N-VIETNAM,Loop'n i nord ender med 1030 aars jubileum i Hanoi

06/10-2010 Fantastisk kjoeredag

Klokka ringer 05:00 og jeg vaakner til en kropp som ikke er helt frisk. Litt magevondt, litt kald, litt saar hals, - litt av alt. Vi spiser litt paerer og choco-pie paa hotelltrappa foer vi er avgaarde. Vi foelger Chay-elva oestover og kjoerer en flott soloppgang i moete mens hanene fremdeles galer paa gaardstunene, morgendisen ligger tykk fra fjelltopp til dalbunn og de foerste veiarbeiderne har krabbet utenfor plastikken sin og er i ferd med aa gjoere opp ild for aa koke dagens foerste maaltid med ris. Vi stopper for en baguett og en kopp kaffe i Vinh Quang som er en liten hyggelig by som ligger idyllisk til ved elva. Den vietnamesiske kaffen er foroevrig noe av den beste kaffen jeg har smakt. I bunnen av glasset legger man en god skje med soetnet melk fra boks, paa toppen av glasset er liten beholder som fylles med kvernet kaffe og kokende vann. Kaffen siles ned i glasset, roeres med melken og helles gjerne opp i et nytt glass med is og kanskje litt mer vann. Drikker man den "som den er" er det som aa slurpe tykk olje. Uansett hvordan, smaken er fortreffelig!

Ferden videre gaar paa svingete, med gode veier mot Bac Quang i et fantastisk landskap med uendelig mengder rismarker, bygd i de klassiske terassene oppover de bratte fjellsidene. Proposjonene er enorme og omraadet rundt Sapa virker lite i forhold. Anbefales:-) Siden vi startet saapass tidlig kan vi lett unne oss en lengre stopp over en kopp kaffe i Bac Quang og filosofere over bl.a. dette fenomenet som heter Kina. Fra Bac Quang til Ha Giang bytte-laaner vi sykler. For Martin blir dette kjempe-moro, mens for meg blir det tett opp til kjedelig. Hondaen er saa tett og fin, og er saa lettkjoert at jeg nesten blir ukonsentrert paa de rette fine veiene nordover. I Ha Giang kjenner jeg at formen blir vaerre da vi spiser lunsj og i varmen blir alt litt ekstra anstrengende. Vi maa finne Immigration Office her (ikke lett!) for aa faa en politi-tillatelse til aa kjoere inn i den nordligste delen av VN som grenser til Kina. For 190 000 Dong faar vi et papir som gir oss bevegelsesfrihet i nordomraadene.

Av og til er det utrolig kjekt aa vaere paa tur sammen med pene mennesker, slik som bl.a. Martin. Damene faller fullstendig pladask for mannen og gir rask og god service. Men, det skjer stadig oftere etter hvert som vi kommer nordover at folk er mindre hjelpsomme. Minner paa mange maater litt om Kina. Enten vil de ikke proeve aa forstaa, eller saa blir vi bare ignorert eller oversett. Selv paa hoteller hvor vi stikker hodet inn for aa spoerre om veien eller om praktiske ting som hvor neste bensinpumpe er saa moeter vi ofte kalde mennesker som rett og slett oppfoerer seg frekt, sett med norske oeyne. Martin og jeg finner dette utrolig rart, ettersom det skulle vaere i deres interesse aa proeve aa hale noen Dong ut av turistene (som det ikke er mange av paa disse kantene). Bare det aa faa mat kan vaere utfordrende. Vi kan stoppe utenfor et tilsynelatende spisested, foerer haanden mot munnen flere ganger, late som vi tygger for deretter aa klappe oss paa magen mens vi smiler gode og mette, og til slutt runde av med et spoerrende utrykk mens vi peker inn i bua deres, men nei-da. Mange ganger moeter vi hoder som rister fra side til side, "no-no-no", peking i en annen retning eller bare tomme blikk. Martin og jeg skjoenner ikke hvordan vi kan bli mer tydelig. Martin snakker til og med litt vietnamesisk, men heller ikke det ser ut til aa hjelpe flere steder. Med andre ord, det er ikke alltid lekende lett aa dekke primaerbehovene her i nord og det krever tolmodighet! Til gjengjeld skal det sies at vi ogsaa moeter utrolig mange mennesker som smiler og proever aa hjelpe selv om vi ikke snakker samme spraaket, hverken kroppslig eller verbalt, og alle de gangene faar de daarlige opplevelsene til aa havne i glemmeboka.

Fra Ha Giang kjoerer vi videre nordover og klatrer opp det bratte Quan Ba Pass (Heavens Gate). Oppover de snirklete veiene morer jeg meg med aa holde godt foelge med Martin paa hans nye 250cc. Dersom jeg ikke bom-girer i den groetete girkassa mi kan jeg faktisk gi ham litt konkurranse opp gjennom haarnaals-svingene. Hvis jeg holder momentumet og turtallet oppe, maa han gire aa jobbe mer enn meg for aa holde farten oppe og han er i tillegg presset til aa holde farten nede i svingene med sine robuste knast-dekk. Uansett saa er naturen spektakulaer her oppe og paa nytt kjenner jeg gleden av aa se natur jeg aldri har sett maken til og attpaa til kunne nyte dette fra ryggen paa en tohjuling. "Smaa" fjell bobler opp fra flatmark rundt Tam Son og det er nesten som aa se Ha Long Bay paa landjorda.

Paa vei ned til Yen Minh moeter vi tilfeldigvis paa Mr Quong som jeg kjoepte Minsken av i Hanoi. Han er ute paa tur sammen 4 motorsykkelentusiaster som har kjoept tjenester av selskapet hans; Indochina Adventures. For en svimlende sum av 1500 US$ for 8 dager tar Quong dem rundt i Nord VN til steder ingen andre drar og setter dem i kontakt med de lokale paa en maate som gjoer at de sikkert faar mat paa foerste forsoek:-) Men, for en pris da mann... Det som derimot er utrolig hyggelig er at det er 3 nordmenn i dette reisefoelget. En kar paa min alder paa en nyere Honda 250 offroader, og hans far og onkel paa hver sin russiske Ural. Godt aa snakke litt norsk kjenner jeg og vi har et hyggelig moete i flott natur mens dagen er paa hell.

Det er moerkt i det vi kommer frem til dagens endestasjon, Yen Minh, og da har vi tilbakelagt ca 250km paa svingete fjellveier. Ikke vaerst! Vi er ogsaa heldige med at vi faar det siste hotellrommet paa det eneste hotellet i byen. Vi moeter her en gjeng med sykkelister fra Australia som vi spiser middag sammen med. Jeg kjenner at innvollene fra boeffel glir traatt i spiseroeret og trekker meg tidlig tilbake til hotellet.

Jeg er veldig sjelden syk (!), men for sikkerhetens skyld tok jeg med meg et termometer fra Norge da jeg dro. I kveld viser dette 38,6 grader. Jeg forbereder meg paa aa bli liggende i morgen. Foeler meg ikke bra.

07/10-2010 Tung, men givende dag i Nord

Klokka ringer 05:00 i dag ogsaa. Kroppstemperaturen har gaatt ned en grad og jeg foeler meg noe bedre, og det er bra fordi Martin og jeg har navnene vaare paa samme Permit for omraadet vi er i, og politiet i Meo Vac sies aa vaere noe hensynsloese overfoer personer som kommer uten denne Permit'n. De sendes helt tilbake til Ha Giang.

Naar vi staar og pakker paa kl 05:45 er livet i Yen Minh allerede godt i gang og markedsselgerne stroemmer til markedet med levende og doede dyr for salg, og haarspenner, puter, tyggis, stoffer, hengelaaser osv rigges til nok en dag i et forhaapentligvis forlokkende display. Jeg traakker en liten runde i markedet mens Martin gjoer de siste justeringer. Kjoeper litt ingefaer for nesa og ser litt ekstra paa en and som ser bra ut. Anda koster 20 000 Dong og hvis smaken er som utseende er det nok hun herremaaltid.

Turen opp til Dong Van blir veldig fin. Det er noe beroligende med aa kjoere om morgenen. Naturen er betydelig mer steinete og ris-terassene er borte. Det dyrkes poteter og mais paa smaa flekker hvor det er jord. I omraadene vest for Bac Ha synes tre-arbeid aa vaere et stoerre innslag hos de lokale, og langs veiene staar folk og hoevler og skjaerer, mens husene er i stoerre grad laget av betong og/eller jord. Vi spiser vaar Pho (nuddelsuppe) i Dong Van, tett etterfulgt av en kaffe foer vi tar fatt paa det som skal vaere hoeydepunktet her i Nord Vietnam naar det kommer til natur: strekningen mellom Dong Van og Meo Vac. Jeg kan bekrefte at det er en spesiell opplevelse aa kjoere her. Det eneste som er dumt er at det varer bare i 25 km. Men, det er 25 km med stupbratte fjellsider som strekker seg fra elva i baann til over taakedisen. Veien klamrer seg fast til fjellsiden og vi klamrer oss fast til veien og fotoapparatene faar kjoert seg, selv om det vanskelig lys aa ta bilder i i denne disige lufta. Til alle som maatte vaere paa to hjul i Nord VN, denne veistrekningen is not to be missed!

I Meo Vac faar jeg en forgasserlekasje og maa soeke hjelp. Vi er enna ikke ute av Ha Giang Provinsen saa Martin maa pent vente paa meg (paa grunn av vaar felles tillatelse for omraadet), men han er godt inne i Code of Conduct naar det kommer til forholdet mellom motorsykkelister og venter villig for aa soerge for at jeg kommer meg derifra. Jeg er glad jeg slipper aa trille kilometervis for aa komme til et verksted i dag for formen ser ikke ut til aa vaere stigende. Bare det aa ta bagasjen av sykkelen er et lite ork. Det tar litt tid foer alt kommer paa stell og Cuong maa paa traaden for aa veilede mekanikeren, men til slutt fyrer 60-modellen igjen og vi ruller soerover.

Med mange stopper for aa ta bilder, reparasjoner, lunsj etc blir Bao Lac stedet for overnatting. Vi stopper ved et hotel utenfor byen, men vi faar ikke inntrykk at vi er oensket der. De tre herremennene som vi antar har med hotellet aa gjoere gaar bare rundt oss ute paa plassen og snakker i mobiltelefonene sine. Da de legger paa, til slutt, klarer vi aa fange oppmerksomheten deres, men moeter bare tomme blikk foer de snur seg rundt og snakker mer i telefonen. Vi blir fullstendig ignorert, og det gidder vi ikke aa finne saa vi kjoerer litt til inn mot Bao Lac. Vi forstaar rett og slett ikke hvorfor de ikke er mer interessert i aa tjene penger paa oss som turister. De kunne lett faatt en god turist-pris fra oss, men nei, de velger aa faa oss til aa foele oss fremmedgjort og ikke velkommen. Jeg gaar virkelig inn i meg selv flere ganger for aa se om det er noe jeg gjoer galt. Jeg vet sannelig ikke.

Bao Lac er en forferdelig moekkete og forsoeplet by og ser nesten ut som en by i India. Vi finner oss et hotell hvor vi proever aa forklare at vi oensker to singel-rom, men resepsjonisten forstaar ikke baeret hva vi mener. Vi spiller paa alle tegnspraakets strenger uten resultat. Selv ikke naar vi peker paa ordet 'singelroom' i LP's Phrasebook som gir oversetttelse til vietnamesisk naar vi frem. Jeg kjenner blir varm, jeg svetter, blir irritert, oppgitt, frustrert og alt paa engang. Jeg tar frem penn og papir og tegner to mennesker i hver sin seng med et lyn-nedslag mellom, og det var det som skulle til.

Formen blir vaerre. 39,8 i feber naa. Sliten av den flotte naturen, kjoeringa, skruinga, og i dag ser det ut til at vi ikke skal moete mennesker som tar oss i mot med aapne armer. Maa sove lenge i maarra. Kanskje bli noen dager.

08/10-2010 Videre allikevel, til Ba Be

06:20 kommer Martin inn til meg. Jeg ligger i feber-vaatt sengetoey og hodet er lett-tungt-lett-tungt-lett... Han skal videre i retning i Hanoi. Vi tar hverandre i labben og takker for laget. Martin, eller George Clooney som jeg liker aa kalle ham, og jeg er noe helt usannsynlig forskjellige, og kanskje derfor har vi gaatt saa gaatt i lag. Hadde jeg hatt like mange penger som han skulle jeg spandert en skikkelig bensin-eksplosjon bak ham naar han kjoerer ut av Bao Lac. Det ville vaert en perfekt action-scene; kjekkasen med sneipen i munnviken pilot-brillene, paa motorsykkel, brun og deilig, hjelmen paa styret, fullstendig non-chalant. Jeg ser at han liker hva jeg tenker naar jeg presenterer scnenen for ham:-)

Jeg sovner igjen og vaakner seinere paa formiddagen med en foelelse av at jeg ikke vil ligge syk i Bao Lac saa jeg bestemmer meg for aa pigge av og komme meg litt naermere Hanoi. Det er graavaer saa kjoereturen nedover mot Tinh Tuc byr ikke paa det helt store i og med sikten er daarlig, men da blir det desto mer kjoering og det er godt aa faa litt luft under feber-vingene. En annen skapning som gjerne skulle hatt vinger i dag var en liten kylling som desverre ikke var rask nok til krysse veien etter aa ha ombestemt seg en fire fem ganger om den skulle gaa til hoeyre eller venstre. Jeg hadde allerede bestemt meg for venstre, og det ender med turens foerste Roadkill. Jeg er rask med aa bla opp 50 000 Dong til eierne som saa katastrofen paa naert hold, men de smiler bare av/til meg, kaster den halv levende defomerte kyllingen i groefta og vinker meg videre.
Det er bare et spoersmaal om tid foer det skjer paa veiene her, at man kjoerer paa et dyr. Det myldrer med hoener, haner, gjess, kyllinger, griser, hunder, boeffler langs/paa veiene. Stort sett er lav fart preventivt, men ikke alltid nok.

Jeg bestemmer meg for aa legge turen om Ba Be Lake for aa vaakne opp et koselig sted paa bursdagen min i morgen og i skumringstimen er jeg innlosjert i en bungalow i Ba Be. I dag er jeg fullstendig utkjoert. Mange lange dager med mange km paa rad og i dag kjenner jeg det i hele meg. Et tysk ektepar i 60-aara som skal backpacke i VN i 4 uker spanderer middag paa meg foer jeg stuper i seng halv aatte.

09/10-2010 30 AAR! Gratulerer med dagen meg selv!

Jeg svetter ut to sett sengetoey i loepet av natta med "kvalitets-"febertokter. Alt er klissvaatt. Men, naar jeg vaakner opp til min egen bursdag kl 08:00 faar jeg en perfekt bursdagsgave i form av at jeg foeler meg meget vel. Jeg tror det ikke foer jeg faar se det, men jo temperaturen er 37,6. Jeg tar det med ro denne morgenen og kjenner etter at jeg er meg selv, vasker klaer og moeter tyskerne over en kopp kaffe og noen shot's vodka. Noen kokte mais-kolber glir ned paa hoeykant og av alle steder finnes det Wi-Fi her saa jeg faar pratet med/sett Mamma og Pappa paa Skype og jeg faar mine foerste gratulasjoner. Jeg kjenner paa at jeg savner venner og familie paa dagen min, men paa den andre siden foeler jeg meg ogsaa veldig priviligert som kan faa holde bursdag paa motorsykkeltur i Vietnam. Dagen i dag er morgendagen jeg droemte om i gaar, og hadde jeg vaert hjemme i Norge og tenkt tanken om aa feire bursdag paa denne maaten ville det vaert en utrolig eksotisk tanke. Og naa lever jeg denne eksotiske tanken. Takk for det!

Jeg laster opp pakkdyret mitt og cruiser gjennom Ba Be National Park, kjoerer Minsken ombord i en liten pram som tar meg til andre siden av innsjoen, og derifra gaar veien videre soerover mot Bang Lung og deretter Du. Mens jeg har kjort rundt i disse dagene er det stor variasjon i hvordan folk reagerer naar jeg kommer kjoerende, men i dag virker det som alle er veldig glade. Det vinkes, smiles, hoies, folk forstaar med en eneste gang naar jeg spoer etter en kaffe og alt gaar nesten for lett.

Men fra Thai Nguyen blir det litt tyngre igjen. Jeg havner i en grusom trafikk! Eksosen ligger tykk paa veien, og blandingen av biler, lastebiler, motorsykler sykkelister, fotgjengerere, barn, butikker og dyr gjoer den kontinuerlige drabanten inn mot Hanoi til en proevelse i konsentrasjon og milimeter-manoevreringer. Noen klarer seg ikke saa godt; Det skumrer og jeg hoerer et smell foran meg. Jeg ser ikke hva som skjer, men da jeg gaar av sykkelene ligger to motorsykler paa bakken uten forhjul og fire eller fem personer er skadet. Jeg er foerst paa stedet og innen jeg faar sjekket puls paa den bevisstloese og tatt en sjekk paa at de stoerste bloedningene ikke er livstruende er hele stedet som ei maur-tue. Det skrikes og ropes, og mobiltelefoner flakser foran nesa mi naar jeg sjekker de innvolverte og jeg skjoenner raskt at uten aa kunne spraaket har jeg lite der aa gjore siden de skadde kommer til aa klare seg til noen klaerer aa hoste opp politi og sykebil. Men det ble en kraftig reminder paa hvor lett det er aa skade seg stygt paa to hjul. Noen av de kuttene i laaerene og i hodet saa ikke godt ut. Brrrrrrr.....

Omsider entrer jeg selve Hanoi. Kanskje paa et av de vaerste tidspunktene noen sinne naar man tenker paa trafikk. Hanoi feierer sine 1000 aar i morgen og Vietnamesiske turister fra hele landet sies aa komme til Hanoi for aa delta i feiringen. Veiene er saa pakket med trafikk at jeg har aldri sett maken. Og jeg sliter litt med aa kommer meg frem i og med bagasjen min er forholdsvis bred. Det blir mange smaa-bulkinger, men med gangfart blir det ikke de store materielle skadene og ankler reddes ut av klem i siste sekund, hele tiden. Jeg finner allikevel overraskende greit frem i mylderet og kjoerer rett paa Hanoi Backpacker Hostel, hvor jeg bodde sist jeg var her.

Jeg linker opp med noen mennesker jeg traff i Sapa og jeg spoer om du kunne tenke seg aa gratulere meg med dagen, - og da var festen i gang. Det blir ikke den helt store utskeielsen i og med formen fremdels er "saa der", men nok til at det blir en liten markering i anledning de tjue-ti. Og i et lite stjaalent sekund rundt midnatt har Hanoi og jeg bursdag paa likt og vi feirer 1030 aars bursdag.

Life is Good!!!