varme vannet foer vi sitter ned og nyter en oel og smaafisk-snack. Landsbybeboerne her er fattige som fy og livnaerer seg i stor grad paa fiske av bitte smaa fisk som de toerker og eksporterer til bl.a. Thailand. Fisket skjer paa natta og metoden er aa bombe fisken til doede med smaa kapsler fylt med dynamitt som de setter av i vannet slik at den doede fisken flyter opp og de kan hove den inn.

Arne kan fortelle at Ang Nam Ngum ble skapt for ca 35 aar siden. Foer den gang bestod omraadet av skogkledd landskap. I dag er det en stor innsjoe som naermer seg 35-40 km paa det lengste skulle jeg tro (i foelge kartet mitt). Den har masse smaa-oeyer som kan leies av staten paa aarmaal for en billig penge. Du kan ogsaa sove i sengen til nasjonalhelten og Lao-kommunismens far, Kaysone Phomvihane for 32 NOK natten. En annen interessant ting som de lokale tjener noen slanter paa er toemmerhogging under vann. Det staar nemlig fremdeles igjen teak-traer i dammen som de lokale dykker ned, kapper, drar opp til overfalten, toerker og selger til Thailand.

Arne og jeg faar en hyggelig dag og kveld, med og uten de lokale, som ender opp med avansert blokkfloeyte-spill til Boldbaatar mens Lao-Lao'en gaar ned paa hoeykant... Arne er en mann som kan vaere en fin inspirasjonskilde til noen og enhver naar det kommer til aa holde sinnet ungt og barnlig, og fokusere mere paa aa leve livet enn paa det aa jobbe.

02/11-2010 Et interessant moete paa vei til Vientiane

Natten ble kald pga av sterk vind og jeg vaakner opp til rennende nese, og en aldri saa liten bismak av Lao-Lao. Arne og jeg soerger for at hans nye hvite svane av en baat blir liggende stoedig i boelgende, foer vi gaar og spiser pho'en vaar hos den frodige dama som i gaar kveld hevdet at hun likte meg bedre enn sin egen mann, - og det pga av skjegget!

For foerste gang paa turen opplever jeg aa bli frastjaalet noe. Da jeg kommer tilbake til hoensenetting-garasjen til Arne hvor sykkelen min har staatt i natt er presenningen min borte. Verktoey, hjelm, klaer, stropper og alt annet er der, men ikke plastikken. Det har tidligere slatt meg flere ganger hvor mye oppmerksomhet denne presenningen har skapt ute pa bygda. Naar jeg har stoppet opp rundt omkring og mennesker har kommet til er noe av det foerste de beundrer og klaar paa den orange preseningen min. Naa er den borte. Ikke et stort tap (saa lenge det er oppholdsvaer...)

Jeg sier paa gjensyn til Arne foer jeg setter kurs mot hovedstaden i Laos, Vientiane. For aa komme litt vekk fra trafikken paa Highway 13 anbefaler Arne Highway 10. Det skulle vise seg aa vaere en god anbefaling. Nesten ingen trafikk, hyggelige landsbyer paa veien, fin natur osv. Halveis til Vientiane stopper jeg opp ved en Wat som fanger oppmerksomheten min. Da jeg stiger av hesten og gaar for aa ta noen bilder av bygningen kommer en eldre herremann bort til meg og begynner aa snakke paa engelsk, foerst om de vanlige tingene. Da jeg sier "No-way" sier han "Fjords and sun all night". Mannen heter Wangxai og bor like bortenfor wat'n, men naa er han her for aa gi mat til munkene. Det gaar paa rundgang mellom beboerne i landsbyen aa gi mat til munkene, og i dag er det hans tur. Vi sitter ned sammen med munkene og prater om loest og fast mens vi venter paa at noen av landsbydamene skal bli ferdig med tilberedingen av lunsjen.

Jeg spoer Wangxai hvor han har laert aa snakke saa godt engelsk. Han blir stille en liten stund, foer han sier "I used to work for the air-force, -The American Airforce...", og dermed kommer hele historien. Wangxai ble utdannet sambandsmann i Haeren i Laos. En dag kommer noen amerikanske offiserer paa besoek og lurer paa om han kunne tenke seg og jobbe for dem mot at han faar rikelig betalt. Valget syntes enkelt for Wangxai og han takket ja. Dermed bar det over til USA hvor han fikk utdannelse som "spotter" og fotograf i det Amerikanske Luftvaapenet. Det Wangxai ikke var klar over var at amerikanerne planla aa bruke ham som kjentmann og informasjonskilde under krigen i Laos Slik gikk det til at Mr Wangxai skulle leve med aa vaere en del av bombingen av sitt eget folk.

I 1975, da krigen rundes av, blir han tatt til fange av Pathet Laoen og ender opp som krigsfange i eget land. I Vang Vieng lever han paa ris og gress i syv maaneder foer han vekker oppmerksomhet for sitt kloke hode blandt fangevokterne. Han blir sendt paa "re-education", som saa mange andre paa den tiden, for omskolering til kommunistisk tankegang. Nok en gang faar han oppmerksomhet for sin intelligens og han ender til slutt opp med aa bli frigitt totalt mot at han vier resten av sitt arbeidsliv for (det jeg oppfatter som) jernindustrien i Laos (?).

Naar munkene har spist seg ferdige kommer til turen til Wangxai, meg, og en autist som holder hus i klosteret. Sammen baker vi haanda full av sticky-rice, dypper i sauser, skuffer innpaa smaafisk og faar et veldig hyggelig maaltid.

Dette ble altsaa resultatet av en tilfeldig stopp med den hensikt aa knipse et par bilder. Individuell reising paa to hjul er gode greier.

Veiene inn mot Vientiane minner om saa mange andre innfartsaarer til byer. Tett og tung trafikk tuter seg gjennom den forurensede lufta. Til tross for dette blir det allikvel en fin tur inn til sentrum av Vientiane. De hvite og gullbelagte bygningene faar en gylden finish i ettermiddagssola, det samme med wat'ene. Jeg har en digg foelelse inni meg der jeg ankommer en av Soeroest-Asia's byer paa min 50 aar gamle Sovjet'er. Dormatorium paa Mixay Guesthouse til 45 000Kip blir mitt neste hjem.

Vientiane skal faa ligge inntil i morgen. I dag skal jeg nyte BeerLao i solnedgang ved Mekong:-)

03/11-2010 En dag i Vientane

Jeg har ikke hatt den helt store dragningen mot Laos' hovedstad, Vientiane, men i foelge guideboka mi er dette eneste plassen i Laos man kan faa visa-extension (noe jeg seinere skal faa hoere er feil, man kan ogsaa faa det i bl.a. Pakse). Derfor baerer det rett til Immigration-office etter frokost for aa faa en uke til paa visa mitt, noe som kan vaere greit naar man reiser rundt paa en gammel motorsykkel og problemer lett kan oppstaa. Prosedyren for visa-extension er enkel og komplisert paa samme tid:

Jeg henvender meg i luke nummer 7, "Visa Extension", og blir henvist luke nummer 6 hvor jeg maa betale for aa faa ut et skjema for utfylling. Saa er det tilbake til luke nr 7 for aa faa instruksjoner og deretter fylle ut, foer jeg saa i luke sju faar et stempel og maa gaa til luke 6 for aa betale service avgift. Tilbake i luke 7 faar jeg bekreftelse paa at arbeidet kan sette i gang, og jeg faar med meg en lapp til luke 5 hvor jeg betaler 2US$ pr dag ekstra utover mitt egentlige visa. Kvitteringen taes med tilbake til luke 7 hvor jeg faar tid for pick-up. Hvorfor gjoere det lett naar man kan gjoere det litt vanskeligere og spennende?

Foerste stopp paa sightseeing-programmet er Buddha-Park som ligger 25 stoevete og tungt trafikkerte kilometere fra sentrum. Buddha-Park er en samling av Buddha-figurer i betong laget av Xieng Khuan som fullfoerte verket sitt i 1958. Xieng Khuan, Yoga-Prest-Sjaman, var ikke helt riktig skrudd sammen paa toppen av kroppen slik jeg forstaar det, og kanskje derfor var han i stand til aa skape en sekt/etterfoelgere som fulgte en blanding av Buddhisme, Hinduisme og Sjamanisme. Uansett er Buddha-Park blitt til et spirituelt sted for mange Lao-mennesker, og ikke minst en populaer severdighet for turister. Og ja, det er en severdighet. Statuene er fra smaa og soete til gedigne og skremmende. Kanskje mest kjent er The Reclining Buddha'en som er en av de stoerste hvilende Buddhaer i Laos. Jeg er her paa morgenen og har allerede rukket og nyte estetikken i fred og ro foer de foerste bussene gulper turister utover den lille parken ved Mekong.

Tilbake i sentrum finner jeg frem til Laos' nasjonalmonument nummer en; Pha That Luang, som skal symbolisere Buddhisme og Laos' suverenitet i ett og samme monument. Pha That Luang er avbildet paa en rekke postkort, er i bakgrunnen av BeerLao-Pikene paa oel-kalenderene, er paa frimeker og alle andre mulige steder hvor det er naturlig for Laos aa vise sin stolthet. Legenden vil ha det til at det var noen Ashok-misjonaerer fra India som sattte opp en stupa er i det 3. aarhundre foer Kristi, i den hensikt aa bevare en bit av brystbeinet til Buddha. Fakta eller ikke, den gullmalte stupaen ligner, som Lonley Planet beskriver det; En klase med missiler, og er et "must" naar man er innom Vientiane. -Et skikkelig nasjonalmonument!

Turen gaar videre til det som sies aa vaere de to mest betydningsfulle Wat'ene i Vientiane; Wat Si Saket og Haw Pha Kaeo. Flotte og eksotiske bygninger, hardpakket med elegante detaljer og i skjoenne omgivelser, helt sikkert, men jeg blir ikke revet med og naar jeg proever aa lese litt om Wat'ene i guideboka mi svoemmer ord, navn og aarstall i hverandre. Tankene spinner plutselig tilbake til Imam Square i Esfahan (Iran), og hvordan det kilte i magen naar jeg stod paa et tak etter det var blitt moerkt og noet den fantastiske persiske utsikten mens "Allah o'akbar"-ekkoet slaar mellom veggene som rammer inn plassen.

Alt i orden med visa-extension og hva passer vel ikke bedre enn aa moete paa Damen (F) og Mara (D), som jeg har moett flere ganger tidligere i Laos, kjoepe noen BeerLao og slappe av i aftensolen ved Mekong, etterfulgt av grillet Mekong-fisk, green curry, spring-rolls, sticky-rice og salater. For anledningen, paa fransk restaurant.

Skrevet av Hilmann 02:31 Arkivert i Laos

Send via e-postFacebookStumbleUpon

Innholdsfortegnelse

Vær den første som kommenterer.

Denne blogg innlegg er nå stengt for kommentar for de som ikke er medlem av Travellerspoint. Hvis du er medlem kan du logge inn for å reagere.

Logg inn