MC/INDIA, VENTETID I KASHMIR

15/05-2010 Sonamarg

Vi vaakner opp til et super-utrygt vaer. Vi kan ikke en gang se fjellene som rammer inn Dal Lake. Men, vi er utolmodige og vil videre. Da vi staar og pakker paa syklene holder vi paa aa ombestemme oss. Vaeret ser jaevlig ut! Men, til slutt lar vi tvilen falle morgenen tilgode og vi setter avgaarde. Vi starter med et rolig detour-cruise rundt Dal Lake og naar vi forste kommer paa hjul glemmer vi alle potensielle bekymringer og er bare i stand til aa nyte lyden av en Bullet paa lavt boblene turtall i lav fart rundt en blikk stille innsjo.

Paa leting etter veien til Leh i utkanten av Srinagar faar vi, ikke overraskende, feil informasjon om hvilken vei vi skal ta og havner ut paa landet et eller annet sted. Men, det gjor forsaavidt ingenting for omgivelsene vi kjorer i er "paradisiske". Smale, rolige bygdeveier, kledd inn i lovverk fra gedigne traer. Vi lirker oss rundt krapper svinger, langs kanalsystemer og naturlige bekker, broer, mellom rismarker og kornaakre og blandt mennesker som hilser oss med beundring, overraskelse og vennlige smil.

Omsider forlater vi paradis, kjorer feil enda en gang for vi er paa rett vei. Vaeret staar oss bi og vi kjorer i mote et omraadet som paa mange maater minner meg om det Kurdestan jeg saa paa grensen til Irak (Marywan/Howraman) i Iran, eller paa landsbygda i Kosovo. Her bor fattige folk som ikke staar til ansvar for andre enn seg selv. Her er ingen parker og pleie, bygninger som maa vedlikeholdes slik at de skal se pene ut, soppel som maa plukkes, eller kafeer (slik vi kanskje kunne onske oss) som forbipasserende turister kan stikke innom for en pust i bakken. Her er det det man absolutt trenger, og litt mindre enn det. Naturen og menneskene staar dog ikke tilbake for andre plasser. De lokale ydmyke menneskene hilser oss hjertelig velkommen inn i deres verden av fjell og elver.

Vi moter regn naar vi naermer oss dagens endestasjon, Sonamarg (S). S er en liten landsby paa 3000moh som er siste post for Zoji La passet som leder oss inn mot Dras og deretter Kargil. (Dras sies forovrig aa vaere en av de kaldeste plasser paa jorda hvor det bor folk, med tempreaturer ned mot minus 60 paa vinterstid. Bare Sibir er kaldere). S er ubebodd i de 6 vintermaanedene. De andre seks mnd av aaret trekker folk fra Srinagar opp hit for aa drive sine smaa kryp-inn av noen forretninger eller kanskje mest av alt; ri indiske turister inn til Thajiwas glacier. Her er kampen om turistene knalltoff. Kashmirerne loper langs innkomne biler og klistrer seg til rutene og trygler og ber, maatte de pengesterke velge akkuart deres hest for turen inn til breen. Hesteholdet minner desverre i stor grad om maaten vi forholder oss til IKEA-varer paa. Bruk og kast. Hestene preges av rovdrift og naar den ikke virker lenger kastes den. Dvs den brukes enda litt til for den ender opp gaaende hvilelost omkring i fjellsidene. Hva hestens endelige skjebne blir vet jeg ikke. Ikke sikker paa om jeg vil vite heller.

Vi tar inn paa Hotel Royal , som er alt annet enn royalt, for 30 NOK natta og tar en walkabout i regntunge Sonamarg. Bebyggelsen paa andre siden av elva for den ene shoppinggata er det man kan kalle mindre velstaaende. Her lever de lokale sine harde liv. Gjerder rundt camphoundene bygges kontinuerlig av det som finnes for haanden, og slik er det ogsaa med husene. Rammevaerket av graasteiin eller murstein "flekkes" paa med rester av bolgeblikk, trevaerk, plast, rotter osv. Gatene er fulle av mokkete utmagrede hester og mennesker som streifer rundt fra hjorne til hjorne for aa se om det skjer noe, mens de bare fottene med sandaler under, drukner i gjorma. De har saa visst en annen kuldetoleranse her enn hjemme. Men, igjen, de er saa vennlige og sjarmerende alle sammen. Paa vaar lille rundtur i landsbyen inviteres vi paa to te-besok av hyggelige mennesker som vil vise oss ders hjem. Ydmykhet....

Fordi vi ikke skal ri paa hest, men ri vaare motorsykler til Leh, tar vi tidlig kvelden.

16-20/05-2010 Sonamarg, noch ein mal

Moder jord har talt. Hun har stengt veien til Kargil for oss. Uvaer og jordras har gjort veien ufremkommelig, der det er igjen vei.... Det regner i botter og spann. Det stopper ikke, bare regner mer og mer. Sonamarg forandres fra en lite trafikkert veibit til trafikkork. Busser og jeeper som kommer fra Srinagar kommer ikke videre og plutselig er S overbeolket. Hotellprisene oker med 700% (!) og vi blir kastet ut av hotellet vaart. Forklaringen deres holder ikke vann, bare bedrag for aa tjene mer penger og vi blir ukristelige og lite kompromissfulle i vaar fremferd. Vi finner oss ikke i det rett og slett. Det ender med en krangel i og utenfor hotellet som ender i vaares favor. Men, for oss handlet det om aa akspeptere en prisokning som var hinsides all fornuft eller sove ute. Kjedelig sak det der, men slikt skjer. Vi ender til slutt opp paa loftet, med bad i kjelleren. Gi og ta, men mest gi:-]

Hotell Royal kan vaerken by paa varmt vann eller elektrisitet, og utenfor er det inne-vaer saa dagene i S tilbringes stort sett i posen hvor vi blaaser frostroykringer, eller paa et gatekjokken for aa fylle opp proteinlagrene med lammekjott. Rista (lammekjottkaker paa kashmirsk vis) bli fort favorittretten og bankes ned i buken med den storste apetitt hver eneste dag. Lokalbefolkningen fryser de ogsaa, men holder varmen med keramikkpotter som de fyller med glodende kull som de igjen putter opp i en kurv som de gaaar og baerer under den karakteristiske frakken sin. De som ikke har dette varmeapparatet fryser under masse pledd. Utrolig nok er det veldig mange som gaar i sandaler, eller til og med barfot i gjorma. Det stikker litt naaar det er barn. Det er overraskende mange tiggere i S.

Mens vi venter faar vi selskap av Arthur fra Israel (eller Ukraina som han liker aa si naar han er i Kashmir) og Bobby (England) og Vera (Sverige) som ogsaa er paa farten rundt i India paa Royal Enfield. Bobby og Vera lager film, "En motorsykkel guide for India". Bobby har tilbragt naermere to aar i India paa MC og Vera har ogsaa kjort sine km paa en RE. De blir godt selskap i ventetiden. Vi utsettes for en rekke falske alarmer om veiaapning. Vi pakker paa og av syklene, bare for aa bli fortalt "Kanskje i om to timer, kanskje om to dager, men ganske helt sikkert muligens i morgen, etter 14:00, Insh Allah". Det er ingen som helt sikkert vet noen ting som helst og ingen som ser ut til aa ha noe overordnet ansvar saa de lokale militaere og politiet blir hoggestabber for frustrerte indiske turister og handelsmenn som taper penger time for time. For min kommer har jeg saa smaatt begynt aa tenke paa at visumet mitt gaar ut 26.juni og at jeg inne den tid skal ha avviklet min RE og kommet meg ut av landet.