PAA MC I INDIA, UTTARAKHAND+HIMACHAL PRADESH

MC-TUR

27/04-2010 "God tur!"

Etter timer og dager med skruing, testing, venting, te-drikking, svetting er det endelig klart. Papirene til sykkelen til Rune kom, til slutt (bare 24 timer etter "seineste" tidspunkt, og vi er begge enige om at vi er veldig glade for aa dra fra sjappa til Ranjeet.
Vi er ogsaa veldig fornoyde med aa forlate Rishikesh etter 15 dager, og det som onsker oss velkommen paa vei mot Derha Dun er nyasfalterte, perfekt doserte veier, kledd inn i tung lovskog. For forste gang bikker speedometer naala 60 km/t og folelsen av aaa vaere uavhengig, fri og ikke bundet til noe/noen er berusende. Vi passerer rundt Dehra Dun og klatrer de gronne og vakre aassidene opp til Mussoori Hill station som ligger paa 2000 moh. Sykklene vaare gir et godt forsteinntrykk. Vi tar inn paa Krishna Palace og dagen er ikke eldre enn at vi rekker en liten walkabout.Mussoori har mye til felles med Shimla. Proppa med indiske turister fra Delhi som rommer fra varmen, britisk tilsnitt paa bebyggelsen og masse butikker hvor inderne kan bruke sine rupies. Vi spiser en bedre middag paa Kalsang Friends Corner, som byr paa enestaaende service og godt lammekjott. MC-turens forste dag avsluttes og feires med rom og sjokkis paa rommet. Gutta paa tur...

28/01-2010 Fullmaane i Himalaya

Vi vaakner begge med en litt rar folelse i magen og vi blir enige om aa gi gaarsdagens lammekjott skylda. Vi pakker paa og setter kursen i retning Kempty Falls som er et fossefall som ligger litt nord for Mussoori. Kempty Falls, eller Fun Walley som inderne kaller det, bestaar av en rekke vannfall med dertilliggende traakkebaater og rustete karuseller hvor inderne kan kose seg, bruke mer penger paa tant og fjas og bade, gjerne med klaerne paa. Vi blaaser i nesa av hele stedet og vil heller til Chakrata hill station som vi antar er en fin plass.

Veiene vi tar fatt paa byr paa magiske oyeblikk hva angaar utsikt og spenstige veier som snor seg langs fjellsidene. Vi ser sjelden folk og ytterst faa biler. Utkantsrok. Da vi kommer til Chakrata blir vi stoppet i et checkpoint og nektes aa kjore videre. "Omraadet er forbudt for utlendinger, reis tilbake der dere kommer fra". Vi smiler saa pent vi bare kan og spiller dumme turister og gnager litt paa offiseren med den burgunderrode(!) berretten. Han tar et par telefoner og krever avsvergelse paa at vi drar rett i gjennom omraadet uten aa stoppe. Vi sverger og vi faar kjore. Men, etter noen faa nye km blir vi stoppet igjen. Denne gangen maa vi av syklene og inn i "bua" for utfylling av skjemaer. Oversetteren vaar paa stedet sier veien er stengt lenger fremme og at maa snu aa kjore tilbake til Mussori. Baade Rune og jeg har folelsen av at han juger for oss. Vi vet at Bosque (vaar venn fra California som vi motte i Rishikesh) kjorte denne veien for en uke siden. Vi faar mast oss til aa faa spise noen momos i landsbyen og er ikke spesielt happy med tanken paa at vi maa kjore hele veien tilbake. Etter at vi har sett tilstrekkelig misfornoyd ut over litt tid lar de oss plutselig kjore allikevel. Saa veien var ikke stengt. Vi maa love at vi ikke stopper for vi har kommet oss til Tuini, 70 km vest for oss. Vi lover.

Veiene fra Chakrata er elendige og det gaar smaatt med oss. Paa forste og andre gir lirker vi oss frem paa smale veier fulle av steinras, huller, vei som har rast utfor fjellsiden og veidekket bestaar av litt asfalt innimellom pokken. Det blir morkt for oss og vi beslutter at det sikreste er aa slaa leir for natten og ikke fortsette paa disse daarlige veiene i morket, selv om vi ikke har kommet oss til Tuini. Det er ikke lett aa finne noen plass aa sove, for enten gaar det rett opp eller rett ned paa sidene av veien, men til slutt finner vi en gronn flekk hvor vi kan faa lagt ut kroppene vaare. Noen indere som passerer forbi vil faa oss fra aa sove ute. Vi kan bli spist av farlige dyr. Vi spor hva slags dyr, og etter aa ha blitt tatt litt paa senga over sporsmaallet stammer han usikkert frem tiger og leopard og "andre farlige" dyr. Vi konkluderer med at vi blir. Vi fyrer baal, faar satt over svartkjelen, kokt oss en kopp te og kikket et par timer "jeger-tv" for vi legger oss under en fantastisk stjernehimmel med fullmaane, ved foten av Himalaya. Ganske greit.

29/01-2010 "Stoppe aa bade i elva?!?"

Veien tar paa materiellet og forskiltet mitt er ristet av i festet og den ene demperen min lekker olje. Det holder en stundt til. Sykkelen til Rune virker bra. Vi fortsetter paa daarlige veier og passerer avsidesliggende landsbyer hvor folk stirrer paa oss med vantro i oynene. Hva er det de ser? Slike mennesker har de nok mange av dem aldri sett(?). Frokosten denne morgenen inntas i et lite treskur, i en veisving hvor det ligger noen hus, hvor en dame med mongolske trekk lager krutt-sterke nudler til oss. Vi spytter flammer og hele landsbyen har samlet seg rundt treskuret for aa se paa de fremmede spise saa svetten renner.

Mennskene i dalforene vi kjorer gjennom har ikke typiske indiske trekk. Det er en miks mellom indiske, nepalesiske og tibetanske trekk, og topper man denne etniske miksen med litt innavl saa faar man det vi ser. Beskriv det den som kan. Men, det skal sies at jentene i disse omraadene er ubeskrivelig vakre. Det kreves hoy konsentrasjon og selvdisiplin for aa holde oyene tilstrekkelig paa veien hver gang vi ser at vi kjorer disse unge vakre kvinnene i mote.

Vaeret skal vi ikke utsette noe paa. Vi blir "brune og deilige" der vi svinser og svanser oss gjennom landskapet. For aa kjole oss ned stopper vi for aa ta oss et bad i elva Tos. I gront bred-vann som renner forbi en stor sandbank dupper vi de svette illeluktende kroppene vaare og gjor dagens klesvask. Selvfolgelig ikke uten oppmerksomhet. Vi har rikelig med tilskuere.

I Tuini maa vi fylle bensin og vi spor etter bensinstasjonen og blir sendt frem og tilbake i den ene gata 4 ganger etter aa ha blitt feilinformert hver eneste gang. Vi maa le at det kan vaere saa vanskelig aa peke paa den ene bensinstasjonen i denne lille landssbyen. Landsbyen bestaar stort sett av treskur og bensinstasjonen skal vise seg aa ikke vaere noe unntak. Inne i et treskur staar noen svaere plastikktonner og petrol-betjenten sjenker sykklene vaare med drikke fra en aluminiums-kagge.

Fra Tuini faar vi heldigvis bedre veier og legget til Rohru gaar rask. Rohru er en liten by innimellom fjellene som yrer av liv og vi har litt vanskeligheter med aa finne et hotellrom. Vi ender opp paa et crappy rom paa Hotel Sunrise, blandt whiskeydrikkende inderene som ikke klarer aa skille mellom vaart og deres rom. Plutselig kommer de inn paa rommet vaart, legger seg paa senga i bare bokseren og vil vite alt om oss, og hva vi synes om dem, hvordan vi synes stemningen er i rommet akkurat naa, om vi synes de er vennlige, "we nice people???" osv. Man blir god paa grensesetting i India...

01/05-2010 Dirtroads, regn og haggel ender med Narkanda

Dagen aapner hos en av mekanikerne i Rohru. Jeg faar tatt av frontgaffelen min, klint paa litt tetningsmiddel og tightet noen skruer. Som ny!?!?!

Vi onsker en ny dag paa elendige veier, men med fantastisk utsikt, velkommen inn i livet vaart. Omraadet vi kjorer inn i minner paa mange maater om norsk natur. Naaletraer (med gran som ikke er ulik den norske), prestekrager i veikanten og husene bygges mer i trevaerk. Vi har lett regn som forsterker lukten av barskog, og ispedd lukten av fjellgeiter gaar tankene til den norske fjellheimen. Det gaar smaatt med oss i dag. Veiene svinger, hele tiden, gaar enten bratt opp eller bratt ned og nattens regn har skapt et gjormete dekke og det er saapeglatt. Fra sorlig retning trues vi hele tiden av et kraftig regn og tordenvaer. 4 km for vi naar Narkanda faar vi smake vaergudenes vrede. Sprutregn og store haggel klasker i mot oss og naar vi ankommer Narkanda er vi gjennomvaate og relativt desperate etter et sted aa vaere/bo/torke, noe som skal vaere lettere sagt enn gjort. Vi blir henvist til et gjestehus som skal vise seg at ikke har lov til aa gjeste utlendinger. -Takk skal du ha.... De lokale sier at det finnes bare et gjestehus i Narkanda. Uten aa sporre noe videre om det gaar vi inn med alt utstyr for aa "varme" oss. Det er uaktuelt for oss aa fortsette noe sted for oss i dag. Naermeste sikre overnatting ligger i Shimla, 3 timers kjoring unna. Etter litt mer research skal de vise seg at det er 5 gjestehus i landsbyen. Stort sett alle er fulle, men vi er heldige og finner den ene som har et rom ledig. Forfrosne og utolmidige som vi er driter vi i den stive prisen paa 140 NOK og innlosjerer oss paa et rom med egen balkong og utsikt mot Himalayas snokledde fjelltopper. Narkanda ligger paa ca 2600moh og det merkes i dette fuktige vaeret. Det er selvfolgelig ikke varmt vann tilgjengelig og vi faar aldri kulden skikkelig ut av kroppen. Vi gjor noen gjenoppvarmingsforsok med flere kopper med te, rom, mutton masala, og soveposer. Haaper vi bestaar tiltaksproven i morgen tidlig og kommer oss ut av posen for og finne veien til Mandi.

02/05-2010 Ned til sivilisasjonen

Vi bestaar proven, kommer oss opp og koker oss umiddelbart en kopp te for aa fortsette prosjekt: "Faa igjen varmen i kroppen". Vaeret i dag er heldigvis bra igjen og morgenstunden i hoyden kan nytes i t-skjorte. I veikrysset i Narkanda, der like ved tempelet i rundkjoringen, spiser vi en amerikansk frokost hos noen tibetanere som driver et up-to-date sted. Mmmm....

Sykkelen min bruker en del olje uten aa vise tegn til noe lekasje. I lopet av de forste 50 milene har den brukt 0,4 dl. Noen forstaa-seg-paaere paa mekkesjappa i Narkanda mener motoren er utslitt og maa byttes. Naar jeg sier motoren er saa godt som ny er det bare "God dag mann. Okseskaft" jeg faar til svar. Jeg ringer Ranjeet i Rishikesh og han forteller at dette er normalt oljeforbruk paa innkjoring av motoren. 2-5 dl i lopet sav de forste 500km. Jeg er ingen mekaniker av rang og maa bare akseptere svaret jeg faar og gi gass videre, selv jeg synes det hores rart ut. Mot slutten av dagen i dag viser det seg at motoren har brukt mindre olje enn dagene for...

Kjoringen i dag gaar veldig fint. Vi aapner turen med aa trille ned fra Narkanda, tar mot vest i Kingal og folger en fantastisk elvedal som for eller seinere vil ta oss til Karsog. Vi stopper flere ganger, ler, og konstaterer at vi lever i et eventyr. Detta skal ingen faa ta fra oss. Landskapet vi kjorer gjennom er en "hemmelig kjaereste" paa deling mellom Rune og meg:-) I Karsog onsker distriktets skogvokter oss velkommen, vi tar en pust i bakken, lar arbeidshestene vaare faa hvile og legger igjen noen rupies i den lokale kiosken. Karsog er et veikryss paa en aaskam og livet her synes bedagelig. Men, vi skal videre over Chindi og til Sundarnagar, som vel kan kalles en by, og ligger paa NH 21 (NH=National highway) paa vei til Mandi. All smaakjoringen i fjellheimen paa forste og andre gir paa daarligere veier betaler seg da vi starter paa nedstigningen til Sundarnagar. En utrolig flott utsikt og taalige gode veier onsker oss velkommen til lavlandet og vel nede kan Enfieldene vaare faa lov til aa kose seg litt i femte-giret paa de brede gode veiene. Men, vaer obs! I fire dager har vi vaert saa og si alene paa veien og naa er vi tilbake i den indiske trafikken. Her er det ingen ting som heter min og din side, blinklys, lys, fartsgrenser, speilbruk osv osv. Kjoring paa indisk highway krever 110% tilstedevaerelse, hele tiden!

Vi naar Mandi kl 19:00 paa kvelden har vi tilbakelagt 20 mil og er veldig fornoyd med det. (I gaar klarte vi bare droye seks mil pga de daarlige veiene og alle opp og nedstigningene). Vi finner oss et hotell, faar enestaaende service og med dagens opplevelser paa motorsykkel i Himalaya foler vi oss som konger.

03/05-2010 Frihet og reunion

Jeg kjenner at jeg allerede har oppnaadd noe av det jeg ville med aa kjope en motorsykkel i India. Ikke bare synes jeg det er utrolig moro aa kjore motorsykkel, men for halvannen ukes tid siden var jeg klar for aa gi turen noe nytt innhold og ta reisingen til et annet (men ikke nodvendigvis hoyere) nivaa. Og, som sagt, jeg kjenner at det jeg naa er midt inne i er noe annet. En motorsykkel gir vannvittig frihet paa mange maater og man er ikke bundet opp i tider til kollektive transportmidler, vi kjorer til hoyre og venstre akkurat som vi vil, og guideboka, som jeg saa ellers flittig har brukt som en informasjonskilde, har ligget i ro helt siden vi dro fra Rishikesh. Det aa vaere underveis og kjore motorsykkel, mote folk paa veien, stoppe opp for aa pisse og puste inn luften av frihet, er mye viktigere enn det aa komme frem, og stedene vi har reist gjennom til naa staar det lite/ingenting om i guideboka allikevel. En reisende ser det han ser...

I dag kjorer vi paa fine, brede, perfekt doserte veier fra Mandi til Dharamsala (McLeodganj). Et sted vi har vaert tidligere paa reisen og som vi denne gangen bare hadde tenkt la gli forbi. Det var helt til vi horte at Emely (USA), Gali (Israel), Kevin og Evie (Scotland) var der. Det er ingen grunn til aa ikke stikke innom for aa hilse paa og ha en aldri saa liten reunion.

04/05-2010 Israel og Iran...

Paa vaart andre besok i Dalai Lama-land velger vi aa trekke vekk fra McLeodganj (MLg) for overnatting og opp til Dharamkot, som er en vedlig hyggelig liten landsby nord for MLg. Mye paa grunn av at Emely og Gali bor der oppe, men ogsaa for aa komme litt vekk fra folk. Det er adskilllig fler turister her naa enn det det var naar vi var her for en mnd siden. Dharamkot er et lite samfunn som ligger "bak" MLg og som bestaar av bolighus og en liten gate for turister, hovedsakelig fra Israel. India kryr av israelitter, og spesielt i Dharamsala omraadet. I Israel er det tradisjon for aa dra utenlands etter den 3 aar lange millitaertjenesten (for jenter 2 aar) og da gaar turen som regel enten til Sor Amerika eller India. Her i Dharamkot er det masser av israelsk mat paa menyen, man pumper ut israelsk musikk over hoytalerne og mange reklameskilt i gatene kan bare leses av israelitter. Vi traff i gjen Emely og Gali i gaar (Kevin og Evie kom 05 i morges) og det var saers hyggelig.

Ja, ogsaa hadde jeg et saerdeles hyggelig mote med to iranere som satt et bord bortenfor oss. Jeg snappet opp at de var fra Iran og tok kontakt. Jeg sier jeg nettopp har besokt hjemlandet deres og at jeg er fra Norge. Det jeg blir faar til svar er " Oi, er du fra Norge?!?! Jeg har bodd i Norge i over 2 aar! I Kirkenes og Oslo". Mehid er fra Mashad og farter rundt paa sykkel, mens Shahdokht er fra like utenfor Tehran og er paa besok hos Mehid. Jeg viser bilder fra Iran og det viser seg at vi har flere felles kjente gjennom couchsurfer-samfunnet. Folk som jeg har tilbragt tid sammen med i Iran er Mehids venner. Morsomt! Jeg inviteres til Ashura i Mashad og til kokke-klasser i Tehran . Ja takk, begge deler.

Dagen i dag har gaar med til aa ta igjen en liten administrativ slakk, ringe folk, og kjope inn tykkere sovepose, lue, varme sokker og nodproviant til turen videre.
Til middag er vi endelig samlet hele gjengen igjen. Vi spiser paa en hyggelig liten cafe i Dharamkot og kan etter dette maalitidet anbefale den israleske retten Ziva. Oliven, sopp, ost ++ bakt inn i brod, med egg og fersk tomatsause til. Med oss til middag er ogsaa Camilla fra Lillstrom. Jeg moter ikke saa mange nordmenn i India. Til sammen her jeg sett fem og snakket med to. Min antagelse for jeg reiste var at jeg vil mote en del nordmenn i India. Vi liker jo aa se paa oss selv som et bereist folk, gjor vi ikke? Men, min erfaring i India er at det er lite nordmenn aa see. De lokale sier ogsaa at det kommer ikke saa mange nordmenn hit, men svensker og dansker ser de rett som det er. Camilla er i India for yoga og meditasjon og var i Leh i begynnelsen av april, saa Rune og jeg kaster oss over henne og melker henne for informasjon og inspirasjon.

05/05-2010 His Holiness, Richard og Charles, og Children in Crossfire

Kevin og Evie hadde i gaar faatt tak i informsasjon som tilsa at His Holiness, The 14th Dalai Lama, skulle besoke en skole for tibetanske barn her i MLg i dag kl.07:00. Jeg har klokka paa ringing 06:00, men snoozer telefonen gang paa gang, mens jeg tenker paa hvor mange ganger jeg har faatt villedende informasjon i India, og at dette nok ikke er noe unntak, Men, til slutt velger jeg aa la tvilen falle det ekslusive ryktet til gode. Jeg bryter meg opp og sammen med Kevin og Evie "tukk-tukker" vi opp til TVC School hvor det ganske saa riktig gjores klart for besok av His Holiness, med gjester. Anledningen for besoket er folgende:

I Nord Iraland, den fjerde mai i 1972, er den 10 aar gamle Richard Moore paa vei til en ny skoledag. Han skal passere en poltistasjon paa veien som er gjenstand for mange anslag fra IRA. For aa passe paa denne politistasjonen og holde de agressive folke folkemassene i sjakk, har den britiske haeren blandt andre Charles i tjenste, denne dagen. Charles gjor som han er vanligvis gjor, skyter gummikuler mot massene for aa holde dem paa avstand. Saa skjer det at en av kulene treffer Richard paa nesebeinet mellom oynene og kulen blinder ham paa begge oynene for resten av livet. Richard klarer seg godt gjennom oppveksten og i voksen alder stifter han organisasjonen Children in Crossfire med den hensikt aa rette fokus med barn sm utilsiktet blir skadet som folge av krigshandlinger. For ikke mange aar tilbake trefftes de to, Richard og Charles, soldaten og den lille gutten, igjen i voksen alder. Charles for aa faa tilgivelse, og Richard for aa tilgi. Sammen reiser de i dag rundt i verden med organisasjonen Children in Crossfire.

Vi staar aa tripper langs sperringene utenfor det store skoleauditoriet. Vi har orkester plass. Tett paa. Forst kommer Richard og Charles. De hilses velkommen paa Tibetansk vis. Ikke lenge etter kommer eskortesjen til His Holiness, The 14th Dalai Lama, inn paa omraadet. Frysninger... Ut av forsetet paa landcruiseren kommer, spor du meg, naatidens storste leder, smilende i sin munkekappe og med de lett gjenkjennelige brillene. Like foran oynene mine ser jeg et mote mellom to mennesker som gjor sterk inntrykk. Richard Moore tar His Holiness i haanda, de holder rundt hverandre og Richard "ser" paa sitt store forbilde med fingrene sine. Richard's hender utforsker ansiktstrekkene til Dalai Lama som smilene tar av seg sine briller slik at den blinde mannen kan komme lettere til. Etter velkomstseansen gaar folget inn i auditoriet hvor hundrevis av tibetanske skolebarn venter spent. Vi andre maa pakke oss inn i skolens kantine for aa se talene/seremonien direkteoverfort paa tv der inne. Sammen med hundrevis av skolebarn sitter vi og horer paa Dalai Lama, Richard og Charles snakke om det aa vaere Children in Crossfire, ikke-vold, om at sinne overfor et annet menneske i storst grad rammer en selv, at tilgivelse av synder gir fremtiden positivt lys (Sinne er reaktiv, mens tilgivelse er proaktivt (...) ), og de drar en indirekte parallell til den oppvoksende tibetanske generasjon i Dharamsala/India og hvordan man bor forholde seg til Tibet-sporsmaalet. Folk som folger seremonien, enten via tv i kantinen eller inne fra auditoriet rores til taarer. Hele seansen med Dalai Lama, Richard og Charles, og foranledningen for samlingen i dag, kommer litt braatt paa meg ogsaa.

Resten av denne dagen gaar til ettertanke i et voldsomt regn og tordenvaer som varer i mange timer. Strommen er borte og rundt i husene i Dharamkot lyser det av stearinlys i vinduene.

Siste middag med Emely, Kevin og Evie. See you later rather than good bye...