LAOS,Rolige Muang Ngoi og festlige Luang Prabang

18/10-2010 Muang Ngoi

Etter aa ha gnidd soevnen ut av oeynene faar jeg foelelsen av at Muang Ngoi er stedet aa utforske, saa jeg pakker vesle-sekken og lagrer Minsk og tung bagasje i huset til de som driver bungalow-utleien. Jeg faar en plass paa morgenbaaten som skal ta meg fra Nong Khiaw til Mung Ngoi for 20000Kip. Det blir en kjempeflott tur paa Nam Ou. For det foerste er kalksteins-fjellene paa hver side av elva et skue, men baat-reisen i seg selv er mest underholdende. En lang og smal elvebaat gaar for full gass motstroems oppover elva. Sjaafoeren sitter i front med et lastebilratt med tau og wirere festet til, strekt pa utsiden av den ca 10-12m lange baaten bak til roret. Saa manoevrerer han oppover elva mellom steiner og gjennom stryk. Jeg er imponeres over fremkommeligheten, for elva er virkelig stri paa enkelte steder, men sjaafoeren justerer gass og vinkling av baaten paa stroemmen slik at vi kommer perfekt inn i passasjene og trygt frem til de ulike "havnene" hvor folk staar for aa motta baereposer med varer, levere varer, eller hoppe om bord selv for aa slaa foelge et stykke.

Etter en droey times kjoeretur ankommer baaten Muang Ngoi. Ikke overraskende staar velkomstkomiteen klar, "You sleep in my Bungalow, very nice view!?" Det er enda tidlig paa dagen, og sekken er lett, saa jeg utforsker nordre delen av landsbyen og holder potensielle vertsskap paa pinebenken.

Det tar ikke mange minuttene foer jeg faller for dette stedet. Bortgjemt langs en rolig del av Nam Ou, mellom steile fjell og et formidabelt stykke til naermeste sivilisasjon er nok noen av faktorene som foerer til at Muang Ngoi har sin egen rolige rytme. Turister har allerede vaert klar over stedet i noen faa aar, slik at landsbyen fremstaar ikke som 100% "autentisk", men det er ikke langt i fra. Naar jeg besoeker stedet, utenfor sesongen (som for alvor starter i november i foelge de lokale), er det ikke mange reisende som har funnet veien hit. Den stoevete hoved-"gaten" er fylt med gamle mennesker som gaar i ring, hoener, kyllinger og hunder, baatbyggere, noen landhandlere og et par suppestasjoner, og alle som en er de rolige og harmoniske i sitt samvaer med andre, "Saba-dii. Saba-dii!"

Fordi stedet er vant til tilreisende er det flere av de lokale som kan snakke litt engelsk og det blir derfor lett aa faa seg mat, gjoere enkle innkjoep og skaffe seg et sted og bo. Til lunsj spiser jeg en fantastisk Chicken Curry, med den formildende kokosnoettsmaken som hoerer til paa disse kanter av Asia, og jeg ender opp med aa leie en bungalow hos et hyggelig ungt par. For 30000Kip (snaue 25 NOK jeg) faar jeg ei straahytte med perfekt utsikt over Nam Ou, kun litt forstyrret av noen palmer, banantraer, papayatraer, og andre smaa blomster. Jeg tilbringer resten av dagen i hengekoeye paa min lille terasse, i selskap med en BeerLao, en god bok og en liten hyggelig katt som sovner i armkroken min.

Enda har jeg ikke faatt noe av den samme foelelsen for Soeroest-Asia som jeg fikk for Iran og Mongolia, men jeg begynner aa forstaa bedre og bedre hvorfor folk trekkes til disse kanter av verden, for idyllen er saa absolutt tilstede.

Etter lesing og blunding om hverandre vaakner jeg til lyden av aggregat som starter i landsbyen, det blir lys i paera over hengekoeya mi og 10 gekkoer har startet nattens insektjakt i takhimlingen. I skumringstimen finner jeg veien tilbake til den samme restauranten hvor jeg hadde lunsj for aa kjoere en Da Capo paa curry'en. Jeg treffer tre interessante "Gutta paa tur" fra Brasil som er ute paa det som maa vaere en av tidenes mest intense Road Trips. I loepet av 90 dager har de kjoert fra Tyskland, gjennom deler av Europa, gjennom Russland til Kazakhstan, Kina osv osv. De later til aa ha det ufattelig fett paa tur sammen og de setter "droemme-griller" i hodet paa meg.

Da jeg beveger meg tilbake til hiet mitt har klokka enda ikke blitt 21:00 (tror jeg), men i landsbyen er det tyst og ikke et menneske aa se. De har gaatt til ro, eller sitter klistret til tv-apparatene. Da jeg legger hodet paa puta er sirissene i full gang med nattens konsert, med god konkurranse fra kvekkende frosker ved elveleiet.

19/10-2010 Pulsen holdes nede

Med den lokale nuddelsuppa i magen starter jeg dagen med sjanseloes manoevrering i den naermeste jungelen til Muang Ngoi. Jeg krysser samme elva flere ganger i haap om bedre framkommelighet ("gresset paa den andre siden" osv), men gir tapt for vegitasjonen og returnerer tilbake til landsbyen. Jeg skjoenner utmerket godt at flere av Pathet Lao'ene brukte naermer et aar paa ta seg fra Viang Xai til Luang Prabang under krigen. Det som jeg proever aa finne er en sti som visstnok skal lede frem til neste nabolandsby, som er maalet mitt for dagen. Til slutt, i enden av fotballbanen til den lokale skolen, som i praksis brukes som ku-beite, finner jeg det som maa vaere den riktige stien. Stien foerer meg gjennom en tunnel av vegitasjon, over en bekker, forbi noen lokale med tunge rissekker paa nakken og til noen bortgjemte rismarker. Nok en "liten" idyll. Naar man tar en naermere titt paa disse rismarkene er det all grunn til aa bli imponert. Omraadet er saa godt som flatt, men allikevel er hver lille ris-lapp et oertanke lavere, eller hoeyere, enn den ved siden av. Det er terasser med minimal hoeydeforskjell, men nok til at vannet kan ledes systematisk gjennom alle terassene og det lange risgresset staar i et haerlig vannbad, -hvor det ogsaa ser ut til at krabbene trives.

Mot enden av rismarken skimter jeg plutselig konturene av en liten landsby og jeg kan hoere jubelrop, hoeylytt latter og taler. Da jeg kommer naermere moeter jeg et lite foelge paa to menn og to kvinner ved grinda inn til landsbyen. Foerstemann ser paa meg med stjerner i oeynene, og foer jeg rekker aa si Saba-dii, peker han paa seg selv med hamrende bevegelser og sier "Me! Me! Me, Luang Prabang! Me Luang Prabang!" Det er helt tydelig at det er et stort tur-prosjekt som akkurat naa er i ferd med aa bli realitet. Jeg oensker god tur, gaar gjennom grinda og opp til et lite hyggelig serveringssted hos en "mama" som har funnet ut at det er liv laga aa ha en meny liggende for turister som er paa utflukt fra Muang Ngoi. Stekte nudler med groennsaker smaker fortreffelig og naar magen er full sleper jeg meg over gulvet og velter ned i en hengekoeye hvor jeg blir liggende aa see paa rismarkene med sloevet blikk, til jeg sovner :-)

Jeg avslutter mitt lille "restaurant"-besoek med en Lao-Coffee foer jeg tar en naermere titt paa landsbyen, som jeg tror heter Somsanook, eller noe i den retning. Det lille stedet lever nok opp til alle de assosiasjonene jeg faar naar jeg hoerer ordet landsby; straahus, roeyk som velter ut fra moenet fra kjoekkenseksjonen i huset, barn som leker med en kjepp, damer som moetes ved vannstedet for aa vaske klaer, barn som vugges i soevn i en doeraapning mens hanen galer paa tunet, ikke veier, men stier mellom husene, redskaper stort sett laget av tre etc etc Jeg har tatt med meg litt drops som jeg deler ut til barna og det blir raskt en "hit" blandt den yngre garde, og de eldre nikker smilende og bekreftende. Det kjennes godt.

Paa vei tilbake til Muang Ngoi er dagen sakte men sikkert paa hell og for foerste gang siden jeg kom til Laos viser sola seg og synet av de mange kalksteinshorisonter foran meg og solstraalende som flettes mellom dem, samt en dampende pompoes jungel er rene postkort motivet!

De siste timene med dagslys tilbringes i egen hengekoeye foer grillet and setter punktum for en haerlig dag paa et sted med en fantasisk atmosfaere. Muang Ngoi er virkelig et sted jeg kan anbefale enhver reisende i Laos til aa legge turen innom. Tvers igjennom hyggelig!

20/10-2010 Ned til Luang Prabang

Jeg pakker sekken og gjoer klar for aa forlate Muang Ngoi. Andre reise-kolleger blir nok her i mange dager. Har ingen problemer med aa forstaa at livet i hengekoeye i Muang Ngoi er forlokkende naar man kommer fra en hektisk jobb-hverdag med slips og deadliner. Jeg maa si farvel til en liten valp som jeg har blitt utrolig god kompis med disse dagene. Vi tar hverandre i labben og oensker "best of luck". Dagens frokost blir noen haerlige bananopannekaker og frityrstekt banan- og kokosboller med en kopp kruttsterk Lao-coffee til. Som selskap paa min lille avsats er kokken selv og hennes foreldre som har presset sine gamle kropper ut paa terassen for aa se paa livet, og hoener og skabbete hunder som leker og virvler opp stoev rundt sittegruppene.

Elvebaaten fylles til randen. Den knappe en meter brede og ca 10 m lange baaten fylles med 26 voksne mennesker og fire barn. Ferden nedover Nam Ou og tilbake til Nong Khiaw kan minne om aa kjoere toemmer-renne i en fornoeyelsespark. Hei hvor det gaar! Det slaar meg at samme hvor rutinert sjaafissen er, saa er ikke dette ufarlig.

Etter aa ha sett baatene, de ulike "bryggene" langs elva, og med manglende informasjon om brygge-fasilitetene i Luang Prabang, bestemmer jeg meg for aa kjoere landeveien ned dit, og ikke elve-veien som var oenskelig.

Veien fra Nong Khiaw blir bedre og bedre og naar jeg kommer ut paa Highway 13N har jeg sikkert en marsjfart paa opp i mot 45-50 km/t tipper jeg. Omgivelsene er upaaklagelige og Minsk'n er i godform i dag og gaar noe svaert. Jeg er spent paa hvor lenge jeg skal kjoere denne farkosten. Hva kan mulig gaa galt med denne enkle tohjulingen. Nesten ingenting velger jeg aa tro. Jeg har ikke foer tenkt tanken saa stopper jaevelskapen i en oppoverbakke. Hva naa? Jeg dytter sykkelen inn paa en sidevei, skrur opp pluggen som er blaa og forkullet. Med et lite kakk fra skrutrekkeren er plutselig pluggen borte. Jeg tror jeg vet aarsaken. Jeg tenkte over at telleverket paa bensinpumpa i Nong Khiaw viste unormalt mange liter da jeg fylte, men jeg valgte aa ikke bestride telleverket og helte paa 5% olje paa mine ni nye liter drivstoff. Da jeg ser paa kartet seinere ser jeg at jeg kjoerte maks 190 km foer fylling i Nong Khiaw og forholdene stemmer ikke. Med andre ord saa viste telleverket feil og oljeblandingen ble nesten det dobbelte av det den skulle vaere. Jeg har med meg en reservekanne med bensin og en ekstra tennplugg saa jeg tynner ut blandingen og gir motoren en ny plugg. Den starter paa foerste traakket og jeg tar fatt paa de siste 70 km inn til Luang Prabang. Hva kan mulig gaa galt?

Himmelen er saa godt som blaa naar jeg krysser Mekong River og ruller inn i Luang Prabang, og et vepsebol at butikker, hoteller, masasje og spa steder, turister, templer og gammel Lao-Fransk idyll. Jeg tar frem stor-tromma, slaar paa den og ender opp paa Sokdee Guesthouse. Har ikke bodd saa bra siden noen av de Haveli-lignende hotellene i Rajastan. Wi-Fi paa rommet, hyggelig bakgaard, skrivepult, elegante treoebler, pent bad osv. 60 000 Kip (48 NOK). Jeg oppretter kontakt med omverdenen igjen via internett, dusjer og spiser et plagiat av en indisk Palak Paneer paa en Lao-Indisk restaurant. To spisesteder bortenfor treffer jeg igjen mine brasilianske venner og vi deler noen BeerLao og ser paa livet.

Livet paa Th Sisavangvong, som er en av hovedgatene i Luang Prabang, er preget av turisme. De tilreisende er i klart flertall og alt er tilrettelagt for at mennesker skal kose seg glugg i hjel paa hyggelige restauranter og barer, kjoepe ferskpresset fruktjuice, haandverk fra minoritetsgruppene, drikke gode viner und zu weiter. Gatene er ogsaa fylt med disse karakteristiske motorsykkel tuk-tuk'ene og det er vanskelig aa bevege seg mange meter foer en av dem sitter klistret til deg og munnen renner over med ord som; "You want tuk-tuk? Yes!? You wanna see waterfall? Yes!? You wanna go tuk-tuk to see cave? Yes!? Very cheap. Me very good speak english. I can guide".

Foersteinntrykket av byen er godt. Rent og pent, hyggelig atmosfaere, hyggelige lokale mennesker, pene bygninger og veldig tilrettelagt paa alle maater. Kunne nesten like gjerne vaert en by i soerlig europa, hvis jeg tar litt hardt i. Luang Prabang fremstaar paa mange maater som et smoeroeye i roemmegroeten...

21/10-2010 City Walk

Dagen starter med at klokka ringer 05:30. Opp og staa og see paa almissen som de lokale gir til munkene. Dette er en gammel tradisjon i bl.a. Luang Prabang. Munkene kommer ut fra templene sine rundt 06:00 og baerer med seg en mat-bolle. Langs veiene i sentrum sitter folk paa kne paa fortauet med ris og annen mat foran seg. Munkene gaar i en slags prosisjon gjennom gatene og aapner bollen sin for aa faa mat fra de "sivile" og gi velsignelse tilbake, -eller omfordele maten til barna:-) Et meget spesielt syn aa se toget av de knall oransje-kledde munkene vandre stille mens de gir og faar. Dette skjer hver eneste dag og har etterhvert blitt en turist-attraksjon, paa godt og vondt. Noen hvite mennesker mangler tilsynelatende begrep om hva hoeflighet, respekt innebaerer naar man er vitne til slike ritualer. Igjen saa er det fotoapparater som ofte er problemet, og generell innblanding i det som foregaar. Senere paa dagen ser jeg mange oppslag rundt omkring i byen som ber om hjelp og stoette fra turister til aa respektere tradisjonen og foelge visse kjoereregler for atferd. Saann er livet blitt i Luang Prabang i 2010.

Jeg spiser Pho-frokost med mine brasilianske venner paa en liten gate-cafe etter aa ha overvaert prosesjonen.Vi snakker om hvor viktig det er aa reise og paa hvilken maate man endrer perspektiver paa en del ting i livet naar man er paa reisefot. Vi veksler saa mange fine og kloke ord at jeg blir nesten litt skeptisk til paradigmet vi befinner oss i. Mennesker ute paa reise lever ofte, og jeg mener og tro at jeg snakker for meg selv ogsaa, i en boble hvor man filosoferer over livet paa saa mange maater. Jeg undres hvordan jeg tenker naar jeg kommer hjem og hverdagen er over meg igjen. Hvor mye blir "bare snakk" i tur-bobla, og hvor mye gjoer det faktisk med deg/meg/oss? Vi faar se.

Jeg har bestemt meg for aa vaere turist resten av dagen og lader den ene haanda med Lonley Planet og den andre haanda med fotoapparatet, og starter paa en saftig walk-about i byen som har staatt paa verdens kulturarv-liste siden i 1995. Jeg besoeker noen faa av de mange Wat'ene som ligger stroedd rundt i byen. Et Wat er et kloster for Lao-Buddhistmunker. Ornamentikken er detaljert og presis paa arkitekturen som er ny for mitt oeye. Bratte tak med spisse spir og drager som bukter seg paa trapperekkverkene, rektangulaere kapell-bygninger, spisse og kantete stuaper (i motsetning til tibetan-buddhismens runde former) og mange andre ting gjoer Wat'ene eksotiske. Det hjelper ogsaa godt paa med coconut-palmer og 27 grader i skyggen:-)

Jeg legger ruta innom The Royal Palace Museum for aa tikket av litt "Se og Hoer"-tjeneste om hvordan de royale bodde og levde foer de ble kastet i eksil til Hua Phan provinsen i 1977 av Pathet Lao'en. I Hua Phan havnet de royale i fengsel og gjennomgikk 4 toeffe aar med arbeid og "re-education" foer de til slutt doede av malaria, feilernaering og manglende medisiner i 1981. Den roede fargen koster...

Gatene i Luang Prabang baerer tydelig preg av aa vaere en del av Den Franske Union fra 1887 til Den Andre Verdenskrig da Japanerne kom paa banen i Soeroest-Asia. Et vaklende fransk kolonistyre klarte aa holde Laos under sine vinger inntil de tapte den Indokinesiske krigen ved Dien Bien Phu i Vietnam i 1954. Uansett har franskmennene satt spor. Bygningene er gjennomgaaende i fransk stil og det er saa vakkert her at det halve kunne vaert nok. Paa grunn av sin lokasjon midt i landet, ikke langt fra der Nam Ou moeter Mekong og renner brun og stille forbi Luang Prabang, har byen alltid vaert et bankende handelshjerte i Laos. Byen ble et slags fristed for franskmenn som ville vekk fra det travle Paris. I Luang Prabang kunne de hoeste koloniregimets frukter i form av overdaadig luksus og la seg inspirere av den avslappede livsfoerselen til menneskene i Laos. Selv i dag mener Lao-folket at for mye arbeid er skadelig for hjernen, og dersom ikke arbeid eller aktiviteter ikke gjoeres morsomme og paa den maaten attraktive, kan dette foere til stress. Jeg er sikker paa at mange av oss i jet-zet-vest kan la oss inspirere og heve livskvaliteten et par hakk ved aa titte litt til siden.

Et stykke utpaa dagen legger jeg ruten om Utopia Riwerview Bar, som er et av de nye hippe stedene i Luang Prabang med unge mennesker som maalgruppe. Her kan man spille sandvolleyball, eller bare ligge aa deige seg paa en ryggstoettet madrass paa bambusgulv og la blikket hvile paa Nam Khan River, og siden flytte de opp paa elvebredden paa andre siden der unge munker praktiserer sin baatbygger-kunst, mens BeerLao'en lager en tykk og flott skummende oel-bart i overskjegget.

Ved solnedgang bestiger jeg Phu Si som er et hoeydedrag som ligger midt paa halvoeya mellom Mekong og Nam Khan. Trappe-traseen opp er krydret med gull-buddhaer og fra toppen kan man se Luang Prabang med saa godt som 360graders utsikt. For min del i lav, varm ettermiddagssol som faar palmene langs gatene til aa skinne. Det gullbelagte taket paa templet i skogen noen km unna likesaa.

Jeg kjenner at Luang Prabang ikke faar det til aa rykke brutalt i reisefoten, men du verden for en vakker liten perle aa tilbringe noen dager!

22/10-2010 Baat-race festival med dertil egnet festivitas

Dagen starter som de fleste andre dager med Pho (nuddelsuppe), men i dag faar jeg den beste Pho'n jeg har smakt. I stedenfor rein kjoettkraft som det flytende, er den blandet med masse kokosmelk og chili og groennsakene som serveres til er fantastiske.

I det jeg skal til aa traa kicken for aa dra paa en liten utflukt ut fra sentrum kommer en fra hotell-personalet som oensket meg velkommen til Sokdee Guesthouse og lurer paa om jeg vil vaere med han og overvaere den aarlige baat-race-festivalen paa Mekong River. Jeg var ikke klar over at festivalen var i dag, siden den normalt kommer etter Bun Awk Phansa, saa svaret blir selvfoelgelig ja! Ved noon tar Phang og jeg baat-taxi over til den andre siden av Mekong hvor stemningen er i taket. Det ropes, heies, skrikes, jubles, trommes, klappes, drikkes, spises... Alt til aere for mennene som lenge har ligget i hardtrening for aa bli aarets seierherrer. Baatene er laaange og smale, ligger lavt i vannet og i hver baat er det 25 mann. Totalt et sted mellom 15-20 baater. Mennene paa baaten ledes fra akterenden hvor sjefs-floeytisten blaaser takten med floeyta og padlerne jobber som besatt. Saa vidt jeg forstaar er konkurransen arrangert som en cup der vinnere fra grupper moeter andre vinnere og til slutt staar en baat igjen. Hele seansen varer i godt og vel seks timer.

Landsbyen paa den andre siden av Luang Prabang er fylt til randen med feststemte mennesker, gjerne ikledd dedikerte supporter-troeyer for den baaten de heier paa, barna faar slikkerier og kjoerer karusell, og ikke minst, det drikkes og spises. Phang og jeg gaar rundt og sjekker troekket sammen og ender til slutt opp i et partytelt sammen med en haandfull lokale og noen faa Falangs som har funnet veien over til der det skjer (Falang betyr fransk paa lao, men brukes i dag i praksis om alle som kommer fra vesten). Phang og jeg deler noen BeerLao med is mens vi blir litt bedre kjent. Lao'ene har ikke overflood av kjoeleskap og frysere saa oelet er ofte varmt ved servering og kjoeles derfor ned med is. Men reint vann som skal fryses til is er likesaa utfordrende slik at en pose isbiter koster nesten halvparten av oelen (festivalpris!)

Gradvis fylles party-teltet opp med lokale og stemningen stiger noe veldig. Et to-mannsorkester, keyboard og sang, sender ut tradisjonell musikk gjennom et gedigent PA-anlegg, -en vegg av hoeytalere. Folk lokkes til dansegulvet for aa gjoere sine karakteristiske og meget beskjedne rytmiske bevegelser til musikken. Phang og jeg faar selskap av noen flere av hans venner og en par andre Falangs som reiser alene, og etter en stund er vi paa dansegulvet hele gjengen og har det utrolig morsomt! Mellom danse-slagene drikker vi mer BeerLao og momser toerket blekksprut og noen raae boenner som snack. Snakker om festivitas midt over lyse dagen.

Etter moerkets frembrudd flater festen litt ut. Alle er litt paa snurr, mens noen har snurret fullstendig rundt. Jeg kjenner at seks timer med lokalt oel har gjort sitt med balansen og tar baaten over til LP igjen. Paa vei tilbake til hotellet moeter jeg Lewis og Liz som jeg moette paa Utopia i gaar. Vi fant raskt tonen (i tillegg til at Lewis og jeg godt kunne vaert broedre siden vi er utrolig lik hverandre) og vi sitter ned for en oel langs Th Sissavangvong foer vi spontatnt bestemmer oss for aa dra paa lokalt discotek. Ikke lenge etter er vi paa en moderne opp-hypet klubb der Lao-ungdommen samles for aa bevege seg til mer dunkende rytmer, gjerne vestlige, men det er ikke noe dansegulv saa trinnene er dertil beskjedne. Man staar ved bordet og gjoer anonyme rumpevrikk. Lewis, Liz og jeg er godt i farta og er ikke i stand til gjoere annet enn utagerende dansing og ikke lenge etter har vi flere med oss og stemningen blir voldsomt god.

Til slutt, og jeg faar nesten si gudskjelov, stenges musikken av og folket jages hjem. Jeg er fullstendig utslitt etter en lang dag med Tam-To (Skaal paa Lao) og sprell, og forstaar at jeg er fullstendig ute av trening for slike utskeielser.

23/10-2010 Hungover, massasje, og ny gjennomfoering

Etter aa ha gnidd soevnen ut av oeynene og dusjet meg tilbake til den virkelig verden gaar jeg hen og bestiller med en American Breakfast paa en av gate-restaurantene paa Th Sissavangvong. Jeg ser folk spise typiske lunsjretter rundt meg saa jeg titter motvillig bortpaa klokka paa veggen og skjoenner at i dag starter dagen min kkl 14:45. Jeg blir sittende og se paa folket mens jeg lurer paa hva kroppen er god for i dag. Etter to timer konkluderer jeg med at massasje skulle vaere passende paa en dag som denne. Luang Prabang sies aa vaere en av de beste stedene i Soeroest-Asia for urte-massasje og urte-sauna og byen myldrer av massasje-/spasentere som tilbyr velvaere for en billig penge i hyggelige omgivelser. Personlig tar jeg turen over til Lao Roede Kors som skal ha ord paa seg for aa levere kvalitets-massasje i noekterne omgivelser, og til en slik hyggelig pris at selv lokale benytter seg av tilbudet, dessuten stoetter man en god sak. For 32 NOK faar jeg en times oljemassasje som bare gjoer saa utrolig godt. Mmmm...

Paa Lao Red Cross moeter jeg igjen Adam fra Australia som ogsaa hadde forvillet seg over elva i gaar. Vi finner en passende restaurant ved Mekong og putter i oss et maaltid med en av Luang Prabang's spesialiteter, Orlarm. Orlarm en slags stuing basert paa aubergine og noen lokale groennsaker, halvtoerket kjoett, chili-tre (en slags spicy tresort som Lao'ene bruker for aa "numme ut" munnen og oevrige krydderier som gir det hele en bitter og sterk smak. Ikke helt min greie, enn saa lenge.

Jeg bestemmer meg for aa ta tidlig kveld, men...

Paa vei tilbake til hotellet blir jeg paakalt fra en restaurant av en stor gjeng unge vestlige turister og jeg inviteres paa dram. Jeg har vanskelig for aa si nei til slike gode tilbud og etter hvert skjoenner jeg at disse menneskene ogsaa var paa disco'n i gaar og hadde stor glede av aa bevitne en 2 m lang haarete nordmann gaa amok paa dansegulvet. De vil tilbake i dag og jeg blir naermest beordret til aa foelge paa. Paa den maaten gaar det til at det blir en aldri saa liten Da Capo paa gaarsdagen. Disse ungdommene har ikke kommet til Laos for aa henge med hodet og jeg lar meg imponere og overraske over en sky-hoey party-faktor. Uansett, vi har det rasende festlig i lag. Kvelden ender med nachspiel paa Sokdee Guesthouse med Vietnamesisk risvin som kveldens dessert. Kevin paa 18 fra Chicago som er ute paa tur uten foreldre for foerste gang henger over bordet, sveiseblind og med hentesveisen (!) ut til alle kanter. God stemning i foelge ham selv.

24/10-2010 Fossefall og slutt paa regntiden

Naar man kommer fra et land som Norge blir ikke fossefall den helt store attraksjonen aa trakte etter naar man er ute paa tur. Asiatene elsker fosser og suges mot dem for piknikker, bading, leking, avslapping og beundring. Ca 35 km soer for Luang Prabang ligger Tat Kuang Si som er velrenomerte fossefall i Luang Prabang Province og en hoeydare baade for lokale og turister. Jeg har ikke den helt store dragningen mot fosser, men alle jeg har pratet med som har vaert der sier plassen er vidunderlig. Siden kroppen gjoer krav paa aa vaere litt lat i dag (ogsaa) tar jeg turen ned for en titt. Minsk'n er i daarlig form i dag, men vi kommer frem til slutt.

Jeg ender opp med aa bruke dagens lyse timer ved Tat Kuang Si, og jeg kan bekrefte at vannfallene er rett og slett nyyydelige, og til de grader eksotiske. Krystallklart vann velter seg over hoeye og lave fall, og lager mange smaa turkise basseng nedover elva/fossen, omgitt av regnskog-vegitasjon, hvor man kan bade og innhalere idyllen. Jeg treffer igjen Philip og Barbara fra Sweits som jeg moette paa baat-racet for to dager siden og vi bader, hopper, skravler og storkoser oss. Den "lille" turen opp til toppen fossefallene er ogsaa verdt tiden, hvor man ser hele arrangementet fra oven. Stedet er selvfoelgelig overbefolket med turister, men det er jo en grunn til at ting blir klisjeer, det er jo fordi det er noe spesielt ved det. Et fossefall krever lite forkunnskaper og er derfor lett og nyte. Thai-people dominerer turist-populasjonen. Det kommer mellom 1,1 og 1,2 millioner turister til Laos hvert aar, og halvparten av dem er mennesker fra Thailand. Forholdet mellom Thailand og Laos har en lang og kjoelig historie, men for noen faa aar tilbake aapnet hele Laos opp for turisme fra nabolandet og horder av Thai renner over grensa, mange for aa se det uroerte og eksotiske nabolandet Laos, andre for religionsturisme, eller shopping.

I kveld er det fullmaane og dagen for en av de stoerste aarlige festivalene i Luang Prabang, og andre elve-byer. Den kalles Bun Awk Phansa og markerer slutten paa regntiden, samt slutten paa fastetiden for munkene og som derfor som faar noen dager ferie for aa reise rundt og besoeke venner og kjente. Byen blir et enestaande skue etter moerkets frembrudd! Festivalen markeres paa mange maater med fyverkeri, masse god mat og drikke, stearinlys som settes ut over hele byen, krepp-papir-lamper i alle farger, og ikke minst de hjemmelagede bambusbaatene. Det later til at alle husstander med respekt for seg selv bygger en slik bambusbaat, mer eller mindre detlajert og med ulike kvalitetskrav. De store hotellene, organisasjoner og klostrene derimot, de bygger noen gedigne baater som er utrolig for-seg-gjort, med egne aggregat/eller batteripakker for baatbelysning, dukker, noen smaa palass av noen kahytter og lugarer, og av en generelt enorm modell-baat-stoerrelse. Baatene baeres frem i en prosesjon gjennom hovedgaten og ender opp paa det stoerste klosteret i LP, Wat Xieng Thong. Lewis, Liz og jeg foelger hele prosesjonen, kjoeper fyrverkeri og deltar i festlighetene. Hele byen er i feststemning. Barn som voksne fyrer av fyrverkeri i gatene og det smeller og blinker i alle retninger saa og si sammenhengende fra 18:00-24:00. Laoene kan virkelig lage festival!

Baatene gjoer en kort stopp ved Wat Xieng Thong hvor det festes mere. Inne paa klosteromraadet skaales det i BeerLao eller Lao-Lao (Ris-whiskey), det er kung-fu oppvisninger, flammespytting og mer fyrverkeri. Omsider tas baatene ned til Mekong hvor de sjoesettes, for saa og "seile sin egen elv" nedover Mekong, som gradvis fylles opp med lysende baater, med eller uten mannskap. De som ikke er med aa sjoesette en baat kommer gjerne ned til elva for aa slipper noen orange blomster innpakket i bananblader arrangert som en bitte-liten flaate med et eller fler i lys paa. Jeg spoer noen lokale hva symbolikken er, men jeg faar ikke noe klart svar. "For good luck" er en det gjennomgaaende svaret.

Vi runder av kvelden med et respektabelt maaltid streetfood. Et langbord er dekket med de herligste delikatesser for plukk-og-spis. Grillet fisk fra den brune Mekong smaker himmelsk. Mer, mer, mer!

25/10-2010 Elefantridning og kajakkpadling

Jeg har aldri ridd paa en elefant foer og hvilken plass er vel ikke bedre aa gjoere det enn i The Land of Million Elephants. Det skjer selvfoelgelig via et byraa og i planlagte og ordnede former, men hvis man vil forsoeke aa gjoere dette paa den virkelige og ekte maaten har jeg hoert at man fremdeles bruker mange elefanter til toemmerdrift i nordvest Laos, -13 timers kjoering paa daarlig vei fra LP. Personlig gaar jeg hele veien fra rommet mitt og ned til hotel-porten hvor jeg faar pick-up og mini-busses ut til en elefant-camp utenfor Luang Prabang. Med meg er det en gruppe pensjonerte ex-kolonister og noen briter.

Vel fremme lastes vi opp paa elefantryggen fra en stor rampe og tar plass i en dobbelt-stol hvorfra vi kan slappe av, ta bilder, la oss imponere av disse kolossene av noen dyr, mens vi med tunge rolige skritt traakker en rundtur i Lao-jungelen. Ekstremt turistifisert er det, men allikevel fornoeyelig, mye paa grunn av det ser ut til at elefantene lever et monotont, men godt liv i form av bra dyrehold, i alle fall etter det jeg, med mine meget begrensede elefant-kunnskaper, kan forstaa.

Etter vaar lille jungelsafari har jeg i tillegg spurt om aa faa vaere med paa elefantbading og det ble vel saa morsomt. For det foerste saa dro alle de andre turistene for aa gjoere andre ting, slik at jeg fikk vaere saa og si alene om underholdningen. Ryggstolen blir tatt av og jeg rir giganten alene ned til Nam Khan (elva), sittende paa elefantens hode og ut i elva baerer det. Vask og og stell. Jeg blir ogsaa beaerert med denne elefant-klisjeen; sittende paa ryggen mens den fyller snabelen med vann og snyter seg utover meg gjentatte ganger. Helt topp!

Transportmiddelet tilbake til Luang Prabang er kajakk. May (guiden), jeg og ei jente fra Irland kajakker oss ned Nam Khan, forbi fiskere, barn som leker i vannkanten, vannboeffler, bambusflettere, smaa aakerlapper, og sand-sankere. Nam Khan inneholder store mengder fin sand som tas opp og fraktes til LP til bruk i husbygging. Paa den 9 km lange turen ser jeg kun et maskinelt foretak som driver med dette, resterende er damer og menn som staar ved elvebaaten sin ute i vannet, dukker ned i elva med en stor boette og kommer opp igjen med sand som de heller oppi i den smale prammen. Skal tro dette er tungt arbeid dag etter dag. Turen ned paa den rolige elva er riktig saa perfekt og en flott avrunding paa en turpakke til 45 US$.

Paa kvelden blir det middag med Lewis og Liz paa Lao-Lao Garden hvor vi spiser et herremaaltid. En keramikk boette med gloedende kull senkes ned i bordet vaart med en stekeplate oppaa, med en rand til saus/kraft, og vi far servert raavarende ved siden av slik at vi kan mekke maten selv. Med filet fra svin, boeffel, kylling og blekksprut, krabber, reker, salat osv osv klapper vi oss tilfredse paa magen etter flere timers bespisning.