MC/INDIA, VERDENS HOYESTE PASS, KHARDUNG LA 5602MOH

01-03/06-2010 Khardung La 5602moh

DAG 1: OPP

Paa en dag man aner fred og ingen fare skjer det uventede. Arthur snapper opp at veien over Khardung La til Nubra Valley er aapen og undertegnede snapper i samme oyeblikk opp at vaeret skal bli vaerre mot slutten av uka saa hvis vi vil dit er dette tidspunktet aa gjore det paa. Vi faar ordnet de nodvendige tillatelser i en fei og kl 14:00 er vi paa hjul, Arthur, Rune og jeg, paa vei til Nubra Valley. Men, for aa komme inn dit maa vi forst passere Kardung La som er et pass paa 5602moh og som er kjent for aa vaere "The Highest Motorable Road in the World". Dette er en av hovedattraksjonene rundt Leh og folk (i all hovedsak indere som er ute etter sitt "one Snap") har passet som et av flere pilegrimsmaal i omraadet. Men, det har sin pris; kvalme, hodepine, oppkast, besvimelser er ikke uvanlige reaksjoner for de som besoker Khardung La, spesielt hvis man flyr fra Delhi opp til Leh (3500 moh) og uten aa akklimatisere seg tilstrekkelig gir gass mot Khardung La. Vi har vaert i omraadet en droy uke naa og har allerede fatt provd oss over Chang La saa vi foler oss klare.

Veien til Khardung La begynner saa og si rett utenfor hotellet vaart, og etter hvert som vi krabber oppover fjellsidene faar vi en vannvittig utsikt over Leh og Indus Valley. Vi stopper i siste checkpost for aa ha paa mer klaer og toffer over snogrensa. Spenningen oker. Vaeret var perfekt da vi forlot Leh, men naa ser vi at det er uvaer i Leh og vi frykter at det skal komme over passet for vi har passert. Paa ca 5200moh skjer det. Rune punkterer paa bakhjulet. Grrrrrr. Tynn luft og muligens uvaer i vente..."Tenke positivt, tenke positivt, tenke positivt (...)" Vi gyver los paa jobben og finner frem ekstra slange, fotpumpe og napper av hjulet. Arthur blir redningen naar det kommer til aa faa dekket av felgen med sitt brekkjern. Arthur synes det er kult aa faa muligheten til aa mekke paa over 5000m og puster og peser, styrer og ordner, og har en innsatsvilje som overgaar sin egen lungekapasitet paa denne hoyden, men han er "innafor" og staar selv, hele tiden. Etter 1 time 15 min er hjulet paa sykkelen igjen, og ikke minst, sola skinner fra blaa himmel. Da vi endelig naar toppen tas det bilder, det trykkes hender og vi drikker himalayan te. Nok en liten seier er rodd i land, og syklene vaare faar mye av aeren. -Bank i bordet

Paa andre siden av Kardung La venter en utfordrende vei ned til Nubra Valley. Nedstigningen ligger i skyggesiden for sola og klokka har allerede blitt 18:00 hvilket innebaerer at dagens snosmelting har opphort og vannet i veien har begynt aa fryse til is i det snokledde landskapet. Det tar sin tid, men ogsaa av den grunn gaar alt bra. Det faar ta den tiden det tar. Vi faar uansett en fantastisk utsikt, igjen, naar vi kjorer ned mot den forste landsbyen paa Nubra-siden, Khardung. Ettermiddagssola lager nydelige farger paa de steinete og delvis snokledde fjellene rundt oss. Naar man ser paa et kart over Himalaya er ofte fjellmassivet tegnet med lilla farger. Paa denne kveld erfarer vi at dette i stor grad stemmer overens med virkeligheten. Fjellene blir naermest lilla rundt oss og det er saa flott!!! Paa vei ned moter vi ogsaa paa vaar venn Mattew igjen. Han fryser paaa fingrene! "Sees i Khardung".
Vi tar inn paa en liten gjestehus i Khardung og sover paa et rom paa taket til et ektepar som serverer nydelig te, ris og gronnskaer og Chang (Lokalt brygg, hvis smak er ubestemmelig:-) ).

DAG 2 INNOVER

Fra Khardung snirkler vi oss rundt dramatiske klofter og raviner paa vei ned til bunnen av Nubra Valley, som markeres med tettstedet Khalsar. Ca 8 km for Khalsar finner vi et utkiktspunkt som gir utsikt i baade nordlig og sorlig retning. Arthur fisker frem omnifuelen sin og det er duket for arabisk kaffe. Som dere kanskje har forstaatt stilles det visse krav til omgivelsene for at Arthur skal lage sin medbrakte kaffe, - jeg sier ikke mer.

Etter Khalsar kommer vi til et voldsomt stort elvemote hvor Nubra River moter Shyok River, det vil si det som er igjen av dem. Begge elvene er saa godt som uttorkede i forhold til hva som maa ha vaert deres opprinnelige storrelse. Vi velger aa ta i retning av det vestlige elveleiet, Shyok River, mot Diskit. For vi kommer inn i det dalforet forserer vi ca 3 km med finkornet sand som ligger i det uttorkede elveleie. Det er riktig nok asfaltert vei over sanda, men vi klarer selvfolgelig ikke aa dy oss og skjaerer rett ut til hoyre og ut i sanda som er hardpakket og kjorbar. Av med all tung bagasje og det er duket for aa vaere smaagutter i sandkassa. Vi spinner rundt og rir sanddyner etter Enfieldens beste evne, og roper ut hoye gledesbrol. Himmel! Vi er maallose! For en plass paa jord.

Vi kjorer inn til Diskit for aa spise lunsj. Diskit er en mellomstor landsby i Himalaya/Ladakh-maalestokk og vi facsineres av dette samfunnet saa langt inne i fjellheimen. Det som er slaaende er hvor glade alle menneskene synes aa vaere. Det serveres smil i alle retninger, "Julley, Julley", og folk gir aapenbare uttrykk for trivsel i livet. Her er det mest mennesker med mongolske trekk, men ogsaa tydelig mange med indisk/pakistanske trekk samt mange synlige muslimer. De unge menneskene er veldig ansikts-pene, gutter som jenter, og gaar i stor grad i vestlige klaer. Menneskene midt i livet gaar i mer noytrale klaer og innslaget av punjabier er storre i denne alderklassen. De gamle i byen gaar i sine tradisjonelle tibetanske kapper, de er brun/sorte og vaerbitte i ansiktene og forholder seg i stor grad i ro, -kun med sirkulaere haandleddsbevegelser for aa sende sitt buddistiske mantra: "Om Mani Padme Hum", ut til omverden gjennom sine bonnehjul. Jeg lurer litt paa disse menneskene drommer om. Er det jobb i Leh, er det aa faa jordflekken hjemme i hagen til aa vaere lykkelig, er det aa tjene masse penger, er det et godt karma, er det uopplevd ekte kjaerlighet basert paa gjensidig tiltrekning etc? Jeg finner ingen som en stodige nok i engelsk til aa kunne gi meg svar.

Fra Diskit kjorer vi i retning Hundur og forbi de kjente sanddynene som ligger aa lager Sahara-liknende landskap her i fjellheimen. Pussig syn. Men, Nubra Valley er kjent for sine sandstormer som kommer plutselig, raatt og brutalt. Vi slipper aa oppleve det. I Hundur, kan den tilreisende ri kamel i Himalayas sanddyner. Kamelene her oppe er forovrig med to pukler, noe er meget uvanlig hvis den ikke kalles dromedar.

Etter en kort stopp i Hundur reiser vi videre innover i retning den Pakistanske grensen. Hvis man folger denne samme veien innover paa Pakistansk side vil man til slutt ende opp i Gilgit og paa Karakoram Highway. (En gang i fremtiden...)
Vi finner vaar lille camping-perle ca 40 km fra grenseomraadene. Paa Arthurs initiativ bykser vi syklene vaare oppi ei jaevlig steinur hvor vi kommer saann noenlunde utenfor synsvidde fra veien, og der, der koser vi oss. Vi brenner baal og lager nuddler med dansk skinke paa boks, koker arabisk kaffe og tommer en flaske whiskey mens oyene hviler langs dalforet til Shyok River. Vi blir mer eller mindre religiose. Jeg kryper omsider i soveposen og fra mitt soveroms vindu ser jeg Himalayas uendelige stjernehimmel lyse i mot meg, stottet av stolte fjellmassiver som har vaert ved sin lest i tusener av aar. Jeg ser et stjerneskudd i horisonten, og rekker aa minne meg selv om at jeg aldri skal glemme denne stunden, for jeg sovner inn til den beste sovnen jeg har hatt paa lang tid.

DAG 3 NED

Tidlig opp. Arthur og Rune har oppror i magen og skylder paa det danske bokskjottet. Vi koker havregrot med aprikosesyltetoy, for vi humper syklene ned til landeveien igjen og setter kursen mot Diskit Gompa (hvor vi forovrig igjen moter paa Mattew. Den mannen er overalt. Eller er det vi som er det?). Vaeret i dag er overskyet og utrygt og vaermedlingen sier daarligere vaer i morgen. Vi snapper opp via rykteborsen at Khardung La er stengt. Vi liker ikke tanken paa aa vaere "stuck" i Nubra Valley i dagesvis. Ved en tilfeldighet faar vi ogsaa hore at passet skal aapnes i en halvtime fra 14:00 da en militaerkolonne maa over fjellet. Vi beslutter aa korte ned turen vaar med to dager for aa vaere sikker paa aa ikke bli innestengt i Nubra og vi gir gass i retning Khardung La for aa kjore i vakumet av militaerkolonnen.

Vaeret er truende da vi klatrer de forste hoydemeterne opp fra Khalsar. Vi tar paa mer klaer i Khardung og ikke lenge etter faar vi det vi ikke vil ha, -et paa godt norsk; helvetes snovaer. Vi frykter et Chang La nr 2. I det vi naar frem til Roadblocken som stenger veien til Khardung La ser vi ut som snomenn og fingrene skriker etter oppvarming. Vi holder et kort reiseraad for aa diskutere neste trekk og mens vi gjor det klarner det opp bitte-litt. Vi bestemmer oss for aa komme de ovrige kjoretoyene i forkjopet og etterlater kun lyd- og luftforurensing til checkpointet i det vi viser dem ryggen og tar fatt paa de siste 14 km opp til Khardung La. Vaeret klarner ytterligere opp og vi faar etter hvert sol fra klar himmel, igjen. Veiene er ikke mye aa skryte av paa Nubra-siden og hva vi holder paa med minner mer om terrengkjoring enn landeveiskjoring. Det er bratt og flere ganger maa jeg leke Fred Flintstone for aa hjelpe hesten min opp i et turtall som gjor at den kan klare seg selv i noen meter. 5600 moh gjor noe med hestekreftene!
Vi passerer Khardung La og da er det bare ned igjen til Leh paa den andre siden.

Varet er stabilt bra paa Leh siden, sola skinner sylskarpt paa snoen rundt toppene rundt oss, snosmeltingen gaar i rekordfart og da jeg triller ned de bratte bakkene og krabber rundt haarnaalsvingene, da spretter taarene. Jeg faar en saa lykkelig berusende folelse inni meg at graaten ikke er til aa stagge. Ikke nok med at vi klarte oss over passet uten aa vaere nodt til aa anstrenge oss slik vi gjorde over Chang La, men jeg vet ogsaa at jeg lever i en drom som jeg ikke en gang visste jeg hadde.
Man horer hele tiden om at skal leve livet til det fulle, slik at naar man ser tilbake paa livet paa den siste dag, saa skal man kunne si til seg selv; jeg forsynte meg rikelig av livets matfat. Jeg har vel muligens en tendens til aa vende paa alle situasjonens steiner for jeg handler. Paa den maaten kan man faktisk tape en del verdifull tid som kunne vaert brukt til aa nyte andre sider/deler av livet. Og, man kan tenke; bare jeg faar gjort "ditt", saa, og forst da, kan jeg faa gjort "datt", og saa ender man opp med aa ikke gjore saa veldig mye, -kanskje...
Uansett, poenget med denne lille digresjonen var bare det at; naar jeg i dag kjorte ned fra Khardung La paa 5602moh paa min Royal Enfield Bullet i straalende sol saa folte jeg ikke for aa be om noe mer fra livets matfat. Jeg var forsynt. Hvis jeg skulle faa vite at jeg skulle ende mine dager i morgen, ville det vaert fullstendig uten anger overfor noe som helst (!). Jeg kunne ha sagt til meg selv, "Jeg brukte livet for hva det var verdt og er fornoyd.".

Jeg ble nok en gang minnet paa at dagen i dag er morgendagen jeg dromte om i gaar. Jeg var virkelig tilstede i mitt eget liv i dag. Jeg var bevisst oyeblikkets verdi. Uforglemmelig! Ubetalelig! Samtidig vet jeg jeg at det er viktig aa ha drommer og maal i livet. Jeg vet det at det vil komme nye maal og drommer til meg som jeg kan/skal forfolge. The show must go on!