MC/INDIA, KASHMIR, THE 2ND PARADISE

10/05-2010 Fra Jammu til Kashmir

Fra Udampur til Srinagar er det ca 23 mil, og etter alle godordene vi har hort om NH 1A skulle det ikke vaere store jobben aa komme seg til Srinagar. Men, det blir allikevel litt strevsomt. NH 1A var ikke en firfelts motorvei, men en helt grei asfaltert vei. Da vi vrenger ut fra Udampur kommer vi inn i en gedigen militaerkolonne, bestaaende av tilsynelatende uendelig mange lastebiler, som skal vise seg aa vare mer eller mindre helt frem til vaar endestasjon. Vi jobber oss sakte men sikkert fremover i kolonnen, men den synes aa ikke ha noen ende! Lastebilene er forsaavidt ikke problemet, men det er alle privatbilene innimellom som kjemper seg fram med doden i lomma. Som Rune sier: "Det hele fortoner seg som et forbanna bilrace!" Personlig har jeg aldri kjort i et saa intenst trafikkmiljo paa en landevei noensinne. Konsentrasjonen er paa topp. Dette er ikke plassen aa sove i timen. Det som er synd er at vi ikke faar stoppet opp og sett paa den nydelige naturen vi kjorer i. Dalen vi kjorer oppover er bratt og spektakulaer og ser vi utfor kanten faar en sug i magan. Den sluker oss.

En annen ting som er paafallende i det vi forlater Udampur er at vi tydelig kommer inn i muslimske omraader. Veiskiltene "dubbes" paa urdu, reklameskilt skrives i storre graad paa urdu, damer fargerike sarier blir gradvis erstattet med mindre fargerike klesplagg som hijab/chador/burka og mennene baerer sin kalott og heldekkende graa-brune kappe. "Salam Aleykum"

Vi naermer oss tunnelen paa 2,5 km som skiller Jammu fra Kashmir og plutselig staar det en gjeng sivile mennesker i veien og vil stoppe oss. De gaar ut i veien og vinker paa indisk vis at vi maa stoppe, men vi tar ingen sjanser og durer maalbevisst rett forbi. Da vi kommer frem til tunnelen en km lenger frem staar det tre uniformerte menn med vaapen i haand midt i veien og ber oss om aa snu og vende tilbake. Tilbake hvor??? Bare tilbake til check-pointet heldigvis. De sivile menneskene skulle vise seg aa vaere politi. Vi vender tilbake og stopper ved de sivile politifolkene. Vi spor om de kan fremvise ID paa at de er politifolk, men det kan de ikke. Alt de vil er aa registrere at vi entrer Kashmir. Vi tenker OK, hvis det er det som skal til for at vi faar passere saa faar de passene vaare og faar fylt ut sine skjemaer. Vi spor om det er en militaer ovelse i dag og faar til svar "Here is military exercise every day". Alt blir i den skjonneste orden og vi kobler oss paa militaer kolonnen igjen. Litt spente kjorer vi inn i det sorte enveiskjorte hullet i fjellet blandt brummende lastebiler og diesel-eksos. Etter 2,5 km med braak kommer vi ut i dagslyset igjen og motes av Kashmiri Valley. Et nydelig skue. En u-dal full av rismarker og spredt bebyggelse.

Da vi kommer ned i dalen er det som aa komme til "Ville Vesten". Det skumrer for oss. Gribbene staar aa mesker seg i gamle ku-kadavre langs veien, det gnistrer i tranformatorbokser og hvis det ovrige India er fattig fremstaar dette omraadet som lut-fattig. Bebyggelsen bestaar av rode teglstein-bindsingsvaerk-sbygninger med storre innslag av trevaerk og det virker som om folket i landsbyene ikke har bestemt seg om de skal vaere eller bli. All bygningsmasse ser halvveis forlatt ut, men her er masse folk. 3,5 mil sor for Srinagar faar vi skikkelig regnvaer, men vi velger aa trasse vaerforholdene og peiser paa. Vi blir mokkete, sokk-vaate og litt slitne av aa kjore i denne trafikken under disse forholdene. Vel fremme i Srinagar tar vi inn paa forste og beste hotel. Vi ser ut som svarte feiere i ansiktet av all dieseleksosen vi har kjort i hele dagen (tor ikke en gang tenke paa hvor mye av den dritten vi har pustet inn). Vask, tort toy paa og ned i posen. Phu, for en intens dag paa to hjul, men, Al Hamdo Lilla (Thanks god), vi kom frem.

11/05-2010 "Kashmir, the 2nd paradise" (1st paradise is in heaven, Insh Allah)

Vi vaakner til sol i Srinagar, finner frokost i en muggete kjeller paa et annet ekslusivt hotell og begynner paa Srinagar Walk-About. Vi kommer ikke langt.for Mr Rashool praier oss paa gata. Vi har hatt kontakt med Mr R paa telefon paa veien til Kashmir fordi han eier en husbaat og vi har faatt anbefalt ham fra noen folk vi motte i Dharamsala. Mr R ser to fremmede paa gata og siden det ikke er saa mange turister her tipper han rett, -vi er de to som ringte dagen i forveien. Siden vi var sokkvaate da vi ankom Srinagar valgte vi forste og beste hotell, men naa er tiden inne for aa la seg sjarmere av baattur paa vannet, gratis te og hyggelig personalet paa baaten vi skal falle for, "New Sherin". Vi gjor en deal om aa komme tilbake i morgen naar vi har torket toy og "landet" litt.

Vi fortsetter walk-about'en vaar i Srinagar. Det som staar paa programmet er et ekstra par sko hvis vi blir like vaate paa nytt, og regnbukse. Hvis man bruker skostorrelse som undertegnede (str 47) kan jeg bekrefte at i India selger man ikke sko over str 44. "Shoes in 11 and 12, not possible in India". Jeg bor ha sko og finner et par jeg med godvilje faar preset pailabbene ned i. Og regnbukse,- vanskelig. Srinagar har mye, men regnklaer er det daarlig med. Til slutt, etter timer med leting, faar jeg tak i en hel og en odelagt regnbukse til tilsammen 20 NOK med bedriten kvalitet. Men, noe er bedre enn ingenting. Regnbuksene passer selvfolgelig ikke, men naar jeg klipper den ene i to og syr to nye "bein" til aa ha under den andre, kan det funke, Insh Allah!

Srinagar er en stor by. Masse folk, mange butikker med moderne varer, en helvetes trafikk og en bygningsmasse som minner om en blanding mellom Aleppo i Syria og Zakopane i Polen. Jeg liker umiddelbart Srinagar og denne surialistiske miksen av nytt og gammelt, og de hyggelige og immotekommende menneskene. Srinagar er reinere enn de fleste andre Indiske byer, det er faerre kuer paa fri mitr, soppla er organisert i hauger (gjerne) utenfor gatebildet. Men, husene er ser ut som falleferdige spokelseshus, gatebildet kryr av invalide mennesker (ganske gripende og se barn rulle seg bortover fortauene med sine vanskapte kropper mens de synger til inntekt for seg selv) og overraskende mange damer som titter ut paa omverdenen gjennom "gitteret" i burkaen. En annen ting som jeg blir overrasket over er den massive tilstedevaerelsen av militaere og politi. Jeg var forberedt paa at det ville prege gatebildet, men ikke i saa stor grad. Gatene kryr av uniformerte menn med hjelm, skuddsikre vester og vaapen, riot-control- kjoretoyer, piggtraad og veisperringer. Alle tjenestemennene smiler, er hoflige og immotekommende saa stemningen foles allikevel ikke trykkende, selv om de vet at den muslimskdominerte byen (70% muslimer) ulmer av uvhengighetsbegjaer og deler av befolkningen ser frem til den neste fredagsbonnen er ferdig og de paa nytt kan kaste sine steiner paa de indiske tjenestemennene som rammer inn bybildet med den hensikt aa besorge at Kashmir forblir en del av Hindustan (sagt i grove trekk).

Og, sist men ikke minst er Srinagar The Dal Lake. En sjo som kryr av husbaater som fungerer som hoteller/boliger eller begge deler, butikker og bolig-komplekser (flytende eller bygd opp paa pilarer). Srinagar maa vaere Indias svar paa Venezia og Bangkok, uten at jeg kan uttale meg om hvordan det er der, enda. Mens vi sitter paa plattingen utenfor baaten vaar, kommer smaa, gamle og slitne prammer glidene forbi med en padler som sitter paa huk frammerst i prammen. Noen av dem fores av fiskere som skal skaffe dagens mat, noen frakter (stort sett) indiske turister, mens andre frakter nydelig oppkledde smaa piker som skal avsted for aa lese i den hellige boken paa en eller annen lokal madras. Alt er saa stille og med et melankolsk preg.

Paa kvelden spiser vi middagen vaar paa husbaaten sammen med Nelly fra Australia, Anna fra Sweitz, Thoen fra USA, Davis fra England og Carl fra Sverige, som alle bor paa baaten. Omgivelsene inne paa baaten er royale og kvalifiserer godt til Toppen Bech's "Herskapelig". Selv har jeg nok aldri spist i mer fasjonable omgivelser. Vaare nye venner har ol og godt humor og vi faar en alle tiders kveld sammen.

12/05-2010 Tut-tuuut.

Sjekker tidlig ut fra Hotel Kardar og kommer oss ombord paa vaart nye hjem. For 125 NOK faar vi en hel baat for oss selv, transport til og fra fastland, te, internett, kjeks og hasjis (hvis onskelig) inkludert i prisen. Naa snakker vi.

Rune ble ikke helt frigjort fra problemer emd sykkelen sin fra frigjoringsdagen saa han bruker dagen hos Mr Fix-it. Imrahin paa 23 aar jobber paa baaten vaar og skal vaere min city-guide i dag. Vi besoker moskeen som har et relikvie fra Profeten Mohammed; et haarstraa fra hans skjegg, og Jame Masjid (hoved-moskeen). Jame Masjid er ulik noen annen moske jeg har sett. Den er bygget i rod teglstein og minaretene er ikke runde som normalt, men er bygget med kinesisk- "isch" arkitektur bestaaende av trevaerk med bolgeblikk som tak. Bonnehallen baeres av 378 massive trepillarer. Et fantastisk byggvaerk. I folge min venn saa er det utenfor denne moskeen at de ukentlige opptoyene starter etter at mullaene har oppmuntret de fremmotte til aa kaste stein og gjor oppror mot representantene for de indiske myndighetene. De som deltar i fremste linje skal visstnok faa 500rs (70NOK) for hver gang de deltar i demonstrasjonene. Men, hvem vet hvordan det hele egentlig henger sammen.
Imrahin inviterer meg hjem til hans hus for lunsj, og der faar jeg servert orett-kotletter, kashmiri tea og butter-kjeks. Imrahin forsorger hele huset gjennom jobben han har paa baaten, dvs mor, soster og to nevoer. Jeg har ikke vaaget aa sporre hvor mye han tjener, men det aner meg at det ikke er all verden. Sjefen til Imrahin har fortalt meg at han drar i land 300 000rs pr mnd i hoysesongen paa husbaaten, men jeg har mine tvil om at det drypper hovelig mye paa klokkerne. Som alle andre indiske sjefer jeg har mott er det noe hardt og kynisk bak den vennlige og profesjonelle fremferden. Dagen paa motorsykkel i Srinagar var baade forferdelig og morsom paa en gang. Naar man bringer trafikken paa veien mellom Jammu og Srinagar inn i Srinagar sentrum faar man et vepsebol av et trafikkbilde. Byen er saa til de grader overtrafikkert og er du ikke frekk, ja saa taper du, dvs du kommer aldri fra A til B. Etter aa ha kjort blinde svinger immote gjennom fjellandskap i en periode har jeg blitt en flittig bruker av tute (tute for svingen er egen sikkerhet!!), men i Srinagar sentrum faar jeg konkurranse. Tuta mi gaar varm i kakafonien av tute-lyder. Siden ingen bryr seg om aa bruke speil, se, holde sin side ol. er tuta den eneste maaten jeg kan fortelle omverdenen paa at "her kommer jeg". Tut-tuuut:-)

Dagen avsluttes paa samme maate som i gaar, med en nydelig middag, bestaaende av lam, dal, kokte gronnsaker, salat, og saerdeles hyggelig selskap. Vi har det fint sammen. Whiskey blir det ogsaa paa oss litt utpaa kvelden.

12/05-2010 Tommermenn og regnvaer

Kl 05:00 vaakner jeg til "Allaaaaahhhh ooo Aaaaaakbar", en kraftig hodepine etter noen whiskey for meget i salongen i gaar og at regnet hammrer paa taket paa baaten som knirker og vrir seg i morgenstunden. -Slitsomt...

Kl 11:00 jages jeg opp til frokost av Rune. Vaare utenlandske venner skal ut paa en 7 dagers trekking-tur i dag (vaeret kan bare bli bedre), mens Rune og jeg tenker at det er nok aa kommer seg paa fastland og til en internett-cafe. I-nett forbindelsen bryter sammen pga av regnet og vi ender med aa spise kebab, gjore smaa mer eller mindre nyttige ting, lese bok og skrive blogg ombord paa skuta vaar. Vaermeldingen i dag for den neste uka er helt ulik den som var i gaar, noen sier at veien fra Leh til Manali ikke er aapen enda og at det snor i Kargil (hvor vi skal forbi). Flotte greier... Vi lurer fremdeles en smule paa om vi vet hva vi har begitt oss utpaa. Enda godt jeg har faatt sagt opp samtlige tommermenn naar lydene rundt Dal Lake skal bedove kropp og sinn slik at jeg blir klar for muslimsk ukeslutt.

13/05-2010 En dag paa Dal Lake

Dagen i dag er vel kanskje den minst kompliserte dagen jeg har hatt siden jeg dro hjemmefra. Etter frokost stiger Rune og jeg ombord i en liten "shikara" (baat-taxi) og i den blir vi i hele dagen. Sjaaforen vaar padler oss ut til de mange smaa-sjoene rundt Dal Lake, mens Rune og jeg stort sett ikke gjor annet enn aa spise snop, drikke ol, drikke te og gaa i land noen ganger for aa strekke litt paa beina. Dvs det vi gjor aller mest av er aa nyte det aa vaere tilstede i vaart eget liv paa en blikk stille sjo, omkranset av fjell som lager nydelige speilbilder i vannet, akkopagnert av fredagsbonn servert over massive hoytaleranelgg rundt hele sjoen. Vi klyper oss i armen. Ja, vi er her her og naa. Sammen med oss paa vannet er masse andre baater. Inn mot Srinagar sentrum ser vi mest turister som oss selv, indiske saadan, mens utenfor "husbaat-land" er det lokale som forer baatene. Kvinner og menn i alle aldre sitter fremst i sin lille pram og fisker eller transporterer seg selv eller varer fra A til B. Det er rein og skjaer idyll aa vaere publikum.

Vi gaar ogsaa i land ved moskeen som gjemmer det ene skjeggstraaet til Profeten Mohammed, og faar en naermere titt innendors. Skjeggstraaet er nok vel bevart utenfor vaar rekkevidde saa alt vi kan gjore inne i moskeen er aa ydmykt titte rundt med henda paa ryggen mens de troende gjor sine bonnesanger. Utenfor moskeen er det fredagsstemning. Mange familier i Srinagar har tatt turen til de velholdte grontarealene rundt moskeen, hvor mennene forer tilsynelatende dype samtaler med hverandre og kvinnene ser til barna som leker med drager, ballonger og den slags. Stemningen er rolig og kjaerlig. Vi traakker ogsaa gjennom et skikkelig fredgasmarked som yrer av liv og alt det et Kashmirsk hjerte kan begjaere av saker og ting: sigder, sko, plastikkbotter, safran, sauehjerner, dal, oppvaskborster, ved, og tonnevis med rein og skjaer juggel. Damene paa markedet har brettet opp burkaen for aa ta varene i naermere oyesyn, men straks vi er utenfor markedsgaten er "teltet" komplett igjen. Man kan observere damer som stopper opp for aa prate med en bekjent som er mann; damen stopper mannen og sier hei. Mannen stopper overrasket opp og lurer paa hvorfor han blir stoppet av en kvinne. Saa ser mannen ned, drar kjennsel paa sko og nedre delen av buksen og samtalen ruller igang med den storste naturlighet.

Paa vei tilbake fra markedet glir vi gjennom omraadet som kalles for "Floating Garden" ( FG). FG er et virr-varr av oyer og diker i Dal Lake hvor folk bor og dyrker gronnsaker. Vi setter pris paa aa ha en kjentmann med oss for i dette omraadet skulle det ikke vaere vanskelig aa ro seg vill. FG maa vaere et "Mekka" for en som er fotointeressert. Det er motiver for hver meter. Prammer som lastet opp med gronnsaker, fiskere som bringer dagens fangst tilbake til hus, tenaaringsjenter som ror paa besok til hverandre, hus som staar paa paaler ute i vannet og flytende butikker. Kameraene vaare gaar varme. Dal Lake er virkelig et sted aa avlegge et besok. Rune og jeg er enige om at av alle plasser vi har vaert i India, saa kommer Kashmir/Srinagar/Dal Lake paa forste plass.

Takk for i dag!

14/05-2010

Vi vvakner opp til fin-vaer og nyter en lang og god frokost paa terassen paa baaten vaar. Etter aa ha sjekket vaermeldingen daglig de siste dagene har vi mer eller mindre bestemt oss for aa prove aa komme paa hjul igjen i morgen. Skal vi velge aa tro vaermeldingen kan vi komme oss til Kargil for mokkavaerert setter inn der, saa maa vi regne med aa vaere der en dag eller to for det blir bedre inn mot Leh.

Saa dagen i dag blir den siste dagen i "sivilisasjonen" for vi drar opp i fjellene, og vi faar gjort mye. Kjopt inn mer regntoy, hansker, lue, Rune faar byttet ut sitt landeveisdekk med et knast-dekk og jeg faar fikset fotoapparatet mitt som jeg var redd for skulle takke for seg. Mens vi venter paa dekk og fotoservice kjorer vi opp til tempelhoyden som vaaker over Srinagar. Herfra kan vi se saa godt som hele Dal Lake med virr-varret av husbaater, kanaler, diker, og de deler av byen som tilsynelatende er som alle andre byer/tettsteder, men som i realiteten er et samfunn paa oyer. Srinagar er stor. Paa storrelsen med Oslo i antall innbyggere, i areal vites ikke. Guideboka mi, Rough Guide, sier saa godt som ingenting om Kashmir. De har tydeligvis utelukket at folk vil dra hit, eller kanskje de ikke vil motivere den reisende til aa dra hit. Hvem vet. Jeg har bladd litt i en Lonley Planet for India og de er adskillig bedre paa Jammu/Kashmir enn Rough Guide.

Vi lar vaare siste Kingfisher ol faa bein aa gaa paa naar vi nyter solnedgangen over Dal Lake sammen med en god bok. Kona til "butleren" vaar serverer Palak Paneer til middag i dag og vi gjor som alle de andre dagene vi har hatt paa tur sammen; KOOOOSER OSS!