SYRIA/RAQQA, Fire dager hos famillien Jabbal

03/02-2010 RAQQA

Frokosten inntas paa hotel Hadani's takterasse i Aleppo og jeg nyter smaken av syltetoy. Det er regn i vaeret. Etter litt om og men kommer jeg meg til busstasjonen for aa finne transporten som skal ta meg til Raqqa. Og hva skal jeg i Raqqa aa gjore? Det hele begynte paa busstasjonen i Homs der en unggutt, Mohammed paa 20 aar, kommer bort til meg for aa sporre om de vanlige tingene. Selv studerer han engelsk paa universitetet i Homs. Han inviterer meg hjem til sin by og familie i Raqqa. Jeg takker hoflig for tilbudet og sier at det kunne vaert hyggelig. Jeg noterer tlf nummeret hans for aa ha muligheten aapen. I gaar 02/02 slo jeg paa traaden til Mohammed for aa hore om tilbudet fortsatt staar ved lag, og det gjorde det. "Call me when you are in Raqqa."

Turen aapner med at jeg bruker uvanlig mye tid hos politiet for jeg for lov aa sette meg paa en buss mot Raqqa. De skal ha informasjon om mine planer i Raqqa, hvor lenge jeg skal bli, hvem jeg skal besoke, hvem foreldrene mine er osv osv. Til slutt sitter jeg i en microbuss fullastet med arabere som skiller seg litt fra andre jeg har mott til naa. Vi veksler ikke ord, men de er mer vaerbitte i ansiktet, klaerne er simplere, damene har mer smykker, gaar i morkere klaer og har mer gront i oynene. Om dette er tilfeldigheter eller ikke vites ikke. De fleste av dem hopper av bussen i orkenen for vi naar Raqqa. Mon tro hvor de skal? Bygningene gaar gradvis over fra betong til jordhus og det blir tettere mellom de store saueflokkene som gjetes av tilsynelatende apatiske sjeler, med eller uten motorsykkel. Mens sjaaforen tukter microbussen ostover leser jeg om Raqqa i Lonley Planet, som sier at byen ikke har mye aa by paa og hvis en ikke absolutt maa er ikke dette stedet aa tilbringe natten... (?)

Vel fremme slaar jeg ihjel en halvtime sammen med en mobilforhandler over en kopp soet te, for Mohammed dukker opp med det storste smilet om munnen. -Han klarte aa faa utlendingen til sin hjemby! Vi hopper ombord paa en buss jeg knapt kan tro henger sammen og setters kurs mot Mohammeds hjem som ligger utenfor den gamle bymuren. Omraadet vi beveger oss inn i kan nok for et vestlig oye fortone seg som slum selv om husene er en blanding av jordhus og betonghus. Gatene (dirtroads) er fylt med soppel, alt fra plastikkposer som danser i vinden til hundekadavere som ligger musestille. Hele stroket dekkes av en eim av brent soppel og kloakk og fokuset hos folk ligger tungt paa overlevelse. (Dette hores kanskje mer dramatisk ut enn det kanskje er, men det er naa en gang et vestlig oye som ser). Vel fremme hos Mohammed (M) hilser jeg paa moren og sostrene hans, og ting gaar egentlig veldig greit paa den maaten at jeg blir fortalt av M alt jeg skal gjore og paa hvilken maate; naar jeg skal sitte, naar jeg skal spise, hvor langt unna matfatet jeg skal vaere naar jeg spiser, naar jeg skal gjore ditt og datt. Etter hva jeg kan tyde/forstaa prover min nye venn aa etterleve alle de muslimske reglene og normene. M's far er dod og jeg synes ogsaa aa ane et behov for aa fungere som mannen i huset. Den forste tingen jeg virkelig blir irettesatt paa er naar M oppdager at jeg staar og tisser. Inne paa utedassen i bakgaarden moter jeg oynene hans over den lave murveggen som omgir toalettet. Pannen er rynket og oynene ser forskrekket paa meg, og han gir klar melding om at; "Muslim custom is to sit when you are at the toilet, always!". Jeg adlyder umiddelbart ordre.

Til middag spiser vi en nydelig kylling-/lammerett og hele familien og tilkomne pakker seg rundt matfatet. Som gjest faar jeg maten servert paa eget fat. Resten av kvelden tilbringer vi hos en av kompisene til M som ogsaa heter Mohammed :-) Vi (gutta) spiser frukt og popcorn og drikker te for oss selv, mens jentene sitter i naborommet, alltid paa taahev til aa motta nye bestillinger fra gutterommet. Av og til kikker en og annen nabo innom for aa se paa meg. Ryktene om at M og M har en utlending paa besok sprer seg raskt. Naar jeg ikke er paa utsilling gir M grunnleggende leksjoner i Islam, og det paa en sterk, klar og meget overbevisende maate. Tilbake hjemme hos M er sengene redd opp og M rekker en aldri saa liten leksjon til i Islam for vi ser et tv-program paa engelsk om tolkningen av koranen for vi tar kvelden. Phu!

04/02-2010 Raqqa, Byvandring og mer islam-undervisning

Dagen starter med felles frokost, "Fothor", som bestaar av ost fra ku (Jobbne) ost fra sau (Lebbne), oliven, vann fra Eufrat og te selvfolgelig. Mor i huset faar servert sukkerfri te. Hun, som mange andre paa hennes alder lider av diabetes pga det store inntaket av sotsaker og den sukkerrike teen. Vi andre rundt bordet faar sukker med litt te i:-)
Utlendingen skal bruke dagen sin paa omvisning i Raqqa faar jeg vite. For M er Raqqa verdens navle. I denne byen faar man tak i absolutt alt man trenger. Dette vet M med stor sikkerhet. Han har nemlig vaert i baade Deir el-zur og Homs og sett hva som befinner seg utenfor hans egen by. Vi vandrer langs den gamle bymuren som orkensanden gjennom aarene har kledd inn til aa bli en stor lang sandhaug. Vi besoker byens storste moske som er et stykke imponerende persisk kunst. Den er nemlig tegnet og finansiert av Iran. Ingenting skjer paa en puff inne i helligdommen og jeg maa pent pugge vers fra koranen for M gir meg tillatelse til aa entre spesielle rom. Han faar ogsaa avverget meg i siste liten fra aa legge mine "skitne" hender paa et eksemplar av koranen jeg impulsivt faar lyst til aa bla i.

Fra moskeen gaar vi med taktfaste skritt i retning av byens stolthet (etter Government building), The Cultural Center (CS). CS stod ferdig for sju aar tilbake, men minner allerede mer om en forefallen gammel osteuropeisk kloss. Knuste vinduer, soppel, halvferdige losninger i alle retninger og stort sett morklagt. Jeg faar en lang og omfattende omvisning av en av M's venninder, Rasha (24), som er ei meget oppegaaende dame som jeg seinere skal faa gleden av aa treffe igjen. Vi blomstrer fra kontor til kontor og hilser paa uttallige avdelingsledere, drikker kruttkaffe i musikkavdelingen og tar en sigarett i biblioteket sammen med bibliotekaren. Det roykes overalt, hele tiden. Men snart blir det stopp paa roykingen i offentlige bygninger. Syria innforer ny roykelov innen utgangen av mars og det er nok mange arabere som skal faa satt tolmodigheten og lovlydigheten sin paa prove. De aller fleste jeg har pratet med er allikevel positivt innstilt til den nye loven. Damene som serverte meg meg kaffe i musikkavdelingen lurte ivrig paa om det var lov aa gaa uten hijab i landet der jeg kommer fra. De gir meg inntrykket av at de foler seg innestengt i samfunnet de er en del av. De vil vaere moderne, slik som de i vesten.
Som takk for omvisningen faar Rasha Redd Barna pin'en min som jeg har paa veska mi og tilbake faar jeg "Willkam, willkam, I love you!".

Etter besoket i CS gaar turen til M's onkel som driver et slags folkemuseum i Raqqa. De venter oss med en middag av dimensjoner og vi spiser oss mette og vel saa det for M selv staar for omvisningen paa musset. Jeg ber M ta et bilde av meg sammen med hans onkel m/fam. Det er lettere sagt en gjort. Det tar ikke mange sekundene etter at M har faatt kameraet mitt for jeg forstaar at han aldri har holdt noe saant i hendene. Alt er opp ned og feil vei. Med et skjevt smil inne i hodet og med ydmykhet gis det grunnkurs i bruk av den type teknologisk utsyr foer oyblikkene kan foreviges.

Paa vei tilbake til M's hjem skjer det som jeg bare har hort om og betraktet paa avstand. Sjaaforen braastopper bussen midt i gata, tar med bonneteppet sitt bak bussen og blandt soppel og travel trafikk vender han seg mot Mekka; "Allah o'Akbar!". Vel hjemme hos M er det klart for nye timer med undervisning i Islam. Jeg faar desverre ikke veldlig mye ut av det. Hans engelskkunnskaper er, enn saa lenge, noe begrenset og hans Oxford Dictionary og elektroniske oversetter gaar varm i den intense undervisningen. Han skjonner meget vel hva han selv sier, men forstaar lite av det jeg prover aa formidle saa kommunikasjonen blir i stor grad enveis, M til Hans. Jeg klarer aa formidle at vi i kristendommen ser paa Jesus som guds sonn, men da blir jeg strengt irettesatt: " Very wrong, veeeery wrong!! Allah has no son. No son! Allah is creator!" Jeg bruker alle mine diplomatiske egenskaper paa aa fortelle at det er forskjellige sider/synspunkter og oppfatninger om religion, men til ingen nytte. For M er det kun en korrekt vei; "The Muslim way. Allah o'Akbar!" Sostrene til M ymter frempaa om at det kanskje er nok Islam undervisning for i dag, men for M blir det sannsynligvis aldri nok. Sostrene jages paa dor og som svar paa tiltale faar de alle tilgjengelige sko kastet etter seg. "Sorry my friend, let me complete (...)".

Forovrig kan Mohammed melde folgende fakta: Amerikanerne ser paa alle arabere som terrorister, noe alle laerer paa skolen fra de er smaa. Amerikanerne har tatt livet en million mennesker i Iraq og hele to millioner i Palestina. Jeg kommenterer et bilde han har av Gaddafi og den syriske presidenten, og M kan fortelle meg at Gadaffi er en snill og god leder som er elsket av sitt folk og har tilfort verden mye godt. Desverre er verdens nyheter forurenset av amerikanerne. Takk og lov for at Koranen er vitenskapelig bevist av vitenskapsmenn fra hele verden slik at man har noe godt og sikkert aa forholde seg til...

　
05/02-2010 Raqqa, Jaabar Castle og Rasafa

I dag er det klart for ekskursjon til Jaabar Castle. Sjaaforen som vi bestilte dukker aldri opp saa M ringer en av sine naboer som vil ha 120 NOK for aa kjore oss de 12 milene t/r. Godt betalt etter syrisk maalestokk. Vi presser oss oppunder taket paa hans lille pick-up og setter i marsj. Jaabar Castle var en gang ett av mange ledd i den arabiske forsvarslinjen mot perserne og laa den gang ved Eufrat. I dag ligger den ved Sjoen Assad som er en oppdemning av Eufrat fra begynnelsen paa 70 tallet. Assad er 8 mil lang og 7 km bred (iflg arabiske kilder paa stedet). Eufrat er et omfintlig politisk tema. Med sitt utspring i Tyrkia er Syrierne lite tilfreds med at tyrkerne ogsaa har demmet opp Eufrat og dermed begrenser Syrias tilgang paa vann. Paa samme vis er ikke Iraq spesielt glad for Assad. Det som blir igjen til Irak er bare en liten mokkete bekk i forhold til hva som er potensialet i elven.

Mens vi trasker rundt paa Jaabar Castle kommer jeg i kontakt med en meget hoflig og hyggelig mann som baerer det klingende navnet Dr. Jihad. Vi finner raskt tonen og gjensidig respekt, og den velbemidlede tannlegen fra fra Raqqa vil ta meg til Rasafa. Jeg jubler inne i meg. Jeg vet ikke stort om dette gamle bysamfunnet ute i orkenen, men jeg har lest at historikere og arkeologer setter Rasafa som en av "high-lights'ene" i Syria. M og jeg vinker farvel til vaar sjaafor og hopper inn i lasterommet paa Vanen til Dr. Jihad, sammen med en skokk med unger som leker seg meg aa ta baandet ut av gamle kassetter. Dr. J setter av kona si hos sin svigerinne som faar melding om aa lage en kanne te til oss. Siden mannen er borte sitter vi selvfolgelig i bilen og venter. Paa disse kanter entrer maan ikke et hus som mann dersom husets mann ikke er tilstede.

Saa er vi paa hjul. Vi fyller bensin for vi entrer orkenen paa snorrette veier som tilsynelatende forer ut i ingenting. Alt som er aa se er noen oljepumper, strommaster, en beduin paa motorsykkel i ny og ned. Av og til noen hus. Dr. J kommenterer min facinasjon over landskapet vi beveger oss i; "Hans, this is no mans land. Cigarette?". Omsider ser vi konturene av den gamle byen midt ute i dette "No mans land". Vi parkerer bilen, tar med oss maten og teen og entrer gjennom den eldgamle bymuren og moter en forlatt sivilisasjon i lav ettermiddagssol. Vi blir staaende lenge i ro alle tre og bare see og fole. Det er noe magisk ved dette stedet og jeg kjenner paa stikkingen i nesa man faar naar man blir rort av noe. M setter i gang med aa lage mat til oss mens Dr Jihad gjor sin muslimske plikt og faller paa kne i retning Mekka. Jeg kjenner paa at denne opplevelsen gaar inn i rekken av de sjeldne for meg. Vi er helt alene her. Den lave orange orkensola lager en flott skyggemosaikk rundt hovedbygningen (ruinen), og midt inne i dette spillet sitter vi. Den varme sote teen varmer godt i den noe kjolige vinden og vi har gode samtaler sammen. Dr. Jihad antar ut i fra mitt skjegg, vennlighet, og aapne sinn at jeg er muslim. Han overraskes naar jeg sier jeg kommer fra et kristent land, " et land som ser paa alle arabere som terrorister". Han anbefaler meg aa konvertere til Islam, jeg er kvalifisert for det. (...) Med vemod og onske om at tiden maatte staa stille og solen aldri skal gaa ned forlater vi Rasafa.
Ute paa landevien igjen klarer vi aa kjore oss vill i orkenmorket, og bensinmaaleren suges mot venstre. Etter halvannen time kommer vi oss paa rett spor igjen, bilen faar drikke, vi krysser oppdemningen av Eufrat og kommer oss tilbake til Raqqa.

Dr.Jihad er, som de fleste andre Syriere, meget autoritetstro og plutselig staar vi parkert utenfor politistasjonen i Raqqa. "Police here to protect you...". Jeg vet ikke 100% sikkert hvorfor du tar meg hit Dr.J, men jeg velger aa tro at der er med gode hensikter. Tiden inne hos lovens lange arm blir litt mer spennende enn jeg kunne onske meg. Jeg blir kalt rett inn paa politimesterens kontor. Den paafolgende halvannen timen fortoner seg mer som at avhor enn en audiens. Jeg faar inntrykk at de synes det er vel spesielt at en person fra vesten kommer alene til Raqqa i Syria saa M kalles ogsaa inn paa teppet for aa gi sin versjon av hvordan vi mottes den gangen paa busstasjonen i Homs. Jeg sporres ut om alle forhold knyttet til mitt opphold i Syria og maa pent fremskaffe telefonnummere til personer jeg har mott, internettadresser osv. Politmesteren og hans assistenter gransker passet mitt opp og ned og kommer fram til at det mangler en side i det, "En side er revet ut! Hvorfor har du ikke innholdfortegnelse i passet ditt?!? Hva stod skrevet paa siden??" Jeg er ikke komfortabel med situasjonen. Jeg faar overbevist dem om at det er slik originalt. De gir hverken tegn til aa akseptere eller nekte for min paastand.
Politimesterens kontor bestaar av en gedigen kontorpult, svulstige chesterfield-liknende mobler, store bilder av presidenten og en faltskjerm de fleste nordmenn bare kan dromme om. Selv er han utstyrt med kritthvit skjorte, briller med gullinfatning, gullklokke og 2-3 bodyguarder som frekventerer kontoret. Den ene av dem, den storste, sitter hele tiden rett foran meg og folger enhver bevegelse jeg foretar meg, samtidig som han i ny og ned ruller sitt underkjeve-gebiss rundt i munnen uten aa forovrig foretrekke en mine.
Til slutt, etter en times tid finner de meg troverdig og smilene og cigarettene lokkes frem. "Willkam to our country. Willkam! If you ever need ANYTHING in Syria, just call me. Any problems, I will stand up for you!". Jeg bukker dypt og formidler saa holflig jeg bare kan at det var en aere og fornoyelse aa mote selveste politimesteren i Raqqa, "Shokran Kteer! Shokran Kteer!!!" (Tusen takk).

Etter "audiensen" hos politimesteren baerer det rett til klinnikken til Dr Jihad. Klokken er 24:00, men jeg bare MAA se klinikken hans, han kan nesten ikke vente. Dr. J er ekspert paa implantasjoner og viser stolt frem tanntransplantasjoner som han har filmet og som ligger paa cd-rom (!). En ting er i alle fall helt sikkert, og det er at jeg aldri ville tatt en lignende operasjon i stolen til min nye venn. Utstyret fremstaar som forhistorisk og (ifht norsk standard) og hygienen er det saa som saa med. Dr. J onsker saa gjerne aa gi meg en gave, men han vet ikke helt hva han skal gi. Han ransaker hele kontoret sitt og snuser gjennom skuffer og skap, mellom lostenner, sigarettstumper, blodig papir og div medikamenter, og der, der fant han gaven min. Lengst inne i en skuff krafser han frem en 3/4 full parfymeflaske som han hoytidelig overrekker meg.
"Til kona di!"
"Takk o takk! Den lukter nyyydelig!"

Dagen avsluttes hjemme hos Dr. J i hans velmoblerte hjem hvor hans kone har gjort klart et gedigent middagsbord til oss. Vi hygger oss og bestemor har valgt aa vaake i natt for aa se paa utlendingen og sporre ham ut om hans familie. Som takk for dagen overrekkes jeg et bonnekjede av Dr. J's kone. "Bring your family to Syria! Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah!"
　

06/02-2010 Raqqa, Kom tilbake med kone og barn. INSH ALLAH!

Avreisedag. Det som var planlagt aa skulle bli et opphold paa 24 timer ble til 4 dager. Alle dagene jeg har vaert sammen med familien Jabbal har folk strommet til far fjaern og naer for aa la seg avbilde sammen med meg. Sostrene til M inviterer kontinuerlig venninder hjem til seg som tropper opp en etter en, festkledde og nedsminkede. De fleste av dem kommer seg ikke lenger enn til doraapningen hvor de panisk faar stotret frem et "How are you?", for de rommer avgaarde like raskt som de kom. Bare de modigste kommer helt inn i rommet for aa la seg avbilde. Alle som kommer helt inn faar et lynkurs i engelsk av M's sostre og blir fortalt hva de skal si, for de snur seg 90 grader og og gjentar: "Willkam.", "How are you?", " Thank you.", My name is (...)". Jeg tilbakelegger ogsaa en rekke turer frem og tilbak tilbake til telefonen for aa gjenta de samme frasene til mennesker som ringer. -Hurra de har snakket med en person fra et annet land (selv om de fleste av dem etter kort tid legger paa etter litt fnising).

For jeg for lov til aa forlate huset skal jeg motta en rekke gaver. Bonnekjeder, lykkemynter, kulepenner, tannborster etc. Sostrene til M skifter i rekordfart og tar paa seg det sannsynligvis fineste og mest moderne de har, samt berusende mengder parfyme, til farvel-seansen. Ute i gata kommer folk ut av husene for aa vinke et nysgjerrig farvel. M er behjelpelig med aa rydde vei frem til taxien min gjennom ansamlingen av mennesker som har strommet til, slik at jeg kommer meg inn og vi faar dratt avgaarde. Et tog med barn loper det beina kan baere dem etter taxien ut til motorveien. "Gooood byeee!!!"

Taxien kjorer oss til Rasha, M's venninde fra The Cultural Center, og hennes familie. Faren hennes har en viktig posisjon paa dette CS og derfor har han klart aa skaffe familien sin en leilighet paa sju rom midt i Raqqa sentrum, med balkonger og det hele. Mohammed er i ekstase som vanlig. Han er jo egentlig bare en fattiggutt fra drabanten som gjennom mitt vennskap faar muligheten til aa menge seg med de velbemidlede i Raqqa, og til og med hjemme hos en jente da! Tipper at hans sostre maa sitte i skolerett naar han kommer hjem og M med superlativer skal beskrive hvor flott Rasha bor, at de spiser med baade kniv og gaffel og at de sitter ved et bord naar de spiser. M opplever nok like mye som meg paa mange maater. Moren til Rasha disker opp med det storste matbordet jeg har sett til naa paa turen min. Og saa skal jeg innromme at det er litt befriende for en norsk mage aa sitte "normalt" under et maaltid og slippe aa "pakke" maten hver gang man skal ha seg en bit:-) Maten smaker aldeles perfekt! Etter middag faar jeg privilegiet av aa vaere paa tomannshaand med Rasha i noen staalne minutter og jeg spor fritt om bruk av hijab, forholdet mellom menn og kvinner ol. Rasha snakker som en foss. Det er ikke saa lett for meg aa komme i kontakt med kvinner i Syria, saa motet med Rasha blir et lite hoydepunkt til naa paa reisen.
For jeg forlater Rasha's hus skal det overrekkes gaver igjen, bonnekjeder, kulepenner, nokkelringer, armbaand..., og det onskes at jeg skal finne meg en kone, faa barn og ta med henne og barna tilbake til Syria og Raqqa. "Insh Allah! Insh Allah! Insh Allah!"

Tilbake i Aleppo samme kveld faar jeg en ny venn paa busstasjonen, Firas. Jeg blir invitert til hans familie, "You are my brother in Syria", men jeg takker hoflig nei. Trenger litt tid for meg selv naa. Vi avtaler aa motes seinere. Natten tilbgringes paa hotel Hadani. Med hodet paa puta tenker jeg paa at hvert eneste sekund de siste fire dagene har vaert en opplevelse. - Utenom det vanlige.