MC/INDIA, SNOSTORM OG TOFFE TAK 5360 MOH

27-29/05-2010 Sno, slit, sanddyner, regn, og verdens tredje hoyeste pass paa vei til Pangong TLake

DAG 1:
Kl 07:00 resier vi fra Oriental Hotel med haap om aa naa Pangong Lake for det blir morkt, en reise paa 154 km, - og hvilke 154 km! Fra Indus Valley tar vi til venstre i Karu og begynner aa krabbe oppover mot Chang La, som er et pass paa 5360moh paa sitt hoyeste. Det er Arthur, Rune og meg paa hver vaar sykkel, og som ekstra bagasje har vi Anna fra Sveits som var saa gira paa aa faa sitte paa med motorsykkel i Himalaya at det var vanskelig aa si nei. I siste checkpoint for passet ma vi bekrefte overfor offiserene at vi tror vi vet hva vi holder paa med og at vi maa vaere forberedt paa sno. Vi smiler og bekrefter alt dette, men samtidig vet vi alle at vi ikke er her for aa utfordre livet, saa hvis ting blir haaplost, skal vi snu med ryggen rak. Fjellesidene opp mot mot Chang La er, ikke overraskende, bratte og Enfieldene vaare sliter mer og mer med tynnere luft desto hoyere opp vi kommer. Flere plasser ma Anna gaa av sykkelen for at den skal komme seg frem, i tillegg til at den maa faa hjelp fra Apostlenes hester. Veiene kunne vaert saa til de grader bedre, men slik er det her i hoyden, hvor vaeret er sjefen. Omsider er vi ved selve passet. Det foles som en seier. Vi knipser bilder, klemmer hverandre, men gjor ikke det helt store fysiske kromspringene, for man kan godt merke at det er noe tynnere luft her oppe.

Etter Chang La triller vi nedover mot Pangong og Tangse, akkompagnert av sol, regn, sno og haggel omhverandre. Vi spiser Maggie Nuddels i solsteken en spokelsesby i Pangong-dalen og blir overrasket av en sandstorm i Tangse. Med kjeften full av sand forlater vi Tangse og begynner paa de siste 40 km inn til Pangong Lake. Veiene innover i dette maanelandskapet er utrolig nok meget bra og vi kan holde bra marsjfart. Men, farten maa ned naar man skal forsere saueflokker, (vill?-) hester, jakdyr, sanddyner osv. Aa kjore motorsykkel her er som aa vaere paa maanen, dvs jeg vet ikke hvordan det er paa maanen, men etter aa ha vaert her har jeg i alle fall ikke noe mer behov for aa finne ut hvordan det ser ut paa maanen. Dette er godt nok i massevis. Veien er smal og man har folelsen av aa kjore offroad hele tiden, for der det ikke er vei er det stein, jord og sand i alle fasonger.

Omsider ser vi Pangong Lake i horisonten. En av Asias storste saltvannssjoer og som ligger paa 4267moh om som strekker som over 134 km fra India og inn i Kina. Vi jubler og opplever dagens andre seier. Synet av den azur-blaa/gronne sjoen i dette maanelandskapet tar pusten fra oss. Vi morer oss med aa kjore rundt omkring paa og utenfor vei og vi foler oss som smaa barn som befinner seg paa verdens storste lekeplass. Vi slaar leir og jammen faar vi ikke selskap av han gaerne mannen fra New Zealand som har traakket sykkelen sin helt hit! Vi lager oss pasta med tomatsaus og tunfisk, Arthur lager sin ettehvert velrenomerte kaffe, vi drikker rom og nyter fullmaanen og snovaeret omhverandre.

DAG 2:
Morgenen etter, i like skiftende vaer, lager Anna havregrot med lokat aprikosesyltetoy til oss og vi blir klare for en ny dag ved Pangong Lake. Vi kjorer inn til Spangmik, som er en liten teltleir med noen faa fastboende, og faar oss en kopp te mens vi beundrer menneskene som lever her ute "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu".
Lunsjen faar vi hos noen koselige damer i et telt i vestenden av sjoen for vi sier farvel til Arthur som vil bo en natt til ved sjoen og dyrke ensomheten her ute. Rune, Anna og jeg vil tilbake til Tangse for aa vaere litt naermere passet ved oppstart i morgen. Paa vei til Tangse kan vi selvfolgelig ikke la vaere aa stoppe ved sanddynene som ligger paa 4300moh og leke litt med de:-)

DAG 3
Den tredje morgenen nyter Rune, Anna og jeg solsinnet som kommer inn over fjellene og treffer det lille gjestehuset vaart i Tangse. Riktignok nyter vi ikke frokosten like mye. Den bestaar av chapati og kokte gronnsaker som er ukristelig sterkt krydret. Vi spiser litt for syns skyld. Da vi kommer paa hjul faar vi vite i forste checkpost at passet aapner om en time. Good! Med det varierende vaeret som vi har hatt i Pangong var vi litt engstelige for at skulle bli stengt inne her for en tid.

Da vi begynner paa Chang La har vi fint vaer lenge, men paa et tidspunkt faar vi et tynt snodrev mot oss, det blir grisekaldt og vi maa stoppe for ta paa mer klaer og varme fingrene. I pausen faaar vi igjen selskap av Mattew (syklisten) som er paa vei over passet. Jeg blir imponert over denne mannen, men han vet vel like mye/lite om hva han holder paa med, han som oss... Da vi forlater Mattew kommer vi opp i en hoyde som gjor at gaarsdagens sno har lagt seg i veien, men til gjengjeld faar vi solskinn og klaerne kommer av igjen. Utfordringen som tilfeldighetene serverer oss naa er X antall busser som staar bom fast i snoen opp mot passet. Uten kjetting og med blankslitte dekk tror de at de skal komme opp, - og han offiseren i checkpointet nede i dalen som slapp bussene gjennom skulle jo hatt et kraesj-kurs i kombinasjonen av sno og kjoretoy! Uansett, veien er smal, men ikke smalere enn at vi faar broytet oss vei paa siden av bussene. Anna har hoppet av for lengst. Vi har kommet til en hoyde og kjoreforhold som gjor at Enfieldene har mer en nok med seg selv. Det er tungt arbeid for oss naar vi naermer oss 5000moh. Vi maaker sno, dytter sykler, spinner, velter og blir ore i hodet.

Da vi har kommet forbi alle bussene kommer neste utfordring. Vaeret skifter totalt i lopet av 5 min og vi befinner oss plutselig i en real snostorm. Veien fokkes igjen og vi ser ikke en dritt. Vi har problemer med aa lokalisere veien, og det er ikke noe hyggelig naar vi vet hvor langt ned det er utfor kanten, som ikke har noe autovern el.l. til aa fortelle hvor kanten er. Redningen vaar blir en Catepillar bulldozer som kommer ovenifra. Vi faar varslet om at det er mennesker i snodrevet her og den toffer forbi oss. Men, den maaker oss ogsaa innen bak en snau meter hoy broytekant. Nye krefter mobiliseres og vi faar maaket, dyttet og baert ut syklene. Men, den tiden vi brukte paa det, brukte vaeret paa aa gjore veien nesten ufremkommelig igjen. I tillegg saa fryser clutch og bremse viere i snodrevet (noe som er saerdeles lite heldig naar man har lite motorkraft og er avhengig av aa slure med clutchen for aa faa opp turtallet hver 10-ende meter) og jeg begynner seriost aa haape paa at vi klarer aa komme oss over med hodet hevet.

Omsider naar vi toppen. Her er staar det biler fra andre siden som staar vaerfast. Vi hilses naermest som helter der vi dukker opp fra ingenting paa tohjulingene vaare, med skjegget fullt av sno, hvite Enfielder, hyperventlirende, med mysende blikk, og fast bestemt paa aa bare komme oss ned paa andre siden peiser vi forbi, bare for aa mote all trafikken som er paa vei opp anndre siden. Indere har generellt sett ikke pipling paa hva sno og is er, og synet som moter oss av kjoretoy og mennesker, og deres forfatning, som bare SKAL opp over passet er ikke tragikomisk, men mest tragisk. Men, de tenker vel det samme om oss. Vi jobber oss gjennom sno og is, forbi biler som staar paa kryss og tvers til alle kanter i veien, og stjeler noen usle hoydemeter hvert.10.min. Det begynner aa taere paa kreftene. Naar vi endelig har litt "aapen vei" foran oss og vi faar hvilt beina litt paa fothvileren og trillet litt, kommer vi ikke mange meterne for et av hjulene skjaerer ut til siden fra sporet og en maa mobilisere alle tilgjengelige krefter for ikke aa velte. Med lufta som er merkbart tynnere enn normalt maa jeg hvile hodet paa tanken med jevne mellom rom for aa faa tilbake pusten og faa vekk stjernene foran oynene. Saa triller vi litt til og det samme skjer igjen. Slitsomt!!!

Plutselig, men etter altfor lang ventetid, letter skydekket og vi kan se ned i dalen som leder mot Karu og Leh. "(Blaa) Himmel!" Vi jubler over aa ha klart oss saa langt, og sola jubler med oss. Da vi kommer ned i checkpointet paa Leh-siden av passet tror ikke offiserene der at vi kommer fra Pangong i dag og gjentar opp til flere ganger at vi maa " (...)komme tilbake i morgen. Passet er stengt naa. Umulig aa komme over! Aapner 07:00 i morgen". Til slutt faar vi overbevist dem om at vi faktisk har krysse passet i dag og de blir maallose. Vi naermest kommanderes inn i varmebua deres der vi faar servert Himalaya-te, faar varmet oss og torket litt klaer. Det kom som bestilt.

Veien fra militaer-checkpointet til Karu gaar som en lek i godt vaer og paa gode veier. Vel fremme paa Oriental Hotel i Leh venter ikke annet enn varm dusj og sovn. Vi er utmattet, har hodevondt og glade for aa vaere tilbake i lavlandet paa bare ca 3500moh. Litt av en opplevelse, men haaper at vi slipper aa komme ut for noe lignende igjen!

30-31/05-2010 Rekondisjonering

Etter turen til Pangong Lake er det ikke mye igjen av oss. Det foles som jeg har en real hung-over. De to dagene etter turen brukes til aa rekondisjonere kropp, sjel og sykler. Mat, sovn og apati for oss, og for syklene; nye viere, sveising av ting som har ristet i stykker, motorvask, kjedevask, nye slangeklemmer ol.. Men, alt i alt har syklene klart seg veldig bra og vi er imponert.

Vi cruiser litt rundt i Leh og ser paa Jame Masjid, Leh Palace (Mini Potala) og andre lokale severdigheter, men det er ikke mye initiativ aa spore hos Enfield-entusiastene i disse dagene. Trappa opp til 3.etasje paa hotellet synes aa vaere utfordring nok og krever hvile derefter.