NEPAL, POKHARA + KATHMANDU VALLEY DEL 2

06/07-2010 I vakker natur til Pokhara

Vi forlater Kathmandu paa morgenkvisten paa vaare plastikracere, og haaper aa vaere i Pokhara foer det blir morkt. Trafikken ut av Kathmandu er formidabel. Etter aa ha kjort mye i indisk trafikk den siste tiden begynner jeg nok aa bli noe inhabil naar det gjelder aa uttale seg om asiatisk trafikk fra et norsk synspunkt, men jeg tar allikevel sjansen paa aa si at trafikken flyter greit i en av verdens mest forurensede byer. Men, det er saa MYE trafikk her! Spesielt tohjulinger som myldrer som maur i ei tue. Kathmandu fremstaar ogsaa som en langstrakt by. Det tar tid aa komme seg ut. Drabantbyene er lange og all tungtransporten gaar paa de smale veiene, og lager trafikkork paa bakketoppene, sikkert hver dag, og lufta er TYKK av eksos. Da vi omsider er ute av byen starter nedstigningen til et lavere og enda varmere Nepal. Vi er paa Prithvi Highway retning Pokhara. Dette er hovedfartsaaren mellom K og P og av den grunn er vi ikke alene paa veien. Det kan nevnes at det daglig gaar 87 rute busser fra kathmandu i retning Pokhara og i tillegg kommer da taxier, lastebiler, tohjulinger osv.

Vi stopper i Mugling for aa spsie chowmein og momos, men ser lite til de prostituerte som Rough Guiden vaar hevder at er her for langtransportsjaaforene. De vet kanskje litt mer om langtransport enn oss....

Etter mugling tar vi til hoyre og besoker Gorkha Palace (GP), som ligger en 25 km detour fra hovedaksen. GP var en gang i tiden et tilfluktssted for hinduer som romte fra Hindustan da muslimene inntok landet. De blandet seg med lokalbefolknigen og sammen knuste de Kathmandu og slik ble Gorkha setet for de nye royale i Nepal, foer hovedstaden ble flyttet til Kathmandu. Alt dette skjer i det sekstende aarhundre. Gorkha-krigerne skulle visstnok vaere enkle til sinns og dermed gode krigere, og har gitt navnet til det vi i dag kjenner som Gurkaer. Gurkaene har i flere aar fungerte som leiesoldater for briter/indere og skal visstnok ikke kjenne noe frykt. Alt meget kort fortalt, men uansett saa er turen opp til Gorkha Palace en nydelig detour og utsikten fra toppen (1420 moh) er upaaklagelig. Foroevrig saa kan det nevnes at i Nepal er dyreofring til gudene en hoyst levende tradisjon og trappene opp til Gorkha Durbar en kraftig tilsolet med blod, og oppe paa toppen, i den ene bakgaarden rundt en gudeskikkelse, lukter det doedt dyr. Flere andre steder ligger det etterlevninger fra sau og kylling/hons.

Turen fra Gorkha til Pokhara er nydelig. Veiene er gode nok til aa holde jevn fin fart og veien rammes inn av knallgroenne aaser. I bunn av dalfoeret vokser det banantraer og andre jungellignende vekster, og hvor dette ikke finnes er det uttalige rismarker. Tankene mine gaar til Sri Lanka naar jeg ser dette, og Rune forteller at dette like gjerne kunne vaert Thailand. Det kan likne hva det vil, men uansett ser vi asia-klisjeer paa loepende baand med fargerike damer med store hatter som jobber paa risaakrene og menn som jager boffelene sine rundt mens de selv staar paa plogen bak.

Da vi naermer oss Pokhara lager drabanten en kilometervis lang espalje til oss som lukter brent soeppel og det er saa som saa med infrastruktur og orden. Omsider er vi paa Lakeside North i Pokhara, midt i turistgryta, og vi tar inn paa Sanctuary Lodge for 27 NOK for to pr natt. Vi spiser middag paa "stripa" og konkluderer med at dette stedet i stor grad minner om en plass i syden. Alt i en gate og desperate kjoepmenn langsmed. Men, det er off-season i Pokhara og "stripa" er saa godt som folketom.

05/07-2010 World Peace Pagoda

Pokhara er like folketomt i dagslys som det er i morket. Prisene paa mat er ogsaa like "stive". Men vi hamrer nedpaa en frokost for 55 kroner, dele paa to, med god samvittighet foer vi hopper i baat som tar oss ut til Tal Barahi. Oya er oppkalt etter guden Barahi Bhagwati som en gang i tiden oversvoemte byen da innbyggerne ikke valgte aa hjelpe en tigger som saart trengte hjelp. Tiggeren var Barahi i forkledning. Det var dog en dame som hadde stort nok hjerte og hun ble skaanet av Barahi for hun lot byen oversvomme av vann, og dannet innsjoen som i dag heter Phewa Tal.

Fra den lille tempeloeya ror vi videre til den andre siden av sjoeen og klatrer de bratte hoydemeterne opp til World Peace Pagodaen som troner over Pokhara. Paa en god klar dag i vinterhalvaaret ser man hele Annapurna Range fra dette stedet. Naa er det monsoon og vi maa noye oss med aa see tvers over dalen og Phokara by. Godt nok for meg, tenker jeg og skrur tiden tilbake til Ladakh i noen sekunder.

Vi gaar en omvei paa vei hjem og legger turen gjennom bydelene som kalles Damside Phewa Tal er demmet opp) og Lakeside South for vi kommer tilbake til vaar bydel, Lakeside North. Til middag staar Nepals nasjonalrett nr 1, Dal Bhaat, paa menyen. Dal Bhaat bestaar (paa restaurant) av ris, dal, cyrry-gronnskaer, curry-chicken, papadum-brod, pickles, curd og gronnskaer. Husmannskost paa Nepalesisk vis.

Forovrig vil jeg minne om at Pokhara er dritvarmt i juli. 40-42 grader i skyggen og hoey luftfuktighet. Hvis du har tenkt deg til Pokhara; velg vinter'n!

06/07-2010 Hulesafari

Etter en sein start paa dagen starter vi de svarte plastikkhestene vaare og drar til Davis Falls i soerenden av Phewa Tal. Dette er en foss som er oppkalt etter en sveitsisk dame, Mrs Davis, som mistet livet her i 1961 da hun badet her sammen med sin kjaere og vannmassene tok henne med seg ned i grottene under vannfallene som foelge av flodbolge fra Phewa Tal. Lokale vil ha det til at det var gudene som tok henne med seg, mens undertegnede har liten tro paa en flodboelge fra sjoen, og mener derfor dette er en dekkhistorie for aa bli av med sin fru. Hvem vet? Spesielt imponerende er i alle fall ikke vannfallene selv om plassen i seg selv er en fin plass aa tilbringe noen late formiddagsminutter.

Vi krysser veien og gaar ned i Tashiling Cave som gir innsyn til Davis Falls fra en grotte som ogsaa fungerer som et Shiva Tempel. Artig sight, men heller ikke dette noen hoeydare. Men, vi har tenkt aa gi grottene i Pokhara flere sjanser og kjoerer igjennom "hverdagsdelen" av Pokhara som ikke gir oss noen grunn til aa stoppe for vi er fremme ved maalet i nordenden av byen, Mahendra Cave. En grotte som er alt annen interessant. Nepaleserne og tilreisende indere digger det, men vi trekker paa skuldrene. Det som er artig med omraadet i tilknytning til grotten er at det er et utendoers discotek som trekker mennesker i alle aldre som danser og har det forferdelig morro sammen midt paa dagen, og uten en draape alkohol. Fett! Og apropos alkohol. Ol og sprit er noe man tilsynelatende faar kjopt alle steder i Nepal. I hver eneste lille kiosk eller chai-stall er det alskens alkohyler aa faa kjopt. Danskene og tyskerne kan bare gjemme seg i konkurransen paa tilgjengelighet.

Vi topper med dagen med et besok i BatCave som er en kul hule, og som selvfolgelig huser flaggermus. Hoeydepunktet i denne hulen blir allikevel noe saa simpelt som veien ut, som er trang og kronglete som bare f... Det oppsummerer vel dagen. Ikke det helt store aa hente ut fra Pokhara i dag. Det begynner aa gaa opp for meg at Pokhara ikke er plassen som vinner mye plass i reisehjertet mitt. Men, jeg tror allikevel at Pokhara er en glimrende base for spektakulaer trekking i Annapurna Range, og i hoeysessongen (sept-april) aner det meg at denne byen yrer av liv. Det kan ogsaa vaere at jeg har blitt vel kresen etter oppholdet i Nord India. (?).

07/07-2010 Bye Pokhara

Saa lenge vi ikke paa noen maate er paa rett sted, til rett tid og med rett utstyr for lange heseblesende fotturer i Annapurna Range, beslutter vi aa dra tilbake til moekkete Kathmandu, hvor vi fremdeles har noen ting uutforsket. Siden vi var oppe til 02:30 i gaar natt for aa se Nederland knuse Uruguay i VM kommer vi oss foerst paa hjul kl 11:00. Men, det er ikke seinere enn at vi kan ta oss litt bedre tid enn sist paa de 20 milene, og vi stopper for aa ta bilder og gjore som klubben "60 km/ph" gjoer, nemlig; romancing the road.

Vi stopper paa nytt i Mugling for daal bhaat, og ikke lenge etter Mugling finner vi et hyggelig lite elveleie med klart vann som renner ned gjennom en kloeft fra fjellet. Det inviterer oss til aa ta et avkjoelende bad, vi takker hoeflig for tilbudet og ikke lenge etter plasker vi rundt i en liten kulp rundt den ene svingen paa elva. Akkurat langt nok unna veien til at lyden av trafikk er erstattet med lyden av en floeyte som slipper ut toner fra et steinhus i skraaningen ovenfor oss. Som du sikkert skjoenner, ganske idyllisk.

Vi naar Kathmandu ved 19:00-tiden og blir igjen overrsaket over hvor, paa godt norsk; helvetes forurenset, denne byen er. Det er vannvittig mye trafikk og smoggen ligger tykt. Vel fremme paa hotellet er vi koelsvarte i ansiktet og de hvite flisene i dusjen dekkes med svarte dieselpartikler. Helt jaevlig!

08/07-2010 Bygd og by

Rune har faatt besoek av Mr.Lakserende i dag saa jeg blir Lonley Rider i Kathmandu. Foerste stopp er Swayambhu (S) stupa. S ligger paa et fjell innenfor ringveien og sies og vaere Center of Buddhist Gravity i Kathmandy Valley, baade religioest og arkitektonisk, og har tronet fjelltoppen i ca 1500 aar. Siden Kina invaderte Tibet i 1959 har omraadet rundt S tatt i mot droessevis med tibetanske flyktninger. Det er mange forklaringer paa hvorfor Stupaen har havnet der den er, men en myte gaar ut paa at Kathmandu er gang var dekket av vann. En dag vokser det opp en enslig lotusblomst midt paa sjoeen og Manjushri (Den buddistiske "guden" for visdom) tar sverdet sitt og kutter en kloeft i terrenget soer for Kathmandu for aa drenere vannet slik at menneskene kan tilbe lotusblomsten, som viser seg aa vokse ut av toppen paa et fjell. Manjushri lager en stupa paa fjellet, og det er i dag S. (I korte trekk). Det finnes ogsaa andre myter om hvordan ting har blitt som det har blitt rundt her, men slikt kan man lese mer om i boeker. Uansett saa er dette et fantastisk fint omraade, med masse flott buddistisk kunst, mange fine templer, gedigne Buddha statuer i gull, mantra-mumlende tibetanere, og en skokk med apekatter som raser rundt paa jakt etter ting aa putte i munnen. Mange kaller stupaen/tempelet for The Monkey Temple paa grunn av alle apene.

Etter S gaar turen til Kathmandu soer for at betrakte sverdhugget til Manjushri som ligger ved tettstedet Chobar. Kloeften er ikke til aa faa magesug av, men saa laget han heller ikke kloeften i den hensikt. Hensikten var i tappe det flate omraadet i Kathmandu Valley for vann, og til det skulle den duge. Videre gaar turen soerover paa svingete vei og opp og ned gjennom landsbygda frem til dagens siste destinasjon, Dakshinkali. Dakshinkali er et et hellig sted i bunn av en liten trang dal hvor Nepaleserne tilber Kali, The Mother Godess, i sin mest brutale blodtoerstende form. For aa mette hennes toerst etter blod ofres det ukentlig hundrevis av kyllinger og geiter paa dette stedet. Sett bort i fra rotte-tempelet i Bikaner er nok dette det mest mokkete og bizarre tempelomraadet jeg har besoekt til naa. Etterlatenskaper etter dyr som har maattet boete med livet ligger i dynger i elveleiet sammen med allskens mulig annen soeppel. Slakteromraadet dunster harskt kjoett og er kledd med stoerknet blod. Skjaerene flakser rundt opg smaaspiser, mens nepaleserne og tilreisende indere sitter midt oppi det hele og spiser mat, laget i tempelet, servert paa bananblader.

Paa vei tilbake til Kathmandu kjoerer jeg litt rundt paa maafaa paa sideveiene. Landsbygda i Nepal er, til tross fopr sin bunnloese fattigdom, et idyllisk skue. Folk synes aa vaere i ro og harmoni med hverandre, det utveksles smil i alle retninger, folk sitter i vinduene eller paa verandaen paa sine orange jord/stein hus og kikker ut paa livet, munke-barn staar ved vannhullet for aa hente vann til klosteret, eldre mennesker motiverer sine geiter til aa spise seg mette av den groenne gresset ved aa gi dem oemme og fine kjaertegn, og ... og.... ja det er ganske idyllisk. Desverre er det en stor spraakbarriere mellom oss. Skulle gjerne ha visst mer om hva dde tenker inne i hodene sine. Jeg onsker meg mer tid paa landsbygda, men det faar bli neste gang, med sekk paa ryggen og fjellstoevlene paa beina.

Det er ogsaa dagen for aa levere inn min leie motorsykkel. Den har absolutt gjort jobben sin. Ingen problemer. Bajaj Pulsar 220 er en utrolig lettkjoert og fin sykkel som passer ypperlig tid by og omegn. Den er rask og lett og meget lett aa manovrere med i tett trafikk. Men, for en kar paa 201cm blir den for liten i stoerrelse og setet er vondt aa sitte paa (noe Rune ogsaa kan bekrefte). Skal innromme at jeg nok har lagt igjen en del gummi paa veien til og fra Pokhara. -Akselrasjon er goy:-)

09/07-2010 Adm

Den siste dagen i Nepal gaar med til aa komme ajour med div adme-ting. Back-up-kopiering, vasking av klaer, kasting av utslitte klaer, kjoeping av nye klaer, kjoep av kinesisk valuta, papirarbeid for Tibet-turen, bloggskriving, og aa soerge for at alle bilder av Dalai Lama blir slettet, samt ransake egen pakning slik at ingenting som minne om sympatier med et fritt Tibet blir med paa morgendagens reise. Det er nemlig slik at hvis man blir tatt med den slags paa grensa til Tibet, eller Kina er vel mer korrekt aa si, saa blir man sendt rett tilbake til Kathmandu og nektet innpass i Kina paa livstid! Dette skjedde sist for et par uker siden da to nordemenn ble stoppet paa grensa mellom Nepal og Kina, og ble tatt med en kopi av filmen "7 aar i Tibet". De ble sendt tilbake og blacklisted for China paa livstid. Det er vi ikke interessert i.

10/07-2010 The Last Resort

Bussen vaar ruller ut av Thamel kl 06:30 i retning Tibet. Dog reiser jeg paa tur sammen med en person som er av kategorien som synes det kunne vaere kult aa kaste seg selv ut for en hengebro 160m over bakken, kun ifestet en nepalesisk strikk. Rune og jeg hopper av bussen paa The Last Resort, som er et ekstremsport-sted i Nepal som bl.a. kan tilby verdens 3. hoyeste stasjonaere strikkhopp, like ved grensen til Kina. Undertegnede har overhodet ikke hug for aa utsette seg selv for den slags aktivitet, men er gledelig med som kameramann (det skal allikevel sies at jeg gikk over broa frivillig, - ikke vaerst til aa vaere meg synes jeg). Det hele ender med at Rune lar seg bikke over kanten med et broel som fyller hele canyonen. Jeg broeler fra sidelinjen og fryser paa ryggen da Rune forsvinner ut av synet ned i kloeften. Velbekomme.

Da vi er ferdig med strikkhoppingen kommer en liten utfordring. Tiden har loept i fra oss og vi er seint ute for aa rekke aa krysse grensen for kl 15:00 som er siste tidspunkt for kryssing. Taxisjaafoeren vaar kjoerer med gass og tute i baann gjennom landsbyer hvor "syster er gift med bror" og husdyrene er mer gatedyr. Veien fra The Last Resort opp til grensestasjoenen er alt annet enn sovemedisin. Minner mer om en avansert kroettersti. Fremme paa grensa stempler vi oss ut av Nepal og trasker avgaarde i retning av de kinesiske tinnsoldatene som staar paa andre siden av broen. Men, grensa er stengt for i dag. F.... Hva gjoer vi da? Vi staar i ingenmannsland og er utstemplet av Nepal... Taxisjaafoeren vaar faar ordnet slik at vi kommer oss inn paa Nepalesisk side igjen og inn paa et hotell hvor vi skal tilbringe natten for aa proeve paa nytt i morgen. Det blir en aldri saa liten opphetet diskusjon med reiseselskapet vaart som hadde lovet oss at det skulle vaere mulig aa hoppe i strikk aa komme seg til Tibet paa samme dag. Vi faar kranglet oss til en deal om at vi faar en dag utvidelse paa oppholdet inne i Tibet, noe som var sporty gjort av Tibet Tour.

Etter middag inviterer Shyam, taxisjaafoeren vaar, oss til aa drikke Thongpa sammen med han og vennene hans paa en av de lokale "pubene" ved grensa. Vi takker gledelig ja og ikke lenge etter sitter vi sammen med en fin, men rusa gjeng i et lite treskur opplyst av stearinlys og toennevis med thungpa. Thungpa er kokte korn tilsatt sukker satt til gjaering. Den serveres paa den maaten at korn-"groeten" puttes opp i en mugge og saa tilsettes varmt vann og det drikkes med filtersugeroer. Alkoholprosenten er paa alt fra to til 13 prosent, alt ettersom hvor lenge den er lagret. Smaken er overraskende god, og det blir baade en og to og fem kagger med det lokale brygget (som jeg foerste gang smakte paa Yak Cafe i Kathmandu da tre karer fra Buthan uten aa noele spanderte da jeg spurte om hva de drakk).
De lokale paa "puben" noeyer seg ikke med thungpa. For aa faa den rette "trippen" kjoerer de paa med chang, arak og mengder med marihuana. Marihuana vokser vilt i omraadet her saa tilgjengeligheten er god, og derfor dertil vanedannende. Det pimpes og roykes, mens det skaales, synges Nepalesiske folketoner og kommuniseres paa en saa vaklete og snoevlete engelsk at vi har takket for oss foer klokka har blitt 19:00.