MC/INDIA, LEH-MANALI HIGHWAY, 3.FORSOEK OG ENDEX I RISHIKESH

17-21/06-2010 Visa-case lost og salg av sykkel

Dagene tilbake i Leh (nok en gang) fylles med dveling og tenking, vask og vedlikehold. Vi faar lost visum-casen vaar paa et vis og vi faar 15 dager ekstra til en pris av 1850 rupis. Greit nok. Og saa er det sporsmaalet selge syklene eller kjore om Srinagar tilbake til Rishikesh. Det er ogsaa en del andre faktorer som er viktige i tankelspillet og dvelingen, men det skal faa vaere usagt i denne omgang. Det ender i alle fall opp med at jeg bestemmer meg for aa selge min hest i Leh. Hvordan selge Enfield i Leh? Sette en lapp paa sykkelen og sette den utenfor cafeen hvor du spiser frokost, -solgt. Det er med motvilje og vemod jeg gjor innledende seriose forhandlinger med Martha, som er en gammel kristen velbemidlet dame som skal kjope sykkelen til sin sonn. OK.

Matthew dukker opp i Leh igjen. Han ble lei av aa vente og tok en jeep tilbake for aa soke permition til Tso Moriri Lake og slaa ihjel ventetiden til BL aapner med en liten tur paa 250km. Arthur er ikke overrasket over aa se oss igjen. Han regner nok en gang med at det ikke er siste gangen og sier "See you guys later" i det han spinner avgaarde inn til Zanskar.

Forovrig fylles dagene med nye venner; Yael fra Israel, Mathias fra Chile, Charlotte fra Franskland og hennes kjaereste som jeg akldri husker navnet paa. Vi spiser frokoster, lunsj og middager sammen, og vi besoker den aarlige klosterfestivalen i Hemis som er verdenskjent for sin dans, masker og forovrig fargerikekostymer, og publikumsinteressen er formidabel. Det skal allikevel meldes at vi ikke synes festivalen var det helt store. Men for mennesker med lange teleobjektiv er nok festivalen en drom.

-Paa nytt faar vi nyss i at Baralacha La er aapen paa kvelden den 20/06, men denne gangen er det alvor. De forste lastebilene fra Manali har ankommet Leh og det tyder paa at veien over monsteret Baralacha La er good to go. Jeg blir fullstendig i villrede mtp salg av sykkel. I tillegg moter vi paa Ranjeet Singh som vi kjopte syklene av i Rishikesh. Han er med som guide og mekaniker for en gjeng vestlige motorsykkelister som har tatt turen til India for aa gjore Manali-Leh Highway. Han bekrefter ryktene om at veien er aapen og i tillegg gir han oss god pris paa lagring av sykler i Rishikesh og/eller paa aa kjope tilbake syklene vaare der dersom vi onsker det. Jeg vil saa gjerne slutte sirklelen ned Manali og Rishikesh. Jeg tar en god alvorsprat med Martha og vinner aksept og forstaaelse for at jeg onsker aa trekke meg fra avtalen om salg.

Atter en gang pakker vi paa og gjor opp rommet paa Oriental Guesthouse i Leh. Denne gangen forhaapentligvis for godt.

22-23/06-2010 Leh-Manali Highway!

Den 22/06 starter vi opp fra Leh og tilbakelegger de 28 milene til Sarchu. Det bli tredje gangen vi kjorer paa denne veien, men vi stor-koser oss. Landskapet er ytterlig forandret etter snosmelting og veiene er generellt meget bedre. Det som er utfordringen denne gangen er vann. Det er vaar i Himalalaya og vannet renner i strie strommer i bekker og elver i, over og utenfor veien. Under store deler av tiden paa vei opp til toppen av passene kjorer vi i vann. Av og til renner det store elver over veien. Dette blir spennende for oss. Vi vet ikke hvor sterk strommen er, hvor dypt det er, hvordan underlaget er osv. Vi manner oss opp med adrenalin, kameraer, og gir gass! Som oftest blir det mindre dramatisk enn forst antatt. Det vil si det er slik det fortoner seg saa lange man ikke har uhell, og vi klarer oss hele veien uten uhell, -akkurat.

Fremme i Sarchu faar vi hyggelig gjensyn med teltfolket som vi hadde 6 dager sammen med for en ukes tid tilbake. Vi sovner i spenning natt til den 23/06-2010. I morgen skal vi knuse Baralacha La.

23/06-2010 Vi seirer over Baralacha La (BL) og Malaysere paa "penisforlengere"

Vi vaakner til solskinn og er klare som egg. Vi aapner dagen med passering av vassdrag og videre ser vi at omraadet som foer var dekket med sno, naa yrer av liv. Teltleire har poppet opp og det er kjoretoyer paa veien. Vi begynner aa klatre. BL er annerledes enn pass vi har opplevd tidligere. Veien snirklere seg gjennom landskapet paa en annen maate og naturen er av en karrakter som gjor at den fremstaar som kunstig tilgjort. Svaere grushauger her og der og store voller som synes aa vaere dumpet der av gedigne showels. Selv om veien har vaert aapen i noen dager har det ikke forhindret en lastebil i aa nesten velte paa en av de islagte strekningene. For aa by-passe lastebilen og tilhorende trafikkkork blir det paa nytt passering av vassdrag og sykkeldytting i sno. Heldigvis er snoen saapass hard at vi stort sett klarer aa ta oss frem med motorkraft, men tidvis maa vi gaa sammen om aa dytte hestene vaare litt i rompa. Vel passert klatrer vi mot toppen med hoye(!) snoplogkanter paa begge sider. Vi har stort sett asfaltdekke under oss og vi sluker kilometre i jevnt tempo. Nede i dalen paa vaar hoyre side tar en nomade frem et hundretalls sauer over passet. Ikke lenge etter moter vi en annen nomade-gjeng som har valgt veien som sin transportakse. Vi stopper opp og beundrer kvantaet av sau og pashmina-geit. Ikke lenge etter moter vi en militaerkolonne. Det er trangt om plassen og den ene av lastebilene klarer aa presse Rune ned i horisontal posisjon. Velten skjer uten dramatikk.

Ned paa andre siden av BL faar vi igjen en fantastisk utsikt. Ta en krysning av Norge og Sveits paa sitt mest romantiske og gang det med ti og du faar nedstigningen av BL paa Himachal Pradesh's side. En vannvittig dyp, gronn dal, omgitt av ekstreme fjelltopper, og det i 100 000 megapixler's klarvaers-opplosning, og til dels gode veier gjor kjoreopplevelsen saerdeles god. Vi kjenner paa nytt lukten av vegitasjon og gronne planter. Verdens hoyeste orken ligger definitivt bak oss. Vi kjorer med en foelelse av seier i magen.

Under hele turen fra Sarchu har Rune hatt problemer med bremser og bakhjulslager. Totalt mangel paa bakbrems er ikke bare bare aa kjore med paa grusveier. I Keylong faar vi ordnet sakene. En troverdig mekaniker har baade lager og bremsesko og vips saa er alt saare vel igjen. Vi begynner aa bli short paa bensin og trenger aa finne den bensinstasjonen rask. Paa nytt faar vi en erketypisk indisk veivisning. Jeg staar paa en bro og lurer paa om jeg skal fortsette rett frem eller dra tilbake for aa komme til petrolpump, mens jeg peker paa tanken. Svaret jeg faar er ei haand som peker rett ut i elva mens det sies: "Stleyt, stleyt" Jeg spor baade to og tre ganger, men like fordomt peker menneskebarnet rett ut i elva, og jeg er like langt. Det ordner seg til slutt, og hestene faar drikke.

Veien fra Keylong til Rothang er episk. Mye stov pga veiarbeid, men nydelige omgivelser. Vi skal paa nytt passere ei elv som renner over veien. Den storste til naa. Vi klarer det saa vidt, men det koster oss boyde bremsestag og fothvilere, da vi ikke er i stand til aa se hva slags underlag vi kjorer paa i gjormevannet. Andre motosykkelister er ikke saa heldige og velter midt ute i vassdraget. :-) :-(

Det lir mot kveld, men vi skal over Rothang La, et pass paa ca 3800mho. Barnemat. Passeringen blir allikevel en av de bedre. Sola skinner, men vi har sterk vind, vann og gjorme som folge av vaarlosningen, og det gjor det hele passet til god motorsykkelunderholdning. Vi storkoser oss med aa kjore litt cross med Enfieldene vaare og vi humper og spinner oss oppover. Paa toppen er det fest. Et hundretalls indere har tatt turen opp fra Manali-siden for aa se paa snoen, kaste snoball og bygge snomenn, - og de digger det. Full fest. Fra toppen paa Rothang ned til Manali bruker vi naermere to timer, og det er bare nedover. En enestaande utsikt onsker oss velkommen til dagens endestasjon. Og det som er litt kult er at en gruppe paa 10 Malaysere paa helprofft utstyr, type BMW GS/KTM/HONDA XR som startet saa og si samtidig med oss fra Sarchu, ikke tar oss igjen for godt nede i bakken paa Rothang. Forskjellen paa de svaere offroad-syklene og cafecrusierne paa disse veiene er ikke saa stor viser seg.

I morket, etter litt om og men, finner vi frem i Manali, som er tjaaka fullt av indiske turister paa hoyfjells-speed, til et kurrant guest house i Old Manali. Vi ser ikke ut. Mokka ligger tykt paa materiell og personell. Man kan se at vi har gjort en tur utenom det vanlige. Vi synes det er litt kult vi da, og gir hverandre labben og sier: "Been there, done that!".

24/06-2010 Manali. En dag er nok

Vi bestemmer oss raskt for aa bruke en dag i Manali for aa se paa byen og gjore vedlikehold paa syklene. Kjeder maa strammes og smores opp, fothvilere og bremsestag maa rettes ut, luftefiltere renses, nytt batteri og ikke minst en god vask, for de er klare for aa ta oss til Rishikesh.

Manali er turist-resort nr en for indere og det er hoysesong og stappfullt av dem her. De gaar bananas i snoen og legger igjen tusenvis av rupis i butikker som selger "ting fra fjellfolket", sjal, ting laget i tre, bobledresser som er som hentet rett ut fra 80-tallet osv osv. Manali er en storre plass enn vi hadde sett for oss. Byen er delt inn i mange smaa deler og overalt finner man hoteller og butikker med allslags mulig herk, opplyste elver, "100% pashmina/Kashmiri-ull" og "gode tilbud". Vi har bolig i Old Manali hvor de fleste turistene holder hus, og naar jeg sier de fleste turister saa betyr det i praksis unge backpackere fra Det Hellige Land. Vi svommer i batikk, klaer for "freaker", hasjpiper og hasj. Israelerne royker hasj som inderne spiser ris og dal..

Men, Manali fremstaar for oss som et hvilket som helst turiststed og vi finner det ikke nevneverdig interessant, bortsett fra at det ligger rimelig idyllisk til da, der inne i blandt naaletre-skogen ved nordenden av den trange Kullu Valley. Sikkert en kul plass hvis det er hit man kommer tildlig paa reisen og er paa utkikk etter stereotypiske indiske freake-varer, men vi er mer opptatt av aa kjore motorsykkel og aa "vaere paa vei", saa for oss er det mer enn nok med dag her. Det beste med Manali er at man staar ved inngangsdoren til Ladakh, eller at man nettopp har seiret over Baralacha La og Rothang La:-)

25/06-2010 Gjensyn med Hundal i Chandigarh

Etter fem minutters kjoring faar regn. Etter to minutter med regn er vi gjennomvaate. "Last for a lifetime" og "100% waterproof" opp et visst sted med tanke paa regntoyet. Men, temperaturen er levelig saa vi peiser paa. Veiene ned Kullu Valley kunne vaert bedre og kominert med regn gaar det litt smaatt med oss. Jeg bevitner det forste live trafikkuhellet paa indiske veier like nord for Kullu da en diger lastebil banker inni i en liten Suzuki Maruti som forsoker seg paa en u-sving midt paa en bro. Det gaar bra. Bilsjaaforen er i alle fall i stand til aa demonstrere sinne naar han kryper ut av tinnfolie-ballen sin. Turen er ikke over, men vi har vaert veldig heldige i forhold til trafikkuhell. Vi har kommet like etter at ting har skjedd, eller ting har skjedd like etter at vi har passert, -som i Kashmir, like for Sonamarg der en famlie paa fire mistet livet da samme broen som vi passerte to dager tildligere ble tatt av vannmassene. Folk dor i India hver dag. Ca 255 personer dor i trafikken hver dag, og i avisene leser vi om 40 mennesker her og 5 mennesker der, tatt av vannmasser, jordskred, drept av separatistgrupper, ulike arbeidsulykker osv. Jeg kan ogssaa nevne at to indere maatte bote med livet pa Zoji La mellom Sonamarg og Kargil (Det forste passet vi kjorte over mellom Kashmir og Ladakh) pga hypotermi. Jeepen de satt i ble sittende fast i snovaeret... Uten at jeg kjenner denne spesielle situasjonen saa har jeg i alle fall sett med mine egne oyne flere ganger hvordan jeepene er utrustet, eller mangler utrustning, for daarlig vaer, og jeg har en liten mistanke om at lavlands-inderene tror de ikke trenger ekstra klaer eller mat for aa ratte rundt i Himalaya. Men, tingen er jo at faar man stopp paa et av passene her pga av daarlig vaer kan man aldri vaere sikker paa naar hjelpen kommer, og da duger det ikke med sarier, sandaler og ristede bonner.

Uansett, vi passerer Kullu og stopper sor for Mandi for aa spise lunsj, fullstendig (!) gjennomvaate, men hva gjor vel det naar vi har tort toy i sekken og/eller vi kan lufttorke i sol fra skyfri himmel. Varmen fra lavlandsindia slaar oppover foten av himalaya og fra naa av kjorer vi i t-skjorte i steden for boblejakke. Digg! Vi lar Shimla passerer paa venstre side og triller helt "ned i India". Det bli veldig varmt og trafikken tiltar. Vi naermer oss Chandigarh og ved en tilfelighet kommer vi inn paa veien som gaar forbi Haveliet til Hundal som Toni og jeg besokte da vi passerte Chandigarh forste gang. Rune og jeg stopper opp og kjorer inn i gakgaarden. Jeg lister meg rundt huset for aa se om det noen hjemme, og der, inne i huset, som et stort utropstegn blandet med sporsmaalstegn staar en skjeggete kar i turban. Vi lar situasjonen faa noen sekunder for vi kaster oss rundt hverandre, takker for sist og finner veien inn til den samme lemonaden som vi fikk sist, - som smaker jord og kloakk. Mmmm....Hundal er paa vei til Chandigarh sentrum og vi er paa bolig jakt saa besoket blirt kort og godt.

Vi gjor er tappert forsok paa aa by-passe Indias yngste by, men klarer ikke aa finne noe hotell i skumringen i perifirien og maa inn i sektor-veldet. Det er morkt, vi finner bare dyre hoteller og sektorene flyter i hverandre. (les mer om Chandigarh paa denne bloggen, 10-12/04-2010). Vi finner til slutt en middelmaadig losning. Klokka har blitt 23:00 og vi drar paa middagsjakt i sektor 22. Vi finner kyllling kebab og to indiske pratesugne gutter i 18-19-aars alderen. De skal henge litt rundt paa torget for aa se om de kan faa kjopt seg sex i kveld. Alt er klart. De har leid et hotellrom, de har bestukket resepsjonisten slik at han ikke skal sladre, klaerne er nyvasket og de har luft i kassa. For en hel natt regner, med dertil egnede indiske seksuelle krumspring etter guttenes onsker og behov, regner de med aa maatte betale ca 5000Rs, som tilsvarer ca 700 NOK. Ikke noe for enhver mann i gata med andre ord. I Rajasthan for ekspemel kan man lett faa en ung skjonnhet for 100-150Rs, dvs 15-20 NOK , dog kanskje i en straahytte og ikke paa et hotell. Det sies at rundt 70-75% av alle indiske menn har hatt sex med en prostituert. Noen hevder at tallet er hoyere. I India er det ikke uvanlig at far spanderer en hore paa sin sonn for at guttungen skal faa et kraesj-kurs i sexuell omgang med det andre kjonn, -og spesielt viktig er det aa ha dette paa stell for bryllupsnatten. Det nytter ikke aa komme uerfaren til den anledningen. Mon tro hvem som bryr seg om jentene...

26/06-2010 Ringen sluttes i Rishikesh

Chandigarh er stor og vi tar frem kompasset og kjorer paa kompass-kurs ut av byen. Det lykkes, og det uten en eneste feilkjoring. He-he! Veiene i retning Dera Dhun og Rishikesh er taaelig gode og vi sluker raskt km i den dampene varmen. Jevn marsjfart paa 70-75km/t. Kl 16:00 svinger vi inn foran utgangspunktet; Ranjeet Motorcycles. Ranjeet motte vi jo i Leh, men broren og noen unge lakeier "runner" sjappa. Det trykkes hender, takkes for sist og de er veldig interesserte i hvordan syklene har gaatt. Vi kan ikke annet enn aa fullrose folka hos Ranjeet for jobben de gjorde for oss for 2 mnd siden. Saa godt som ingen store problemer.

Vi tar inn paa New Swiss Cottages i Laxman Jhula hvor vi har bodd i 14 dager tidligere, men ting er ikke det samme som for 2 mnd tilbake. Det er lavsessong for yoga i Rishikesh pga varmen saa vi er saa godt som alene paa hotellet.

Vi er svarte av eksos og stov etter 6 timer paa indisk higway, men smiler fra oret til oret, tilbake til stedet der ideen om motorsykkelkjoring i Himalaya ble fodt. Rune og Hans Kristian takker hverandre for turen! Personlig kan jeg uten aa nole si at de to mnd paa motorsykkel i nord India er de (nest*) beste dagene jeg har hatt i mitt liv. Kanskje kan det bli dine (nest) beste dager ogsaa!?!?

• Naar kan man si at ting er best i livet? Og, det er skummelt aa si at man gjor noe for siste gang.

Jeg mener og tro at jeg skal begynne aa gjore alle gode/beste ting for nest siste gang i livet, hver gang. Tror man faar mer ro da. Det maa jo vaere forferdelig aa ha det hengende over seg at man skal leve hver dag som den siste. Greit aa ha litt tid tenker jeg...