MC/INDIA, LEH-MANALI 1. og 2. FORSOK

04-05/06-2010 Venting og vedlikehold

Etter turen til Nubra valley ser vi for oss noen faa dager i Leh for vi satser paa at veien til Manali skal aapne. Vi fyller tiden med vedlikehold paa syklene, skriving av kort til venner og bekjente, mye god mat, hjemsending av ting for aa faa ned vekten litt paa bagasjen (ikke gaa i den fella aa tro at det er gjort i en fei paa postkontoret i Leh), og ikke minst hyppig frekventering hos turistbyraaene for aa snappe opp sladder om Manali-veien. Vi horer mye rart, men det meste later til aa vaere bunnlose rykter. Men, paa kvelden den 05 juni faar vi nyheten: Det har ankommet jeeper til Leh fra Manali, Veien er aapen. Glede! Vi varsler Bobby og Vera, som blir lettet over at de slipper aa kjore om Srinagar. Vi pakker pikk-pakket og legger oss med spenning i blodet.

06/06-2010 Rumtse, men ikke lenger

Vi vaakner til solskinnn. Dette er dagen vi skal forlate verdens hoyestliggende orken og komme oss til Sarchu, hvis mulig. Vi tar farvel med Arthur som skal vaere igjen i Leh for aa gjore Zanskar Valley og Tso Moriri Lake. Mange gode minner har vi faatt sammen med luft-offiseren fra Det Hellige Land.

Paa bensinstasjonen moter vi dusinvis med andre motorsykkelister som har snappet opp det 12 timer gamle rykte om veien. Toft:-)
Da vi kommer til Karu, 50 km ned Indus Valley ser vi morke skyer og vi tar paa regntoy, og regnet kommer ikke lenge etterpaa. Vi gjor holdt i Lato for aa drikke chai og ta paa mer plastikk. Den regner bra og vi har allerede rukket aa bli litt kalde. Mellom Lato og Rumtse moter vi den forste snoen. Vaeret er paa offensiven og vi aner uraa. Stopper i Rumtse for aa drikke mer chai, faa igjen varmen og vente paa en gjeng indere som har dratt i forveien opp til militaersjekkposten til Taglang La (Verdens nest hoyeste motofarbare pass) for aa faa en status paa veien. De kommer tilbake noe seinere fulle av sno og is, saa kalde at de nesten ikke klarer aa prate (Saa kjorer jo indere med ola-bukse i slags vaer...), men de faar stammet frem at passet er stengt.

Vi biter i det berommelig sure eplet og sette nesa hjemover. I Upshi moter vi Matthew som er paa vei til Manali han ogsaa. Han eier ikke skrupler og skal prove aa komme seg over i dag. Neppe...Tilbake i Leh oppsummerer vi dagen med 200 kalde kilometere til ingen nytte og jeg har skaffet meg et par odelagte bakdempere. Men, vi vet raad. Vi kjoper en flaske whiskey og tilbringer resten av dagen med pannekakespising og smugdrikking av Irish Coffee. Bobby og Vera beslutter aa ta den lange veien om Srinagar til Manali for aa rekke flighten sin den 19/06. God Tur:-|

09/06-2010 Hva er sannhet i India? (Svar: Det du kan se med dine egne oyne!)

I dag faar vi paa nytt bekreftet at veien til Manali er aapen gjennom tusirst byraaer, men at det forste passet Taglang La er stengt. Hmmm. Vi er litt i villrede hva vi skal gjore og traaler Leh rundt for aa samle rykter om veien hos turistbyraaer, busstajoner, taxi-stands ol., rore de sammen for deretter etablere vaar egen sannhet. Det er forferdelig mange sannheter ute aa gaar. Vi faar vite at det er mulig aa by-passe Taglang La ved aa kjore om veien til Tso Moriri Lake og over Tso Kar, saa det passet er i boks, men det som bekymrer oss mer er at de som har klart seg frem til Leh fra Manali har brukt alt fra 7 til 11 dager. En tur som i godt vaer skal vaere mulig aa gjennomfore paa en dag hvis man starter med sola og kan kjore litt i morket mot slutten av dagen. De tilreisende varsler om mye vann, milevis med dyp gjorme og sjansespill om man kommer over passene. Rune og jeg tviler og tviler. What to do?

Seint paa kvelden godt nede i en flaske whiskey kommer konklusjonen. Vi stikker i morgen!

10/06-2010 31 mil i retning Manali i enestaaende omgivelser

Vi vekkes av alarmen kl 05:30, titter ut av vinduet og ser at mot Srinagar-veien er det blaa himmel, og mot Manali-veien er det graatt. Vi merker at vi ikke helt har bestemt oss allikevel. Uten aa kommunisere nevneverdig mye denne morgenen jobber vi allikvel nolende med aa pakke sakene for aa sette i marsj. Ingen av oss vil rope at at det er en kjempeide` aa dra, men ingen vil sette ned foten og si at vi venter noen dager til. Paa nytt sier vi ha-det-bra til Arthur og vi er i gang.

07:30 er vi paa bensinstasjonen og fyller alle tomrom med drivstoff. Vi skal kjore en omvei paa 150 km og neste bensinpumpe er i Keylong, 540 km fra Leh. 5 liters kanner og gamle vannflasker fylles og stappes inn i bagasjen hvor det er rom. Off we go!
Da vi kommer til Karu smiler sola til oss, vi glemmer alle bekymringer om mulig stengte pass og cruiser avgaarde i femte gir med et fett smil om munnen. Motorsykkelkjoring tvinger liksom vekk de skumle tankene. I Upshi tar vi av mot Tso Moriri Lake og omveien vaar. Det vi ikke har tenkt paa er at vi maa tillaltelse fra myndighetene for aa kjore denne veien. Sjekkposten etter Upshi gjor sine desperate forsok paa aa stoppe oss naar vi kommer brumlende, men til ingen nytte. Vi fester blikket langt fremme og broler oss forbi en forfjamset politioffiser som maa innromme at han sov i timen og ikke var tidlig nok ute for aa stoppe oss. Gaerne er vi:-)

Veien fra Upshi byr paa enestaaende natur. Svulstige fjellformasjoner i orange og lilla farge onsker oss velkommen sammen med elvebruset fra Indus. Vi moter paa far(?) og sonn (36) fra Sor Afrika, langhaarede og skjeggete, paa samme Enfield, som bekrefter at de kommer fra Manali. De melder om varierende veistandard, men flott natur og en ny sjekkpost om 35 km. Takk for etterretningen. Vi legger oss paa 45 km/t med 5m mellomrom og gjor klar for dagens andre "snike-seg-gjennom-manover". Vi ankommer sjekkposten, en offiser fyller lungene med luft og servere frustrerte signaler med floyta si i det vi skjaerer forbi og lar ham tape kontroll. Et par mil etter sjekkposten kjorer vi forbi veiskillet mot Tso Moririr og tar i retning Tso Kar.

Dette omraadet er saerdeles avsidesliggende og vi de eneste menneskene vi ser er noen som titter ut fra steinhusene sine for aa se hvem som passerer, eller nomader som vi skimter i det fjerne. Vi befinner oss i et meget spesielt landskap med varme kilder og et jordsmonn som er gront av svovel og lukter deretter. Sammen med oss i den brede u-dalen loper store heste-flokker i det fjerne paralellt med veien. Spesielle greier. Fra den fjerne hores ogsaa en Enfield lyd. Det er pinado Arthur som kommer ridende paa sin hest. Det klemmes og hilses velkommen paa nytt. Han kommer fra Tso Moriri Lake hvor han har hatt en kald men bra natt, - med sin beste kaffekomposisjon saa langt paa turen.

Sammen krabber vi over passet til Tso Kar, hvis navn jeg ikke husker. Paa den andre siden ligger Tso Kar, halveis dekket av is. Paa slettene holder flyter vi oppaa grusveien i 65km/t, igjen akkopagnert av galloperene hesthover litt lenger offroad. Vi stopper opp ved den eneste bebyggelsen rundt Tso Kar. Et sted bestaaende av kanskje 100 bosetninger, men som er folketomt for oyblikket. De fleste antas aa ha tatt av sted for sessongen med dyrene sine slik at de skal komme seg "til seters for aa gjore seg fete". Arthur skal campe her for aa dra tilbake til Leh i morgen, men vi har laert at vi ikke skal si ha det bra til hverandre... "Vi snakkes", og der forsvant vi for hverandre igjen.

Rune og jeg fortsetter ut til Manali-veien og rir vaare hester over de vannvittige Mori Plains. Mori Plains er dekket av sno og veien er tidvis gjormete, men ikke saa ille som vi hadde fryktet. Det er har blitt ettermiddag og naar vi toffer over slettene, paa og utenfor vei, kaster vi lange skygger paa marken og kjoerer i mote de rosa, snodekkede fjellene som omgir teltlandsbyen Pang. Og hvem moter vi i Pang, jo helt riktig, vaar gale venn fra New Zealand, Matthew. Pang er et kuldehol, og paa natta har vi nok ned mot 5-6 kuldegrader inne i teltet. Boblejakkene som vi kjopte i Sonamarg betaler seg lett!

11/06-2010 Stopp! i Sarchu

Vi starter dagen med masse gjorme ut fra Pang. Til Sarchu er det 76 km. Vi teller til ti baade en og to ganger. Det er tungt. Men, omgivelsene redder oss fra aa bli sure og tverre. Store canyon's og formasjoner som minner mye om det samme landskapet man finner i Cappadocia i Tyrkia lager espalje opp til Lachlang La. Det er vannvittige proposjoner. Jeg trodde foer jeg dro fra Leh at vi hadde sett stort sett det meste av naturformasjoner i Ladakh, men jeg blir stadig overrasket over hvilket mangfold dette steinlandskapet byr paa.

Klatringen opp til Lachlang La gaar fint, selv om vi kjorer delvis i sno mot slutten. Nedstigningen paa den andre siden blir noe vanskeligere. Her er stort sett hele landskapet snodekt og veibanen er i stor grad dekket med is. Glatt is. Vi lirker oss ned, utrolig nok uten uhell selv om det var veldig naere paa flere ganger. Vi skylder paa god tolmodighet og lav fart. Lachlang La er et dobbelpass, vi klatrer opp igjen og ned paa den andre og siste siden venter ny fantastisk utsikt og et dramatisk hoydefall gjennom 22 switch-backs ned til en u-dal som brytes av en voldsom bred canyon i bunn..

Kl 13 er vi i Sarchu. Sarchu er en teltleir paa lik linje med Pang, men i Sarchu er det i tillegg liquer-store!?! Noe maa man vel kanskje fylle ventetiden med her for at Baralacha La skal aapne. Vi faar hore at Baralacha La (BL) er stengt, men vi stoler ikke paa noen og drar opp i retning passet for aa se med vaare egne oyne. Paa de 15 km opp til baann av BL har vi selskap av mamut's (smaa beverlignende skapninger som bykser rundt i snoen) og et ekstremt sollys i all den hvite snoen. Vi kommer ikke langt. Allerede i baann er det metervis med sno og vi gidder ikke aa prove en gang. Bulldozeren staar stille og det er ingen tegn paa at noen har tenkt aa gjore et forsok paa aa aapne veien. Den var aapen for en snau uke siden, men massivt snofall og mange snoskred gjor det utenkelig aa krysse pr i dag.

Tilbake i Sarchu skrur vi paa ventemodus sammen med Othello fra Australia, Martin og Martha fra Poland, Ben fra England og Matthew som kommer pustende og pesende utpaa kveldssiden. Det skal ikke staa paa selskapet i alle fall.

12-15/06-2010 Toooolmodigheeeet. Indere+informasjon+sannhet = ikke sant!

Dagene i Sarchu blir noe for seg selv. Vi er paa mange maater laast til plassen i og med passet ikke er aapent og vi ikke har nok bensin til aa dra tilbake til Leh. Nye folk kommer til campen, mens andre gir opp haapet om at passet skal aapne og drar tilbake til Leh. Folk faar ulike utfordinger med aa vaere her ute. Flighter som naermer seg, mangel paa toalettfasiliteter, mangel paa penger til mat i magan, hoydesyke, og for vaares del at visumet vaares begynner aa gaa mot slutten. Det blir mange chai og mye ris, dal og potet til mat, -noe som forovrig resulterte i en vannvittig gods kvalitet paa kablene. Smaa gleder...

Det som virkelig frustrerer under disse dagene er mangel paa informasjon og den villedende informasjonen. Det finnes ingen talsmann for noen instans som har med veiarbeidet aa gjore. Gjennom Sarchu renner en elv som deler Jammu/Kashmir fra Himachal Pradesh og de respektive statene har forskjellige veiselskaper som ikke vet hva samarbeid er. Folka paa J&K-siden har ingenting aa gjore annet enn aa drikke rom og folka paa HP-siden vet ikke en gang at det staar en bulldozer ubrukt 10km lenger oppe i gata som kunne gjort mye paa en dag eller to. Det er altsaa ingen som kan gi noe godt svar. Men, de vil jo vaere hyggelig ogsaa da, og dermed saa slenger de ut at veien vil nok aapne om to til tre dager. Paa den maaten haaper de aa bevare et godt forhold til den sporrende. Men, dette horer vi hver dag. De eneste som gir inntrykk av aa vite noe er de lokale jeep-sjaaforene som har informasjon fra Manali, men greia er jo at det er ingen, INGEN!, som egentlig vet eller kan bekrefte noe som helst. Det aa forholde seg til dette virr-varret krever besinnelse, og jeg er heldig aa ha Rune ved min side da det er naere paa aa renne over for meg i samale med en "nedsnodd" offiser. Etter tilsnakk fra min reisekamerat trekker jeg meg rolig tilbake og nyter den nydelige snoen som ligger over dette brutale Baralacha La... Paa initiativ fra en britisk dame samler vi alle utlendingene i Sarchu og drar over til militaer basen for aa demonstrere (hi-hi), men heller ikke det til noen nytte. Indere kan rett og slett ikke lytte og uansett hva vi provder aa si kommer et svar alla God Dag Mann, Okseskaft, foer vi i det hele tatt har trukket pusten for aa stille sporsmaalet vaart. Fascinerende fenomen det der.

Men, vi faar tiden til aa gaa. Far og sonn fra Sor Afrika kommer tilbake fra Leh. Sonnen er teknisk ingenior og vi har klasser i problem-shooting paa Royal Enfield (han kan tingene sine!) og det blir noen flotte fotturer i naeromraadet. Hoydepunktet blir et besok i en landsby 6 km fra Sarchu som ligger godt utenfor allfarvei. Landsbyen er saa og si tom da vi ankommer (folka her jobber stort sett som veiarbeidere), men vi faar aeren av aa hilse paa noen av innbyggerne og drikke te sammen med dem. Jeg har nok aldri for sett mennesker som lever saa i sin egen sfaere som disse. Gamle vaerbitte damer sitterog spinner traad for haand fra geiteull og vever klesplagg. Plaggende som ikke er laget paa veven bestaar av dyreskinn eller toy som de maa ha funnet et eller annet sted langs veien. Mange har ikke sko, men bruker dyreskinn paa beina ogsaa. Det skal nevnes at menneskene vi motte var godt over midt i livet og det kan tenkes at den yngre garde i storre grad sverger til "moderne" klesplagg. Ingen skjonner hva vi sier, men vi har folelsen av aa vaere velkommen og vi maa hoflig takke nei til flere te-besok.

16/06-2010 Det er ingen skam aa snu, bare jaevlig bittert

Vi bestemmer oss for aa dra tilbake til Leh. Etter flere ekskusjoner mot passet er det ingen tegn til at noen jobber med aa faa aapnet veien. Det foles litt som et nederlag aa ikke vente lenge nok til at det aapner, men visumet vaares begynner aa renne ut og for aa vaere paa den sikre siden er det best om vi begynner paa turen tilbake til Leh i dag. Det er en telteier som gjor dette mulig for oss ved aa selge oss black-market-besnin for 100 rupis pr liter (14 NOK). Far og sonn fra Sor Afrika blir med (de maa vare i Manali innen 22/06), og Martin og Martha henger seg ogsaa paa. Vi sluker hele legget tilbake til Leh paa en dag med disiplinert kjoring. Landskapet et totalt forandret fra 6 dager tilbake hvor det laa masse sno overalt. Sola har jobbet fulltid. Best av alt er det aa se Mori Plains igjen. Snoen er vekk og slettene har allerede rukket aa faa litt gronnfarge paa seg. Det jeg husker best fra tilbaketuren mot Leh er naar vi entrer Mori Plains fra Pang. Far og Sonn tar en omkjoring som gaar langt utennfor veien Rune. M, M og jeg tar og vaare nye, spesielle, men etterhvert meget gode, venner fra Afrika forsvinner ut paa en avstand hvor oyet ikke klarer aa spotte dem. Det eneste vi ser er en stovsky som beveger seg. Klarer dere aa se det for dere, der hjemme?