NEPAL, Kathmandu Valley Del 1

27-28/06-2010 Nytt kapittel. Ankomst Kathmandu

Den 27/06 bruker vi nede hos Ranjeet paa vasking og klagjoring for lagring av Enfieldene. Det skal kjores mer motorsykkel i India! Spiti Valley staar ennaa uroert...For snaue 60 kr i mnd lagres Syklene vaare i Rishikesh. Vi skriver kvitteringer paa lagret materiell, avtaler ev. kjopesummer hvis jeg ikke kommer tilbake og sorter ut alle ting som gjor at vi kan stikke fra de i Rishikesh med ro i sjela.

Paa kvelden krabber vi inn i en liten taxi som skal ta oss til Delhi, i nattemorket (InshAllah). Det blir en mindre hyggelig tur. Det vil si, det er ikke hyggelig aa ikke kjore selv lenger. En trott sjaafor har klampen i baann paa sin Maruti og han kommer seg ut av de utroligste situasjoner. Dog godt ute paa grusen...

Plutselig kjenner vi lukten av soppel og kloakk. Aahhh, vi naermer oss Delhi. Og ikke lenge etter er vi inne i Hindustan's hovedstad som gjor seg klar for ny dag. Trafikken gaar i hundre, mens rickshaw-sykkelistene ennaa ligger paa midtrabbattene og drommer sott. 05:45 er vi paa Indira Gandhi International Airport. Al hamdo lilla! Maa innromme at det foles litt som juks aa fly til Nepal, men visum og stengte fjelloverganger ville det saann. For aa fly fra Delhi til Kathmandu maa jeg ut med ca 700NOK.

Kl 14:00. Touchdown. Kathmandu. 25$ i visum, en '71 modell Datsun-taxi paa full power i retning bydel Thamel, og vi er innlosjert paa Hotel Red Planet.

Det skjer ikke stort den forste dagen i Kathmandu. Det blir tid til en liten walkabout i naeromraadet, og for forste gang paa 5 mnd setter jeg tenna i svinekjott paa Yak Restaurant. Mmmm... Gris er godt det og. Forsteinntrykket av Kathmandu er er bra. Det er hakket reinere her enn i India. Folka er hakket mer vennlig og smilende. Bebyggelse og arkitetktur (i Thamel) baerer tydelig preg av aa vaere gammel. Minner paa mange maater litt om Aleppo i Syria og/eller Srinagar i Kashmir. Men, det som er saeregent er templene, buddistiske og hinduistiske i en salig blanding, som ofte dukker opp i gatebildet. Hadde det ikke vaert for den intense trafikken kunne man lett faa inntrykk av aa vaere noen gode tiaar tilbake i tid i enkelte omraader.

Thamel i Kathmandu er i meget stor grad tilrettelagt for turisme. Internettcafeer, supermarkeder med vestlige varer, La Dolce Vita Restauranter/Irish Pubs, og souvernirbutikker setter et jet-zet preg paa gatebildet. Her er saa mye freak-stuff aa faa kjopt. Den yngre garde gaar bananas blandt batikk, bonnehjul, bonneskaaler, vesker med de karakteristiske buddha-oynene paabrodert, solv, turutstyr, kniver, armbaand, masker, og you name it!

TUR TIL TIBET...
De forste dagene i Kathmandu vier vi mye til aa sorte ut turen vaar til Tibet. Tibet er et kasus i seg selv, eller det vil si, Kina er. Man faar ikke lov til aa dra som uavhengig reisende inn til Tibet. Man maa folge et reiseselskap og en organisert tur og ha gyldig reutrbillett for man for lov aa komme inn. For aa komme inn i Tibert maa du ha gyldig kinesisk visum, dvs hvis du enterer fra Kinesisk side. Da trenger du "bare" en "travelpermit" og en organisert tur. Men skal du entre fra Nepal saa stryker kinesiske myndigheter visumet ditt til Kina og gir deg et nytt visum for Tibet som ogsaa er gyldig i Kina, men bare paa max 25 dager. Med andre ord, Kina vil at Tibet skal vaere en del av Midtens Rike, men paa den annen side vil de at du skal ha eget visum for Tibet. Forstaa det den som vil. For vaar del innebaerer det av visumene til Kina paa 70 dager som vi kjopte hjemme i Norge for droye 800 NOK pr stk er fullstendig bortkasta. En annen liten kuriositet: Jeg snakka med en spanjol paa gata i Kathmandu som kunne fortelle at en venn av ham som hadde reist sammen med to nordmenn i retning Tibet ble stoppet paa grensa fra Nepal. Nordemenne hadde med seg et eks. av boka "7 aar i Tibet", og det var nok til at kinesisk grensepoliti sendte dem sporentstreks tilbake til Kathmandu, svartelistet av kinesiske myndigheter og nektet inngang til Midtens Rike paa livstid. Trikset er med andre ord aa kvitte seg med alle pro-free-Tibet duppeditter foer man kommer til grensa. Andre historier igjen handler om kranglete grensekontrollorer som nekter reisende innpass til Tibet med guideboker for Kina som ikke inkluderer Taiwan. Slik er det naar man dealer med den storste gutten i klassen....

Vi gaar til ulike reiseselskaper for aa snake tilbud og ender opp med Tibet Tour som gir oss en 12 dagers pakke i egen jeep til 1100$ pr pers. Ja, du har helt rett, svindyrt! Men, det er allikevel 350$ billigere enn det tilbudet vi klarte aa faa sendt til Norge for vi reiste hjemmefra, og Tibet var for min del reisemaal nr en etter Iran.
Saa, den 10 Juli stikker vi til Tibet.

-------------

Etter en god del timer paa apostlenes hester paa maafaa i Kathamndus gater vil jeg vel trekke frem Dourbar Square og Ghat'ene ned mot Bagmati River som hoydepunkter. Dourbar Square fordi det er en orgie av religion og kultur til uttrykk gjennom templer og arkitektur, og Ghat'ene ("hellige trapper") langs Bagmati fordi det er nesten det samme som ved Dourbar Square bare i mye mindre skala. Og, mens DS er overfyllt av mennesker kan man ved Bagmati til en viss grad gaa i fred. Grunnen til dette er at omraadet i stor grad er bebodd av lavkaste mennesker (Dalits ("Untouchables")) som de ovrige kastene nodig vil menge seg med. Og med all respekt aa melde saa stinker plassen. En helt jaevlig (!) stank folger elva nedover og innbyggerne "bader" i mokk og soppel. Mange lever av aa sortere soppel, mens andre lever av "noe". Lokale bistandsaktorer er tilstede og deler ut torrmelk og kjeks og barna i koen er like opptatt med aa bokstavelig talt henge oppi lommene mine paa jakt etter noe av verdi, som aa faa kjeks. Her er ogsaa offentlig slakteplass for boeeffler og stanken her i fra blir nok den beroemmelige prikken over i'en for omraadet. Hygiene synes aa vaere fremmedord og man trenger ikke se langt etter boffel rester. Skinn, hoder, klover, ribber osv ligger rundt forbi. Mon tro om en av disse boffelhodene har tilhoert den jeg skal spise i momosen min i en av de kommende dagene.

Det ble mye fael og lite opploftende informasjon mot slutten her ser jeg, men da maa jeg bare si at det var en grunn til at jeg likte meg ved Bagmati Riverbank. Atmosfaeren er saerdeles stille og fredelig og det er ikke mange turister som bryr seg aa legge vandreturen i Kathmandu om dette stedet. Derfor kan jeg nyte de eldgamle tempelomraadene for meg selv. De eneste menneskene jeg har rudt meg er de hoflig og sjenerte lokale som lever i samme bakgaard som gress-og mosekledde templene, omgitt av vekster ute av kontroll. Det at templene er delvis gjengrodd gjor det hele enda mer mystisk. I like!

04/07-2010 Likbrenning ved Bagmati River

Jeg tropper opp hos BS Motorbike og plukker opp min Bajaj Pulsar 220 som jeg provekjorte i gaar. Rune har faatt noe ugge-bugg i magan og ligger flat. Dagens forste stopp paa motorsykkel i Kathmandu's gater blir Boudha Stupa, som er en av verdens storste stupaer. Etter den kinesiske invasjonen av Tibet i 1959 har den ca 1500 aar gamle stupaen blitt et slags Mecca for Tibetanere i Nepalesisk eksil. Det er flere forklaringer paa hvordan stupaen har blitt til, men undertegnede har ikke vilje nok naa ,paa et varmt hotellrom, til aa gjengi konturene av disse.

Planen var egentlig aa bruke resten av den halve dagen i Bhaktapur, men jeg stopper opp i Pashuputinath (P) og der gaar resten av dagen, -ganske enkelt fordi det er et meget fascinerende sted. P er en voldsom mixture av enestaaende templer, pilgrimer, statuer, halvnakne Sadhuer osv. Det meste av oppmerksomheten til lokale og tilreisende gaar nok allikevel til de offentlige kremasjonene som finner sted langs bredden til Bagmati River, og jeg er intet unntak. I et par timer bevitner jeg kremasjons-ritualet. De sies at det aa doe og bli kremert ved Bagmati oeker sjansene dramatisk for aa bli frigjort fra reinkarnasjons-syklusen og dermed oppnaa nirvana og bli i et med det guddommelige. Mange gamle kommer hit til P, som er et hellig sted baade for hinduer og buddister, men kanskje spesielt for hinduer og herunder Shiva-tilhengere, for aa vente paa doden. Noen tar bolig i gamlehjemmet like soer for elva, mens andre innlosjerer seg paa "hotellet" ved siden av kremasjonsstedet, eller rett og slett bare legger seg ned paa trappene som leder ut i Bagmati, med taaspissene ute i elva, mens de puster inn sine siste aandedrag.

Langs elva er det aatte-ti platformer for kremasjon. Store vedstabler ligger klare for nye kropper, mens paa en annen platform er baalet godt i gang og "barbeque"-royken ligger tykk mellom templene. Det tar ca tre til fire timer aa fyllburde en kremasjon.fra man tenner paa. Men, forst kommer kroppene inn paa "perrongen", tett etterfulgt av slekt og venner. Den avdoede baeres ut og legges paa en baare hvor han/hun faar de siste velsignelser og lykkeonskninger paa reisen. Liket svopes i blomster og roedfarge, kysses, klemmes og det faar en sup vann fra Bagmati foer det baeres opp til vedstabelen. Den avdoede baeres tre ganger rundt det kommende baal for det oemt legges ned og man gjennomfoerer flere ulike ritualer som jeg ikke forstaar meg paa. En soerpe full nepaleser staar ved siden av meg og overoeser meg med det jeg vil tro er meget interessant informasjon om ritualet, men tungemusklene hans er for bedoevet til at jeg klarer aa gi ham oppmerksomhet. Det ender i alle fall med at mens jeg staar aa titter paa disse hoeytidelige avslutningene paa livet saa har fem nye kropper gaatt opp i roeyk like foran nesa mi. De baalene som var godt i gang da jeg ankom avsluttes med at en kremerer gjor en siste innsats for at alle kroppsdeler er blitt til aske foer han velter baalrestene ut i Bagmati River. Denne elva moeter paa et tidspunkt Ganges litt lenger ned i gata, og naar jeg ser og lukter hvordan den ser ut her har jeg vanskeligheter med aa forestille meg hvordan det bli naar den blander seg med Ganges, og alle kremasjonene den har med seg fra Varanasi. Men, Bagmati er heller ikke mer moekkete ann at folk koser seg med avkjoelende bad vis a vis likbrenningen. Barn og voksne plasker og morer seg blandt likrester/aske, kloakk, moekk, dyreslakt, soeppel og alt annet ekkelt man kan klare aa se for seg som rester fra en by som Kathmandu.

Men P er mye mer enn kremasjon. Et fantastisk groentomraadet fullt av gamle mystiske gudefigurer, smaa templer, apekatter, raadyr, kjaerestepar, fastboende osv osv. Jeg faar et realt regnskyll da jeg er her og plassen faar noe mer mystisk og tungt preg over seg. Jeg trasker rundt her i timer. Bare er og ser. Vel anvendt tid!

Paa vei ut og hjem fra P ser jeg innom gamlehjemmet som ligger like ved kremasjonsstedet, og som er et litt av et skue. 250 eldre mennesker bor i smaa "staller" rundt en bakgaard. Dette er mennesker som ikke har famlie, penger eller hjem og de faar dermed tilbudet om aa bo paa dette gamlehjemmet som drives ved hjelp av donasjonsmidler og subsidier fra bystyret. Gamlingene kommer i alle utgaver, alt fra den spreke oppegaaende som intenst folger med paa et fjernsyn, til personer som er saa krokrygget at hodet baeres under knehoyde, og vaerbitte damer som er illsinte for at dal bhaaten ikke smaker slik som den gjorde foer i tiden. Mest morsomt er det med et par gamle herremenn, dresset opp i mlilitaerbekledning som smyger seg langs med veggene i gaardsrommet med spent sprettert, klare for aa skyte ned en apekatt eller to. Men med graa staer paa begge oyne og skjelvende som ospelauv blir det mye ammunisjon som gaar til spille:-)

05/07-2010 Bhaktapur

Rune er i slag igjen og han henter sin plastikkracer, og vi er straks paa vei til Bhaktapur (B)paa hver vaar motorsykkel. B ligger 25 km oest for Kathmandu og er, etter hva jeg kan forstaa en arkitektonisk perle. Byen blir kalt "De troenes by" og staar paa UNESCO's verdensarv liste. Den vokser opp fra et fruktbart landskap i Kathmandu Valley paa en liten hoyde. Stort sett over halve befolkningen er av en kaste som heter for Jyapu (innenfor Newar-folket) og som er kjent for aa vende blikket innover istedenfor utover. Saa, mens Kathmandu har "utviklet" seg i rekordfart i de siste tiaarene forblir livet i Bhaktapur slik det alltid har vaert. Guideboka skryter slik av at det aa komme til Bhaktapur er som aa komme tilbake til middelaldreren, og etter aa ha traakket en del gatelangs i denne byen kan jeg nok til en viss grad stille meg bak en slik paastand. I de trange, brosteinslagte gatene (og spesielt i et omraadet som kalles Tachapal), blandt bindignsverkshus av roed murstein og sirlige utskjaeringer i treverket som rammer inn det roede, lever mennesker i stor grad slik jeg kan se for meg at bylivet var her for hundrevis av aar siden. Bortsett fra en og annen mopedist er gatene utrafikkerte og andemor faar gaa i fred med ungeflokken sin, mens geiter, hunder, kalkuner, unge og gamle stopper opp for aa gi plass. "Leilighetene" til menneskene her (paa gateplan hvor vi har innsyn) ser ut som staller, mye fordi de deler hus med sine kjaere firbeinte venner. Lenger oppe paa fasadene sitter mennesker og ser ned i gatene fra vinduskarmen eller fra en veranda hvor det henger klaser med hvitlok til tork under. Det aner meg at de aa sitte slik aa titte ned i gata er hverdagen for mange. Det kan umulig vaere jobb til alle i en by som dette, noe som igjen gjor at fattigdommen ligger godt synlig i gatebildet overraskende mange av barna gaar til dels nakne. Saa har de kanskje ogsaa en annen terskel for aa la de gaa uten klaer i denne varmen!?

Det er mye mer som gjerne skulle har vaert sagt om denne spesielle byen. Til slutt vil jeg bare si at Dourbar Square og Taumadhi Tol, steder som er umulig aa gaa glipp av som tilreisende, er helt fantastiske og meget stereotypiske steder for Nepalesisk byggeskikk, religion og kultur, og man kan lett slaa ihjel en dag, bare ved aa drikke chai, vandre hvileloest omkring, eller bare sitte ned paa en av trappene (paa Nyatapola for eksempel) og se paa bylivet gaa sin gang mens "Om Mani Padme Hum"-mantraet distrubueres fra en cd-spiller et eller annet sted. Proev selv.

Fra Bhaktapur folger vi "spaghetti-veien" opp til Nagarkot som ligger noen gode km nord for B. Nagarkot er ikke annet et utkiktspunkt ca 2000mho, men til det duger det bra. Siden det er monsoon ser vi ikke inn til det Great Himalayas, men nesten. Til gjengjeld ser vi stort sett hele Kathmandu Valley. Nagarkot er abolutt verdt en detour, spesielt paa en tohjuling:-)