LAOS, Skyhoey partyfaktor med Tubing i Vang Vieng

26/10-2010 Nesten til Vang Vieng

Da klokka mi ringer er det bokstavelig talt et vannvittig regnvaer ute og jeg belager meg paa aa vaere i Luang Prabang en dag til. Etter noen etterlengtede timer til med soevn vaakner jeg paa nytt, til oppholdsvaer. Jeg tar en siste sjekk med hotell-resepsjonisten vedroerende veien soerover fra Phonsavan og saa i retning Vang Viang, men responsen er kontant. "Not possible". OK, da blir det Vang Viang i dag.

Da jeg forlater Luang Prabang paa min russiske skjoennhet fiskes kameraene frem. Det er tydelig at skuet har en viss underholdningsverdi. Det som har vaert veldig hyggelig aa hoere de dagene jeg har vaert i Luang Prabang, er at mennesker jeg har moett har latt seg inspirere av meg, min maate aa reise paa og mine tanker rundt reising. Jeg er fremdeles av den oppfatning at det jeg gjoer ikke er noe veldig spesielt, men paa samme maate som jeg lar meg inspirere av mennesker som Torbjoern Faeroeyvik, Bruce Perry, eller mennesker jeg moeter paa min vei (deriblandt Matija fra Slovenia eller Lewis fra England, som begge gjoer noe som faar min reise til aa fremstaa som en charter-ferie), saa er det hyggelig aa selv vaere en inspirasjonskilde til mennesker som reiser hakket enklere eller forutsigbart enn det jeg gjoer. Alt er relativt.

Jeg klatrer opp flotte groenne fjellsider fra Luang Prabang og kjenner at det er deilig aa vaere i bevegelse igjen. Minsk'n er virkelig i slaget i dag. Jeg tilbakelegger ca 70km foer jeg slaar meg inn i en vegg av tungt regn. Og, jeg har ikke foer faat viet vaeret en forbannende tanke foer jeg nesten havner i groefta i neste sving fordi jeg punkterer. Hell i uhell saa skjer dette like ved et liten straahytte, til bruk som skur av boender i teigen, som staar tom. Jeg faar lirket meg under takskjegget og gjoer klar for aa operere. Jeg forblir saa godt som toerr under straataket mens jeg sloss mot lite samarbeidsvillig og toerr gummi. Ny slange kommer omsider paa plass (den gamle slangen var for sikkerhetensskyld punktert paa to steder) og det har sluttet aa regne. Men, da jeg kommer ut fra shelteret mitt ser jeg svart himmel i min kjoereretning, og ikke uventet hoeljer det ned etter bare noen faa kilometers kjoering. Veibanen blir farlig glatt i regnet. Vet ikke hva det kommer av, om det er "stoffer" fra den tette vegitasjonen som legger seg som en hinne paa toppen, men uansett er det som aa kjoere paa vinterfoere. Minsk'n spinner paa asfalten i oppoverbakkene hvis jeg provoserer den med clutchen. Jeg kan ikke annet enn aa stoppe og vente, og dagen renner ut i moerket for meg.

Omsider kommer jeg meg til Muang Phu Khoun hvor jeg faar et insektsrik hotellrom og en middag til Falang-pris, med andre ord ca dobbelt saa mye som den er verdt etter Laos-standard. Slik gaar det naar man ikke spoer etter prisen foerst. Argumentene blir fattige naar maten er i magen og prislisten kun finnes hos kokken og paa folkemunne.

27/10-2010 Vang Vieng

Kjoereturen ned til Vang Vieng blir akkurat slik jeg kunne oenske meg. Veien snirkler seg ned fra Muang Phu Khoun med horisonten fylt av taggete kalksteinsfjell nede i lavlandet. Fargene er for det meste knall groenne, ispedd graabrune bambus- og trehus samt knall-roed chili som ligger til toerk paa hustakene eller i veikanten. Det er saa helt utrolig tilfredsstillende og kjoere i shorts i varmt vaer i slikt et spesielt landskap. Jeg faar skikkelig feriefoelelse og koser meg skikkelig.

Rundt noon kjoerer jeg inn i backpacker-byen Vang Vieng som umiddelbart serverer et absurd foersteinntrykk. Den lille landsbyen ved Nam Song i idylliske omgivelser er overfylt med unge backpackere og hele sentrum er ekstremt preget av dette. Vang Vieng er en eneste stor masse av gjestehus/hoteller, solbriller- og shortsbutikker, reisebyraaer, og restauranter som viser Friends og Family Guy som gaar paa repeat mens unge mennesker ligger og sover ut rusen paa puter med en halvspist burger paa bordet foran seg. De lokale ser ut som de er akklimatisert til denne utsvevende vestlige livsfoerselen og seinere skal jeg erfare at de faktisk er ganske humoristiske og "vestlige" i maaten de omgaar Falangen paa. Dette er jo god biznizz for dem.

Jeg tar inn paa Namsong Garden Guesthouse som drives av en nordmann, Arne fra Stavanger. Etter et besoek i Vang Vieng som turist falt han for stedet, og en av kvinnene her. I loepet av de siste syv aarene har han og kona bygd opp et koselig lite gjestehus med tilliggende restaurant med saa avslappet og fin atmosfaere at det har sendt dem inn i Lonley Planet boka. Vi deler en BeerLao i skyggen foer jeg treffer paa Tristan fra California som jeg moette paa en av disse utsvevende kveldene i Luang Prabang. Tristan og jeg spiser middag og gjoer en liten walk-about i naeromraadet, bare for aa finne ut at alt er likt og ingenting er spesielt. Det vil si, rundt kl 18:00 renner det inn vaate og godt "paaseilede" ungdommer som har gjort dagens "Tubing". Gradvis skifter Vang Vieng fra aa vaere et sted med de lokale i flertall, med noen faa fyllesyke ungdommer, til aa vaere et sted hvor berusede ungdommer, i god (vestlig) stemning, er i flertall . Fra de lokale street-food-vognene serveres billig og god mat til kalde mennesker som har levd paa oel og "buckets" (boetter med alkoholholdig drikk) siden frokost.

Hvor man gaar etter aa ha vaert paa Tubing eller for aa gaa aa danse? Det ser ut til at alle trekkes mot Bucket Bar paa andre siden av elva. Tristan og jeg treffer ogsaa paa Morgan fra Udevalla, som fermstod som en ubestridelig party-loeve fra discoen i Luang Prabang, og i hans selskap blir veien til Bucket Bar veldig kort. Morgan er en fantastisk fyr. Full power-24 hour! Fantastisk humor og lite selvhoeytidelig gjoer ham til fantastisk reise/fest-selskap og vi finner veldig tonen, Morgan og jeg.

Bucket Bar maa vaere naer det perfekte party-stedet for ungdommer paa tur i Laos. Her kan du ligge i hengekoeya di, varme deg paa de store brennende baalene, og/eller drikke Mojito fra boetta di til du blir modig nok til aa kaste deg ut paa treplattingen hvor det danses hemningsloest til dunkende techno-rytmer. Naar kvelden blir eldre, de tomme boettene blir flere og vettet forsvinner begynner det tragikomiske. Limbodansing under flammehindre, debuteringer som flammespyttere, tilfeldig sex i hengekoeyer og de som har med kameraer kan faa tatt skandalebildene som trues med aa bli publisert paa Facebook dagen derpaa.

Uansett; Morgan, Tristan og jeg er ikke eldre (oppe i hodet i alle fall) enn at vi har det utrolig moro paa Bucket Bar. Vi bidrar godt i boette-balletten og derfor ogsaa paa danseplattingen, men styrer unna de "gode" historiene for morgendagen.

28/10-2010 Tubing!

Naar jeg har snakket med unge mennesker tidligere paa turen min og spurt dem om hva de synes om Laos er responsen overveldnende. "You know Hans, you must go to Vang Vieng! This Tubing, it's just amazeing!!!". Naar jeg spoer reisende som er rundt 30+ om hva de synes om Laos er svaret ofte; "Amazeing, so untouched, such a slow pace of life, but avoid this Vang Vieng, it's just a shithole of young people who like watching friends and get drunk in this stupid Tubing". Jeg kunne kanskje passet inn i begge kategorier tenkte jeg paa forhaand, men her er min erfaring:

Tubing handler om fest og moro. I en traktor/lastebil-slange fylt med luft flyter man nedover Nam Song og stopper ved ulike barer underveis for aa danse og skjenke seg.

Vi kjoeres i tuk-tuk opp til drop-off punktet og har ikke foer faatt tuben vaar av tuk'n foer velkomstkomiteen er paa plass med velkomst-shot'n som bestaar av risvin brygget paa tusenbein eller killer-bie. Vi havner paa foerste bar, og det allerede foer vi har kommet ut i vannet. Stemningen er allerede der den skal vaere: paa topp! Det skaales, danses, kjoeres vannsklie og hoppes i sving-tau. Det er allikevel litt pussig aa se de lokale som jobber der "kle paa seg" vestlige bevegelser til vestlig musikk, - det ser ikke naturlig ut for dem og jeg klarer ikke helt legge fra meg tanken paa hva de eventuelt maatte tenke om denne utsvevende festingen. Bak bardisken serverer en mor boetter med alkoholholdig drikk paa rekke og rad samtidig som hun passer den lille gutten sin som sitter i en barnestol blandt brennevinsflasker og dunkende musikk paa altfor hoeyt volum.

Naar tiden er inne hopper man opp i tuben sin og flyter paa elva til neste bar, bare litt lenger ned, for ny gjennomfoering med vannmoro, dansing og alkoholkonsum, og slik fortsetter det hele dagen. Det eneste som forandrer seg er promillen og at det paa en av barene er gjoerme-volleyball, som blir en stor hit. Vi basker og leker i gjoerma til vi ikke kan se mer fordi alt fylles med moekk, ja vi ser ikke ut.

Saa hva synes jeg om dette? For aa vaere helt aerlig saa synes jeg det er helt topp! Uforpliktende moro i alle ledd, latterlig enkelt og simpelt konsept som funker vannvittig godt. Dagen blir en alle tiders festdag, og jeg skal tillegge noe av aeren til min Soeta Bror, Morgan fra Udevalla, som er en ellevill oppisker for stemningen. Vi kjoerer tandem paa aktivitetene og storkoser oss! Det eneste som kunne vaert bedre er sikkerheten rundt hele opplegget. Vannaktivitene er paa ingen maate idiotsikre og det kreves at man har hodet med seg, hele tiden, noe som ikke er tilfelle for en del av detltakerne. Men, det gaar som regel bra da, heldigvis. (Det doer en til tre ungdommer paa Tubing hvert aar i foelge Arne paa Namsong Garden)

Naar vi omsider ankommer Vang Vieng sentrum stopper ikke festen der. Noen armbaand som vi fikk rundt armen oppe i elva gir oss frie drinker paa Bucket Bar, saa vi ender opp der, igjen. Stemningen er prikk lik som i gaar. Vill fest fra begynnelse til slutt. Skaal!

Hvis jeg skal oppsummere hele dagen, saa maa jeg bare si; jeg haaper at det gaar lang, lang tid foer jeg blir for gammel til og nyte denne typen festlighet. Jeg hadde den morsomste og mest uforpliktende dagen paa reisen min til naa, og til alle dere som liker aa reise paa en "serioes" maate og derfor skipper Vang Vieng, herunder Tubing, maa jeg bare si; "If it is too loud, then you are too old"... (Ikke at det er noe galt i det heller da, bare saa det ogsaa er sagt!)

29/10-2010 Ingenting

Aktivitetsnivaaet i dag blir meget beskjedent! Frokost ved to-tiden, vedlikehold paa Minsk'n, blogg-skriving og bli kjent med min nye nabo, Birgitte fra Stavanger. Linker opp med Morgan for middag og det er en fattig troest og se at party-presten selv soeker tilgivelse for gaarsdagens synder.

30/10-2010 Tubing!!!

Hva mer trenger jeg aa si? Birgitte, Morgan, Tristan, Tarek, Damen, Tommy, Goica og jeg gir full gass nok en gang langs Nam Song. Tilbake i Vang Vieng roer vi ned med fiskeburger og Lao-Lao paa Jungelbar, foer Bucket Bar faar smake intense dansetrinn og toerste munner nok en kveld. Dvs det er bare Tristan og jeg som kommer oss over elva paa disco, og selvfoelgelig blir vi til det stenger. Morrroooooo!

31/10-2010 Ned paa jorda igjen

Etter en American Breakfast for aa etterfylle kroppen med normal foede, og hvile hjernen med noen episoder Family Guy, motstaar jeg med glans flere gode forsoek fra mennesker som forsoeker aa faa meg med paa galskapen nord i elva nok en gang. Morgan og Birgitte derimot, de eier ikke skam :-)

Jeg fyrer opp Minsk'n og kjoerer opp til festen for aa ta noen bilder av dette fenomenet. Jeg kommer innpaa barene fra baksiden og der sitter flere lokale paa huk med tomme blikk og beskuer vestlig barhudet ungdom som lar penger og alkohol flyte fritt. Mon tro hva de tenker om oss? Noen av dem er heldige og vasker paa gjestehus i Vang Vieng. Loenna? For rundt 45US$ i maaneden vasker de spy og sperm. Jeg svartmaler kanskje litt naa, men det er all grunn til oeke bevissteheten rundt egen atferd for oss tilreisende. Mange er allerede godt i gang med underskriftskampanjer for aa avvikle Tubingen i omraader med idylliske gjestehus som staar ubrukt pga av stoey fra elve-festen.

Jeg tar turen videre til andre siden av Nam Song og kjoerer innover paa grusveier i en fantastisk bonde-idyll. Av og til stopper jeg og gaar inn til noen huler, tar bilder og spiser frukt. Hoeydaren blir nok Tham Phu Kham som er en gedigen hule i et kalksteinsfjell. I foerste og stoerste hulerommet ligger en gullbelagt hvilende Buddha og solstraalene som finner veien gjennom vegitasjonen ved huleaapningen skaper god religioes stemning. Tham Phu Kham er i stor grad uberoert av menneskehender, saa mangelen paa trapper, rekkverk, stoler, belysning etc gjoer at det blir spennende og gaa rundt og la spot'n fra hodelykta finkjemme dryppsteinsformasjonene. Vel ute av hula, svett og litt gaaen, passer det godt med et bad i The Blue Lagoon for aa avkjoele seg litt, svinge seg i tauet ut i vannet, leke med smaa-fisken, eller bare sitte og nyte det aa barevaere til i den orange ettermiddagssola.

Paa vei tilbake til Vang Vieng lager kveldslyset en Soeroest-Asiatisk bondelandskap-idyll som jeg nok kommer til aa huske lenge. Den roede jorda, de gule risaakrene, de lekende barna, de rolige voksne, straahyttene, fiskerne i elva, de skjoenne kuene (ja, skjoenne. Kuene i Laos er nemlig veldig pene. Lyst og glansende skinn og fine ansiktstrekk), smaa-oeglene, og vinden som toerker haaret etter dippen i det blaa vannet.

Tilbake i Vang Vieng kjenner jeg at jeg har kommet ned paa jorda igjen, og blitt minnet paa hva som virkelig er reisenytelse. Tubing-, Bucket Bar- og Vang Vieng -kapittelet lukker seg sakte og sikkert, og det eneste som frister er landeveien, paa motorsykkel, paa vei til ny destinasjon.