HP/PUNJAB, Couchsurfing i Chandigarh

10/04-2010 SHIMLA-CHANDIGAR

Toni og jeg setter nesa i retning Rishikesh, men har bestemt oss for aa bryte distansen opp i to deler med et stopp i Chandigar, hvor vi skal bo hos Manoj som vi har funnet gjennom Couch Surfing. I Shimla krabber vi ombord paa The Viceroy's toy train. Den smalsporede jernbanestrekningen mellom Kalka og Shimla stod ferdig i 1903 og inkluderer 103 tunneller, 24 broer, og 18 stassjoner paa de 96 km. Det gaar ikke fort. Strekningen tilbakelegges paa snaue 6 timer, men du verden saa koselig. Gjennom uttalige svinger toffer vi gjennom fjellandskapet mens vi leser bok, lar beina dingle paa utsiden toget, kjenner den svale avkjolende brisen, og titter paa alle parene hvis bryllupsreise gaar mot en ende. Mange av dem har kanskje til og med begynt aa like hverandre paa ordentlig...(det aller fleste ekteskap i India er arrangerte).
Vi bytter til normal jernbane i Kalka og en time seinere er vi i Chandigarh, hovedstaden i delstaten Punjab. Chandigarh er en ung by som ble ferdigstilt forst mot slutten av 1960-tallet. Historien bak byen er kort fortalt at da India fikk sin uavhengighet i 1947 tilfalt den davaerende hovedstaden i Punjab, Lahore, Pakistan og det ble behov for aa opprette en ny hovedstad for Punjab. Nehru saa dette som en mulighet for aa realisere sin visjon om det nye fremtidige India. Designerjobben ble gitt til den fransk-sveitsiske arkitekten Charles-Edouard Jeanneret som i 1952 startet paa det banebrytende eksprimentet med en ny maate aa tenke infrastruktur paa. Byen deles inn i sektorer paa 800x1200 m, 29 i antallet den gang. Byen har vokst kontinuerlig siden den gang og vokser fremdeles og man jobber naa med aa utvide fra 47 til 61 sektorer. Byen er lett aa finne frem i og er reinere enn de fleste andre byer, men de tettbygde betonghusene gjor stedet nesten uutholdelig paa sommeren og man sliter med slett rorleggerarbeid fra 50/60-tallet slik at vannkvaliteten og tilgangen paa vann er et omstridt tema.
Anyway, Toni jeg skal til Regional Institute of Cooperative Managment, sektor 32 rom 209. Rickshawen dumber oss paa riktig plass og like etter har vi to nye venner; Manoj (CS) og hans venn Hundal, som nylig har faatt sin doktorgrad i sosiologi. Manoj jobber som assistent for en professor i sosiologi. Siden kona til Manoj er syk har han skaffet oss et rom via via gjennom jobben sin. Isen mellom de to reisende fra Norge og de to lokale brytes over en bedre middag paa en av byens restauranter og med hittil, i indisk maalestokk, store mengder Kingfisher ol. Vi blir litt paa en snurr alle sammen og vi blir enige om at vi liker hverandre godt. Toni og jeg tilbyr oss aa dele paa regningen, men til ingen nytte.
　
11/04-2010 CHANDIGARH

Dagen starter tidlig med Yoga sammen med vaare to nye venner. Ved den kunstige sjoen Sukhna sitter vi i morgendisen og har leksjonsmessig gjennomgang av yoga prinsipper, men mange av de "moderne" inderne bruker morgenstunden til aa jogge paa seg god samvittighet. Den noe beske smaken jeg har i munnen etter all Kingfisheren i gaar gir meg daarlig samvittighet:-) Men, yoga er tingen for vaare to venner som kommer med den ene fantastiske historien etter den andre om hvordan de selvstendig har kurrert astma, daarlige knaer osv osv vhj av yoga. Personlig nyter jeg baade yogaen og stunden vi har ved den nyyydelige sjoen som lukter like vondt som den er fin.
Vi inviteres paa frokost hos familien Hundal. Hundal leier en liten leilighet paa ca 35 kvm hvor han bor sammen med sin kone og to barn paa 14 og 18 aar. Fruen disker opp med french toast, "mandelgrot" og chai-masala. Vi har en hyggelig frokost og Hundal er en nydelig voksen datter som mer enn villig legger ut om sine studieplaner og hvor hardt hun jobber for aa oppnaa sine maal. Hun vil studere kunst. Mange indiske jenter velger kunst og haandverkretningen paa universietet, -veldig kompatibelt av med aktiviteten som hun skal bedrive i hjemmet om noen aar. En god husmor skal gjerne har en master i et eller annet fag...
Formiddagen tilbringes paa den storste turistattraksjonen i India ved siden Taj Mahal, the Rock Garden (RG). RG er et gedigent fantasilandskap skap av en enkelt person, den naa pensjonerte veiinspektoren Nek Chand, og den sopla/avfallet han har funnet siden 1965. Hans arbeid ble for alvor oppdaget i 1973 og til tross for at hva han gjorde var ulovelig ble myndighetene saa fasinert av arbeidet at de valgte aa stotte ham med midler og stedet ble aapnet som en turistaatraksjon i 1976. Et impinerende stykke arbeid som absolutt var verdt besoket
Paa ettermiddagen drar vi med vaare to sosiologer ut til haveliet til Hundal et stykke utenfor Chandigarh. Dvs forst skal det drikkes Kingfisher paa rommet, og deretter drar vi. Hundal eier et stort haveli (herskapshus) hvor hans foreldre bor og han tilbringer ledig tid sammen med frukttraerne og boflene sine. Ved ankomst serveres det selvfolgelig chai-masala med kaker til, for vi faar omvisning rundt paa gaarden. Hoydepunktet med hele omvisnignen for min del var at jeg fikk provekjore Hundals nyinnkjopre Royal Enfield Bullet. Hmmm, blod paa tann...
Vi tilbringer timer paa takterassen med gode diskusjoner om alt mellom himmel og jord (gjerne med et sosiologisk tilsnitt), og naar munnen ikke fylles med ord fylles den med chips, notter, salat, whiskey og ol. Kvelden avsluttes med et middagsmaaltid, regissert av bestemor, som staar godt i stil med resten av huset. Det spares ikke paa konfekten naar naar man har besok fra Nordpolen.
　
12.04-2010 CHANDIGARH - RISHIKESH, Vi gaar Kumbh Mela i mote
Manoj henter oss tidlig paa morgenen og vi blir med aa kjore sonnen hans til skolen, Selv skal han paa jobb om noen timer. Det er akkurat det aa faa et innblikk i dette hverdagslivet som gjor CS til en saa fantastisk greie. Verden stopper altsaa ikke opp (for alle) selv man har besok og denne morgenen er vi en del av morgenrutinene hjemme hos Manoj. Frokosten fortaeres med den storste apetitt og vi faar tid til aa skumme lokalavisen for Manoj kjorer oss paa bussen til Ambala hvor vi forhaapentilgvis skal komme oss paa et tog til Haridwar (?). Ambala var forovrig et motbydelig sted. Til dens forsvar skal det sies at vi gikk ikke mange meterne i byen, men Ambala har tilsynelatende ingenting aa tilby den reisende og guideboka nevner ikke byen med et ord. Kanskje er det fordi de ikke har noe aa staa til ansvar for som gjor at gatene er noen av de mest nedsoplete jeg her sett i India, lukten er ikke bare vond, den er makaber, gatematen serveres fra kaseroller og utstyr som neppe noen gang har sett en oppvaskborste og hele stedet minner om en krigssone. For en bakevje!
Men vi skal ikke vaere lenge i Ambala. Vi skal bare komme oss paa toget til Haridwar. Da jeg skal bestille billett begynner jeg aa forstaa at jeg naermer Kumbh Mela og saa smatt faar jeg en mikroskopisk anelse om hvor stor verdens storste religiose festival er. Billettkoene er lange som 17.mai-tog og desperasjonen til folket etter aa faa sin billett paa toget som skal ta dem til stedet som skal gi dem et godt liv og etter-liv, holdes i sjakk av kjolige indiske politimenn. De bers-kledde politioffiserene vandrer kontinuerlig rundt mellom de 10 koene mens de rutinert sjonglerer med sine blanklakkerte bambusstokker som i neste sekund er kapabel til aa slaa ned paa et hvert tillop til braak i koene. De som ser ut til aa trenge ekstra assistanse er koen for kvinner hvor koplassen forsvares med nebb og klor.
Etter en time har jeg to uspesifiserte billetter Haridwar og med en advarsel fra damen i bak skranken; "Velly velly much lush. Sule you wanna go to Halidwal now?". Jeg bikker paa hodet paa indisk vis og har dermed hverken svart ja eller nei...
Platformen er full av pilgrimer og jeg har ikke tro paa at vi kommer ombord paa toget naar det tuter seg inn paa platformen med hoye vulgaere stot. Men, Toni er paa offensiven og med spisse albuer kombinert med egoisme faar vi sneket oss ombord paa en AC-vogn. Vi tilbringer den forste timen paa sekkene vaare mellom to togsett utenfor dassen for vi blir oppdgaget og jaget inn den dampende hete 2nd class vognen som er fylt til randen av pilgrimer i alle varianter. Jeg faar en god plass aa sitte, paa et bord mellom to seter. Under bordet sitter det en jente i tenaarene og en gammel skrukkete vaerbitt dame fra Rajasthan. Hun traakkes paa av forbipasserende i midtgangen, men bryr seg mindre. Det vil ikke overraske meg om dette er det siste hun gjor i dette livet, og hva er vitsen med aa bruke sine siste dager paa aa vaere sur og tverr?
Da vi ankommer Haridwar begynner vi virkelig aa fole paa kreftene i indiske folkemasser. Stasjonen er FULL av folk, utenfor stasjonen er det FULLT av folk, billettkontoret er FULLT av folk, det er FULLT overalt. Paa mystisk vis vil tilfeldigehetene det til av vi faar fatt i en billett til Rishikesh og ut av dette folkehavet. Vi faar ogsaa fatt i en ny reisevenn, Emma paa 19 aar fra Nederland som reiser alene rundt i India. Respekt! Vi kommer oss toget (med en billett i haanda som koster 56 norske ore pr pers for de 25km til R) og 1 time seinere staar vi i R.
-Og vi som trodde det var lurt aa dra til Rishikesh under Kumbh Mela for aa komme litt vekk fra folkemassene. Saa feil kan man ta. R. er intet unntak. Vi kommer oss inn paa et hotellrom alle 3 og unnslipper folkemassene for et lite oyeblikk. Men, vi maa ha mat. Blandt tusener av mennesker som sleper seg gjennom Lakshman Jhula-omraadet i R med hele livet i en bag paa hodet finner vi en hyggelig restaurant som kan mette vaare tomme reisemager. Takk!