N-VIETNAM, Paa besoek hos H'mong-stammen!

30/09-03/10-2010 Paa stammebesoek hos Black H'mong'ene!

Naar jeg sitter her paa hotellrommet mitt i Sapa (04/10) og skal proeve aa oppsummere de siste dagene er det nesten saa jeg ikke faar lyst til aa begynne en gang. Inntrykkene er voldsomme. Jeg skal allikvel gi et grovt resume.

Jeg forlater Than Uyen samtidig med den vestlige gjengen med sine up-to-date dirt-bikes. Naar vi kjoerer nordover foeler jeg meg meget tilfreds med aa vaere paa egenhaand paa to hjul og slippe aa vaere i en slik gruppe som maa ledes og holdes samlet. Jeg blir nesten litt ydmyk naar jeg flere ganger kjoerer forbi dem med min lille 1960-modell Minsk og jeg ser lengselen i blikket deres om aa kaste turguiden ut paa rismarkene og virkelig faa brukt de nyinnkjopte motocross troeyene sine og hjelmkameraet.

Jeg har tenkt aa vaere i Sapa rundt lunsjtider. Lenge vurderte jeg aa hoppe bukk over denne gamle franske Hill Station. Ryktene ville ha det til at stedet bader i turister, men siden jeg foerst er her i nord skal jeg tilbringe en dag der for aa titte. Jeg bremser opp i Tam Duong for aa spoerre etter veien til Sapa og der faar jeg hjelp av noen meget hyggelige mennesker fra Black H'mong stammen. Ei lav og smilende dame ved navn Cue kan snakke engelsk og peker ut retningen, men lurer samtidig paa om ikke jeg er interessert i aa drikke te med dem. Ja takk. De er en gjeng paa 11 stykker som har vaert paa motorsykkeltur til en varmekilde i noen dager og skal tilbake til Sapa, jeg kan slaa foelge med dem hvis jeg vil. -Det er klart jeg vil. Etter noen kopper groenn te drar vi avgaarde alle 6 motorsyklene og begynner aa krabbe over Tram Ton passet. Vi har ikke kjoert mer enn en kilometer foer den ene av deres sykler punkterer. Jeg faar gleden av av aa gi dem en hjelpende haand siden jeg har med verktoeysett, ekstra slange og pumpe. Saa, mens halvparten av gjengen ligger i groefta og knasker paa sukkerroerene som de har med seg som niste, fikser den andre halvparten punkteringen. Denne punkteringen som vi haandterer sammen "der ute" blir en skikkelig ice-breaker for oss, og jeg blir invitert til aa bo i landsbyen deres naar vi kommer til Sapa.

Vi klatrer videre opp passet uten problemer. Utsikten kan en ikke klage paa. Topografien kan paa mange maater minne om steder i Himalaya, men til forskjell er de stupbratte fjellsidene i Vietnamnfullstendig inntyllet i groenn vegetasjon. Vi gjoer en kort stopp paa toppen for aa spise litt. En en-oyd dame sitter i veikanten ved siden av en grill og der faar jeg/vi kokte egg, grillede baby-kyllinger (med hodet og hele kroppen vel paa plass (bortsett fra magen)), risvin og bambus-vann-pipe. Vi har det hyggelig i lag. Det er stort sett Cue som foerer samtalen siden hun er best i engelsk. De andre jentene kan noen faa basic-fraser, mens gutta, eller mer korrekt;ektemennene, snakker saa godt som ingen ting. Da jeg spoer Cue om hvordan hun har laert engelsk er svaret; "From tourists". Alt hun kan er muntlig overlevert. Cue og de andre i gruppen, som alle er mellom 25-34 aar, kan hverken lese eller skrive. Cue innroemmer at hun ikke ikke en gang kan skrive sitt eget navn. Jeg faar seinere vite at barna deres gaar paa skole (gratis, betalt av sentrale styresmakter) og laerer seg aa lese aa skrive, -paa Mong, sitt eget stammespraak!

Omsider ankommer vi Sapa, som er stoerre og enda mer vestlig-preget enn det jeg hadde forestilt meg. Det myldrer av turister, men ogsaa av lokale fra H'mong stammen, og vietnamesere. Det er her som det er mange andre steder hvor det bor minoritets-mennesker som gradvis forandres til turist maal; de lokale kan kun sitt eget spraak, og skal man forfoelge droemmen om aa bli rik maa man snakke engelsk, eller, i dette tilfelle, vietnamesisk (mange vietnamesere drar opp hit for aa trimme kameraene paa H'mong-stammen). Saa, i Sapa drives forretningene av vietnamesere som selger haandarbeidet til H'mong'ene til en latterlig lav pris, mens H'mong'ene selv gaar rundt i gatene og spinner hemp-traad og proever aa selge sine produkter direkte til turister, i haap om aa slippe et ledd i business-kjeden. Man kan si mye om Sapa, men at det er en fascinerende og absurb miks mellom nytt og gammelt, betydelig preget av fransk kolonitid og internasjonal tilpasning, er det ingen tvil om. Ikke ulikt de tidligere Hill Station'ene i India som Shimla, Mussoori og Dalhousie.

Vi spiser kyllingsuppe inne paa markedsplassen som bugner av matvarer. Fiskene ligger halvdoede i fatene sine, slitne etter den lange veien fra Hanoi og opp hit, og kyllingene ligger ferdig-flaadde paa rekke og rad med beina sprikende og strekt ut mot taket. Fra Sapa sentrum foelger vi veien soerover i 7-10 km foer vi er der vi skal ta av fra hovedveien. Vi begynner aa tukte syklene oppover en stupbratt kjerrevei, men her maa Minsken min gi tapt for stigningen, og for Honda Win. Jeg maa returnere til hovedveien og faar laane litt plass blandt noen rissekker paa en lokal butikk som lagringsplass. Til fots gaar det mye bedre paa den roede jorda. Vi passerer hylle paa hylle med rismarker foer vi gaar inn i bambusjungelen. Her og der ligger det trehus og paa tunene staar gjerne en jente/dame med et barn paa ryggen ,og smilet deres forstaas aapenbart som et velkomstsmil. Grisene, hoenene, gjessene skygger banen, vannboefflene bryr seg mindre, mens hundene proever aa gjoere seg stoerre enn det de er:-) Jeg vet mange turister kjoeper Home-Stay's i Sapa, saa det fryder meg at jeg ikke ser et eneste hvitt ansikt paa hele veien opp gjennom landsbyen som klamrer seg til bratta.

Omsider er vi fremme ved familien og huset jeg skal ha som min primaerbolig. Det er hos Chee (25), mannen hennes (28) og deres tre barn (2-4-6). Cue bor paa andre siden av elva. Huset til Chee er som de fleste andre hus omkring skal jeg faa erfare. Det suger seg fast til den roede jorda paa et lite plataa hvor en faar skikkelig hoydefoelelse naar man ser utover dalen, forbi bambusen, hemptraerne, banantraerne og alle de andre vekstene. Huset er laget av tre og har noen slags taksteinsplater som tak, gulvet er hardpakket jord. Det er ca 8 meter langt, 4 meter bredt, 4 meter hoeyt paa det hoyeste og er delt inn i tre rom. Hovedrommet er nesten halve huset og her spises alle maaltider og annen innendoersaktivitet som krever plass gjores her. Paa venstre siden er det lagringsplass for skaaler og fat, og to skillevegger av bambusblader lager to sovealkover. Paa den hoeyre siden ligger kjoekkenet,. som er et lite rom med et ildsted paa gulvet rammet inn av fire store nedfelte steiner. Der er ogsaa en bambusseng. Kjoekkenet skal vaere soverommet mitt. Over de to rommene paa H og V side er det et lite loft. Over kjoekkenet ligger det en stor haug med mais som ligger til toerking, og over soverommet lagres diverse hjemmelagde jordbruksredskap og litt materialer. I hovedrommet er det fritt opp til himlingen. Hele hjemmet er sparsommelig innredet. Av ting som aapenbart maa vaere kjoept i en butikk kommer jeg frem til; klokka paa veggen, en kasettspiller, noen kjeler og skaaler, en saks, og noen haandklaer. Resten antar jeg er hjemmelagd. Paa veggen henger det, i tillegg til noen kalenderlapper fra lang tid tilbake, to innrammede offentlig bevis av noe slag. Jeg spoer om hva det er. "It's for my name", "Your name? Is it some kind of education or test you have passed?", "It is for my name. I don't know. I can not read it. Sorry". Vannforsyningen kommer fra fjellet, transportert paa bambusroer delt i to, baert paa et slags stilas gjennom skogen. Chee's hus og de to nabohusene som ligger vegg i vegg deler vannforsyning. De har en broenn de kan fylle opp som reservoar, og oensker de rennende vann helt ned til huset legger de bare det ene bambusroeret over det andre slik at vannet tar en annen retning.

Ettermiddagsstunden nyter jeg paa en lav krakk utenfor husveggen, mens jeg ser paa de tunge skyene som snor seg rundt fjelltoppene paa motsatt side av dalen og sola som er paa vei ned i kryssningen mellom skuer og fjell. Et helt fantastisk skue! Lydene jeg hoerer kommer fra den knitrende ilden paa andre siden av veggen hvor det lages mat og fra snoeftende griser, galende haner og varslende hunder. Ved siden av meg sitter den ene dattera til Chee og slafser paa et sukkerroer og bortenfor henne igjen gaar gjess-mamma med sine nybakte smaa og spiser toerket mais som Chee har kastet ut til dem.

Til middag serveres gris, ris, soetpotet og en kokt groennsak jeg aldri har sett foer. Vi er 9 voksne og 3 barn til bords. Jeg forstaar det etter hvert slik at de spiser sjelden middag i eget hus to dager paa rad. Det gaar paa rundgang mellom husene innenfor egen familie. I generasjonen over Chee er det gjerne 7-12 unger i soeskenflokken, i hennes generasjon 4-8 og i generasjonen under 2-4. Dette gjoer at mange i landsbyen, som teller ca 300 hoder, er i slekt med hverandre og baandene er tette. Det er alltids en slekting i et hus et steinkast unna hvor man kan spise, -hvis det passer gjesten. Ja, og til middagen servers det slangebrennvin som er risvin som har staatt til lagring med slanger i. Smaken er upaaklagelig. Vi heller i oss 3-4 flasker risvin og blir litt paa en snurr alle sammen (bortsett fra damene da, som ikke drikker risvin sammen med menn, bare alene i smug og naar det er bryllup)

Jeg krabber opp i bambussenga mi inne paa kjoekkenet, ved siden av ildstedet. Jeg tok frem mp3-spilleren min, men musikken fra skogen i Nord-Vietnam kan ingen erstatte i dette oeyblikk, og jeg sovner paa en-to-tre.
-----

Dagen etter vaakner jeg til lyden av morgenfriske haner paa tunene rundt omkring og lyden av bambus som kloyves til opptenningsved med manchete. Ved siden av meg sitter Chee paa huk og er i ferd med aa lage ild. Ikke lenge etter knitrer det fra ildstedet og jeg kjenner den gode varmen mot den venstre delen av ansiktet mitt. Naar jeg titter ut gjennom glippene mellom plankene i veggen ser jeg at det er en solrik dag som kommer. Mens Chee klargjoer frokost sitter jeg paa huk over vaskevannsfatet mitt utenfor huset og venter paa solvarmen mens jeg gnir soevnen ut av oynene. For meg er dette idyll, som en droem, noe helt spesielt. For mine nye venner er det "bare" nok en dag. Skaalene fylles med ris, kokt gresskar (de spiser masse gresskar!), nudler og noe slags groent gress. Mannen til Chee har en skikkelig hung-over fra i gaar og staar opp for aa spytte, spise litt frokost, spytte mer (soverom, oppholdsrom/kjoekken, -der det maatte passe seg) og gaar til sengs igjen.

Etter vaar frokost lages det frokost til dyra. Chee og jeg maler toerkede maiskorn til maismel paa moella. To steiner mothverandre, et hull i den oeverste som maiskornene renner ned i , et stag for aa sirkulere den oevre steinen mot den under og vips saa lager Torpingen maismel til dyra i Vietnam.

Etter frokostene kommer Cue bort. Hun vil at jeg skal hilse paa moren hennes. Vi klatrer ennaa noen faa hoeydemeter og kommer til et hus som baerer preg av aa ha staatt noen aar ekstra. Her er ogsa flere fasiliteter som tv, vannreservoar inne i huset, eget kjoekken for matlaging til dyrene. Mammaen Cue er ikke helt happy om dagen. For en ukes tid siden, da hun var ut og hogg bambus-ved traff en bambusflis det hoeyre oeyet hennes. Det stod ikke til aa redde. Den flotte dama gremmes tydelig over sitt nye ansikt, og jeg skal innroemme at det ser ikke godt ut og jeg forstaar at det maa har vaert vannvittig smertefult.

Moren til Cue "faar dagene til aa gaa" med bl.a.haandarbeid og farging av klaer. Klaerne farges i indigo. Dette gjores ved at hun sanker blader fra indigo-planten og disse legges i vann i noen store toenner i noen dager og vannet blir indigo/blaatt. Deretter dynkes stoffene systematisk i toennene som staar plasser rundt husveggene. Hun vever ogsaa egne hemp-klaer. Hemp'en vokser fritt i hagen og rundt huset. Traerne hogges, toerkes og strimles opp i tynne-tynne strimler som flettes og spinnes i hverandre for haand. Nititidig arbeid som blir til flotte produkter. Jeg hadde ingen ide fra foer om hvordan disse hemp-produktene ble skapt, men naa vet jeg mer, heldigvis og takk for det.

Cue vil at jeg skal skal se litt Vietnamesisk saape-opera, og vil tilbringer to og en halv time foran tv'n og Cue er dj med VCD-platene. Vi begynner med aa se den siste episoden i en serie og deretter de andre episodene hulter til bulter, men hva gjoer vel det? Pene mennesker graater over tapt kjaerlighet, utroskap og vansklige leveforhold. Nok en gang; hjerte og smerte. Det graates nesten kontinuerlig i alle episodene og det blir nesten komisk sett med mine oeyne, mens for Cue er dette kraftig kost. Hun graater med.

Vi spiser ris og kokt gresskar til lunsj hos moren til Cue foer arbeidsdagen begynner. Og arbeidsplassen for stort sett alle mennesker i denne dalen naa om dagen, inkludert meg selv, er paa de myriarder av risterasser som ligger opp langs sidene i dalfoeret. Det er innhoestingstid. Naar risgresset har blitt gult, kuttes det og legges til toerk. Naar det er knusk-toert samles det i store bunter og slaas mot veggene i en trekasse slik at riskornene loesner fra gresset og faller ned i kassa. det som er igjen av reisgreset brukes til dyrefor om vinteren eller brennes paa stedet. Hele dalfoeret fylles med roeyk. Naar kassa er halvfull med ris, grovrenskes den og helles i sekker, foer kassa loeftes opp til neste terasse for ny gjennomfoering. Det er mange i arbeid paa risaakeren til Chee og hennes familie, og det sosiale staar ogsaa i fokus innimellom arbeidet. Den ene dagen jobber alle hos en familie, den neste dagen hos en annen, og slik gaar det paa rundgang mellom familie og jordlapper. Barna leker mest med aa fange mus og jage boefflene opp og ned mellom terassene og/eller ri paa dem, hundene leker med sine ting og arbeidskraften puster tungt, men smilet er der hele tiden.

Vi baerer dagens ris-fangst opp til huset til svigerforeldrene til Chee som fungerer som midlertidig rislager. Dagen avrundes der med middag; nok en gang gris som kjoett, gresskar, ris og den groenne saken som jeg ikke vet navnet paa. Ja, og saa risvin da, selvfoelgelig. Mye risvin...

Veien opp tilbake til huset til Chee blir utfordrende i moerket og litt smaa-tipsy. Jeg gaar i fjellsko, mens de andre gaar i sine plastikksandaler. Det later til at det er to typer sko som brukes av alle H'mong. Det er hvite plastikk sandaler uten helstropp, eller brune plastikksandaler med helstropp. Siden det er mye vann og fuktig jord rundt forbi er skotoeyet praktisk i og med den toerker fort, men slik terrenget er rundt virker det naermest hasardioest. Men, en skal bare passe seg, for naar man ser hvordan de beveger seg blir man bare veldig imponert. Jeg som kommer fra Norge liker jo aa tro at jeg er vant til aa gaa i bratt terreng og behersker det til en viss grad, men naar jeg ser hvilken "feeling" disse menneskene har for aa bevege seg i ulent terreng boeyer jeg meg for det. Jeg blir en sinke i forhold.

Jeg finner bambussenga mi ved ildstedet og takker for dagen som har gaatt.
-----

Den paafoelgende morgen starter paa samme maate som i gaar med lyder fra skogen og den daglige opptenningsrutinen som vekkerklokke. I dag faar jeg en noe spesiell frokost. Som vanlig er det selvfoelgelig ris og nudler, men denne gangen er det ogsaa et spesielt groent gress og bambus-larver. Bambuslarvene lever inne i bambus-treet i hver sin "etasje" og sankes ved aa kutte et snitt/hull i bunnen av hver "etasje" og skyfle dem ut. De er hvite, ikke ulike den norske barkebillen, og frityrstekes foer de serveres. Smaken er slett ikke vaerst, men jeg maa proeve opp til flere ganger for aa programmere hjernen til at dette er mat og ikke "noe ekkelt".

Da bambuslarvene er spist opp kommer Cue opp til Chee's hus og lurer paa om jeg vil vaere med henne en dag paa jobb. Hun er "on call" for et hotell i Sapa som guide til en av landsbyene soer for Sapa. Jeg slaar til paa det tilbudet, og sammen kjoerer vi paa Minsken min opp til Sapa og plukker opp noen Sweitsiske turister paa et av de mange hotellene der oppe. Vi gaar til fots langs hovedveien et stykke foer vi tar en hvil ved en kiosk hvorfra vi skal foelge noen stier ned til en landsby. Rundt oss myldrer det av turister som skal se paa minoritetene, og jeg har gleden av aa se det hele litt utenfra i og med jeg allerede har vaert sammen med dem i to dager og laert dem bitte-litt aa kjenne. Ved denne kiosken myldrer det av smaa halvnakne barn som henger paa oss turister som klegger og skal selge armbaand, pengepunger, smaa vesker ol. mens de mumler sine "salgs-mantraer"; "Buy from me, pliiiis, buy from me. Me very poor. Pliiiiiiiiiis". Kameraene rundt omkring gaar varme. For mange er nok dette foerste moete med synlig fattigdom naar det kommer til materielle ting, og man vil ha det ultimate "fattigdoms-bildet". Paa reisen min har jeg sett en tendens til at mange turister fra vesten nesten er mer opptatt av aa se og dokumentere fattigdom, og hvor "faelt" mange i Asia har det, fremfor aa se etter alle de positive sidene ved samfunnet de besoeker. Kanskje er dette bare innbildning fra min side, men jeg velger det er en grunn til at jeg tenker tanken. Mathieu som jeg reiste sammen med i Mongolia fortalte en historie om en svart afrikaner som pekte paa gullklokka til en hvit turist i Afrika og sa; "White man got watch, black man got time". Paa samme maate mener jeg aa tro det er med mange i Asia. Vi i vestlige land maa gjerne vaere rike paa penger og materielle ting, men jeg har saa mange ganger paa reisen min opplevd en mellommenneskelig og personlig rikdom hos de lokale som den hvite mann kan se langt etter!

Uansett, Cue, turistene fra Sweits og jeg gaar ned i dalfoeret og beaeres med en fantastisk utsikt samt en fin walk-about blandt H'mong'ene. Landsbyen har blitt noe turistifisert med tiden og souvenir-sjappene ligger paa rekke og rad. Vi blir transportert tilbake til Sapa i en ny Ford Suv, og det aa se Cue stige inn i denne moderne flotte bilen er et merkelig syn. Sikkert en vane for henne, men ikke for meg naar jeg tenker paa hvordan hun lever hjemme i sin egen, mer autentiske, landsby.

Tilbake i hjem-landsbyen besoeker Cue og jeg hennes soester. Der har vaert stort selskap i dag og risbollene staar/ligger paa rekke og rad langs flere bord satt sammen til ett, mens kjoett- og risrester ligger stroedd utover. Ingen tvil om at det har vaert et skikkelig eta-gilde der. Noen menn er fremdeles igjen, saa beruset paa risvin at de knapt forstaar hvor de er, hvem de er eller hvor de skal. Bakgrunnen for festen skal visstnok vaere at en av Cue's soestre har en slags merkedag i dag (faar ikke helt tak paa aarskaen til at det er en merkedag) og at hun skal faa besoek av landsbyens sjaman om to dager, som skal spille paa tromme, komme inn i transe, besoeke det hinsidige for deretter komme tilbake til det jordiske liv for aa fortelle hvordan fremtiden hennes vil bli og dermed hvordan hun boer leve. De sier selv at de foelger en blanding av buddhisme og sjamanisme, men jeg tror nok det er mere sjamanisme. Alterne jeg har sett i noen hus har mer symboler fra naturen enn typiske "Buddha-ting".

Siden det har vaert stor fest er det beste kjoettet spist opp, men innvollene er igjen og vi mesker oss med blodfylte tarmer, hjerte, lever, nyrer og hva vet jeg. Seigt som fy, men tross alt mange hakk bedre enn hesteinnvollene jeg fikk servert i Mongolia. Barna stikker av med underkjevene til grisen og slafser i seg kjeve-kjoett med stor iver. Og, det er nok risvin paa bordet i dag ogsaa...

Etter aa ha blitt vekket til live til den fjerde dag, 03.10.2010, kommer Cue opp og henter Chee og meg. Vi skal spise frokost hjemme hos henne. Cue har ikke villet ta meg med til huset hennes fordi hun synes det er saa lite og stusselig. Jeg sa til henne kvelden foer at jeg bryr meg ikke stort om hvordan huset ser ut, det er uansett menneskene i huset som lager selve hjemmet. Dette saa ut til aa berolige Cue og hun inviterte til frokost dagen etter. Vi gaar innom soesteren hennes for aa hente et griselaar, gaar over bekken og opp en skrent foer vi er der. Jeg blir vannvittig ydmyk og stille naar jeg ser hva slags hus Cue bor i. Sett med norske oeyne minner det om et falleferdig skur fra foer krigen. Veggene er skakke og plankene er slatt paa paa kryss og tvers, taket er lekk saa jordgulvet inne er halveis gjoerme, det er forferdelig rotete og ingenting er helt. Av ting som man faar kjoept i butikker ser jeg litt klaer, en saks noen bulkete kjeler, en kniv og noen risboller. Aldri foer har jeg vaert hjemme hos noen som har levd saa basic. Cue faar nomadene i Mongolia til aa fremstaa som materialister.

Naar man gifter seg i denne stammen skjer det ofte ved at jenter og gutter moetes paa et saakalt "love-market". Der kan gutta gaa rundt aa presentere seg selv for jentene. Hvis gutten liker jenta frir han, og hvis den umiddelbare kjaerligheten er gjensidig svarer jenta ja. Hvis ikke staar hun fritt til aa avvise gutten. Nar det skal giftes skal gutten, etter deres norm, betale jentas familie rundt 1 000 000 VN Dong, ca 60-80kg kjoett og 20-30 liter risvin. Cue forteller at hun valgte en fattig mann som sin ektemann og det er derfor huset er saa daarlig. Personlig saa jeg ektemannen til Cue bare en gang og det aner meg at hun ikke er lykkelig i det ekteskapet. (Da er det jo ogsaa kjekt at H'mong-stammen har en tradisjon for kone-bytte. De er profesjonelle swingers!)

Men igjen da, tilbake til huset/hjemmet, saa det er menneskene som skaper hjemmet, og selv om Cue er litt brydd med at jeg ser huset hennes har vi en fin frokost sammen, Chee, Cue og jeg. Bollene er fylt med ris og grisekjoett. Til drikke faar jeg en spesiell medisin som skal vaere bra som smertedemper og virke proaktiv mot alle typer sykdommer. Den bestaar av risbrennvin som er lagt i lake av noen spesielle planter, gress, dreper-bien, noen andre sma insekter og slanger. Smaken er spesiell og jeg kan ikke skjoenne annet enn at dette maa vaere godt for baade kropp og sjel.

Hver soendag drar de lokale opp til Sapa for aa gaa paa markedet, enten for aa selge sine egne ting eller kjoepe nye ting. Cue og Chee skal opp dit og jeg skal vaere med. Naar jeg drar fra landsbyen denne gangen blir det for godt (-eller kanskje ikke...). Jeg gir Cue og Chee hvert sitt postkort fra Norge med en hilsen fra meg og jeg gir dem 400 000 Vietnamesiske Dong hver (tilsv ca 130 NOK x 2) som takk for gjestfriheten. Jeg faar ogsaa gaver. Av Cue faar jeg et soelvarmbaand som faren hennes har laget og av Chee en munnharpe, som faren hennes har laget. Jeg takker og bukker dypt og er stolt over aa kunne faa de flotte gavene fra disse menneskene.

Vi gaar ned bratta til hovedveien hvor jeg pakker paa Minsk'n min og Cue og Chee stabler seg og bambus-ryggsekkene sine bak en kar paa en liten scooter, og saa fiser vi opp til Sapa. Damene skal paa shopping og jeg skal fikse et par smaating paa motorsykkelen og finne meg et hotell for aa vaske meg selv og litt klaer. Jeg gaar ogsaa til en fotobutikk og printer ut noen bilder fra tiden som jeg har hatt hjemme hos Cue og Chee og familiene deres. Da jeg moeter dem igjen noen timer seinere for aa overrekke bildene er kurvene deres fylt opp med stoffer og jeg skjoenner hvor noe av pengene jeg ga dem har havnet. De blir utrolig glade for bildene. Jeg printet ogsaa ut et bilde fra Norge, tatt fra det oeverste jordet paa fellesbeitet ved Nordre Felde paa Vest Torpa med utsikt over Aust Torpa en kald og snoerik vinterdag, slik at de kunne se et bilde fra der jeg kommer fra. Da Cue faar se bildet lurer hun paa om det Ha Long Bay hun ser... Jeg forklarer at bildet er fra hjemlandet mitt. (...)
Vi klemmer hverandre farvel og haaper paa gjensyn en gang i fremtiden.

Det er alltid litt spesielt aa forlate slike mennesker. Jeg skal fortsette reisen min og moete flere lokale mennesker og nye geografiske steder, mens de skal sikkert moete nye utlendinger som kommer til Sapa, men kanskje skal de aldri se andre veier enn den som gaar mellom landsbyen deres og Sapa. Og jeg tenker paa dem mens jeg tar meg en varm dusj paa hotellet, og jeg tenker at naar jeg gaar paa den naermeste restauranten og bestiller meg mat, sitter kanskje Chee paa huk ved ildstedet sitt og gjoer opp varme for aa lage dagens siste maaltid.