MC/INDIA, THE GREAT HIMALAYAS!!!

[b21/05-2010 Min beste dag[/b]

Dagen starter som "normalt" med aa pakke paa og sjekke ut av hotellet. Folget paa fire Royal Enfields toffer de 4 km ut av Sonamarg til veisperringen for aa klamre oss til haapet om at veien aapner i dag. Etter 4 timers venting ved Roadblock'n kommer den etterlengtede nyheten, veien aapner om to timer. Vi sorger selvfolgelig for aa vaere forst i koen og faar lov til aa stille syklene opp paa andre siden av sperringen for aa vente paa klarsignal. Vi klarer allikevel ikke aa vente med aa komme avgaarde, vi er i full ekstase, saa vi starter syklene paa likt og stikker av:-)

Vi har ikke rullet mange km for vi begynner aa klatre paa Zoji La, og vi ser hvilke naturkrefter som har vaert i sving under regnvaeret. Buldosere, gravemaskiner og horder med menn med hakke og spade jobber saa svetten renner for aa faa veien paa stell, eller bygge ny vei der det trengs. Det er stup-bratt og jordskred har skyldt over veien eller tatt den med seg, smaa innsjoer har etablert seg i veibanen, kampesteiner sperrer, snoskred, is, gjorme osv osv. Vi jobber (!) oss oppover. Bobby og Vera velter, men heldigvis et stykke fra kanten og det gaar bra. Bobby slipper fra det med en ankelvrikk. Der det er mye gjorme sliter vi med aa komme frem. Syklene mister motorkraft i hoyden og det eneste som duger er nok fart og hoyt turtall og da gaar det litt paa lykke og fromme. Men vi har alle stor respekt for det vi holder paa med og vi sorger for aa holde oss paa motsatt side av kanten. Vi er er alle ekstremt lettet et vi har forsert den vaerste stigningen uten velter eller andre former for uhell. Vera er dog ikke ved helt godt mot. Hun syntes hele greia ble i meste laget og har ikke spesielt lyst til aa fortsette paa denne maaten. Bobby, som har kjort her tidligere, kan troste med at det blir bedre fra naa av. Taarene ersattes med nytt haap og iver og vi setter i gang med selve passet. Det er slutt paa gjorma. Naa er det bare vann og sno. Jeg tror ikke jeg tar hardt i naar jeg tipper at broytekantene, eller veien gjennom snoskredene, er 10 meter hoye. For en vei!!! Innimellom kommer vi til disse innsjoene. For aa unngaa stopp midt i dammen gir vi gass og satser paa at det ikke er for store steiner under gjormevannet. Vi blir sokkvaate alle sammen. Etter hvert som jeepene tar oss igjen lar vi dem kjore forst for aa sjekke vanndybden og ta ut et spor for oss. Etter aa ha passert det hoyste punktet paa passet inviterer Arthur paa arabisk kaffe med verdens tak som utsikt. Vi er svette, vaate, kalde, varme, lykkelige, skremt, lettet, har hoy puls og er enige om at dette er noe av det villeste vi har gjort.

Da vi kommer til Kargil-siden av passet moter vi kilometervis med lastebiler som har hopet seg opp over de siste seks dagene. Vi hilses litt som helter i det vi kjorer offroad og slalom mellom lastebilene der utolmodige sjaaforer lager chai i lastebil-hytta og ser med lengsel i blikket paa de forste som har passert fZoji La. Jeg skylder ogsaa aa si at den naturen vi har vaert tilstede i gjennom de siste timene er det villeste og flotteste undertegnede har sett i hele sitt liv.

Veien fra passet til Kargil er ikke spesielt god, men aa kjore motorsykkel i et slikt landskap i ettermiddagssol er reine kjonnsnytelsen. Taggete fjell paa alle kanter, drysset med "melis", stein og fjell i mange farger og et dalfore som skjuler naturskatter bak enhver sving.

Vel fremme i Kargil er det en utslitt gjeng som tar inn paa Hotel Evergreen. Dagen har tatt skikkelig paa fysisk og psykisk, vi er stive i laar/rygg/hofter/armer, men praten gaar jevnt om dagens opplevelser.

For min egen del kan jeg bekrefte at dette har vaert den (nest) beste dagen i mitt liv. Folelsen av aa ha blitt utfordret og mestret paa denne maaten er noe jeg sjelden opplever. Jeg skal aldri gelmme denne dagen og jeg skal kose med med minnene naar jeg sitter og oppsummerer livet mitt. Takk!

22/05-2010 Kasmir-Ladakh. Kargil-Lamayuru.

Kargil er den enst storste byen i Kashmir, men har ikke de helt store sightene aa by paa. Det som allikevel er interessant er aa se hvordan trekkene paa menneskene har gaatt fra indisk-pakistansk "fjellfolk-look", til mennesker med tydelige mongolske trekk. Det skal bare et fjell til. I motsetning til sine brodre og sostre i paa Srinagar-siden av Zoji La er 90 % av befolkningen i Kargil Sjiaer. Bilder av Khomeini og Khamenei pryder butikker og plakater langs veien. Kargil ligger ogsaa tett paa (buffer-) grensen til Pakistan og enkelte av omraadene nord for Kargil ble aapnet for turisme forst i aar. Vi planla aa besoke disse omraadene, men etter noen km paa elendige veier ombestemmer vi oss og gaar for hovedveien allikevel, selv om den ogsaa skal vise seg aa ikke vaere av ypperste kvalitet (!).

Vi smyger oss gjennom trange, gronne og frodige daler, gasser oss igjennom flate maaneliknende landskap, krabber over pass paa over 4000 meters hoyde (Fotu La), drikker chai paa plasser der ingen skulle tru at nokon kunne bu og lever livet til det fulle. Paa topen av Fotu La ser vi dagens destinasjon langt der nede, Lamayuru. Omgitt av graa-orange bratte fjellsider paa alle kanter kjenntegnes Lamayuru spesielt ved sin Gompa (buddistisk kloster) som ligger paa fjelltoppen midt i "gryta".
Vi tar inn paa et hyggelig gjestehus som drives av en familie paa tre som vi deler stue og kjokken med. Fruen i huset er ei alldeles nyyydelig dame med store rosa bollekinn og et smil som sier "Jeg er glad for aa see deg. Jeg vil bety noe for deg. Vaer min gjest og bli lykkelig i mitt hus". Paa hennes tungemaal oppsyummeres all vennligheten i et ord: "Julley". Julley brukes i Ladakh om alt som er godt, alt fra det aa mote et (u-)kjent blikk ("Hei") til aa besrive hvor god maten var, takk, nydelig osv.

Dagen i dag staar ikke vedlig mye tilbake for gaarsdagen. Veiforholdende var noe bedre og krevde derfor ikke mer enn 100%, i motsetning til gaarsdagens 150%. Jeg har i lopet av de siste ukene gjenoppdaget gleden over aa kjore motorsykkel og bruke motorsykkel som transportmiddel. -Unbeatable!

23/05-2010 En dannelsesreise.

Dagen starter med at jeg maa klype meg i armen. Ja, jeg er her, her og naa. Utenfor vinduet titter sola frem over de taggete fjellende og fra Gompaen hores ringing i bjeller og blaasing i de store hornene, hvis funksjon jeg enna har tilgode aa finne ut av. I natt hadde jeg denne frustrerende drommen igjen om at jeg plutselig var tilbake i Norge, uten noen spesiell grunn, og livs-frekvensen/rytmen jeg har etablert gjennom de siste 4 mnd ble brutt, og jeg klarte ikke aa finne tilbake til den. Begynner jeg aa bli bortskjemt?

Det aa reise kan ikke sies aa vaere noe kvantefysikk. Du trenger penger, tid, sosialintelligens, og noe evne til aa vaere nysgjerrig for aa gi reisen innhold du ikke visste om fra for av. Men, jeg kjenner litt paa frykten for aa miste denne rytmen av grunner som ligger utenfor meg selv og det som staar i min makt. Derfor nyter jeg dagene til det fulle. Men, jeg skynder meg ikke med aa nyte. Alt jeg trenger er aa puste. Kjenne etter at jeg er tilstede i mitt eget liv her og naa. Uten noen andre forventninger til meg som person enn det jeg skaper selv, og det som naturlig innebefatter det aa vaere et godt medmenneske overfor de rundt meg. Jeg vet at slik jeg lever livet mitt naa ikke kan vedvare for alltid, MEN, jeg vet ogsaa at reisen jeg gjor naa er en dannelsesreise. Jeg vet at det jeg laerer om meg selv og andre er noe som skal prege meg naar jeg kommer hjem. Jeg akter aa ta med meg noe av den samme folelsen av frihet videre i livet, og i storre grad vaere en reisende i mitt eget liv, ogsaa der hjemme i Norge.

23/05-2010 Lamayuru

"Julley". Ordet kan anes i hele Lamayuru. Selv om vi ikke moter mange mennesker motes vi alltid med dette ordet som sier alt. Rune og jeg bruker dagen paa aa utforske denne gamle bosetningen 130km vest for Leh, som synes aa vaere paa avviklingens rand. Det er ikke mange mennesker aa se og et betydelig antall hus/bosetninger er fraflyttet. Det er vel storbyens lofter om penger og velstand som driver den yngre generasjon vekk fra denne avsidesliggende "gropa" i Himalaya. -Selv om enkelte kilder i landsbyen hevder at den er i vekst, noe jeg har litt vanskelig for aa tro. Kaldt er det her ogsaa. Deler av dagen i dag her vi tilbragt under aapen sol, men paa vinterstid dropper temperaturen lett ned til 20-25 minus og og "...life becomes hard". Da tenker kanskje noen at, vi har da 20-25 minus, ja til og med lavere enn det ogsaa, her hjemme i Norge!?! Jeg minner da om at i dette omraadet er det orken. Man kan ikke gjore som Vazelina Bilopphoggers; "Fyre med ved", for her er ikke ved i mils omkrets. Her fyrer man og varmer husene, som er laget av graastein eller hjemme-mekka murstein og gjorme, med mokk. Prov det hjemme i Norge...

Mest imponerende av alle ting i Lamayuru er nok Gompaen som troner paa en hoyde midt i landsbyen, etablert rundt aar 1000. Klosterhoyden lever opp til alle bilder jeg har sett for jeg dro hjemmefra, men det som uteblir er munkene. For et aarhundre siden huset gompaen 400 munker, mens i dag er det bare noen faa tilbake. Stedet har en spesiell atmosfaere som inviterer til ro og ettertanke. Men, veggmaleriene er utrolig dramtiske og tidvis meget groteske. Mennesker kokes levende i kjeler og parteres med sag, gjerne fra skrittet og oppover! -Maa finne ut hva meningen med all denne volden er. Maa i hele tatt finne ut litt mer om hva Buddisme er jeg.

Vi avslutter en litt kald dag med en nydelig hjemmelaget middag hos famlien Tsering og paa Tharpaling Guesthouse

24/05-2010 Nok en dag utenom det vanlige. LEH!

Vi starter tidlig fra Tharpaling Guesthouse for aa ta oss god tid paa reisen til hovedstaden i Ladakh, Leh. Vi bruker litt av morgenstunden paa aa filosofere over hvorfor sykkelen til Arthur ikke starter, men etter litt proving og feiling finner vi ut at batteriet hans er gaaent. Alt vi ber om er at den maa gaa til Leh hvor det er mulig aa faa kjopt nytt batteri. Arthur hadde egentlig tenkt aa besoke Zanskar Valley paa egenhaand, men pga stengte veier ble ikke det aktuelt, noe som var like greit med tanke paa den forfatning sykkelens hans er i for oyeblikket. I tillegg til batteriet trenger han et nytt fordekk og han er ikke lenger bremser foran pga utslitte bremseklosser.

Anyway, vi har nok en dag paa veien i en natur som overgaar alt annet jeg har sett/opplevd, og siden vi ikke skal rekke noe som helst tar vi oss god tid, stopper for aa ta bilder, drikke chai, lage kaffe, eller bare for aa banne litt og/eller juble over hvor bra vi har det. Naturen varierer mellom trange dalforer som, plutselig rundt en sving aapner seg til aa bli en vannvittig bred u-dal. Vi spiser lunsj (Maggie nuddels of course) i frodige Alchi og tar en titt paa en av de best bevarte gompaene i Ladakh som i sin tid unslapp det vaerste muslimske herjingene i omraadet.

I Nimu stikker jeg og Arthur fra resten av folget og tar Enfieldene vaare offroad til en slags klippe hvor vi har en fantasisk panorama utsikt. Arthur lager arabisk kaffe til oss og vi konkluderer nok en gang med at Life's Good. Hvem skulle tro at jorda kunne by paa slikt landskap og slik en utsikt?
Etter Nimu og kaffe, rundt et par svinger og over en aasskam ser vi for forste gang Indus Valley og Leh i horissonten. Veiene ned mot Leh er gode, snor-rette og inviterer til hoy fart, men her er det snakk om aa beherske seg. Marktrykket till forehjulet med all bagasjen bakpaa er ikke mye aa skrive hjem om og med en rammestabilitet som en meitemark maa farten holdes nede. Men, som vanlig en dette helt greit for omgivelsene kan man ikke haste forbi uten aa nyte. Med sola i ryggen cruiser vi i femte gir ned i den gronne oasen som rammes inn av den karakteristiske Himalaya-horisonten paa alle kanter. Det eneste som ved forste oyekast virker malplassert her er alle militaercampene. Paa rekke og rad lager de en kilometervis lang espalje frem mot Leh. En liten tanke gaar til de menig-menn som kommer fra sor-india og opp i dette fjellode for aa tjene sitt land. Da snakker vi om kontraster.

I Leh hamrer vi nedpaa mat for vi sjekker inn paa Oriental Hotel som kan by paa baade varmt vann, elektrisk stabilitet og rom med en fantistisk utsikt tvers over oasen og mot de hvitkledde fjellene paa motsatt side. Vi faar oss en velfortjent varm dusj som kommer som bestilt. Vi har ikke hatt en varm dusj siden Udampur i Jammu for 15 dager siden. Men, klaerne vaare er like mokkete, eller det vil si fulle av stov, saa lykken over aa vaere rein blir noe kortvarig, men lykken over aa faa varmen gjennom en dusj er ubetalelig. Rune og jeg tar hverandre i haanda; "Vel blaast, saa langt."

25/05-2010 Rolig dag i Leh

Gardinene trekkes for og The Great Himalaya onsker meg velkommen til min forste dag i Leh. I dag skal beina faa lov til aa ta meg rundt og jeg har en fin walkabout i morgenstunden i det nod-ostlig hjornet av Leh som kalles for Ghangspa og som bestaar av en masse terasse-hager adskilt med steinmurer. Alt synes saa stille, rolig og idyllisk her. Det er ingen som stresser med noen ting. I motsetning til ellers i India faar man i stor grad gaa i fred her. Det eneste som moter deg, med mindre man selv tar initiativ til noe mer er, brede, glade oppriktige smil som sier "Julley". Dagen i dag er ikke dagen for de store utskeielsene saa det blir med rolig byvandring, internett besok, melding hjem om at alt er bra og titting rundt omkring. Jeg moter igjen Anna fra husbaaten i Srinagar og ikke mange timene etter er vi samlet igjen, nesten hele gjengen fra Srinagar + Arthur, Mattew (fra New Zealand som vi motte over Fotu La passet) og noen amerikanere. Vi koser oss i ettermiddagssola med Kingfisher ol og pizza. Deilig aa endelig faa litt "vestlig" mat i magen igjen etter mange dager med ris og dal.

26/05-2010 Indus Valley

Etter en rolig dag i gaar begynner vi aa bli "kampklare" igjen og vi tar kontakt med et reisebyraa som kan skaffe oss de nodvendige offisielle tillatelser for aa dra inn aa besoke Pandgong Lake. Det tar en dag aa fremskaffe disse og vi bruker ventetiden paa aa cruise rundt i Indus Valley og besoke Gompaene som ligger der. Vi besoker Shey, Tikse, Matho og Hemis gompa. Jeg finner det vanskeligere og vanskeligere aa sette ord paa reisen her i Ladakh. Alt er enten i en saa mye storre skala eller mindre skala at det er nesten hovmodig aa begi seg utpaa aa gjengi dette i tekstform. Jeg haaper jeg kan faa vist dere som folger med paa bloggen noen bilder naar jeg kommer hjem. Tror det vil fungere like godt, om ikke bedre enn tekst. Uansett saa kan jeg meddele at solnedgang i Indus Valley, sett fra Shey Gompa er helt raatt! Sukk og stonn...
]21/05-2010 Min beste dag[/b]

Dagen starter som "normalt" med aa pakke paa og sjekke ut av hotellet. Folget paa fire Royal Enfields toffer de 4 km ut av Sonamarg til veisperringen for aa klamre oss til haapet om at veien aapner i dag. Etter 4 timers venting ved Roadblock'n kommer den etterlengtede nyheten, veien aapner om to timer. Vi sorger selvfolgelig for aa vaere forst i koen og faar lov til aa stille syklene opp paa andre siden av sperringen for aa vente paa klarsignal. Vi klarer allikevel ikke aa vente med aa komme avgaarde, vi er i full ekstase, saa vi starter syklene paa likt og stikker av:-)

Vi har ikke rullet mange km for vi begynner aa klatre paa Zoji La, og vi ser hvilke naturkrefter som har vaert i sving under regnvaeret. Buldosere, gravemaskiner og horder med menn med hakke og spade jobber saa svetten renner for aa faa veien paa stell, eller bygge ny vei der det trengs. Det er stup-bratt og jordskred har skyldt over veien eller tatt den med seg, smaa innsjoer har etablert seg i veibanen, kampesteiner sperrer, snoskred, is, gjorme osv osv. Vi jobber (!) oss oppover. Bobby og Vera velter, men heldigvis et stykke fra kanten og det gaar bra. Bobby slipper fra det med en ankelvrikk. Der det er mye gjorme sliter vi med aa komme frem. Syklene mister motorkraft i hoyden og det eneste som duger er nok fart og hoyt turtall og da gaar det litt paa lykke og fromme. Men vi har alle stor respekt for det vi holder paa med og vi sorger for aa holde oss paa motsatt side av kanten. Vi er er alle ekstremt lettet et vi har forsert den vaerste stigningen uten velter eller andre former for uhell. Vera er dog ikke ved helt godt mot. Hun syntes hele greia ble i meste laget og har ikke spesielt lyst til aa fortsette paa denne maaten. Bobby, som har kjort her tidligere, kan troste med at det blir bedre fra naa av. Taarene ersattes med nytt haap og iver og vi setter i gang med selve passet. Det er slutt paa gjorma. Naa er det bare vann og sno. Jeg tror ikke jeg tar hardt i naar jeg tipper at broytekantene, eller veien gjennom snoskredene, er 10 meter hoye. For en vei!!! Innimellom kommer vi til disse innsjoene. For aa unngaa stopp midt i dammen gir vi gass og satser paa at det ikke er for store steiner under gjormevannet. Vi blir sokkvaate alle sammen. Etter hvert som jeepene tar oss igjen lar vi dem kjore forst for aa sjekke vanndybden og ta ut et spor for oss. Etter aa ha passert det hoyste punktet paa passet inviterer Arthur paa arabisk kaffe med verdens tak som utsikt. Vi er svette, vaate, kalde, varme, lykkelige, skremt, lettet, har hoy puls og er enige om at dette er noe av det villeste vi har gjort.

Da vi kommer til Kargil-siden av passet moter vi kilometervis med lastebiler som har hopet seg opp over de siste seks dagene. Vi hilses litt som helter i det vi kjorer offroad og slalom mellom lastebilene der utolmodige sjaaforer lager chai i lastebil-hytta og ser med lengsel i blikket paa de forste som har passert fZoji La. Jeg skylder ogsaa aa si at den naturen vi har vaert tilstede i gjennom de siste timene er det villeste og flotteste undertegnede har sett i hele sitt liv.

Veien fra passet til Kargil er ikke spesielt god, men aa kjore motorsykkel i et slikt landskap i ettermiddagssol er reine kjonnsnytelsen. Taggete fjell paa alle kanter, drysset med "melis", stein og fjell i mange farger og et dalfore som skjuler naturskatter bak enhver sving.

Vel fremme i Kargil er det en utslitt gjeng som tar inn paa Hotel Evergreen. Dagen har tatt skikkelig paa fysisk og psykisk, vi er stive i laar/rygg/hofter/armer, men praten gaar jevnt om dagens opplevelser.

For min egen del kan jeg bekrefte at dette har vaert den (nest) beste dagen i mitt liv. Folelsen av aa ha blitt utfordret og mestret paa denne maaten er noe jeg sjelden opplever. Jeg skal aldri gelmme denne dagen og jeg skal kose med med minnene naar jeg sitter og oppsummerer livet mitt. Takk!

22/05-2010 Kasmir-Ladakh. Kargil-Lamayuru.

Kargil er den enst storste byen i Kashmir, men har ikke de helt store sightene aa by paa. Det som allikevel er interessant er aa se hvordan trekkene paa menneskene har gaatt fra indisk-pakistansk "fjellfolk-look", til mennesker med tydelige mongolske trekk. Det skal bare et fjell til. I motsetning til sine brodre og sostre i paa Srinagar-siden av Zoji La er 90 % av befolkningen i Kargil Sjiaer. Bilder av Khomeini og Khamenei pryder butikker og plakater langs veien. Kargil ligger ogsaa tett paa (buffer-) grensen til Pakistan og enkelte av omraadene nord for Kargil ble aapnet for turisme forst i aar. Vi planla aa besoke disse omraadene, men etter noen km paa elendige veier ombestemmer vi oss og gaar for hovedveien allikevel, selv om den ogsaa skal vise seg aa ikke vaere av ypperste kvalitet (!).

Vi smyger oss gjennom trange, gronne og frodige daler, gasser oss igjennom flate maaneliknende landskap, krabber over pass paa over 4000 meters hoyde (Fotu La), drikker chai paa plasser der ingen skulle tru at nokon kunne bu og lever livet til det fulle. Paa topen av Fotu La ser vi dagens destinasjon langt der nede, Lamayuru. Omgitt av graa-orange bratte fjellsider paa alle kanter kjenntegnes Lamayuru spesielt ved sin Gompa (buddistisk kloster) som ligger paa fjelltoppen midt i "gryta".
Vi tar inn paa et hyggelig gjestehus som drives av en familie paa tre som vi deler stue og kjokken med. Fruen i huset er ei alldeles nyyydelig dame med store rosa bollekinn og et smil som sier "Jeg er glad for aa see deg. Jeg vil bety noe for deg. Vaer min gjest og bli lykkelig i mitt hus". Paa hennes tungemaal oppsyummeres all vennligheten i et ord: "Julley". Julley brukes i Ladakh om alt som er godt, alt fra det aa mote et (u-)kjent blikk ("Hei") til aa besrive hvor god maten var, takk, nydelig osv.

Dagen i dag staar ikke vedlig mye tilbake for gaarsdagen. Veiforholdende var noe bedre og krevde derfor ikke mer enn 100%, i motsetning til gaarsdagens 150%. Jeg har i lopet av de siste ukene gjenoppdaget gleden over aa kjore motorsykkel og bruke motorsykkel som transportmiddel. -Unbeatable!

23/05-2010 En dannelsesreise.

Dagen starter med at jeg maa klype meg i armen. Ja, jeg er her, her og naa. Utenfor vinduet titter sola frem over de taggete fjellende og fra Gompaen hores ringing i bjeller og blaasing i de store hornene, hvis funksjon jeg enna har tilgode aa finne ut av. I natt hadde jeg denne frustrerende drommen igjen om at jeg plutselig var tilbake i Norge, uten noen spesiell grunn, og livs-frekvensen/rytmen jeg har etablert gjennom de siste 4 mnd ble brutt, og jeg klarte ikke aa finne tilbake til den. Begynner jeg aa bli bortskjemt?

Det aa reise kan ikke sies aa vaere noe kvantefysikk. Du trenger penger, tid, sosialintelligens, og noe evne til aa vaere nysgjerrig for aa gi reisen innhold du ikke visste om fra for av. Men, jeg kjenner litt paa frykten for aa miste denne rytmen av grunner som ligger utenfor meg selv og det som staar i min makt. Derfor nyter jeg dagene til det fulle. Men, jeg skynder meg ikke med aa nyte. Alt jeg trenger er aa puste. Kjenne etter at jeg er tilstede i mitt eget liv her og naa. Uten noen andre forventninger til meg som person enn det jeg skaper selv, og det som naturlig innebefatter det aa vaere et godt medmenneske overfor de rundt meg. Jeg vet at slik jeg lever livet mitt naa ikke kan vedvare for alltid, MEN, jeg vet ogsaa at reisen jeg gjor naa er en dannelsesreise. Jeg vet at det jeg laerer om meg selv og andre er noe som skal prege meg naar jeg kommer hjem. Jeg akter aa ta med meg noe av den samme folelsen av frihet videre i livet, og i storre grad vaere en reisende i mitt eget liv, ogsaa der hjemme i Norge.

23/05-2010 Lamayuru

"Julley". Ordet kan anes i hele Lamayuru. Selv om vi ikke moter mange mennesker motes vi alltid med dette ordet som sier alt. Rune og jeg bruker dagen paa aa utforske denne gamle bosetningen 130km vest for Leh, som synes aa vaere paa avviklingens rand. Det er ikke mange mennesker aa se og et betydelig antall hus/bosetninger er fraflyttet. Det er vel storbyens lofter om penger og velstand som driver den yngre generasjon vekk fra denne avsidesliggende "gropa" i Himalaya. -Selv om enkelte kilder i landsbyen hevder at den er i vekst, noe jeg har litt vanskelig for aa tro. Kaldt er det her ogsaa. Deler av dagen i dag her vi tilbragt under aapen sol, men paa vinterstid dropper temperaturen lett ned til 20-25 minus og og "...life becomes hard". Da tenker kanskje noen at, vi har da 20-25 minus, ja til og med lavere enn det ogsaa, her hjemme i Norge!?! Jeg minner da om at i dette omraadet er det orken. Man kan ikke gjore som Vazelina Bilopphoggers; "Fyre med ved", for her er ikke ved i mils omkrets. Her fyrer man og varmer husene, som er laget av graastein eller hjemme-mekka murstein og gjorme, med mokk. Prov det hjemme i Norge...

Mest imponerende av alle ting i Lamayuru er nok Gompaen som troner paa en hoyde midt i landsbyen, etablert rundt aar 1000. Klosterhoyden lever opp til alle bilder jeg har sett for jeg dro hjemmefra, men det som uteblir er munkene. For et aarhundre siden huset gompaen 400 munker, mens i dag er det bare noen faa tilbake. Stedet har en spesiell atmosfaere som inviterer til ro og ettertanke. Men, veggmaleriene er utrolig dramtiske og tidvis meget groteske. Mennesker kokes levende i kjeler og parteres med sag, gjerne fra skrittet og oppover! -Maa finne ut hva meningen med all denne volden er. Maa i hele tatt finne ut litt mer om hva Buddisme er jeg.

Vi avslutter en litt kald dag med en nydelig hjemmelaget middag hos famlien Tsering og paa Tharpaling Guesthouse

24/05-2010 Nok en dag utenom det vanlige. LEH!

Vi starter tidlig fra Tharpaling Guesthouse for aa ta oss god tid paa reisen til hovedstaden i Ladakh, Leh. Vi bruker litt av morgenstunden paa aa filosofere over hvorfor sykkelen til Arthur ikke starter, men etter litt proving og feiling finner vi ut at batteriet hans er gaaent. Alt vi ber om er at den maa gaa til Leh hvor det er mulig aa faa kjopt nytt batteri. Arthur hadde egentlig tenkt aa besoke Zanskar Valley paa egenhaand, men pga stengte veier ble ikke det aktuelt, noe som var like greit med tanke paa den forfatning sykkelens hans er i for oyeblikket. I tillegg til batteriet trenger han et nytt fordekk og han er ikke lenger bremser foran pga utslitte bremseklosser.

Anyway, vi har nok en dag paa veien i en natur som overgaar alt annet jeg har sett/opplevd, og siden vi ikke skal rekke noe som helst tar vi oss god tid, stopper for aa ta bilder, drikke chai, lage kaffe, eller bare for aa banne litt og/eller juble over hvor bra vi har det. Naturen varierer mellom trange dalforer som, plutselig rundt en sving aapner seg til aa bli en vannvittig bred u-dal. Vi spiser lunsj (Maggie nuddels of course) i frodige Alchi og tar en titt paa en av de best bevarte gompaene i Ladakh som i sin tid unslapp det vaerste muslimske herjingene i omraadet.

I Nimu stikker jeg og Arthur fra resten av folget og tar Enfieldene vaare offroad til en slags klippe hvor vi har en fantasisk panorama utsikt. Arthur lager arabisk kaffe til oss og vi konkluderer nok en gang med at Life's Good. Hvem skulle tro at jorda kunne by paa slikt landskap og slik en utsikt?
Etter Nimu og kaffe, rundt et par svinger og over en aasskam ser vi for forste gang Indus Valley og Leh i horissonten. Veiene ned mot Leh er gode, snor-rette og inviterer til hoy fart, men her er det snakk om aa beherske seg. Marktrykket till forehjulet med all bagasjen bakpaa er ikke mye aa skrive hjem om og med en rammestabilitet som en meitemark maa farten holdes nede. Men, som vanlig en dette helt greit for omgivelsene kan man ikke haste forbi uten aa nyte. Med sola i ryggen cruiser vi i femte gir ned i den gronne oasen som rammes inn av den karakteristiske Himalaya-horisonten paa alle kanter. Det eneste som ved forste oyekast virker malplassert her er alle militaercampene. Paa rekke og rad lager de en kilometervis lang espalje frem mot Leh. En liten tanke gaar til de menig-menn som kommer fra sor-india og opp i dette fjellode for aa tjene sitt land. Da snakker vi om kontraster.

I Leh hamrer vi nedpaa mat for vi sjekker inn paa Oriental Hotel som kan by paa baade varmt vann, elektrisk stabilitet og rom med en fantistisk utsikt tvers over oasen og mot de hvitkledde fjellene paa motsatt side. Vi faar oss en velfortjent varm dusj som kommer som bestilt. Vi har ikke hatt en varm dusj siden Udampur i Jammu for 15 dager siden. Men, klaerne vaare er like mokkete, eller det vil si fulle av stov, saa lykken over aa vaere rein blir noe kortvarig, men lykken over aa faa varmen gjennom en dusj er ubetalelig. Rune og jeg tar hverandre i haanda; "Vel blaast, saa langt."

25/05-2010 Rolig dag i Leh

Gardinene trekkes for og The Great Himalaya onsker meg velkommen til min forste dag i Leh. I dag skal beina faa lov til aa ta meg rundt og jeg har en fin walkabout i morgenstunden i det nod-ostlig hjornet av Leh som kalles for Ghangspa og som bestaar av en masse terasse-hager adskilt med steinmurer. Alt synes saa stille, rolig og idyllisk her. Det er ingen som stresser med noen ting. I motsetning til ellers i India faar man i stor grad gaa i fred her. Det eneste som moter deg, med mindre man selv tar initiativ til noe mer er, brede, glade oppriktige smil som sier "Julley". Dagen i dag er ikke dagen for de store utskeielsene saa det blir med rolig byvandring, internett besok, melding hjem om at alt er bra og titting rundt omkring. Jeg moter igjen Anna fra husbaaten i Srinagar og ikke mange timene etter er vi samlet igjen, nesten hele gjengen fra Srinagar + Arthur, Mattew (fra New Zealand som vi motte over Fotu La passet) og noen amerikanere. Vi koser oss i ettermiddagssola med Kingfisher ol og pizza. Deilig aa endelig faa litt "vestlig" mat i magen igjen etter mange dager med ris og dal.

26/05-2010 Indus Valley

Etter en rolig dag i gaar begynner vi aa bli "kampklare" igjen og vi tar kontakt med et reisebyraa som kan skaffe oss de nodvendige offisielle tillatelser for aa dra inn aa besoke Pandgong Lake. Det tar en dag aa fremskaffe disse og vi bruker ventetiden paa aa cruise rundt i Indus Valley og besoke Gompaene som ligger der. Vi besoker Shey, Tikse, Matho og Hemis gompa. Jeg finner det vanskeligere og vanskeligere aa sette ord paa reisen her i Ladakh. Alt er enten i en saa mye storre skala eller mindre skala at det er nesten hovmodig aa begi seg utpaa aa gjengi dette i tekstform. Jeg haaper jeg kan faa vist dere som folger med paa bloggen noen bilder naar jeg kommer hjem. Tror det vil fungere like godt, om ikke bedre enn tekst. Uansett saa kan jeg meddele at solnedgang i Indus Valley, sett fra Shey Gompa er helt raatt! Sukk og stonn...