KINA 3, Mongolia foerste forsoek og Beijing 2

03/08-2010 Det er saa deilig aa kjenne at en er ute aa reiser!

Frokosten paa McDonalds utenfor togstasjonen kl 07:00 smaker saann passe. Det som smaker bedre er synet av et langt, groent togsett med kyrilliske bokstaver og en dvask mongolsk togbetjent i grunnstilling utenfor vogna mi som oensker meg velkommen ombord. Takk! Kupeen er spartansk men funksjonelt innredet og jeg og mine to italienske romkamerater finner raskt tonen i det vi klakke-ti-klakker ut av Beijing. Hoeye hus og brede gater erstattes raskt av lave teglsteins hus, tett i tett og synlig fattigdom, og enda noen timer til saa er vi ute paa det aapne "hav", det boelgete groenne kinesiske gresslandet, Inner Mongolia. Horisonten er langt der borte og naa og da kan man observe homo sapiens. Jeg finner meg godt til rette, - koser meg faktisk vaerre, mens jeg leser om Mongolia, skriver blogg og tilsetter varmt vann fra samovaren til de kinesiske nudlene mine.

Etter moerkets frembrudd stopper toget paa en platform hvorfra hoeres klassisk militaer marsjmusikk og toget entres av kinesisk grensepoliti. Naar jeg viser papierene mine faar jeg melding om aa foelge paa. Noe er galt. De andre passasjerene blir sittende paa toget. Jeg geleides inn paa et kontor med altfor mange politifolk. For aa gjoere en lang historie kort, saa har jeg (og Rune, uten at han vet det ennaa) driti oss ut, for aa si det paa godt norsk. Vi er i Kina paa gruppevisum og har skilt lag. Daarlig vurdering! Jeg har kun en kopi av visumet og det er ikke sjans i havet om at jeg faar passere ut av Kina i natt. "Fremskaff originalen og din venn.". Rune er et eller annet sted i soerkina saa det blir vanskelig. Jeg prover meg etter alle kunstens regler aa komme meg ut av situasjonen, men kan bare glemme aa tro og haape paa at kinesisk politi bruker det jeg ville ansee som sunn fornuft eller skjoenn. Jeg ser bare steinansikter som foelger regelverket til punkt og prikke, - enda det ville spart meg og kinesiske myndigheter masse fuzz hvis jeg bare i stillhet kunne sige ut av Kina. Slik er det naar reglene eier folket og folket ikke eier reglene. Etter to timer med forhandlinger med onkel politi ender det med at jeg rett og slett blir kasta av toget. Saa der staar jeg da, paa togstasjonen, alene i en by jeg ikke vet navnet paa, hvor alle innbyggerne har gaatt til ro, som det ikke staar noe om i guideboka, og proever aa finne meningen med det hele og se etter poritive sider ved situasjonen. Tenke positivt naa, tenke positivt! Jeg kommer frem til at det er de uforutsette situasjonene som skal opplevelser, jeg blir spent paa hva slags opplevelser som venter meg paa dette stedet, og omsider kommer jeg ogsaa frem til et hotell. Jeg geleides inn paa et dormatorie som er fyllt med roeyk fra dagens mange sigaretter og hvor fire-fem halvnakne kinesere ligger i halvsoevne og vrir seg i varmen mens de kloer seg paa pungen. Jeg kryper opp i bingen min og beroliget av all nikotinen i lufta drar jeg toemmer for jeg vet ordet av det.
　

04-05/08-2010 Erlianhot er navnet!

Jeg vaakner av harking og gurgling fra mine romkamerater som starter dagen med aa kvitte seg med nattens slimproduksjon. Slimet spyttes paa gulvet. Noen er siviliserte (?) nok til aa bruke soeppelkassa som spytte-bakke. Deretter tennes dagens foerste sigarett, paa sengekanten, og jeg er ikke sein med aa komme meg ut.

Til tross for at ikke en kjeft snakker et spraak som jeg forstaar klarer jeg aa faa bestilt meg en bussbillett tilbake til Beijing kl 16:00 samme dag. 180 RMB. Ventetiden bruker jeg inneldningsvis paa aa forsoeke aa se meg litt rundt i byen som jeg naa vet heter Erlianhot (E), men jeg gir raskt opp prosjektet. E er en stor by med ingenting. Brede gater i symmetrisk formasjon gjoer avstandene uendelig lange. Det er ogsaa langt mellom butikkene, dvs dette er noe jeg antar fordi paa yttersiden ser stort sett at tomt eller stengt ut. Av og til titter jeg inn og det er 50/50 om lokalet er tomt eller ikke. Det eneste som det er litt liv i i denne byen er vinden som blaaser inn skyer med sand fra Gobi-oerkenen og soeppla som virvles opp og som har en utrolig evne til aa forfoelge deg og/eller klaske deg i bakhodet. En stusselig plass, rett og slett. Skriftspraaket er 50/50 kinesisk og kyrillisk saa jeg passifiseres av mange matmenyer, men paa togstasjonen har de bilde-meny og jeg peker ut en kjoettrett som, ikke overraskende paa disse kanter vil jeg tro, viser seg aa vaere sau, type feit. Mmmm...

16:00 krabber jeg oppi i sovekoeya paa nattbussen som har plass til 36 sovende kinesere, og det er en grunn til at jeg sier kinesere og ikke hvem som helst. Sengene er nemlig kortere enn kort og jeg maa brette meg baade to og tre ganger for aa faa plass. Da jeg reiste med Rune ga jeg ham utfordringen; finn noe i Kina som er laget for meg. Han fant ingenting, og jeg har heller ikke funnet noen ting til naa (bortsett fra noen soete kinesiske jenter som lett skulle faatt lov til aa bli litt bedre kjent med meg... ) Bussturen som skulle ta 12 timer tar 16 timer. 16 timer i fosterstilling oppunder taket, sammen med "A Short Story of Tractors in Ukrainan". Det som er positivt er at bussen passerer like ved der Nan bor og hun er snill og moeter meg paa motorveien kl 08:00 der jeg staar med smale oeyne i morgenrushet inn mot Beijing. Nan har sagt seg villig til aa hjelpe en reisende i "noed" og jeg faar bo hos henne i noen dager.

Etter en rask dusj baerer det ned til PSB (Public Security Bureau) for aa fange kaniner. Jeg bruker hele dagen her, paa venting og paa svar som: "Impossible", "You did wrong, why?", "Go somewhere else", "Get your friend to Beijing", "Go to Tibet and fix it there" og andre haaploese svar. Det ender med at jeg ved stengetid for stablet paa beina en avtale med en politioffiser kl 08:00 dagen etter. Det som var litt allright med tiden paa PSB i dag, var at jeg oppdaget at jeg ikke var alene om aa ha problemer med papirene i Kina.
Dagen avrundes i bydelen til Nan med lammerygg i hot-pot. Namme-nam!
　

06/08-2010 PSB og Den Kongelige Norske Ambassade

Kl 08:00 er jeg klar, men det er ikke onkel politi. Jeg ringer og faar til svar at han trodde jeg ikke kunne komme i dag og ber meg komme tilbake kl 14:00. Jeg gjoer meg misfornoyd og faar overtalt ham til aa moete meg kl 09:00.
Etter mye om og men ender det med at jeg blir henvist til en skranke hvor jeg faar en brosjyre (som jeg like gjerne kunne faatt i gaar med en gang jeg kom til PSB) om hvordan bli loest ut fra et gruppevisum. Det er en droess med papirer som skal forligge foer jeg kan komme med soeknaden, og flere av papirene er umulig for meg aa femskaffe, men dette faar jeg liten forstaaelse for. Jeg bestemmer meg for aa oppsoeke Den Norske Ambassaden. Jeg faar raskt veldig god hjelp av to hyggelige norske damer som i loepet av et par timer har et brev klart som i sirlige diplomatiske "kliss-klass"-vendinger beskriver min situasjon og med anmodninger til Kinesiske myndigheter om aa vaere behjelpelige med aa faa saken ut av verden.

I dag er det jeg som lager middag til Nan. Jeg stikker til det lokale markedet og paa indianer-spraak faar jeg fylt sekken med raavarer nok til aa lage en wok. En wok som mange nordmenn nok vil si at er "litt saann kinesisk". Da maten staar paa bordet og pinnene begynner aa klype i den faar Nan et bredt smil om munnen; slik mat har hun aldri sett eller smakt foer. "Veely speechl". Vi nordemenn, og i aller hoeyeste grad meg selv har jeg faatt erfare, har noen oppfatninger om hvordan kinesisk mat er, basert paa kinarestaurant-besoek i Norge, med kinesisk mat tilpasset den norske gane. Til naa har jeg kun et par ganger spist mat i Kina som like gjerne kunne vaert servert i Norge.
Dagen rundes av med aa se en Celine Dion konsert paa TV. Nan er helfrelst!
　

07/08-2010 Flere moeter med det offentlige Kina, + en liten kulturkollisjon

Det er loerdag og fridag for Nan. Saa godt som uten forvarsel tar hun teten paa dagen. Hun dresser seg opp i en litt finere kjole, som seg hoer og boer naar man skal besoeke offentlige kontorer og komme "paa go'fot" , og foerste stopp er den lokale politistasjonen. Vi kommer dit sammen med badmintonpartneren til Nan som eier en leilighet ikke langt unna. Jeg maa nemlig ha en midlertidig bostedsbekreftelse i Kina vedlagt i visumsoeknaden min, men siden Nan leier leiligheten sin maa vi/hun soeke hjelp fra noen som eier en leilighet. Paa politistasjonen er det lite godvilje aa hente, men takket vaere Nan som tolker, eller rettere sagt foerer samtalen, faar jeg til slutt et papir i haanda hvor det visstnok staar hvor jeg bor, -hvor jeg i realiteten ikke bor. Paa politistasjonen lurer de ogsaa paa hvorfor jeg ikke bare kan holde meg hjemme i steden for aa komme hit aa lage problemer. For aa runde av situasjonen og komme oss videre ma jeg la dem bli svar skyldig.
Etter morgenstunden hos det lokale politiet baerer det frem og tilbake mellom PSB (Public Security Buraeu), togstasjoner og politistasjoner for aa fremskaffe noedvendig dokumentasjon. Nan er en avgjoerende faktor gjennom hele dagen for at ting blir ordnet rimelig (og) effektivt. Hun har god situasjonsforstaaelse og faar fremlagt saken min effektivt for mennesker bak skranker. Jeg er dypt takknemmelig og som takk for hjelpa oensker jeg aa spandere lunsjen paa henne, men da blir hun rett og slett litt fornaermet og lurer paa om hun har gjort noe galt. Det er jo typisk norsk aa vise ulike former for takknemmelighet, og for alle del ikke staa i takknemmelighetsgjeld til noen, og siden jeg er et produkt av arv + miljoe som det heter, oensker jeg aa gi noe tilbake. Dette har hun liten forstaaelse for. Det er helt naturlig for henne aa hjelpe der hun kan hjelpe og hun vil ikke ha noe mer av denne takkingen og bukkingen. Jeg trodde jeg hadde blitt noe avvendt med dette etter aa ha redifinert begrepet gjestfrihet i Iran, men mye har nok gaatt i glemmeboka i loepet av tiden i Royal Enfield "bobla", hvor vi hadde liten kontakt med lokalbefolkningen utover reine betalte servicefunksjoner. Nan og jeg har en liten prat om kulturforskjeller og det ender med en gjensidig forstaaelse og at hun betaler maten sin selv. Jeg klyper meg nok en gang i armen og soerger for aa vaere tilstede i mitt eget liv, -dette er aa reise!
Den byraakratiske delen av dagen ender med at hvis jeg kommer tilbake paa mandag med en togbillett som beviser at jeg skal til Mongolia saa kan visa mitt plukkes opp neste fredag (sier personen bak skranken). Saa faar vi se da. Beijing blir altsaa mitt hjem i en uke til.
　
　
08/08-2010 Den Forbudte By

Jeg kommer litt seint i gang i dag, men drar allikevel ned for aa besoeke The Gugong, Keiserpalasset, eller Den Forbudte By (DFB) som den uoffiselt heter. DFB var gjennom fem aarhundrer sete for Kina's keisere gjennom Ming og Qing dynastiene. 24 keisere har bodd i palasset/byen og saa sjelden med egne oeyne hva som foregikk utenfor murene, der ute i keiserriket. Den gemene kineser skulle ikke en gang proeve aa naerme seg bymuren. Innefor muren levde nemlig Himmelens Soenn, Keiseren, i sine 10 000 rom fordelt paa 800 bygninger, med tusenvis av konkubiner og nok evenukker til aa administrere flyten av oestrogen og testosteron. Evenukkene kom som regel fra fattige hjem utenfor DFB og var ofte Keiseren's naermeste og mest betrodde, men da de avgikk med doeden var det lite respekt aa hente for ettermaele i lokalmiljoet og gravplassen ble derfor utenfor byen, og adskilt fra sine naermeste. I foelge Confusius var det nemlig skadelig for sjelen og tukle med kroppens naturlige form. Av den grunn gikk evenukkene rundt med sine egne testikler hengende i beltet i haap om aa bli begravet hele, slik at sjelen kunne faa fred. Da forbudet mot aa holde gutter/menn som evenukker kom i 1924 (13 aar etter det siste dynastiet falt (Manchu Dynastiet) ramlet det hele 1500 evenukker ut av Keiserpalasset.

Uansett, DFB er en orgie av bygningsmasse i tradisjonell kinesisk stil slik vi i Norge kjenner det fra bilder/tv. Bygningene og infraskrutkturen skal visstnok vaere satt opp eller alle kunsten regler i forhold til astrologiske betingelser for suksess. Men, innvendig er det lite aa hente ut av bygningene. Mange av de store hallene er saa godt som tomme, men i ny og ned kan man ta en keisertrone i oeyesyn, samt noen senger, puter, veggtepper ol. I de seks oestlige og seks vestlige palassene, hvor konkubinene bodde, er det mer aa se fra gamle dager, bl.a. ekte mingvaser og diverse moeblement.
Jeg rekker knapt nok aa se halvebyen
foer jeg har faatt nok. Hele besoeket mitt i Keiserpalasset er en tolmodighetsproeve paa lik linje med det kinesiske byraakratiet. Jeg er nemlig ikke alene her. Det myldrer med folk overalt. Desperate turister som betrakter omgivelsene gjennom en kameralinse og tilsynelatende har mistet alle kontakt med det jordiske liv. Det kjempes om kameravinkler for aa faa de beste bildene og "se jeg var der bilder", helst uforstyrret av de mange tusen andre som proever paa akkurat det samme. De har allikevel nok kontakt med omverdenen til at de klarer aa foelge paa guiden sin som gaar foerst i saueflokken med roperten klistrert til droevelen, mens det ropes formasjons kommandoer og informasjon om DFB. Ikke skjoenner jeg at de klarer aa skille hvilken ropert de skal lytte til i kakafonien. Personlig blir jeg utaalmodig, frustrert, irritert og apatisk paa samme tid av hele "scenen". Av og til presser jeg motvillig labben ned i veska for aa loefte opp mitt store, tunge, lille, lette kamera og faar digitalisert noen bygninger og mitt eget "se jeg var der"-bilde. Er sikkert greit aa ha et par bilder aa titte paa naar jeg blir gammal tenker jeg. I dag har jeg ogsaa tatt paa meg caps som jeg har plassert godt nede i panna, samt moerke solbriller. Denne kolleksjonen paa toppen av kroppen, kombinert med et bittert og lite sympatisk ansiktsutrykk gjoer at jeg faar lov til aa tilbringe store deler av tiden min innenfor bymurene i fred, uten at halve kina skal ta bilde av seg sammen med meg. Kun de modigste gutta toer spoerre om et bilde:-)

Saa kort oppsummert saa ble ikke besoeket i Den Forbudte By det helt store, desverre. Kombinasjonen av aa maatte se sur ut for aa faa gaa i fred og det som grenser til massetjeneste for aa komme seg frem, har foert til at dersom jeg skal se meg selv i Den Forbudte By en gang til i fremtiden, saa vil dette vaere en tidlig morgen paa en kald og gjistig hoestdag da kineserne helst sitter hjemme i husene sine og varmer seg paa varm jasmine-te.

Dagens, (ukens, maanedens) hoeydepunkt blir aftenens middagsmaaltid. Foerst baerer det sammen med Nan til det lokale sjoemat-markedet. Dette er en stor "hangar" hvor man i midten finner akvarier med levende sjoemat av alle slag, kreps, fisk, reker, div skjell, skilpadder, blekksprut, gress osv. Paa hver ytterkant av hallen er det tettpakket med kjoekken, slik at folk kan kjope sin egen mat, fersk, levere den over til kokken noen meter bortenfor og deretter sette seg ned ved sittegruppene og nyte resultatet. Nan har peiling paa sjoemat, det kan man se naar utvalget foretaes. Effektivt, og med kritisk blikk, kaster hun skjell, reker og noe ekle greier jeg ikke har sett foer, og som jeg derfor ikke vet navnet paa,oppi baereposer. Det spreller i posene paa vei hjem.
Hjemme hos Nan er de fire middagsgjestene paa plass og hele laget setter i gang med tilbredingen. Det vaskes, skrubbes, kokes, stekes, kuttes og hakkes, tilsynelatende paa kjent "lagsdrill". Jeg faar kraesj-kurs i produksjon av momos/dumplings, og etter noen timer sitter vi rundt bordet alle seks og "griser i oss" de haerligste delikatesser fra havet.
Mens vi i Norge/vest liker aa sitte en stund ved bordet naar vi er ferdig med aa spise for aa smaaspise, pjatte og snakke, saa er kineserne ferdig ved bordet naar de er ferdige med aa spise. Naar siste biten er svelget forlater man bordet og gjoer andre ting.
　

09/08-2010 Lamatempel og Confucius' tempel

Jeg begynner aa kunne veien til PSB naa, saa det gaar raskt aa faa levert en kopi av togbilletten til Mongolia, med avreise neste loerdag, som dokumentasjon paa at jeg har tenkt meg ut av landet.

Vegg i vegg med PSB ligger Yonghe Gong (YG) som er et tibetansk lamatempel. YG var i sin tid residens for Prins Yin Zheng mens han ventet paa keisertittelen og deretter kunne flytte inn i Den Forbudte By, hvilket skjedde i 1725. YG ble etterhvert nyttet som residens for tilresiende religioese ledere fra Tibet og Mongolia og har siden blitt forvandlet til et sted for religoes tilbedelse. I dag "fungerer" YG som et tibetansk buddist-senter, men i praksis er dette propaganda for aa vise at Kina respekterer religionsfrihet for minoritetsgrupper. Ryktene vil ha det til at munkene i YG er statsautoriserte...

YG er en fin severdighet og et stille gjemsel for en ellers travel Beijing. Man kan kjenne en svak bris av tibetansk religioes kultur paa stedet, men det er flere fundamentale ting som gjoer at man allikevel gjoeres fullstendig klar over at man er i Beijing: Det lukter ikke smoer, det er altfor reint over alt, det er nesten ikke munker aa se osv osv Viktigst er kanskje lukten av smoer:-)

Neste stopp er paa andre siden av gaten hvor jeg tar en titt paa Confucius' Tempel. Confucius (C) kan vel sies aa i stor grad vaere opphavet til den filosofien som gjennom naermere 2000 aar har formet den kinesiske folkesjela. C (Kong Zi) ble foedt i 551 f.kr. og ble foerst viden kjent etter sin doed for sin filosofi og tanker rundt hva som var forutsetning for en velfungerende stat. Foerst og fremst maatte lederen(e) i samfunnet ha de rette egenskapene: rettferdighet, anstendighet, velvillje, visdom og troverdighet. "Folket blir som lederen(e)". Deretter var det for lederen(e) aa besoerge at de fem hierariske relasjoner som var grunnlaget for en velfungerende stat ble gjeldende for/i folket, hvilket i stor grad var fundamentert rundt plikter og lydighet overfor autoriteter: de styrte til den styrende, soenn til far, yngre bror til eldre bror, kvinne til mann og den eneste relasjonen mellom likeverdige; venn til venn. C hevdet at ro og stabilitet skulle/maatte skapes gjennom en moralsk elite som kunne hjelpe folket til aa foelge disse "verdiene". Institusjonaliseringen av C tanker som baerebjelker for statsdrift kom foerst under Han Dynastiet (206-220f.kr.), og med dette ble ogsaa det kinesiske bryaakratiet fodt (hvilket skulle vokse seg til et uhyre, noe jeg selv har faatt en aldri saa liten erfaring med). Desverre skulle det ogsaa vise seg at C's tanker i altfor stor grad ble brukt til aa rettferdiggjoere totalitaere regimer. "Confucionisme" brukes allikevel i dag som som et ideologisk begrunnelse for Kinas suksess, fordi den i stor grad vektlegger orden, harmoni og samarbeid. Tolk det hvordan du vil. Det hevdes ogsaa at "forstaa-seg-paa-ere" i vesten i den seinere tid har begynt aa uttrykke en viss bekymring i forhold til hvordan Kina paa nytt, "etter" kommunismen, har begynt aa se seg over skulderen og inn i historien for aa gradvis gjenoppta Confucionisme i det kinesiske samfunnet. Da jeg gaar inne paa tempelomraadet og titte inn i en av utstillingshallene, eller skal jeg kalle det "propagandahall"?, er det i alle fall ingen tvil om hva som er hensikten med displayene, - det er aa faa flere kinesere til aa lese Confucius og om fortreffeligheten i hans filosofi. Skoleklasser faar omvisninger og staar i skolerett mens de foreleses om statsikonet. Jeg er overhodet ingen statsviter og har liten forkunnskap om Kina's inter-/nasjonale politkk, men jeg har i alle fall hoestet en motivasjon her i Confucius Temple til aa foelge litt mer med paa Kinesiske politiske ideer kommer til uttrykk.
　

10/08-2010 Rolig dag m/kulturellt drypp

Dagens lyse timer tilbringes i leiligheten til Nan hvor jeg skriver blogg, gjoer ting paa internett, bidrar med litt husarbeid og slapper av.
Paa ettermiddagen moeter jeg Nan etter jobb og vi spiser en knakende god middag (ganen har for alvor faatt sansen for det kinesiske kjoekken) foer vi moeter et vennepar av henne som har valgt aa spandere en danseforestilling paa oss. Paa Beijing University gaar nemlig The 18th International Congress of Aesthetics av stabelen og i kveld vises "Beauty Beyond Words" som er en kavalkade med kinesisk dans gjennom tidene, fra Han-Dynastiet og frem til i dag. Jeg lar meg imponere og faar frysninger opp til flere ganger av vakker dans i alle former. Kjempekveld!
　

11/08-2010 Har jeg blitt folkesky? Jeg har blitt folkesky!

Jeg aapner en graa dag i Yuanmingyuan, det opprinnelige sommerpalasset i Beijing, som i dag "ikke er mer" enn et abnormt stort parkanlegg som bokstavelig talt svoemmer i kembo-store lotusblomster, stier, kunstige kanaler, ruiner og andre blomster. Jeg ankommer paa morgenkvisten og inbiller meg at jeg gjorde lurt i komme til denne idylliske parken foer alle andre, selv om jeg innerst inne vet at dette ikke er sant...

Dagens hovedattraksjon er sommerpalasset i det nordvestlige Beijing, og jeg er ikke alene om dette! Det er saa mange mennesker her, vaerre enn Den Forbudte By og enda mer intense. Jeg blir slapp og apatisk av turist-hysteriet som utspiller seg rundt meg og klarer ikke aa nyte denne fantastiske sommerresidensen/parken/palasset som Keiserinnen Dowager Cixi gjenreiste etter at blekansiktene fra vesten oedela det i 1860-aarene. Jeg kjenner jeg blir mannevond og forlater omraadet etter aa ha trippet meg gjennom den obligatoriske ruta, tatt en hoeneblund paa en benk bortgjemt fra menneskefloden og etter aa ha lest avisa paa samme plass.

China Daily er foroevrig full av katastrofe-nyheter som foelge av moder jord's vrede. I tillegg kan jeg fortelle, etter aa ha lest China Daily daglig den siste tiden, at det er merkverdig mange artikler som spekulerer i USA's oekte militaere relasjon til landene rundt Kina og med hovedvekt paa soeroest-asia. Kinesiske skribenter og forskere liker definitivt ikke salg av militaert materiell og oekt militaert samarbeid til Kina's naboer. Jeg bet meg spesielt merke i en artikkel hvor det i overskriften staar: "Washington out to prove it is the real leader of Asia Pacific and plans its moves to weaker China's influence in the region.". Den samme artikkelen avsluttes med: " America's soft moves are more aggressive and are aimed at weakening China's influence during the possible integration of East Asia, breaking any cooperative framwork that excludes the US and playing down the efforts East Asian countries have made to build a regional community. Its eventual aim is to establish a system in Asia Pacific that is dominated and led by the US.". Forfatteren er: Su Hao, Director of the Center for Strategic and Conflict Management at China Foreign Affairs University in Beijing. (...)
-Ellers saa er det mye om verdensutstillingen i Shanghai da, der bl.a. Norge kritiseres for aa slippe mennesker forbi den flere timer lange koen mot at de kjoeper et maaltid paa den norske restauranten for ca 270 NOK.
　

12/08-2010 En dag i etterlengtet ensomhet rundes av med Peking Duck

For noen dager siden tenkte jeg at denne torsdagen skal jeg bestige den broemmelige Muren, men etter gaarsdagens massetjeneste paa Summer Palace har fobien mot turistmagneter saa langt fra forlatt meg og jeg velger aa vaere alene sammen med meg selv i leiligheten til Nan. Jeg har nok aa fylle dagen med. Siste visum-kartleggelser for Central-Asia kommer paa plass (saa naa blir det bare aa vente aa se om teorien samsvaerer med praksisen), jeg skriver mer blogg og leser ferdig boka mi; A Short Story of Tractors in Ukranian. Jeg nyter aa ikke se et menneske hele dagen (bortsett fra noen faa naar jeg spiser lunsj).

Da Nan kommer hjem henger vi opp bilder av/tatt av undertegnede, som Nan har faatt veldig sansen for og har faatt rammet inn. Det ene av en gjeng smaagutter jeg moette i Sonamarg i Kashmir, som kanskje er det beste bildet jeg har fra hele turen (saa langt), og det andre er av meg som med ryggen mot kameraet sitter paa min Royal Enfield og ser utover Indus Valley i Ladakh naar solen bryter opp snoestormen som herjet under kryssingen Chang La. Bildet er tatt av Arthur, (luft-)offiseren fra det Hellige Land og jeg ser vel ikke bort i fra at dette ogsaa kommer paa veggen hjemme, i tillegg til aa vaere paa veggen i et hjem i Beijing.
CouchSurfingen hos Nan rundes av med et herremaaltid paa en litt finere restaurant hvor vi spiser Peking Duck paa Peking-vis. Og, du store for et maaltid! Den sproehudede saftige anda bakes inn i sin lille pannekake med en barbeque-/soya-saus, agurk og redikk og nytes med hoeye grynt og stoenn.

Hjemme tilbake hos Nan oppsummeres oppholdet med bildeutveksling/-fremvisning og vi konkluderer med at vi har hatt det meget bra i lag. Nan vil gjerne komme til Norge for aa bestige norske fjell, men dessverre, kinesiske statsborgere har, enn saa lenge, ikke muligheten til aa reise alene til Schengen-land. Vi sier allikevel "paa gjensyn", for naar jeg kommer tilbake fra Mongolia er det visstnok den beste tiden for aa spise krabbe, og Nan, som ekspert paa sjoemat, har invitert meg paa middag:-)
　

13/08-2010 Alt ok med papirer

Paa selveste fredag den 13. skal jeg moete for Public Security Bureau for aa plukke opp passet/visumet mitt. Spenningen utloeses i glede. Alt er i orden, saa lenge jeg kommer meg ut av Kina foer den 17.august. Toget til Mongolia gaar i morgen, saa naa er det bare opp til vekkeklokka og togselskapet.

Jeg sjekker inn paa Sanlitum Youth Hostel hvor jeg hadde min foerste natt i Beijing og tar deretter turen bort i handlegata for aa kjoepe inn mat og lesestoff til togturen. Paa kvelden er det dumplings-party paa hostellet og vi griser med mel, deig og fyll, og faar spise "dumplingsen" vaar gratis:-)

Foroevrig kan jeg melde om av China Daily har mye interessant aa by paa. Paranoiaen overfor USA som jeg beskrev for to dager siden fortsetter med hoeye kneloeft. Spekulasjonene blomstrer paralellt med argumenter for og (bort-)forklaringer paa hvordan Kina's militaere oppgraderinger kun er ment for aa skape en mer, sitat: "Harmonisk verden (..) og ikke for aa bli en hegemonist". China Daily overrasker ogsaa med stor aapenhet rundt toerrmelk-problematikken som ogsaa var en stor nyhet i vesten for noen maaneder tilbake. Kinesiske myndigheter proevde da aa dysse ned saken om at jentebarn begynte aa gro bryster lenge foer normal pubertetsalder, faktisk helt ned i spebarns-alder. I en liten notis staar det ogsaa at kinesiske myndigheter i disse dager relokaliserer ca 350 000 mennesker rundt Yangtze-elva for aa lede vannet en alternativ rute forbi The Three Gorges Dam. Men, kineserne har vane for aa forflytte og bli forflyttet i mange sammenhenger. I forbindelse med byggingen av verdens stoerste demning som stod ferdig i 2008 ble 100 byer og 800 landsbyer flyttet eller lagt under vann mens 1,4 millioner kinesere maatte finne seg en ny plass aa bo. Staten skulle garantere alle som maatte flytte paa seg et nytt hjem, men saa var det dette med teori og praksis da... Dessuten var det mange som ikke hadde raad til aa kjoepe seg inn i de noe boligene de ble tilbudt. I China Daily Fredag 13 august skriver man at det kun var 1,27 millioner mennsker som ble relokalisert i forbindelse med damprosjektet. Det finnes vel neppe noe korrekt antall, men 130 000 kinesere fra eller til da...