N-VIETNAM, Paa Minsk mot nord

28/09-2010 Foerste kjoeredag paa Minsk

De ekslusive maaltidene paa organisert tur i Ha Long Bay er igjen byttet ut med nuddelsuppe hos Frityr-Mama og hennes kolleger rundt hjoernet. Skal jeg vaere aerlig synes jeg gatematen i Hanoi er vel saa ekslusiv som maten i Ha Long Bay! Naar jeg faar "suppet" i meg suppen baerer det til Mr Coung for aa hente og gjoere de siste smaa-justeringer som skal til for aa kunne sette i marsj. Siden jeg saa sykkelen sist har det kommet paa nye nummerskilt og et oppbygd sete. Setet er aa betrakte som en gave for min kroppsbygning. Plugg sjekkes, paerer byttes, speil paa-monteres og saa er den klar. Jeg faar kjoept meg en hjelm, men kvaliteten er det saa som saa med. Hos Vietnameserne staar ikke sikkerhet i hoeysetet. Hjelmene som tilbys rundt forbi er en blanding mellom normal hjelm, ishockey-hjelm og cap. Jeg snuser opp et amerikansk merke og betaler snaue 90 NOK for aa skall-legge kraniet.

Utenfor Hanoi Backpacker Hostel bretter jeg hele "boligen" min ut paa gata og pakker det sammen igjen til motorsykkel-konfigurasjon. Det blir baktungt. Men, slow riding is safe riding. Kl 15:00 vinker jeg farvel til tusen-aars-byen Hanoi og reiser nordvestover. Viet Tri faar vaere maal godt nok for i dag. Jeg planlegger aa kjoere en god del highway til aa begynne med for aa komme meg nordpaa saa raskt som mulig. Jeg krysser Den Roede Elva, hvor elvebaatene frakter sand saa de nesten synker, og legger meg godt til hoeyre paa motorveien mens maskina knatrer paa to-takts-vis og spyr ut blaa roeyk. Jeg synes det er stas. Sykkelen er ganske stilrein; sjabby og militaer-groenn, og med groenne vesker, groenn sekk ispedd litt knall orange presenning ser farkosten "ekspedisjonsaktig" ut. Selv er jeg meget spent. Spent paa ny maskin, nye horisonter, nye moeter med mennesker utenfor byen, spent paa aa vaere alene paa motorsykkeltur i omraader less travelled, spent paa veiene etc. men mest av alt, saa skal jeg kose meg. Jeg skal ta det med ro og sutte paa min vietnamesiske karamell.

De 70-80 km paa den foerste dagen blir ikke veldig interessant saann kjoeremessig. Hanoi's drabant slutter liksom aldri, det er mye trafikk, store lastbiler gulper svart roeyk og motorsykkelisten har litt vondt i nepa. Jeg velger aa skylde paa Bia Hoy'en i gaar kveld. Tankene gaar til India naar jeg tar unna de foerste kilometerne. Bebyggelsen er slaaende lik, trafikken like dan. Det eneste som mangler er alt "fuzz-et" som kommer oppaa alt naar man er i India; Rickshawer, kuer, unger, saduer, kameler, berg av soeppel, bikkjer, mer forurensning osv.osv..

Jeg kommer meg inn paa et lite Hotel i Viet Tri hvor jeg betaler 45 NOK for et meget bra rom hvor jeg kan dusje av meg litt eksos foer middag. Bestillingen av middagen blir alt annet enn enkel. Det snakkes ikke et kvekk engelsk, phrase-book'en min for Soeroest-Asia og mitt indianerspraak som peker mot munn og mage naar ikke frem. ?!?! Til slutt, blir det gjennomslag. Jeg plasserers blandt masse kjoekkenrot ved et eget bord utenfor selve restauranten og paa bordet kommer grillet svineflesk, mynte-salat, reke-pasta, noe broed og en oel. Mat er mat, og jeg hogger inn.

29/09-2010 Ut paa bygda

Etter aa ha ombestemt meg et par tre ganger velger jeg endelig rute til Sapa. Veien jeg skal foelge er Road 32 over Thanh Son, Ngia Lo, N.T. Than Uyen og saa komme inn til Sapa fra vest. Dagen starter med aa finne frem i labyrinten med veier som gaar fra Phong Chau, over Den Roede Elva og til Than Son. Jeg spoer mennesker hele tiden om veien og til forskjell fra India faar jeg korrekte svar saa det gaar som en lek. Morgendisen ligger fremdeles tung over rismarkenene og sola har ennaa ikke faatt ordentlig tak. Temperaturen er perfekt og jeg starter dagen med et bredt smil. Da jeg passerer Than Son begynner den landsbygda jeg har haapet aa se og til min overraskelse kjoerer jeg inn i milevis med teplantasjer. Symmetrien paa plantasjene, med perfeksjon i hver eneste lille eller store terasse, mellom det som ser ut som jungel, og den blendene groennfargen, gir foelelsen av aa kjoere i en gedigen groennsakshage.

Jeg skrev i gaar at mangelen paa kaotisk dyrehold var en forskjell fra India. Dette kan herved tilbakevises. Mens jeg fryder meg over veiens naturlig kurver, danner de oeyblikkelig oppdukkende dyrene rundt omkring grunnlag for ytterligere skjerpethet. Det kryr av boeffler, hoens, gjess, bikkjer, hester, griser og kuer, og noen noedmanoevere maa til for aa redde hoens som i kaotiske byks krysser veien like foran hjulet mitt. Med hodet foerst, i forlengelsen av et utstrakt hals og med kroppen paa slep etter, klarer de det akkurat, -og jeg ogsaa.

Lunsj spises i NT.Tran Phu og det bli et meget hyggelig opplevelse. Et vietnameser ved navn Nam skal ogsaa spise lunsj. Nam holder paa med eksport av te til bl.a.Island, Romania og Nederland og kan derfor snakke noe engelsk. Han er sammen med en av sine kolleger og de oser av stolthet overfor de andre gjestene over aa sitte til bords sammen med et slikt menneskelig kreatur. Vi mesker oss med fisk, svin, gress, salat, nudler osv, for ikke aa glemme oel og risbrennevin. De to kara heller i seg naermere en flaske ris-vodka under maaltidet, midt i arbeidsdagen, og jammen er de ikke glade i aa spandere ogsaa. Jeg maa insistere paa aa ikke ta mer etter to shots. Det faar da vaere grenser til drinking and driving. Maaltidet blir paa firmaets regning og vi tar hverandre i labben foer jeg setter stoe kurs videre, og haaper at kursen til Nam blir saa stoe som det lar seg gjoere etter et slikt alkoholinntak. Han er vel vant til det...

Veien videre blir bare mer og mer vidunderlig. Mens jeg kjoerer ser jeg kjegleformede bambushatter som snor seg rundt i te-terassene, mens de hjemmevaerende ligger aa "later seg" i sine bambus-/tre"hytter". Husene er stort sett satt opp paa paaler der oppholdsrommet er ca to meter over bakken og "underetasjen" brukes som garage, oppbevaringsplass, lekeplass ol. Veggene bestaar av sprikende plankeverk og taket er dekkes med bambus. Andre steder er hele huset laget av jord.

Saa plutselig, over en bakketopp og rundt en sving, ser jeg mennesker jeg aldri har sett maken til, ikke en gang paa bilder. Jeg skjoenner at jeg begynner aa bevege meg inn i omraadet som fylles med mange ulike stammer som Nord-Vietnam er saa kjent for. Ansiktstrekkene er betydlig forskjellig fra de jeg har sett til naa i VN. De minner faktisk litt om lyse afrikanere. Leppene er fyldigere, de er noe mer "oppsvulmede" rundt oeynene og mange av damene har ikke oeyebryn og haaret er kort. Meget spesielt! Folkedraktene er utrolig flotte. Svart som hovedfarge, med border og moenstre som domineres av roedt, hvitt, groent og litt gult. Skautene, som de barer som en slags turban er svarte med enkle border. Og saa er det ikke mange kilometerne jeg kjoerer foer fargene er annerledes. Ny stamme? Naa gaar det i blaatt og hvitt, og "turbanene har blitt mer rosafargede, og slik fortsetter ferden blandt mennesker og natur. Jeg faar saa lyst til aa ta noen bilder av dem, men noe holder igjen. Det foeles ikke riktig aa fotografere. Da jeg passerer dem naar jeg kjoerer, vinker og smiler de alle sammen, men med en gang jeg stopper opp ser jeg blikk med en blanding av forundring, overraskelse og til tider vantro. Hva er det de ser??? Jeg maa lese meg opp dette stamme-fenomenet i Nord Vietnam, hvilket jeg vet saa godt som ingenting om.

Da jeg moetes av kraftig regnvaer og maa ta inn under tak paa en "cafe" langs veien, venter jeg paa oppholdsvaer sammen med to av disse nydelige kvinnene. Jeg pirker borti i armen paa en av de og gir, saa hoeflig jeg kan, tegn om aa faa ta et bilde av meg sammen med dem. Damen spretter umiddelbart 50 cm vekk da hun merker at jeg tar i henne, og svaret er gitt... En av mennene paa samme sted gir en forklaring paa atfderden hennes som jeg tolker dit hen at hun er gravid og derfor ikke skal beroeres av andre menn. Men, hvem vet? Jeg snakker som en foss sammen med lokalbefolkningen. Eller, det vil si de snakker til meg som en foss. Jeg forstaar ikke et kvekk, og ikke de heller, og slik har vi det veldig hyggelig i lag. De lokale jeg moeter som snakker engelsk lurer paa om jeg er gal som drar hit ut i hutti-heita alene uten aa kunne snakke vietnamesisk. -De gaerne har det godt!

Dagen rundes av paa en av hotell-restaurantene i Than Uyen hvor jeg til min store forundring moeter paa en gjeng vestlige mennesker som er paa organisert motorsykkelekspidisjon. De kjoerer paa fancy Honda'er og har penger nok skjoenner jeg. 750 US$ for fem dager paa asfalt med en sykkel som trives best offroad. Men, usedvanlig hyggelig er de alle sammen og jeg inviteres til aa ha middag sammen med dem. Og for en middag!! Paa menyen er noen normale ting, som biff og salat, men stort sett er det "unormal" mat som fortaeres paa denne aften. Vi spiser Hot-Pot med tofu og frosk, som slettes ikke smaker saa vaerst. Mellom froskelaarene blir det alltids rom for litt glass-manet, eller kanskje en "Killer-Bie". I foelge kokken er Dreper-bien er en gedigen flyvemaskin med gift nok til aa ta livet av en boeffel. Man spiser normalt ikke hodet, men beistet er saa stort at det er nok mat igjen selv om hodet legges til side. Kveldens kulinariske hoeydepunkt blir allikvel silke-ormene, ja, de ormene som spinner silke! Som Vazelina Bilopphoeggers synger om den opphoegde pottitten;"...mae frittyr smakar det bra".