PAA MC I INDIA, KASHMIR

06/05-2010 Inn i Kashmir

Rune og jeg sluker en skikkelig cowboyfrokost i Dharamkot for vi setter "hestene" i gir. Vi gjor et lite stopp i MLg for aa fikse noen ting og saa vil tilfedlighetene det til at jeg skal faa mote Richard og Charles fra gaarsdagen seremoni ved hovedtempelet i MLg. Vi trykker hender, klemmer hverandre og blir enige om aa snakkes seinere, gjerne nar jeg kommer aa besoker Richard i Nord Irland.

Ut av Dharamsala var planen aa ta raskeste vei til Pathankot og retning Jammu. Det skal bare ta oss 1 mil paa highway NH 21 for aa forandre planene. Vi vil ikke kjore i denne hazardiose trafikken og blandt alle disse menneskene, saa vi vrenger nordover i retning fjellene, kaldere klima, faerre folk, daarligere veier, men bedre scenery og konkluderer etter nok en mil at det er det her som her livet. Vi kjorer motorene glod-varme opp til Dalhousie Hill station.Dalhousie minner paa mange maater om baade Shimla og Mussoorie. Velbemidlede indere kommer opp i fjellene for aa avkjole seg, shoppe og "slaa paa stortromma". Rune og jeg noyer oss med en billig lunsj, et par bilder og en liten raanerunde for vi tar videre mot det som skulle vise seg aa bli dagens maal, Basoli. Vi holder jevn fin flyt paa gode veier, legger oss godt ned i svingene og nyter et litt Grand-Canyon-liknende landskap fra Dalhousie i retning Kashmir.

Det siste vi gjor i Himachal Predesh er aa bli ransaket av en checkpost i baann av dalen som deler de to statene HP og Kashmir. Vi takker for hjelpa (...), og naar vi endlige kommer derifra begynner dagen aa bli paa hell. Med spenning i kroppen venter vi utolmidig paa at checkpoint nr 2 skal bli ferdig med passregistreringen slik at vi kan slippe inn i denne "dynamiske" delstaten. Det som ogsaa gjor det litt spennende er at sykkelen til Rune har girkasse-problemer og sykkelen min lekker olje. Vi krysser fingre for at materiellet skal holde til vi kommer oss til Jammu og et verksted. I Jammu planlegger vi en full sjekk av syklene slik at de kan ha en ny tentamen frem til Srinagar for deretter aa gaa opp til eksamen i det vi skal svinge ostover igjen aa ri til Leh. Men, forst er det Jammu. For det skal vi krysse over noen pass og traakle oss gjennom flere "dalstrok innafor".

Da vi kommer opp fra elvedalen begynner det aa bli morkt for oss. Vi skimter et "skummelt" landskap forut. Vi ser etter lysene til Basoli, men vi kan ikke se noen ting. Det eneste vi ser av lys er baal som brennes paa aaskammene bortover. Spenning... Vi forstaar etterhvert at strommen har gaatt i dalforet. Vi snor oss forsiktig videre i morket, passerer elver som oversvommer veien etter det kraftige regnet i gaar, steinras som ligger i veien og en stor flokk med geiter, hvis avkom tar sine forste vaklene skritt, slik vi vakler oss gjennom morket, paa vei til "noe".

Rundt en aasrygg, eller 10, og ned i dalen ser vi lys. Da vi kommer ned blir vi stoppet i et millitaert Check Point. soldatene snakker begrenset engelsk, saa jeg faar The Boss paa telefonene inne fra vaktbua. Vi forklarer at vi ser etter et gjestehus som vi ble fortalt der var i Basoli. The Boss sier at her er det ingen gjestehus. Men, (phu...) hvis dere kjorer 5 km til kommer dere til Bani. Der kan dere sove. Lykke til!

Bani fortoner seg som er real spokelsesby der den sluker oss naar vi litt nolende soker etter skilt i morket som kan indikere et gjestehus. Jfr den ettermiddagsgraae himmelen er ikke dette natten aa tilbringe utendors. Bani lukter jord, svette og alkohol, men landsbyen har rom for to reisende. For 200rs (27 NOK) faar vi et mindre hyggelig rom av noen hyggelige mennesker. Middagen bli ikke overraskende en altfor spicy curry servert fra uhorvelig mokkette kjeler. Velbekomme.

Rune og jeg ser paa hverandre med et skjevt smil om munnen og et noe overrasket og maallost blikk. Vi trekker paa skuldrerne, skjelver litt i knea og konkluderer, - dette er aa reise!

07/05-2010 Bani

Vi staar opp grytidlig med hensikt aa tilbakelegge et langt legg, men vaakner opp til et meget demotiverende regnvaer. Vi utsetter avreisen umiddelbart i noen timer i paavente av bedre vaer, men vaergudene vil noe annet. Til slutt bestemmer vi oss for aa bli i Bani til dagen etter. Brodrene Ricky og Vicky bli vaare gode venner og hjelpere denne dagen. Vi faar sightseeing i Bani, som viser seg aa vaere noe storre enn hva det saa ut som i gaarsdagens morke. Faktisk er denne lille landsbyen, inneklemt mellom fjellene, et interessant lite samfunn med vennlige mennesker som vil hjelpe og bidra. Overrasket? Jo, kanskje litt.

I gaar kveld traff vi stedfortredende rektor paa colleget i Bani og han inviterte oss til audiens paa sitt kontor. I det regntunge vaeret kan det vel ikke vaere bedre aa gjore enn aa dra paa audiens paa landsbyens nyopprettede college. Vi moter Mr Singh og hans kolleger over kjeks, chai og en samtale som stort sett handler om Mr Singhs egen fortreffelighet. De andre proffessorene havner "naturlig" i bakgrunnen, og hvis deres sporsmaal slippes til faar ikke vi svart for den stedfortredende rektor paa nytt griper rommet. Noen av proffessorene vil dra til Norge i 2 mnd for aa forske paa norsk kultur. Rune og jeg gjor et raskt overslag for hva det vil koste dem og ender opp med 10 indiske mnd's lonninger paa proffessor-nivaa for aa leve billig i Norge i 2 mnd. (...)

Etter audiensen hos Mr Singh m/undersotter klarer vaeret opp og vi gaar over elva for aa faaa oss mer chai. Her snakker ikke voksne folk engelsk, men det gjor barna, og de smaa er mer enn villig til aa vise de voksne at de kan gjore en forskjell for de tilreisende, -saa vi faar oss mer chai. Hele tiden mens vi gaar aa kikker oss omkring har vi et lite tog med barn og voksne etter oss som nysgjerrig folger med paa hva de tilreisendes neste trekk vil bli. 20 % av innbyggerne er muslimer og jeg morer meg over aa overraske dem dem med "Salam Alaykum", og faa et overrasket blikk og et "Aleykum al Salam" tilbake.

Vi faar vite at det ikke er bensin aa faa tak i innen aatte mils omkrets og at det ikke er bensinstasjon i Bani. Rune er allerede paa reserve tanken. Vicky vet raad. I en av landsbyens trange gater finnes en kioskeier som selger "black market petrol". Bak en plankestabel og annet rot drar han frem en 30 liters kanne med bensin. Svartebors prisen for bensin i Bani er 10 NOK pr liter, men vi har ikke noe valg. Hestene maa faa drikke.
Hoydepunktet i Bani blir kanskje en par timer lang samtale med en Forest Conservator fra Jammu som er i Bani for aa kikke paa skogen. Samtalen skal ikke bare handle om skog, men om indisk kroppsspraak, arrangerte ekteskap, sex og norske drivhus.

Dagen avsluttes paa den lokale kneipa hvor vi river paa en ol og whiskey. Forste dedikerte baren for salg av alkohol jeg har sett i India. De edle draaper nytes blandt Bani's alkoholikere, beinrester av kylling og raae egg. Say no more.

08/05-2010 Frem og tilbake er like langt

Kl 06:45 er vi klare for aa dra videre nordvestover og komme oss til Jammu for aa faa en sjekk paa hestene vaare. Da vi ser paa kartet sammen med Ricky og Vicky faar vi vite at vi ikke er der vi tror vi er paa kartet i det hele tatt. Vi har, ikke overraskende faatt feil veibeskrivelse paa et eller annet tidspunkt og vi er 86km nord for hvor vi trodde vi var. Vi ser oppgitte paa hverandre. 86km paa disse veiene kan i vaerste fall bety en dags kjoring. Situasjonen snus til at vi er glade for at vi oppdaget dette naa og ikke etter nye 86 km lenger nord, at vi faar sett landskapet vi kjorte gjennom i morket i dagslys og at vi i dag er morgenfugler. Til Basoli, landsbyen vi trodde vi var i, er veiene elendige! Gjorme, veiarbeid, vann, landslides. Det gaar forferdelig smaatt med oss. Paa veien lar vi oss allikevel nok en gang imponere over alle damene som jobber som veiarbeidere i India. De svetter, stoper broer og baerer pokk i sine fargesprakende, alltid like rene, sarier. Synes jeg ser norske damer jobbe langs norske veier i like stort antall og med like flott bekledning. Vi lar oss ogsaa nok en gang imponere over det at stort sett alt veiarbeide skjer for haand. Paa store kampesteiner staar standhaftige indere med slegge for aa knuse den til pokk, eller bare faa fjernet helesteinen. I neste omgang overtar damene som sitter med hammer og mindre steinbiter for aa skape den perfekte storrelsen paa pokken i forhold til hva den skal brukes til. Grofter graves for haand. Sement blandes paa bakken og hvis man spar sand/grus skjer det ved at en person holder i skaftet paa spaden og "styrer", mens en eller to andre drar i et tau festet til den samme spaden for aa hjelpe til. Asfaltoljen varmes opp i storre tonner paa rekke og rad med svarte indere som gjeter varmen. Dette er haandarbeid det!

I Basoli forteller en vaare nye hjelpere at det er et Royal Enfield verksted i Udampur (en by noie nord for Jammu) og valget med aa skippe Jammu blir lett. Fra Basoli til Udampur ligger vi aa cruiser i femte-gir i 70 km/t paa veier med europeisk standard, men nesten ingen trafikk. Landskapet er kupert, rodt og minner om bilder jeg har i fantasien om hvordan det muligens er enkelte plasser USA (Arizona el.l.).

Etter to netter paa et bedritent hotel i Bani flesker vi til med Hotel Dolphin i Udampur, hvilket betyr reint sengetoy, reine bad, satelitt tv osv. Etter snaue 10 timer paa farten har vi tilbakelagt ca 21 mil og er straalende fornoyd med det.

Vi fikk vite i Bani at simkortene vi har kjopt i det ovrige india ikke virker i Kashmir. Det er heller ikke mulig for utlendinger aa faa kjopt simkort som virker i Kashmir grunnet frykten for terror. Tata telecom usb-stivken vaar virker heller ikke. Det ble plutselig en liten utfordring for oss aa fortelle omverdenen og folk hvor vi er til enhver tid. Heldigvis er det internett paa Hotel Dolphin og vi faar sagt i fra hjemme hvor vi er. Men, det bli nok neppe noe problem aa faa gitt melding om hvor vi er. Det er masse plasser med internetttilgang i Kashmir. Og paa de mer, trolig noe ode, strekningene mellom Srinagar og Leh, og Leh til Manali faar vi ordne oss paa andre maater. Dette er jo noe av spenningen ogsaa. Kanskje blir det ikke spennende paa denne maaten i det hele tatt. Hvem vet?

09/05-2010 Frigjoringsdagen

Paa selveste frigjoringsdagen har Rune og jeg et haap om aa faa frigjort oss fra noen potensielle problemer som ligger i bakhodet og gnager hva angaar syklene vaare. Men, den paastaatte profesjonelle Enfield-sjappa gir ikke noe godt forste inntrykk i det hele tatt. Naar de ansatte endelig kommer paa jobb starter de dagen med krangling og aa rett og slett bedrive dank rundt oss, der vi staar som store sporsmaalstegn om lurer paa hva som skjer med avtalen som vi gjorde med dem i gaar. Andre sykler synes mer interessante enn vaare og vannslangen brukes av en demotivert unggutt, vi antar han er en av mekanikerne, til aa 50/50 spyle reint plassen utenfor sjappa og tegne figurer ut i luften med vannstraalen.

Vi bestemmer oss for aa komme oss derifra og frigjore oss fra problemer et annet sted. Men, saa kommer en noe mer troverdig fyr paa banen, vi tar en alvorsprat med ham "in public" om hva vi synes om stedet og at vi ikke onsker aa gjore biznizz med dem med mindre de tar oss paa alvor og leverer gode service og god kvalitet paa skruinga. Vi faar gutta til aa forstaa at de maa prestere og 4 timer seinere er clutch-pakninger skiftet, clutch justert, paerer skiftet, kjeder strammet, syklene nyvasket, nye releer satt inn, ventiler justert etc. Vi betaler ca 90 NOK for hele pakka og drar derifra med en oppfatning og haap om at motorsyklene er i bedre forfatning enn da vi kom dit.

Vi faar ikke sjekke ut fra hotellet etter 12:00 som avtalt (grrrr...) og vi bestemmer oss for aa late oss paa hotellet resten av dagen. Utenfor er bare nok en indisk by, tror vi (vi er lei byer) og vi ligger paa senga, ser paa tv, spiser sjokolade og avvikler filosofiske samtaler om jenter, og saann.